hits

Alt for Sundfør

Fredag som var fikk jeg oppleve noe jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg pakket sekken, tok på meg maskara, og sa farvel til de psykiatriske sykepleierne. Jeg dro på festival. Der fikk jeg se helten min igjen. I mine øyne finnes det ingen over og heller ingen ved siden av. Susanne Sundfør er og blir den største musikalske kunstneren.

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk en slik opplevelse er for meg. Og følelsene ble bare forsterket ettersom jeg nå har vært innlagt i nesten en måned. Musikken til Sundfør betyr så uendelig mye for meg.

Albumet hennes, the Brothel, hjalp meg gjennom min første depresjon. Jeg hørte på albumet da jeg ble myndig og flyttet for meg selv for første gang. Sangene herfra støttet meg også gjennom en tid under barnevernet.

Neste album i rekka, The Silicone Veil, vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fylte 20 år på dette tidspunktet. Og etter å ha hatt problemer med mat over en lengre periode ble jeg endelig bedre. White Foxes gir meg frysninger den dag i dag. Hører jeg på den blir jeg dratt rett tilbake i tid. En tid da mormoren min var syk og trengte ny nyre. Det fikk hun, og jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble.

Ten Love Songs ble sluppet da jeg var tvangsinnlagt på en langtidspost. Jeg husker jeg hadde satt på alarm tidlig for å være en av de første til å få det med meg. Jeg husker også jeg sa fra til de ansatte at de ikke skulle forstyrre meg på grunn av slippet. Så der satt jeg altså. I et dunkelt og kaldt rom, i 4. Etg og så utover Ullevålsveien, med Kamikaze, Fade Away, og Delirious på full guffe.

Samme år vant jeg utrolig nok billetter til en konsert Sundfør skulle ha i Berlin. Platekompaniet ringte meg og sa flybilletter, hotel, og konsertbilletter var dekket. Problemet var bare at jeg også da var tvangsinnlagt. Etter et par samtaler med behandler, og et møte med nærmeste pårørende, fikk jeg beskjeden. Kos deg på konsert Eline. Og det gjorde jeg. Ikke bare ble det konsert, jeg fikk også snakket med dronninga. Det viste seg at vi bodde på samme hotel. Da jeg oppdaget at vi spiste fra samme frokostbuffet ble jeg så skjelven i bena som jeg aldri har blitt før. Med litt drahjelp fra stefaren min klarete jeg til slutt å gå bort til henne. Vi utvekslet et par ord, og jeg kunne etter det dø lykkelig.

Hennes siste album, Music for People in Trouble, kommer jeg heller aldri til å glemme når ble sluppet. Jeg var innlagt på en akuttpost. I likhet med det forrige albumet sto jeg opp tidlig for å få det med meg. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at øretelefonene mine var lagt igjen hjemme. Jeg husker jeg fikk overbevist en nattevakt til slippe meg ut. På dette tidspunktet hadde jeg 15 minutters utgang. Jeg tror aldri jeg har vært så raskt hjemom noen gang. Alt for Sundfør.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har sett denne dama live. Men det betyr så uendelig mye for meg. Jeg kan dra på konserter med henne alene, eller sammen med noen, det betyr ikke så mye. Det viktigste er musikken. Og det pusterommet av et fristed hun gir meg. 

Hvem tar vare på pleierne?

Etter nesten 10 år inn og ut av psykiatrien vet jeg godt hvem som tar vare på meg når jeg har det vanskelig. Jeg vet godt hvem som lytter til meg, holder meg i hånden, og som gir meg medisiner. Men hvem tar egentlig vare på behandlerne?

Irritasjon. Kjefting. Og grining. Masse grining. Selvmordstanker. Selvmordsforsøk. Psykoser. Akutthjelp. Ambulanser. Politi. Medisinering. Roping.

Du forstår meg ikke! Du klarer ikke å hjelpe meg! Faen. Ikke rør meg!

Og så. Se for deg å måtte stå i dette fra 8-16, mandag til fredag. Jeg spør igjen. Hvem tar vare på pleierne? Hvem tar vare på terapeutene? Hvem tar vare på behandlerne? Og hvordan blir disse menneskene ivaretatt?

I psykiatrien snakkes det om lange køer og om ventelister for å motta hjelp. Faren her er at fokuset lett kan havne på hvordan man skal korte ned køene, i stedet for å yte forsvarlig hjelp til de som faktisk har krav på det. Det hele kan ligne et eneste stort mattestykke. En slags kabal som helsearbeiderne er nødt til å få til å gå opp. Hvilke signaler sender dette?

Selv jobber jeg i butikk. Uten sammenligning forøvrig så bli pulsen min blir ganske så høy når det kommer inn flere kunder enn jeg kan hjelpe samtidig. Nå jobber jeg heldigvis med å selge produkter, og ikke med å redde menneskers liv. Men jeg tror likevel at det finnes noe lærdom her.

Tilbake til spørsmålet mitt. Hvem tar vare på pleierne? Hvem gir dem råd og veiledning når ting stormer som verst. Hvem gir dem en klapp på skulderen etter vanskelige situasjoner. Og hvem trøster dem etter møter med utagerende pasienter?

Jeg er for tiden innlagt, og har tenkt mye på dette etter at jeg kom inn igjen. 2 uker på en akuttpost gjør noe med en. Pasient, sykepleier, eller behandler. Det er jeg overbevist om. Vi trenger alle noen vi kan klage til. Vi trenger alle noen vi kan rådføre oss med. Vi trenger alle noen som motiverer. Og vi trenge alle noen som lytter.

For noen dager siden var jeg ute og gikk tur med en av sykepleierne på avdelingen. Det var en fint tur. Samtalen fløt lett, og stemningen var behagelig. Hun fikk meg til og med til å le et par ganger. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men av en eller annen grunn passet det at jeg skiftet tema.

Så jeg spurte henne om hvordan det var å jobbe med så mange syke mennesker. Vi snakket litt om hvordan det var å være på avdelingen, og var vel begge enige i at det var ganske spesielt. Både denne sykepleieren og jeg har litt av en historie der, og vi har begge vært igjennom et par kamper. Da særlig med bruk av tvang.

Jeg spurte henne hvordan det var å være sykepleier i etterkant av slike tunge situasjoner, og om de hadde samtaler hvor de fikk hjelp til å håndtere ting. Jeg tenker at alle disse sykepleierne, alle behandlerne, vernepleierne, terapeutene, de er jo bare mennesker de og. Jeg tok det nesten for gitt at de hadde et bra støtteapparat rundt seg. Jeg ble derfor overrasket over svaret jeg fikk.

For det viste seg at samtaler og støtte etter tunge situasjoner var mangelvare på avdelingen. Det skremmer meg. Jeg lurer på hva årsaken til dette er? Kan det være mangel på personale? Mangel på tid? I mine øyne ser det ut til at det er nok av både personale og tid til slike støttesamtaler. Så hva er det da? Hvorfor blir det ikke prioritert?

Som sagt, de som jobber på slike psykiatriske avdelinger er bare mennesker de også. Og jeg tar av meg hatten for mye av det de står i.

Psykiske lidelser er og blir like vanlig som fysiske lidelser. Det finnes så mange mennesker der ute. Sårbare mennesker, som er helt avhengig av helsepersonells hjelp. Jeg er selv et av de. Derfor er jeg overbevist. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #tvang #behandling #sykehus

Gjesteinnlegg - Snublefot og hennes knuste hjerte

Hvis du spør noen om kuren til et knust hjerte så får du flere svar. Noen sier sjokolade, andre sier alkohol. Noen mener å finne en ny kjærlighet fort hjelper mens andre mener man må ta tiden til hjelp. Ekspertene og vitenskapen mener at et nettverk er svaret. Det å ha noen rundt seg som kjenner deg og din situasjon godt. Som støtter deg og hører på alt du har å si. Det krever at du blottlegger deg men møter du de riktige menneskene så blir det et verdig vennskap som er bra å ha når du har det trist og leit.

Jeg er heldig. Jeg har et godt og variabelt nettverk med gode mennesker som bryr seg. Som stiller opp og bidrar. Som lytter og trøster. Jeg visste ikke hvor bra nettverket mitt var før jeg fikk en diagnose. Jeg tror jeg kanskje tok det for gitt for jeg trengte aldri noen og de trengte ikke meg på samme måte. Med alder og erfaring fikk jeg følelse for det og kjente på kroppen hvor viktig det er med et nettverk. Når jeg fikk diagnosen min desember i fjor ble det alvor. Jeg snublet inn på DPS fort og hadde ukentlige møter med psykolog. Jeg skulle klare meg selv og jobbe 100%. Alle heiet på meg også stupte jeg hardt. Jeg traff ikke veggen, jeg bommet. Jeg snublet i mine egne bein etter å ha møtt meg selv i døra og traff kanten på lista mot gulvet. Hardt. Diagnosen med angst og depresjon kom frem og jeg ble 60 % sykemeldt i tre måneder. 

