hits

Fremmed trøst

Ring hvis det er noe da Eline. Hva som helst, ikke sant? Ja ok, men det går nok bra. Sa jeg og forsøkte å rette opp ryggen min.

Hun tok opp nøklene og låste meg ut den tunge smijernsdøren, og med en stadig voksende klump i halsen løp jeg ut og ned trappene. Jeg kjente beina mine skalv. Munnen var tørr og jeg pustet svært overfladisk.

Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Jeg støttet meg på knærne og begynte å hive etter pusten. Jeg mistet balansen og falt på den våte asfalten. Etter det kom gråten. Og aldri før har jeg grått så hardt. Som om hele kroppen skulle gi fra seg tårer. Og som om hver tåre var en innsjø. Jeg ble sittende i en svært ubehagelig stilling på bakken og gråte i noe som føltes som en evighet. Som et lite barn hikstet og hulket jeg. Jeg holdt meg foran ansiktet. Det gjorde rett og slett for vondt å se.

Det hele må ha sett ganske fælt ut. For plutselig hørte jeg en fremmed kvinnestemme. Har du slått deg? Har du vondt? Jeg hikstet og hulket. Klarte ikke svare. Er du lei deg? Spurte damen, mens hun strøk meg på ryggen. Jeg trakk pusten så dypt jeg kunne og ga fra meg et ja på utpust. For var det noe jeg var så var det lei meg.

Jeg var lei meg for at ting ikke var annerledes. Lei meg for at jeg ikke fikk til alt jeg ville. Lei meg fordi ting var urettferdig. Lei meg fordi det gjorde vondt å bare være. Jeg var lei meg fordi jeg hadde en smerte i brystet som gjorde det vanskelig å puste. Jeg var lei meg fordi jeg nå var til bry for andre. Ja, til og med for en fremmed dame.

En fremmed dame med et varmt hjerte. Ja, det må hun ha hatt.

Den fremmede damen hjalp meg opp og støttet meg bort til en benk. Hun snakket med meg hele veien. Jeg fikk ikke med meg alt hun sa, men jeg husker den rolige stemmen hennes. Og jeg husker en følelse av håp. At ting ville bli bedre. Det som skjer med deg nå kalles angst. Det gjør veldig vondt, men det er ikke farlig. Det kommer til å gå over. Sa hun rolig. Og jeg trodde henne. 

Dette var trøst i en håpløs og tung situasjon. En fremmed trøst. Men en trøst som betydde så uendelig mye for meg. En trøst jeg aldri vil glemme. For selv i de mørkeste stunder finnes det lys. Selv de vondeste tider har godhet i seg. Hadde det ikke vært for at jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine hele tiden så ville jeg kanskje visst hvordan den fremmede damen så ut. Da ville jeg kanskje ha kjent henne igjen. Men det gjør jeg ikke. For ansiktet mitt var gjemt i de stive hendene mine.

Om hun bare visste. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #angst 

Våknet med en klump i halsen

Det var den tredje natten på rad hvor jeg gråt meg i søvn. Hodeputen var søkkvåt, og jeg hev stadig etter pusten. Men etter et par tre piller roet ting seg litt, så jeg falt i søvn.

Det er rart det der med søvn. Den pausen man får, og som er så viktig for oss alle. Det er merkelig hvordan underbevisstheten jobber på spreng samtidig som kroppen slapper helt av. Og så går tiden så fort. På et blunk er natten over.

Rart, fint, og kanskje litt skremmende.

I dag er en sånn dag hvor jeg skulle ønske at jeg bare kunne sove meg gjennom den. Kanskje aller helst sove gjennom 100 år. For det var akkurat som om hodet mitt ble satt på pause i natt, men da jeg våknet var alt det samme. Klamme hender, kump i halsen, og tårer i ansiktet.

Det gjør vondt, og det eneste jeg vil er å trykke på pauseknappen igjen. For virkeligheten er tøff. Kanskje litt for tøff for meg. Hvertfall slik ting er nå.

Jeg husker så godt fra da jeg var liten. Da ting var vondt og vanskelig hadde jeg et hemmelig knep. Jeg pleide å lukke øynene, telle til tre, og ønske meg vekk til et annet sted. Et sted som bare var trygt og godt. Et fristed.

Så i dag lukker jeg øynene, og teller til tre. En, to, tre. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Et vakkert problem

For å feire mine likerklikk poster jeg nå et dikt. Det er svært personlig, men kan forklare litt hvordan jeg periodevis føler meg. Tusen takk til mine trofaste følgere <3

Piller med en farlig bismak

Nei, de pillene der funker ikke bra for meg. De er faktisk livsfarlige. Kan umulig være bra for noen. Sa en medpasient til sykepleieren som sto klar med medisinene. Dessverre så snakket han så høyt at resten på avdelingen også fikk det med seg. Selv ble jeg kjempestressa. Kjente jeg ble rød i ansiktet. Klumpen i magen ble til dobbelt størrelse. Jeg fikk lyst til å løpe. Men det var ingen steder å gjemme seg.

Så var det min tur. Jeg kommer med medisinene dine til deg, Eline. Sa sykepleieren. Nei takk, jeg tror jeg vil klare meg uten. Sa jeg med stor usikkerhet i stemmen. Det medpasienten ikke visst var at han skremte meg. Han var nok heller ikke klar over at vi var satt på akkurat de samme medisinene.

Du trenger disse, Eline. Og du kommer raskere ut hvis du tar de. Sa sykepleieren. Jeg ristet på hodet. Hvordan kan noe som er livsfarlig samtidig også være så mye til hjelp?

Et klassisk eksempel på en situasjon fra huset med de fire hvite veggene. Hver eneste dag står jeg ovenfor denne kampen. Merkelig, at det etter så mange år, fremdeles skal være så vanskelig for meg å svelge tabletter eller motta injeksjoner.

Etter så mange år vet jeg vel selv best hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Gjør jeg ikke?

Jeg tror ikke jeg tar i om jeg sier at jeg ukentlig mottar "tips og råd" for medisiner jeg burde, eller ikke burde ta. Dette fra folk som kjenner meg, men også mennesker som overhodet ikke kjenner meg. En periode mottok jeg til og med mailer hvor det sto at de medisinene jeg tok var det samme som kjemisk lobotomi. La meg bare gjøre en ting helt klart. Jeg er bare et menneske jeg også. Og mennesker blir redde. Jeg blir redd. Jeg er redd.

I en lang periode hadde jeg vedtak på tvangsmedisinering. Se for deg at du får injeksjoner mot din egen vilje. At noen sprøyter i deg psykofarmaka med makt. At du må svelge pille etter pille med observasjonstid. Alt dette fordi det skal hjelpe deg, gjøre deg frisk. Akkurat som om ikke dette er traumatisk nok så mottar du i tillegg ukentlig artikler med statistikker på at du mister så og så mange leveår ved å stå på disse medisinene. Men du får ikke gjort en dritt med det.

Heldigvis, vil jeg si, så har jeg i dag et valg. Jeg velger selv om jeg vil svelge ned pillene. Jeg velger selv om jeg vil motta injeksjoner. Det er mitt valg. Min frihet. Men det er en frihet som kommer med en bismak. Som beskrevet øverst i dette innlegget så er det ikke alltid et enkelt valg å ta.

Jeg velger nå å skrive om dette, først og fremst for å skape litt forståelse. Jeg kommer ikke til å gå ut med hvilke medisiner jeg står på. Nettopp av den grunn av at det kan skape stor usikkerhet hos andre. Vi er alle forskjellige, og vi vil alle reagere forskjellig på hvert enkelt medikament. Det er viktig å huske på. 

5 kjappe med Roy

Denne sommeren går inn i historiebøkene som en av de varmeste noensinne. Men vi trosser de varme solstrålene og går ut likevel. Som tvangsinnlagt er det ikke mye jeg får bestemme, men når Roy kommer på besøk får jeg dra med han på utflukt. Og det er ingenting jeg liker mer enn akkurat det.

Da han kom til avdelingen i dag hoppet jeg i armene hans. For så glad ble jeg. Den gode latteren hans smitter så lett over på meg. Det er ingen som har slik en ro som Roy. Det er ingen som er så god som Roy. Han har alltid vært, og vil alltid være, min nærmeste pårørende.

