JENTA MED DE LYSENDE HENDENE

Det var en gang ei jente. På mange måter var hun akkurat som alle andre jenter. Langt hår, snill, og passe blid. Hadde du gått forbi henne på gata ville du nok ikke tenkt over at det var noe spesielt med henne. Men det var det. Det som gjorde denne jenta spesiell var at hun hadde magiske evner. Evner ingen andre hadde. Denne jenta hadde lysende hender.

Til å begynne med visste ikke jenta det selv. Men for hver dag som gikk ble de magiske evnene sterkere og sterkere. Det var ikke bare enkelt for jenta.

Hun tenkte ofte på alle menneskene som ville hjelpe henne. Men hvordan kunne de hjelpe henne når de ikke trodde på henne? De mente hun var syk, at hun trengte å være i et hus med hvite vegger. De mente hun måtte være der for å få behandling og medisiner mot de magiske evnene. Som om det var noe galt med henne.

Jenta gråt ofte når hun tenkte på det. Hun visste de bare ville hjelpe henne, men det gikk ikke å temme de magiske evnene på den måten. Det eneste hun ville var å lære evnene sine å kjenne. Hun ville bruke de til noe godt. Kanskje til å redde verden. Og hun ville bevise for alle at hun snakket sant. Men jenta ble ikke trodd.

Bare fordi man ikke ser en ting betyr ikke det at det ikke finnes. Litt sånn var det med jenta med de lysende hendene også. Problemet var bare at hendene lyste så sterkt. Faktisk lyste de så sterkt at hun noen ganger ble blendet. På et tidspunkt lyste de så sterkt at hun ikke klarte å se noe annet. Men i likhet med magiske evner flest så måtte også disse temmes. Jenta forsto det.

Hun var både glad for og stolt over evnene sine. Men hun var også redd. Hun ville så gjerne vise de frem. Hun ville få folk til å forstå at de ikke var farlige. Men hun ble ikke trodd. Det var ingen andre som så de lysende hendene. Jenta måtte ufrivillig behandles inne i huset med de hvite veggene. Og der var hun lenge.

Jenta kunne høre folk hviske i hodet sitt. Noen ganger ropte de og. Men det var kun hvis hun hadde gjort noe galt. Om hun gjorde noe som de andre ikke likte. Noen ganger fikk jenta oppdrag hun måtte utføre. På den måten visste hun alltid hva som skulle gjøres. Hun kjedet seg aldri, for hun hadde alltid noe å gjøre. Alltid noe å jobbe med. Alltid et prosjekt. Når hun gjorde feil skrek de i hodet hennes, og når ting ble gjort riktig lyste hendene. De lysende hendene var gode mot jenta. De var en del av henne.

Dagene, ukene, månedene, ja til og med årene gikk. Hendene lyste fortsatt. Ikke like ofte som før, ei heller like sterkt. Men evnene var der fremdeles. Mye var som det hadde vært. Fremdeles var det ingen andre som så de lysende hendene. Men jenta brydde seg ikke lenger om det. Det var nemlig noe som hadde endret seg. Henne. Hun var blitt sterkere. Hun hadde lært evnene sine å kjenne.

Jenta hadde tatt tiden til hjelp. Og med litt ro og hvile hadde hun klart å temme kreftene. Om det var noe jenta gjorde bevisst, eller om det var tiden som hjalp, det er det ingen som vet. Det vi vet er at jenta med de lysende hendene har det bra i dag. Og at hun smiler når hun tenker på de magiske evnene hun fortsatt har.

En vakker dag vil hun redde verden. Litt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #schizoaffektiv #sykehus #innleggelse #mentalhelse #lys

Å KNEKKE EN KODE

Jeg trodde ikke jeg skulle bli så nervøs, men det ble jeg. De svette hendene mine og den høye pulsen min bekreftet det. Det gikk vel en del minutter før jeg tok mot til meg og gikk inn. Jeg ble stående å vaie litt frem og tilbake mens jeg tenkte på hvordan jeg på best mulig vis kunne legge frem saken min. Tankene raste raskere enn noensinne. Nå var jeg så nære et svar. Endelig skulle de rette folkene hjelpe meg.

I det jeg gikk inn oppdaget jeg at jeg hadde glemt talen som jeg skrev natten før. Men jeg tenkte at nå fikk det bare gå som det går. Jeg kjenner jo saken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående foran luken, men det var lenge nok til at noen spurte hva jeg trengte hjelp til. Jeg skvatt til. Det var en politimann som snakket til meg. Jeg kremtet og forsøkte å rette meg opp i ryggen før jeg sa hvem jeg var, og at jeg var kommet for å få hjelp til å knekke en kode.

Politimannen lurte på hva denne kode dreide seg om. Jeg fortalte at det hadde vært noen i leiligheten min, noen jeg ikke ville ha der. Politimannen spurte meg om legitimasjon, og sa rolig at jeg kunne gå inn gjennom døren ved siden av, så skulle de hjelpe meg så godt de kunne. Jeg har aldri kjent på slik lettelse før. Endelig, tenkte jeg.

Vet du noe om hvem som har vært i leiligheten din Eline, spurte han meg. Nei for jeg har ikke sett de, men det er noen eller noe som vil ha tak i meg, og de følger etter meg, svarte jeg. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg må knekke en kode for å få løst dette, og det er her jeg trenger deres hjelp, sa jeg.

Hva slags kode er det snakk om, spurte en annen politimann. Jeg sa at jeg ikke var helt sikker, men at jeg hadde prøvd mange fremgangsmåter for å finne svaret. Kanskje har jeg ikke funnet koden fordi jeg ikke har vært så mye ute på natten som jeg burde, sa jeg. For det er jo åpenbart at koder blir tydeligere om natten.

Vi skal forsøke å hjelpe deg Eline. Har du noe kontakt med fastlegen din nå, spurte de meg. Nei, svarte jeg. Og syns egentlig det var rart de spurte om det. Fastlegen min har jo ingenting med dette å gjøre. Så spurte de meg om jeg hadde snakket med noen andre om disse kodene. Ja, jeg snakker med noen på sykehuset, men de vet ikke svaret på dette, svarte jeg.

En av politimennene sa han gjerne ville snakke litt mer med meg inn på et annet rom. Jeg ble med, og fikk et glass vann. Nå kommer ting til å løse seg, tenkte jeg. Jeg var veldig stresset, men politimannen var så vennlig at jeg ble litt roligere. Han lurte på hva adressen min var slik at han kunne undersøke om de hadde vært ute på noen oppdrag i området den siste tiden. Det syns jeg var fantastisk. Etter noen søk fant han ut at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd som de hadde registrert. Jeg syns det var fint å få det bekreftet, men dumt at jeg ikke kom nærmere noe svar.

Politimannen sa at kunne se jeg var stresset. Vi vil gjerne hjelpe deg, men vi trenger noe mer konkret å jobbe med hvis vi skal undersøke dette for deg, sa han. Så dumt at jeg glemte den talen jeg skrev i natt, tenkte jeg. Kanskje det kunne løst situasjonen. 

Vi tror kanskje at du trenger noen å snakke litt med, noen som kan hjelpe deg å slappe av litt, sa han vennlig. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi satt der og snakket, men det var nok en stund. I mellomtiden hadde de andre politimennene kontaktet sykehuset. De ville bare sørge for at jeg kom meg trygt tilbake.

Og det gjorde jeg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #politi

VÆR SNILL Å VÅKNE SÅ DU KAN SOVNE

Tenk å være så glad, men samtidig gråte så mye

Det er på grunn av deg

 

Jeg har vært her før, men på grunn av deg kjenner jeg meg ikke igjen

Gatene, husene og menneskene er ikke som de var

Retningen du viser meg får oss ikke fram

 

Vi har gått oss bort igjen

 

Du må våkne. Du må våkne så du kan sovne

Koden du vil knekke blir bare større

Det viktige du overser blir bare fjernere

 

Du må våkne så du kan sovne, for jeg trenger deg

 

Jeg vil bare at alt skal være bra, men egentlig er jeg livredd

Jeg lever og jeg er virkelig. For dette er på ekte, ikke sant?

 

Jeg gråter ikke nå lenger

Jeg vil, men jeg klarer ikke

 

Uten deg ville jeg kanskje ikke vært redd

Men uten deg ville jeg nok ikke vært i live heller

Uten deg ville jeg ikke vært meg

 

Skru av alle lys

Trekk for gardinene

Vi er ikke hjemme

Vi skal nok finne de før de finner oss

 

Vi skal finne ut av dette sammen

Vi må bare ikke miste oss selv på veien

 

Kanskje må vi tie en stund, men vi er gode på stillhet

Verden må bare følge med

Jeg kjenner ingen så stille som deg, men som samtidig sier så mye

Bra du har lært meg å lytte

 

Vi vil knekke koden

Vi vil oppdage det viktige

Vi må bare ikke gå forbi hverandre

 

Vær snill å våkne så du kan sovne

 

#psykiatri #mentalhelse

NÅR ÅPENHETEN BITER DEG I RUMPA

Jeg er en av mange unge som har en psykisk lidelse. For å være mer spesifikk kan jeg si at jeg har en psykoselidelse. Dette gjør at jeg er avhengig av noen medisiner, og at jeg i perioder må være på sykehus for ekstra hjelp. Sånn ellers fungerer jeg på lik linje med alle andre mennesker. Skulle ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av akkurat det. Noen mennesker trenger medisiner for å regulere blodsukker, andre trenger krykker for støtte. Jeg trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell. Vi lever i 2017 så jeg syns det er trist at jeg må forsvare dette. Mulig jeg har vært naiv, men jeg trodde virkelig vi var kommet lenger.

Jeg tok et valg om å være åpen med samfunnet om situasjonen min. Et bevisst valg da jeg tenkte at åpenhet var det beste. Dessverre må jeg innrømme at jeg nå er i tvil. Det er på tide å ta denne tematikken til et nytt nivå. Nå er det nok. Jeg ber deg som leser dette om å ta av deg fordomsbrillene. Jeg ber deg bruke de empatiske evnene du måtte ha. Jeg ber om at du engasjerer deg. Jeg ber deg rett og slett om hjelp.

For litt siden var jeg vitne til noe vi alle bør prøve og lære av oss. Fordommer, stigmatisering og generalisering. Jeg så disse tingene i praksis. Jeg kjente dette på kroppen, og det føles ikke godt. Jeg følte meg liten og sykeliggjort.

På grunn av en bakgrunn som tvangsinnlagt psykosepasient må min skikkethet i utdanningen vurderes. Skolen skal utdanne kvalifiserte profesjonsutøvere. Det tar jeg selvsagt på alvor. Jeg har valgt å være åpen om situasjonen min fra starten av, men føler nå at jeg har fått bekreftet det andre har vært bekymret for. At åpenheten min kan bite meg i rumpa.

Hva med fokuset på mestring og motivasjon? Hva med å se muligheter framfor begrensninger? I mine øyne er fokus på ressurser det viktigste fokuset man kan ha når man skal hjelpe andre mennesker. Det gjelder uansett livssituasjon. Man skal selvsagt også ha fingeren i jorda og være realistisk. Men vi trenger å bygge hverandre opp, ikke rive hverandre ned. Vi burde støtte hverandre. Det skremmer meg at jeg må bruke tid på å skrive dette ned. Jeg trodde dette var noe vi alle var enige om. Mulig jeg har misforstått.

Det at du har vært innlagt på tvang tilsier jo at du ikke har noen innsikt, var det en rådgiver som sa til meg. Jeg trodde ikke jeg hørte rett. Jeg har levd med denne lidelsen i noen år nå, og vil påstå at jeg er den med mest innsikt i situasjonen. Hva gjorde dette med meg? Jeg liker å tro at jeg er trygg på meg selv, men jeg er bare et menneske. Slike uttalelser gjør meg utrygg. Å studere er noe jeg har hatt lyst til i lang tid. Nå er det usikkert om jeg kan fortsette i studiet eller ei, på grunn av situasjonen min.

Å leve med usikkerhet er det vel ingen som liker. Min usikkerhet handler om noe som vil få stor betydning for resten av livet mitt. Nå føler jeg at jeg må sette inn enda et ekstra gir for å overbevise de rundt meg om at også jeg er god nok, tross mine psykiske utfordringer. Er det rettferdig?

La meg bare understreke at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har vært syk og innlagt på sykehus. Jeg har ikke brukket noen bein, jeg har vært psykotisk. Jeg studerer noe jeg virkelig brenner for, og mitt største ønske er å fullføre utdanningen. Det at noen skal vurdere hvor vidt jeg er skikket til det eller ei bekymrer meg. Etter min mening er jeg mer enn skikket nok. Jeg påstår ikke at jeg er bedre egnet enn andre studenter, men jeg tenker at mine erfaringer vil kunne gi meg verdifull innsikt i rollen som sosialarbeider. Jeg kan på mange måter være en ressurs. Samfunnet trenger folk i hjelpeapparatet med slik erfaring som jeg har.

Jeg veksler nå mellom å ligge i fosterstilling og ville gi opp, til det å sette inn det ekstra giret for vise hva jeg er laget av. Jeg føler at jeg dessverre har noe ekstra jeg må bevise.

Nå for tiden er det fokus på unge uføre, og på unge som av ulike grunner dropper ut av skolen. Det er fokus på unge som mottar ytelser fra NAV. Psykiske utfordringer blir dratt fram som en av hovedårsakene. Jeg er en av disse unge menneskene. Slik jeg har forstått det er ønsket at unge skal få seg en utdanning og komme ut i arbeid, slik at alle kan bli bidragsytere i samfunnet. Det er viktig, ikke bare for at samfunnet skal gå rundt, men også for hvert enkelt individ.

Man hører holdninger om at unge snylter på NAV for å slippe unna arbeid. Ja, kanskje finnes det noen få som tenker at ytelser fra NAV er en fin ting å hvile på. Men la oss bare stikke fingeren i jorda igjen. Dette tilhører sjeldenheten. Jeg bruker ikke flere linjer på akkurat det.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn å få meg en utdanning, som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, men også for at jeg skal kunne bidra med noe.

Vi unge er tross alt fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett om man har en psykisk lidelse eller ei.

Jeg har tenkt mye på dette med åpenhet rundt psykiske lidelser. Dessverre har jeg tatt meg selv i å tenke på om det egentlig er så lurt. Jeg har vært så åpen selv. I det siste har jeg tenkt mye på om åpenheten gjør noe med måten folk forholder seg til en på. Jeg skal være forsiktig med å konkludere, men jeg tror faktisk at i det øyeblikket folk får vite at jeg har vært psykotisk så gjør det noe med måten folk ser på meg på. Kanskje forventes det en viss oppførsel. Kanskje ser man etter bekreftende tegn. Jeg vet ikke hva slags forestillinger folk har om mennesker med psykoser eller andre psykiske lidelser, men jeg er overbevist om at det enda eksisterer mange fordommer. Det syns jeg er trist.

Helt til slutt, en oppfordring til alle rådgivere, til dere som jobber i NAV, til lærere, helsepersonell, politikere, og til resten av Norge. Stikk fingeren i jorda. Psykiske lidelser kan ramme oss alle. Ta dette på alvor. Det kunne vært deg det var snakk om. Nå er det fremtiden min det handler om. Jeg vil så gjerne bidra i samfunnet jeg og. Kan jeg få lov til det?