Da kom de frem. Nettverket mitt. Som løftet meg opp og ikke ga slipp selv om jeg ikke ville ha dem der. Jeg testet alle sine grenser og de hadde tålmodigheten med seg. Spesielt mamma. Hun har alltid vært der for meg og det er ikke alltid like lett. Hun slipper det hun holder på med når jeg ringer og er kjapp til å følge meg opp hvis jeg ikke gir lyd fra meg. Hun har hørt på endeløse samtaler og fått meldinger når jeg ikke har det greit. Så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Forholdet med min første kjærlighet endte. Og det endte stygt. Hele nettverket stod klar og helt fremst, der stod mamma. Jeg overanalyserte alt og ingenting, ringte og sendte meldinger. Mamma stod klar med gode ord, distraheringer og lovte at ting blir bedre over tid. Kombinasjonen med brudd, diagnose og sykemelding ble jeg en vulkan av følelser og alt påvirket meg på enten godt eller vondt. Alt handlet om meg og hvor fælt jeg hadde det. Nettverket mitt fikk hodet mitt over vann. Mamma ga meg viljen til å reise meg igjen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket mitt nettverk og min mamma for alt de har gjort for meg de siste månedene. Takk til deg som møter meg på Rust & rør for en øl. Takk til deg som er med på tur. Takk til deg som tar deg tid til å svare på messenger og til deg som svarer telefonen. Takk til deg som setter deg til rette i sofaen fordi du vet jeg har behov for mer tid enn du egentlig har. Takk til treffstedet som lytter og kommer med gode ord. Takk til dere som blir med på shuffleboard. En spesiell takk til mamma. Hun fremst med nettverket rett bak seg. De er min kur for et knust hjerte. Takk.

Av Helene Bruerberg Karlsen

Hvis jeg var din terapeut

Tilsammen i mitt 27-årige liv har jeg gått til behandling i 9 år. Det er lang tid. Og på de årene har jeg møtt et tjuetalls terapeuter. Selv om jeg kanskje ikke vet fasiten på god behandling så vet jeg mye om hva som har vært bra for meg, og hva som ikke har vært så bra.

Jeg husker starten på min tid i psykiatrien. Jeg var 16-17 år. Jeg skulle til å gå ut av ungdomsskolen, samtidig som jeg var på vei inn i min første depresjon. Jeg ble innlagt, og møtte mine aller første terapeuter. Jeg var livredd.

Jeg kan huske de første samtalene vi hadde, og hvor redd jeg var for å si noe galt. Jeg svarte derfor, vet ikke, på de aller fleste spørsmålene. Jeg trodde ingen forsto meg. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det på slik jeg hadde det. Og sånn som jeg gråt.

Jeg fikk behandling i form av medisiner og samtaleterapi, og etterhvert ble jeg skrevet ut. Jeg fortsatte i behandling. Ukene ble til måneder. Og måneder ble til år. Etter som tiden gikk lærte jeg meg til slutt å snakke for meg selv. Jeg erstattet frasen, vet ikke, med egne sterke meninger. Og med bruk av kognitiv terapi klarte jeg tilslutt å endre på et svært negativt tankesett.

Så gikk det et par år før jeg på nytt måtte starte i behandling. Og denne behandlingen har jeg ikke avsluttet enda. Nå er jeg 27 år gammel, og går til behandling for en schizoaffektiv lidelse med mulig dissosiering.

Jeg mottok et brev fra sykehuset for litt siden. Helt øverst i brevet sto det hvor mange ganger jeg hadde vært innlagt, og jeg må innrømme at jeg fikk litt vondt i magen. 21 var tallet. 21.

Siden jeg startet denne behandlingen har jeg vært så heldig å ha samme terapeut. Jeg tror aldri hun vil forstå hvor mye den kontinuiteten har betydd, og fremdeles betyr, for meg. Hun har lært meg så mye. Blant annet har hun lært meg at jo mer tid man tilbringer med hverandre, jo mer liker man hverandre. Og jeg tror henne.

Men så er det jo klart at når jeg har vært innlagt 21 ganger, så er det ikke bare min faste terapeut jeg har måttet forholde meg til. I de periodene hvor jeg har vært døgnpasient så har min terapeut kun vært i kulissene.

Jeg har ikke tall på hvor mange behandlere, leger, psykiatere, psykologer, eller spesialister jeg har møtt opp igjennom. Vi mennesker er jo svært forskjellige. Denne ulikheten kommer også til syne hos behandlere. Ulikheten kommer til syne i måten vi pasienter blir behandlet på. Den kommer til syne i måten vi kommuniserer med hverandre på. Det vet jeg, for jeg har fått erfare det.

Personlig er jeg glad det ikke finnes en mal på hvordan pasienter skal behandles. Jeg er glad det ikke finnes noen fasit på hvordan vi skal behandle hverandre. Hvorfor det? Jo, fordi vi pasienter er like forskjellige som alle de forskjellige behandlerne vi møter er. Vi er ulike, og trenger ulik behandling.

Det er lett for meg å sitte i den andre stolen i terapirommet å tenke at jeg ofte kunne ha gjort en bedre jobb selv. Det er jo ikke så rart. Jeg kjenner jo meg selv best. Ingen tvil om det. Da er det lett for meg å peke ut feil hos den som skal behandle meg.

Men selv om vi pasienter er forskjellige, og trenger ulik type behandling, tenker jeg likevel at det er noen ting som er felles for oss alle. Det gjelder enten man er pasient eller behandler. Det gjelder rett og slett for oss alle mennesker.

Nå tenker jeg på måten vi kommuniserer med hverandre på. Jeg tenker på øyekontakt. Et vennlig kroppsspråk. Jeg tenker på oppfølgingsspørsmål som viser genuin omsorg. For ja, omsorg er både riktig og viktig å vise. Kanskje særlig i psykiatrien. Jeg tenker på å tørre å bruke humor. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien fra før av, vi trenger derfor de pausene som humor og latter gir oss. Jeg tenker også på å vise respekt for den det gjelder. Utrolig at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men erfaringen min tilsier at respekt ikke er noen selvfølge.

Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha passet på deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha sett deg inn i øynene. Jeg ville ha ledd med deg, og ikke av deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha lyttet til deg, uansett om du var glad, trist, eller sint. Jeg ville gitt deg det mest verdifulle av alt. Jeg ville ha gitt deg tid.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #terapi #helse #sykehus #innleggelse

 

Vi vil jo bare ditt eget beste

Men egentlig stopper livet ditt opp, var det ei som sa til meg nylig. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg ble en smule fornærmet. Stopper opp, tenkte jeg. En merkelig tanke at livet bare skulle stoppe opp.

Jeg puster jo fremdeles. Jeg liker jo ikke å stoppe opp. Jeg går til og med fort. Jeg liker bevegelse. Jeg liker fart. Og jeg liker spenning. Så, stopper opp? Hvordan kunne hun si noe sånt.

Vi vil jo bare ditt eget beste, fikk jeg også høre. Men da må jeg spørre ? hva er mitt beste? Og hvem andre enn meg kan egentlig vite hva det er?

Søvn, mat, og medisiner er ikke nok for et lykkelig liv spør du meg. Og jeg er ikke sikker på at det er for mitt eget beste heller. Skulle jeg være så heldig å finne ut av som er mitt eget beste, så kommer jeg aldri til å havne her igjen. Det er jeg sikker på. Og med her, så tenker jeg ikke på det fysiske stedet jeg befinner meg på. Jeg tenker på at jeg da aldri vil være på samme sted psykisk igjen.

Men jeg vet jo ikke for sikkert. Det jeg vet er at jeg er fryktelig stressa, og at jeg er like urolig som jeg er stressa. Og så er jeg overbevist om at det finnes et svar der ute. Hvor enn det er, hva enn det er ? jeg skal finne ut av det, Jeg skal finne fram.

For det er det som er for mitt eget beste.

Tusen takk!

Nå som jeg har blogget i over 1 og ½ år syns jeg det er på tide å rette en stor takk til dere lesere.

Da jeg postet mitt aller første innlegg den 13.september 2016 hadde jeg ingen aning om hvor dette ville føre hen. Jeg visste ikke om noen i det hele tatt kom til å lese linjene jeg skrev. Jeg hadde nok ikke så stor tro på meg selv, men jeg tenkte jeg ville gi det et forsøk. Og det er jeg så inderlig glad for.

Nå, 7 kronikker, 1 møte med statsministeren, 174 blogginnlegg, og 1 og ½ år senere, skjønner jeg at det er dere jeg må takke. Virkelig.

Takk for at dere har trykket dere inn på bloggen min. Takk for at dere har lest, og leser, linjene mine. Takk for at dere gir meg en sjans. Tusen takk for alle tilbakemeldinger, kommentarer, likes, og historier. Håper dere fortsetter med det.

Det blir bare mer og mer tydelig for meg hvor viktig det er med åpenhet. Det var derfor jeg startet denne bloggen, og det er derfor jeg ønsker å fortsette. Det finnes ingen tvil hos meg - Åpenhet skaper mer åpenhet.

Takk for at dere har hatt troen på meg. Det har faktisk gjort at jeg har fått tro på meg selv.

Så tusen, tusen takk!

- Eline

Med deg.

 

Du vet det kanskje ikke, men på grunn av deg tror jeg

Jeg tror det finnes noe godt

For det har du vist meg

 

På grunn av deg går jeg naken,

Men jeg bryr meg ikke, om hele verden ser

Det gjør ingenting

 

Ikke når jeg er med deg

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Kan jeg få bo i hjertet ditt?

 

Det er rart, men her går jeg altså

Alene gatelangs, som om ingen andre eksisterer

Jeg gråter, men det er det ingen som ser

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg gråter for deg

Tårene er for det vi har sammen          

 

Du har fått hjertet mitt

Hodet er vanskelig å dele

Men jeg vil dele det og

 

Med deg.

Hipp hipp hurra, det er over

Vel blåst! I går tilbrakte jeg, som veldig mange andre, dagen i finstas. Bunaden er rett og slett det fineste jeg eier, og jeg er like takknemlig hver gang jeg får brukt den.