Roy har fulgt meg siden jeg var liten. Han lærte meg å sykle. Roy har hentet meg full fra fester. Han har hentet meg edru fra barnevernsinstitusjoner, og tørket tårene mine. Roy har sett meg i gode perioder, og han har vært der når jeg har vært aller mest sårbar. Og sist men ikke minst, Roy har vært min aller nærmeste pårørende alle gangene jeg har vært innlagt i psykiatrien. Roy vet mye.

Det finnes ingen over, heller ingen ved siden av. Roy er nok den beste til å svare på 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

- Vi bryr oss veldig om hverandre og at vi kan være oss selv når vi er sammen.
Ett hundre prosent tillit, begge veier

Skulle du ønske noe var annerledes?

- He he, JA!

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

- Tro det eller ei, å slappe av, stole på at dem du er hos, tar vare på deg like godt som jeg ville ha gjort.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

- De første gangene var det veldig mye jeg reagert på, men? etter x antall innleggelser, så har rutinene rundt deg blitt bedre. Av alle de som bryr seg om deg, så er jo jeg den privilegerte som faktisk kan ringe avdeling å spørre hvordan det går.. så svarer dem.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket? 

- Oisann, den er vanskelig, det er så mange. Kanskje når jeg var med til din første leilighet. Så stolt og nervøs. Eller hvor glad du ble når du flytta ut fra samme leilighet.

#elineredderverdenlitt 

Et siste stikk

Kroppen går i lås. Jeg knytter never.

Tenker på å slå. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke

 

Hjertet dundrer i vei. Jeg skjærer tenner.

Tenker på løpe. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke.

 

Ordene samler seg opp. Jeg blir kvalm.

Tenker på å si fra. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke.

Halsen snører seg sammen. Jeg har vondt for å puste.

Tenker på å gråte. Et språk jeg kjenner.

Så jeg gjør det.

 

Vil jeg noensinne få fred? Jeg lenger jo alltid til et annet sted.

 

Tårene presser på. De renner raskt nedover ansiktet, og faller lett ned i fanget.

Et språk jeg kjenner.

Tenker på å stoppe. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse

Tom for ord, men full av følelser

Har jeg mistet språket? De er der alle sammen. Alle ordene. De vil så gjerne ut.

Hvorfor gråter jeg? Jeg er ikke lei meg, ei heller glad. Men det bobler over.

Det er tross alt bedre å være alene å kjenne seg ensom, enn det er å være sammen med andre å føle seg alene.

Best å ikke stole på noen. Man kan aldri vite.

Vær snill å kom tilbake, var det noen som sa. Du må lete der du står.

Tenk hvis livet var som en natt i Frognerparken. Alene. I skumringen. Med alle blomstene.

Fint? Trist? Jeg vet ikke.

Men jeg prøver. Igjen, og igjen. Og igjen.

Alt kommer til å ordne seg. Jeg vet det. 

- Eline

Akkurat passe frynsete

Jeg har nok bare blitt litt frynsete, sa hun. Det nervøse smilet hennes snakket for seg selv. Frynsete sier du? Hun hørte forsiktig latter rundt seg. Hadde hun sagt noe morsomt? Det var ikke intensjonen.

De andre fikk tenkt seg litt om. Et godt ord du har der, sa de og nikket bekreftende til hverandre. Stemmene deres var rolige. Faktisk roligere enn en snegle på bakken. På grensen til provoserende.

Det nervøse smilet hennes hadde for lengst visnet. Nå tvinnet hun fingrene i hverandre. De var svette. Hun hadde jo ingen grunn til å være nervøs, men hun var det likevel. De andre var der jo bare for å hjelpe henne. Hvertfall var det det de sa. Men gapet var så stort.

Hun tittet rundt seg. Først på de grønne stolene, så til alle puslespillene på hyllen bak, til maleriet på veggen, og til slutt ut vinduet. Hun klarte ikke helt å feste blikket. Hvertfall ikke på de andre. For det var noe med øynene deres. Noe som ikke stemte.

Hun fortsatte å tvinne fingrene i hverandre. Det ga en slags midlertidig ro. Noe hun sårt trengte i dette tilfellet. Frynsete, sa du i ste. Det er et svært godt ord, kan du ikke utdype det litt for oss, sa den rolige stemmen.

Å hjelpes, kan de høre hva jeg tenker? Hun ble redd. Pulsen hennes økte i takt med blikket som festet seg fra de grønne stolene, til puslespillene, til maleriet, og til vinduet. Først nå la hun merke til pianoet. Det var plassert langs veggen midt mellom de andre. Rart hun ikke hadde lagt merke til det før. Eller kanskje ikke.

Vi tror også at du er litt frynsete nå, sa de rolige stemmene. Nesten i kor.

Hun så fremdeles på pianoet. Det var nesten så hun prøvde å stirre det i stykker. Men da kunne hun jo ikke ha spilt på det. Ikke at hun kunne spille etter noter eller noe sånt, men hun hadde da hender. Greit nok så var de svette, men de kunne brukes for det.

Hva hvis jeg reiser meg opp, går mot pianoet, og begynner å spille. Vil jeg tørre å møte blikkene deres da? Vil det stoppe at de leser tankene mine? Hva om jeg raserer rommet. De grønne stolene kan jo ikke vare for evig. Kanskje det vil stoppe de rolige stemmene. Hun ble usikker. Tankene hennes raste.

.....................................................

Nå er du langt borte Eline. Fikk du med deg det vi sa, eller skal vi gjenta det? Stemmene var fortsatt like rolige.

Nå rødmet hun. Det kunne hun kjenne. Spilte hun virkelig på pianoet? Traff de klamme hendene hennes virkelig de hvite og sorte tangentene? I så fall, hva spilte hun? Og raserte hun virkelig rommet?

Eline?

Dette gjorde vondt. Fryktelig vondt. Men jo mer hun tenkte, jo mer hun forsøkte å følge med, jo mer frynsete ble hun. Og det turte hun jo ikke å si. Så hun sa ingenting. De andre fortsatte med de rolige stemmene.

Pust Eline. Pust. Hun flyttet blikket fra de grønne stolene, som fremdeles stod på gulvet, til puslespillene på hylla, til maleriet på veggen, til vinduet, og til pianoet igjen. Roligere denne gangen. Ikke like rolig som stemmene til de andre, men akkurat passe frynsete.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse

Derfor pakker jeg sekken

Jeg gjorde det igjen. Jeg pakket sekken, og dro ut i marka. Faktisk hadde jeg sånn tempo at jeg glemte halvparten av utstyret hjemme. Ikke rart sekken veide overraskende lite. Men jeg bare måtte ut. Bare måtte vekk.

Det var ikke planlagt. Ikke i det hele tatt. Men angst er heller ikke planlagt. Det bare kommer. Som en bølge med iskaldt vann. Ubehag.

Du grønne, glitrende, tre god dag. Der står de. På rekke og rad. Naturen. Vakkert, hører jeg folk si. Naturen er vakker. De enorme, grønne, trærne. Vannet som kjøler en ned. Blomstene på siden av stien. Alt sammen. Alt er vakkert. Men jeg ser det ikke. Ikke nå.

Jeg vet ikke lenger.

Du er så tøff du Eline. Du er tøff som pakker sekken og drar ut i marka helt alene. Modige du.

Nei, jeg er ikke tøff. Ikke er jeg modig heller. Jeg rømmer. Hele tiden. Jeg er på en konstant flukt. Jeg er ikke på vei til noe, jeg prøver febrilsk å komme vekk fra noe. Ubehag. Det er ikke å være tøff. Det er ikke modig. Ikke slik jeg ser det.

For si meg, hvordan kan vi egentlig vite om det vi ser er ekte. Jeg tar frem hendene mine og slår de sammen for at det skal lage lyd. For lyder må da være ekte. Jeg ser noe som ligner på hender. Men hvordan kan jeg egentlig vite. Ubehag.

Jeg tar derfor med meg hendene ut på tur i skog og mark. Plukker blomster. For de er da ekte. Jeg ser de ligge der mellom fingrene mine. De ser fine ut også. Som konger med kroner på hodet. Fine. Jeg legger ut bilder på instagram bare for å få bekreftelse. For at også jeg finnes.

Jeg vet ikke lenger.

Foto: Hedda Marie Westlin 

Det jeg vet noe om er at naturen gir meg pauser. Så lenge jeg er på vei mot en plass er ikke ting lenger så ubehagelig. Og det er fint.