 

#psykiatri #psykiskelidelser #psykose #tvang #skole #utdanning #politikk

JEG PRØVER

Det er ikke lett å sove med alle de vakre fargene rundt meg

Det er ikke lett å sove når alle fargene snakker til meg

Men jeg prøver

 

Ikke la deg lure, sier de

Grønn, lilla og gul er enige

Vi vet hva som er best for deg, sier de



 

Det er ikke lett å sove med alle de vakre fargene rundt meg

Det er ikke lett å sove når alle fargene snakker til meg

Men jeg prøver

 

Du leker med ilden nå, sier de

Legene og pleierne er enige

Vi vet hva som er best for deg, sier de

 

Det blir varmt

Veldig varmt

 

Det er ikke lett å sove når det er så varmt

Det er ikke lett å sove når så mange snakker

Men jeg prøver

 

Hysj

Jeg prøver

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #søvnproblemer

EGENTVANG

For en stund siden hadde jeg en sånn natt. En sånn natt hvor det rett og slett var umulig å sove. Da jeg hadde drukket koppen med melk og honning, og jeg var kommet fram til sau nummer 500, ga jeg opp den leken. Jeg måtte finne på noe annet. Som regel har jeg en tendens til å bli litt kreativ når jeg ikke får sove, og denne natten var ikke noe unntak. Jeg begynte å fundere over den siste tiden, og kom fram til at det kanskje ikke var så rart at det meste hadde gått ganske bra, fordi jeg hadde tross alt drevet med en form for tvang. I det jeg hadde sagt det høyt skjønte jeg at jeg hadde kommet på en genial ide. Noe som kan endre mye. 

En egentvang. Jeg skal forøke så godt det lar seg gjøre å forklare hva det er.

Jeg tvinger meg selv i å stå opp tidlig hver dag. Jeg pusser tennene, både oppe og nede. Har kanskje ikke alltid så lyst eller mye tid til å gjøre det, men jeg gjør det. Jeg tvinger meg selv til å kle på meg, og til å spise frokost. Jeg tvinger meg ut for å få frisk luft. Jeg tvinger meg til å være sosial, selv om jeg ikke alltid har lyst vet jeg at det vil føles godt i andre enden. Dette er eksempler på det jeg mener med egentvang.

Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Her er det mye omsorg.

Jeg utøver rett og slett tvang på meg selv. Det har jeg gjort en god stund nå. Faktisk har jeg gjort det i så stor grad at jeg, at jeg så meg nødt til å fatte et eget vedtak om det. Noen vil kanskje ha bruk for en slags daglig påminnelse for denne tvangen. For min del holder det å se litt på vedtaket fra tid til annen. Ca slik ser mitt vedtak ut.


Jeg er ingen spesialist i psykiatri, men jeg er en spesialist på meg selv. Og spesialister fatter jo vedtak. Jeg vil ikke være noe annerledes. Det fine med dette vedtaket er at i likhet med andre vedtak, inneholder rammer og regler, noe jeg liker veldig godt. Men dette vedtaket er totalt fritt for paragrafer og punkter om skjerming, fastholdning, tvangsmedisinering, eller mekaniske tvangsmidler.

Selv om mitt vedtak også er et tvangsvedtak, kan jeg som pasient, selv velge når og hvor jeg ønsker å utføre disse handlingene. Dette er brukermedvirkning på svært høyt nivå.

Kjenner du på de tiltakene jeg beskriver som helt normale rutiner? For mange så er de nok det. Kanskje kan du kjenne deg igjen i enkelte ting i det tvangsvedtaket. Men kanskje er dette ting som er helt automatisk for deg å gjøre. Så lett er det ikke med meg, enda. Jeg har vært så lenge på sykehus at om jeg lukker øynene ser jeg enda hvite vegger, jeg kjenner fremdeles duften av eddikluktende sengetøy og antibac fra gangen. På samme måte som jeg kan kjenne følelsen av stikk og injeksjoner i huden min. Da tar det litt tid å venne seg til det gamle kjente igjen.

Min hverdag ble på mange måter flytende og uoversiktlig da jeg til slutt ble skrevet ut fra sykehuset, Det var sjelden jeg traff venner, jeg var utenfor studiet, og følelsen av mestring fant jeg ikke noe sted. Her måtte noe gjøres.

De fleste som vet hvem jeg er vet også at jeg har et svært anstrengt forhold til maktutøvelse og til bruk av tvang. Kanskje er dette vedtaket om egentvang min måte å ta tilbake kontrollen på. Følelsen av å ha kontroll over ting i livet mitt setter veldig høyt. Ting som i lang tid har vært borte. Selv om det er fattet et tvangsvedtak, så er det meg som forteller meg hva jeg skal gjøre, eller hva jeg ikke skal gjøre. Det er ingen som holder fast i meg, ingen som setter nåler i meg. Det er ingen som legger meg i belter. Og jeg slipper å være redd. Kanskje ingen dum ide med dette vedtaket om egentvang likevel?

Det som ikke opplyses om i dette vedtaket er perioden den vil gjelde. Grunnen til det er at dette er et type vedtak hvor jeg selv kan kjenne etter hva som blir bra, når jeg har fått nok og så videre. Det står nederst i vedtaket at jeg ikke har blitt informert klageadgangen til Kontrollkommisjonen, av den enkle grunn at vedtaket ikke er å anse som noe å klage på. Dessuten er jeg sikker på at hadde jeg brukt en klagerett til å sende inn en skriftlig klage på mitt eget vedtak om egentvang, som jeg selv har fattet, da hadde jeg nok mest sannsynlig havnet i et rom med 4 hvite vegger igjen. Så akkurat det venter jeg litt med.

Jeg mener jo oppriktig at vedtaket ikke er noe å klage på, kanskje fordi det er skreddersydd meg. Uansett, ting kan endre seg. Og gjør det det skal jeg nok klare å endre på vedtaket, eventuelt fatte et nytt. Men her kommer vi til poenget mitt. Dette tvangsvedtaket er skreddersydd for meg, og for mine behov. Det tok meg kanskje en time å lage det. Det var det verdt. Kan jeg klare det så kan du det og. Jeg foreslår at vi alle fatter vedtak som gjelder oss selv, og at vi legger til tiltak og vilkår som går ut over våre egne liv. Dette fikser vi.

Gud, så godt det er å være spesialist. Spesialist på seg selv.

Gud så godt det er å ha makt. Makt over sitt eget liv.

 

#psykiatri #tvang #vedtak #psykiskhelse #helse #brukermedvirkning

PSYKOSENS ENSOMHET

Det var de mot meg. En psykotisk pasient med lysende hender og stemmer i hodet. Mot spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

Tenk at noe som egentlig er farlig kan føles godt, før det virkelig gjør vondt. 

Det som slår meg er hvor fort det gikk. Og da tenker jeg ikke på tempoet jeg hadde, eller på hvor raskt tankene mine hoppet fra det ene til det andre. Jeg tenker på at jeg bare et par uker tidligere var helt fin. Altså, så fin som jeg kan være. Humøret var stabilt, jeg hadde gode rutiner, fin døgnrytme, og jeg hadde det godt sosialt. Disse tingene samlet gjorde at jeg opplevde det jeg vil kalle god psykisk helse.

Så var det som om noe slo ned i meg. Ikke på et øyeblikk. Men snikende. Litt etter litt. Lette slag som til slutt slo ut pusten min. Fra alt var helt normalt, til virkeligheten ble fjernere enn noengang. Fra forelesninger på skolen og kafebesøk med venninner, til stemmer i hodet og uvirkelige prosjekter. Jeg levde i en drøm. 

Som en flodbølge kastet det seg over meg og vasket vekk en hver logisk tanke. Det var vanskelig. Hodet mitt var fullt. Fullt av tallet 9, Oslo S og diverse prosjekter. Fullt av ting som ble veldig viktig for meg. Viktigere enn noe annet. Det var ikke plass til andre tanker. Mine tanker ga veldig mening for meg, det var bare det at de ikke ga mening for de rundt.

Flodbølgen ble større og større, og jeg ble mer og mer ensom. Jeg så det ikke da, men ser jeg tilbake på det så var jeg veldig ensom. Uansett hvem jeg snakket med så ble jeg ikke trodd. Tankene dine er ikke friske Eline. Jo hardere jeg prøvde å overbevise de rundt meg, jo sykere mente de at jeg var.

Virkeligheten ble mer og mer fjern, og jeg ble mer og mer ensom. Folk jeg til vanlig lyttet til og søkte råd hos kunne jeg ikke lenger stole på. Det ble for vanskelig. Flodbølgen slo til for fullt, og jeg hadde ikke lenger noen tørre klær.

De jeg egentlig stolte på fortalte meg at min virkelighet ikke lenger var virkelig. Da ble jeg redd. Veldig redd. Folk jeg kjenner godt, nære venner og familie, virket annerledes for meg. Stemmene var annerledes. De snakket på en ukjent måte. En måte jeg ikke forsto. Som et annet språk. Ansiktene fikk uttrykk jeg ikke hadde sett før. Dette kan sikkert skremme hvem som helst. 

Flodbølgen tok ikke bare meg. Den tok de rundt meg og.

Jeg skremte vennene mine. De forstod ikke hva jeg snakket om. Du trenger hjelp Eline. Det gjorde inntrykk på meg. Det er mulig jeg lo, at jeg gjorde narr av bekymringene, men det var disse bekymringene som tilslutt fikk meg til å ta i mot hjelp. Jeg kan nok tulle mye med ting, men som regel så er det bare et forsvar. Noen mennesker bruker sinne. Jeg bruker latter. 

Jeg husker spesielt godt en ettermiddag. Jeg hadde vært med en nær venn. En som kjenner meg godt. Han sa han var bekymret for meg. Hva pleier du vanligvis å gjøre når ting er som de er nå? Spurte han meg. Vel, jeg pleier å være innlagt på sykehus når det er sånn, svarte jeg uten å tenke meg om. I det jeg sa det høyt gjorde hjertet mitt et ekstra hopp. Jeg så redselen i ansiktet hans, og jeg skjønte hva som måtte til. Jeg måtte be om hjelp.

Noe som stadig går igjen i sykdomsperiodene mine er at jeg har veldig mye jeg skal ha gjort. Enten det er steder jeg skal reise til, personer jeg må oppsøke, oppdrag som må fullføres, eller prosjekter som skal utføres. Som regel leter jeg etter tegn, og så følger jeg de. Ofte har jeg også følelsen av at jeg skal gjøre veldig mye, uten helt å vite hva eller hvor jeg skal gjøre det. Slitsomt? Ja. Ensomt? Ja. Men det merker jeg ikke når det står på.

For meg som lillesøster så høres prosjektene dine ut som veldig mye unødvendig arbeid som egentlig ikke skal gjøres, sa en av mine aller beste venninner. Hun hadde så rett, så rett. Vi lo av det da, og vi ler av det i dag. Godt er det.

Det finnes nok ikke noe fasitsvar på hvordan man best kan reagere når nære blir alvorlig syke. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det jeg vet noe om er hvor redd jeg egentlig blir. Jeg blir veldig redd. Jeg skjøv nære mennesker lenger og lenger unna. Det er klart at det må ha gjort vondt for dem, men var også fryktelig vondt for meg. Ensomt og vondt. Jeg var ensom nok med alle mine uvirkelige prosjekter. 

Tenk at man kan være alene med så mange rundt seg. Det er det som for meg er psykosens ensomhet.

 

#psykiatri #psykose #helse #mentalhelse #behandling #ensomhet

 

IKKE UNDERVURDER EN APPELSIN

Der ligger den

Så lat den ser ut

Ikke spesielt pen heller

Ligger den bare der?

 

En appelsin er kanskje oransje, men den skal også være fin

Denne appelsinen er ikke fin

Denne har mørke flekker

Denne appelsinen er såret

 

Der ligger den

Så trist den ser ut

Ingen vil vel smake på den

Hvorfor sier den ikke noe?

 

En appelsin skal hvertfall ikke være deprimert

Denne er nok det

Selv om den ble plukket fra det grønneste treet

Selv om den ble tatt i med de mykeste hender

 

Spis meg, sier den nå

 

Aldri før hadde en frukt smakt så godt

 

Som en blomstereng full av sommerfugler

Som nyklippet gress

Som frihet

 

Appelsinens kraft ble skjult

Som en skatt ble kraften skjult av et skall

Hvorfor ville ingen smake på den?

Det er ikke alltid som det ser ut

 

Ikke undervurder en appelsin


#appelsin #psykiatri #psykiskhelse #helse

DE MAGISKE PLASTRENE

Så gikk jeg der da. Alene i parken, på jakt etter noe som kunne lege meg. På jakt etter trøst. Hadde jeg visst da det jeg vet nå, ville jeg spart meg selv for den kalde turen. Jeg kunne spart meg selv for mye vondt. Om jeg bare visste.

Jeg skal nå dele en hemmelighet. Dette er hemmeligheten om de magiske plastrene. 

Disse plastrene er ikke fysiske. Du kan ikke ta på de, eller klistre de på skrubbsår. Men de er der likevel. Disse plastrene er klistret inne i hodet ditt. Du må bare være åpen nok til å finne de. Åpen nok til både å se og høre. Jeg fant mine til slutt. Nå kan jeg bruke de akkurat når jeg vil. Jeg kan hente de frem når jeg trenger de som mest. Det er det som er så fint.

Det som gjør disse plastrene så spesielle er at de er magiske. De kan fjerne selv den tyngste depresjon. De kan reparere hjerter. De leger rett og slett hjertesorg. Det er fantastisk.

Selv om du ikke ser de betyr ikke det at de ikke finnes. Disse plastrene er der hele tiden. Du må bare åpne opp og tro på de. De har en kraft som er sterkere enn et lynnedslag. De er tross alt magiske.

Disse plastrene kan få tunge stunder til å kjennes som en god, kjærlig klem. Disse plastrene kan få angst til å virke morsomt. De kan få vonde tårer til å føles godt. Faktisk blir de til stjernestøv. Og alle vet at man da kan ønske seg noe fint. Disse plastrene er fine sånn. Men så er de tross alt magiske.

Disse plastrene er reseptfrie, men du får ikke kjøpt de på noe apotek. De er svært dyrebare og verdifulle, men de koster ingenting. Du ser de kanskje ikke, men de er alltid med deg. Du må bare åpne opp. De er tross alt magiske. 

Selv om det er ting man ikke kan se betyr ikke det at de ikke finnes. Selv om man ikke kan se samvittigheten sin betyr ikke det at den ikke eksisterer. Selv om man ikke kan se frihet så vet de fleste at det finnes. Man kan kanskje ikke se hemmeligheter heller, men de finnes så absolutt. Selv har jeg mange av de. Litt det samme blir det med disse plastrene. Man finner kanskje ingen bilder av de på internett, men de finnes.

Du tror det kanskje ikke nå, men de kommer til å hjelpe deg. Mer enn du aner. Jeg trodde det ikke først, men de hjalp meg. Jeg åpnet meg, og nå kan jeg bruke de hele tiden om det trengs. Men det trengs ikke. For jeg vet at de er der. Jeg vet at jeg har de, at jeg kan bruke de. Og jeg kjenner magien. 

Man kommer ikke gjennom livet uten utfordringer. Noen utfordringer er større enn andre. Vi vil alle falle og slå oss. Noen ganger faller vi hardere enn andre ganger. Og det kan gjøre vondt. Fryktelig vondt. Da kan det være greit å ha plastre. Særlig de magiske. Du kan finne dine. Jeg vet godt hvor jeg har mine. Heldigvis. For jeg faller visst ganske ofte.

Bare lukk øynene og åpne deg, så skal du få se. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #magi

HURRA HURRA HURRA

I dag er bloggen min 1/2 år gammel. Den tiden har gått så fort. I denne spesielle anledningen har jeg penkjolen på, kaken står i ovnen, og jeg er svimmel etter å ha blåst opp ballonger. I tillegg har jeg selvsagt sunget bursdagssangen en del ganger, noe jeg ikke tror naboene satte pris på tidlig en mandag morgen. Har nemlig hørt dunking i taket. Men det er tross alt bare bursdag en gang i året. Eventuelt to. Memo til meg selv: send ut nabovarsel ved neste bursdag.