Men det er viktig å huske på at gårsdagen, selveste nasjonaldagen, er ikke kun for de som er så heldige å eie en bunad. Nei, 17.mai er en feiring for alle her i dette landet. Jeg får vondt når jeg tenker på mennesker som ikke orker å gå ut døren engang fordi de ikke har noe å ha på seg. Jeg får vondt når jeg tenker på alle de som ender opp helt alene. Kontrastene blir liksom så himla store på en slik dag som det 17.mai er.

Selv er jeg ikke spesielt glad i høytider. Nettopp fordi følelsen av ensomhet blir så stor. Men akkurat nasjonaldagen har jeg bestandig hatt et godt forhold til. Kanskje er det fordi det er en dag som er for alle, uansett farge og fasong. Kanskje er det fordi is og brus smaker ekstra godt på denne dagen. Eller kanskje det er fordi det bare er 1 dag. En diger feiring for alle, kun 1 dag, så er det over. Tilbake til hverdagen igjen. Selv liker jeg hverdager best. Hipp hipp hurra, det er over.

Gårsdagen min ble feiret ute i det fri, sammen med gode venner. Det gjør meg glad å tenke på. For 17.mai 2016 feiret jeg overstadig beruset iført joggebukse. 17.mai 2017 var jeg innlagt på psykiatrisk. Men 17.mai 2018, altså i går, sto jeg fri til å gjøre akkurat som jeg ville. Vel, nesten hvertfall. Jeg er så heldig som har fått meg jobb, så litt ansvar ventet meg i dag.

Uansett hva du gjorde i går så håper jeg du så solen skinne på himmelen. Jeg håper du kjente strålene varme huden din. Også håper jeg du, som jeg, er glad for hverdagen igjen. Det er tross alt de det er flest av. 

#elineredderverdenlitt

Jeg har aldri sett elg

Bortsett fra russen som spilte dunk-dunk-musikk i det fjerne så var alt så veldig vakkert. Den grønne fargen på trærne. Lukten fra bålet og naturens magiske støv. Lyden av fuglekvitter. Det var nesten så jeg brøt ut i sang. Det var faktisk nesten så jeg kjente på julestemning, og det i mai måned.

For det er noe med naturen. Det er noe helt magisk. Noe som rører meg. Og det rører meg dypt inni hjertet. Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på dette ettersom føttene treffer marka. Når jeg trekker ned luft fra skogens grønne lunger, da skjer det noe. Kall det gjerne magi.

Det som skjer med meg er at jeg blir tilstede. Sansene blir skjerpet, og befinner meg plutselig midt i et mindfullness-kurs, uten selv å vite om det. Glem rosinen du ellers måtte sutte på 20 minutter for å kjenne etter fasong og smak. Vi har naturen. Den er der for meg, og den er der for deg.

Kall meg Villmarkens datter. Kall meg sprø. Men egentlig er jeg er bare Eline. Noen tror kanskje det har klikket for meg, som i perioder tilbringer mer tid ute i naturen enn i mitt eget hjem. Men det hele er så enkelt som at jeg søker ro.

For noen dager siden ble jeg gjort oppmerksom på en låt som heter Jeg har aldri sett elg, sunget av det norske bandet No.4. Første verset går slik:

 

Jeg burde kanskje reist hele jorda rundt, med kun en sekk på ryggen

Krysset ørkener og hav og besteget andre fjell enn Galdhøpiggen

Men for meg er Norge passe

Stort og flott og fullt av masse jeg håper å få se

Fra høye fjell til små kommuner

Dype skoger og blå laguner vide vidder og bratte tjuv

Stavkirker og gravplasser og tun

Og jeg har aldri sett elg

 

Siden jeg ble oppmerksom på denne perlen av en låt så har den gått på konstant repeat på mine ører. Låten treffer meg midt i hjertet. For den beskriver mye av det jeg i så lang tid har følt på.

 

Jeg burde kanskje reist langt vekk fra min familie en stund

Men jeg elsker dem så veldig mye så jeg ser ingen grunn

Det er jo her jeg hører hjemme, og det kan jeg aldri glemme

Når jeg reiser bort

Fra min seng, og dyne og pute

Finnes ikke bedre sted å sove der ute

Så takk jeg blir her i Oslo

Marka er eksotisk nok for meg

Der kan jeg kanskje se elg

 

Naturen er der hele tiden. Du kan lukke øynene uten at den forsvinner. Vi må bare ta vare på den, for den tar i aller høyeste grad vare på oss.

#elineredderverdenlitt #mindfulness #helse #natur #marka #utno

5 kjappe med Mommi

Det er varmt i lufta. Over 20 grader. Mommi har akkurat fyrt opp en sigarett. Dagens første kaffekopp helles ned. Vi plasserer beina godt opp i sofaen, og gjør oss klare for 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

- Det beste med vårt forhold, syns jeg er fortroligheten. At jeg kan fortelle deg alt. Og du til meg. Humoren vi har sammen, den er kostbar. Det er så mange gode ting, men dette var mine topp tre. At du fremdeles gidder å komme hit til meg, og at du stadig vekk ringer. Det får meg til å føle meg nyttig. Også må vi jo ikke glemme det magiske blikket vi kan sende til hverandre, uten å si et eneste ord, så forstår vi hverandre.

Skulle du ønske noe var annerledes?

- Nei, ikke i forholdet vårt. Men jeg kunne tenke meg at du ikke var så rastløs. Så skulle jeg jo ønske at jeg var litt mer bevegelig, så jeg kunne ha deltatt mer på dine ting. Men ellers er jeg glad forholdet vårt er som det er.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

- Maktesløsheten. Jeg føler meg så hjelpeløs. Også blir jeg så redd. Redd for hva du kan finne på. For eksempel at du vandrer ute gatelangs om nettene, eller at du plutselig reiser med et fly en plass. Det er jo så mye som kan skje der ute, og da blir jeg så fryktelig bekymret for deg.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

- Jeg syns det er positivt at du nå kjenner bedre etter når du selv ikke er i form, og når du er i behov av hjelp. Også er ting heldigvis blitt en del bedre den siste tiden, med tanke på samarbeid med hjelpeapparatet rundt deg.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket?

- Det var maimorgen i 1995. Du og jeg gikk tur med dukkevognen, som du hadde fylt med påskekyllinger. Solen strålte, og vi forsøkte å løpe fra skyggene våres. Plutselig ser du på meg og sier "livet er herlig mommi, men jeg får det ikke til."

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #pårørende

Din dårlige samvittighet

 

Jeg vil ikke være din dårlige samvittighet.

Kanskje forventer jeg mye, kanskje vil jeg så mye mer.

Du vet jeg har det dårlig, likevel handler du som om du ikke bryr deg. Du sier det kanskje ikke med ord, men det er det som skjer.

 

Et lite hei er gratis. En klem koster heller ingenting.

 

Jeg føler jeg gir og gir, men får lite igjen.

Jeg tenker på alle de gangene jeg har ringt deg, gråtkvalt, sint, eller i latter.

 

Jeg vil så gjerne dele. For du er helt spesiell for meg.

Det gjør så vondt å ikke bety det samme.

 

Du sier du bryr deg, men åpenbart gjør du ikke det. Handling sier mer enn ord.

Du er den eneste som vet at jeg har det som verst, likevel trekker du deg unna. Hvertfall slik jeg ser det.

Det gjør vondt.

 

Igjen, et lite hei er gratis. Og en klem koster heller ingenting.

Men det kan bety så uendelig mye.

 

For meg virker det ikke som om dette betyr noe for deg. Men for meg betyr det alt.

Så jeg ber deg, vær så snill å se meg.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #psykisk

 

Lite visste jeg, at det var livet jeg mistet

Jeg sammenligner meg selv med andre. Det er en stygg uvane jeg har. Men jeg er ikke alene om å gjøre dette. Jeg er heller ikke alene om å kjenne på tristhet, skam, eller sinne, som følge. Vi er da bare mennesker alle sammen. Mange rundt meg på min alder er gift, har kjøpt bolig, har bil, kanskje hund, og ikke minst barn. Jeg vet ikke om eggstokkene mine fungerer engang.

Jeg nærmer meg de skumle 30 nå, og jeg har enda ikke fått meg en utdannelse. Med fare for å høres bitter ut, så har jeg ikke kjæreste heller.

Nå skal det sies at jeg har møtt min motgang, og at det kanskje kan forklare hvorfor jeg, i en alder av 27, er på et litt annet stadium enn gjennomsnittet. Men alle har da utfordringer. Alle møter da motgang. Men i det siste har jeg hatt tanker som: Hva er galt med meg? Hvorfor har jeg ikke kommet lenger? Og det gjør så forbanna vondt.

Nylig var det en som sa til meg at jeg skulle være glad for det jeg hadde, at jeg skulle være fornøyd med det jeg hadde fått til. Og at jeg, på mange måter, kunne være stolt av meg selv. Vedkommende hadde så rett så rett. Jeg skjønner at også jeg må stikke fingeren i jorda noen ganger så jeg skjønner hvor jeg kommer fra.

Men det er så viktig å drømme. Vi trenger det alle mennesker. Noe som driver oss fremover her i livet. En motivasjon. Noe som gjør at vi ønsker å stå opp om morgenen.

Så hva drømmer jeg om?

Jeg drømmer om trygghet jeg. Et trygt og godt hjem. Det behøver ikke være så stort, men akkurat passe. Jeg drømmer om en familie. Noen å være glad i. Den behøver ikke være så stor, men akkurat passe. Jeg drømmer om en utdanning som kan gi meg en jobb. Den behøver ikke være så stor, men akkurat passe. Akkurat passe for meg.