Så si meg, hvordan kan vi egentlig vite om det vi ser, om det vi hører, er ekte. Spiller det egentlig noen rolle? Er ikke det viktigste av alt hvordan vi har det. For å være helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har det engang. Det er vanskelig å vite for sikkert når man tviler på virkeligheten.

Så derfor pakker jeg sekken. På nytt. Og på nytt. Og på nytt.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

 

 

Du

Du vet det kanskje ikke, men jeg tenker på deg hele tiden

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Hver gang jeg lukker øyene ser jeg deg

Når jeg sover er du der

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Jeg vil så gjerne at du skal være min, men det er du ikke

Jeg vil så gjerne at vi skal puste sammen, men det gjør vi ikke

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Foto: Hedda Marie Westlin

Blanke ark på en tirsdag

I dag er en sånn dag hvor jeg pynter meg uten grunn. Jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg brukte over en time på badet i dag morges. Pudret ansikt, tok på maskara, og krøllet håret.

I dag er en sånn dag hvor jeg danser regndansen uten en eneste vanndråpe i luften. Klokken er ikke blitt 9 engang, og jeg kan kjenne solens stråler varme huden min til svettepunktet.

Men det gjør ingenting.

I dag er en sånn dag hvor jeg dropper undertøy. En liten glede i seg selv å vite noe ingen andre vet.

For det gjør ingenting.

I dag er en sånn dag hvor jeg dropper frokost. Jeg sjekker heller inn på nabokafeen. Adjø grove knekkebrød med gulost, og kjære croissant, velkommen skal du være.

I dag er en sånn dag hvor jeg hyler vårhylet høyt, selv om det er blitt sommer. For det er jo egentlig aldri for sent for noe.

I dag er en sånn dag hvor veien blir til mens jeg går. Og godt er det. Noen ganger er det deilig å ikke vite. Selv for en kontrollfreak.  

I dag er en sånn dag hvor jeg går med rak rygg, uansett hvor jeg går. For i dag har jeg all grunn til å være stolt. Og det skal nytes.

Tenk å fyre i gang en tirsdag på denne måten. Tenk om jeg kunne starte hver dag med blanke ark. Tenk om jeg kunne forme mitt eget liv. Er det mulig? Svaret er ja. Det er så absolutt mulig. Det er mektig.

Det kan føles skremmende. Men akkurat i dag, på denne tirsdagen, føles det faen så godt. 

5 kjappe med mamma

Det er varmere enn i juni måned ellers. Gradestokken har bikket det store 30-tallet, og vi kan kjenne svetten piple. Men vi bryr oss ikke om det. I dag skal mammaen min svare på noen spørsmål. Spørsmål som kan være til hjelp for meg, men og for andre. Mamma heller i seg en slurk Pepsi Max, setter håret i strikk, og gjør seg klar for 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

- Det beste med forholdet vårt er nok fortroligheten og at vi er så tette at vi "føler" hvordan den andre har det. Kjærligheten oss imellom er så ufattelig sterk og du gir meg styrke til å holde ut.

Skulle du ønske noe var annerledes?

- Ja jeg kunne ønske meg at ting var annerledes for begge parter men nå er det ikke slik da. På en annen side vil jeg ikke det, for tiden med din barndom var dyrebar. Så jeg omfavner livet sånn det er.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

- I de periodene hvor du er dårlig, er det vanskeligst å bare være Mamma! Da er ikke det nok føler jeg. Også å føle så sterkt på hjelpeløsheten ovenfor barnet mitt er brutalt. Det er alltid en ny utfordring når du blir dårlig. Selv om jeg nå etter alle disse årene begynner å se et mønster.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

- Når du blir dårlig, savner jeg informasjon fra institusjonen om hva som skjer. For da blir jeg som mor fysisk og psykisk dårlig av å ikke vite. For det er ikke alltid du da klarer å dele ting med meg. Noen ganger føler jeg også at de skriver deg ut litt tidlig og da blir overgangen for deg så stor med å bo alene.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket? 

- Det finnes så utrolig mange herlige minner jenta mi. Jeg klarer ikke å velge bare 1 ting. Det blir 2. Det ene er når vi kjørte rundt i den nye lilla bilen vår og hørte på musikk og fulgte etter månen. For en lykke! Det andre er når vi danset sammen i leiligheten på Skjetten og du sang "Think twice" av Celine Dione utenatt som 3 åring. Lykke!

Alle de vakre menneskene

Hun sitter der borte. Med briller og beige jakke på. Jeg trodde hun var alene, men det var hun ikke. En mann i dress kom bort med to kopper kaffe. De var så varme at det røk av dem. Damen med briller og beige jakke smilte. Det var som om hele ansiktet hennes lyste opp da hun så mannen i dress.

Tre meter lenger bort sitter det en ung dame og leser i et hjørne. Hun sitter helt alene, men ser ikke ut til å bry seg om det. Hun kaster på håret sitt med jevne mellomrom. Jeg vet ikke om hun merker at jeg stirrer på henne, men jeg bryr meg ikke.

Jeg har musikk på ørene så jeg hører ikke hva folk sier, men det viktigste er tross alt å se.

Alle de vakre menneskene.

Rett ved siden av meg sitter det to damer og snakker med hverandre. Hun ene har åpenbart grått. Hun er rød i øynene og holder hardt på et snytepapir. Men hun er ikke alene. Den andre damen tar henne i hånden. Tårene tørkes, og jeg syns jeg kan skimte et smil igjen.

Ved siden av disse damene sitter det en mann med blikket godt festet i en datamaskin. Han klør seg i hodet. Så plutselig får vi øyekontakt. Jeg lurer på om jeg skal syns det er kleint og så fjerne blikket mitt, men jeg bestemmer meg for å holde det festet på han. Ut fra intet kommer det et forsiktig smil fra meg. Det går i hans retning. Og jammen fikk jeg et i retur og.

Mannen med datamaskinen vet det nok ikke, men han reddet dagen min. Og det uten å si et ord.

#elineredderverdenlitt

Alt for Sundfør

Fredag som var fikk jeg oppleve noe jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg pakket sekken, tok på meg maskara, og sa farvel til de psykiatriske sykepleierne. Jeg dro på festival. Der fikk jeg se helten min igjen. I mine øyne finnes det ingen over og heller ingen ved siden av. Susanne Sundfør er og blir den største musikalske kunstneren.

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk en slik opplevelse er for meg. Og følelsene ble bare forsterket ettersom jeg nå har vært innlagt i nesten en måned. Musikken til Sundfør betyr så uendelig mye for meg.

Albumet hennes, the Brothel, hjalp meg gjennom min første depresjon. Jeg hørte på albumet da jeg ble myndig og flyttet for meg selv for første gang. Sangene herfra støttet meg også gjennom en tid under barnevernet.

Neste album i rekka, The Silicone Veil, vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fylte 20 år på dette tidspunktet. Og etter å ha hatt problemer med mat over en lengre periode ble jeg endelig bedre. White Foxes gir meg frysninger den dag i dag. Hører jeg på den blir jeg dratt rett tilbake i tid. En tid da mormoren min var syk og trengte ny nyre. Det fikk hun, og jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble.

Ten Love Songs ble sluppet da jeg var tvangsinnlagt på en langtidspost. Jeg husker jeg hadde satt på alarm tidlig for å være en av de første til å få det med meg. Jeg husker også jeg sa fra til de ansatte at de ikke skulle forstyrre meg på grunn av slippet. Så der satt jeg altså. I et dunkelt og kaldt rom, i 4. Etg og så utover Ullevålsveien, med Kamikaze, Fade Away, og Delirious på full guffe.

Samme år vant jeg utrolig nok billetter til en konsert Sundfør skulle ha i Berlin. Platekompaniet ringte meg og sa flybilletter, hotel, og konsertbilletter var dekket. Problemet var bare at jeg også da var tvangsinnlagt. Etter et par samtaler med behandler, og et møte med nærmeste pårørende, fikk jeg beskjeden. Kos deg på konsert Eline. Og det gjorde jeg. Ikke bare ble det konsert, jeg fikk også snakket med dronninga. Det viste seg at vi bodde på samme hotel. Da jeg oppdaget at vi spiste fra samme frokostbuffet ble jeg så skjelven i bena som jeg aldri har blitt før. Med litt drahjelp fra stefaren min klarete jeg til slutt å gå bort til henne. Vi utvekslet et par ord, og jeg kunne etter det dø lykkelig.