Jeg husker fra da jeg var liten at 1/2 år betydde ganske mye. Nesten like mye som et helt år. Det var vel ikke uten grunn at jeg svarte jeg var 6 og 1/2 år når folk spurte om alderen min. Kanskje kjenner du deg igjen i det. Vel, i dag er altså bloggen, min baby, 1/2 år. Det feires selvsagt.

Målet med denne bloggen var ikke å redde hele verden, men som navnet sier, å redde verden litt. Selv om det ville vært å foretrekke og redde hele verden, måtte jeg jo starte et sted. Jeg vil si at jeg har kommet godt i gang med det prosjektet. Men, det er mulig jeg trenger litt hjelp på veien. Kanskje mer enn jeg hadde tenkt. Det er fin lærdom uansett. Jeg har jo fått til en del alene, så bare tenk på alt vi kan få til sammen.

Ja vel, så møter man på utfordringer underveis. Ingen sa dette kom til å bli en enkel oppgave. Livet er alt annet enn enkelt. Det vet en hver som har prøvd det. Jeg skal være den første til å skrive under på det hvertfall.

Jeg tuller ikke når jeg sier at denne bloggen har blitt som en baby for meg. Nå har jeg noe jeg må ta vare på. Jeg må vise ansvar. Jeg må holde noe i live. Jeg har noe jeg må mate. I tillegg forsøker jeg så godt det lar seg gjøre og være en slags rollemodell. Det gjør jeg blant annet ved å formidle viktigheten av åpenhet. Ikke minst så har jeg noe jeg alltid tenker på. Jeg tror forresten det er veldig sunt å ha ansvar for noe annet enn seg selv. Det å være et kjæledyr, en lillesøster, en baby, eller en blogg. Det har uten tvil gjort noe med meg.

Jeg minner meg selv på daglig hva målet mitt var, og fremdeles er. Å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Dessverre er jeg smertelig klar over at de fremdeles eksisterer etter 1/2 år med arbeid. Jeg vet vi fremdeles har en vei å gå. Men vi har søren meg kommet et stykke, og jeg er mer klar enn noen gang til å gå resten av veien. Jeg har nemlig fått et par veldig gode sko.

La meg spole litt tilbake, faktisk nøyaktig 1/2 år. Mitt første innlegg på denne bloggen inneholdt blant annet disse linjene:

"Jeg har blitt fortalt at jeg må stå på medisiner resten av livet. Jeg har fått høre at jeg ikke kommer til å kunne studere, eller til å bo alene. I dag gjør jeg begge deler."

Disse linjene illustrerer håpløshetens muligheter. Ikke begrensninger. For det meste er mulig. Det er det ingen tvil om. Det har jeg nemlig erfart i løpet av de siste 6 månedene. Jeg studerer fremdeles i dag, og jeg bor fortsatt alene. Jeg har til og med kuttet ut en del medisiner. Ja, jeg har vært innom sykehuset igjen, men så var det dette med de utfordringene da. Ingen av oss kommer utenom de. Var det ikke noe med at det var det som gjorde oss sterkere? Klisje kanskje, men jeg tror det er noe i det. Jeg er uansett sjefen i mitt eget liv. Og du i ditt. Det føles så godt, så godt.

Tenk at jeg så lenge hadde mistet ordene, men at jeg fant de igjen. Jeg fant de igjen til de grader.

Tenk at jeg som liten blåste ut lysene på kaken og ønsket meg akkurat det samme som jeg gjør i dag. Ærlighet, åpenhet, og snille mennesker. Jeg prøver igjen.

Med det sagt så ønsker jeg å avslutte med tre ganger hurra for Eline som redder verden. Litt.

Hurra! Hurra! Hurra!

 

#psykiatri #psykiskhelse #åpenhet #bursdag #bloggbursdag

Å LEKE MED ILDEN

Du er manisk igjen, sa hun.

Jeg lo. Men jeg har det jo så ufattelig bra nå, sa jeg.

Nettopp. Slik har det også vært tidligere, før det har bikket over, og du mister grepet om virkeligheten. Psykose Eline. Vil du bli psykotisk?

Nei. Jeg vil aldri tilbake til psykosens ensomhet. Men jeg har det jo så bra nå. Det er vanskelig å forstå at det er en farlig sti jeg danser på. Jo mindre jeg sover, jo mer energi får jeg. Ideene bare flommer over. Som en flodbølge laget av sommerfugler som synger. Det er ganske herlig. 

Du bør helt klart ta medisiner Eline. Vi har diskutert noen muligheter. Er det noe du kan akseptere?

Ja da, sa jeg mens jeg tenkte på hvor fantastisk det er at lørdag er dagen som kommer etter fredag. Jeg har aldri tenkt på det slik før, men det er jo faktisk helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så fasinert av en dag. Mulig har jeg tatt denne dagen for gitt før. Jeg tenker ikke på barne-TV eller lørdagsgodt. Jeg tenker på selve dagen. Lørdag. Tenk å bli så glad for en dag. Lørdag. Jeg ble skikkelig gira uten å vite hvorfor. Lørdag. Det kjentes godt på tungen. Jeg måtte si det høyt flere ganger. Lørdag. Seks bokstaver som plutselig betyr så mye.

Fikk du med deg hva jeg sa?

Ja da, sa jeg mens jeg tenkte på alle dagene, og på hvor unike de egentlig er. Visste du at leppestiften min heter Brave? Nei, det visste hun selvsagt ikke. Den leppestiften har jeg hatt på leppene mine i flere år, uten å vite at den heter nettopp det. Brave. Nesten like fint som lørdag.

Jeg tenkte på Oslo S. Man skal være ganske Brave hvis man skal ferdes der mer enn nødvendig. Jeg har ferdet mye der. Det er ikke uten grunn at jeg kaller det mitt andre hjem. Jeg vet at når jeg tidligere har oppholdt meg der så har jeg vært syk. Men hva med nå? Bare en liten tur. Jeg kan gjøre research. Se på alle de vakre menneskene. Skrive litt. Høre på musikk. Drikke kaffe. Eller, akkurat kaffen trenger jeg kanskje ikke. Men jeg trenger å leke litt. Leke litt med ilden. Det finnes da vann nok her til å slukke flammen om den skulle bli for stor.

Da har vi en avtale da, eller hva Eline?

Ja, sa jeg men jeg tenkte egentlig på hvor jeg skulle begynne. Alle disse ideene. Alle disse tankene. De roter i hodet mitt. På tide å rydde litt, tenkte jeg. Så ble det varmt. Veldig varmt. 



 

#psykiatri #psykiskhelse #manisk #mani #psyk #tankespinn

SKAM SOM BIVIRKNING

Det er først nå, et halvt år senere, at jeg klarer å se meg i speilet.

Det var da joggebuskene ble til tights at jeg begynte å bli redd. Til og med sko jeg hadde var blitt for trange. På et tidspunkt klarte jeg ikke lenger sitte med beina i kryss. 17.mai i fjor ble feiret i joggebukse med en cider i hver hånd. Grunnen til det var ikke at jeg ikke ville feire ordentlig. Det var ikke det at jeg ikke ville pynte meg. Jeg hadde verdens mest nydelige beltestakk hengende i skapet. Det var bare det at den ikke passet meg lenger. Dette har jeg ikke fortalt til noen.

Dette er noe jeg ikke har villet snakke om. Men det har nok plaget meg mye mer enn jeg har turt å innrømme. Jeg har jo ikke innrømmet det for meg selv engang. Kropp kan være like skambelagt, vanskelig og komplisert som psykiske lidelser. For meg var det enda mer skamfullt å snakke om enn diagnosen min.

Jeg måtte endre garderoben min 3-4 ganger. Dette skjedde raskt. Jeg gikk opp 4 buksestørrelser på under 1 år. Jeg har aldri følt meg så ekkel før. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så innmari stor, men fordi forandringen var det. Forandringen var stor, og den kom raskt. Jeg rakk ikke venne meg til det. Hodet og kropp hang på mange måter ikke sammen.

Det var ingen som sa direkte til meg at jeg hadde lagt på meg så mye, men det behøvde de ikke heller. Blikkene sa alt. Forslag om treningsavtaler sa enda mer. Tilbud om gratis personlig trener sa sitt. Og disse tingene gjorde vondt. Veldig vondt.

Jeg har valgt å være åpen om min psykiske lidelse. Jeg har valgt å være åpen om mye som er sårt og skambelagt. Likevel har jeg holdt noe skjult. Det veldig få vet om meg er at jeg i noen år har hatt et problematisk forhold til mat. Noen vil nok betegne det som en spiseforstyrrelse. Jeg kaller det et problem. Jeg har aldri vært opptatt av vekt eller størrelser på klær. Jeg har vært opptatt av kontroll.

For noen år tilbake var jeg undervektig. Jeg kontrollerte alt jeg fikk i meg. Jeg gjorde det helt fram til noen andre tok kontrollen. Jeg skal gjøre lang historie kort. Jeg klarte sakte men sikkert å få i meg mer og mer, og jeg fikk etterhvert et mer avslappet forhold til mat igjen. Det tok tid. Det var vanskelig. Men jeg klarte det. Jeg tror nok aldri jeg vil ha et helt normalt forhold til mat, hva nå enn det er. De fleste som lever i dag har vel en eller annen gang hatt et anstrengt forhold til mat og trening. Det er liten tvil om at vi blir påvirket av alt fokuset på nettopp dette i sosiale medier. Men jeg klarte meg. Jeg fant min måte å takle det på. Og det er vel det viktigste. I flere år gikk dette helt greit.

Så begynte tvangsmedisineringen. I takt med stadig flere injeksjoner økte kiloene. Og de økte drastisk. 5 kilo fra eller til ville jeg ikke brydd meg om. Men når forskjellen blir så drastisk på så kort tid, ja da gjør det noe med selvfølelsen din. Det gjør noe med hele selvbildet. Jeg hatet det. Men det fortalte jeg aldri til noen. Jeg kjøpte meg større og større klær, og klistret samtidig på meg et større og større smil. Dette er en bivirkning med skam. En stor dose skam. Det holdt ikke at medisinene fjernet livsgnisten min, gjorde meg øm i kroppen, og sinket tankehastigheten min, jeg måtte også bli dobbel størrelse av hva jeg var til vanlig.

Jeg sier ikke at det finnes en bestemt mal på kropp som må til for at man skal leve et godt liv. For den malen finnes ikke. Selv om mediene til stadighet viser oss hva som er det perfekte, hva vi alle skal trakte etter, så er det løgn. Det finnes ikke noe slikt. Det handler om å være frisk. Det handler om å være fornøyd med den kroppen man har fått. Og det handler om takknemlighet. Vi er alle forskjellige. Noen er større eller mindre enn andre, sånn er det bare. Det er jo litt av det som er så fint. At vi alle er forskjellige og unike på hver vår måte. Ingen andre har noe med hvordan du ser ut.

Det ble et problem for meg fordi jeg følte jeg ikke hadde noen kontroll. Det skjedde masse med kroppen min, som jeg ikke styrte selv. Det hjalp ikke hvor sunt jeg spiste. Jeg este ut. Det å gå i trapper ble et ork, og jeg kunne ikke lenger trene slik jeg var vant med. At dette har gått ut over livskvaliteten min er det ingen tvil om.

Det mange kanskje har tenkt er at jeg nå har gått ned i vekt igjen fordi jeg har sluttet på bestemte medisiner. Folk kommenterer at jeg ser bra ut for tiden. Så frisk. Noen har til og med spurt meg hva jeg trener. Det mange da ikke vet er at jeg ikke bare sluttet med bestemte medisiner, jeg sluttet også å spise normalt igjen. Jeg hadde så mange fysiske bevis som fortalte meg at jeg var nødt til å gjøre noe drastisk. Jeg hadde kontrollert maten før, og jeg visste det var det jeg måtte gjøre igjen.

- Du må da ha gått ned 10-15 kilo Eline?

- Det vet jeg ikke. Jeg veier meg ikke. Uansett syns jeg man skal være forsiktig med å kommentere slikt.

- Det var jo ment som et komplement da.

Det var helt sikkert ment som et komplement, men man skal være forsiktig. Man vet aldri. Jeg har lenge hatt, og har fremdeles, et problem med mat og kropp. Nå mye på grunn av tvangsmedisineringen og. Man vet aldri hva andre strever med på innsiden. En liten kommentar om vekt kan være nok. Min intensjon har aldri vært å gå ned i vekt. For meg har det hele handlet om kontroll. Kontroll over inntak. Kontroll over min egen kropp. Spesielt i de perioder hvor alt annet i livet har blitt kontrollert av andre. Spesielt når jeg ikke følte jeg mestret resten av livet. Da søkte jeg kontroll over det jeg kunne kontrollere. Og den kontrollen jobbet jeg så hardt for.

Kontrollen jeg trodde jeg fikk, den finnes overhodet ikke lenger. Kontrollen er ute av sin egen kontroll. Og det er hardt å innse for en kontrollfreak. Hva søren skal jeg kontrollere nå?

 

#psykiatri #tvang #psykiskhelse #mat #spiseforstyrrelse 

FUGLEN SOM BARE VILLE FLY

Når Tiden, som tidligere har flydd forbi, plutselig stopper opp, hva gjør man da?

Som en ivrig fugl, som tidligere har skadet vingen sin, treffer et tre og blir skadet på nytt. Den fuglen har det ikke noe godt. Det gjorde så vondt da vingen ble skadd. Smertene ble enda sterkere da fuglen oppdaget at den ikke lenger kunne fly. Som om den hadde mistet en del av seg selv. Som om en del av den hadde dødd. Den fuglen kjente virkelig på tristhet. Men like sterk som tristheten, var gleden da den på ny lærte å fly. 

Fuglen hadde tatt Tiden til hjelp. Tiden hadde vist fuglen både Omsorg og Godhet. Tiden var medisin for den skadde vingen. Med litt trening og litt støtte klarte fuglen sakte men sikkert å fly igjen.

Men selv om fuglen fløy aldri så høyt, var trærne enda høyere. Selv om fuglen vokste seg aldri så stor, så var trærne enda større. En dag traff fuglen treet igjen. Hardt denne gangen. Og vingen ble skadd på ny. Sorgen var stor. Det fantes ingen trist fugl som denne nå. Det hjalp ikke at solen skinte. Det kunne like godt regne, tenkte fuglen. Da ville den kanskje blitt usynlig. Det hjalp heller ikke at de andre fuglene sang. Kontrastene ble så store at tristheten ble enda sterkere, tenkte fuglen. 

Tiden hadde stoppet opp nå. Fuglen fant ikke lenger Omsorg og Godhet. Den orket ikke lete heller. Det var ikke den skadde, litt rare, vingen som var problemet. Fuglen brydde seg ikke om å være annerledes. Det som var vanskelig var at fuglen ikke lenger kunne fly. Maktesløsheten var stor. På størrelse med trærne. Fuglen følte seg liten. Alt håp var ute.

Men når man venter noe minst, det er da mirakler oppstår. Litt sånn var det for denne fuglen.

Tiden, som fuglen trodde hadde stoppet, hadde ikke det. Tiden ville bare lære fuglen noe. At tristhet er like viktig å kjenne på som glede. Alle følelser er viktige, sa Tiden. Det er viktig at man ikke gir opp på veien. 

Når fuglen lærte dette viste Omsorg og Godhet seg på ny. Tiden ble igjen medisin for den skadde vingen. Og med Tiden til hjelp lærte fuglen igjen å fly. Og fuglens vinge ble sterk. Sterkere enn noen gang. 