Man kan jo si at jeg henger litt etter i dette samfunnet. Av naturlige årsaker er jeg litt bak.

For i stede for å drikke champagne på byen har jeg svelget tabletter på lukket avdeling. I stedet for å sjekke opp potensielle kjærester har jeg skrevet mestringsplaner for kriser. I stede for å ta ferdig utdanning og bli kjent med medstudenter har jeg blitt kjent med psykiatere.

Lite visste jeg at det var livet jeg mistet.

Jeg vet jeg kan høres en smule depressiv ut nå. Men det er bare tanker. Og tanker er ikke farlige. Her kommer det noen flere. Jeg er jeg redd jeg har mistet muligheten til et såkalt normalt liv. Det jeg har ønsket meg aller mest her i livet. En del av meg vet jo at det aldri er for sent. En del av meg drømmer jo videre om både familie, rekkehus, og stasjonsvogn. Men kan det virkelig skje meg? Ligger det i mine kort?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #midtlivskrise

Hvem husker du?

Visste du at vi i gjennomsnitt sover 26 år i løpet av et liv? Eller at vi tenker omtrent 40.000 tanker i løpet av et døgn? Blitt litt svimmel enda?

Jeg hørte en gang at vi treffer på ca 80.000 mennesker i løpet av et liv. Det er nesten tre ganger så mange mennesker som det bor i hjembyen min, Kongsberg.

Men husker vi alle menneskene vi treffer? Svaret på det er nei. Hjernen er en fantastisk, på grensen til magisk, sak, men den klarer ikke å memorere 80.000 mennesker. Hva er det da som gjør at vi husker noen, men ikke andre?

Jeg så en mann i dag. Han hadde hatt på hodet og stokk i den ene hånden. Jeg la ikke merke til det med en gang, men i den andre hånden hadde han en blomsterbukett. Da blikket mitt først hadde festet seg på den var det vanskelig å ta det vekk. Jeg fulgte etter mannen. For det var noe som rørte meg. Det var noe jeg måtte finne ut av.

Tenk om han hadde så vondt i beina at stokken, og viljen hans, var det som dro han ut denne formiddagen. Tenk om blomstene var til en begravelse. Kanskje til en kjær venn som nylig hadde gått bort. Eller tenk om blomstene var et ønske om å overraske en der hjemme. Den samme kvinnen som hadde vært hans trofaste kone de siste 50-60 årene.

Men jeg vet jo ikke. Jeg snakket jo ikke med mannen. Jeg bare fulgte etter han.

Jeg spør igjen. Hva er det som gjør at vi husker noen mennesker, men ikke andre? Jeg kan ta feil, men jeg tror jeg vil huske mannen med blomster i en god stund framover. Hvorfor det? Jeg har gjort et lite tankeeksperiment på dette den siste tiden, og jeg tror jeg vet svaret.

Det var noe som rørte meg.

Noe som gjør oss mennesker unike er nettopp at vi kan føle empati, og at vi lar oss røre av andre mennesker. Jeg tror at når noe rører oss, enten vi blir triste eller glade, så skjer det noe med oss. Noe som gjør at ting fester seg, og at vi husker.

Så hvem husker du?

Skrevet av Roy Erik Hansen og Eline Skår

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #helse #livet

Et frivillig pusterom

Jeg gjorde det. Jeg lot meg legge inn. Frivillig. På psykiatrisk avdeling. 

Jeg vet jeg er litt ute av balanse nå. Jeg vet jeg kanskje trenger mer søvn. Mer mat. Kanskje til og med litt mer medisiner. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg gikk igjennom de samme dørene frivillig. De samme dørene som jeg tidligere har blitt båret igjennom med rå makt.

Det er nesten litt uvirkelig at jeg uten motstand gaper opp og svelger pille etter pille. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg frivillig snakker så mye om været.

Men jeg vet dette hjelper meg. Jeg vet dette funker. Innerst inne vet jeg det. Nå må jeg bare lære å stole på meg selv igjen. Meg selv, mine egne tanker, og på andre rundt. 

For det finnes en virkelighet. Det vet jeg nå. Og det gir håp. 

Kan jeg være min egen terapeut?

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Tre ledende spørsmål på rappen. Det var i påsken at jeg lå i fosterstilling og gråt. Jeg mener, hulket. Jeg ventet på dagens lyspunkt, som var en telefon fra hjemmetjenesten. De ringte et par timer senere enn vanlig.

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Ja, ja og ja. Tre løgner på rappen. Det ble rett og slett ikke rom for å svare ærlig. Ikke tid. Hvertfall slik jeg opplevde det.

Så Eline, hvordan har du det egentlig?

Jeg har det bedre og bedre. Det er ikke en løgn. Det er fakta. Jeg lærte en gang at når ting ikke gikk helt greit så skulle man svare at det gikk bedre og bedre. Rett og slett fordi det svaret gjør noe med holdningen våres.

Jeg har sagt fra meg hjemmehjelpen og prøvd å slutte med medisiner. Det siste, uten særlig suksess.

På tide å gjøre noe med dette. Hva ville jeg sagt til min beste venn som slet litt en periode?

Hva gjør deg glad, Eline? Og kan du gjøre mer av det?

Ting jeg kan gjøre på egenhånd. Det beste må jo være å kunne bli glad uten å være avhengig av andre.

  • At våren er her gjør meg glad. Jeg er nok ikke alene om å sette pris på fint vær, sol og varm luft. Ikke bare er det mer insta-vennlig, det gjør jaggu noe med humøret også. Jeg elsker at vi har årstider. Forandring fryder!
  • Å sitte i parken en fin dag gjør meg glad. Gjerne i flere timer. Jeg kan pakke en liten sekk med noe jeg liker å spise/drikke, litt skrivesaker, og et pledd. Jeg kan drømme meg helt bort med musikk på ørene, å skrive helt til solen går ned.
  • De som kjenner meg godt vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Nå har det faktisk nådd et punkt hvor jeg omtrent får abstinenser om jeg ikke er på kafe hvertfall en gang om dagen. Jeg ser det nesten som en plikt. Det er ikke det at jeg er så himla glad i kaffe. Men det er bare det at jeg er så innmari glad i mennesker. Jeg liker at det er litt liv rundt meg. At jeg har noe jeg kan fokusere på. Noe annet enn meg selv. Det er nesten så jeg burde fått det på blå resept. Det minner meg på at jeg skal ta det opp under neste terapitime.
  • Jeg elsker musikk. Jeg er veldig glad i synge, men det er ikke alltid jeg har mot nok til å gjøre det. Som liten var det to ting jeg ville bli - flyvertinne og popstjerne. Siden jeg i dag ikke er noen av delene har jeg litt av en jobb foran meg.
  • Å fotografere. Enten det er naturen, andre mennesker, eller meg selv. Når jeg tar med meg kameraet går jeg inn i en slags modus hvor jeg mister tid og sted. Og den eneste virkeligheten som finnes er mellom meg, kameralinsa og motivet.
  • Jeg har fleipet litt med å kalle meg selv for Villmarkens datter. Men i løpet av 2017 var det jammen det jeg ble. Noen trodde det hadde klikka helt for meg, mens andre kjente seg igjen og forstod ønsket mitt om å puste inn naturens pauser.

 

På tide å dra fram egne triks.

Du vet hva som må til Eline. Balanse. Ja, den jævla balansen. Mat, aktivitet, søvn, og medisiner. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Dette syns jeg åpenbart at er mest vanskelig. Siden jeg ofte feiler på dette. Den jævla balansen. Det viser seg gang på gang at det er balansen jeg trenger hjelp til. Det er greit. Jeg kan akseptere det.

Men jeg ønsker også å være min egen terapeut. Litt for å avlaste den skjønne terapeuten min, som aldri gir meg opp, men kanskje mest av alt for min egen selvfølelse. Så hva kan JEG gjøre for min egen psykiske helse? Hva kan Eline gjøre for seg selv?

Det jeg kan gjøre er å bevisstgjøre meg selv på de tingene som gir meg glede her i livet. For så å gjøre mer av de tingene. Jeg kan bevisstgjøre meg selv om det i livet som gir meg følelse av mestring, å gjøre nettopp mer av det.

Dette ble en slags huskeliste/påminnelse til meg selv. Om hvordan jeg selv kan ivareta min psykiske helse.

Husk at vi alle er forskjellige. Selv om vi alle har en psykisk helse, er vi like forskjellige som vi er like. Det viktige er å lytte til seg selv, finne ut av hva som kjennes bra, og gjøre nettopp mer av det. (Så lenge det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven).

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #ærlighet 

Jeg er her

 

Jeg ser munnen hans bevege seg. Jeg hører han snakke. Men jeg vet ikke hva han sier. For jeg er ikke her.

Jeg kjenner tårene trille nedover kinnet. Jeg ser at de andre smiler. Jeg kan til og med høre dem le. Men jeg ler ikke med dem. For jeg er ikke her.

Jeg ser barn leke. Jeg hører hunder bjeffe. Den grønne parken er full. Kanskje er det ikke plass til meg. For jeg er ikke her.

 

Jeg kjenner pulsen i blodårene mine. Jeg hører føttene på bakken. Steg for steg. Sekund for sekund.

Jeg ser de andre. Men de forsvinner like fort som de kommer. Det blir tomt. Jeg lukker øynene.

 

Hva hører du Eline?