Hennes siste album, Music for People in Trouble, kommer jeg heller aldri til å glemme når ble sluppet. Jeg var innlagt på en akuttpost. I likhet med det forrige albumet sto jeg opp tidlig for å få det med meg. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at øretelefonene mine var lagt igjen hjemme. Jeg husker jeg fikk overbevist en nattevakt til slippe meg ut. På dette tidspunktet hadde jeg 15 minutters utgang. Jeg tror aldri jeg har vært så raskt hjemom noen gang. Alt for Sundfør.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har sett denne dama live. Men det betyr så uendelig mye for meg. Jeg kan dra på konserter med henne alene, eller sammen med noen, det betyr ikke så mye. Det viktigste er musikken. Og det pusterommet av et fristed hun gir meg. 

Hvem tar vare på pleierne?

Etter nesten 10 år inn og ut av psykiatrien vet jeg godt hvem som tar vare på meg når jeg har det vanskelig. Jeg vet godt hvem som lytter til meg, holder meg i hånden, og som gir meg medisiner. Men hvem tar egentlig vare på behandlerne?

Irritasjon. Kjefting. Og grining. Masse grining. Selvmordstanker. Selvmordsforsøk. Psykoser. Akutthjelp. Ambulanser. Politi. Medisinering. Roping.

Du forstår meg ikke! Du klarer ikke å hjelpe meg! Faen. Ikke rør meg!

Og så. Se for deg å måtte stå i dette fra 8-16, mandag til fredag. Jeg spør igjen. Hvem tar vare på pleierne? Hvem tar vare på terapeutene? Hvem tar vare på behandlerne? Og hvordan blir disse menneskene ivaretatt?

I psykiatrien snakkes det om lange køer og om ventelister for å motta hjelp. Faren her er at fokuset lett kan havne på hvordan man skal korte ned køene, i stedet for å yte forsvarlig hjelp til de som faktisk har krav på det. Det hele kan ligne et eneste stort mattestykke. En slags kabal som helsearbeiderne er nødt til å få til å gå opp. Hvilke signaler sender dette?

Selv jobber jeg i butikk. Uten sammenligning forøvrig så bli pulsen min blir ganske så høy når det kommer inn flere kunder enn jeg kan hjelpe samtidig. Nå jobber jeg heldigvis med å selge produkter, og ikke med å redde menneskers liv. Men jeg tror likevel at det finnes noe lærdom her.

Tilbake til spørsmålet mitt. Hvem tar vare på pleierne? Hvem gir dem råd og veiledning når ting stormer som verst. Hvem gir dem en klapp på skulderen etter vanskelige situasjoner. Og hvem trøster dem etter møter med utagerende pasienter?

Jeg er for tiden innlagt, og har tenkt mye på dette etter at jeg kom inn igjen. 2 uker på en akuttpost gjør noe med en. Pasient, sykepleier, eller behandler. Det er jeg overbevist om. Vi trenger alle noen vi kan klage til. Vi trenger alle noen vi kan rådføre oss med. Vi trenger alle noen som motiverer. Og vi trenge alle noen som lytter.

For noen dager siden var jeg ute og gikk tur med en av sykepleierne på avdelingen. Det var en fint tur. Samtalen fløt lett, og stemningen var behagelig. Hun fikk meg til og med til å le et par ganger. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men av en eller annen grunn passet det at jeg skiftet tema.

Så jeg spurte henne om hvordan det var å jobbe med så mange syke mennesker. Vi snakket litt om hvordan det var å være på avdelingen, og var vel begge enige i at det var ganske spesielt. Både denne sykepleieren og jeg har litt av en historie der, og vi har begge vært igjennom et par kamper. Da særlig med bruk av tvang.

Jeg spurte henne hvordan det var å være sykepleier i etterkant av slike tunge situasjoner, og om de hadde samtaler hvor de fikk hjelp til å håndtere ting. Jeg tenker at alle disse sykepleierne, alle behandlerne, vernepleierne, terapeutene, de er jo bare mennesker de og. Jeg tok det nesten for gitt at de hadde et bra støtteapparat rundt seg. Jeg ble derfor overrasket over svaret jeg fikk.

For det viste seg at samtaler og støtte etter tunge situasjoner var mangelvare på avdelingen. Det skremmer meg. Jeg lurer på hva årsaken til dette er? Kan det være mangel på personale? Mangel på tid? I mine øyne ser det ut til at det er nok av både personale og tid til slike støttesamtaler. Så hva er det da? Hvorfor blir det ikke prioritert?

Som sagt, de som jobber på slike psykiatriske avdelinger er bare mennesker de også. Og jeg tar av meg hatten for mye av det de står i.

Psykiske lidelser er og blir like vanlig som fysiske lidelser. Det finnes så mange mennesker der ute. Sårbare mennesker, som er helt avhengig av helsepersonells hjelp. Jeg er selv et av de. Derfor er jeg overbevist. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #tvang #behandling #sykehus

Gjesteinnlegg - Snublefot og hennes knuste hjerte

Hvis du spør noen om kuren til et knust hjerte så får du flere svar. Noen sier sjokolade, andre sier alkohol. Noen mener å finne en ny kjærlighet fort hjelper mens andre mener man må ta tiden til hjelp. Ekspertene og vitenskapen mener at et nettverk er svaret. Det å ha noen rundt seg som kjenner deg og din situasjon godt. Som støtter deg og hører på alt du har å si. Det krever at du blottlegger deg men møter du de riktige menneskene så blir det et verdig vennskap som er bra å ha når du har det trist og leit.

Jeg er heldig. Jeg har et godt og variabelt nettverk med gode mennesker som bryr seg. Som stiller opp og bidrar. Som lytter og trøster. Jeg visste ikke hvor bra nettverket mitt var før jeg fikk en diagnose. Jeg tror jeg kanskje tok det for gitt for jeg trengte aldri noen og de trengte ikke meg på samme måte. Med alder og erfaring fikk jeg følelse for det og kjente på kroppen hvor viktig det er med et nettverk. Når jeg fikk diagnosen min desember i fjor ble det alvor. Jeg snublet inn på DPS fort og hadde ukentlige møter med psykolog. Jeg skulle klare meg selv og jobbe 100%. Alle heiet på meg også stupte jeg hardt. Jeg traff ikke veggen, jeg bommet. Jeg snublet i mine egne bein etter å ha møtt meg selv i døra og traff kanten på lista mot gulvet. Hardt. Diagnosen med angst og depresjon kom frem og jeg ble 60 % sykemeldt i tre måneder. 

Da kom de frem. Nettverket mitt. Som løftet meg opp og ikke ga slipp selv om jeg ikke ville ha dem der. Jeg testet alle sine grenser og de hadde tålmodigheten med seg. Spesielt mamma. Hun har alltid vært der for meg og det er ikke alltid like lett. Hun slipper det hun holder på med når jeg ringer og er kjapp til å følge meg opp hvis jeg ikke gir lyd fra meg. Hun har hørt på endeløse samtaler og fått meldinger når jeg ikke har det greit. Så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Forholdet med min første kjærlighet endte. Og det endte stygt. Hele nettverket stod klar og helt fremst, der stod mamma. Jeg overanalyserte alt og ingenting, ringte og sendte meldinger. Mamma stod klar med gode ord, distraheringer og lovte at ting blir bedre over tid. Kombinasjonen med brudd, diagnose og sykemelding ble jeg en vulkan av følelser og alt påvirket meg på enten godt eller vondt. Alt handlet om meg og hvor fælt jeg hadde det. Nettverket mitt fikk hodet mitt over vann. Mamma ga meg viljen til å reise meg igjen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket mitt nettverk og min mamma for alt de har gjort for meg de siste månedene. Takk til deg som møter meg på Rust & rør for en øl. Takk til deg som er med på tur. Takk til deg som tar deg tid til å svare på messenger og til deg som svarer telefonen. Takk til deg som setter deg til rette i sofaen fordi du vet jeg har behov for mer tid enn du egentlig har. Takk til treffstedet som lytter og kommer med gode ord. Takk til dere som blir med på shuffleboard. En spesiell takk til mamma. Hun fremst med nettverket rett bak seg. De er min kur for et knust hjerte. Takk.

Av Helene Bruerberg Karlsen

Hvis jeg var din terapeut

Tilsammen i mitt 27-årige liv har jeg gått til behandling i 9 år. Det er lang tid. Og på de årene har jeg møtt et tjuetalls terapeuter. Selv om jeg kanskje ikke vet fasiten på god behandling så vet jeg mye om hva som har vært bra for meg, og hva som ikke har vært så bra.