Det er ikke alltid ting går slik man ønsker eller planlegger. Kanskje treffer man et par trær og skader vingen sin på veien. Da gjelder det å ikke gi seg. Det gjelder å prøve på nytt. Og det gjelder å ta Tiden til hjelp. Slik som denne fuglen gjorde.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #medisin

MEDISINFRIE ALTERNATIVER

Et av mine få lysglimt på psykiatrisk avdeling har vært å lese i aviser. Jeg får ikke med meg så mye av nyhetene ettersom konsentrasjonen ikke alltid er helt på topp. Bokstavene har en tendens til å svømme, og noen ganger faktisk hoppe ut av avisen. Da er det ikke lett å lese. Men jeg leser overskriftene, og jeg syns det er fint å se på bildene. Det er tross alt bedre enn å stirre inn i de hvite veggene. Også syns jeg man ser litt viktig og voksen ut når man leser aviser. Noe jeg har tenkt at kan tjene i min favør. Mulig jeg blir gjennomskuet, men det er i det minste verdt et forsøk.

Selv om jeg ikke fikk konsentrert meg om alt i avisene klarte jeg likevel å få med meg noe som traff meg hardt under min forrige innleggelse. Jeg oppdaget at det pågikk en heftig debatt, da særlig i aftenposten, om medisinfrie alternativer for pasienter med psykoser. De som kjenner meg vet godt hvor skeptisk jeg er til medisiner, og at jeg virkelig har kjempet hardt mot det. Jeg skal omtrent være døden nær før jeg presser i meg en paracet.

Jeg ble naturligvis veldig engasjert i denne debatten. Det er klart at innleggene i aftenposten belyste flere sider av saken. Men ofte var det svært respekterte fagfolk som var av den oppfatning av at pasienter med psykoselidelser behøvde medisiner. Og om nødvendig, med bruk av tvang. Koste hva det koste ville. Ettersom jeg selv har en psykoselidelse gjorde dette meg veldig stresset. I frykt av at noen av sykepleierne skulle lese disse innleggene sørget jeg for å rive ut alt jeg fant i avisene rundt temaet. Her ser dere litt av samlingen min.

Jeg må le litt av meg selv når jeg tenker tilbake på dette nå. Det er muligens litt absurd. Bare fordi jeg rev ut et par debattinnlegg fra avisen så betydde ikke det at de ansatte ikke visste hvordan man skulle utøve tvang eller sette en injeksjon. Det fjernet ikke automatisk sprøytene med antipsykotika. Det har jeg mange bevis på. Kall meg gjerne desperat, men ingen kan si jeg ikke gjorde mitt hvertfall.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Det er opplevelser jeg ikke unner noen. Det har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri vil få tilbake igjen. Det er min opplevelse av det hele, og min opplevelse bør vel være den viktigste oppi det hele.

Jeg husker at jeg tenkte at pleierne ga meg, og andre pasienter, medisiner for å gjøre jobben deres lettere. Det er klart at det er mer behagelig å jobbe med en gjeng zombier enn det er å leke katt og mus hele tiden. Men den tanken skremte meg. Nå vet jeg jo i dag at det ikke er slik. Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned å fjerne personligheten min. Det var det jeg følte at skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt enn alle nålestikkene. Det gjør faktisk enda vondt bare ved å tenke på det. 

Til den dag i dag vil jeg heller gå rundt psykotisk enn å ta antipsykotisk medisin. Dette har jeg hørt flere si, og da må det jo være en grunn. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering og traumene som følger. Jeg er redd for at slike opplevelser kan føre til at folk mister tilliten til de menneskene som egentlig bare er til for å hjelpe. 

Jeg er overhodet ingen ekspert i medisin. Jeg er ingen lege. Jeg er bare et menneske. Et menneske som vet svært mye om ulempene med tvangsmedisinering. Jeg mener bestemt at pasienter bør ha frihet til å velge vekk medisiner så langt det er forsvarlig. Det er klart at medisiner kanskje kan være til hjelp for noen. Men for mennesker som er så sterkt i mot det som det jeg er, bør man se på alternative løsninger. For det finnes hjelp å få som ikke inneholder psykofarmaka. 

Bent Høie ytret nylig noe om at mennesker er ulike, og at man opplever behandling på ulike måter. Med medikamentfrie tilbud tar man pasienter på alvor. Pasienter er eksperter på sin egen helse. Nemlig. Jeg blir så glad når jeg hører andre som også har slike holdninger. Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi har.

Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Samtaler og kognitiv terapi er et par av mange eksempler. Det er på tide å ta i bruk kreativiteten. 

Skal man bli behandlet med legemidler uten samtykke er det flere kriterier som skal oppfylles. Pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. Men det alene holder ikke. Det må være fare for eget eller andres liv, eller det må se ut til at medisinering kan føre til at pasienten unngår forverring av sykdommen. Jeg har ikke vært til fare for hverken meg selv eller andre. Jeg har vært psykotisk, og jeg har vært redd. Fryktelig redd. Redsel skal ikke medisineres bort. Det å være redd når man er tvangsinnlagt på en lukket avdeling er, i mine øyne, en helt normal reaksjon på en unormal situasjon.

Når alt dette er sagt så betyr ikke det at jeg er i mot all medisin. Jeg tror det kan hjelpe mange. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer godt for meg. Jeg liker det ikke, men jeg skjønner at det er for det beste. Det jeg er opptatt av er at man skal ha valgmuligheten. Man skal ha muligheten til å velge vekk medisiner dersom man ikke ønsker det, og selv velge den behandlingen man tror mest på. Jeg er opptatt av at man skal bli respektert som menneske, og ikke bare bli sett på som et psykosetilfelle. Er det mulig å få til dette? Ja. Det tenker jeg absolutt er mulig å få til. Gjør vi ikke det så gjør vi noe veldig feil.

 

#psykiatri #helse #mentalhelse #psykiskhelse #medisiner #tvang #psykose #behandling #antipsykotika
 

MUSIKKENS MAGI

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort på en lukket psykiatrisk avdeling før. Jeg har gjort en del rart her, så nå høres dette kanskje ut som noe dramatisk. Det er det ikke. Jeg våknet tidlig, før fuglene fiser, og bestemte meg for å høre på yndlingsmusikken min. Jeg har jo hørt mye på musikk selv om jeg har vært innlagt tidligere, men aldri på favoritten min. Litt av årsaken er at jeg frykter å ødelegge forholdet jeg har til artisten.

Musikken jeg tidligere har hørt på under sykdomsperioder assosierer jeg med frykt, mye smerte, og en god porsjon stress. Det finnes sanger jeg i dag ikke klarer å høre på på grunn av dette. Hvis jeg setter på Broken Glass av Sia blir jeg dratt rett inn i Oslo S sitt kaotiske miljø, og pusten blir slått ut av meg. Hører jeg på det nyeste albumet til Rihanna er jeg rett tilbake til flyplassen i Stockholm. Og der sitter jeg, svett med lysende hender.

Det er rart hvordan musikken påvirker oss. Den gang tenkte jeg ikke så mye på det, annet enn at jeg likte musikken jeg hørte. Hører jeg på de samme låtene i dag blir jeg sugd tilbake i tid, og det går kaldt nedover ryggen min. De samme følelsene dukker opp. Kaoset, stresset, redselen. Jeg kjenner det samme suget i magen. Og det er nesten så jeg kan kjenne de samme luktene rundt meg. Jeg må ha en veldig sterk assosiasjonsevne. Mulig flere kan kjenne seg igjen i det.

Men i dag, i dag tok jeg sjansen. Noen har nok allerede gjettet hva jeg hørte på i dag. Hvertfall de som kjenner meg godt. Beauty is poisonous. Heaven must be an iron rose. Det er det Susanne Sundfør Synger. Jeg liker Susanne Sundfør. Nei. Jeg elsker Susanne Sundfør. De fleste som kjenner meg er fullstendig klar over hvor lidenskapelig opptatt jeg er av den dama der. Kanskje har jeg et sykelig forhold til musikken hennes. Nevn en konsert med henne og jeg har vært der. Hylende på første rad med Sundfør-T-skjorte selvsagt. Det finnes ingen større fan. 

Jeg har vært innlagt så mye at jeg har mistet oversikten. Så mye tid på sykehus, likevel har jeg holdt meg langt unna Sundførs melodier i de periodene. Hvorfor? Jeg ville nødig risikere å ødelegge forholdet jeg har til musikken hennes. Men i natt har jeg tenkt en del på saken. Musikken hennes har hjulpet meg gjennom mye før. Jeg minner meg selv på det nå.

Jeg husker da jeg ble huket inn av politiet på Gardermoen i fjor sommer. Da jeg, på psykotisk grunnlag, var på vei ut av landet. Jeg husker ikke alt, men jeg husker hvor redd jeg var. Jeg husker også hva som hjalp. Jeg fikk snakke om Susanne Sundfør, og om hvor mye musikken hennes betyr for meg. Og politimennene, de lyttet.

The Brothel hjalp meg gjennom tiden under barnevernet. Gjennom tøffe møter, vedtak, og plasseringer utenfor hjemmet. It's All Gone Tomorrow var min krykke, min antidepressiva gjennom min første depresjon. It will disappear, it's all gone tomorrow. Ja, du hadde rett Sundfør. Det forsvant kanskje ikke i morgen, men det ble borte.

Jeg hentet styrke fra White Foxes og kjempet meg gjennom en spiseforstyrrelse. Tone for tone. Bit for bit. Hunger is the purest sinn. Jeg kom meg gjennom det, og det ble borte. 

Og nå, akkurat nå, fyller jeg ørene med Rome. Min absolutte yndlingslåt fra min absolutte yndlingsartist. I don't want to die, dive into the sea. Where no one will ever find me. I don't won't to fear. I don't want to feel. And I don't want to know that the end is near.

Musikkens magi kommer til å hjelpe meg over denne kneika også. Tone for tone. Steg for steg.

Jeg har tidligere skrevet om gode rutiners betydning for den psykiske helsen. Jeg har sammenlignet effekten av å løse kryssord med det å ta en sobril. Jeg har helt glemt den terapeutiske virkningen musikk har på oss. En virkning som også har positive bivirkninger. En virkning man ikke skal undervurdere effekten av. Det er mye som tyder på at musikkens magi har positiv effekt på både kropp og sinn. Og om enkelte låter assosieres til noe vondt og vanskelig, så viser det bare at musikken betyr noe for meg. Det viser at jeg har følelser, og at jeg bare er et menneske jeg også. Akkurat som alle andre. Det er musikkens magi.

Susanne Sundfør, du er min sobril, min antipsykotiske medisin. Takk.

Det er på tide å hente frem styrken igjen. Det må bare funke. Vær så snill. Jeg trenger nemlig magien mer enn noen gang.



#musikk #terapi #psykiatri #psykose #susannesundfør

SPOR 9

Jeg er usikker på hvor lenge jeg har sittet her. Men det var nesten tomt da jeg kom, nå er det fullt. Jeg vet uansett at jeg er på rett plass. Jeg befinner meg på utkikksposten min. Sist jeg var her så jeg etter mennesker med lysende hender. Jeg gjør ikke det i dag. Det er en viktig person jeg skal møte. Og jeg vet godt hvem personen er.

Personen sa hvertfall at vi skulle møtes her. Jeg skulle ha møtt henne i går, men det er mulig jeg misforstod. Da var jeg nok på feil plass. Det kan jeg umulig være nå. Det gjelder å fokusere. Jeg vet det var her vi skulle møtes, men ikke nøyaktig hvor. Oslo S er jo et stort område, man kan jo bli borte i mengden.

Når jeg tenker meg litt om så er det jo ganske opplagt hvor jeg skal møte henne. Ved spor 9. Det tallet kommer stadig tilbake til meg. Som om det prøver å fortelle meg noe. Nå forstår jeg. Det er bare det at jeg har sett etter henne ved spor 9 en stund. Selv om jeg ikke vet når jeg kom hit er jeg sikker på at jeg adde oversikt rundt kl.9. Likevel blir jeg usikker. Tenk hvis jeg har misforstått i dag og. Selv den beste kan gjøre feil. Men for første gang på lenge er jeg redd.

Jeg har jobbet dag og natt med et prosjekt for denne personen. Hun ba meg gjøre det. Det er det 9. prosjektet, og det er på tide at jeg får presentert det. Jeg håper det er bra nok. Det må være bra nok.

Jeg har kjøpt meg en kopp kaffe for å ha noe å hygge meg med mens jeg venter. Men den smaker ikke bra. Den smaker faktisk like vondt som brusen jeg drakk i går. Rart, for det var yndlingsbrusen min. Drikker alltid solo. Jeg er egentlig veldig glad i kaffe også. Det er akkurat som om smaksløkene mine har gitt opp. Som om de har endret seg over natten. Som om alt jeg liker plutselig skal smake lungemos.

Det er 9 bokstaver i bringebær, men bare 8 i appelsin. Kanskje man kan føye til en ekstra n, da blir det appelsinn. Eller kanskje en ekstra t, appelsint. Det hørtes ikke helt bra ut, men det funker. Uansett drakk jeg det glasset med biola. Det hadde tross alt smak av bringebær, og bringebær har 9 bokstaver.

Det startet med et tall som manglet på en vegg. Tallet 9. Så kom de 9 fuglene utenfor sykehuset, de 9 rutene på vinduet, og alle de 9 lampene på hang over de 9 stolene. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.

På det 9. forsøket vil det gå, sa hun.

Jeg må jo finne henne. Jeg er ved spor 9. Men jeg finner henne ikke.



 

TVUNGEN LEGEUNDERSØKELSE

Jeg hadde akkurat kommet inn døren. Hadde glemt noe hjemme som jeg skulle hente. Det ringte på. Hei, er det Eline? Vi kommer fra akutteamet for å hente deg. Det har blitt fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse så du må nesten bli med oss. Pulsen min økte med en gang. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg har tidligere erfart at dersom jeg ikke gjør som de sier kommer politiet og bistår. Selv om jeg har mye positivt å si om måten politiet håndterer tvang på ville jeg nødig bli eskortert til legevakten med selveste onkel blå. Så jeg ble med to mennesker jeg overhodet ikke kjenner inn i en bil som skulle frakte meg til legevakten. Tusen tanker raste gjennom hodet på veien. Tvungen legeundersøkelse har jeg vært igjennom mange ganger før. Men alle gangene har ført til tvangsinnleggelser. Tvangsinnleggelse betyr tvangsmedisinering. Tvangsmedisinering kan bety beltelegging, holdning og tøffe kamper. Og alt dette har som regel ført til svært lange sykehusopphold.

Men noe var annerledes denne gangen. Jeg skjønner selv at ikke alt er helt som det skal. Jeg skjønner selv at jeg kanskje trenger litt ekstra hjelp for en periode. Kanskje til og med på sykehus. Kanskje frivillighet? Jeg begynte å forberede en tale i hodet mitt. Argumentene strømmet inn. 

Hva er hensikten med en tvungen legeundersøkelse? Hovedhensikten er jo at man skal kunne gi nødvendig helsehjelp til mennesker som er i behov av det. Ofte er det snakk om vurdering av innleggelse, og da skal dette vurderes av en lege som er uavhengig av sykehuset man ellers tilhører. Derfor måtte jeg til legevakten.

Selv om jeg har vært med på dette mange ganger før, og kjenner prosedyren, var det annerledes denne gangen. Det var virkelig skremmende. For hvordan oppleves egentlig en tvungen legeundersøkelse? Jeg har ikke tenkt over det tidligere, men det finnes faktisk ikke humant på noen som helst måte. Det føltes overhodet ikke trygt.