Jeg hører en stemme. Jeg kjenner den igjen. Det er min egen. Jeg hører tankene mine. De farer raskere gjennom hodet mitt enn menneskene rundt meg. Jeg blir redd. Tanker. Tanker er ikke farlige. Tanker er ikke fakta.

 

Lukk øynene igjen, Eline. Hva hører du?

Fuglekvitter, rasling i trærne, mennesker som går på grus. Jeg hører våren. Det er ganske fint egentlig. Og i et lite minutt får jeg faktisk litt fri. Fri fra meg selv.

 

Hva kjenner du Eline?

Jeg kjenner solen varme pannen min. Og vinden som tar tak i håret mitt. Jeg tar av meg skoene og står litt i gresset. Det er kaldt. Vått.

 

Jeg kjenner det, alt sammen.

Solen, vinden, og gresset.

For jeg er her.

 

#elineredderverdenlitt #psykaitri #psykiskhelse #helse #vår #våren

Gjesteinnlegg - I ensomhetens nærvær

Jeg er en person som i skrivende stund har slitt sosialt i tolv år. Mesteparten av disse tolv årene har jeg vært uten venner. På dette tidspunktet er et sosialt liv noe som er helt fjernt for meg. Jeg kan ikke tenke meg til hvordan det er å ha noen en kan bare snakke med. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å bare kunne spørre noen venner om å bli med på konsert, kino osv. Selv går jeg hovedsakelig med familie eller alene. Derfor er det ikke uvanlig at jeg lar være å begi meg ut på ting jeg egentlig har interesse av. I fjor var det for eksempel en konsert jeg lot være å gå på fordi jeg ikke hadde lyst til å gå alene. For å være helt ærlig så vet jeg ikke en gang helt sikkert hva folk på min alder finner på med i lag med hverandre. Jeg har flere historier å dele om det sosiale som har hendt, eller ikke hendt, de siste tolv årene, men jeg skal i dette innlegget fokusere på de siste to årene. Det er nemlig to år siden jeg sluttet å kjenne på glede.

I 2016 fylte jeg 20 år, noe som til vanlig sikkert er en fantastisk dag. Personlig er ikke jeg noe fan av bursdager. Som regel gruer jeg meg alltid og synes det er ubehagelig at familien min skal få se at jeg ikke har noen venner. 20-års dagen min var ikke noe unntak. Tvert imot. Å nærme seg 20 er sannsynligvis noe av det verste jeg har opplevd. Nesten ferdig med tenårene, og det var så mye jeg ikke hadde fått opplevd. Ikke hadde jeg hatt noen kjærest, ikke hadde jeg hatt mitt første kyss (og på dette tidspunktet føltes det også som om det var litt for sent. Tør jeg virkelig å prøve etter alle disse årene?), ikke hadde jeg venner, og ikke hadde jeg blitt invitert med på noen fester. Å fylle 20 år og å befinne meg i en slik situasjon knuste meg. Det var på dette tidspunktet jeg innså hvor meningsløst og håpløst livet mitt er. Det var på dette tidspunktet jeg innså at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å fylle 30.

17.mai 2016 var heller ikke noe høydepunkt for meg. Faktisk var dette dagen der jeg virkelig krasjet. Der satt jeg, alene på rommet, ikledd joggebukse og t-skjorte, og hørte på musikk mens jeg kikket på 17.mai bilder på Instagram og lot tårene trille. Jeg ønsket meg bare noen venner å feire med. Ensomheten ble tatt til nye høyder og jeg begynte å gråte hver eneste dag fremover. Jeg gråt på vei til skolen, på vei hjem fra skolen, og jeg gråt mens jeg satt alene på rommet og tenkte på alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg gikk glipp av. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg selv helt fra omverdenen. Jeg orket ikke mer.

Heldigvis bedret ting seg i løpet av sommeren. Jeg hadde det på ingen som helst måte bra, men jeg klarte i det minste å få tankene mine over på litt andre ting - frem til desember. Her krasjet jeg nok en gang. Det nærmet seg nyttår. Jeg tok smertestillende hver eneste dag og stilte meg spørsmål som: "hva er det som hindrer meg i å bare ta alt på en gang?". Jeg hadde riktignok fått disse på resept (selv om jeg definitivt tok dem lenger enn jeg egentlig skulle), men poenget er ikke handlingene mine, men følelsene og tankene mine. Fremtiden min virket så dyster at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn smerte. Jeg så for meg ti år hvor jeg gradvis ble verre og verre til jeg til slutt ikke orket mer. Jeg isolerte meg selv igjen, øynene mine fyltes med tårer nok en gang, dagene mine ble kortere fordi jeg sov så mye som mulig, ettersom at det var smertefullt å være våken, og atter en gang ville jeg unngå kontakt med andre medmennesker. Der satt jeg med de samme tankene og følelsene som tidligere: Hva er det som er galt med meg? Hvorfor vil ikke folk tilbringe noe tid sammen med meg? Hvorfor kan ikke jeg ha noen venner!?.

Mye høres negativt ut, men faktisk endte jeg opp med å være fast bestemt på at 2017 skulle bli annerledes. Jeg skulle utfordre meg selv og bli bedre! Jeg var så heldig at noen inviterte meg med på en 17. mai fest i fjor, noe som selvfølgelig også var min aller første fest. Jeg syntes det var ekstremt skummelt, men jeg måtte gi det et forsøk. Dette kunne være min sjanse. Jeg kunne gå der, treffe nye folk, ha det kjekt og få meg venner. I tillegg kunne jeg kanskje gjøre noe med den sosiale angsten min. Alt dette var jo bare ønsketenkning og langt ifra noe som var særlig realistisk. Jeg endte opp med å sitte for meg selv i flere timer, og sa nesten ikke et eneste ord. Faktisk hendte det flere ganger at folk spurte meg om det gikk bra med meg (noe som sier litt). Jeg følte meg så utfor og utilpass. Det endte opp med at jeg satt med en skikkelig dårlig følelse etter festen. Jeg følte jeg hadde ødelagt stemningen for alle andre. Jeg bestemte meg for at det ikke var noe vits i å forsøke lenger. Kanskje det bare ikke er meningen jeg skal ha venner...

Av David Sachs

#psykiskhelse #psykiatri #gjesteinnlegg #ensomhet

Gjesteinnlegg - Å male et egg

Påsken er rett rundt hjørnet. Jeg sitter i stua til bonuspappa i Moss. Huset er stille og alle har trukket seg tilbake til sitt. Bonuspappa sitter å ser på tv mens mamma sitter ute og drikker kaffe. Jeg sitter ved stuebordet med en eske i hendene. Stort stuebord og liten eske i hendene. Esken inneholder to egg, pensel og små beholdere med maling. Malesett for barn hvor du kan dekorere eggene selv og henge opp de opp med snor som følger med. Jeg åpner esken og legger ting utover bordet for å inspisere hva jeg har å jobbe med.

Det første jeg legger merke til er at penselen er billig og hårene må trimmes med saks hvis jeg skal ha noen mulighet for å bruke den til å male små dekorative ting. Spretter beholdere og kikker på malingen. Nyansene på fargene er stilige og jeg smiler mens jeg kjenner jeg blir ivrig til å male. Jeg går på kjøkkenet og henter saks, et glass med vann og tørkepapir. Klar til å male. Jeg har noen ideer for hvordan jeg vil dekorere eggene mens jeg klipper til penselen.

Dette er ikke mitt første malesett. Selv i en alder av snart 27 så syns jeg disse konseptene er morsomme å dille med. Soduko, kryssord, malesett, puslekryss og tegnebøker er mer av kategorien jeg alltid har vært glad i. Riktig tid og sted kan jeg være kreativ og virkelig fordype meg i disse ulike tingene. Riktig tid og sted er nøkkelord. Når jeg var ung var all tid og sted riktig. Jeg ble sjeldent rastløs og kunne sitte med noe kreativt i mange timer. Det var da.

Nå sitter jeg i stua til bonuspappa. Tid og sted er riktig. Stua er rolig og påsken er rett rundt hjørnet. Dette er jo et konsept jeg er glad i. Jeg begynner å krangle med meg selv om hvilken farge det første egget skal ha. Hva som er mest påske, eller hva som passer best i stua til bonuspappa. Så flirer jeg av meg selv fordi jeg er 26 år og skal male egg jeg tror noen kommer til å henge opp. Så bestemmer jeg meg for å drite i dumme tanker og hvis jeg skal male så maler jeg. Men hvilken farge ble jeg enig med meg selv om å bruke? Jeg blir usikker. Sur fordi fargen skal stemme. Det ene egget har et motiv med en hane og en høne på. De står på en gressplen med blomster rundt seg. Gresset må være grønt og hanen må ha rød kam. Må og må. Tidligere på dagen snakket jeg om fargene. Bonuspappa nevner at det er ikke så viktig å ha realistiske farger på egget. At jeg kan ta hvilke farger jeg vil. I øyeblikket tenker jeg at da bryr han seg ikke om utseende på egget. Samtidig som jeg blir lettet over at presset for at ting ikke skal være perfekt.

Disse tankene kommer og går om hverandre i løpet av to minutter. Fra jeg har åpnet esken og tatt ut innholdet til jeg går på kjøkkenet for å finne saks og et glass med vann. I mitt hode er det full krig. Jeg blir enig med meg selv, uenig med meg selv til å tenke på bonuspappa og hans mening. Jeg tar meg selv i tankemønsteret jeg har fanget meg selv i. Det tar nesten fem minutter før jeg innser hva det er jeg egentlig holder på med. Hvor destruktiv jeg er ovenfor meg selv når det kommer til et malesett der anbefalt aldergrense er 12 år.