Jeg husker starten på min tid i psykiatrien. Jeg var 16-17 år. Jeg skulle til å gå ut av ungdomsskolen, samtidig som jeg var på vei inn i min første depresjon. Jeg ble innlagt, og møtte mine aller første terapeuter. Jeg var livredd.

Jeg kan huske de første samtalene vi hadde, og hvor redd jeg var for å si noe galt. Jeg svarte derfor, vet ikke, på de aller fleste spørsmålene. Jeg trodde ingen forsto meg. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det på slik jeg hadde det. Og sånn som jeg gråt.

Jeg fikk behandling i form av medisiner og samtaleterapi, og etterhvert ble jeg skrevet ut. Jeg fortsatte i behandling. Ukene ble til måneder. Og måneder ble til år. Etter som tiden gikk lærte jeg meg til slutt å snakke for meg selv. Jeg erstattet frasen, vet ikke, med egne sterke meninger. Og med bruk av kognitiv terapi klarte jeg tilslutt å endre på et svært negativt tankesett.

Så gikk det et par år før jeg på nytt måtte starte i behandling. Og denne behandlingen har jeg ikke avsluttet enda. Nå er jeg 27 år gammel, og går til behandling for en schizoaffektiv lidelse med mulig dissosiering.

Jeg mottok et brev fra sykehuset for litt siden. Helt øverst i brevet sto det hvor mange ganger jeg hadde vært innlagt, og jeg må innrømme at jeg fikk litt vondt i magen. 21 var tallet. 21.

Siden jeg startet denne behandlingen har jeg vært så heldig å ha samme terapeut. Jeg tror aldri hun vil forstå hvor mye den kontinuiteten har betydd, og fremdeles betyr, for meg. Hun har lært meg så mye. Blant annet har hun lært meg at jo mer tid man tilbringer med hverandre, jo mer liker man hverandre. Og jeg tror henne.

Men så er det jo klart at når jeg har vært innlagt 21 ganger, så er det ikke bare min faste terapeut jeg har måttet forholde meg til. I de periodene hvor jeg har vært døgnpasient så har min terapeut kun vært i kulissene.

Jeg har ikke tall på hvor mange behandlere, leger, psykiatere, psykologer, eller spesialister jeg har møtt opp igjennom. Vi mennesker er jo svært forskjellige. Denne ulikheten kommer også til syne hos behandlere. Ulikheten kommer til syne i måten vi pasienter blir behandlet på. Den kommer til syne i måten vi kommuniserer med hverandre på. Det vet jeg, for jeg har fått erfare det.

Personlig er jeg glad det ikke finnes en mal på hvordan pasienter skal behandles. Jeg er glad det ikke finnes noen fasit på hvordan vi skal behandle hverandre. Hvorfor det? Jo, fordi vi pasienter er like forskjellige som alle de forskjellige behandlerne vi møter er. Vi er ulike, og trenger ulik behandling.

Det er lett for meg å sitte i den andre stolen i terapirommet å tenke at jeg ofte kunne ha gjort en bedre jobb selv. Det er jo ikke så rart. Jeg kjenner jo meg selv best. Ingen tvil om det. Da er det lett for meg å peke ut feil hos den som skal behandle meg.

Men selv om vi pasienter er forskjellige, og trenger ulik type behandling, tenker jeg likevel at det er noen ting som er felles for oss alle. Det gjelder enten man er pasient eller behandler. Det gjelder rett og slett for oss alle mennesker.

Nå tenker jeg på måten vi kommuniserer med hverandre på. Jeg tenker på øyekontakt. Et vennlig kroppsspråk. Jeg tenker på oppfølgingsspørsmål som viser genuin omsorg. For ja, omsorg er både riktig og viktig å vise. Kanskje særlig i psykiatrien. Jeg tenker på å tørre å bruke humor. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien fra før av, vi trenger derfor de pausene som humor og latter gir oss. Jeg tenker også på å vise respekt for den det gjelder. Utrolig at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men erfaringen min tilsier at respekt ikke er noen selvfølge.

Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha passet på deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha sett deg inn i øynene. Jeg ville ha ledd med deg, og ikke av deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha lyttet til deg, uansett om du var glad, trist, eller sint. Jeg ville gitt deg det mest verdifulle av alt. Jeg ville ha gitt deg tid.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #terapi #helse #sykehus #innleggelse

 

Vi vil jo bare ditt eget beste

Men egentlig stopper livet ditt opp, var det ei som sa til meg nylig. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg ble en smule fornærmet. Stopper opp, tenkte jeg. En merkelig tanke at livet bare skulle stoppe opp.

Jeg puster jo fremdeles. Jeg liker jo ikke å stoppe opp. Jeg går til og med fort. Jeg liker bevegelse. Jeg liker fart. Og jeg liker spenning. Så, stopper opp? Hvordan kunne hun si noe sånt.

Vi vil jo bare ditt eget beste, fikk jeg også høre. Men da må jeg spørre ? hva er mitt beste? Og hvem andre enn meg kan egentlig vite hva det er?

Søvn, mat, og medisiner er ikke nok for et lykkelig liv spør du meg. Og jeg er ikke sikker på at det er for mitt eget beste heller. Skulle jeg være så heldig å finne ut av som er mitt eget beste, så kommer jeg aldri til å havne her igjen. Det er jeg sikker på. Og med her, så tenker jeg ikke på det fysiske stedet jeg befinner meg på. Jeg tenker på at jeg da aldri vil være på samme sted psykisk igjen.

Men jeg vet jo ikke for sikkert. Det jeg vet er at jeg er fryktelig stressa, og at jeg er like urolig som jeg er stressa. Og så er jeg overbevist om at det finnes et svar der ute. Hvor enn det er, hva enn det er ? jeg skal finne ut av det, Jeg skal finne fram.

For det er det som er for mitt eget beste.

Tusen takk!

Nå som jeg har blogget i over 1 og ½ år syns jeg det er på tide å rette en stor takk til dere lesere.

Da jeg postet mitt aller første innlegg den 13.september 2016 hadde jeg ingen aning om hvor dette ville føre hen. Jeg visste ikke om noen i det hele tatt kom til å lese linjene jeg skrev. Jeg hadde nok ikke så stor tro på meg selv, men jeg tenkte jeg ville gi det et forsøk. Og det er jeg så inderlig glad for.

Nå, 7 kronikker, 1 møte med statsministeren, 174 blogginnlegg, og 1 og ½ år senere, skjønner jeg at det er dere jeg må takke. Virkelig.

Takk for at dere har trykket dere inn på bloggen min. Takk for at dere har lest, og leser, linjene mine. Takk for at dere gir meg en sjans. Tusen takk for alle tilbakemeldinger, kommentarer, likes, og historier. Håper dere fortsetter med det.

Det blir bare mer og mer tydelig for meg hvor viktig det er med åpenhet. Det var derfor jeg startet denne bloggen, og det er derfor jeg ønsker å fortsette. Det finnes ingen tvil hos meg - Åpenhet skaper mer åpenhet.

Takk for at dere har hatt troen på meg. Det har faktisk gjort at jeg har fått tro på meg selv.

Så tusen, tusen takk!

- Eline

Med deg.

 

Du vet det kanskje ikke, men på grunn av deg tror jeg

Jeg tror det finnes noe godt

For det har du vist meg

 

På grunn av deg går jeg naken,

Men jeg bryr meg ikke, om hele verden ser

Det gjør ingenting

 

Ikke når jeg er med deg

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Kan jeg få bo i hjertet ditt?

 

Det er rart, men her går jeg altså

Alene gatelangs, som om ingen andre eksisterer

Jeg gråter, men det er det ingen som ser

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg gråter for deg

Tårene er for det vi har sammen          

 

Du har fått hjertet mitt

Hodet er vanskelig å dele

Men jeg vil dele det og

 

Med deg.

Hipp hipp hurra, det er over

Vel blåst! I går tilbrakte jeg, som veldig mange andre, dagen i finstas. Bunaden er rett og slett det fineste jeg eier, og jeg er like takknemlig hver gang jeg får brukt den.