Vi kom inn og måtte stå lenge å stampe. Pasienter gikk ut og inn. Noen løp. Det var faktisk politimenn der også. Jeg la merke til blod på gulvet, og jeg hørte en pasient rope i bakgrunnen. Hvis en pasient holder på å dø er det fint om du lar henne puste. Jeg forsøkte å møte blikket til de to som hadde dratt meg med ned dit, men det var uten hell. De kikket begge ned i gulvet. Som om ikke ropingen var nok var det i tillegg en helt uutholdelig piping fra diverse maskiner rundt omkring. En type piping som er såpass irriterende at den går deg på nervene uansett hvor hardt du jobber ned deg selv.

Jeg ble stukket i fingeren av en sykepleier, og en annen spurte meg om jeg visste hvilken dag det var. Så ble vi vist til rommet hvor vurderingen skulle foregå slik at vi kunne vente der. Det var ingen som visste hvor lenge vi måtte vente. De sa at det noen ganger tok 10 minutter, andre ganger opp til flere timer. Men det kunne de ikke forutsi. Ikke veldig forutsigbart og trygt for en redd jente som meg som sto i fare for å bli tvangsinnlagt. Situasjonen virket alt annet enn beroligende på meg. Jeg prøvde å holde hodet kaldt til vurderingen, men det var alt annet enn lett. Jeg følte meg som en vare som skulle fraktes gjennom maskiner for godkjenning og stempling. Og på en måte var det akkurat det som skjedde.

Det var en overraskende hyggelig lege som møtte meg da vurderingen satte i gang. Vi snakket rolig noen minutter før jeg skjønte hvor det hele bar. For første gang i mitt liv tryglet jeg om en frivillig innleggelse. Jeg holdt en lang tale om hvor viktig det er med samarbeid, om brukermedvirkning, og om å bestemme over eget liv. Det er nesten så jeg burde vært tatt opp på bånd for jeg følte selv at jeg sa så mye klokt. I tillegg innrømmet jeg for første gang at jeg forsto at jeg var psykotisk. Den hyggelige legen nikket bekreftende og sa hun skulle drøfte det med overordnede før hun kom tilbake med den endelige beskjeden. Hun gjorde det klart at det kom til å bli et opphold på sykehus uansett. Hun sa jeg ikke skulle bekymre meg så mye om hvordan.

Vi vurderer deg så psykotisk at det er til det beste for deg med en tvangsinnleggelse nå.

Jeg tviler ikke på at ting blir gjort i beste mening, eller at det er en god hensikt, men det er måten det blir gjort på. Idag føler jeg meg lurt. Jeg føler meg dum. Dum fordi jeg trodde jeg kunne stole på et system. Dum fordi jeg trodde et øyeblikk at min mening hadde noe å si. Det hadde den tydeligvis ikke.

For første gang på veldig lenge er jeg redd.

 

#psykiatri #tvang #tvangsinnleggelse #mentalhelse #helse

Å KOKE EGG I KVIKKSØLV

Det startet med at en av pleierne spurte meg hvordan jeg fortrakk eggene. Det er visst søndag på avdelingen i dag. Og søndag betyr egg. Litt luksus i tilværelsen med fire hvite vegger. Jeg vet jo egentlig at valget her står mellom kokte egg, speilegg eller eggerøre. 

Kanskje var det et forsøk på å være morsom, ikke vet jeg. Jeg svarte hvertfall at jeg ønsket posjerte egg. Jeg spiser nemlig bare posjerte egg på søndager, svarte jeg med et godt smil. Jeg fikk den reaksjonen jeg var ute etter, nemlig latter. Det er godt å le. Det jeg ikke tenkte på var at jeg nå hadde satt igang et tankespinn hos en medpasient. Han så undrende ut før han spurte lattermildt om vi kanskje heller kunne prøve og koke eggene i kvikksølv.

Jeg har faktisk aldri tenkt over det før, men det må da være mulig. Eneste forholdet jeg har til kvikksølv gjelder gamle termometere man finner hos besteforeldre. Av en eller annen grunn ble jeg veldig giret på tanken. Men skal man klare og koke egg i kvikksølv, hvis det i det hele tatt skal være mulig, da må man jo skaffe mange slike termometere for så å ødelegge de. 

Vi diskuterte hvordan vi skulle få tak i alt dette kvikksølvet. Kanskje er det mulig å bestille noe over nettet. Eller, det er kanskje ikke lov? Tenk på alle de besteforeldrene vi måtte besøkt for å skaffe nok kvikksølv fra termometere. 

Jeg mener å huske at noen sa til meg en gang at kvikksølv er farlig. Rett og slett giftig. Jeg husker jeg fikk en slags trang til å prøve og drikke det. Men gjorde det aldri fordi det var giftig. Men igjen, hvis dette ikke er på ekte. Hvis disse dagene ikke egentlig finnes så spiller det jo ingen rolle. Det at kvikksølv mest sannsynlig er giftig gjør det hele mer spennende.

Jeg vet ikke helt hvor lenge vi snakket om kvikksølv-kokte egg denne søndagen, men det må ha vart en stund. Uansett klarte jeg ikke helt å slå fra meg tanken. Jeg mener, selv om man koker egget i kvikksølv behøver ikke det nødvendigvis å bety at man blir dårlig av å spise selve egget.

Et egg har jo skall. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg hadde reagert hvis det var jeg som ble kokt i kvikksølv. Vi mennesker består jo av mange lag, kall det gjerne skall. Og jeg er jo et menneske. Hva om jeg hadde funnet nok kvikksølv til å koke meg i.

Jeg måtte selvsagt funnet en stor nok kjele som rommet meg, men jeg tror det hadde blitt en mindre utfordring enn å finne alt kvikksølvet. Jeg er sikker på at de har en stor nok kjele her på huset. De lager nemlig voldsomme porsjoner med grøt. La oss si at jeg hadde kjelen. La oss si at jeg også hadde nok kvikksølv. Det er ikke sikkert at jeg måtte kokt så lenge. Kanskje 5-6 minutter hadde holdt. Jeg måtte selvsagt holdt pusten de minuttene for ikke å svelge kvikksølvet. Men det kunne jeg øvd meg opp til.

Det som er spennende for meg er ikke hva som ville skjedd med skallet mitt. Det ville mest sannsynlig blitt borte. Men hva med kjernen? Hva med det innerste laget mitt. Det laget som ingen kan se, men som likevel er der. Det laget som bare jeg kan kjenne. Det laget jeg kan kjenne hvis jeg vil. Hvis jeg tør.

Tanken på å bli kokt i kvikksølv er spennende. Hvertfall for meg. Kanskje blir det så spennende fordi ingen andre har gjort det før meg. Det er noe spennende med at man ikke helt vet hva som skjer.

Det ble ingen egg kokt i kvikksølv denne søndagen. Det ble eggerøre, og et stort tankespinn. Men hvem vet hva som skjer neste søndag.

I mellomtiden øver jeg meg på å holde pusten.

NÅR LIVET BLIR FOR FINT

Hun har pyntet seg i dag. Bluse og penbukser. Til og med maskaraen er på. For i dag vet hun at den ikke vil renne vekk. Hun ønsker å bli tatt seriøst. Men mest av alt har hun pyntet seg for seg selv. Selv om hun ikke sier noe om det, avslører kroppsspråket henne. De høye skuldrene. Hendene som fikler. Øynene som ikke helt klarer å fokusere.

Så hiver hun etter pusten, og hun blir borte noen sekunder.

Du må høre på meg. Du vet innerst inne at jeg vet best. Det er viktig at du hører på meg nå.

De spør henne om hvordan hun har det.

Hun forteller om prosjektene sine. Hun sier hun må fly. Eller, hun tenker det hvertfall. Hun snakker om tallet 9, om at det stadig kommer tilbake til henne. Som en påminner. Det har en større betydning, sier hun. For det har det. Absolutt.

De nikker og ser på hverandre. Så snakkes det på et språk hun helt ikke forstår.

Så hiver hun etter pusten igjen, og blir borte noen sekunder.

Det er, gift Eline. Du må ikke høre på de. Det er viktig at du fokuserer på prosjektene nå. Du vet hva som må til.

De spør henne om hun skjønte hva de nettopp sa.

Hun fikk visst ikke med seg alt som ble sagt, men hun har likevel noe på hjertet. Hun smiler. Hun forteller om at livet har vært så fint i det siste. Faktisk så fint at hun har glemt tid og sted. Hun retter litt på blusen sin og stryker over penbuksene før hun fortsetter. Noen ganger får jeg en intens følelse av at jeg ikke finnes, og at ting ikke er på ekte. Da kan jeg jo gjøre som jeg vil, sier hun. Smilet strekker seg enda bredere, og hun ler. For hun vet at dette må være lykke.

Igjen hiver hun etter pusten. Hun legger merke til at det er 9 flekker på den ene veggen, men sier ingenting om det. Hun tenker tilbake på de 9 fuglene hun så utenfor, og på de 9 rutene på vinduet. Så blir hun borte.

Jeg minner deg på at du må prøve hardere, Eline. Det kan hende at det er 9 forsøk som må til. Men da vil du nå målet. Og du vil fly. Du vet jeg har rett.

De fortsetter å snakke. Hun ser at munnene beveger seg, men vet ikke helt hva som blir sagt. Hun tar en sjans noen ganger, nikker høflig og gir fra seg et ja. Hun får et rom med en seng, og hører de si noe om at de nå skal ta litt vare på henne.

Livet kan visst bli for fint. Hun tenker på alle de vakre fargene hun har sett den siste tiden. Og på hvordan tiden bare hadde flydd forbi. Et rom med fire hvite vegger er kanskje ikke like vakkert. Men hvis dette egentlig ikke er på ekte så har det vel ikke så mye å si.

Hun smiler igjen og ler litt for seg selv.

Nå vet hun jo hva som må til.



 

18.1.2017

Nå for tiden virker ting ukjent. Som om den verdenen jeg kjenner til plutselig har blitt litt fremmed. Her om dagen var jeg på et sted jeg har vært over hundre ganger før. Jeg skulle treffe en person jeg har snakket med mange ganger. Men da jeg kom fram til døren var alt ukjent. Jeg sto utenfor og vurderte hva jeg skulle gjøre i 5-10 minutter før jeg bestemte meg for å gå inn å se. Jeg hadde ikke gått feil. Jeg lo litt av meg selv før jeg gikk videre.

Det er akkurat som om farger blir sterkere, musikk vakrere, og lukter mer intense. Jeg merker ikke kulden som er ute. Jeg vet kanskje ikke om det er tirsdag eller onsdag. Jeg har visst glemt å lage mat noen dager. Men for ei som er så kontrollfreak som det jeg er så er det ganske deilig å få en ferie fra kontrollens lenker. 

Jeg har dårlig tid, samtidig som jeg har all tid i verden. En merkelig kombinasjon. På mange måter er jeg i et slags vakuum. Et vakuum hvor ingenting kan skade meg. For her er jeg er nå er jeg plastret med magiske plastre som automatisk vasker vekk blod og depresjoner. Ganske fantastisk. Jeg tror jeg skal ta patent på den ideen der.

I disse dager flyr tiden forbi. Som en skadet fugl som endelig har fått fart på vingene igjen og vil ta igjen for alt tapt. Timene, dagene, ukene flyr. Og jeg flyr selvfølgelig med. Det er litt deilig. Jeg spør meg selv hva jeg har fylt tiden med, og erkjenner at jeg faktisk ikke husker. Spesielt de siste dagene er det store sorte hull. Tiden har virkelig flydd fort. Noe må jeg da ha gjort. Det er nesten så jeg ikke klarer å skille mellom dag og natt, men jeg bryr meg ikke så mye om det. Det spiller ingen rolle så lenge jeg husker hva jeg selv heter. Eline. Eline. Eline. Eline. Faktisk så ler jeg litt av det. For jeg har det bra. Mer enn bra.

Jeg merket ikke at jeg hadde klamme hender før noen fortalte meg det. Jeg merket heller ikke den høye pulsen min før jeg så at beina mine vibrerte og rettet fokuset mot kroppen. For jeg har en kropp. Absolutt. Det er bare ikke alltid jeg føler at jeg er i den. 

Noen sier til meg at jeg ikke er helt i vater. Jeg tror noen er misunnelig. Noen sier at hodet mitt ikke er på rett plass. Jeg tror noen ikke forstår. Noen sier at jeg må sove mer. Ta medisiner. Gi meg selv ro. Alle mennesker trenger ro og hvile. Joda, det er nok sant. Jeg tror bare at det finnes mennesker som kan klare seg fint uten en god stund. Eller, jeg tror ikke. Jeg vet. Jeg har kanskje sluttet å tro på superhelter, men jeg tror faktisk at noen får magiske evner i perioder. Sånn som det er nå får jeg mer energi av å holde meg i gang. Det er ikke en sprø overlevelsesstrategi. Det er ikke fornektelse. Det er bare.... fint. 

Noen ganger får jeg en intens følelse av at jeg egentlig ikke finnes. At ting som skjer ikke er ekte. Det får meg til å le igjen. Da kan jeg jo gjøre hva jeg vil.

Og det er nettopp det jeg skal.

ER DET VIRKELIG?

Den siste tiden har jeg stadig vekk tatt meg selv i å klype meg i armen. Jeg har opplevd så mye fint. Jeg har opplevd så mye spesielt at jeg har tenkt at jeg umulig kan være våken. Dette må være en drøm, har jeg tenkt. Men jo mer jeg klyper meg i armen, jo større og finere ting oppstår. Dessuten får jeg stygge blåmerker av all klypingen, så det må jeg pent slutte med. Hvis dette ikke er noen drøm da er jeg vel kanskje psykotisk igjen? Å herregud. Det kan jeg jo ikke fortelle til noen.

Hva gjør man når man opplever en virkelighet som virker for god til å være sann?

Opplevelsen jeg har hatt nå den siste tiden har flere fellestrekk med sykdomsperioder. Jeg finner flere fellesnevnere med hvordan ting var da, og med hvordan ting er nå. Det skremmer meg.

Jeg har jo en bakgrunn med flere psykotiske episoder. Noe som kan kjennetegne en psykose er at det kan være vanskelig å skille fantasi fra virkelighet. Slik har det hvertfall vært i mitt tilfelle. Jeg har hørt stemmer i tillegg til å ha sett ting som andre ikke har sett. Men jeg har opplevd alt som virkelig. Lysende hender og mørke stemmer fra veggen har vært min virkelighet. En virkelighet som folk rundt meg tilslutt fikk overbevist meg om at ikke stemte.

Jeg har aldri før snakket så mye høyt med meg selv som jeg har gjort nå tiden etter at jeg ble skrevet ut fra psykiatrisk sykehus. Sykt? Jeg tror ikke det. Noen vil kanskje påstå at jeg ble skrevet ut for tidlig. Noen vil kanskje mene at jeg har et for lite nettverk ettersom jeg stadig snakker med meg selv. Andre vil kanskje si at dette ikke er normalt. Men hva er normalt? Jeg er overbevist om at de aller fleste mennesker snakker med seg selv en gang i blant. Noen mer enn andre. Jeg mener det er et tegn på bedring. Jeg tror aldri jeg har vært så frisk som jeg er nå. Og jeg har aldri snakket så mye med meg selv som nå. Om det er noen direkte sammenheng er jeg usikker på. Det kan jo hende at medisiner, terapi, og gode rutiner har hatt en innvirkning og.  

Er jeg usikker på noe er det vel ikke noe galt i å søke svar hos meg selv. Tross alt kjenner jeg meg selv best. Jeg har brukt så uendelig mye tid på å høre på alle andre rundt meg, så jeg tenker at i en alder av 25 er det kanskje på tide å lytte litt til seg selv. Litt hvertfall.

