hits

Når himmelen faller ned

Ingen snø å se på bakken, likevel er det noe magi i luften. Bestemoren min har, som alle tidligere år, skaffet billetter til Nøtteknekkeren. Det er tradisjon for oss. Jeg blir aldri for gammel til å se lille Klara glede seg til en magisk jul. Jeg har allerede bakt brune pinner i to omganger. Den første omgangen forsvant nemlig. Men det er tradisjon det óg.

Det er bare det at i år er noe litt annerledes. Jeg er annerledes. Det føles hvertfall sånn. Jeg føler jeg har dårlig tid, men finner ikke ut av hva jeg skal fylle den med. Så jeg blir stående stille mens tankene raser. Som en slags evigvarende stilledans til en altfor rask musikk. Det passer ikke helt sammen.

Det skjedde igjen. Jeg ble holdt fast av politi og en gjeng andre mens injeksjonen ble satt. Det går kaldt nedover ryggen min bare jeg tenker på det. Og nå sitter jeg igjen, med et stoff i kroppen min. Jeg får det ikke bort uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor redd jeg er. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske. De sier det ikke er farlig. De sier det gjør meg godt. Jeg vet ikke. Og den usikkerheten er vond å bære.

Fortsatt ingen snø å se på bakken, men magien er der likevel. Det kommer til å ordne seg, sier jeg. Fremdeles ingen snø. Med mindre himmelen faller ned, fortsetter jeg.

Jeg spente hver centimeter av kroppen. De eneste ordene som kom ut av munnen min var, nei og slipp meg. Jeg hadde nok med å prøve å puste.

Og så snødde det. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang

Ønsker for julen

Kjære alle sammen,

Når jeg ser tilbake på året som har gått er det nesten bare positive ting som dukker opp i hodet mitt. Dere som har fulgt min reise via sosiale medier, eller som har hatt god gammeldags personlig kontakt, vet jo at også 2018 har vært utfordrende for meg. Men jeg er jo ikke alene om å ha utfordringer. Det er jo det som er selve livet.

Men, det som er så fint er at oppturer veier mer enn nedturer i mitt sinn. Også dette året har jeg vært så heldig å få mine ord på trykk i avisen noen ganger. Og jeg ser nå at min stemme faktisk blir hørt. Det betyr så uendelig mye for meg. I løpet av 2018 er jeg sikker på at jeg har vokst 10 cm i stolthet. Jeg har ikke bare fått lov til å engasjere meg skriftlig via bloggen eller aviser, dette året har jeg også fått muligheten til å jobbe foran et kamera.

Som sagt, når jeg ser tilbake på 2018 så dukker det nesten bare positive ting opp. Det syns jeg er fantastisk. At hjernen også kan fungere slik. Men, så er jeg jo heldig på mange måter. Ikke bare har jeg en stor og flott familie, som jeg vet er glad i meg. Jeg har også en god gjeng med venner som setter pris på mitt selskap (tror jeg hvertfall). Dette må jeg minne meg selv på noen ganger. 

Kjære alle sammen,

Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å ivareta dere alle gjennom det nye året. Jeg skal gjøre mitt beste for å gi noe tilbake til dere som gir så mye til meg. Ja, så er jeg heldig. Men likevel tenker jeg det er lov å ønske seg noe for julen.

I likhet som for julen i fjor ønsker jeg at tiden framover blir en god tid for oss alle. Jeg vet at julen kan være en tid som kanskje blir ekstra vond og ekstra vanskelig for mange. Kontrastene kan bli store, og nettopp derfor er det så viktig at vi tar vare på de vi har rundt oss. Vi må stikke fingeren i jorda. For alle har vi vårt å stri med. Jeg er faktisk ikke så spesiell. Tanken på at vi er mange som strever med ulike ting gjør, at hvertfall jeg, føler litt mindre alene. Det er en trist tanke at mange strever, men det er realiteten. Så la oss gjøre det beste ut av det. 

Kjære alle sammen. La oss åpne hjertedørene. Gi bort en ekstra klem. Fortell folk at du er glad i de. Ta vare på det vi har her og nå. Livet kan nemlig ikke leves forlengs eller baklengs. Det eneste som er sikkert er det vi har her i dette øyeblikk.

Folkens, jeg tror at om vi alle slår hodene våres sammen, og ønsker det sterkt nok, så går dette i oppfyllelse.

Med det sagt så håper jeg for oss alle at førjulstiden og julen blir fin. Og gjør den ikke det så venter det straks et rykende ferskt nytt år på andre siden. Jeg trekker pusten og gleder meg til å puste ut over nyttår. Og jeg gleder meg allerede til nye eventyr i 2019.

Klem fra Eline

Det begynner igjen

Det begynner igjen. Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen.

Faen.

Det fortsetter. Jeg har så dårlig tid bestandig, men så lite å gjøre.

Æsj.

Jeg kan ikke bo i mitt eget hjem. For det finnes ikke. Jeg vet ikke engang om jeg finnes.

Det er bare tanker Eline, og tanker de er ikke farlige.

Det er bare tanker Eline, og du kaster bort livet ditt ved å følge dem opp.

Du må leve her og nå Eline, dette øyeblikk er det eneste som er ekte.

Du kan ikke leve i fortiden, den får du ikke gjort noe med, og fremtiden, den vet du lite om.

Faen.

Det begynner igjen. Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen.

Æsj.

Det fortsetter. Jeg har så dårlig tid bestandig, men så lite å gjøre.

Jeg vet det er noe jeg har glemt, men jeg kommer ikke på hva. Det sitter i kroppen.

I magen. I fingrene. I hjertet. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Frosne roser og varm svette på en lørdag

Det er tidlig lørdagsmorgen i november. Resten av byen sover, men ikke jeg. Den bitende kulden tar tak i kinnene mine og gjør de røde. Jeg glemte votter, men på en merkelig måte er det deilig. Den friske luften griper tak i meg og gir mer effekt enn en kopp kaffe kunne gjort.

Før første gang på lenge vet jeg hvor jeg er på vei. Likevel tar jeg en omvei via Frognerparken. Det er ikke en levende sjel å se. Det er så vakkert. Så forlatt. Så skjørt, men likevel så ufattelig sterkt. Jeg ser rosene. Noen av dem er i full blomst enda. De har frosne istapper på seg, noe som bare gjør dem enda vakrere. Jeg lurer på hva de ville sagt hvis de kunne. Eller hva frosne roser tenker på.

Jeg tar meg selv i å bli rørt av naturens kraft et lite øyeblikk. Tenk at noe så fremmed likevel kan føles så nært. Den er her. Hele tiden. For oss alle. Den gjør ingen forskjell. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men det må ha vært en stund, for plutselig er det flere mennesker enn meg selv å se.

Jeg snur kroppen og begynner å gå målrettet mot et av mine favorittsteder. Det er lenge siden jeg har gledet meg slik til noe. Ofte er det ikke så mye som skal til. Det er en tanke som gir meg ro, så jeg tar vare på den.

Så sitter jeg her da. På kafe Pust og holder pusten. Jeg så en person komme gående mot meg. Livredd for å møte hennes blikk kikket jeg ned i hendene mine. Hun var nok ikke klar over det, men synet av henne var nok til å få meg til å svette. Så forsvant hun like fort som hun kom.

Og da svetten min tørket, og pulsen min roet seg, begynte jeg å legge merke til ting rundt meg. På min venstre side sitter en mann med mørkt skjegg og tegner. Jeg sier ingenting, men tenker for meg selv at både tegningen og mannen er noe av det vakreste jeg har sett, nesten på linje med de frosne rosene. På min høyre side sitter en kvinne på min alder og smatter med tyggegummien sin. Det er akkurat passe irriterende, så jeg sier ingenting til henne heller. Jeg vil jo ikke virke frekk eller noe. Hvem vil vel det.

Jeg bruker stort sett litt tid på å akklimatisere meg. Men når jeg først har funnet min plass et sted, og jeg i en viss grad klarer å slappe av, så finnes det ingenting bedre enn å la tankene fly.

Mens den kjekke mannen tegnet, og kvinnen ved siden av meg smattet med tyggisen, kjente jeg etterhvert at både kropp og sinn slappet litt mer av. Jeg tenkte tilbake på Frognerparken. På den friske kulden, og på de vakre rosene med is på. Hvis en del av naturen kan være så vakker, så god, og så beroligende, ja så ønsker jeg å være det samme. Kanskje bare en liten del av meg. Jeg vil bli et bedre menneske.

Jeg tror det er mulig. Ikke bare at en del av naturen kan inspirere til godhet hos oss mennesker, men også at vi mennesker stadig kan bli bedre versjoner av oss selv. Kanskje skal jeg starte hver dag med en frossen rose. Bare som en påminnelse. En påminnelse på selve livet. Og på kraften som bor i meg.  

#elineredderverdenlitt #lørdag #natur

Var det bare ord?

For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagsavisen som het Jeg så hun satt der. Kronikken beskrev en av mange episoder med tvangsmedisinering. Disse brutalt ærlige linjene mine fra innsiden i norsk psykiatri ble lest av mange, ja til og med av statsministeren. For to år siden ble jeg, som følge av denne kronikken, invitert til et toppmøte med statsministeren hvor noe av tematikken var psykisk helsevern.

Jeg husker jeg var stolt. Ikke bare for å ha blitt invitert, men kanskje mest av alt fordi jeg følte jeg kunne være med å gjøre en forskjell. November 2016 hadde jeg en følelse av å bli hørt. Og ikke av hvem som helst heller.

Nå er vi i november 2018. Det er altså nøyaktig to år siden dette møtet. Og hva har skjedd i praksis? Det er fristende å spørre. Var det bare ord?

Selv etter lovendringen i september 2017 foregår hendelser med mye bruk av tvang. Jeg vet om folk som får så vondt i muskler og ledd etter hendelser med tvangsmedisinering at de har problemer med å holde hendene oppe. Det vet jeg for jeg har selv opplevd det. Jeg har hørt folk snakke om maktbruk og fysisk tvang som har gått alt for lang. Og jeg har sett tårer. Ukontrollerbar gråting som følge av slike hendelser.

Kanskje er det vanskelig å få motvillige pasienter til å møte opp til medisinering. Mest sannsynlig ja. Kanskje er mange pasienter redde for hva som venter dem. Og mest sannsynlig er det nok ment som hjelp når politiet bistår sykehusene. Av ulike grunner syns jeg det er vanskelig å vite hvem jeg kan stole på. Men politiet er jeg lært opp til at man hører på uansett. Jeg kan ta feil, men kanskje kan denne bistanden skremme mer enn å være til hjelp.

Jeg skal ikke komme med noen pekefinger her, for jeg vet at medisiner kan være til hjelp for mange. Det har også hjulpet meg tidligere. Men jeg er livredd for hva det kan gjøre med meg, både på kort- og på lang sikt. Og jeg er redd for at situasjoner med tvangsmedisinering kan skape arr som vil være vanskelig å dekke over.

Løping, skriking, sparking og holding. La meg spole tilbake til november 2016, for de samme tingene skjer i dag.

Jeg så hun spente hver eneste celle i kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Og jeg så henne. De andre gjorde ikke det. Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt flere krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det.. Hun hadde ikke flere krefter. Det så jeg. De andre så ikke det.

Jeg er ingen lege. Ei heller ingen sykepleier. Jeg er Eline jeg. En 27 år gammel kvinne som strever psykisk i perioder. Jeg vet lite om medisin, men vet desto mer om livet. I perioder har jeg det vanskelig. Det er realiteten. Heldigvis, vil jeg si, er det mange som ønsker å hjelpe meg. Mennesker som jeg vet at vil meg vel. Problemet er nok at vi er uenige om hvordan. Så hvem skal da bestemme?

Jeg er ingen stor motstander av tvang. Jeg er av den oppfatningen av at det kan være nødvendig, og kanskje til og med til hjelp for noen i korte perioder. Jeg føler jeg gjentar meg selv nå, men dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den utføres på.

Etter min mening går det fint an å benytte tvang i behandling, men likevel gjøre det med verdighet. Det er tross alt mennesker som skal behandles. Hvordan ville du likt å bli behandlet hvis du ble syk? Det er en fin tommelfingerregel å ha. Og hadde valget vært mitt ville fokuset vært mer på dialog. God kommunikasjon framfor unødig bruk av fysisk makt. Dette krever selvsagt tid. Men den tiden er det verdt.

Jeg trodde vi skulle kjempe sammen for å få ned bruken av fysisk tvang og unødvendig maktbruk. Så kjære statsminister. Kjære Erna Solberg. Hvis du også skulle lese dette, la oss ta en prat igjen. For jeg tror vi trenger det.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #politikk #tvang #psykiatri

 

Uken som gikk #46

Ukens bilde:

Noen ganger sier et bilde mer enn 1000 ord. Dette bildet er tatt på hytta til faren min, som ligger på Vaset, ved Fagernes.

Ukens opptur:

Ukens opptur i uke nummer 46 var definitivt hytteturen jeg ble med på. Noen ganger er det rett og slett en liten tur som må til for å reparere sjelen litt. Hvertfall er det slik for meg. Noen gjør det så himla godt å bare flytte på kroppen sin. Flytte den vekk fra det stedet som gjør vondt. Og naturen. Hjelpes, så glad jeg er i den. Tenk at synet av en sol kan fylle kroppen med varme. Bildene under er tatt rett utenfor hytta. Sykt.

Ukens nedtur:

Denne ukens nedtur har ikke vært stor nok til at den fortjener en plass her. Det sier vel sitt om min tilstand for tiden. Jeg er grisetakknemlig for at jeg igjen er oppe av gropa. Det er nemlig ikke noe jeg tar for gitt.

Favorittlåt:

Hver fredag slipper Spotify en ny liste av låter. Og stort sett hver eneste fredag sjekker jeg dem ut. Denne fredagen var det låten Mexico, av Highasakite, som gikk rett til topps på listen min. Jeg mener, bare sjekk den ut. Teksten, stemmen, og ikke minst de syke TROMMENE. Omg.

Tv-program:

Jeg gikk jo inn en slags semidepresjon ettersom Stjernekamp på NRK gikk mot slutten for litt siden. Neida, ikke helt. Eller, joda. Dere vet jo at jeg ikke er den som ser mest på TV, men av en eller annen merkelig grunn står den firkantede boksen alltid på når jeg er hjemme alene. Mest for å få selskap. Men jeg tror nesten jeg må endre denne posten til ukens radioprogram, for der har jeg nok klart sterkere meninger. Denne uken f.eks. har jeg konsekvent satt på P3-programmet, norske tilstander, med Adelina og Vida Lill. De jentene der vet å lage radio altså. Programmet går fra mandag til torsdag fra kl.10-12. Vært et lytt.

Matrett:

Denne uken har ikke vært noe annerledes matmessig enn de andre ukene. Jeg går for det enkle, for det er ofte det beste. Og denne deilige posesuppen har gått rett hjem hos meg. Akkurat passe sterk, og akkurat passe krydret. Og det beste av alt er at det tar 1 minutt å lage. 

Ukens favoritt:

Denne ukens favoritt er ikke en ting, ei heller ingen kaffe. Ukens favoritt er faktisk bestemoren min, Signy, også kalt Besta. Jeg har vært så heldig å tilbringe litt tid med henne på hytta denne helgen, og dæven for ei dame. Det finnes ingenting hun ikke kan. Dama er sprekere enn meg, og vet mer om livet enn de fleste. Ikke rart hun er min favoritt denne uken. Kjære Besta, hvis du leser dette - jeg vil bli akkurat som deg når jeg blir stor

Ukens tanke:

Dette har jeg tenkt en del på den siste tiden. At det går an å utfordre seg selv på de merkeligste ting. Noen ganger kan det gjøre vondt, men jeg tror man vokser på litt smerte underveis her i livet. Jeg tror også at de bor så mye mer i oss en vi tror. Og bare ved å tenke dette så har det gitt meg ekstra styrke gjennom denne uken her. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt #toro

Jeg lo høyt for første gang på lenge

Den siste tiden har ikke vært spesielt lett for meg. Det har vært mye av fosterstilling, grining og hyling. Og ikke så mye av venner, latter og hygge. Men sånn er livet. I det store og det hele bildet trenger vi nedturene også. For uten nedturene kan vi jo ikke kjenne på oppturene. Med fare for å høres ut som Gandhi, så er det jo dette som så fint kalles balanse. Å, som jeg egentlig hater det ordet. Eller, hate blir vel litt sterkt. Men jeg har rett og slett problemer med å være i balanse. Hva nå enn det er. Jeg blir stadig vekk vippet over på den ene eller andre siden av pinnen.

Jeg vet ikke hvordan du er når du ikke har det særlig godt, jeg vet ikke hvordan ting føles for deg når livet er kjipt. Men jeg vet mye om hvordan jeg selv blir. Jeg kan ha en tendens til å surre meg inn i et pledd laget av destruktivitet og selvmedlidenhet. Og det pleddet surrer jeg så hardt rundt kroppen, og hodet, at det er vanskelig å komme seg løs, og det blir vanskelig å puste.

Ofte kan jeg vente på at en person skal komme å gjøre alt bedre, som en slags prins på en hvit skinnende hest. Eller jeg venter på at en bestemt ting skal skje, et slags tegn, et magisk signal som skal løse knuten. Men det kommer ingen prins. Det kommer aldri noe magisk signal. Jeg blir ventende i en evighet, og pleddet av destruktivitet og selvmedlidenhet blir surret enda strammere rundt meg.

Kanskje er det flere enn meg som får denne typen opplevelser når livet stormer som verst. På en måte håper jeg det, for da vet jeg at jeg ikke er alene. Men på den andre siden så ønsker jeg ingen å kjenne på den type nedturer.

Jeg har hvertfall kommet frem til at nok er nok. Jeg kler rett og slett ikke å synes synd på meg selv. Selvsagt er det rom for å gråte fra seg, det er kjempeviktig. Men noen ganger må man vri opp pleddet. Det er ganske udigg å sitte i et fuktig pledd. Vel, nå har jeg vridd opp pleddet mitt. Og jeg har vrengt hver eneste hjernecelle i håp om å finne ting som gjør meg glad.

For noen dager tilbake lo jeg høyt for første gang på lenge. Jeg ble så overrasket og så glad at jeg måtte ringe noen som står meg nær for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg lo igjen, og det føltes så godt. Det var som om hver eneste celle i kroppen ristet av seg de vonde piggene, og på nytt ble pakket inn i bomull laget av godterier. Altså, en veldig god følelse.

Derfra kunne det bare gå oppover, tenkte jeg. Endelig. For det er lite som føles bedre enn å komme ut og opp av ei grop. Kanskje litt som å bli født på nytt. Et nytt liv. Men et liv må pleies. Så jeg skriver dette nå litt for egen terapi, litt for egenomsorg, men kanskje mest av alt for å minne meg selv på at ting blir bedre. Uansett hvor håpløst ting kan føles, så kan det kanskje hjelpe å vite at ting vil bli bedre. At det bare er en slags nødvendig hump i veien på det som kalles livet.

Eline

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #terapi 

Skrytebrev til meg selv fra meg selv

Kjære Eline,

Det er meg. Eller, deg. Ja du skjønner, jeg tenkte jeg skulle skrive et lite brev. Et brev til deg fra deg. Og dette er ikke et hvilket som helst brev. Dette er et skrytebrev. Et brev som skal fylle deg med ros og positive kommentarer. Fra meg til meg.

For jeg kjenner jo meg selv best, gjør jeg ikke?

På tide å finne fram putene, så du har noe å gjemme deg bak. For jeg vet jo hvordan du kan rødme når du får ros. Det er bare fint med de rosene i kinna, sier mamma. Kanskje du skal høre litt mer på henne.

Tilbake til skrytebrevet, som jeg jo er i gang med. Jeg skriver et skrytebrev til meg selv nå av flere grunner. For det første så er det jo ingen andre som gjør det. Da må jeg ta ansvar. For det andre så tenker jeg at du har vært litt for flink til å snakke deg selv ned i det siste. Det er på tide at noe gir deg litt motvekt. For det tredje så fortjener du faktisk ros. Både du og jeg har jobbet veldig hardt en god tid nå, og hardt arbeid, det bør belønnes.

Så Eline, fra meg til meg, fra deg til deg. Du er egentlig ganske allright. Jeg har lyst til å dra det så langt som å si at du til og med er kul. Hvorfor tror du ellers folk har lyst til å være sammen med deg? Det kan jo også ha noe å gjøre med at du tidvis også er ganske morsom. Du sier det ikke så ofte, men du liker å få andre til å le. Og til å få andre til å slappe av, føle seg vel. Det fikser du Eline.

Hvis du ikke har dratt fram putene enda, så får du stålsette deg nå. For Eline, du er en bra person. Ja, smak litt på de ordene der. Du er en bra person, og vi vet jo egentlig begge at du har mye å bidra med.

Nå tror du kanskje jeg er ferdig med skrytebrevet. Tro om igjen. Du er smartere enn som så. For smart er du Eline. Du vet kanskje ikke hva 37 opphøyd i 3 dividert på 7 er, eller hvem som er Statsminister i Serbia. Men du vet mye om hva det vil si å være menneske. Og da mener jeg på godt og vondt.

Du har kanskje vært litt uheldig på veien i ditt 27-årige liv. Men la oss stikke fingeren i jorda. La oss være ærlige. Du har jammen kommet rimelig godt ut av det, eller hva? Så kjære Eline. Fra meg til meg. Når du kommer til kort, og du kanskje tviler litt på deg selv. Fortvil ikke. Du har jo skrytebrevet. Og hvert eneste ord er sant.

Kjære Eline. Jeg er glad i deg.

- Eline

#elineredderverdenlitt 

Uken som gikk #44

Ukens bilde:

Denne uken har jeg kapret et bilde av det jeg (med mange andre) har vært på jakt etter i lang lang tid. Nemlig balanse. Tipper det sitter mange imponerte psykiatere der ute nå.

Ukens opptur:

Ukens opptur har uten tvil vært tiden. Jeg spør igjen, hva er egentlig tid? Jeg vet enda ikke, men denne uken har jeg vært i stand til å styre den. Det gjør at jeg føler meg mektig, på en bra måte. Tiden har gått så fort som jeg ville den skulle. Kanskje henger det sammen med at jeg sover annenhver natt. Eller kanskje det henger sammen med hva jeg fyller tiden med. Eller kanskje jeg rett og slett finner ut av ting nå.

Ukens nedtur:

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive her at ukens nedtur er at jeg har dårlig råd, at jeg har lagt på meg litt, eller at jeg fremdeles er singel. Men denne ukens nedtur handler om at jeg begynner å bli sliten. Helt ærlig så føler jeg meg mer og mer desperat for hver dag som går. Men jeg gir meg ikke. Jeg har tro på at det venter noe godt på den andre siden.

Favorittlåt:

Denne uken er det When I Let Go av Fay Wildhagen som har gått på repeat. Og det ikke uten grunn. For en låt. For en tekst. For ei dame. Rett og slett perfeksjon. Jeg fatter ikke at jeg ikke har oppdaget denne perlen tidligere.

TV-program:

Denne uken har jeg hatt litt problemer med konsentrasjonen, så TV har rett og slett vært litt vanskelig å få med seg. Jeg har uansett også hatt lopper i blodet, så det har vært utfordrende å sitte stille. Jeg har derfor ikke noe favoritt TV-program denne uken. Radioen derimot. Den har fått kjørt seg. Både den som står på badet, og podkast-appen på mobilen. Jeg lytter godt med begge ører når Lørdagsrådet skrus på. Også har jeg vel vært igjennom The Kåss Furuseths for tredje gang nå. 

Matrett: 

Tro det eller ei, jeg har denne uken klart å finne en annen favoritt enn grønnsakslasagnen til Fersk & Ferdig. Jeg er fremdeles like stor fan av raske og enkle løsninger, for matlaging er ikke min greie. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Coop som produserer tortelloni med ost og spinat, slik at jeg får mat i magen min. 

Ukens favoritt:

Favoritten denne uken er også en variant av kaffe. Jeg er og bli en stor kaffesnobb. Hadde luksusfellen laget en oversikt over kaffebudsjettet mitt så tipper jeg Hallgeir Kvadsheim hadde fått bakoversveis forråsiresånn. Tilbake til favoritten, som jo er en kald variant av en cappuccino. Nam. 

Ukens tanke:

For litt sånn er livet. Som en stor svart sky. Jeg er sikker på at vi alle har en. Det er bare det at min sky ikke er svart. Den er gul, grønn og rød. Noen ganger lyner det fra skyen også. Men det er ikke vanlig lyn. Det er stjernestøv. Glitter fra en sky som vil meg vel. Den vet bare ikke helt hvordan. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt

5 bilder og 5 tanker på en lørdag

1. Jeg vil bare være i fred. Men jeg finner ikke fred. Si fra hvis du vet hvor den er. I mellomtiden fortsetter jeg å lete. 

2. Jeg blir redd andre. Men jeg blir redd meg selv også. Det er ingen flere steder å gjemme seg. Nå leter jeg i søvne også. 

3. For litt sånn er livet. Som en stor svart sky. Jeg er sikker på at vi alle har en. Det er bare det at min sky er ikke svart. Den er gul, grønn, og rød. 

4. Noen ganger lyner det fra skyen også. Men det er ikke vanlig lyn. Det er stjernestøv. Glitter fra en sky som vil meg vel. Det bare vet ikke helt hvordan. Så glitter gjør det glitter kan. 

5. Ting henger ikke alltid sammen. Noen ganger er livet litt opp ned. Men det må da være greit det også. jeg trøster meg med å være et spørsmål det ikke finnes svar til. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Bare løp for livet

 

Løp jente. Bare løp.

Du kommer aldri unna.

Du finner aldri frem.

 

Løp jente. Løp så fort du kan.

Det tar deg alltid igjen.

 

Men vær snill å ta henne med.

 

Løp jente. Bare løp.

Uansett hvor sliten du er.

Uansett hvor høy puls du har.

 

Løp jente. Løp så fort du kan.

Lukk øynene på veien. Hør ikke på skrik.

 

Men vær snill å ta henne vekk.

 

Løp jente. Bare løp.

Du trenger å løpe.

Du har flydd lenge nok

 

Se heller opp på stjernene enn ned.

Hysj. Du trenger ikke rope.

Se. Du skal ikke lenger gjemme deg.

 

Bare løp for livet.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #dikt #poesi

Angst mellom frossenpizzaen og krydderhylla

Hva er det folk gjør i en matbutikk? Jo, de handler mat. I forskjellig tempo puttes forskjellige typer matvarer oppi kurver, som det betales for, og som folk tar med hjem og til slutt spiser. Det er det folk flest gjør i en matbutikk.

Jeg var på matbutikken i dag, men mitt besøk ble noe litt annet. Der stod jeg, midt mellom krydderhyllen og pastarettene. Jeg forsøkte å feste blikket mitt på mr.Lee. Det var vel et desperat forsøk på å stoppe gråten. Men det var for sent. Halsen snøret seg sammen. Og ut fra øynene mine rant tårer. Ikke bare litt heller.

Går det bra med deg? Var det et vennlig blikk fra en dame som spurte. Jeg nikket høflig tilbake. Men det gikk jo ikke bra. Faktisk så gikk det ganske dritt, men det sa jeg ikke. Jeg kjente etter i lommene mine. Søren heller, handlelisten lå igjen hjemme. 

Men faen da Eline. Skjerpings. Ta deg sammen. Se deg rundt nå, og gjør som de andre. Handle mat. Men så var det som om alt sto stille. Det var som om frysedisken tok sats og kastet seg over meg slik at kulden bet fast. Så der sto jeg, med samme temperatur som en frossenpizza, og gråt.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan ha stått der mellom krydderhyllen og pastarettene, men det var lenge nok til at jeg ble hentet. Jeg er veldig glad i faren min, men jeg skulle ønske han slapp å se det som ventet han inne på denne matbutikken. 

Men hva var det egentlig som skjedde der inne? Det var jo kanskje ikke så rart at folk stirret. Men det var ikke et angstanfall, var det vel? Kan det ha vært det? Det var jo ingenting jeg var redd for, bortsett fra å forsvinne. Men jeg hadde ikke forsvunnet enda. Jeg kunne kjenne prikking under huden og varme i kinnene. Sikre tegn på at jeg enda eksisterer. Men hvorfor denne tvilen da? Og hvorfor så forbanna redd?

Jeg er av den oppfatningen av det finnes flere spørsmål enn det finnes svar. Kanskje er min eksistens et slikt tilfelle. Kanskje er jeg bare et spørsmål. Kanskje er jeg et spørsmål som for alltid vil mangle svar.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykatri #angst

Uken som gikk #43

Ukens bilde:

Selv om gradestokken stadig kryper nedover, og det egentlig nærmer seg vinter, er jeg av typen som krampeaktig holder tak i høsten. Det er min favorittårstid, og jeg nekter å la den gå helt frivillig. Bare se på dette blinkskuddet av en skog full av magi. 

Ukens opptur:

Denne ukens opptur var helt klart å være med mormoren min. Mommi, min mommi. Hun er, helt seriøst, en av de aller tøffeste jeg vet om. Jeg blir alltid glad av å være sammen med den dama der. Tusen takk for at du stadig vekk lærer meg betydningen av humor i livet.

Ukens nedtur:

Uten tvil at jeg måtte stille klokken. Eller, nå gjør er det jo ikke jeg som fysisk stiller klokkene i hjemmet, noe som gjør dette punktet enda mer ekkelt. Men klokkene blir stilt uansett. Det fenomenet der gjør alltid et eller annet rart med hodet mitt. For hva er egentlig tid? Hvorfor har vi det? Og hva gjør det egentlig med oss? Jeg vet ikke. Vet du?

Favorittlåt:

Feel Fine av Emilie Nicolas. Utrolig nok så har jeg, i to uker på rad, klart å velge låter som ikke er av Susanne Sundfør (min heltinne). Men Emilie Nicolas er bare helt rå hun også. Stemmen hennes gir meg gåsehud herfra til månen. Og når jeg hører på akkurat denne sangen så er det som å bade i fløyelsgrøt. Ikke at jeg har gjort det før, men jeg innbiller meg at det må være ganske så digg. 

Tv-program:

God Morgen Norge. Ingen over, ingen ved siden av. Jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg er en av Wenches største fan. Jeg har fulgt den dame siden før jeg lærte å gå. Jeg er jo A+++ menneske, så jeg er alltid våken før programmet begynner uansett. Men, jeg liker det så godt at om jeg ikke hadde klart å stå opp av meg selv så ville jeg nok satt på alarmen. Så kan jeg jo også legge til det faktum at jeg bor alene. Det er vel så fint det, men det er litt koselig å føle at man står opp til noe/noen.

Matrett:

Svaret på dette punktet har ikke endret seg siden forrige uke. Det er fremdeles Fersk & Ferdig sin grønnsakslasagne som regjerer. Det fremdeles denne retten som når fram til hjertet mitt (les: magen) og trekker det lengste strået. Lurer forresten veldig på hva GMN-Wenche ville ment om denne retten...?

Ukens favoritt:

De som kjenner meg, og de som ikke kjenner meg forsåvidt, vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Jeg ser det nesten som en jobb, en slags plikt, å gå ut på kafe daglig. Det er en plikt jeg tar veldig på alvor. Fram til nå har min kafe-favoritt vært dobbel espresso (ikke fordi jeg er en 80 år gammel mann), men fordi jeg liker sterk kaffe. Men denne uken har jeg fått øynene opp for en ny favoritt. Nemlig dobbel cappuccino. Og den beste av de beste kommer fra Kaffebrenneriet. Hva er din kaffefavoritt?

Ukens tanke:

Ting er ikke alltid som det ser ut. Og ting ser ikke alltid ut som de er. Jeg må være forsiktig med å dømme andre ut fra enkle ting. Jeg vet nemlig aldri hva som foregår bak fasaden. Alle har vi vårt å streve med. Det er det som gjør oss til mennesker. Ting skjer i livet mitt nå, spennende ting. Jeg har fått mulighet til å være med på noe jeg aldri hadde trodd. Det gjør noe med meg. Jeg føler meg heldig på mange måter, men også redd. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt #ukensomgikk #godmorgennorge #GMN #Fersk&Ferdig

Mitt liv for 10 år siden

I wanna hold 'em like they do in Texas plays
Fold 'em, let 'em, hit me, raise it baby stay with me (I love it)
Love Game intuition play the cards with spades to start
And after he's been hooked I'll play the one that's on his heart

Lady Gaga med Poker face. Rihanna med dont stop the music. Katy Perry med I kissed a girl. Disse var alle topplåter spilt på radioen i 2008. For la oss mimre litt nå. Hvis vi skrur tiden tilbake med 10 år kan vi nemlig finne mye snadder.

Jeg husker hvor spent jeg var da jeg skulle se Max Manus på kino. Husker du? Eller, hva med Mamma Mia? The Dark Knight? Eller Slumdog Millionaire? Sistnevnte vant forresten Oscar for beste film i 2008. Og hva med Twilight? Hvem kan glemme Edward Cullen?

Ok, så kan ting gå i glemmeboken. Jeg husket for eksempel ikke mye av finanskrisen. Eller, hva med Bolivia-saken? Hva med at Emma Tallulah Behn ble født? Enkelt mattestykke, hun er 10 år i år. Eller hva med at Barack Obama ble nominert til president?

Tenk så mye vi kan gå rundt å huske på. Tenk på all informasjon som samles opp gjennom årene. Men hvor mye har vi egentlig plass til i topplokket? Det er rart å se tilbake. Å skru tilbake tiden, se hvordan ting både har endret seg, og på samme måte er likt slik det var.

2008 var et tøft år for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Livet som 17-åring er nok i utgangspunktet utfordrende for oss alle, men jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg fikk litt ekstra å jobbe med.

Etter en innleggelse i BUP, og etter en lengre periode under barnevernet, hvor jeg bodde på tre forskjellige plasser, ble det til slutt bestemt at jeg skulle flytte inn hos en familie permanent.

Jeg kan huske jeg så veldig fram til å flytte til Oslo, men at jeg også gruet meg litt. Jeg var veldig spent på om det kom til å fungere. Og her kan jeg allerede avsløre at det gjorde det ikke.

17 år gammel. Ung og sårbar. Jeg bestemte meg for at så fort jeg fylte 18 år og ble myndig så skulle jeg flytte for meg selv. Så da gjorde jeg det. I mitt hodet er det bedre å være alene å kjenne på ensomhet, enn det er å bo hos en familie å føle seg alene.

Jeg vil nok aldri angre på valget jeg tok, med å flytte for meg selv. Men hadde noen fortalt meg hvor ensomt og vanskelig det var, så ville jeg kanskje tenkt meg om et par ganger til. Det eneste jeg ville var å bo hos en familie. En familie som hadde tid og overskudd til å se meg.

Jeg skaffet meg en deltidsjobb, og klarte på et mirakuløst vis å fullføre videregående skole med ett år ekstra. Og jeg var så stolt. Jeg kan enda huske smaken av champagneflasken jeg drakk morgenen før talen til rektor siste skoledag. For en tale. For en dag. For en seier. Helt ærlig så trodde jeg ikke helt på at jeg skulle fullføre, og få generell studiekompetanse. Vel, det meste er mulig.

Mens jeg skriver nå har jeg topplåtene fra 2008 på ørene. Akkurat i dette øyeblikk er det Lady Gagas Poker Face som durer på ørene. Det er merkelig. For plutselig har jeg lyst på røyk. Marlboro Light for å være eksakt.

Jeg lukker øynene. Drømmer meg litt tilbake. Tilbake til 2008. Jeg er dekket i svart fra topp til tå. Jeg har rutete Vans på beina, som jeg har skrevet sangtekster på siden. Tungen min er fremdeles litt hoven etter piercingen i tunga. Håret er mørkt, med et innslag av et par røde striper. Jeg står på røyketrappa. Og ved siden av meg står Lisa, en av mine aller beste venninner. Vi røyker, hoster, og ler om hverandre. Noen ganger gråter vi også. Men vi vet at vi har hverandre.

Jeg lukker opp øynene. Spruter en dæsj av parfymen Deep Red, av Hugo Boss, på armen min. Jeg lukker øynene igjen. Og uten helt å vite hvorfor, gråter jeg. Det svir på innsiden av øynene. Og tårene bare renner. Dette var den parfymen jeg brukte mest for 10 år siden. Kan en lukt gjøre så mye? Ett sprut, og så full gråt?

Jeg ser det så godt. Ensomheten. Kjærlighetssorgen. Fortvilelsen. Av en eller annen grunn får jeg en skikkelig trang til å høre på The Diary of Jane, av Breaking Benjamin. Så jeg gjør det. Og nå gråter jeg enda mer.

Something's getting in the way. Something's just about to break
I will try to find my place. In the diary of Jane
So, tell me. How it should be?

For er ikke det det eneste vi prøver på her i denne verdenen? Å finne vår plass. 

#elineredderverdenlitt #tilbakeblikk #tbt #psykiskhelse #psykiatri

Når ingenting stemmer, stemmer alt

Jeg sitter og ser på folk. Eller, stirrer, blir mer nøyaktig å si. Jeg stirrer fordi jeg får det ikke til å stemme. Faen.

For hvordan kan vår eksistens egentlig bevises?

Jeg har vel kommet fram til at jeg kan leve med uvissheten om meg selv. Uvissheten om jeg finnes i denne verdenen eller ei. Men jeg nå må jeg ta stilling til andres eksistens også. Du ber kanskje om det umulige. Eller, er de andre også bare som meg kanskje? Som magisk støv i et eller annet bakvendtland. Jeg vet ikke. Enda. Jeg må forholde meg til det uansett. 

Men vil jeg egentlig vite svaret? Er jeg i stand til det? Jo, det må jeg da være. Men når ingenting stemmer, stemmer alt, ikke sant?

Jo, det må være sånn. Det er nødt til å være sånn. Men det finnes en tvil. En tvil som er like stygg som det mørkeste mørket. Javel, det er greit. For uten tvilen finnes ikke lykken. Eller, hvordan var det igjen? 

#elineredderverdenlitt 

En uke i mine sko

En uke i mine sko. Bokstavelig talt. Fra onsdag til onsdag.

Et par sko, på forskjellig type underlag, som igjen forteller forskjellige ting om min sinnstilstand. Jeg lar være å skrive noen forklaring, og lar heller bildene snakke for seg selv. Så blir tolkningen helt opp til deg. 

Onsdag

Torsdag

Fredag

Lørdag

Søndag

Mandag

Tirsdag

Onsdag

Hvordan så din uke ut? Og hvilke perspektiver ser du?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #uke

Uken som gikk # 42

Her kommer et slags utdrag fra uken som gikk. Jeg deler litt av oppturer og nedturer, og noen av favorittene mine denne uken. Artig for min egen del. Og kanskje fint å dele litt andre sider av meg selv her på bloggen. Kanskje jeg til og med skal gjøre dette til en fast greie. 

Ukens bilde:

Ok, dette må være høstbildet over alle høstbilder.

Ukens opptur:

Jeg var så heldig å få besøk av en av mine aller beste venner, ei jeg ser på som nær familie, denne uken. Tone, du var min opptur denne uken. Vi har det alltid så gøy sammen, og jeg kjenner ingen som får meg til å le slik som du. Vi var også så heldige som sammen fikk se Gratulerer av Else Kåss Furuseth på Nasjonalteateret. Her snakker vi lørdagen over alle lørdager.

Ukens nedtur:

Jeg har tenkt og tenkt, og det nærmeste jeg kommer nedtur denne uken må være at jeg gikk glipp av Stjernekamp på NRK1 på lørdag. Jeg er et vanemenneske til tusen, og jeg har med tiden fått opprettet et ganske heftig lørdagsrituale. Og her er Stjernekamp en helt essensiell ingrediens. Da sier det kanskje seg selv at dette gjorde meg litt lei meg. Det som også blir ganske tydelig nå er hvor bra denne uken egentlig har vært.

Foto: nrk.no

Favorittlåt:

Diamond Heart, av Alan Walker. Denne godsaken av en låt gir meg rett og slett selvtillit, og gåsehud da. Jeg kjenner jeg vokser ti centimeter av å høre på den. Noe som har kommet godt med den siste tiden. Anbefales!

Tv-program:

Jeg vet så vidt hva Netflix eller HBO er. Ofte kan jeg bli ertet for min 80 år gamle sinnstilstand, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg elsker lineær TV, og betaler (nesten) mer enn gjerne NRK-lisensen. Noe som også følger med min 80 år gamle alder er døgnrytmen. Jeg legger meg nesten alltid før programmer som er verdt å se sendes. Bortsett fra mandager. Da sender de Åsted Norge, og det holder jeg meg faktisk våken for.

Matrett:

Her finnes det ingen tvil. Ukens matrett er grønnsakslasagne. Ingen over, ingen ved siden av. Denne deilige saken av en rett redder middagsstunden min. 4 minutter i mikroen er alt som skal til. Mmmmm... Jeg tror forresten ikke at jeg tar i hvis jeg sier at jeg har fortært denne retten 4/7 dager denne uken. Med tanke på mitt svært så nære forhold til knekkebrød så syns jeg dette absolutt er et skritt i riktig retning. Så hvis noen fra Fersk & Ferdig leser dette innlegget og tenker wow, så er jeg absolutt åpen for et samarbeid.

Ukens favoritt:

Denne uken slår jeg et slag for fenomenet loppis, og markeder generelt. Favoritten min denne uken var lørdagsmarkedet på Vestkanttorvet her på Frogner. Der finner man alltid noe fint. Gammelt som nytt, det ligger alltid skjulte skatter der. Det gjelder bare å lete med det rette øyet.

Ukens tanke:

Noen ganger er det egentlig ganske lite som skal til for å få meg i bedre humør. Tanken på det gir meg håp i hverdagen. Og jeg vil legge til at jeg føler meg veldig heldig. Ikke bare fordi jeg har evnen til å glede meg over de mindre tingene, men også fordi jeg er omringet av mennesker som bidrar til å gjøre livet mitt bedre. 

#elineredderverdenlitt #ukeslutt #ukensomgikk 

Jeg trenger din hjelp

Innholdet på bloggen min dreier seg alltid, på en eller annen måte, om psykisk helse. Målet mitt med her er jo å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kanskje litt stort mål for meg alene. Men jeg er av den oppfatning av at litt er bedre enn ingenting. Og om vi alle tar i et tak er jeg sikker på at vi kan komme langt.

Det finnes så mange sterke stemmer der ute. Så mange tøffe skjebner. Så mange historier som vi kan lære av. Jeg ønsker med denne bloggen å gjøre det mer normalt å snakke om hvordan vi egentlig har det. Jeg vil vise at åpenhet lønner seg. Og jeg håper så inderlig at jeg kan fortsette å bidra litt på denne veien.

Men nå ber jeg om din hjelp.

Jeg kommer til å fortsette å skrive om psykisk helse. Nettopp fordi det engasjerer meg så voldsomt. Men jeg er også åpen for å skrive om andre ting. La oss slå hodene våres sammen! Det jeg lurer på nå, er hva du ønsker å lese om her på bloggen. Jeg er jo bare en person. Jeg kan noen ganger bli litt tom for ideer. Men det tar jeg ikke så tungt, for det er jo helt normalt. Det fine er at vi kan inspirere hverandre.

Er det noe du lurer på? Eller har du noen ideer, tanker, om hva som burde være her?

Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet. Kanskje har du en historie du gjerne vil dele, men ikke vet hvor? Vit at jeg fremdeles har åpent for gjesteblogging hos meg. Ideer, innspill, og historier kan sendes på mail til elineskaar91@gmail.com. Du kan selvsagt være anonym. Det er helt opp til deg.

Ingen tanker er for små eller for store. Ingen innspill er dumme. Din stemme betyr noe for meg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #gjesteblogg #gjesteblogging

Ting jeg gjør for å føle meg bedre

Du vet den følelsen. Når det eneste du vil er å krympe deg sammen til en ball. Når du vil dra for alle gardinene og aller helst bare råtne for deg selv. Det er da du bør dra fram triksene i ermet. Det er nettopp da, når alt annet sier i mot at du bør gjøre visse ting får å snu spiralen. Men hvordan vite hva du skal gjøre?

Alle håndterer vi motgang på forskjellige måter. Noen spiser sjokolade, eller kanskje is. Andre trener for å føle seg bedre. Andre igjen drikker alkohol. Jeg vet, jeg har selv vært der. Vi har alle dårlige dager. Og vi har alle ulike strategier for å føle oss bedre. Men hva gjør egentlig jeg?

Jeg har i likhet med alle andre hatt, og har fremdeles, mange dårlige dager i mitt liv. Sånn er det bare. Ofte handler det om å akseptere at også de kjipe dagene er der. Det er like normalt som de gode dagene, og like normalt som de kjedelige dagene. Jeg har etterhvert lært meg selv til å akseptere de kjipe dagene og den kjipe vonde klumpen i magen som følger med. For klarer man å akseptere det vil det kanskje raskere gå over. For gå over gjør det alltids. Spørsmålet er bare når.

Noen ganger, når jeg har dårlige dager, har jeg en tendens til å bli veldig utålmodig. Jeg vil ha den vonde klumpen i magen vekk. Jeg vil at alt det vonde skal gå bort. Og jeg vil ha gode dager igjen. Og aller helst med en gang.

Det er ikke alltid jeg klarer å tenke positivt. Det er ikke alltid jeg fikser dette med å akseptere. Det å akseptere en vanskelig dag, eller en vond periode, kan være vanskeligere enn først antatt. Da gjelder det å trekke frem triksene i ermet.

Jeg skal nå forsøke å være så konkret jeg kan. Men jeg vil understreke at de triksene jeg har i ermet er triks som fungerer for meg, og vil kanskje ikke ha samme effekt på andre. Vi er jo alle forskjellige, og vi har alle forskjellige behov. Det er viktig å huske på. Likevel vet jeg at vi som mennesker har noen fellestrekk. Og kanskje nettopp derfor kan noen av mine triks også fungere for deg. Kanskje kan de virke enkle og på grensen til banale. Men er det ikke ofte slik at det enkle ofte er det beste? Problemet er vel gjerne at man trenger påminnelser.

Uansett, her kommer mine triks.

Se en film. Det er sjelden jeg gjør dette alene, men de gangene jeg faktisk gjør det så føles det utrolig godt. Jeg tror vi alle har godt av å komme litt ut av vårt eget hode, kanskje særlig på kjipe dager. Det å ha noe annet enn seg selv å engasjere seg i er jeg helt overbevist om at er godt.

Hør på en sang du liker. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Det å høre på en gladlåt får hvertfall meg til å trekke på smilebåndet. Og de som kjenner meg godt vet at jeg lever lenge på 80-talls hiten chery lady av Modern Talking. Jeg klarer rett og slett ikke å være sur og lei når jeg hører den låten.

Ta en telefon til noen. Dette punktet er kanskje en av mine favoritter. Nettopp fordi det er så genialt. Det er kanskje lett og vanskelig på en og samme tid, men det fungerer alltid. Og du kan banne på at personen du ringer blir glad for å høre fra deg.

Gå på kafe, studer menneskene rundt deg. Dette er min personlige favoritt. Og uten å overdrive kan jeg vel si at jeg gjør dette omtrent daglig. Det gir meg et lite pusterom i hverdagen. Hjernen min kobler av når jeg vender blikk og sinn utover meg selv.

Skriv ned ting du er takknemlig for, og ting du ser fram til. Noen ganger, spesielt når man er i den berømte kjelleren, kan dette punktet være spesielt vanskelig å få til. Det kan være vanskelig å se lys når alt virker mørkt, tungt, og trist. Men ta det likevel som en utfordring. Vreng hver eneste hjernecelle, og plutselig kommer du på en ting. Et lite lyspunkt i en ellers så strevsom hverdag. Skriv det ned, og vipps så kommer du på enda en ting du kan glede deg over. Og til slutt har du kanskje din egen lille, eller store, liste.

Ta med deg fotoapparatet/mobilen ut på tur. Se etter ting du syns er vakkert å ta bilde av det. Dette her gjør jeg altfor sjelden selv, men de gangene jeg faktisk gjør det er det som om hjernen min kobler av. Det er som om jeg går inn i en helt annen verden. Hvor det eneste som eksisterer er avstanden fra blikket mitt til kameralinsa, og fra kameralinsa til objektet der ute.

Gjør noe fysisk. Gjør yoga eller dans til en youtube-video. Dette behøver jeg vel ikke utdype så mye. Vi vet jo at ved å trene, holde seg aktiv, så utløses det endorfiner i oss. Kroppens eget lykkehormon. Det er grunn til at jeg alltid, uten unntak, føler meg bedre etter en liten treningsøkt. Dette minner meg på at jeg må gjøre dette oftere.

Vær sosial. Vi mennesker er ikke skapt for å være alene. I de kortere eller lengre periodene hvor ting er vanskelig har jeg en tendens til å isolere meg. Og det vet jeg med sikkerhet at jeg ikke er alene om å gjøre. Det som er så dumt med det er jeg bare får det verre med meg selv. Når jeg kun har meg selv og tankene mine, uten innspill fra andre, da har jeg en tendens til å føle meg enda dårligere. Derfor er kanskje det lureste man kan gjøre, når man er på vei ned i en grop, å oppsøke andre mennesker. Selv om det eneste man har lyst til er å ligge alene i fosterstilling og grine, ja så bør man være med andre.

Ofte er det overraskende lite som skal til for at jeg føler meg bitte litt bedre enn ellers. Selv prøver jeg å være forsiktig med å bruke de største stuntene som triks. Nettopp av den grunn til at det kan være vanskeligere å få gjennomført. Jeg vil jo ikke lage min egen dørstokkmil. Derfor forsøker jeg å holde triksene mine på et viss nivå. Jeg har derfor skrevet ned noen ting som jeg vet fungerer for meg. Denne listen kan jeg dra fram når ting stormer som verst, eller rett og slett bruke som forebygging.

Jeg håper du fant noe her som kanskje kan komme til nytte en gang. Kanskje var det ting du allerede har tenkt over at hjelper deg. Eller kanskje de ikke vil hjelpe deg i det hele tatt. Kanskje har du helt andre triks i ditt erme. Uansett, jeg håper du bruker de når du trenger de, og at du ikke glemmer at de er der.

Kommenter gjerne i kommentarfeltet om du vil dele noen av dine triks.

Eline

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri 

Jeg har hatt Instagram-ferie, og jeg forklarer hvorfor

For en stund tilbake bestemte jeg meg for å slette Instagramkontoen min. Noe som viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Ikke fordi jeg var i tvil på om jeg ville det. Men fordi selve operasjonen var overraskende tidkrevende, og dessuten ganske så vanskelig å få til i praksis. Etter mye googling, og etter litt sparring med venner av meg som virkelig kan SoMe, fikk jeg til slutt kommet meg ut av Instagram. Jeg kjente meg komfortabel med avgjørelsen, og på en merkelig måte fri. Nesten som om jeg hadde tatt farvel med en dårlig venn. Og jeg skal fortelle deg litt hvorfor.

Mitt første møte med Instagram

Da jeg først ble introdusert for Instagram i 2012 (som faktisk er 6 år siden!!!) ble jeg veldig begeistret. På den tiden gikk jeg på foto-linje på en folkehøyskole, og så på denne appen som noe veldig positivt. På en enkel måte kunne jeg nå både dele egne bilder, og samtidig få inspirasjon fra andre. Og i flere år fungerte Instagram nettopp slik for meg. En egen liten verden full av inspirasjon. For meg var Instagram inspirerende, kreativt, og lærerikt.

Men dette har den siste tiden hatt en voldsom utvikling. Jeg visste ikke helt hva det var, eller hvorfor det var slik, men av en eller annen grunn fikk dette sosiale mediet meg til å føle meg mindre bra med meg selv. Jeg begynte å tenke på alle gangene jeg tok opp telefonen i løpet av en dag. Jeg tenkte på alle de gangene jeg bevisst eller ubevisst trykket på de ulike appene, og lot øynene mine fylles med all mulig slags informasjon. Hvor mye, og hva, folk har trent. Hvor mye, og hva, folk har spist. Et hjerte her og et hjerte der. 

Selv om et hvert trykk kanskje fikk meg til å føle meg dårligere, valgte jeg likevel å fortsette. For den effekten kan disse ulike appene ha på oss. Hvorfor? Jo, fordi de appellerer til belønningssenteret vi har i hjernen. Hvor et par likes er minst like farlig som en pose smågodt. En liten bit, så er det gjort. 

Tilbake til insta-historien min. 1 uke tok det. I 1 uke hadde jeg fri fra denne appen. 1 uke, før jeg på nytt installerte denne rosa-oransje appen. Og i løpet av den ene uken kom jeg ut av tellingen på hvor mange ganger jeg tok opp telefonen for å sjekke etter nye delte bilder. 

Jeg forsøkte å analysere selvbildet mitt den uken jeg hadde fri. For å se om det var noen endring. For å se om jeg følte meg noe annerledes. Og det skremmende her er at det kunne jeg. Absolutt. Det var faktisk ganske befriende å slippe å se treningsøkter, måltider, og "perfekt" sminke. For det er noe som letter litt når man ikke lenger sammenligner seg selv med andre mennesker. Når man bare kan være. 

Men ja, 1 uke gikk. Kun 1 uke før jeg reinstallerte appen.

Hvorfor? 

Jo, fordi jeg savnet å følge med vennene mine. Jeg savnet underholdningen. Jeg savnet å uttrykke meg kreativt med både bilder og tekst. Og fordi at sosiale medier har kommet til å bli. Det er klart at jeg er bare et mennesket jeg og, jeg trenger også bekreftelse fra andre. Men etter min Instagram-ferie forsto jeg at det handlet ikke lenger om likes. Det handlet ikke lenger om disse røde hjertene eller om fine kommentarer. Min Instagram-ferie dro meg rett og slett tilbake til 2012, hvor inspirasjon, kreativitet og læring var det som betydde noe. 

Jeg har selv valgt å blogge. Facebook og messenger er programmer jeg bruker daglig. Jeg ønsker også å henge med. Jeg sier ikke at man ikke henger med hvis man ikke bruker appen Instagram. Det er mange som velger denne appen vekk, noe jeg respekterer. Jeg tror vel at det jeg prøver å si er at det lureste man kanskje kan gjøre er å skape litt bevissthet rundt bruken av sosiale medier.

Hva det gjør med oss som mennesker. Hvordan det påvirker oss i hverdagen. Kanskje må man avinstallere en bestemt app for en stund. Kanskje må vi lære oss å legge vekk mobilen i sosiale settinger. Eller kanskje vi rett og slett må innføre mobilfri onsdag. Kanskje 1 dag i uken vekk fra sosiale medier er det som skal til for at nettopp du og jeg skal føle oss litte bedre?

Kanskje dette traff deg på en måte? Kanskje du selv har reflektert over hva SoMe gjør med oss. Kanskje har du noen tips og triks? Kommenter gjerne i kommentarfeltet, eller send meg en melding. Legg også gjerne igjen Instagrambrukeren din. Jeg er stadig på jakt etter inspirasjon og ikke minst nye bekjentskaper.

Eline

Instagram: eline.skaar

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #SoMe #Insta #instagram

Vær raus - Verdensdagen for psykisk helse 2018

I forbindelse med årets tema for verdensdagen for psykisk helse, vær raus, har jeg skrevet en tekst i samarbeid med min mor, Heidi Bauer.

Hva vil det si å være raus? Hva betyr ordet raus? Hvem er rause? Og når er man egentlig raus?

Jeg tok en liten telefonrunde til mine nærmeste for å spørre de om disse tingene. Det fine, og kanskje litt overraskende var at svarene var så like. Ord som åpenhet, omsorg, og vennlighet, var det som gikk igjen.

Jeg vet ikke om det var bevisst, men jeg sparte samtalen med moren min til sist. Jeg fortalte henne om verdensdagen for psykisk helse, og om at årets tema var vær raus. Responsen hennes overrasket meg. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på dette?

Når jeg tenker på å være raus så tenker jeg på evnen man har til å tilgi. Evnen til å tilgi andre mennesker. Og jeg tenker også på at vi må romme alle slags følelser. Gode som vonde.

Jeg kjente dette traff meg hardt, for jeg slet med å finne et svar til henne. Vi sa vi var glad i hverandre og la på røret. Jeg ble sittende igjen å stirre ut i luften. Tankefull, stolt, og litt rørt.

Du skjønner ingenting! Jeg vil være alene! Du bryr deg ikke!

Jeg både håper og tror at jeg ikke blir direkte stygg og ufin i de periodene hvor jeg er dårlig. Men jeg vet så godt at jeg ikke blir den enkleste å ha med å gjøre. Og er det ikke alltid litt sånn at vondter og dårlige perioder har en viss tendens til å gå ut over de aller nærmeste? De man er tryggest på?

Jeg har skreket. Og jeg har kjeftet på min egen mor. Et av de menneskene jeg er aller mest glad i. Det er ikke hvem som helst som hadde funnet seg i det. Men nå skal jeg fortelle deg noe. Moren min, hun er raus. Moren min gir rom til alle slags følelser. Og jeg vet jeg kan være meg selv, uansett hvilken tilstand jeg er i. Det er verdifullt. Det er raushet.

Helt på tampen her vil jeg komme med en oppfordring. Vær våken. Se deg rundt. Godta at vi er forskjellige. Vær åpen for ting som er annerledes. Det finnes så mange mennesker som strever. Vit at du kan gjøre en forskjell. Følelser er ikke farlige. Gi rom til dem alle. Still opp for andre. Og vær raus.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

Stress og ulike triggere

God søndag folkens! Jeg håper dere har drukket like mye brus som det jeg har gjort i helgen. Og nå snakker vi mengder. Hvis ikke så håper jeg hvertfall dere har gjort noe som føles godt.

Foto: Hedda Marie Westlin

Av en eller annen grunn har jeg blitt mer oppmerksom på hva som gjør meg godt nå den siste tiden. Og hvis jeg skal komme med et lite tips til meg selv, så er det å gjøre mer av nettopp de tingene som gir meg glede. Om det er å spise pizza, drikke kaffe med en venn, gå tur i marka, eller høre på radion en hel dag, så skal jeg gjøre akkurat det. Finn ut hva som føles godt for deg og gjør mer av det. Det skal selvsagt ikke gå ut over andre mennesker da. Jmf. Kardemommeloven.

Jeg har forsøkt meg litt på denne taktikken i det siste. Og uten å overdrive kan jeg si allerede nå at jeg føler meg veldig mye bedre. Gode ting skjer i livet mitt, og jeg nyter det.

For litt siden fikk jeg et spørsmål som virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte tenke, ikke bare på min egen psyke, men også på hva jeg aktivt gjør for å slippe unna dårlige perioder.

Hei Eline, jeg lurer på hvordan du reagerer på stress og ulike triggere?

For et fint spørsmål! Jeg skal forsøke å gi et svar, men det som er viktig å huske på er at vi alle har ulike triggere. Det som kan virke stressende på meg kan virke helt annerledes for andre. Likevel har vi jo noen fellestrekk. Slik som å gå med for lite søvn. Det er det ingen som har godt av. Det er hvertfall en stor trigger for meg. Jeg har etterhvert funnet ut at jeg fungerer best med ganske strenge rutiner. Med søvn, mat, hvile, og aktiviteter. Alt i balanse. Når ting går ut av balanse kan jeg lett bli stresset, og da er veien til at jeg blir dårlig dessverre ganske kort.

Foto: Hedda Marie Westlin

Nettopp fordi jeg er klar over disse triggerne forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å unngå det. Men det skal sies at jeg også går på medisiner. Jeg vil ikke gå noe særlig inn på medisiner i mitt tilfelle. Men det jeg vil si er at jeg vet det har hjulpet, og hjelper, mange mennesker.

Nå har jeg hatt mine utfordringer over en del år. Med tiden lærer man seg kanskje noen knep for å unngå de verste svingningene. Jeg har for eksempel kuttet ut alkohol, jeg prioriterer søvn, og jeg har blitt veldig glad i å bruke ukeplaner aktivt. Dette er konkrete ting som hjelper meg med å forebygge. La meg bare understreke at dette er ting som hjelper meg, det er ikke dermed sikkert at det vil være til hjelp for andre. Det tar tid å finne disse magiske knepene.

For å svare mer presist på spørsmålet ditt så reagerer jeg veldig dårlig på stress og ulike triggere. Det skal ikke mer enn 2-3 netter med dårlig søvn til før jeg blir litt vippet av pinnen, såkalt frynsete. Det er som regel slik det starter. Så glemmer jeg kanskje medisiner noen dager. Kanskje jeg spiser dårlig, glemmer avtaler, og får økt energinivå. Og det er her det er skummelt. Nettopp derfor er det så viktig for meg å kjenne til ulike stressfaktorer og triggere.

Grunnen til at jeg syns spørsmålet er så fint er at det er så viktig å bli oppmerksom på hva som er stress og hva som er triggere. For dersom man strever psykisk i en eller annen grad (noe vi alle gjør i perioder) blir det veldig viktig å finne ut av hva som kan trigge dårlige perioder. Jeg sier ikke at det er lett, men klarer man å finne ut noe, å jobbe litt med det, kan litt av forebyggingen være gjort. 

#elineredderverdenlitt #åpenhet #stress #psykiskhelse #psykiatri #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

Drømmen om en jobb

Selv med en psykoselidelse er jeg ikke skrudd sammen noe annerledes enn folk flest. Jeg trenger også noe i livet mitt som gir meg mestringsfølelse. Jeg behøver også å føle tilhørighet en plass. Og jeg merker dette savnet, nå mer enn noen sinne.

Nå nærmer jeg meg 30, og med fare for å sammenligne meg selv med andre så føler jeg at det er på sin plass at jeg er i jobb. Ikke bare fordi jeg vil ha noe å si når folk spør meg hva jeg driver med. Jeg vil, som de fleste andre, også gjerne bidra i samfunnet. For jeg vet jo at jeg har mye å bidra med.

De som kjenner meg vet jo at jeg har hatt, og har fremdeles, utfordringer her i livet. Men hvem har vel ikke det? Mine utfordringer har ført til mange og lange sykehusopphold. De har også ført til at jeg etterhvert måtte gi opp det jeg trodde var drømmestudiet. Så nå står jeg altså uten utdannelse og uten jobb. På mange måter kan jeg tenke at jeg står utenfor det norske samfunnet. Dette har lenge vært, og er fortsatt, sårt for meg.

Derfor har jeg nå kommet til et punkt hvor nok er nok. Jeg er i gang med et nytt prosjekt, og det prosjektet går ut på å skaffe meg jobb. Ok, så vet jeg hva jeg vil. Jeg har hvertfall et konkret mål. Mye av arbeidet er kanskje da allerede gjort. Eller?

Visstnok må jeg sette av en del tid. Jeg må finne passende stillingsannonser. Jeg må så klart bruke mye tid på å skrive søknader, da det er viktig at de er gode. Jeg må også oppdatere CV, kanskje ta noen telefoner, levere søknader, og ikke minst kanskje snakke med potensielle arbeidsgivere.

Det var selve prosessen. Ja, det vil nok kreve en del arbeid, men med gode rutiner i hverdagen, og en god dose selvdisiplin, tenker jeg at dette er noe jeg definitivt kan få til.

Men nå er det som om jeg glemmer noe. Som om disse praktiske tingene ikke er nok, er jeg også nødt til å tenke igjennom hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Nå tenker jeg selvsagt på at jeg har en liten nisse med meg i sekken, uansett hvor jeg går. Jeg er nok ikke alene om å ha hull i CV´n, men det snakkes for lite om.

Det at jeg har en psykiatrisk diagnose, er det noe jeg skal dele med en eventuelt fremtidig arbeidsgiver? Hvis svaret er ja, hva skal jeg da dele? Hvor mye skal jeg si? Hvilke ord skal jeg bruke? Eller er det heller sånn at jeg bør holde litt igjen?

Hvis mitt prosjekt, få jobb, skal lykkes så er jeg nødt til å tenke igjennom disse tingene. Men hvordan skal jeg vite hva som er rett å gjøre? Hvordan skal jeg vite hva som er greit å si uten at det vil ødelegge for sjansene mine?

Jeg mener at åpenhet er for det beste. Jeg startet å dele åpent om min sykdom for å kjempe for åpenhet kring psykiske lidelser. Så egentlig vet jeg svaret. Ja til åpenhet. Men selv om samfunnet har kommet langt, er det likevel et langt stykke igjen å gå. Vi vet at det dessverre eksisterer en del fordommer rundt psykiske lidelser. Og kanskje særlig til de mer alvorlige lidelsene som dreier seg om psykoser. Og hvorfor er det sånn? Jo fordi vi ikke vet nok. Fordommer eksisterer fortsatt fordi vi ikke vet nok om psykiske lidelser. Og nettopp derfor finner jeg dette prosjektet mitt vanskelig.

Det er kanskje vanskelig, men ikke umulig. Det krever nok at jeg tenker mer igjennom hvordan jeg snakker om ting, noe jeg tror de fleste har godt av å gjøre. Jeg mener ikke at jeg skal skjule ting fordi samfunnet ikke vil takle åpenheten. Jeg vil fremdeles være for åpenhet, men jeg skal bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg legger frem ting.

Det er en del som spør meg hva jeg tenker om min åpenhet i diverse medier. Noen stiller seg kritiske til det, og tenker kanskje at det vil gå ut over muligheter for å bli ansatt av en fremtidig arbeidsgiver. Da vil jeg bare gjøre en ting klart. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunn av at jeg strever psykisk er ikke en arbeidsgiver jeg ønsker å ha. Psykisk helse angår oss alle. Det må vi ta på alvor.

Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Åpenhet er til det beste for alle i samfunnet. Etter min mening vil alle tjene på å være åpne. For hvorfor skal man skjule hvem man egentlig er?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #åpenhet #psykose

 

Tenk hvis jeg går glipp av livet mens jeg leter

Og så gikk det opp for meg. At livet hverken leves forlengs eller baklengs. Nei, for livet leves her og nå. Velkommen etter, Eline. Har du ikke fulgt med i timen? Jeg spør meg selv, hvorfor har jeg oversett dette? I så lang tid har jeg vært blind.

Hvor mange stemmer må rope? 5? 10? 100? Eller 1000?

Hva må til? Hvor er jeg nå? Hvorfor er jeg her? Og hvem er jeg egentlig? Jeg blir svimmel når jeg prøver å finne svar på disse spørsmålene. Jeg kjenner ubehag langt ut i fingertuppene.

Tenk hvis jeg aldri vil få noe svar. Og tenk hvis jeg går glipp av livet mens jeg leter.

Så hva vet jeg?

Jeg vet at mitt navn er Eline. At jeg er 27 år gammel. Og at jeg bor i Oslo. Men hva mer? Hva mer? Jeg nærmer meg 30 og jeg vet ikke hvem jeg er. Tenk hvis jeg dør i morgen. Tenk hvis jeg dør uten å ha visst hvem jeg var.

Så hva vet jeg?

Jeg vet at jeg liker musikk. Nærmere bestemt Susanne Sundfør. Faktisk forguder jeg den dama. Jeg vet også at jeg elsker å høre på radio. NRK P3 er kanalen, og P3 Morgen, The Kåss Furuseths, og Lørdagsrådet er programmene. Sånn bortsett fra det er jeg over gjennomsnittet glad i tannkrem, nyklippet gress, og høsten. Men er dette alt?

Jeg må da vite noe mer. Hva mer vil jeg vite? Og er jeg sikker på at jeg vil vite det? Alle disse spørsmålene gjør meg svimmel. Spesielt på en lørdag som denne. En dag midt i en helg hvor ingen planer er satt. jeg er overalt og ingensteder på en og samme tid. Det er utfordrende i seg selv for en kontrollfreak. Men som om det ikke var nok leter jeg etter svar i tillegg. Jeg leter etter svar, og jeg vet ikke hva spørsmålet er. Det hele er som et dårlig Jeopardy-spill. Et av den typen som ingen gidder å se på. For hva er egentlig vitsen?

Den eneste som faktisk gidder å se på er meg selv. Men det må da bety noe. Om jeg ikke vet hvem jeg er, så vet jeg hvertfall hva jeg vil. Og med det velger jeg å avslutte denne skriveseansen.

God lørdag. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri 

Elineredderverdenlitt fyller 2 år

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

Jeg tror det nesten ikke, men i dag fyller bloggen min hele 2 år. Det er sprøtt å tenke på. 13.september 2016 var jeg fremdeles tvangsinnlagt på en langtidspost. Da tok jeg et valg. Et valg om å dele åpent. Jeg bestemte meg for å dele mine erfaringer med å være psykisk syk, om det å stå utenfor. Men i dag er bloggen så mye mer for meg.

For meg er bloggen en arena hvor jeg får dele mine innerste tanker, både i oppturer og nedturer. En personlig dagbok. En dagbok som kanskje startet med alle de negative hendelsene. Men jeg forsto rask hvor viktig det var å dele de gode tingene og.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg kommer aldri til å angre på åpenheten jeg har vist. Det har, ikke bare åpnet dører for meg, det har også gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Og det er verdifullt.

Jeg er så takknemlig for hvert eneste klikk inn på denne bloggen. For alle tomler opp. For alle kommentarer, og for meldinger. Tusen, tusen takk.

I dag er ikke bare en bloggbursdag. Det er også en markering på mye mer. Blant annet på hvor langt jeg har kommet. Også dette året har jeg vært innom sykehuset noen ganger. Men jeg har fått hjelp, og igjen har jeg tatt tilbake hverdagen.

Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Men den følelsen kan kanskje bli forsterket om man står utenfor jobb eller skole, noe som er veldig viktig for mennesker i dette samfunnet. Ikke bare fordi det er med på å gi en trygg framtid, men kanskje viktigst av alt fordi det gir en følelse av mestring, og en opplevelse av tilhørighet. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass.

Jeg har nylig tatt noen tøffe tak i livet mitt. Valg som vil få konsekvenser. Jeg sa fra meg studieplassen. Og som om ikke det var nok leverte jeg oppsigelsen på jobben. Jeg står nå på bar bakke. Men folkens, jeg har det bedre enn på lenge. Og heldigvis for meg så er jeg født optimist. Kall meg sprø, men jeg har en skikkelig god følelse inni meg. Som om ting kommer til å ordne seg for meg. Som om det venter noe godt.

Det er klart at livet ikke bare vil bli en stor dans på roser. Så naiv er jeg ikke. Livet er en berg-og-dal-bane. Men jeg er så klar for de opp- og nedturene som måtte komme. Kjære livet, jeg er så klar for deg. Jeg gleder meg til å se hva du bringer for meg.

En ting er sikkert. Jeg kommer fortsatt til å prøve å redde verden. Litt. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bloggbursdag

Kan psykoterapi skade?

Det er lørdag kveld. I stede for å være med venner, i stede for å pynte meg og dra på date, i stede for å vorse og dra ut på byen gjør jeg noe litt annet. Jeg pakket ned det viktigste jeg eier, nemlig notatboken min, og tuslet ned til litteraturhuset litt tidligere i dag. Kveldens arrangement het - Kan psykoterapi skade? Dette gjaldt jo i aller høyeste grad meg. Jeg måtte jo bare dra. 

Allerede før jeg hadde satt meg kjente jeg det prikket i huden min. Jeg var varm i kinnene, og kjente brystet knyte seg til. Jeg holdt blikket festet ned i gulvet da jeg ikke turte å møte noen andres. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn gjorde dette arrangementet meg nervøs. Litt som den nervøse følelsen man får rundt eksamen. Kvalmen før det hele starter, uvirkelighetsfølelsen mens det pågår, og lettelsen når det hele er over.

Kanskje var jeg nervøs fordi jeg var der alene. Kanskje var det fordi jeg var redd for å møte på noen jeg helst ikke ville møte på. Eller kanskje var det fordi jeg var redd for at dette skulle treffe meg. At temaet for kvelden skulle treffe et punkt hos meg som ville være vanskelig å håndtere.

Uansett. Det er vel ingen hemmelighet at jeg selv går i behandling nå. Eller såkalt psykoterapi som det også heter. Slik ting er nå så må jeg bare det. Jeg har faktisk ikke noe valg. Det er realitetene.

Tilbake til litteraturhuset. Jeg kunne ikke forstå hvorfor, men pulsen min ville bare ikke roe seg. I takt med svetteperlene mine, som nå hadde begynt å renne, økte også lysten til å drikke vin. Rød som hvit. For jeg ville jo ikke være noe annerledes enn de andre i rommet. Men de andre drakk vin. Jeg gjorde ikke det. Jeg drakk ikke vann engang. Det kunne jeg kjenne på den svært tørre halsen min. Jeg forsøkte å fokusere på pusten. Jeg kjente magen bevege seg ut og inn, så noe riktig måtte jeg jo gjøre. Jeg fokuserte på beina mine, som utrolig nok fremdeles var godt plantet i gulvet, og konkluderte vel med at jeg tross alt ga dette et godt forsøk.

Hvordan kan psykoterapi skade? Terapi har lavere forverringsmuligheter enn det å ikke gå i terapi. Så kan man da si at det skader? Psykoterapi. Hvordan kan det skade? Noe som bare har gode intensjoner? Men vi vet jo at det kan det. Det finnes pasienter som faktisk blir dårligere av å gå i terapi. Så kan man jo spørre seg hva det skyldes. Men hvorfor er det da så lite fokus på dette?

Man kan sammenligne dette med fokuset på medisinsk behandling. Der vet man at det også har en annen side. Medisinsk behandling har virkninger, men også bivirkninger. Det vet jo fordi det er så tydelig fokus på det. Så hvorfor er det ikke det samme fokuset på psykoterapi? Vi vet at det finnes pasienter som ikke blir bedre av psykoterapi. Kanskje det er på tide å ta denne debatten.

Er det egentlig så farlig å utfordre ting? Jeg spør mest meg selv. Nei, det er vel kanskje ikke det. Vi trenger å stille kritiske spørsmål til temaer som dette. Vi trenger å utfordre samfunnet om vi skal få til positive endringer.

Tilbake til stolen min i rommet på litteraturhuset. Jeg kikket fortsatt ned i gulvet. Pulsen økte enda et par hakk da foredragsholderen begynte å snakke om flere negative virkninger psykoterapi kunne ha for pasienter. Jeg hev etter pusten, tok sats og gikk derfra. Jeg klarte rett og slett ikke bare å sitte der uten å kunne si noe. Jeg kjente en sterkt behov for å kunne bidra i denne debatten. Et sterkt behov for å skape en dialog. Og jeg kjente nesten på at jeg ville forsvare meg selv. Forvare meg, og behandleren min.

Jeg ville ikke ha valgt vekk min behandler, eller min terapi, selv hvis jeg kunne det. Det handler nok mye om den relasjonen jeg etterhvert har fått til behandleren min. Men det blir en helt annen historie, som jeg kanskje vil ta på et senere tidspunkt.

Uansett. Med kinn, røde som tomater, forlot jeg litteraturhuset. Først kjeftet jeg litt på meg selv. Og når jeg kjefter på meg selv snakker jeg høyt. Så det gjorde jeg. Jeg sa: Eline, det minste du kunne ha gjort var å høre foredragsholderen snakke ferdig. Kunne du ikke ofret noen minutter av livet ditt på det?! Som svar bare ristet jeg på hodet. Jeg orket ikke høre mer fra foredragsholderen, og jeg orket ikke mer kjeft fra meg selv. For akkurat i kveld. Akkurat denne lørdagen så ville jeg ikke ofre et eneste minutt på å føle meg så utilpass som jeg gjorde der.

På veien hjem stoppet jeg innom butikken for å kjøpe den obligatoriske posen med seigmenn. Og nå sitter jeg her. Godt plantet i sofaen. Med alt NRK har å tilby på skjermen. Jeg gratulerer meg selv for at jeg snart har gjennomført nok en uke, uten å gå i stykker. God lørdag til meg selv, og god lørdag til deg som leser. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykoterapi

10 ønsker for dagen(e)

Her kommer en liste. En slags ønskeliste for dagen. Kanskje ikke bare for denne dagen, men for alle andre dager fremover også. Jeg skrev den litt fordi jeg trengte å roe meg ned, men kanskje mest av alt for å få en påminnelse. En påminnelse om at jeg fremdeles kan ønske meg ting. Om at selve livet ikke er for sent. Selv ikke for meg. Så her kommer de.

Foto: Marte Horvei

1. Jeg vil ut av mitt eget hodet. Det er rett og slett for trangt her.

2. Jeg vil ikke kaste bort mer tid. Livet er for kort for det. Gårsdagen får jeg ikke gjort noe med. Morgendagen vet jeg ingenting om. Jeg har kun her og nå, og det må jeg ta vare på.

3. Jeg vil sette meg mål å nå de. Ergo, denne listen.

4. Jeg vil tillate meg selv å drømme. Selv om det er rimelig trangt mellom ørene mine for tiden tror jeg det er veldig viktig å drømme. Når vi drømmer slapper kropp og sinn av. Trenger ikke poengtere dette mer.

5. Jeg vil reise. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg vil.

6. Jeg vil gråte av glede, og ikke fordi jeg er lei.

7. Jeg vil løpe, kanskje til og med danse. Kjenne kroppen bli sliten. Kjenne at jeg fungerer.

8. Jeg vil le. Sånn på ekte. Sammen med deg.

9. Jeg vil leve, ikke la livet gli forbi.

10. Jeg vil føle meg trygg.

Sånn. Nå går jeg inn i denne dagen med disse ti ønskene, og håper de gjør noe med meg.

Hva er dine ønsker for dagen(e)?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

En bra dag

Hun sov ikke den natten heller, men det gjorde ingenting. For hun visste at det kom til å bli en bra dag uansett.

Hun pyntet seg ikke den dagen. Det behøvde hun ikke. Hun var nemlig fin nok i seg selv. Det kilte i magen hennes. Sommerfuglene i magen beveget seg raskt, og hun likte det.

Hun spiste ikke frokost den dagen. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi hun glemte det. Det var så mye som var så mye mer viktig for henne enn et par knekkebrød med gulost.

Visstnok hadde det skjedd store endringer. Hun var ikke lenger på sykehus. Jobben hadde hun sagt opp. Og studieplassen hadde hun gitt fra seg. Det var mange som ikke forsto henne. Folk mente hun ikke tok kloke valg for seg selv.

Men hun visste bedre. For innerst inne hadde hun en følelse av at ting kom til å endre seg til det bedre. En sterk følelse. Som om hun var på vei en plass. Til et fristed. Et sted hvor alt det vonde forsvant. Et sted hvor hun endelig fikk leve det livet hun hadde fått.

Hun fortsatte dagen. Og hun gikk og hun gikk. Fram og tilbake. Opp og ned gatene, langs vannet, og forbi alle trærne. Hun ville bare få tiden til å gå. Selv om hun ble urolig så visste hun at det var nødvendig. Og i sitt stille sinn visste hun at denne dagen var bra uansett.

Hun så ikke på klokken den dagen. Hvorfor skulle hun det? Hva betyr egentlig tid? Hun så på solen og myste.

Hun følte seg heldig. For nå kunne hun puste. Og det på ekte også. Hun var ekte, og hun følte det til fingerspissene. For første gang på lenge kunne hun trekke på smilebåndet, og glede seg over hva livet hadde å tilby.

Og jammen ble det en bra dag.  

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Jeg trenger deg

Det gjorde så forbanna vondt å høre de andre le. Kanskje fordi jeg ikke har det noe bra selv, men kanskje mest av alt fordi jeg ikke var i stand til å le med de. For innerst inne visste jeg så inderlig godt at dette ikke kom til å fungere. Selv om jeg også satt der fysisk, så var jeg et helt annet sted psykisk. Og det gjør vondt å tenke på.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte da jeg søkte meg inn på en bachelorgrad. Det at jeg for tiden er innlagt på sykehus gjør ikke saken noe enklere heller. Og menneskene rundt meg. De ønsker bare å hjelp, jeg vet det. Men dette føler jeg at jeg er nødt til å fikse selv.

Hei, mitt navn er Eline. Jeg må dessverre si fra meg studieplassen min. Nok en gang måtte jeg bite i det sure eplet å sende avgårde en slik mail. Den er grei. Lykke til videre! Var svaret jeg fikk. Lykke til videre ja. Er det noe jeg kommer til å trenge så er det kanskje lykke.

Jeg vet at det i disse dager finnes massevis av ferske studenter som både gleder og gruer seg til et studieløp. Dette er mennesker med håp. Med ambisjoner. Med mål. Med drømmer. Det vet jeg, for jeg ser det overalt. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å glede meg på deres vegne, og jeg gjør jo det og. Det er bare det at kontrastene blir så store. Og da gjør det litt ekstra vondt å være meg.

Det gjør vondt å være på utsiden og se inn. Det gjør vondt å være så nærme, men likevel så langt unna. Det er ikke alltid ting går som planlagt, eller som man ønsker. For livet er ingen dans på roser. Man snubler og faller underveis. Men det gjelder å reise seg opp og prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg kan med hånd på hjertet si at jeg har det tøffere enn på veldig lenge. Jeg gråter meg i søvn og våkner igjen med en klump i magen. Det er som om en del av hjertet mitt er knust. Som om det eneste jeg vil er å forsvinne. Hvertfall for en stund. For så vondt gjør livet akkurat nå.

Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. For det er det ikke. Livet er urettferdig, sånn er det bare. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker at også du ser utover. At du blir klar over at det finnes mennesker, som meg, som syns dette livet er rimelig kjipt og urettferdig noen ganger. Og vi trenger din støtte. For vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Jeg trenger deg.

Heldigvis er jeg født optimist, noe som kommer godt med i mange stunder. Det er klart at det er ikke lett å tenke de fineste tankene for tiden, men jeg vet så innmari godt at det vil bli bedre. Daglig minner jeg meg selv på dette. Og jeg sier til meg selv at det er takket være de tunge stundene at jeg også klarer å kjenne glede i dette livet.

Så hva enn du gjør, hva enn du utdanner deg til, hva enn du jobber med. Husk at det finnes sårbare mennesker der ute. Mennesker som trenger deg og din støtte. Mennesker som meg.

Jeg trenger deg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Fremmed trøst

Ring hvis det er noe da Eline. Hva som helst, ikke sant? Ja ok, men det går nok bra. Sa jeg og forsøkte å rette opp ryggen min.

Hun tok opp nøklene og låste meg ut den tunge smijernsdøren, og med en stadig voksende klump i halsen løp jeg ut og ned trappene. Jeg kjente beina mine skalv. Munnen var tørr og jeg pustet svært overfladisk.

Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Jeg støttet meg på knærne og begynte å hive etter pusten. Jeg mistet balansen og falt på den våte asfalten. Etter det kom gråten. Og aldri før har jeg grått så hardt. Som om hele kroppen skulle gi fra seg tårer. Og som om hver tåre var en innsjø. Jeg ble sittende i en svært ubehagelig stilling på bakken og gråte i noe som føltes som en evighet. Som et lite barn hikstet og hulket jeg. Jeg holdt meg foran ansiktet. Det gjorde rett og slett for vondt å se.

Det hele må ha sett ganske fælt ut. For plutselig hørte jeg en fremmed kvinnestemme. Har du slått deg? Har du vondt? Jeg hikstet og hulket. Klarte ikke svare. Er du lei deg? Spurte damen, mens hun strøk meg på ryggen. Jeg trakk pusten så dypt jeg kunne og ga fra meg et ja på utpust. For var det noe jeg var så var det lei meg.

Jeg var lei meg for at ting ikke var annerledes. Lei meg for at jeg ikke fikk til alt jeg ville. Lei meg fordi ting var urettferdig. Lei meg fordi det gjorde vondt å bare være. Jeg var lei meg fordi jeg hadde en smerte i brystet som gjorde det vanskelig å puste. Jeg var lei meg fordi jeg nå var til bry for andre. Ja, til og med for en fremmed dame.

En fremmed dame med et varmt hjerte. Ja, det må hun ha hatt.

Den fremmede damen hjalp meg opp og støttet meg bort til en benk. Hun snakket med meg hele veien. Jeg fikk ikke med meg alt hun sa, men jeg husker den rolige stemmen hennes. Og jeg husker en følelse av håp. At ting ville bli bedre. Det som skjer med deg nå kalles angst. Det gjør veldig vondt, men det er ikke farlig. Det kommer til å gå over. Sa hun rolig. Og jeg trodde henne. 

Dette var trøst i en håpløs og tung situasjon. En fremmed trøst. Men en trøst som betydde så uendelig mye for meg. En trøst jeg aldri vil glemme. For selv i de mørkeste stunder finnes det lys. Selv de vondeste tider har godhet i seg. Hadde det ikke vært for at jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine hele tiden så ville jeg kanskje visst hvordan den fremmede damen så ut. Da ville jeg kanskje ha kjent henne igjen. Men det gjør jeg ikke. For ansiktet mitt var gjemt i de stive hendene mine.

Om hun bare visste. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #angst 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018