Men det er viktig å huske på at gårsdagen, selveste nasjonaldagen, er ikke kun for de som er så heldige å eie en bunad. Nei, 17.mai er en feiring for alle her i dette landet. Jeg får vondt når jeg tenker på mennesker som ikke orker å gå ut døren engang fordi de ikke har noe å ha på seg. Jeg får vondt når jeg tenker på alle de som ender opp helt alene. Kontrastene blir liksom så himla store på en slik dag som det 17.mai er.

Selv er jeg ikke spesielt glad i høytider. Nettopp fordi følelsen av ensomhet blir så stor. Men akkurat nasjonaldagen har jeg bestandig hatt et godt forhold til. Kanskje er det fordi det er en dag som er for alle, uansett farge og fasong. Kanskje er det fordi is og brus smaker ekstra godt på denne dagen. Eller kanskje det er fordi det bare er 1 dag. En diger feiring for alle, kun 1 dag, så er det over. Tilbake til hverdagen igjen. Selv liker jeg hverdager best. Hipp hipp hurra, det er over.

Gårsdagen min ble feiret ute i det fri, sammen med gode venner. Det gjør meg glad å tenke på. For 17.mai 2016 feiret jeg overstadig beruset iført joggebukse. 17.mai 2017 var jeg innlagt på psykiatrisk. Men 17.mai 2018, altså i går, sto jeg fri til å gjøre akkurat som jeg ville. Vel, nesten hvertfall. Jeg er så heldig som har fått meg jobb, så litt ansvar ventet meg i dag.

Uansett hva du gjorde i går så håper jeg du så solen skinne på himmelen. Jeg håper du kjente strålene varme huden din. Også håper jeg du, som jeg, er glad for hverdagen igjen. Det er tross alt de det er flest av. 

#elineredderverdenlitt

Jeg har aldri sett elg

Bortsett fra russen som spilte dunk-dunk-musikk i det fjerne så var alt så veldig vakkert. Den grønne fargen på trærne. Lukten fra bålet og naturens magiske støv. Lyden av fuglekvitter. Det var nesten så jeg brøt ut i sang. Det var faktisk nesten så jeg kjente på julestemning, og det i mai måned.

For det er noe med naturen. Det er noe helt magisk. Noe som rører meg. Og det rører meg dypt inni hjertet. Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på dette ettersom føttene treffer marka. Når jeg trekker ned luft fra skogens grønne lunger, da skjer det noe. Kall det gjerne magi.

Det som skjer med meg er at jeg blir tilstede. Sansene blir skjerpet, og befinner meg plutselig midt i et mindfullness-kurs, uten selv å vite om det. Glem rosinen du ellers måtte sutte på 20 minutter for å kjenne etter fasong og smak. Vi har naturen. Den er der for meg, og den er der for deg.

Kall meg Villmarkens datter. Kall meg sprø. Men egentlig er jeg er bare Eline. Noen tror kanskje det har klikket for meg, som i perioder tilbringer mer tid ute i naturen enn i mitt eget hjem. Men det hele er så enkelt som at jeg søker ro.

For noen dager siden ble jeg gjort oppmerksom på en låt som heter Jeg har aldri sett elg, sunget av det norske bandet No.4. Første verset går slik:

 

Jeg burde kanskje reist hele jorda rundt, med kun en sekk på ryggen

Krysset ørkener og hav og besteget andre fjell enn Galdhøpiggen

Men for meg er Norge passe

Stort og flott og fullt av masse jeg håper å få se

Fra høye fjell til små kommuner

Dype skoger og blå laguner vide vidder og bratte tjuv

Stavkirker og gravplasser og tun

Og jeg har aldri sett elg

 

Siden jeg ble oppmerksom på denne perlen av en låt så har den gått på konstant repeat på mine ører. Låten treffer meg midt i hjertet. For den beskriver mye av det jeg i så lang tid har følt på.

 

Jeg burde kanskje reist langt vekk fra min familie en stund

Men jeg elsker dem så veldig mye så jeg ser ingen grunn

Det er jo her jeg hører hjemme, og det kan jeg aldri glemme

Når jeg reiser bort

Fra min seng, og dyne og pute

Finnes ikke bedre sted å sove der ute

Så takk jeg blir her i Oslo

Marka er eksotisk nok for meg

Der kan jeg kanskje se elg

 

Naturen er der hele tiden. Du kan lukke øynene uten at den forsvinner. Vi må bare ta vare på den, for den tar i aller høyeste grad vare på oss.

#elineredderverdenlitt #mindfulness #helse #natur #marka #utno

5 kjappe med Mommi

Det er varmt i lufta. Over 20 grader. Mommi har akkurat fyrt opp en sigarett. Dagens første kaffekopp helles ned. Vi plasserer beina godt opp i sofaen, og gjør oss klare for 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

- Det beste med vårt forhold, syns jeg er fortroligheten. At jeg kan fortelle deg alt. Og du til meg. Humoren vi har sammen, den er kostbar. Det er så mange gode ting, men dette var mine topp tre. At du fremdeles gidder å komme hit til meg, og at du stadig vekk ringer. Det får meg til å føle meg nyttig. Også må vi jo ikke glemme det magiske blikket vi kan sende til hverandre, uten å si et eneste ord, så forstår vi hverandre.

Skulle du ønske noe var annerledes?

- Nei, ikke i forholdet vårt. Men jeg kunne tenke meg at du ikke var så rastløs. Så skulle jeg jo ønske at jeg var litt mer bevegelig, så jeg kunne ha deltatt mer på dine ting. Men ellers er jeg glad forholdet vårt er som det er.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

- Maktesløsheten. Jeg føler meg så hjelpeløs. Også blir jeg så redd. Redd for hva du kan finne på. For eksempel at du vandrer ute gatelangs om nettene, eller at du plutselig reiser med et fly en plass. Det er jo så mye som kan skje der ute, og da blir jeg så fryktelig bekymret for deg.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

- Jeg syns det er positivt at du nå kjenner bedre etter når du selv ikke er i form, og når du er i behov av hjelp. Også er ting heldigvis blitt en del bedre den siste tiden, med tanke på samarbeid med hjelpeapparatet rundt deg.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket?

- Det var maimorgen i 1995. Du og jeg gikk tur med dukkevognen, som du hadde fylt med påskekyllinger. Solen strålte, og vi forsøkte å løpe fra skyggene våres. Plutselig ser du på meg og sier "livet er herlig mommi, men jeg får det ikke til."

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #pårørende

Din dårlige samvittighet

 

Jeg vil ikke være din dårlige samvittighet.

Kanskje forventer jeg mye, kanskje vil jeg så mye mer.

Du vet jeg har det dårlig, likevel handler du som om du ikke bryr deg. Du sier det kanskje ikke med ord, men det er det som skjer.

 

Et lite hei er gratis. En klem koster heller ingenting.

 

Jeg føler jeg gir og gir, men får lite igjen.

Jeg tenker på alle de gangene jeg har ringt deg, gråtkvalt, sint, eller i latter.

 

Jeg vil så gjerne dele. For du er helt spesiell for meg.

Det gjør så vondt å ikke bety det samme.

 

Du sier du bryr deg, men åpenbart gjør du ikke det. Handling sier mer enn ord.

Du er den eneste som vet at jeg har det som verst, likevel trekker du deg unna. Hvertfall slik jeg ser det.

Det gjør vondt.

 

Igjen, et lite hei er gratis. Og en klem koster heller ingenting.

Men det kan bety så uendelig mye.

 

For meg virker det ikke som om dette betyr noe for deg. Men for meg betyr det alt.

Så jeg ber deg, vær så snill å se meg.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #psykisk

 

Lite visste jeg, at det var livet jeg mistet

Jeg sammenligner meg selv med andre. Det er en stygg uvane jeg har. Men jeg er ikke alene om å gjøre dette. Jeg er heller ikke alene om å kjenne på tristhet, skam, eller sinne, som følge. Vi er da bare mennesker alle sammen. Mange rundt meg på min alder er gift, har kjøpt bolig, har bil, kanskje hund, og ikke minst barn. Jeg vet ikke om eggstokkene mine fungerer engang.

Jeg nærmer meg de skumle 30 nå, og jeg har enda ikke fått meg en utdannelse. Med fare for å høres bitter ut, så har jeg ikke kjæreste heller.

Nå skal det sies at jeg har møtt min motgang, og at det kanskje kan forklare hvorfor jeg, i en alder av 27, er på et litt annet stadium enn gjennomsnittet. Men alle har da utfordringer. Alle møter da motgang. Men i det siste har jeg hatt tanker som: Hva er galt med meg? Hvorfor har jeg ikke kommet lenger? Og det gjør så forbanna vondt.