Men hva gjør man når man ikke kan stole på seg selv? Når man ikke en gang kan stole på sine egne tanker, sine egne opplevelser, sitt eget hodet. Hva gjør man da?

På grunn av tidligere erfaringer kan jeg i dag få tanker om at jeg muligens har en ny psykotisk episode. Ting som har skjedd meg den siste tiden virker nesten uvirkelig. Som et slags eventyr. Kanskje er det derfor jeg velger å skrive ned en del av det. For å ha dokumentasjon jeg kan se tilbake på. Kanskje er det derfor jeg stadig søker bekreftelse hos andre. For at andre også kan klype meg litt i armen, og bevise at det ikke er en drøm. For å bekrefte at det ikke er en ny sykdomsperiode. For det er det ikke. Jeg må hver dag si til meg selv (gjerne høyt) at dette ikke bare er en fantasi oppi hodet mitt. Dette er virkelig.

Jeg må stole på meg selv igjen nå. De lysende hendene er borte. Stemmene fra veggen er borte. Det er ikke lenger noen som gir meg oppdrag. Og kommer dette tilbake er jeg sikker på at det vil gå bra. Går det ikke bra, så går det over. Den eneste stemmen jeg hører i hodet mitt nå er min egen. Det er en trygg stemme. En stemme jeg kan stole på. Tror jeg da.

Det jeg opplever nå er i aller høyeste grad virkelig. Det er sant. Jeg behøver ikke klype meg selv i armen. Jeg har vel kommet fram til at jeg har noen valg jeg er nødt til å ta. Og det må jeg ta hver dag. Så fort jeg står opp om morgenen er jeg nødt til å ta en prat meg meg selv.

- Er dette virkelig, Eline?

- Ja.

- Hvem kan du stole på?

- Jeg kan stole på meg selv. Jeg velger å stole på meg selv.

Sånn ca. sånn foregår en slik samtale. Den behøver ikke å vare lenge. De fleste gangene bruker jeg et par minutter. Andre ganger trenger jeg kanskje en halv time. Og noen ganger må jeg gjenta denne samtalen flere ganger i løpet av en dag. Jeg tar bevisste valg som handler om å stole på meg selv igjen, og de valgene tar jeg hver dag. Tanken bak er at, når dette blir en innkjørt rutine, så vil det falle meg så naturlig at jeg til slutt ikke behøver å starte hver dag med en slik samtale. Jeg bruker jo ikke mye bevisst hjerneaktivitet på å få på meg klær, pusse tenner, eller spise frokost. Jeg bare gjør det. Autopilot kalles det vel. Og litt sånn vil jeg at det skal bli med de andre valgene mine. 

Jeg vil stole på meg selv igjen. Og jeg kommer til å gjøre det. Jeg vet det bare.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykdom #psykose

EVENTYRET 2016

Året 2016 startet på mange måter med et skikkelig smell. Og nå tenker jeg ikke på rakettene på himmelen. Jeg tenker heller ikke på skallebanken man får etter alt for mange glass med champagne. Jeg gikk inn i et nytt år som tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus. Det var mitt smell. Kanskje ikke den beste starten.

Året 2016 var året jeg stakk av fra alt og alle. Jeg fikk et oppdrag fra stemmer i veggen, noe som tok all min tid og energi. Jeg forsøkte å komme meg til Stockholm gjentatte ganger, og jeg klarte det til slutt. Men det fikk konsekvenser. 2016 var året jeg ble skrevet ut fra sykehuset, men hvor jeg på nytt ble lagt inn på tvang. I 2016 tilbragte jeg mange måneder på sykehus. Jeg følte hele livet mitt ble satt på vent. Det ble satt på vent.

Jeg opplevde en tristhet jeg aldri før har kjent på. På et punkt var jeg helt tom får tårer. Likevel var 2016 året hvor jeg fikk kjenne på en intens og overveldende følelse av frihet. Etter å ha vært underlagt tvungent psykisk helsevern i over et år ble tvangen endelig opphevet i oktober. Hvis noen hadde bedt meg om å oppsummere 2016 for 4 måneder siden ville jeg nok sagt at det var det verste året i mitt liv. Nå 4 måneder senere kan jeg si at det er det beste året jeg noensinne har hatt. Det sier kanskje en del om de siste månedene. Og det sier noe om den enorme støtten jeg har hatt rundt meg.

2016 var året jeg startet en blogg, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre. Jeg startet en blogg om mine erfaringer og mine meninger rundt psykisk helse. Jeg har skrevet i lang tid, men det var først i år jeg valgte å åpne meg. Det kommer jeg aldri til å angre på. Jeg har vunnet så mye på å ta den sjansen.

Året 2016 var året jeg kom på forsiden av en avis, ikke bare 1 men 2 ganger, for mitt engasjement for psykisk helse. Det hadde jeg ikke trodd for 4 måneder siden. Kronikken min ble delt videre, og kommentarene jeg fikk var mange. Året 2016 var året jeg fikk en telefon fra statsministerens kontor, og hvor jeg senere fikk delta på en konferanse i regjeringens representasjonsbolig. 2016 var året jeg fikk være med på den største opplevelsen jeg har hatt i mitt liv. Jeg fikk diskutere det som ligger mitt hjerte nærmest, helse- og omsorgsutfordringer, med flere dyktige fagfolk og med selveste statsministeren.

2016 var året jeg mistet grepet totalt. På mange måter vil jeg si at jeg mistet livet mitt. Men 2016 var også året jeg tok livet mitt tilbake. Og det har jeg gjort så til de grader. Nå lever jeg igjen. Den siste tiden har jeg opplevd ting som har hatt så stor betydning for selvfølelsen min at jeg er sikker på at jeg har vokst 10 centimeter. Jeg tror ikke jeg tar i når jeg sier at dette året har endret livet mitt. Kanskje har jeg hatt min mitt-livs-krise i en alder av 25, men det er helt greit. Jeg har vunnet mer enn jeg har tapt.

Året 2016 har i det store og det hele vært et eneste stort eventyr. Som eventyr flest har det inneholdt troll, hekser, og en god porsjon med svart magi. Det er har også inneholdt prinsesser, skinnende riddere og rød fløyel. Og som eventyr flest har dette også hatt en lykkelig slutt. Jeg har opplevd mer på dette året enn jeg har gjort tilsammen i mitt 25-årige liv. Jeg har kanskje fått et par ekstra arr. Noen er synlige, andre kan man ikke se. Men til syvende og sist har de vært verdt det. Jeg sitter igjen med så mye verdifull erfaring. Jeg har lært meg å åpne meg, og det har ført meg langt. Jeg er rett og slett stolt av meg selv.

Jeg er så takknemlig for alle de nye dørene som har åpnet seg for meg i løpet av dette året. Men like takknemlig er jeg for at de gamle dørene aldri lukker seg, og at de fremdeles er der. Like åpne som før. Det gir meg en følelse av at det aldri er for sent. Det gir meg troen på en framtid. En framtid jeg tidligere hadde gitt opp. Det gir meg troen på at jeg fremdeles har mye godt i vente. Jeg vil nok møte på en del motgang også, så jeg skal forsøke og ikke miste hodet på veien. Livet består tross alt av vonde ting så vel som gode. Uansett er jeg overbevist om at jeg er bedre rustet etter dette året.

Jeg ønsker nye opplevelser og erfaringer velkomne. Jeg skal ta i mot tårer like sterkt som jeg skal ta i mot latter. Hvis 2017 bare blir halvparten så spennende og innholdsrikt som 2016 har vært, så kommer jeg til å lære ufattelig mye. Jeg gleder meg. Jeg ønsker 2017 velkommen med alt det måtte innebære av opp- og nedturer.

Jeg er klar.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #nyttår #2016 #2017

Å PUSTE I FIRKANTER

Det er som om jeg puster inn, men glemmer å puste ut. Akkurat som en ballong fylles jeg opp med luft. Og litt etter litt letter jeg fra bakken. Vil jeg noen gang lande igjen?

Det startet med et kaos av tanker. Jeg registrerte prikking i huden. Synet ble slørete, og hjertet dunket for harde livet. Som en forsvarsmekanisme begynte jeg å hive etter pusten. Min første tanke var at jeg, i en alder av 25, kom til å dø av hjerteinfarkt. Så sto jeg der da. På Kirkeristen, midt i Oslo sentrum. Er det her jeg skal dø, tenkte jeg.

Trikken som jeg trodde skulle frakte meg hjem kom. Sjanglende kom jeg meg på den. Det gikk noen minutter før jeg oppdaget at jeg hadde satt meg på feil trikk. Om mulig økte pulsen min enda et par hakk. Jeg kjente det pulserte i halsen. Jeg kom meg av på neste stopp mens jeg pustet og peset alt jeg kunne. Jeg så det var 4 minutter til den riktige trikken kom. Det ble de lengste 4 minuttene jeg har vært igjennom noen gang. Jeg må ha pustet ganske høyt, for en fremmed dame kom bort til meg og spurte om alt gikk bra. Jeg forsøkte meg på en smil og nikket høflig uten å si noe. Tårene i ansiktet mitt må ha avslørt meg. Den fremmede damen sto hvertfall i nærheten av meg helt fram til trikken kom.

Utrolig nok kom jeg meg hjem til slutt. Og til min store overraskelse var jeg fremdeles i live. Men hvis det ikke var et hjerteinfarkt, hva kunne det da være? Så kom jeg på det. Som en venn som jeg ikke hadde sett på mange år. En venn jeg i lang tid hadde forsøkt å unngå. Dette er angst. Jeg tok et godt åndedrag og sa høyt til meg selv, det er angst Eline. Angst er ikke farlig. Det er fryktelig ubehagelig, men det går over. Det vet du. 

Men det gikk ikke over. Det hadde knytt seg skikkelig til i brystet. Jeg vrengte hver eneste hjernecelle i håp om å komme på et magisk triks. Tross alt har jeg hatt en del kognitiv terapi, og jeg burde vel få bruk for noe av det nå, tenkte jeg. Jeg forsøkte alt jeg kunne og tenke positive tanker. Angst kan være bra. Du kjenner at du lever nå Eline. Dette er bra osv. Men knuten i brystet ble bare større. Dumme, dumme kognitive terapi, tenkte jeg.

Jeg la meg ned på sofaen. Tenkte at nå var slaget tapt. Så mange år med terapi og jeg takler ikke en gang et forbanna angstanfall. Jeg lukket øynene i noen sekunder før jeg åpnet de igjen. Jeg festet blikket rett mot vinduet foran meg. Som vinduer flest er også mitt vindu firkantet. Så kom jeg på noe behandleren min sa til meg i barne- og ungdomspsykiatrien en gang, for noe som virket som hundre år siden. Du må prøve og puste i firkanter Eline. Som tenåring var jeg en del plaget av angst, noe vi jobbet mye med i terapi.

Tilbake til sofaen og vinduet. Jeg registrerte knuten i brystet som nå hadde vokst seg stor som et blomkålhode. Jeg så på vinduet foran meg og tenkte at en slik firkant umulig kunne være løsningen på et potensielt hjerteinfarkt. Men når man er nær døden blir man vel desperat og forsøker det meste. Jeg startet i det ene hjørnet av vinduet og trakk pusten. Jeg fulgte den ene siden av vinduet og pustet langsomt ut fram til neste hjørne. Så trakk jeg pusten like langsomt inn mens jeg fulgte denne siden av vinduet fram til neste hjørne igjen. Dette repeterte jeg en del ganger, fram til pusten min sakte men sikkert hadde roet seg.

Tenk at noe så idiotisk og banalt som å puste i en firkant skulle hjelpe meg. Tenk at noe en behandler sa til meg da jeg var 16 år gammel skulle redde meg fra døden i en alder av 25. Noe så enkelt.

Jeg følte meg litt dum der jeg lå på sofaen og pustet i takt med et vindus fire hjørner. Men det funket. Jeg følte mestring. Og jeg følte meg takknemlig for at jeg en gang hadde en behandler som hadde et så konkret og enkelt tips. Et tips jeg husket på.

Jeg skal ikke bagatellisere angstproblematikk, for jeg vet av egen erfaring at det kan være svært utfordrende, vondt og vanskelig. Og det finnes nok tusenvis av tips og råd for å mestre det. Mye handler nok om å finne sin egen strategi. Samme om det er å snu på tankemønstre, ringe en venn, lese alfabetet baklengs, eller å puste i firkanter. Det som fungerer best for deg og dine utfordringer er det du bør gjøre.

Jeg ble litt overveldet av det angstanfallet jeg nå har beskrevet. Mye av grunnen til det er nok at det var så lenge siden sist jeg opplevde det. Jeg har klart å venne meg til lysende hender og til stemmer fra veggen, men ikke til hyperventilering.

Det jeg vil fram til med denne fortellingen er at det noen ganger kan være de enkleste ting som skal til for å gjøre en vanskelig situasjon litt enklere å stå i. Det behøver ikke alltid være de mest kompliserte teknikkene som skal til. Det er ikke alltid lett å huske på magiske triks man har lært en eller annen gang tilbake i tid. Men dersom man øver vil det kanskje bli litt lettere neste gang. Ett steg om gangen. Jeg er overhodet ingen ekspert. Jeg har ingen doktorgrad i angstlidelser. Jeg er bare et menneske som puster i firkanter. Jeg må også øve meg. Ett steg om gangen.

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #angst #terapi

KRYSSORD ELLER SOBRIL?

Det er lørdag. Klokken har akkurat passert 20. Fram til nå har jeg fått i meg 5 halvlitere med julebrus og ca. 15 klementiner. Har kanskje litt vondt i magen, men det bryr jeg meg fint lite om. Jeg har det bra.

NRK viser "Monsen på villspor", som surrer lavt i bakgrunnen mens jeg sitter og ser ut vinduet og funderer over livet. Jeg ser over på naboene og lurer på hva de gjør i kveld. Mye tyder på at ungkaren rett over gaten har fest. Paret som bor over han tror jeg må ha sovnet tidlig for der er det helt mørkt. Naboen over der igjen fikk jeg akkurat øyekontakt med da jeg intenst studerte han mens han trakk et dypt drag av en sigg på balkongen. 

Donald-kryssordet ligger på bordet foran meg, og kabalen er funnet fram på mobilen. Dette er kanskje åttende, niende lørdagen på rad hvor jeg repeterer disse ritualene. Vet ikke helt. Har kommet ut av tellingen. Jeg er 25 år gammel. Glansbildeårene er det mange som kaller 20-årene. 20-årene mine har mer eller mindre blitt tilbragt på sykehus. Og lørdager på en lukket psykiatrisk avdeling er alt annet enn noe glansbilde. Der erstattes finkjoler, høye hæler og hvitvin med hvite frakker, låste dører, og antipsykotika. Jeg har aldri sett et glansbilde med dette på før. Og det kommer fra ei som i mange år samlet på glansbilder.

Jeg prøver å si til meg selv at jeg vil få igjen disse såkalte glansbildeårene. De kommer kanskje bare litt senere. Det gir meg en viss ro å tenke det. At jeg kanskje ikke har så dårlig tid.

Ofte føler jeg meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp. Jeg vet ikke om det er kryssordet på bordet eller kamferdropsene i nattbordskuffen min som gjør det. Mulig er det måten jeg tenker på som gjør at jeg føler meg betraktelig mye eldre. 

Kanskje burde jeg heller vært ute og sprettet champagne sammen med andre 25-åringer denne kvelden. Kanskje burde jeg lett etter noen av det motsatte kjønn som jeg kunne delt seng med i natt. Kanskje burde jeg ha danset til en eller annen Kygo-låt i stede for å høre stemmen til Lars Monsen i bakgrunnen. Men her sitter jeg altså. I en IKEA-sofa under et pledd. Jeg har det bra.