Jeg setter i gang og maler. Tar de fargene som føles riktig ut der og da. Bestemmer meg for at egget med kanin motiver blir for vanskelig å male på grunn av detaljene og billig pensel. Jeg åpner den hvite malingen og maler over motivet. To til tre lag og drar til meg en lysestake som jeg kan bruke til å henge egget på mens det tørker. Jeg går løs på det andre egget med hønen og hanen. Jeg angrer på fargevalget fordi blåfargen er mørkere enn jeg trodde. Jeg har ødelagt begge fuglene med stygg blå. Jeg henger det andre egget på lysestaken og gir opp. Jeg lukker beholderne til malingen og slår ut vannet. Vasker penselen godt og tørker den med papir så den er klar for i morgen.

Jeg reiser meg og tar på meg skoa. Mens jeg drar på meg jakka kommer bikkja gående og skjønner tegningen. Jeg går på automat og følger bikkja . Hun går til høyre bortover veien og jeg følger etter. Vi går i fem minutter til vi kommer til skogkanten. Jeg vil inn i skogen og bare gå. Tankene er i hundre, de irriterer seg over blåfargen jeg klarte å ødelegge. I enden av veien står det en mann med motorsag og hørselvern. Han blokkerer veien inn til skogen ved å gå frem og tilbake. Det bråker og han ser ikke meg. Jeg stopper opp og gråter. Nå er det nok. Jeg prøver å stikke av. Igjen. 30 minutter etter at jeg åpnet esken så har jeg ikke stoppet å straffe meg selv. Fordi dette er en del av meg. Å ikke gi slipp på hva jeg mener er riktige farger eller hva jeg gføler at jeg gjør feil. Jeg skulle egentlig ikke vært i stua til bonuspappa. Jeg skulle egentlig vært her i morgen. Men jeg satt hjemme og noe endret seg. Enda en endring som er vanskelig å håndtere. Så jeg stakk av. Fra leiligheten i Drammen til bonuspappa i Moss. Jeg stikker av fra det vanskelige. Da er det vanskelig å tilgi seg selv for å male eggene riktig.

Av Helene Bruerberg Karlsen

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #gjesteblogg #gjesteinnlegg #påske

Gjesteblogging - ønsker historier fra dere!!

Hei kjære lesere,

Jeg har tenkt å sprite opp bloggen litt. Og med det mener å inkludere flere skribenter. Jeg er jo ikke alene om å ha en psykisk helse. Nei, det har vi alle. Psykiske utfordringer er noe vi alle har det og. I større eller mindre grad.

Jeg åpner nå for historier fra dere. Jeg vil åpne for det som kalles gjesteblogging. Og ønsker å dele historier her på bloggen. Du kan velge å stå fram med navn, eller være helt anonym. Det velger du. Det fine her, tenker jeg, er at flere historier blir delt.

En klok dame sa en gang til meg at delt glede dobler gleden, og delt sorg halverer sorgen. Så kom igjen - la oss dele litt.

Hvis dette traff deg på noe vis syns jeg du skal si fra til meg. Kanskje er du pårørende til noen som strever psykisk. Kanskje har du en mor som har en psykisk lidelse, eller en god venn. Kanskje har du en psykisk lidelse selv. Uansett, hvis du nå brenner inne med en historie (eller to) er det bare å ta kontakt med meg. Det kan du gjøre enten via Facebook-siden min, eller via mailen elineskaar91@gmail.com.

Jeg venter i spenning.

Eline <3

#elineredderverdenlitt #gjesteblogging #psykiskhelse

Vi har bare hverandre

God påske da, Eline! Jo takk, i lige måde!

Det kommer helt spontant. Hvertfall for meg. Jeg spyr det ut helt uten å tenke. God jul. Gratulerer med dagen. God sommer. Og nå, god påske.

Tanken er vel god. Men hvem bestemte egentlig at disse høytidene skulle være gode? Vedkommende har i så fall gjort en stor feil, for jeg vet med sikkerhet at disse høytidene ikke blir gode for alle.

Høytider betyr kanskje ferie. Fri fra skole og jobb. For noen betyr det hyggelige stunder med familie og venner. Kanskje denne påsken betyr fine skiturer, artige brettspill, og ikke minst god mat. Kanskje. Men kanskje ikke.

Høytider kan, for veldig mange mennesker, bety noe helt annet. Kanskje betyr høytider som jul og påske angst. Angst for å være alene. Kanskje betyr disse helligdagene ensomhet. For veldig mange kan denne påsken bety et overforbruk av alkohol. Det er mange som bruker alkohol for å dempe følelser. Og kanskje blir følelser forsterket i høytider hvis stillheten stormer som verst.

Høytider, som påsken, kan være veldig fin for veldig mange. Det er bra. Men vi har bare hverandre. Vi er nødt til å strekke ut både armer og bein til mennesker som ikke har det så bra. Vi må passe litt ekstra på hverandre i perioder som dette.

Jeg vet at høytider kan bety noe helt annet en ludo og marsipan for veldig mange mennesker. Jeg vet det, for jeg har selv vært i den andre enden av skalaen. Jeg har selv telt kalorier for å kontrollere det eneste jeg kunne i livet mitt. Jeg har selv løpt inn på badet for å kaste opp påskegodteri. Jeg har selv helt ned vinflaske nummer to kun for å slippe og føle.

Jeg har selv telt hvor mange glass med rødvin enkelte har fått i seg. Jeg har selv passet på språket og tonefallet mitt for ikke å gå inn i enda en diskusjon. Jeg har selv gjemt meg på rommet med hender dekket over begge ører. Jeg har selv vært vitne til misbruk i ferier, og latt som ingenting da skolen begynte igjen.

Det som virkelig er trist med dette er at jeg ikke er unik i min historie. Det finnes så mange mennesker som strever. Og de strever kanskje ekstra under høytider som dette. Det er noe å tenke på.

Vi må tørre og bry oss om andre mennesker. Vi må snakke sammen. For vi har bare hverandre.

I slike høytider som dette blir jeg litt ekstra tankefull (om det går an). Denne påsken har jeg tenkt mye på dette med å vokse til. Altså, bli voksen. Når er man egentlig voksen? En av mine aller beste venner sa en gang til meg at jeg var voksen når jeg kjøpte dopapiret mitt selv, og når jeg hadde et eget fruktfat. Vel, jeg nærmer meg 30 nå og har både dopapir og fruktfat. Likevel føler jeg meg ikke helt voksen.

Jeg har tenkt mye på forventninger jeg har. Forventninger til andre mennesker. At jeg kan ha et knippe forventninger til noen bestemte mennesker, også blir jeg veldig skuffet når de ikke står til forventningene. Er det voksent?

Jeg har tenkt en del på å sette grenser. Si nei til folk som påvirker meg negativt. Men hvem bestemmer egentlig hva som påvirker meg negativt? Er det meg selv og min slitenhet? Eller er jeg blitt for sær fordi jeg begynner å vokse til? Jeg ønsker jo å se det aller beste i alle mennesker. Men det tro jeg vi alle kan bli bedre på, inkludert meg selv. Voksen eller ei.

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er, og har vært, tross alt. Jeg har både venner og familie som jeg vet er glad i meg. Og selv om ting har vært litt turbulent i perioder, så er det jo det som er det vi kaller livet. Er det ikke?

Jeg håper at du som leser dette tenker deg om en ekstra gang før du ønsker andre en god påske, god jul, eller du gratulerer de med dagen. Om du kjøper ditt eget dopapir eller eier ditt eget fruktfat, det spiller ingen rolle. Du er god nok uansett.

Men vi har bare hverandre, og det må vi passe på. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #påske #høytider

To skritt fram, og ett tilbake

Da jeg våknet i dag luktet det ikke antibac. Det luktet nyvasket tøy og kaffe. Det luktet hjemme. Da jeg våknet i dag så jeg ikke fire hvite, tomme, vegger. Jeg så vegger med farger og bilder på. Jeg så hjemme. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg kunne gå ut akkurat når jeg ville. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg var hjemme.

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 27 år. Det er en bragd i seg selv, spør du meg. Jeg er ikke ute etter flere gratulasjoner. Jeg skriver dette i dag for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet, noe som er en gave i seg selv. Noen ganger trenger man påminnelser. Og noen ganger må man ta det ansvaret selv.

Jeg feiret både 25-årsdagen min og 26-årsdagen min inne på psykiatrisk avdeling. Ingen ønskedrøm. Ja, så møter jeg noen humper i veien en gang i blant. Men det gjør vi alle. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker gjør feil. To skritt fram, og ett tilbake.

Livet er ment for å feile. Det er slik vi lærer. Og jammen har jeg lært mye i mitt 27-årige liv.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Det er selvsagt stas med litt oppmerksomhet, godt selskap og gaver. Jeg er ikke noe annerledes bygd slik. Men det å ferie tiden som går, som du aldri får igjen, det har jeg aldri helt sett poenget med.

Sånn bortsett fra det er jeg alltids med på en feiring. Og la oss stikke fingeren i jorda. La oss være ærlige med oss selv. Det finnes (nesten) alltid grunner til å feire et eller annet. Det er bare ikke sikkert man ser det så godt bestandig. 