Nylig var det en som sa til meg at jeg skulle være glad for det jeg hadde, at jeg skulle være fornøyd med det jeg hadde fått til. Og at jeg, på mange måter, kunne være stolt av meg selv. Vedkommende hadde så rett så rett. Jeg skjønner at også jeg må stikke fingeren i jorda noen ganger så jeg skjønner hvor jeg kommer fra.

Men det er så viktig å drømme. Vi trenger det alle mennesker. Noe som driver oss fremover her i livet. En motivasjon. Noe som gjør at vi ønsker å stå opp om morgenen.

Så hva drømmer jeg om?

Jeg drømmer om trygghet jeg. Et trygt og godt hjem. Det behøver ikke være så stort, men akkurat passe. Jeg drømmer om en familie. Noen å være glad i. Den behøver ikke være så stor, men akkurat passe. Jeg drømmer om en utdanning som kan gi meg en jobb. Den behøver ikke være så stor, men akkurat passe. Akkurat passe for meg.

Man kan jo si at jeg henger litt etter i dette samfunnet. Av naturlige årsaker er jeg litt bak.

For i stede for å drikke champagne på byen har jeg svelget tabletter på lukket avdeling. I stedet for å sjekke opp potensielle kjærester har jeg skrevet mestringsplaner for kriser. I stede for å ta ferdig utdanning og bli kjent med medstudenter har jeg blitt kjent med psykiatere.

Lite visste jeg at det var livet jeg mistet.

Jeg vet jeg kan høres en smule depressiv ut nå. Men det er bare tanker. Og tanker er ikke farlige. Her kommer det noen flere. Jeg er jeg redd jeg har mistet muligheten til et såkalt normalt liv. Det jeg har ønsket meg aller mest her i livet. En del av meg vet jo at det aldri er for sent. En del av meg drømmer jo videre om både familie, rekkehus, og stasjonsvogn. Men kan det virkelig skje meg? Ligger det i mine kort?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #midtlivskrise

Hvem husker du?

Visste du at vi i gjennomsnitt sover 26 år i løpet av et liv? Eller at vi tenker omtrent 40.000 tanker i løpet av et døgn? Blitt litt svimmel enda?

Jeg hørte en gang at vi treffer på ca 80.000 mennesker i løpet av et liv. Det er nesten tre ganger så mange mennesker som det bor i hjembyen min, Kongsberg.

Men husker vi alle menneskene vi treffer? Svaret på det er nei. Hjernen er en fantastisk, på grensen til magisk, sak, men den klarer ikke å memorere 80.000 mennesker. Hva er det da som gjør at vi husker noen, men ikke andre?

Jeg så en mann i dag. Han hadde hatt på hodet og stokk i den ene hånden. Jeg la ikke merke til det med en gang, men i den andre hånden hadde han en blomsterbukett. Da blikket mitt først hadde festet seg på den var det vanskelig å ta det vekk. Jeg fulgte etter mannen. For det var noe som rørte meg. Det var noe jeg måtte finne ut av.

Tenk om han hadde så vondt i beina at stokken, og viljen hans, var det som dro han ut denne formiddagen. Tenk om blomstene var til en begravelse. Kanskje til en kjær venn som nylig hadde gått bort. Eller tenk om blomstene var et ønske om å overraske en der hjemme. Den samme kvinnen som hadde vært hans trofaste kone de siste 50-60 årene.

Men jeg vet jo ikke. Jeg snakket jo ikke med mannen. Jeg bare fulgte etter han.

Jeg spør igjen. Hva er det som gjør at vi husker noen mennesker, men ikke andre? Jeg kan ta feil, men jeg tror jeg vil huske mannen med blomster i en god stund framover. Hvorfor det? Jeg har gjort et lite tankeeksperiment på dette den siste tiden, og jeg tror jeg vet svaret.

Det var noe som rørte meg.

Noe som gjør oss mennesker unike er nettopp at vi kan føle empati, og at vi lar oss røre av andre mennesker. Jeg tror at når noe rører oss, enten vi blir triste eller glade, så skjer det noe med oss. Noe som gjør at ting fester seg, og at vi husker.

Så hvem husker du?

Skrevet av Roy Erik Hansen og Eline Skår

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #helse #livet

Et frivillig pusterom

Jeg gjorde det. Jeg lot meg legge inn. Frivillig. På psykiatrisk avdeling. 

Jeg vet jeg er litt ute av balanse nå. Jeg vet jeg kanskje trenger mer søvn. Mer mat. Kanskje til og med litt mer medisiner. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg gikk igjennom de samme dørene frivillig. De samme dørene som jeg tidligere har blitt båret igjennom med rå makt.

Det er nesten litt uvirkelig at jeg uten motstand gaper opp og svelger pille etter pille. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg frivillig snakker så mye om været.

Men jeg vet dette hjelper meg. Jeg vet dette funker. Innerst inne vet jeg det. Nå må jeg bare lære å stole på meg selv igjen. Meg selv, mine egne tanker, og på andre rundt. 

For det finnes en virkelighet. Det vet jeg nå. Og det gir håp. 

Kan jeg være min egen terapeut?

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Tre ledende spørsmål på rappen. Det var i påsken at jeg lå i fosterstilling og gråt. Jeg mener, hulket. Jeg ventet på dagens lyspunkt, som var en telefon fra hjemmetjenesten. De ringte et par timer senere enn vanlig.

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Ja, ja og ja. Tre løgner på rappen. Det ble rett og slett ikke rom for å svare ærlig. Ikke tid. Hvertfall slik jeg opplevde det.

Så Eline, hvordan har du det egentlig?

Jeg har det bedre og bedre. Det er ikke en løgn. Det er fakta. Jeg lærte en gang at når ting ikke gikk helt greit så skulle man svare at det gikk bedre og bedre. Rett og slett fordi det svaret gjør noe med holdningen våres.

Jeg har sagt fra meg hjemmehjelpen og prøvd å slutte med medisiner. Det siste, uten særlig suksess.

På tide å gjøre noe med dette. Hva ville jeg sagt til min beste venn som slet litt en periode?

Hva gjør deg glad, Eline? Og kan du gjøre mer av det?

Ting jeg kan gjøre på egenhånd. Det beste må jo være å kunne bli glad uten å være avhengig av andre.

  • At våren er her gjør meg glad. Jeg er nok ikke alene om å sette pris på fint vær, sol og varm luft. Ikke bare er det mer insta-vennlig, det gjør jaggu noe med humøret også. Jeg elsker at vi har årstider. Forandring fryder!
  • Å sitte i parken en fin dag gjør meg glad. Gjerne i flere timer. Jeg kan pakke en liten sekk med noe jeg liker å spise/drikke, litt skrivesaker, og et pledd. Jeg kan drømme meg helt bort med musikk på ørene, å skrive helt til solen går ned.
  • De som kjenner meg godt vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Nå har det faktisk nådd et punkt hvor jeg omtrent får abstinenser om jeg ikke er på kafe hvertfall en gang om dagen. Jeg ser det nesten som en plikt. Det er ikke det at jeg er så himla glad i kaffe. Men det er bare det at jeg er så innmari glad i mennesker. Jeg liker at det er litt liv rundt meg. At jeg har noe jeg kan fokusere på. Noe annet enn meg selv. Det er nesten så jeg burde fått det på blå resept. Det minner meg på at jeg skal ta det opp under neste terapitime.
  • Jeg elsker musikk. Jeg er veldig glad i synge, men det er ikke alltid jeg har mot nok til å gjøre det. Som liten var det to ting jeg ville bli - flyvertinne og popstjerne. Siden jeg i dag ikke er noen av delene har jeg litt av en jobb foran meg.
  • Å fotografere. Enten det er naturen, andre mennesker, eller meg selv. Når jeg tar med meg kameraet går jeg inn i en slags modus hvor jeg mister tid og sted. Og den eneste virkeligheten som finnes er mellom meg, kameralinsa og motivet.
  • Jeg har fleipet litt med å kalle meg selv for Villmarkens datter. Men i løpet av 2017 var det jammen det jeg ble. Noen trodde det hadde klikka helt for meg, mens andre kjente seg igjen og forstod ønsket mitt om å puste inn naturens pauser.

 

På tide å dra fram egne triks.

Du vet hva som må til Eline. Balanse. Ja, den jævla balansen. Mat, aktivitet, søvn, og medisiner. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Dette syns jeg åpenbart at er mest vanskelig. Siden jeg ofte feiler på dette. Den jævla balansen. Det viser seg gang på gang at det er balansen jeg trenger hjelp til. Det er greit. Jeg kan akseptere det.

Men jeg ønsker også å være min egen terapeut. Litt for å avlaste den skjønne terapeuten min, som aldri gir meg opp, men kanskje mest av alt for min egen selvfølelse. Så hva kan JEG gjøre for min egen psykiske helse? Hva kan Eline gjøre for seg selv?

Det jeg kan gjøre er å bevisstgjøre meg selv på de tingene som gir meg glede her i livet. For så å gjøre mer av de tingene. Jeg kan bevisstgjøre meg selv om det i livet som gir meg følelse av mestring, å gjøre nettopp mer av det.

Dette ble en slags huskeliste/påminnelse til meg selv. Om hvordan jeg selv kan ivareta min psykiske helse.

Husk at vi alle er forskjellige. Selv om vi alle har en psykisk helse, er vi like forskjellige som vi er like. Det viktige er å lytte til seg selv, finne ut av hva som kjennes bra, og gjøre nettopp mer av det. (Så lenge det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven).

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #ærlighet 

Jeg er her

 

Jeg ser munnen hans bevege seg. Jeg hører han snakke. Men jeg vet ikke hva han sier. For jeg er ikke her.

Jeg kjenner tårene trille nedover kinnet. Jeg ser at de andre smiler. Jeg kan til og med høre dem le. Men jeg ler ikke med dem. For jeg er ikke her.

Jeg ser barn leke. Jeg hører hunder bjeffe. Den grønne parken er full. Kanskje er det ikke plass til meg. For jeg er ikke her.

 

Jeg kjenner pulsen i blodårene mine. Jeg hører føttene på bakken. Steg for steg. Sekund for sekund.

Jeg ser de andre. Men de forsvinner like fort som de kommer. Det blir tomt. Jeg lukker øynene.

 

Hva hører du Eline?

Jeg hører en stemme. Jeg kjenner den igjen. Det er min egen. Jeg hører tankene mine. De farer raskere gjennom hodet mitt enn menneskene rundt meg. Jeg blir redd. Tanker. Tanker er ikke farlige. Tanker er ikke fakta.

 

Lukk øynene igjen, Eline. Hva hører du?

Fuglekvitter, rasling i trærne, mennesker som går på grus. Jeg hører våren. Det er ganske fint egentlig. Og i et lite minutt får jeg faktisk litt fri. Fri fra meg selv.

 

Hva kjenner du Eline?

Jeg kjenner solen varme pannen min. Og vinden som tar tak i håret mitt. Jeg tar av meg skoene og står litt i gresset. Det er kaldt. Vått.

 

Jeg kjenner det, alt sammen.

Solen, vinden, og gresset.

For jeg er her.

 

#elineredderverdenlitt #psykaitri #psykiskhelse #helse #vår #våren

Gjesteinnlegg - I ensomhetens nærvær

Jeg er en person som i skrivende stund har slitt sosialt i tolv år. Mesteparten av disse tolv årene har jeg vært uten venner. På dette tidspunktet er et sosialt liv noe som er helt fjernt for meg. Jeg kan ikke tenke meg til hvordan det er å ha noen en kan bare snakke med. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å bare kunne spørre noen venner om å bli med på konsert, kino osv. Selv går jeg hovedsakelig med familie eller alene. Derfor er det ikke uvanlig at jeg lar være å begi meg ut på ting jeg egentlig har interesse av. I fjor var det for eksempel en konsert jeg lot være å gå på fordi jeg ikke hadde lyst til å gå alene. For å være helt ærlig så vet jeg ikke en gang helt sikkert hva folk på min alder finner på med i lag med hverandre. Jeg har flere historier å dele om det sosiale som har hendt, eller ikke hendt, de siste tolv årene, men jeg skal i dette innlegget fokusere på de siste to årene. Det er nemlig to år siden jeg sluttet å kjenne på glede.

I 2016 fylte jeg 20 år, noe som til vanlig sikkert er en fantastisk dag. Personlig er ikke jeg noe fan av bursdager. Som regel gruer jeg meg alltid og synes det er ubehagelig at familien min skal få se at jeg ikke har noen venner. 20-års dagen min var ikke noe unntak. Tvert imot. Å nærme seg 20 er sannsynligvis noe av det verste jeg har opplevd. Nesten ferdig med tenårene, og det var så mye jeg ikke hadde fått opplevd. Ikke hadde jeg hatt noen kjærest, ikke hadde jeg hatt mitt første kyss (og på dette tidspunktet føltes det også som om det var litt for sent. Tør jeg virkelig å prøve etter alle disse årene?), ikke hadde jeg venner, og ikke hadde jeg blitt invitert med på noen fester. Å fylle 20 år og å befinne meg i en slik situasjon knuste meg. Det var på dette tidspunktet jeg innså hvor meningsløst og håpløst livet mitt er. Det var på dette tidspunktet jeg innså at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å fylle 30.

17.mai 2016 var heller ikke noe høydepunkt for meg. Faktisk var dette dagen der jeg virkelig krasjet. Der satt jeg, alene på rommet, ikledd joggebukse og t-skjorte, og hørte på musikk mens jeg kikket på 17.mai bilder på Instagram og lot tårene trille. Jeg ønsket meg bare noen venner å feire med. Ensomheten ble tatt til nye høyder og jeg begynte å gråte hver eneste dag fremover. Jeg gråt på vei til skolen, på vei hjem fra skolen, og jeg gråt mens jeg satt alene på rommet og tenkte på alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg gikk glipp av. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg selv helt fra omverdenen. Jeg orket ikke mer.

Heldigvis bedret ting seg i løpet av sommeren. Jeg hadde det på ingen som helst måte bra, men jeg klarte i det minste å få tankene mine over på litt andre ting - frem til desember. Her krasjet jeg nok en gang. Det nærmet seg nyttår. Jeg tok smertestillende hver eneste dag og stilte meg spørsmål som: "hva er det som hindrer meg i å bare ta alt på en gang?". Jeg hadde riktignok fått disse på resept (selv om jeg definitivt tok dem lenger enn jeg egentlig skulle), men poenget er ikke handlingene mine, men følelsene og tankene mine. Fremtiden min virket så dyster at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn smerte. Jeg så for meg ti år hvor jeg gradvis ble verre og verre til jeg til slutt ikke orket mer. Jeg isolerte meg selv igjen, øynene mine fyltes med tårer nok en gang, dagene mine ble kortere fordi jeg sov så mye som mulig, ettersom at det var smertefullt å være våken, og atter en gang ville jeg unngå kontakt med andre medmennesker. Der satt jeg med de samme tankene og følelsene som tidligere: Hva er det som er galt med meg? Hvorfor vil ikke folk tilbringe noe tid sammen med meg? Hvorfor kan ikke jeg ha noen venner!?.

Mye høres negativt ut, men faktisk endte jeg opp med å være fast bestemt på at 2017 skulle bli annerledes. Jeg skulle utfordre meg selv og bli bedre! Jeg var så heldig at noen inviterte meg med på en 17. mai fest i fjor, noe som selvfølgelig også var min aller første fest. Jeg syntes det var ekstremt skummelt, men jeg måtte gi det et forsøk. Dette kunne være min sjanse. Jeg kunne gå der, treffe nye folk, ha det kjekt og få meg venner. I tillegg kunne jeg kanskje gjøre noe med den sosiale angsten min. Alt dette var jo bare ønsketenkning og langt ifra noe som var særlig realistisk. Jeg endte opp med å sitte for meg selv i flere timer, og sa nesten ikke et eneste ord. Faktisk hendte det flere ganger at folk spurte meg om det gikk bra med meg (noe som sier litt). Jeg følte meg så utfor og utilpass. Det endte opp med at jeg satt med en skikkelig dårlig følelse etter festen. Jeg følte jeg hadde ødelagt stemningen for alle andre. Jeg bestemte meg for at det ikke var noe vits i å forsøke lenger. Kanskje det bare ikke er meningen jeg skal ha venner...

Av David Sachs

#psykiskhelse #psykiatri #gjesteinnlegg #ensomhet

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018