Jeg ville ikke byttet ut julebrusen, kryssordet, eller NRK med noe. Selv ikke om livet sto på spill. Ikke en gang den mest intense champagne-rus kan erstatte den følelsen jeg har nå. Trygghet.

Følelsen av trygghet har ofte uteblitt hos meg. Jeg er ikke ute etter noe sympati, jeg ønsker bare å forklare. Det å føle seg trygg er noe vi alle trenger. Jeg har i lang tid lett etter noe som kunne gi meg den tryggheten jeg trengte, og nå har jeg altså funnet det. Lite visste jeg at det skulle være kryssord, julebrus og NRK. Jeg tenkte vel lenge at håpet var ute med mindre jeg svelget sobril eller fant en mann å dele seng med. Men så var det altså rutiner som skulle til. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Det er vel ikke så viktig hva det er som gir meg trygghet så lenge det fungerer for meg.

Nå er det kanskje opplagt at et Donald-kryssord er både et mer skånsomt og et bedre alternativ enn sobril. Poenget mitt er bare at det er så viktig at man kjenner etter hva som føles godt for en selv. At man ikke lar seg påvirke av alle andre. Man kjenner tross alt seg selv best. Man er sin egen spesialist.

I lang tid har jeg vært underlagt tvungent psykisk helsevern. Jeg har vært sperret inne. Alt jeg har gjort har blitt overvåket og kontrollert. Maten jeg har spist, TV-programmer som ble vist på skjermen, medisinene jeg inntok, observasjonstider osv. Jeg har til og med hatt leggetider. Jeg føler for å nevne det igjen, jeg er 25 år gammel. Det er ikke mer enn rett og rimelig at jeg bestemmer over disse tingene selv. Nå kan jeg faktisk velge. Og det gjør jeg. Jeg tar valg etter valg daglig. Valg som gir meg trygghet. Lørdag etter lørdag tar jeg de samme valgene. Jeg tror faktisk jeg skal fortsette med disse lørdagsritualene en stund til. 

Jeg har det bra.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #medisiner #tvang #trygghet

KJÆRE JULENISSEN

Her kommer min ønskeliste til deg for julen 2016. Jeg føler først og fremst for å forklare litt av fortiden min for deg, slik at du kanskje bedre kan forstå mine ønsker for denne julen.

I fjor var jeg tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus på dette tidspunktet. Jeg gledet jeg overhodet ikke til jul. Dagene mine besto av å svelge tabletter, få injeksjoner, og å gå i terapisamtaler. Jeg hadde lysende hender og hørte stemmer. Det var svært lite av pepperkaker, gløgg, julemusikk og juleforberedelser. Jeg var lei av sykehus, lei livet, og mest av alt syns jeg synd på meg selv om var i den situasjonen jeg var i. Jeg fikk permisjon til å feire julaften sammen med mine aller nærmeste, men førjulstiden og romjulen ble for det meste tilbragt på sykehuset. Julestemningen kom aldri til meg julen 2015.

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til jul, og det vet jeg at jeg ikke er alene om. Vi er nok mange som gjerne skulle hoppet over denne høytiden. Mye av årsaken er nok den berømte ensomheten som mange går rundt og kjenner på. Alt skal liksom være så himla perfekt. Og da blir forskjellen så tydelig for de som ikke opplever å ha det perfekt. Min tilværelse på sykehuset var ikke perfekt. Min psykose var alt annet enn perfekt.

Mye har endret seg siden julen 2015. Det er det ingen tvil om. Jeg er ikke lenger i en psykose, og jeg er ikke lenger lagt inn på sykehus. Nå kan jeg selv velge hvor jeg vil feire denne høytiden, og ikke minst hvem jeg vil feire den med. Selv om det finnes mange hyggelige sykepleiere, vernepleiere, leger og psykiatere, så kommer ikke julen 2016 til å bli feiret med noe helsepersonell.

Når det er sagt så vil jeg bare si at jeg har oppført meg eksemplarisk den siste tiden. Ikke bare har jeg pusset tennene mine hver dag, jeg har også vært hyggelig mot andre mennesker, selv om de kanskje ikke har gjort seg fortjent til det. Jeg har tatt medisinene mine, gått til behandling, og nesten ikke spist noe godteri.

Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at dette bør belønnes. Det er her du kommer inn i bildet, kjære julenisse. Det er mulig du mener jeg har litt høye ambisjoner for denne julen, og at noen av ønskene mine kanskje ikke kan oppfylles. Da vil jeg bare minne deg på følgende. Det finnes atferdsteorier som sier at belønning av god oppførsel fører til en positiv utvikling. Og er det noe jeg virkelig trenger så er det nettopp en positiv utvikling.

Ok, så har kanskje du og nissemor nok å henge fingrene deres i nå ved disse tider. Det har jeg full forståelse for. Kanskje får jeg ikke iphone 7 eller en Acne-genser denne julen. Det er helt greit. Det minste du kan gjør for meg er å sørge for en trivelig jul for meg og for de rundt meg som jeg er så inderlig glad i.

Det ville vært kult om du for eksempel kunne sørget for at mormoren min slapp de vonde smertene i ryggen. Hun, som alltid gjør så mye for alle andre, fortjener nemlig en pause fra dette. Om du kunne hjulpet moren min til å få sovet godt om nettene så ville du hvertfall fått en ekstra stjerne i boka mi. Når det gjelder stefaren min så syns jeg ikke du skal være så streng mot han. Selv om vi mest sannsynlig feirer også denne julen fra hverandre så kunne du kanskje sørget for at han i det minste fikk pyntet juletreet hjemme hos seg selv? Og en ting til. Selv om han kjører lavkarbodiett så syns jeg kanskje du kunne unne han en pepperkake eller to. Det er tross alt jul.

I forhold til faren min så hadde jeg satt pris på om du kunne gitt han en god porsjon med indre sinnsro, og sørget for at han en gang for alle fikk oppleve skikkelig julestemning. Kanskje du kunne gi han litt godteri? Det tror jeg nemlig det går svært lite i. For besteforeldrene mine så er mitt ønske at de får senket skuldrene sine litt. Disse to fantastiske menneskene fortjener, og trenger det, kanskje mer enn noen andre.

Det hadde også vært fint om du i tillegg kunne holdt et øye med tanter, onkler, kusiner, fettere, fadderbarnet mitt, og mine aller beste venner. Jeg vil til og med at du skal holde et øye med behandleren min. Jeg ønsker kanskje mest av alt en riktig god jul for personene nevnt over her. Når de rundt meg som jeg er glad i har det bra, da har jeg det bra. Det er vel litt sånn vi mennesker fungerer.

Kjære julenissen. Det er mulig du er litt overveldet nå. Kanskje får du tanker om at mine ønsker rår over dine krefter. Jeg er fullstendig klar over at du mest sannsynlig er litt overarbeidet på dette tidspunktet. Men jeg syns hvertfall du skal gi det et forsøk. Er det noen som kan fikse dette så er det vel deg. Det er grenser for hva jeg ene og alene kan gjøre, men jeg skal i det minste gjøre mitt. Jeg unner nemlig alle disse menneskene gode ting.

Ting er ikke alltid lett i vår familie. Alle familier har nok sitt å stri med. Men på denne tiden av året betyr det kanskje spesielt mye for meg at vi kan klare å ha det hyggelig sammen. Litt hvertfall. Det er ikke alltid så mye som skal til. Hvis vi alle tar i et tak og gjør så godt vi kan, og med bittelitt hjelp fra deg, så er jeg sikker på at vi har en kjempefin jul i vente. Jeg gleder meg.

Hils så mye til nissemor, Rudolf og resten av gjengen!

På forhånd tusen hjertelig takk for hjelpen.

Med vennlig hilsen Eline Skår

 

#jul #julenissen #ønskeliste #psykiatri #psykiskhelse

EN GOD DIALOG

Under toppmøtet i regjeringens representasjonsbolig, den 15.november, var temaet kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Vi var innom flere viktige temaer. Det jeg fokuserte en del på var kommunikasjonen mellom pasienter og behandlere. Jeg har stor tro på at ved å prioritere tid på god kommunikasjon, tid på å få til en god dialog, kan man redusere bruken av tvang. Og kanskje viktigst av alt - hvis man kan klare å huske på at pasienter først og fremst er mennesker, ikke en diagnose, da tror jeg pasientene vil sitte igjen med en mye bedre følelse.

I likhet med overalt andre steder finnes det veldig mange forskjellige personligheter som jobber på et sykehus. Noen er stille og forsiktige, noen er engasjerte og ivrige, noen kan være morsomme, mens andre kan fremstå som hovne og arrogante. Det sistnevnte har jeg et godt eksempel på.

Jeg hadde vært på en akuttpost i et døgn. På morgenen skulle jeg ha spesialistvurdering. Det vil si at en av spesialistene kommer inn og vurderer videre behandling og eventuelt videre sykehusopphold. Jeg var kjempenervøs. Jeg hadde vært igjennom denne prosedyren før, så jeg visste hva som sto på spill. Spesialisten kom inn i samtalerommet sammen med en av sykepleierne, tok meg i hånden og hilste. Jeg rakk ikke en gang åpne munnen min før hun startet.

Ja god dag. Jeg er overlege her på sykehuset. Du er her nå på tvungent vern, og det kommer du til å være en stund framover. Du er å anse som alvorlig sinnslidende, du må ha mer medisin, og du trenger lenger tid på sykehus. Jeg har derfor fattet et vedtak om overføring til en langtidsavdeling.

Dette sa hun på en måte som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Min største frykt var at jeg skulle bli overført. Hun spurte meg ikke en gang om hvordan jeg så på saken. Med skjelvende stemme stotret jeg fram at det var det verste som kunne skje. Jeg spurte henne om det fantes en vei utenom. Responsen jeg fikk slo pusten ut av meg. Stakkars, stakkars deg Eline. Du som er så syk. Ja deg er det virkelig synd på, sa hun mens hun speidet meg opp og ned. Jeg kunne ikke tro hva jeg nettopp hørte. Dette er jo en god stund siden nå, men jeg tror det fremdeles ikke. 

Jeg har tenkt en del på denne samtalen i etterkant. Om man i det hele tatt kan kalle det en samtale. En person med en så høy stilling, med så mye makt, må kanskje være litt kald. Eller må man egentlig det? Min erfaring har ofte vært at spesialister og overleger har vært mest opptatt av paragrafer, diagnoser og medisiner, og ikke så veldig opptatt av det mellommenneskelige. Jeg har tenkt at skal man bestemme over andres skjebner så må man kanskje være litt kynisk. Kanskje setter man opp en slags maske for å beskytte seg selv.

Jeg tror likevel på å behandle pasienter som mennesker, ikke som en diagnose. Dette tror jeg man kan få til uavhengig av stilling.

Heldigvis har jeg ikke hatt så veldig mye mer med denne overlegen å gjøre. Man kan ikke gå like godt overens med alle. Jeg har møtt mange flotte personligheter i psykiatrien. Mennesker som har hjulpet meg på så mange forskjellige måter. Min opplevelse var at når pleiere var litt personlige, og valgte å dele litt av sitt eget liv, av sin egen personlighet, da følte jeg meg respektert. Jeg følte meg litt mindre gal. Det å bli behandlet som et medmenneske er så utrolig viktig. Det går nemlig an å bruke litt av seg selv i møte med andre. Det går an å være personlig uten å bli privat.

En gang jeg var ute på luftetur med en helt spesiell sykepleier hadde vi en fin samtale jeg sent vil glemme. Vi gikk ute i sykehusets nærområder og samtalen fløt naturlig. Vi snakket om alt fra trening, kjendiser, til shopping og kjærester. Det var så godt å snakke om andre ting enn symptomer og sykdom. Denne sykepleieren valgte å være personlig. Hun delte med meg at hun gjennomgikk et samlivsbrudd på dette tidspunktet. Jeg syns det var veldig trist, men ble samtidig svært ydmyk over at hun valgte å dele det. Spesielt overrasket ble jeg da hun spurte meg om råd. For en tillitserklæring. For meg tyder dette på at hun valgte å se meg som et medmenneske, ikke bare som en syk pasient. 

Jeg har hatt mange vonde samtaler i min tid under psykisk helsevern. Men jeg tror faktisk at tallet på de gode samtalene er høyere. Vi har hatt samtaler om det gode i livet, samtaler om vonde opplevelser, og samtaler om helserelaterte ting. Jeg erfarte at i de litt mer uformelle settingene, for eksempel ute på turer, så var det så mye enklere å åpne seg. Mye enklere enn i samtaler på sykehuset hvor alle øyne var på meg. En god samtale handler om å gi og ta. Det handler også om å bytte på å fortelle og lytte.

Jeg har også opplevd helsepersonell som har delt erfaringer med egne diagnoser. Dette er kanskje et avvik fra den ellers så strenge psykiatrikulturen, men et avvik som for meg får fram at jeg ikke er alene. Et avvik fra en norm som fører til at jeg føler meg litt mindre gal.

Jeg husker godt en annen tur jeg var på med en ansatt. Jeg var tydelig opprørt over en episode med mye maktbruk så jeg luftet noen av tankene mine rundt hendelsen. Tilbakemeldingen jeg fikk fra vedkommende kommer jeg aldri til å glemme. Han klødde seg litt i hodet, og jeg kunne se han tenkte seg godt om før han svarte. Han sa at han hadde tenkt mye på min situasjon og at han ofte ikke forstod hvorfor overlegene gikk inn med så mye tvang. Han sa det var vondt å se på, at han var lei seg på mine vegne, og at han skulle ønske jeg hadde sluppet å oppleve de vonde tingene.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det var av han å si det han sa. Det skal vel noe til for at en ansatt går i mot ledelsen sine meninger. Men for meg gjorde dette utrolig godt. Jeg følte at noen så meg. Noen så den fortvilte situasjonen jeg var i, og at det ikke var rett. De fleste rundt meg var jo klar over hva som forgikk. Poenget her var at han turte å si noe om det. Eller ble det nesten bare hysjet vekk.

Noe som ofte har gått igjen i de behandlingssamtalene jeg har vært i er fokuset på symptomer, medisiner og sykdom. Jeg har fått så mange spørsmål som omhandler dette at det har fått meg til å lure. Hva om de heller hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk hadde det? Jeg tror det er et spørsmål som stilles for sjeldent. Jeg er overhodet ingen ekspert på psykiatri. Men jeg er en ekspert på meg selv. Jeg vet best selv hvordan jeg har det, og hva som er godt for meg.

Opplevelse av trygghet er viktig for meg. Det opplever jeg dersom jeg føler jeg har en god relasjon til de rundt meg. Men det er ikke noe som kommer av seg selv. Det må jobbes for. Det krever tid. Det krever god kommunikasjon, og en god dialog.

Så hva er en god dialog?

For meg er en god dialog å lytte til ting som blir sagt og respondere på en reflektert måte tilbake på dette. En god dialog inneholder gjerne et snev av humor, for å lette litt på stemningen. En god dialog inneholder gode, gjennomtenkte, ofte åpne spørsmål. Det innebærer at man har et åpent sinn og en ydmyk holdning overfor hverandre. En god dialog betyr for meg at man blir sett så vel som å bli hørt. Noe så konkret som god øyekontakt kan ha veldig mye å si. En god dialog er for meg å ha god tid. 

Jeg tror at en god dialog er nøkkelen til et godt samarbeid i psykiatrien. For det er dette det bør handle om. Samarbeid.