I dag ser jeg. Bursdag eller ei. Jeg ser.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bursdag

Svar på spørsmålrunden del II

God søndag godtfolk! Nå har jeg satt meg ned og svart på resten av spørsmålene som kom inn til meg denne spørsmålsrunden. Det var utrolig spennende! For noen interessante og fine spørsmål. Takk skal dere ha. Jeg håper dette gir sånn nogenlunde svar.

Har du noen hobbyer?

Ja, det har jeg. Ved siden av å skrive er jeg utrolig glad i musikk. Jeg spiller kanskje ikke noe instrument, men jeg er veldig glad i å synge. Gikk til sangpedagog én gang. Ble så flau at jeg ikke turte å gå tilbake. Jeg er også glad i å fotografere. Faktisk så glad i det at jeg tilbragte et år på folkehøyskole med foto som hovedfag. Sånn ellers så er jeg nok over snittet glad i naturen. Jeg elsker å leke Lars Monsen når jeg har anledning.

Har du søsken?

Ja, jeg har to brødre på farssiden min.

Hva er ditt drømmereisemål?

Ååå, hva er IKKE mitt drømmereisemål? Jeg elsker å reise. Drømmen min er nok heller å få reist jorda rundt før fylte 50. Da har jeg en liten jobb foran meg.

Hva kunne du tenke deg å jobbe med i fremtiden, hvis du fikk velge fritt?

Drømmen min var jo i lang tid å jobbe som sosionom. Men så blir ikke alltid livet helt som først tenkt, og det må være greit det og. Det finnes alltid en plan B. Jeg har, så lenge jeg kan huske, tenkt at den jobben jeg skal ha må innebære og hjelpe andre mennesker, i en eller annen form. Det står jeg fast ved enda. Om ikke som sosionom, så kanskje som rådgiver i en aller annen form.

Hva ser du mest frem til i år?

Elsker dette spørsmålet. Jeg pleier ofte å spørre de rundt meg om det er noe de gleder seg til. Nettopp for å bevisstgjøre at det alltid finnes noen lysglimt der ute. I løpet av 2018 er det flere ting jeg ser frem til. Det første jeg tenkte på nå var SOMMEREN. Jeg gleder meg sånn til å kjenne solen varme huden, til å se den blå himmelen, og til å grille i parken. Men mest av alt gleder jeg meg til å dele alt dette med de jeg er glad i.

Har du noe du må gjøre hver morgen for å komme "riktig" i gang med dagen din?

Ja, definitivt. Har ikke alle det? Ha ha. Selv er helt avhengig av å få 2 kopper med kaffe. Den første koppen hiver jeg i meg før jeg gjør noe som helst. Den andre koppen heller jeg i meg mens jeg sminker meg på badet. Da står radioen på full guffe, og kanalen er selvsagt P3. Jeg står jo veldig tidlig opp, så jeg er så heldig å få med meg P3 Morgen (beste starten på dagen). Når malingen av ansiktet er unnagjort og kaffen er borte gjelder det å få i seg de obligatoriske knekkebrødene med gulost #bliraldrilei. Når disse er fortært kan dagen min begynne for alvor.

Hva gjør du hvis du merker tidlige psykosesymptomer i hverdagen?

Dessverre er det ikke alltid jeg merker de tidligere symptomene selv. Nå er jeg heldig som har familie og en behandler som kjenner meg veldig godt, og som kan minne meg på når jeg bør ?bremse?. Med det sagt, så kjenner jeg meg selv og symptomene mine bedre og bedre nå, og kan ofte selv kjenne igjen tegn. Det viktigste jeg kan gjøre i en tidlig fase er ikke noe mer hokus pokus enn for andre mennesker ? Passe på søvn, mat, aktiviteter, og hvile.

Har du bedre opplevelser med innleggelser når de er frivillige?

Dette spørsmålet fortjener egentlig et eget innlegg, nettopp fordi jeg tenker det er så viktig. Frillighet vs. Tvang? Nå har vi jo fått en endring i lovverket som har gjort det vanskeligere å bruke tvang i behandlingen, og hva ser vi? Jo at antallet tvangsinnleggelser går ned. Jeg skal ikke bli veldig politisk her, men det er jo en klar sammenheng. Jeg kan bare svare for meg selv, men min personlige opplevelse er at innleggelsene min er klart bedre når det er frivillig. Verdien av å bestemme over eget liv tror jeg trumfer alt.

Hva har du mest nytte av når du er innlagt?

Det jeg har mest nytte av mens jeg er innlagt er nok rutiner. Rett og slett å bli pakket inn i dagligdagse ting. At noen passer litt ekstra på de tingene jeg ellers ville glemt, som mat, søvn og medisiner. Så vil jeg jo også si at det hjelper stort å ha noen å snakke med. Det er jo ikke alle man får like god kjemi med, men jeg er av den oppfatningen av at de fleste mennesker er gode og vil andre vel. De periodene jeg har vært lagt inn har jeg hatt veldig stort utbytte av å snakke med de fleste. Det å være psykologspesialister, overleger, sykepleiere, psykiatere, vernepleiere, ergoterapeuter, eller medpasienter.

Går du til psykolog, hvilken opplevelse har du i så fall av det?

Nei jeg går ikke til psykolog, men jeg har en behandler. En behandler som er psykiatrisk sykepleier. I tillegg har jeg psykiater som jeg treffer svært sjeldent. Jeg får tett oppfølging av behandleren min, noe jeg er glad for. Min opplevelse er at vi har fått til et godt samarbeid. Hun kjenner meg veldig godt etter ca 4 år.

Hva er det som har reddet Eline litt, hva syns du har hjulpet deg fra der du har vært til der du er nå, hva syns du at du selv har gjort riktig?

Dette spørsmålet likte jeg veldig godt. Nettopp fordi det fikk meg til å tenke. Dette er ikke noe jeg tenker mye på ellers. Nå skjønner jeg at jeg burde tenke mer på slike ting. Det er vanskelig å svare et konkret svar som det kan settes to streker under, men jeg har likevel noen ideer. Hva har reddet meg litt? Familie, venner, bonusfamilier, sykehuset, en stødig behandler. Et nettverk som aldri gir meg opp, uansett hvor håpløs jeg måtte virke. Hva syns jeg at jeg selv har gjort riktig? Vel, jeg har prøvd og feilet en del ganger. Tatt en bestemt medisin, hatt det greit en periode, sluttet med medisiner, hatt det greit, krasjet, blitt innlagt, mer medisiner, osv. Og slik har det vært over noen år. Det jeg kan si nå, på andre enden, er at jeg har jo blitt eldre. Jeg kjenner meg selv mye bedre. Jeg vet også en del mer om hva som hjelper meg og hva som ikke gjør det. Jeg har blitt mye flinkere på å være åpen, og det vil jeg at har vært riktig i forhold til meg selv.

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde #psykiatri #psykologi #livet

Vlogg - svar på spørsmålsrunden

Heisann! For å øve meg litt har jeg valgt å svare på noen av spørsmålene på video. Resten av spørsmålene med svar kommer i et eget innlegg siden. 

Spørsmålsrunde - Hva vil du vite?

God kveld folkens! Jeg håper både kjente og ukjente har det så fint som mulig.

Jeg har tenkt og tenkt, og har kommet frem til at jeg gjerne vil ha en spørsmålsrunde igjen. Litt for at dere kan bli bedre kjent med meg, men også for at jeg skal kunne bli bedre kjent med dere.

Ingen spørsmål er for dumme. Og det beste av alt er at du kan være anonym. Jeg skal gjøre mitt beste for å besvare alle spørsmål som måtte komme inn. Mulig svarene kommer i en egen vlogg (hvis jeg tør vel og merke).

Selv om jeg primært skriver om psykisk helse betyr ikke det at spørsmålene må dreie seg om det. Kanskje lurer du på hva jeg spiser til frokost. Kanskje lurer du på hva favorittartisten min er, eller hvor jeg drømmer om å reise. Eller kanskje du bare vil fortelle meg noe interessant om deg selv.

Uansett, du er hjertelig velkommen til å skrive til meg. Enten her i kommentarfeltet på bloggen, på facebooksiden, eller via mailen min.

Jeg håper det ligger noen spørsmål og venter på meg der ute dersom det skal bli en vlogg ut av dette. På forhånd takk for alle nysgjerrighet!

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde

Mitt første vlogginnlegg

Min første video til bloggen. Litt oppdatering om livet.

Pust

Pust med magen, vær så snill

Du puster med hodet nå

 

Ting blir uklart, det blir vanskelig å tenke

Jeg vil bare falle, ned i et mørkt hull

Men her er jeg jo allerede

 

Jeg har falt. Kan du dra meg opp igjen?

Kan jeg bo i hjertet ditt?

 

Jeg vil så gjerne vise hvem jeg virkelig er

Jeg tok en sjans med deg

For du var min verden

Nå gråter jeg alene, men det er greit

 

Jeg klamrer meg fast til den lyse flekken som er igjen

For jeg skal ut å fly igjen

Aller helst vil jeg fly med deg

 

Jeg må bare puste litt igjen

Med magen, med hodet, med hjertet

Et drag av gangen, det skal gå

 

Pust med magen, vær så snill

Du puster med hjertet nå

Det gjør vondt å puste, du rister i kroppen

 

Pust med magen, vær så snill

Du puster ikke nå

Det kommer til å gå over, det kommer til å bli bra

 

Bare pust, et drag av gangen

 

Pust

 

Det brenner i hodet

Det er full fyr i magen

Det slår gnister i hjertet

Kan vi puste sammen?

 

Du kan få hjertet mitt, men hodet er vanskelig å dele

Jeg klamrer meg fast

 

Jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

Jeg skal ikke slippe taket

 

Det skriker innvendig

Noe vil ut

Men jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

 

Pust

 

#elineredderverdenlitt #dikt #poesi #psykiskhelse #psykiatri

Hvem eier egentlig sannheten?

Som en slags oppsummering til bloggserien min, hjertesaker i psykiatrien, tenkte jeg å dele en liten historie fra min tid som tvangsinnlagt på langtidspost. Grunnen til at jeg deler akkurat denne historien er at den problematiserer noen av hjertesakene mine i psykiatrien.

Hvem eier egentlig sannheten?

Jeg hadde akkurat blitt overført til et nytt sykehus. Det var en langtidsavdeling, så jeg visste derfor til min fortvilelse at jeg kom til å bli værende en stund. Det var fredag, og jeg hadde hatt samtale med behandler for å avtale rammene for helgen. Permisjoner og utgang var det eneste jeg ville snakke om.

Jeg ville selvfølgelig være så mye som mulig utenfor sykehuset, men siden jeg akkurat var kommet dit ville de holde litt igjen. Det vi kom fram til var et greit kompromiss. Behandleren min sa at jeg skulle få lov til å få 5 timer ute hver dag den helgen, så lenge det var sammen med en av mine nærmeste pårørende. Jeg tenkte det var noe jeg kunne leve med og begynte med en gang å planlegge ting jeg ville rekke og gjøre på den tiden jeg fikk.

Da det var vaktskifte, og kveldsvaktene kom den fredagen, var jeg klar til å dra. Med sekken på ryggen gikk jeg bort til pleieren som var kontakten min for kvelden og sa jeg skulle ut på permisjon. Han så tydelig forvirret ut og spurte meg hva jeg het. Jeg sa hva jeg het og spurte han pent om han kunne låse meg ut. Da sa han at det kunne han ikke for jeg hadde kun utgang med en ansatt, og at det var det ikke tid til nå. Han snudde seg vekk fra meg.

Jeg fortsatte. Jeg prøvde og forklare at jeg hadde avtalt denne permisjonen med behandleren min tidligere på dagen, men ble avbrutt før jeg rakk å si noe mer. Jeg fikk høre at det ikke sto noe om dette i behandlingsplanen min og at jeg måtte pent finne meg i situasjonen slik den var. Tydelig irritert sa han at det hvertfall ikke hjalp å kverulere.

Jeg husker jeg ble så lei meg. Følelsen av å ikke bli trodd er ikke noe god. For han var jeg kanskje bare enda en psykotisk pasient. Utilregnelig, og ikke til å stole på.

Jeg gikk på rommet mitt og gråt. Tenkte på hvor håpløs jeg syns hele situasjonen var. Etter en liten stund bestemt jeg meg for at jeg ikke skulle gi meg. Jeg tørket snørr og tårer og gikk ut igjen. Inne på matsalen fant jeg kontaktpersonen min. Så oppdaget jeg at han satt sammen med en av sykepleierne som var til stede under samtalen jeg hadde hatt tidligere med behandleren min.

Jeg tok mot til meg og gikk bort til de. Jeg rettet meg mot sykepleieren og spurte om han kunne bekrefte for kontakten min at jeg hadde avtale om permisjon. Kontakten min brøt inn og sa at jeg var nødt til å slutte, at det ikke hjalp å mase. Tårene presset på igjen. Da så sykepleieren på meg og sa følgende, klart du skal ha permisjon. Det ble jo avtalt med behandler tidligere i dag. Skulle ikke du vært ute på tur nå? Han så på kontakten min, som ble helt perpleks. Jeg så ansiktet hans forvandle seg til noe som lignet en purpurrød farge.

Kontakten min sa til sykepleieren at det ikke sto skrevet i behandlingsplanen, og at han derfor gikk ut i fra at det ikke stemte. Så så han på meg og sa at siden sykepleieren bekreftet min avtale om permisjon så stemte det nok. Han sa han skulle låse meg ut. Jeg ble først og fremst lettet, men samtidig var jeg skikkelig skuffet over at han ikke hadde trodd på meg i utgangspunktet.

Denne episoden har jeg fundert en del på i etterkant. Hvorfor kunne han ikke bare ha stolt på meg? Hvem eier egentlig sannheten? I dette tilfellet så gjorde han det klart at sykepleierens ord veide tyngre enn mine. Jeg kan forstå det på mange måter, likevel gjorde det ufattelig vondt å bli avvist på den måten. Jeg følte meg så liten, så ubetydelig.

Jeg kan ingenting for at jeg ikke er utdannet sykepleier. Jeg kan ingenting for at jeg ikke kan alle lover, regler og retningslinjer i hodet. Jeg var bare et menneske i en sårbar situasjon. Mine ord burde veie like tungt som en hvilken som helst sykepleier sine. Jeg burde i det minste blitt tatt seriøst.

Det at det ikke sto klart og tydelig i behandlingsplanen min var en feil som førte til store misforståelser. Men da lurer jeg på hva de egentlig snakker om under rapportene. De har jo møter mellom hvert vaktskifte. Hadde det ikke gått an å nevnt dette muntlig. En liten, og kanskje ubetydelig ting i deres øyne, men som for meg betydde så uendelig mye. Nemlig frihet.

Noe annet jeg har tenkt en del på var måten kontakten min håndterte situasjonen på. Måten han avbrøt meg på, og måten han snakket til meg. Han viste overhodet ingen tegn til medfølelse.

I slike sammenhenger er den profesjonelle avhengig av å forstå og tolke andre mennesker og den sosiale situasjonen rundt. Denne pleieren kan umulig ha gjort dette.

Jeg forstår at man ikke bare låser ut en helt ny pasient, men han kunne i det minste ha snakket til meg som et vanlig menneske. Han kunne ha hørt meg ferdig. Han kunne forklart på en stille og rolig måte at det ikke stod noe om noen permisjon i behandlingsplanen, men at han kunne undersøke det med de andre som var på jobb. For det kunne jo hende at noen hadde fått med seg noe han ikke hadde?

Det kan godt hende at denne bestemte pleieren var sliten. Kanskje hadde han tidligere erfart mye masing fra andre pasienter som ville ut. Kanskje var han til og med lei jobben sin. For meg virket det litt sånn. Uansett hva som måtte være årsaken til slik oppførsel så er det ikke greit. På en slik plass så er så ekstremt viktig å møte hver enkelt med et åpent sinn. Det tenker jeg er en grunnholdning vi mennesker bør ha uansett hvor vi ferdes.

Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra eller dårlig for meg, kanskje ville vært annerledes for deg. Vi er alle forskjellige. Uansett håper jeg at du som har lest denne serien fikk noe ut av det, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykose #tvang #hjertesakeripsykiatrien

Beina blir sement

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Hvorfor er jeg så jævlig redd?

 

Jeg klarer ikke lenger å bevege meg

Beina blir sement, jeg klarer ikke flytte de

Jeg får nok bli stående her

 

Uansett hvor hardt jeg prøver

Uansett hvor mye jeg vil

 

Tårene spruter

Kinn røde av fortvilelse

Hender svette av frykt

 

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen

 

Den store bygningen, de hvite veggene

Klokken som tikker intenst, sengetøyet

Alt sammen

 

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Og det jeg vet, det vet jeg

Foto: Ina Damli, Stella Magasinet

Hjertesaker i psykiatrien del V - Omsorg

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 26 år gamle liv.

Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Heldigvis. Det har kanskje vært vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det veldig mye jeg er svært takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner.

At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned på gulvet ved siden av meg. Vi sa ingenting, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbragt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av bursdagsfeiringer, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting.

På denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min, det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reiste meg opp og kledde på meg. Jeg gikk ut til fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp.

Det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde det på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet frem og tilbake. ?Hurra for deg som fyller ditt år...? Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med bursdagsgave fra en av mine medpasienter.

Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det på denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Hvis det var tilfellet så fungerte det så til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag.

Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av flagg, dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. Man bør også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med?

Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal jo tross alt ut igjen en gang.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være.

Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg som pasient til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende ? bruk tid på å trygge oss pasienter. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv.

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien

Er ting bedre på fransk?

Masse mennesker. Høyt tempo. Biler som tuter. Sykler suser forbi. Lyskryss. Fulle vogner på metroen. Pardon madame! Excuses moi! Det er så mye som lager bråk rundt meg at det blir helt stille. Jeg finnes ikke lenger. Men hva er egentlig stillhet? Og hvem er jeg.

Je vole.

Det sitter en mann på enden av gaten. Han spiller trekkspill, men det hører ikke jeg. Han er møkkete, men det ser ikke jeg. Han er sulten, men det kjenner ikke jeg. Stillhet. Jeg går forbi.

Je suis dé solé. Je suis content.

Det er noe med tiden. Som om den står stille. Står den stille fordi jeg reiser? Eller har jeg reist feil plass? Og hva er egentlig tid? Så mange spørsmål, og så få svar. Jeg kan lukte ferske croissanter. Jeg hører lyden av høye hæler treffe brostein. Jeg ser til og med toppen av Eiffeltårnet. Men jeg er ikke her.

Je suis parti.

Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen. Bakken. Bygningene. Trærne. Fuglene. Det er der alt sammen. Men ikke jeg. Jeg vet ikke om jeg finnes. For hvordan kan jeg vite om jeg egentlig eksisterer?

Je ne sais pas.

Om jeg ikke er på rett plass, er jeg i det minste på rett tid?

Peut-être. Peut-être pas. 

 

#elineredderverdenlitt

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2018 » April 2018