Jeg sier ikke at dette alltid er like enkelt, det jeg mener er at dette er noe man hele tiden må strebe etter i møtet med andre mennesker. Spesielt i de tilfellene man treffer mennesker i en sårbar situasjon, hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #kommunikasjon #dialog #tvang #helseogomsorgstjenester

MØTET MED STATSMINISTEREN

Telefonen min ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg lot være og svare. Ett ubesvart anrop. Jeg må innrømme at jeg, som alltid, ble veldig nysgjerrig. Faktisk ble jeg så nysgjerrig at jeg trosset telefonskrekken min. Jeg ringte opp igjen.

- Ja god dag, du har kommet til statsministerens kontor.

- Hei, det er Eline.. Ehm, jeg så jeg hadde et tapt anrop fra dette nummeret.

Å Herregud. Enten er dette en utrolig dårlig og altfor tidlig aprilspøk, eller så er det alvor, tenkte jeg. 

- Ja hei. Er det Eline Skår?

Jeg kremtet og svarte forsiktig ja.

- Det er du som skrev innlegget i Dagsavisen om tvang i psykisk helsevern fredag 4.november?

Ja, svarte jeg, like forsiktig denne gangen.

- Vi ringer deg på vegne av statsministeren, som har lest innlegget ditt. Vi ønsker nå å invitere deg til en konferanse i regi av helse- og omsorgsdepartementet. Kunne du tenke deg å delta?

Jeg tror jeg brukte noen ekstra sekunder på å repetere i hodet mitt hva som nettopp hadde blitt sagt før jeg ga vedkommende det klareste ja'et jeg noen gang har gitt noen. Hadde de sett ansiktsuttrykket mitt under denne telefonsamtalen så hadde de mest sannsynlig trukket tilbake invitasjonen.

Mitt høyeste ønske var at innlegget mitt skulle nå ut til rette fagfolk. Leger, sykepleiere og psykiatere. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det jeg skrev skulle nå ut til selveste statsministeren.

Tenk at for litt siden var jeg tvangsinnlagt på grunn av en psykose. Og nå, et par måneder senere, skulle jeg sitte i et toppmøte med statsministeren og helse- og omsorgsministeren. Noen linjer jeg skrev på en kafe for kort tid tilbake har nå ført til at jeg får sitte i et møte med noen av landets mektigste politikere. Tenk at noen har gitt linjene mine en verdi. Tenk at noen er interessert i mine innspill. Jeg kunne ikke vært mer stolt. Jeg kunne ikke vært mer ydmyk. Dette er virkelig stor.

7.november fikk jeg invitasjonen. 15.november var datoen for møtet. Etter mine matematiske beregninger hadde jeg da 8 dager til forberede meg på. 8 dager på å finne roen. 8 dager til å øve på faste håndtrykk. Mest sannsynlig 8 dager uten søvn. Jeg var så spent at jeg omtrent vibrerte. Jeg hadde konstant svette hender. I den tilstanden tenkte jeg at jeg umulig kom til å få sove, og jeg så for meg at jeg, på grunn av det, mest sannsynlig kom til å møte opp kav psykotisk. Jeg så for meg at det hele ville ende i en ny innleggelse. Men det gjorde det ikke. Så fort antrekket var klart, og det faste håndtrykket var øvd inn, roet jeg meg. Jeg fikk sove.

Jeg har vært i en del møter i mitt 25-årige liv, men ingen kan måle seg med dette møtet. Fra den dagen jeg mottok invitasjonen begynte jeg å forestille meg ulike senarioer. Jeg så på gjestelisten at en god del politikere, generalsekretærer og diverse ledere skulle møte. Jeg tenkte mye på hva jeg kunne bidra med i en slik setting. Hovedtema for møtet var kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Det er klart at jeg, med lang erfaring som psykiatrisk pasient, har mange tanker rundt dette. Det jeg var bekymret for var om jeg i det hele tatt ville klare å si noe.

Det som møtte meg da jeg kom fram til regjeringens representasjonsbolig slo pusten ut av meg. Jeg følte meg som askepott som akkurat hadde ankommet slottet, iført fillene sine. Det var så vakkert der inne. Gullborder langs veggene, malerier større enn meg selv, krystaller i taket, og møbler så fine at jeg ikke turte å sitte i de.

Jeg ble stående og fikle med hendene mine en stund. En av vaktene kom bort til meg og sa diskré at de hadde plassert meg ved siden av statsministeren. Bare så jeg skulle være klar over det. Jeg smilte pent og nikket bekreftende. Inni meg bruset alt over. Jeg som trodde jeg hadde klart å finne roen.

Jeg fortsatte å fikle med hendene mine. Jeg flyttet blikket fra utsikten mot slottet ut vinduet, til alle de høye mennene i dress, til de fine møblene, og ned til de svette hendene mine igjen. Så kom en dame bort til meg. Hei, hvem er du? Jeg ble redd, men også glad. Noen snakket til meg. Jeg forklarte hvem jeg var, og hvorfor jeg var der. Plutselig var jeg blitt introdusert for en hel gjeng med fagfolk. Det viste seg at flere visste hvem jeg var. Og jeg som var så redd for å bli stående i et hjørne alene. Det finnes så mange flotte mennesker der ute. Jeg følte meg inkludert, og jeg slappet straks mer av. 

Selve møtet var delt opp i to deler. Første del besto av korte innlegg fra forskjellige folk. Blant annet fra statsministeren og fra helse- og omsorgsministeren. Andre del bestod av å diskutere ulike temaer som var gitt de ulike bordene. Bordet mitt hadde temaet tilbud i psykisk helsevern, og bruk av tvang. Noe som virkelig engasjerer meg.

Jeg var litt redd for at jeg ikke skulle tørre og åpne munnen min. At jeg kom til å si noe dumt, og at alle de andre var så mye smartere enn meg. Min opplevelse ble noe helt annet. Så fort jeg hadde hilst på de andre i gruppen, og diskusjonen var i gang, var det ikke mer enn naturlig at jeg bidrog. Vi snakket om mange ulike problemstillinger innen psykisk helsevern.

Det finnes mye bra tilbud i norsk psykisk helsevern. Når de fungerer er det helt topp, men når det ikke fungerer, kan det derimot være fullstendig katastrofe. Det er sårbare mennesker som skal behandles. Nettopp derfor er det så viktig at vi har en åpen dialog om disse tingene.

Vi snakket om medisinfrie alternativer for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Vi snakket om bruken av tvang. Om å skape bevisstgjøring rundt tvangsbruk, og dermed få til en redusering. Vi snakket om viktigheten av å se hele mennesket. At man skal behandle folk som mennesker, ikke som en diagnose. Psykisk helsehjelp bør være mer enn medisiner, samtaler og symptomdemping. Det bør også være fokus på situasjonen rundt mennesket. Har man et trygt og godt sted å bo? Har man et godt nettverk? Og ikke minst, noe som gir en mestringsfølelse? Opplevelsen av mestring er viktig for oss alle, syk som frisk.

Jeg så flere rundt bordet nikket bekreftende de gangene jeg åpnet munnen. Enkelte noterte til og med. For en følelse. Jeg fikk høre fagfolk snakke om de samme tingene som jeg selv har gått og tenkt så mye på. Ting som virkelig engasjerer meg var nå noe vi hadde til felles. Ideer og innspill som vi kunne drodle videre på. Jeg som var så redd for å bli sett på som en vanskelig og kravstor pasient, jeg var nå en av de.

Graden av engasjement var så stor at man kunne ta og føle på det. Jeg har aldri opplevd lignende. Tiden bare fløy. Jeg er sikker på at at vi kunne sittet der i timevis, kanskje dagevis. Plutselig var møtet over.

Jeg er så glad for jeg at jeg har en iboende nysgjerrighet i meg. En nysgjerrighet som denne gangen trosset telefonskrekken, og som førte til en telefon fra statsministerens kontor. En nysgjerrighet som førte meg til et toppmøte om kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester.

Dette møtet ga meg tro på en bedring. Kanskje til og med på en lite revolusjon.




Foto: Helse- og omsorgsdepartementet (hentet fra www.regjeringen.no)

 

#psykiatri #psykiskhelse #helseogomsorg #politikk #mentalhelse

KJÆRE ELINE

Kjære Eline

Det du skal oppleve i dag er stort. Mest sannsynlig større enn du klarer å ta innover deg. Etter flere år med sykdom kan du i dag markere tilfriskningen med et besøk i statsministerboligen. Det du skal oppleve i dag vil komme til å bety mye for deg. Og på sikt, kanskje for mange andre også. Du skal sitte i et møte med politikere, ledere, eksperter, fagfolk, og selveste Statsministeren. Dere skal diskutere tilbudene i helse- og omsorgstjenester, og det er derfor du er der.

Kjære Eline. Ikke la deg skremme av dette. Nervøsiteten du kjenner på nå er et tegn på at du lever. Det er et tegn på at du er ydmyk for en stor hendelse i ditt liv. Det betyr at du klarer å være her og nå. At du omfavner øyeblikket. Ikke være redd. Nyt det. De er tross alt bare mennesker de og.

Jeg vil minne deg på å suge til deg alle inntrykk i dag. Om nervøsiteten skulle ta overhånd, og du skulle svime av, så ikke bekymre deg så mye for det. Helse- og omsorgsministeren vil være der. Han bør jo vite hva man skal gjøre i slike tilfeller. 

Kjære Eline. Vit at de klamme hendene dine og den raske pulsen du kjenner langt opp i halsen ikke er farlig. Det er bare enda et tegn på at dette er viktig for deg. Det er et tegn på at du gjør noe viktig, og ikke minst riktig. Du har jobbet hardt for å komme dit du er nå. Minn deg sel på at det er en grunn for at akkurat du ble invitert.

Ja vel så er den hvite blusen du planla å ha på deg krøllete, ja vel så har du svetteperler på overleppen. Det er ikke det som betyr noe denne dagen. Jeg ber deg Eline, pust med magen og minn deg selv på at du er god nok bare ved å være deg.

Kjære Eline. Vit at din stemme betyr like mye som alle andres. Husk på at du, for en tid tilbake hadde mistet ordene, men at du nå har tatt de tilbake. Jeg vil minne deg på bruke de for alt de er verdt. Du betyr noe. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #helseogomsorg

JEG EIER SYKDOMMEN MIN

Jeg har i lang tid vært styrt. Jeg har vært styrt av sterke ideer. Ideer om at jeg måtte finne et viktig svar på noe uforklarlig der ute i verden et sted. Det som fagfolk ville kalt vrangforestillinger. Jeg har vært styrt av stemmer fra veggen. Stemmer som har befalt meg om å gjøre ting. Det fagfolk ville kalt hørselshallusinose. Jeg har vært styrt av mine fargede, lysende hender, også kalt psykotisk symptomer. Jeg har vært styrt av en berg-og-dal-bane av sterke følelser. Humøret har svingt opp og ned i sterkere grad enn hva jeg har klart å håndtere. Dette kalles ofte affektive symptomer.

Legger man alle disse symptomene sammen får man det som i diagnosesystemet kalles en schizoaffektiv lidelse. Det høres kanskje skremmende ut, men jeg lar meg ikke skremme så lett. Jeg har med tiden forstått at denne betegnelsen, selve diagnosen, er ment mer som en forklaring på en tilstand, enn som en skremmende sykdom.

Jeg har vært styrt i lang tid. Styrt av symptomer, styrt av sykdom. På mange måter har sykdommen eid meg. Det er det slutt på. Selv om jeg fremdeles har diagnosen schizoaffektiv lidelse, føler jeg at det i dag er jeg som eier sykdommen, ikke omvendt. Jeg eier sykdommen min.

Jeg har sagt før at jeg er ikke schizoaffektiv, jeg har en schizoaffektiv lidelse. Forskjellen her er stor. Jeg er ikke en diagnose på to ben. Jeg er et menneske med en sårbarhet, akkurat som alle andre mennesker.

Noen mennesker kan være spesielt sårbare for å få en type sykdom, andre mennesker kan være sårbare for å få en annen sykdom. De aller fleste mennesker har en eller annen skavank. Enkelte skavanker er mindre eller større enn andre. Det feiler oss alle et eller annet. Det er det bare å konstatere med en gang. Ingen av oss er perfekte. 

Dessverre har jeg inntrykk av at det er lettere å være åpen om ting som diabetes, epilepsi eller leddgikt, enn om de mer alvorlige psykiske lidelsene. Vi har kommet et godt stykke på vei, men det er fremdeles en lang vei igjen. Mitt ønske er å være med på å gjøre den veien litt enklere. Jeg skal hvertfall gjøre det jeg kan.

Jeg får ofte spørsmål fra folk om hvorfor jeg har brukt så lang tid på studiene. Mitt standardsvar har vært at det er på grunn av sykdom. Det er veldig mange som da blir nysgjerrige og som spør hva slags sykdom jeg har. Når jeg da velger å svare ærlig, at det er på grunn av en psykisk lidelse, blir det fort stille og folk spør ikke mer. Det er egentlig helt greit. Men jeg tenker at mye handler om at man kanskje vet for lite, og at man er redd for å gjøre vondt verre. Mye handler nok også dessverre om at psykiske lidelser fremdeles er tabubelagt.

Når jeg sier at jeg i dag eier sykdommen min så ligger det mer i det enn at jeg ikke lenger er styrt på samme måte som før. Med det mener jeg at jeg ikke lenger er et offer for et stort og uforklarlig fenomen. Nå vet jeg så mye mer. Jeg vet mer om lidelsen. Jeg vet mer om sårbarheten min. Jeg vet hvilke forholdsregler jeg må ta, hva jeg må være forsiktig med, og hva jeg må passe meg for. Det er faktisk jeg som styrer skuta.

Kanskje skriver jeg dette fordi jeg er i en god periode nå, og fordi det derfor er lettere å ha dette fokuset. Det er mulig. Men da tillater jeg meg selv å føle på styrken jeg har nå, og så lenge den måtte vare framover. Og skulle det snu, noe som selvfølgelig kan skje, så er jeg sikker på at jeg er bedre rustet til å takle det som måtte komme nå enn jeg var tidligere.

Jeg har mer erfaring. Jeg vet mer om hva som funker. Jeg vet hvertfall hva som ikke funker. Jeg har et fantastisk hjelpeapparat i ryggen. Og jeg tror faktisk jeg vil være i stand til å kunne ta mot denne hjelpen dersom det skulle være nødvendig. Vi trenger alle mennesker hjelp i ny og ne. Det er det ingen tvil om. Man er ikke mindre sterk selv om man tar i mot hjelp, tvert i mot. 

Det viser styrke og innsikt. Og det er svært verdifullt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #schizoaffektivlidelse #psykose

OMSORG I PSYKIATRIEN

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som det å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og man handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 25 år gamle liv.

Jeg har tidligere fokusert en del på negative erfaringer jeg har gjort meg i psykiatrien, så nå tenkte jeg derfor å få fram litt av de positive. Det er nemlig en del av de óg. Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Det har kanskje vært litt vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det svært mye jeg er takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner. At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned ved siden av meg. Vi sa ikke mye, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg at er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbringt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde, hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min. Det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reise meg opp og kledde på meg. 

Jeg gikk ut i fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp. Jeg la merke til at det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde lyset på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet fram og tilbake. "Hurra for deg som fyller ditt år..." Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med en gave fra en av mine medpasienter. Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. 

En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil vel kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Det virket hvertfall slik. Hvis det var tilfellet så fungerte det til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag. Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. I tillegg til å vise en grunnleggende form for omsorg bør man også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med? Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal tross alt ut igjen en gang. I utdanningen min, sosialt arbeid, har vi mye fokus på personen i situasjonen. Viktigheten av å se alle faktorene i situasjonen rundt personen kan ikke undervurderes. Alt henger sammen på et vis. Alt påvirker.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være. Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg, som pasient, til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende - Bruk tid på å trygge oss pasienter. Vi trenger det. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv. 

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #omsorg #psykiskhelsevern

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits