hits

Hjertesaker i psykiatrien del III - Brukermedvirkning

Alle har en rett til å bli hørt, uansett hvor syk man måtte være. Brukermedvirkning har kommet for å bli. Men hva er det egentlig? Er det bare et diffust fenomen som helsepersonell frykter? Hva skjuler seg egentlig bak det fancy ordet?

I Store Norske Leksikon heter det at:

Brukermedvirkning innebærer at de som berøres av en beslutning (pasienter, pårørende og andre brukere), enten selv eller gjennom representanter fra brukerorganisasjoner, får innflytelse på beslutningsprosesser og på utformingen av helse- og omsorgstjenestetilbudet i kommunene (kommunehelsetjenesten) og i de enkelte helseforetakene (spesialisthelsetjenesten).

Videre står det:

Brukermedvirkning er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre helse- og omsorgstjenestene ved at brukernes erfaring og synspunkter tas i betraktning ved utforming og evaluering av helsetjenester. Brukermedvirkning skal bidra til at helsetjenesten og hjelpeapparatet lytter til brukernes erfaringer og lar brukernes perspektiver prege utforming av hjelpen.

Jf. Loven om pasient- og brukerrettigheter kap.3 paragraf 3-1 første ledd.

Brukermedvirkning. Et fint og flott ord. Men i lang tid var dette ordet ganske fjernt for meg. Nå vet jeg at det kan fungere i praksis. Nå vet jeg hvor viktig det er.

Jeg husker godt en svært uheldig samtale jeg hadde med en overlege. Jeg hadde lysende hender, og hadde vært på jakt etter andre mennesker som også hadde det. Overlegen sa jeg kom til å få en injeksjon med en ny type medisin som de ville prøve på meg. Hun sa at det ikke hjalp om jeg ikke ville, den injeksjonen skulle settes uansett. Hun gjorde det klart for meg at dersom jeg gjorde motstand, eventuelt slo eller spyttet på de ansatte, så kom jeg til å bli lagt i belter.

Jeg var så redd, så redd. Og jeg husker så godt de påfølgende dagene. Hvor lei meg jeg var. Hvor vondt jeg hadde det i kroppen. Jeg husker jeg forsøkte å si fra om bivirkningene, men min opplevelse var at jeg ikke ble hørt.

Dagene gikk, og jeg byttet etterhvert sykehus. Der fikk jeg nye behandlere, og ting ble snudd kraftig på hodet. Jeg ble hørt. Jeg var fremdeles underlagt tvungen psykisk helsevern, men jeg fikk være med på å bestemme over min egen behandling likevel. Brukermedvirkning, som det heter så fint.

Brukermedvirkning er ikke det samme som å styre hele showet. Det handler om samarbeid med helsepersonell. Det handler om å bytte på å fortelle og lytte til hverandre. Det handler om å sammen komme frem til gode løsninger. Dette krever klart en innsats fra alle parter, og det krever tid.

Jeg har hørt sykepleiere vise skepsis til brukermedvirkning. Noen kan kanskje tenke at det vil gi pasienter, pårørende, og brukere for mye makt, og at det derfor kan bli vanskelig for helsepersonell å gi rett behandling til rett tid. Til det har jeg følgende å si. Hadde ikke jeg visst at jeg kunne medvirke i egen behandling, hadde ikke jeg visst at jeg kunne medvirke i eget liv, ja da hadde jeg kanskje gitt opp. Kanskje hadde jeg vært tvangsinnlagt enda. Med brukermedvirkning får man en rett, en mulighet, til å ta saken i egne hender. Ingenting føles vel bedre enn å mestre eget liv. Alene, eller med litt hjelp fra andre.

Med mer dialog og bedre kommunikasjon kan pasienter bli i bedre stand til å medvirke. Det er så viktig å føle at man er sjef over eget liv.

Poenget mitt er at det uansett er så utrolig viktig å si fra. Man skal si fra om det man måtte oppleve av urett og plager. Kanskje kan man oppleve og ikke bli tatt seriøst, men retten til å bli hørt er der likevel. Det samme er retten til å medvirke i egen behandling. Og det samme gjelder retten til å medvirke i eget liv. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #brukermedvirkning 

Ting du kanskje ikke visste om meg

Her kommer et innlegg helt uten psykiatri. Et innlegg jeg syns det har vært veldig gøy å jobbe med. Ikke bare er det et gøyalt tema, jeg har også fått skrive sammen med mennesker som betyr veldig mye for meg. Dette innlegget er nemlig skrevet i samarbeid med familien min. Innlegget er skrevet mest for gøy, men også for at du som leser kan bli litt bedre kjent med meg. 

- Jeg suttet på tommelen til jeg var ca 12 år gammel. Da truet moren min med å brekke av fingeren, og jeg sluttet på dagen. Jeg måtte begynne med regulering etter dette.

- Jeg har spilt i 2 episoder av Hotel Cæsar. Første gang kunne man se øverste delen av pannen min i 2 sekunder. Rollen min var butikkunde, og oppgaven min var å kremte utålmodig i en kø. Dette er jeg faktisk veldig god på. Andre gangen spilte jeg en crazy fan til en kjendiskokk. Da fikk jeg faktisk et par replikker.

- Jeg holdt på å dø under fødselen fordi jeg var for stor. Sykehuset måtte knekke kragebeinet mitt og bruke sugekopp for å få meg ut. Mitt aller første kallenavn ble derfor Bergtora.

- Da jeg var liten nektet jeg å gå tur i skogen uten min rosa tyllkjole. Heldigvis har dette endret seg noe.

- I en alder av 2 krasjet jeg bilen til besteforeldrene mine. Mercedezen fikk gjennomgå. Jeg løsnet håndbrekket, bilen trillet, og dørene vrengte seg fremover. Dessverre for besteforeldrene mine var det lite sympati å møte hos forsikringsselskapet.

- Jeg har varmet opp for Odd Norstoga under en konsert. Nå skal det sies at det var i 70-årslaget til besteforeldrene mine, men likevel. Da sang jeg "Thank you for the music" som en gave til min Besta og Bestepappa.

- Jeg likte å leke frisør da jeg var liten, til min mors store forskrekkelse. Bildebevis følger.

- Jeg drikker ikke alkohol. Har ikke rørt en eneste dråpe på snart 1 og ½ år. Alt med måte er det noe som heter. Jeg fikk litt det samme forholdet til alkohol som jeg har til ost i dag. Og jeg spiser enorme mengder med ost. Det sier kanskje seg selv at det ikke er helt bra i lengden. Men livet på vannvogna kan være ganske så fint det og.

- Jeg ser bare på lineær TV. Flere anser meg som en pensjonist i en 26 år gammel kropp. Men grunnen til at jeg foretrekker lineær TV er at jeg føler jeg gjør noe litt mer sosialt. Jeg tenker på alle de andre som også ser på det samme som jeg gjør, i akkurat det samme øyeblikket, og da blir jeg litt varm i sjelen min.

- Fra jeg var ca 12 til jeg var 14 var drømmen min å bli Kelly Clarkson. Jeg gikk så langt som å farge håret mitt akkurat som henne. Den frisyren opprettholdt jeg over flere år. Jeg kan huske jeg filmet meg selv mens jeg mimet iherdig etter sangen "Behind these Hazel Eyes".

Tanken her var jo at at du som leser kunne bli litt kjent med meg. Så viste det seg at jeg faktisk ble litt bedre kjent med meg selv også. Har du noen funfact om deg, eller om livet ditt? Jeg vil gjerne lese om det. Kommenter her i kommentarfeltet, eller send meg en melding. 

#elineredderverdenlitt #funfact

Kanskje

 

Kanskje man tiltrekker seg gode ting fordi man tenker positivt.

Kanskje man tenker positivt fordi gode ting skjer.

Jeg vet ikke.

Kanskje man ikke behøver å snakke i hjel ting som har skjedd.

Kanskje man heller skal jobbe for å trygge.

Jeg vet ikke.

Kanskje man ikke kan ta vare på fremtiden hvis man snakker i hjel fortiden?

Kanskje man bare bør leve her og nå?

Jeg vet ikke.

Kanskje man heller skal ta vare på hverandre?

Hjertesaker i psykiatrien del II - Medisinering

Jeg kommer ikke til å gå inn på hvilke medisiner jeg har stått på, eller står på, offentlig. Jeg regner det som en privatsak, i tillegg til at vi alle er ulike og vil reagere ulikt på forskjellig type medisiner. Her finnes det ingen fasitsvar. Likevel kommer jeg til å komme med eksempler fra egne erfaringer.

Jeg vil med en gang understreke at jeg ikke er motstander av medisiner. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer for meg, men når det gjelder tvangsmedisinering er jeg en klar motstander. I tillegg er jeg av den oppfatning at det i dag tys for lett til medisiner. Jeg tenker at terskelen burde være noe høyere.

Jeg er ingen lege. Jeg er ingen psykiater. Jeg har heller ikke studert medisin. Men jeg har likevel en del erfaring. Og jeg kjenner kroppen min best selv. Nettopp derfor blir det så viktig med et nøye samarbeid mellom pasient og behandler når det kommer til medisiner. I likhet med tvang bør medisiner være siste utvei, etter min mening. Og hvis det da først kommer til at medisiner blir en del av behandlingen, ja da bør man bruke lang tid på å finne ut av hvordan man best skal bruke det. Informasjon, informasjon, informasjon.

I forbindelse med tvang i psykisk helsevern blir ofte tvangsmedisinering trukket fram som en slags akilleshæl. Det vekker både sterke følelser og vonde minner hos meg. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av psykofarmaka hvis jeg lukker øynene. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av nåler i huden min. Jeg har hørt folk snakke om joggebukser som ble til tights, om nummenhet i kroppen, og om en følelsesløs tilstand. Dette er ting jeg kjenner meg igjen i. Jeg har følt meg som en zombie, blottet for egne følelser og meninger.

Det er ingen tvil om at en situasjon med tvangsmedisinering er svært nedverdigende. Du blir holdt fast, kledd av, og stukket med nåler. Alt dette mot din vilje. I tillegg til at du må tåle effekten av medisinen. Det sier vel seg selv at dette ikke er helt optimalt. I mine øyne ser jeg ikke hvordan det kan kalles behandling en gang.

Jeg har følt meg som en forsøkskanin fordi jeg har fått diverse medikamenter sprøytet inn i kroppen min. Formålet har vel vært å fjerne mine psykotiske symptomer. Jeg ser i dag at tiltakene nok ble gjort i beste mening. Likevel førte de ofte til svært negative opplevelser. Mye handler nok om måten selve medisineringen ble utført på. I tillegg til at jeg har en bunnsolid skepsis til medisiner.

Fra å være ei blid og livsglad jente med mye energi tok det ikke mange dagene før ting ble kraftig snudd på hodet den gangen. Jeg mistet all energi og sov mye. Mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg var stiv i hele kroppen. Jeg klarte ikke følge med i samtaler. Jeg hadde ingenting å bidra med sosialt. Jeg mistet rett og slett interessen for folk rundt meg. Jeg mistet sakte men sikkert de psykotiske symptomene, men jeg mistet også så mye mer.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Dette har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri får tilbake igjen.

Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne i bunn og grunn hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned og fjerne personligheten min. Det var det jeg følte skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt en nålestikkene.

I dag hører jeg flere si at de heller vil gå rundt psykotiske enn å ta antipsykotisk medisin. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering, og traumene som følger. Jeg er redd for at dette kan føre til at folk mister tilliten til hjelpeapparatet.

Nå blir dette her på mange måter skrekkeksempler på medisinering. Formålet er ikke å skremme, men å få frem hvor galt det kan gå. Jeg har troen på at man sammen kan komme frem til rett bruk av medisiner dersom det skulle bli nødvendig. For det er stor forskjell på å svelge et par tabletter på egenhånd i døgnet, og på å få en sprøytespiss kjørt inn med tvang.

Heldigvis vet jeg at det i dag har blitt litt endring av praksis hva angår medisinering. Terskelen har blitt noe høyere for å gripe inn. Ting har blitt bedre de siste årene, og godt er det. Jeg mener likevel at vi har en lang vei å gå når det kommer til bruk av medisiner. Vi trenger mer informasjon. Og jeg tror dessverre også at vi fortsatt trenger slike eksempler som jeg kom med for å unngå at slike ting skal skje igjen.

Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi mennesker har. Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Så vil jeg også få med at det finnes mange pasienter der ute som ønsker å bruke medisiner, og som kanskje vil ha god nytte av rett type medisin. Da blir informasjon om medisiner, et godt samarbeid mellom pasient og behandler, og tett oppfølging ekstremt viktig.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #tvang #medisinering

 

Hjertesaker i psykiatrien del I - Tvang

Åpenhet og deling av erfaringer ser jeg på som noe av de viktigste for å få til en positiv utvikling i psykiatrien. Det er viktig å snakke om de tingene som fungerer bra, ja. Men det er kanskje enda viktigere å snakke om de tingene som ikke fungerer så godt. Og nå har jeg lyst til å fokusere litt på tvang i psykiatrien, som en av mine første hjertesaker.

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utøves på. Jeg er ikke i tvil. Jeg tror tvang er nødvendig i visse tilfeller. Meg inkludert. Sykehuset trenger kanskje den makten til å utøve tvang når personer som trenger nødvendig helsehjelp motsetter seg det, og kanskje ikke er såkalt samtykkekompetente. Men dette tilhører sjeldenheten.

Siden de fleste tvangsinnleggelsene mine, som var i 2014-2016, så har det faktisk skjedd en del endringer hva angår utøvelse av tvang. Lovverket har endret seg. Og jeg opplever faktisk også en type holdningsendring rundt omkring. En holdning om at tvang kan, bør, og må være aller siste utvei. Dette er bra.

Det å bruke tvang er uten tvil utfordrende for helsepersonell, men mest sannsynlig aller mest for pasienten selv. Det blir viktig å ikke glemme at det er mennesker det handler om. Mennesker, ikke saker. Uansett hvor sykt vedkommende måtte være så blir dette viktig å huske på. Det lyder kanskje banalt, men hvordan ville du blitt behandlet dersom du ble alvorlig psykisk syk og måtte på sykehus. Jeg tror man kommer langt med den gylne regel.

Mange forbinder kanskje ordet tvang med beltelegging, skjerming, og tvangsmedisinering. Ja, det kan være de tingene. Men tvang er vel ment som noe helt annet enn det. Nemlig omsorg. Beskyttelse. Jeg husker jeg spurte en sykepleier om hennes tanker om tvang en gang. Hun sa hun syns at det var noe av det verste med jobben hennes, men at hun forsto det var nødvendig, og at hun så det var til hjelp for mange. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.

Selve tvangen kan utføres på svært forskjellige måter. Noen mindre inngripende enn andre. Akkurat dette vet jeg dessverre mye om. Nå er jeg heldigvis fri som fuglen i dag, men jeg husker jeg faktisk nådde et punkt hvor jeg nærmet meg å akseptere det å være underlagt tvang. Noen grep gjorde dette enklere for meg.

At jeg følte meg lyttet til gjorde en stor forskjell for meg. Det er tross alt jeg som kjenner meg selv best. Forutsigbarhet ble også utrolig viktig. Det er jo viktig for oss alle. Men jeg tror kanskje det blir særlig viktig som tvangsinnlagt at man får forklaringer på hva som skjer og på hvorfor det skjer. Mer informasjon. Jeg husker at det ble veldig viktig for meg hvertfall. Det er viktig at det blir brukt god tid. Det vet jeg kan være en utfordring med tanke på den psykiatriske kabalen som jo skal gå opp, men det er faktisk nødvendig for at pasientene skal føle seg trygge og ivaretatt.

En annen ting jeg har tenkt på som helt essensielt for å bedre opplevelsen når tvang er i bildet er at man må snakke om det. Man er nødt til å snakke om de ubehagelige tingene. Snakk om tvangen. Snakk om vonde opplevelser med ulike vedtak, overføringer, beltelegging, skjerming, medisinering, eller hva det måtte være. Ved å snakke om disse tingene i etterkant er jeg ganske sikker på at man kan unngå mye ubehag og skam siden.

Da den nye loven for psykisk helsevern trådde i kraft 1.september 2017 tror jeg vi var mange, inkludert meg selv, som jublet. Det betyr jo ikke at all tvang blir borte. Men det betyr at spesialistene og overlegene kanskje må klø seg litt ekstra i hodet og lese litt ekstra i lovverket før de fatter et vedtak. Og godt er det. Psykiatrien er i endring. Det samme er holdningene til tvang. Det må vi godta.

 

#elineredderverdenlitt #hjertesakeripsykiatrien #psykiatri #psykiskhelse #tvang

Hjertesaker i psykiatrien - en bloggserie

Jeg er så heldig at jeg har noe jeg engasjerer meg for. Jeg tror vi alle trenger noe å bruke energien vår på. Noe som ikke bare dreier seg om oss selv. Noe som gjør at man kjenner blodet koke litt innimellom.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at min kampsak dreier seg om psykisk helse. Av naturlige årsaker har dette blitt et område jeg ønsker å legge mye av min energi til å få til positiv endringer.

For en tid tilbake ble jeg invitert til sykehuset jeg tilhører for å snakke om forbedringsmuligheter på avdelingen. La meg bare ha det sagt at jeg føler stor ydmykhet for at akkurat jeg ble invitert. Men så vet jeg jo at jeg har en del erfaring med det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. På godt og vondt. Jeg vet at min erfaring kan være til hjelp for andre. Jeg vet at jeg har mye å bidra med.

Jeg brukte timevis, dagevis, på å forberede dette møtet. Tenk om jeg kunne være med på å gjøre en forskjell? Bare en liten en. Det er alt jeg drømmer om.

Jeg er av den oppfatningen av det tross alt er mye som fungerer bra i psykiatrien. Det blir enkeltmenneskene jeg har møtt på min vei levende bevis på. Men med så mye annet finnes det forbedringsmuligheter også i psykiatrien.

Innenfor psykiatrien er det fem områder jeg ønsket, og stadig ønsker, å trekke frem med muligheter for forbedringer. Fem viktige områder. Fem hjertesaker i min kampsak. Og her er de:

  • Tvang
  • Medisinering
  • Brukermedvirkning
  • Kommunikasjon
  • Omsorg

 

Som en slags serie kommer jeg til å dele litt av mine tanker kring disse hjertesakene fremover. Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra for meg, kanskje ikke ville vært bra for deg. Vi er alle forskjellige. Likevel tror jeg at det vil være ting en del kan kjenne seg igjen i. Uansett håper jeg at du vil lese denne serien framover, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #mentalhelse #helse

Som en varm bølge

I likhet med så mange andre dager befinner jeg meg nå på kontoret. Det har jeg gjort utallige timer det siste året. Kontoret mitt består av en ganske hard benk, et rundt, veldig lite bord, og en del sur kaffe. Kontoret mitt er rett og slett på nabokafeen.

Jeg trives her. Det har blitt mitt kontor. Ikke bare kommer jeg meg ut av huset, jeg får også se andre mennesker. De aller fleste er jo faktisk veldig hyggelige. Nå er vi nesten på fornavn med hverandre, og koden til toalettet har jeg for lengst pugget utenat. Det er gratis internett her, og det spilles relativt rolig musikk over høyttalerne.

Det er kanskje litt dårlig betalt for meg å jobbe her på kontoret. I stede for å motta lønn betaler jeg opp til 56 kr for kaffen. Og det går en del kaffe i løpet av en uke. Kanskje litt merkelig at noen betaler av egen lomme for å jobbe i stede for å faktisk motta lønn. Men et sted må man jo begynne.

Jeg sitter som sagt på kontoret nå. Jeg har tidligvakt. Mens jeg sitter her kjenner jeg meg varm. Jeg kjenner en intens varme fylle meg. Og det er ikke den sure kaffen jeg snakker om. Det er en varme som fyller meg helt inn til hjertet.

Det er noe annerledes med denne varmen. Den er ikke fysisk. Den kan ikke kjennes på. Den føles. Den føles i hjertet. Jeg har faktisk aldri før følt meg slik jeg gjør nå. Det er så mye godt som har hendt meg det siste året. Så mye godhet som har kommet min vei. Jeg har bare ikke sett det før nå. Det er som en varm bølge som skylles over meg. Som om jeg svelger litt av det varme vannet og blir varm inni meg.

Kanskje blir dette klissete og litt vel sukkersøtt. Uansett tar jeg meg den frihet å være litt sukkersøt. Mitt liv fram til nå har vel vært alt annet enn sukkersøtt, så jeg tar i mot alt det som måtte komme av sukker med åpne armer.

Jeg passer på nyte dette øyeblikket til det fulle. Derfor skriver jeg ned alt jeg tenker rundt det. For jeg vet jo at det ikke vil vare evig. Men på denne måten kan jeg alltid se tilbake på det, og jeg kan lese om hvordan jeg følte meg akkurat på denne sukkersøte dagen.

Hvis jeg skal tillate meg selv å være litt dyp også så er dette kanskje det jeg setter aller mest pris på med livet. Kontrastene. Akkurat i dette øyeblikket kunne jeg ikke hatt det bedre. Men det kunne jeg nok ikke følt på dersom jeg ikke hadde vært innom den berømte kjelleren tidligere.

Jeg setter sånn pris på det å kunne kjenne på forskjellene her i livet. At jeg er i stand til å ta i mot sorg og tunge dager, så vel som jeg nå er i stand til å ta i mot godhet og glede. Hadde det ikke vært for de tunge stundene ville jeg kanskje ikke kjent så mye på den godheten og varmen som jeg så intenst kjenner på nå.

Det minner meg på at jeg må være takknemlig. Takknemlig for alt det livet har å by på. Det minner meg på at jeg kan lære noe fra en hver situasjon. Det er verdifullt. Og det som er verdifullt er verdt å være takknemlig for.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #livet

 

Det er nå det begynner

Jeg begynte og synes synd på meg selv. Jeg var på god vei ned i den dype gropa. Alt føltes meningsløst. Jeg ville bare krøke meg sammen under dyna til en ball og bli der. Aldri måtte forholde meg til en levende sjel igjen.

Litt senere satt jeg der med øynene fulle av tårer. Men de var av det gode slaget. Jeg smilte. En varme traff meg. Denne gode følelsen skulle jeg ta vare på. Det bestemte jeg meg for. Og den skulle nytes så godt at selv ikke den mildeste depresjon kunne treffe meg.

Nå Eline. Det er nå det begynner.

Skritt for skritt. Tanke for tanke. Minutt for minutt. Det blir bedre. Det blir det alltid.

Nå Eline. Det er nå det begynner. Livet. 

Foto: Atle Kvia

Redd for å være redd

Hvordan har du det Eline?

Jeg tror jeg kommer til å gråte ut øynene mine til slutt. Maskaraen er for lengst borte. Ingen vits i å prøve engang. Her renner tårene som fritt fall i en foss. Faen, så vondt det gjør. Det er sunt å gråte. Det har jeg selv påstått. Nå er det på tide å leve etter egne ord. Problemet er bare at jeg ikke gråter fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Så forbanna redd.

Hva er du redd for Eline?

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Alt? Ingenting? Det gjør så jævlig vondt, men jeg vet ikke hvorfor. Og jeg er så jævlig redd, men jeg vet ikke for hva. En konstant redsel som bare ikke vil gi seg. Høye skuldre. Knyttede never. Svette hender. Høy puls. Korte åndedrag.

Angst sier du?

Behandleren min pleier å si til meg at så lenge jeg puster er det mer som er rett enn som er galt. Hun har kanskje et poeng. Det roer seg litt, og jeg får det lettere. En liten pause. Jeg vil bare at det skal vare. Ikke telle ned til neste hyperventilering. Men jeg fortsetter å puste. Uansett. Det er faktisk mer som er rett enn som er galt.

Så hva er du redd for Eline?

Jeg vet nå hva jeg vil svare. Alt. Ingenting. Jeg er redd for å være redd. Men det gjør ingenting. For det finnes faktisk mer som er rett enn som er galt.

Så jeg fortsetter å puste.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #mentalhelse #angst

Jeg ønsker meg vekk

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Det er ikke bare tankene. Jeg kjenner det i kroppen. Uroen. Frykten. Det snører seg sammen i halsen. Det trykker i brystet. Ubehag.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Uansett hvor jeg drar. Uansett hvor hardt jeg prøver. Det er der likevel. Jeg kan ikke rømme.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Som om det er noe jeg forsøker å unngå. En tanke. En følelse. Jeg ønsker å forstå. Eller gjør jeg egentlig det? Jo mer jeg tenker, jo hardere jeg prøver, jo vanskeligere blir det.

Jeg må vekk. Må bare vekk.

Hva er det egentlig jeg leter etter? Tegn? Svar? Ro? En fornuftig forklaring på hvorfor jeg føler meg annerledes. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid.

Jeg vil føle meg hel igjen. Jeg vil bare være meg.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted.

Ønsker for 2018

Jeg har aldri laget meg nyttårsforsetter før. Jeg har ikke tenkt til å begynne med det nå heller. Ikke at det er noe galt i å gjøre det. Det er bare ikke helt meg. Jeg elsker jo å skrive lister. Og jeg liker å ha mål og ambisjoner. For all del. Men jeg har rett og slett ikke selvtillit nok, eller troen nok på meg selv, til at jeg skal kunne holde på noen forsetter.

Dessuten har jeg allerede kuttet ut alkohol, OG jeg har sluttet med snus. Jeg kunne selvsagt trent mer og spist sunnere, men jeg lever bare en gang. Livet er for kort til og brukes på ting man ikke ønsker. Det har jeg gjort nok av fra før. Jeg sier ikke mer om det.

Apropos ønsker. Jeg vil heller lage meg noen ønsker for det nye året enn nyttårsforsetter. En slags ønskeliste. Og som ønskelister flest er det ingen grenser her for hvor store eller små ønskene måtte være. Her er alt lov.

  • Jeg ønsker at det blir fred i verden, og at alle kan være snille mot hverandre. Det sier seg selv hvorfor dette er verdt å ønske seg.
  • Jeg ønsker at Statsminister Erna Solberg og jeg, for en dag i 2018, bytter liv. Rett og slett for å lære av hverandre. For å se ting gjennom hverandres øyne, og på den måten kunne bedre samfunnet.
  • Så ønsker jeg at jeg får snakke med Erna igjen. Jeg tror nemlig ikke vi fikk snakket om alt sist. Vi har nok en del mer å diskutere.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg holder meg sånn nogenlunde frisk. Hva nå enn det betyr. Jeg vil kunne være i stand til å jobbe eller studere. Eller begge deler. Gjerne over lengre tid. Jeg vil bidra i samfunnet. Føle mestring.
  • Jeg ønsker at jeg får mer tid sammen med mennesker som betyr noe for meg. Mennesker som gjør at jeg føler dette livet er verdt å leve. Dere vet hvem dere er.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg skal få se Susanne Sundfør live hvertfall 3 ganger. Den dama der fungerer bedre enn en sobril på meg.
  • Jeg ønsker å reise mer. Oppleve verden. Ulike kulturer. Men helst når jeg er i vater.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg blir litt snillere. Ikke for snill, for det er ikke bra. Men litt snillere kan ikke skade. Jeg ønsker at jeg klarer å tenke enda mer på hvordan mennesker rundt meg har det.

 

Det fine med ønskelister er at alt er lov. Det er jo ikke sikkert at jeg får alle ønskene mine oppfylt dette året. Men det er lov å prøve seg. Det er jo derfor det heter ønskeliste.

Det er en del som sier at det du tenker på det tiltrekker du deg. En slags amerikansk psykologisk teori. Vel, hvis det stemmer skal jeg bare tenke på denne ønskelisten. Det skal ikke være plass til en eneste annen tanke i 2018. Så får vi bare vente og se. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #nyttår #2018 #ønskeliste

Mitt 2017 i bilder

Nå som bloggen begynner å ha vart en stund tenkte jeg det kunne være fint med en slags oppsummering av året 2017. En oppsummering i bilder. 

Januar:

2017 startet med et brak. Jeg var fri som fuglen og satset fullt på både blogg og studier. Jeg delte et svært personlig innlegg om jenta med de lysende hendene, og brukte skrivingen som terapi. 

Februar:

Dette var måneden da bloggen min fylte 1/2 år, noe som ble feiret med brast og bram. Desto større grunn til feiring ble det da en kronikk jeg skrev om medisinfri behandling ble lest opp på Litteraturhuset i Oslo. Stas. Kanskje ble det litt for stas, for jeg ble innlagt rundt samme tid.

Mars:

26-årsdagen min ble feiret på en akuttpsykiatrisk avdeling. Har nok hatt bedre feiringer, men jeg klarte å se lyspunkt tross alt. Permisjoner fikk jeg. Særlig for å gjøre intervjuer. Mars var måneden hvor KK intervjuet meg.

April:

April med en god måned for meg. Hvis jeg ser bort i fra at jeg mistet plassen på drømmestudiet mitt. Etter en liten tur i kjelleren hadde jeg et pappa-råd med begge pappaene mine, og ting så lysere ut. Et intervju jeg gjorde med medlemsbladet til Mental Helse Ungdom, Inspira, ble publisert. Stas. Ikke lang tid etter fikk jeg publisert en kronikk i Dagsavisen som jeg kalte den perfekte innleggelsen. Ironisk nok ble den publisert da jeg selv var innlagt. 

Mai:

Mai måned ble stort sett tilbragt på en døgnpost. Jeg hadde dog mye fritid til å gjøre som jeg selv ville. Det er jeg veldig glad for. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være ikledd en beltestakk på en psykiatrisk avdeling, men mai 2017 ble altså tiden for det. Selve nasjonaldagen ble feiret med familie, og godt er det. 

 

Juni: 

Juni var måneden hvor jeg strakk ut begge hender. Jeg var ærlig om at jeg trengte sosialt påfyll etter sykehusoppholdene mine. Det jeg ble møtt med rører meg til tårer enda bare ved å tenke på det. Jeg har fått venner for livet. Og det i en alder av 26. Jeg var også en tur til gamle trakter for en reunion med ungdomsskolen min. Stas.

Juli:

Denne måneden skulle vise seg å bli årets pusterom på mange måter. Jeg tok turen nordover for å besøke min bedre halvdel, og jeg forelsket meg totalt i Harstad. Ikke bare fisket jeg sei, jeg spiste også et seihjerte, rått (anbefales ikke).

August:

August ble måneden hvor jeg forelsket meg på nytt. Denne gangen i naturen. Det som begynte som en hyggelig ekspedisjon, ekspedisjonreddeverdenlitt, utviklet seg til å bli et slitsomt race for å finne ro.

September:

Denne måneden startet med en slags frivillig husarrest. Noe som kanskje var nødvendig. Jeg roet meg, og var klar for verden igjen. Jeg kom på hvor fint jeg syns det var å fange høstens farger i ei kameralinse, og brukte mye av tiden min på turer og kafebesøk. I slutten av måneden fikk jeg publisert et essay jeg hadde jobbet lenge med i Tidsskriftet for Psykisk Helsebarbeid. Stas. 

Oktober:

Oktober måned ble blant annet brukt i naturen med venner. Her ser du bilder fra en magisk solnedgang i Sørkedalen i Oslo. Tiden ellers ble brukt på skriving og jobbsøking. Jeg holdt også mitt aller første foredrag på Mortensrud DPS, noe som var veldig, veldig stas.

November: 

Det ble mange kafeturer, og noen turer til biblioteket for å skrive. I løpet av måneden ble et intervju jeg gjorde med Bladet for Psykisk Helse publisert. Det er det tøffeste intervjuet jeg har gjort. Jeg fortalte åpent om mine opplevelser med skjerming, som jeg ikke unner noen. 

Desember:

Er det en måned som ble en real skuffelse dette året så er det desember. Luremåneden. Julen ble ikke slik jeg ønsket meg. Men livet er ingen selvoppfyllende ønskeliste. Det vet jeg nå. Og det er greit, for det ordner seg. Det gjør det alltids. 

Takk for meg 2017. Ser frem til nye opplevelser og skriverier i 2018!

Godt nytt år!

Viktigere enn samvittigheten

Jeg sto og rev meg i håret mens jeg vugget frem og tilbake i gangen. Skulle jeg gå ut eller bli?

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Aller helst ville jeg ta sats og løpe på veggen. Kanskje mot vinduet. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte på moren min. På mormoren min. Og på vennene mine. Og så nærmet det seg jul.

Jeg kjørte buss og trikk, bare fordi. Jeg måtte være i bevegelse. På vei til en plass, uten å vite hvor. Men så sto jeg der da. Midt på stasjonen. Igjen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare og komme meg hjem. Hver muskel i kroppen kjentes som sement. Og nå var det jul.

Jeg må bare fokusere. Hvis svaret ligger i meg er det kanskje best jeg er alene. Det kommer til å gjøre vondt, men jeg får si unnskyld siden. Dette er viktigere enn samvittigheten min.

Jeg teller dager. Til et nytt år. Til blanke ark. Til nye muligheter. 

For kjære, jeg er redd jeg går meg vill igjen. Som en fugl på leting etter mat. Alt jeg vil ha er svar.

Men det kommer til å ordne seg. Det må det bare.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #mentalhelse #helse #jul #nyttår #vinter

Jeg kommer nok fram tilslutt

Høy puls. Klamme hender. Igjen. Faen.

Faen. Faen. Faen.

 

Jeg går og går, uten sjans til å vite hvor jeg skal.

Det er jo ikke så farlig, for jeg kommer nok fram tilslutt.

 

Jeg skal et sted, men glemmer hele tiden hvor. Jeg får bare en følelse.

Det er vel ikke så farlig, for jeg kommer nok fram tilslutt.

 

Jeg tenker så mye på hvem jeg er, og på hvor jeg kommer fra, at jeg føler jeg forsvinner.

Ned i bakken. Ned i et hull. Et svart hull.

 

Men jeg kommer nok fram tilslutt. 

 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Bare for en kveld

Hva ønsker du deg til jul, Eline?

Jeg vet ikke helt jeg, ingenting, for jeg har egentlig alt, svarer jeg så høflig som jeg kan.

Å, som jeg skulle ønske jeg var 6 år gammel igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til en tid hvor all spenningen dreide seg om jeg skulle få en ny barbie-dukke eller ei. Tilbake til en tid hvor jeg gledet meg så mye at jeg ikke fikk sove natten før julaften.

Jeg glemmer aldri spenningen. Den var elektrisk, på grensen til magisk. Jeg vil tilbake til den tiden hvor jeg nektet å ha på meg noe annet enn min rosa tyllkjole. Jeg følte meg som en prinsesse.

Å, jeg skulle sånn ønske jeg kunne skru tilbake tiden. Tilbake til en tid hvor jeg ikke bekymret meg for penger, og for hvordan jeg skulle få endene til å møtes. Tilbake til en tid hvor jeg ikke visste betydningen av alkoholproblemer eller psykiske lidelser. Nei, for da jeg var 6 år eksisterte ikke dette i min verden.

Så hva ønsker du deg til jul i år, Eline?

Jeg vet ikke helt jeg. Ingenting, for jeg har egentlig alt, svarer jeg så høflig som jeg kan.

Vel, i følge moren min er det stygt å lyve. Og jeg lyver faktisk når jeg sier at jeg ikke ønsker meg noen ting. At jeg har alt jeg trenger. Det er en løgn. Og jeg vet at det gjelder mange andre også. Skulle jeg svart helt ærlig på dette spørsmålet hadde jeg svart at jeg ønsker meg trygghet. Bare litt. Kanskje bare for en kveld.

I en alder av 26 er trygghet det som står øverst på min ønskeliste. Og jeg vet at det står på mange andres ønskelister også. Jeg vet at vi dessverre er mange som nå går inn i en tid som vi gruer oss til. Kontrastene i livet blir så himla store på denne tiden.

Å, som jeg skulle ønske jeg var 6 år gammel igjen. Da skjønte jeg aldri hvorfor noen voksne gråt, eller hvorfor noen oppførte seg rarere og rarere i løpet av kvelden. Jeg ble skjermet fra dette. Hjernen min hadde rett og slett ikke plass. Fantastisk?

Å, hvor mye skulle jeg vel ikke gitt for å være 6 år gammel igjen. Bare for en kveld. La meg slippe og bekymre meg over hvor mye gavene kostet, antall glass akevitt som blir drukket, og ubehagelige humørsvingninger. La meg få kjenne på magien. La meg få kle meg i rosa tyllkjole. Og la meg få være prinsesse igjen.

Bare for en kveld. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #ønskeliste #jul 

Oh Happy Day

Det var da hun begynte å synge og spille piano i naborommet at jeg bare måtte smile. Oh happy day.

Det var kveldsmat igjen. Slåsskampen om majonesen hadde akkurat roet seg litt. Du vet det Eline, at livet går videre selv uten majones, sa fyren ved siden av meg. Jeg trakk godt på smilebåndet, men kikket forsiktig ned i bordet for ikke å brase ut i latter.

Hyling og kjefting. Et øyeblikk var jeg redd kniver og gafler skulle fly veggimellom. Temperaturen var til å ta og føle på.

Pianoet fortsatte. Oh happy day.

Du vet det Eline, at livet går videre selv uten majones. Smilet mitt ble bredere. Jeg løftet hodet og så på de rundt meg. Ikke et smil å møte.

Oh happy day. Oh happy day.

Stillhet. Ingen sa noen ting. 10 stykker rundt bordet, og det eneste vi hørte var knasking av knekkebrød og slurping av juice.

Jeg tror kanskje vi skal bli litt bedre kjent med hverandre, siden vi alle er innesperret her, var det en som sa. Kremt. Nei det får vi ta siden, nå spiser vi, var svaret han fikk.

Pianoet trallet igjen. Oh happy day.

Jeg kan ikke noe for det, men denne situasjonen gjorde meg trist. Rett og slett trist. Her sitter vi. En gjeng mennesker som overhodet ikke kjenner hverandre. Ingen er her fordi de sliter med flass. Alle har vi en eller annen psykisk balast som vi har dratt med oss inn hit.

Og her sitter vi altså, en søndags kveld. Det er lov å sloss om majonestuben, det er lov å kjefte, det er lov å hyle. Men å bli bedre kjent med hverandre, eller snakke om hvordan vi egentlig har det, det tar vi siden.

Oh happy day. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #sykehus #innleggelse

Skjerming i psykiatrien

Jeg er åpen om mye når det gjelder min historie som psykiatrisk pasient. Jeg skriver åpent om tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, og beltelegging. Likevel er det ikke alt jeg har klart å være åpen om.

Skjerming i psykiatrien er et tema jeg bevisst har latt ligge til nå. Det har rett og slett vært for vondt og vanskelig for meg. Jeg har bare villet glemme. Nå skjønner jeg at jeg må jobbe meg gjennom dette også. Jeg er nødt til å bearbeide det som har hendt for å kunne klare og komme videre.

Jeg føler selv at jeg klarer å se flere sider av ulike saker. Det blir utfordrende når det kommer til skjerming i psykiatrien. Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå hvordan skjerming av pasienter kan være en del av en behandling.

Selv ble jeg holdt skjermet i ca 2 uker. Det ble fattet vedtak om skjerming av meg etter en episode med beltelegging. Jeg har problemer med å huske alt, men jeg husker dessverre nok til å si at det er noe av det verste jeg har opplevd. Dette er en opplevelse jeg ikke unner noen.

Vi mennesker er sosiale vesener, vi trenger hverandre for å overleve. Vi er rett og slett ikke skapt for å være alene.

Jeg kan huske jeg følte meg veldig ensom. Jeg kan huske hvor vondt jeg hadde i kroppen. Det var det ingen som snakket med meg om. Jeg kan huske at jeg måtte ha døren åpen mens jeg dusjet. Og jeg kan huske hvor redd jeg var.

Jeg kan huske hvor skummelt det var da døren til rommet mitt ble åpnet. Det var bare en seng, meg, og en vakt der inne. Og som regel var det medisinering når døren ble åpnet. Enten frivillig med tabletter, eller med sprøyte dersom jeg nektet. Da var de som regel mange til å holde meg også. Jeg kan ikke fatte at dette har vært nødvendig.  

Det jeg ikke har fortalt til noen er at jeg nå, 2 år etter, fremdeles sliter med dette. Jeg får stadig flashbacks, og jeg får fremdeles mareritt. Jeg klarer ikke glemme uansett hvor hardt jeg prøver. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan dette skulle være med på å hjelpe meg. Jeg som, i utgangspunktet, var veldig redd.

Jeg vet at jeg fikk lese litt i aviser sammen med sykepleierne. Jeg vet at de kom med mat til meg. Jeg vet at jeg noen ganger også fikk spille kort med de. Men alt dette havner i skyggen av blåmerkene etter beltene, og av den frykten jeg levde med.

Jeg har alltid hatt behov for å forstå ting. Uansett hvor vanskelig ting har vært, så har jeg hatt behov for å forstå hvorfor ting har blitt gjort. I dag kan jeg forstå mye av behandlingen som blir gjort i forhold til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i behandlingsapparatet sin situasjon, og til en viss grad klarer jeg det.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og i mitt tilfelle finner jeg ingen grunn til at skjerming skulle være en del av min behandling. Det fungerte rett og slett ikke. Jeg ble bare redd av det. Og jeg tror ikke det går an å skremme psykiske lidelser ut av noen. Det er ikke sånn at jeg tror helsepersonell bevisst har gått inn for å gjøre meg redd, men jeg setter store spørsmålstegn ved denne typen behandling. 

For 2 år siden sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle snakke med noen om dette. Nå åpner jeg meg nok en gang. Jeg gjør det fordi jeg har tro på åpenhet. Fordi jeg ikke ønsker at flere skal måtte gå igjennom det samme som meg. Og fordi jeg har et håp om at dette en vakker dag skal kunne gjøre litt mindre vondt.

#elineredderverdenlitt #psykose #sykehus #tvang #skjerming #psykiatri #psykiskhelse

Vi vet så lite om hverandre

Her sitter jeg. På kafe igjen. Det lukter ferskt brød og nykvernet kaffe. Lokalet har behagelige farger og belysning. Det sitter ca 15-20 andre rundt meg. De fleste sitter sammen med noen. En del prater, noen leser, mens andre jobber iherdig bak datamaskinene sine.

Jeg bare sitter her jeg. Eller, nå skriver jeg. Men fram til nå har jeg sittet og stirret ut i luften, studert menneskene rundt meg, og pustet. Pustet dypt med magen. Skikkelige åndedrag.

Jeg tenker på så lite vi vet om de rundt oss her vi sitter ved siden av hverandre. Jeg vet ingenting om menneskene rundt meg, og de vet overhodet ingenting om meg. Annet enn at også jeg sitter her inne. Hvis de har registrert meg.

Hadde jeg spurt fyren ved siden av meg ville jeg kanskje fått vite at han satt og leste til en eksamen. Kanskje han i tillegg har barn i barnehagen som han må hente etterpå. Hadde jeg spurt han ville jeg kanskje fått vite at han kanskje fikk bot på trikken tidligere i dag, som han ikke vet hvordan han skal få betalt.

Men jeg vet ingenting.

Hadde jeg spurt jentene på andre siden av rommet ville de kanskje sagt at de satt og jobbet med en veldig viktig presentasjon. Jeg ville kanskje fått vite at en av de snublet på veien hit fordi det var glatt ute. Hadde jeg spurt ville jeg kanskje fått vite at en av de hadde kreft, og at de satt og snakket om nettopp det.

Men jeg vet ingenting. Ingenting annet enn at de også sitter her inne. For jeg har registrert de.

Hadde de spurt meg ville de kanskje fått vite at jeg sitter her akkurat nå fordi jeg har permisjon. At jeg egentlig er innlagt på et psykiatrisk sykehus. De ville kanskje fått vite at jeg er livredd for livet, og at jeg sitter her og drikker kaffe for å få pause. Pause fra meg selv.

Men de vet ingenting.

Jeg tenker igjen på hvor lite vi egentlig vet om hverandre. Kanskje skal jeg reise meg, hoppe opp på bordet, og rope ut at jeg vil bli kjent med dem alle sammen. En veldig unorsk ting å gjøre. Det frister veldig, men jeg lar det bli med tanken.

Tenk så lite vi egentlig vet om menneskene rundt oss. Om hverandre. Kanskje er det fint. Kanskje er det litt trist. Jeg synes faktisk det er litt skummelt. Men så lenge man er klar over uvissheten så tror jeg faktisk at det gjør noe med oss. På en positiv måte.

En person jeg har blitt veldig glad i sa en gang til meg at jo mer du vet om en person, jo bedre du kjenner en person, jo mer glad vil du bli i vedkommende. Og det dette gjelder nesten uansett hvem det er snakk om.

Jeg tror hun har rett i sin uttalelse. Jeg tror vi må tørre og vise nysgjerrighet. Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikhet som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #kafe

Jeg sykemelder meg

Bare en tur for å finne meg selv igjen. Ironisk nok fikk jeg sete på rad 13. Flaks jeg ikke er redd for å fly. Bare dumt jeg er redd for livet. 55 minutter oppe blant skyene først, før det bar rett ned i kjelleren.

Det er ingen lysende hender som lyser opp for meg denne gangen. Jeg kan ikke lenger få gress til å gro. Fargen grønn gir meg ikke superkrefter. Det er heller ingen stemmer fra veggene som forteller meg hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg er bare meg. Og jeg har det ikke helt bra. Det må jeg ta på alvor. Noe er ødelagt. Jeg vet ikke hva, men jeg skal reparere det. Jeg må det.

Jeg blir sliten av meg selv. Jeg vil ha litt fri. Jeg vil ha fri til å bli meg selv igjen.

Nå høres dette kanskje ut som et tragisk sørgebrev. Det er det overhodet ikke ment som. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker knekker en gang i blant. Det fine er at vi reiser oss igjen. Og det rare er at vi ofte blir sterkere.

Det er ingen andre enn meg selv som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Det er mitt ansvar. Mitt liv.

Men nå har jeg bestemt meg så mye for gode ting at jeg nesten ikke vet forskjell på opp og ned. På tide å ta styringen igjen. Snu rattet. Kanskje bruke kompass om nødvendig.

Når jeg skriver at jeg sykemelder meg er det rett og slett fordi jeg trenger en pause. Ikke fra skrivingen, ikke fra familie, ikke fra venner, ikke fra livet. Men fra meg.

Jeg trenger en pause fra meg selv.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #sykemeldt #sykemelding

Å fly med klippet vinge

Den vingen som gang på gang har blitt forsøkt reparert, er nå brukket igjen. Denne gangen er den helt avklippet. Det gjør ikke vondt, men fuglen må fly likevel.

Å fly med klippet vinge er ingen enkel sak. Men det er ikke umulig. Flyturene er ikke risikofritt, men hva i livet er vel det?

Fuglen visste ikke helt hvor den skulle fly, men bort måtte den. Det visste den bare.

Å fly med klippet vinge er ingen enkel sak. Selv om fuglen kan lette fra bakken, er sjansen for bare å fly rundt i sirkel stor. Og det har fuglen gjort nok av fra før.

Det er ikke så viktig for fuglen å være som alle andre. Det som betyr noe er å være i stand til å fly. Men er det mulig å fly med bare en vinge, spurte fuglen. Det var ingen som svarte.

Stillheten snakker for seg selv. Fuglen er ikke lei seg lenger. For nå vet den at det finnes håp.

Noen ganger må man lete der ingen andre ser. Noen ganger må man tenke annerledes.

Og noen ganger må man fly med kun én vinge. 

 

#elineredderverdenlitt

På tide å komme seg hjem

Lukten av kaffe

Lyden av trillekofferter og tog i bakgrunnen

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der, men det må ha vært en stund. Jeg dro ut tidlig på morgenen for å slippe unna det meste av folk. Tenkte det ville bli lettere å finne fram da.

Synet av stressede mennesker som løp

Tidstabellen på tavlen

Tiden bare fløy avgårde. Jeg hadde ikke sovet den natten heller. Men det gjorde ingenting. Jeg kunne se klarere. Nå måtte jeg bare fokusere. Så masse mennesker plutselig. Så mye støy. Så mange stressede ansikter.

Damestemmen over høyttalerne

Raske skritt mot perrongene

Jeg visste ikke om jeg skulle hoppe på et tog eller bli igjen. Men jeg ble stående. Jeg kunne ikke gå glipp av noe. Jeg hadde tatt feil før. Jeg ville ikke gjøre det igjen.

Blinkende reklame på veggene

Duene som raskt fløy gjennom bygget

På tide å komme seg hjem. Men jeg sto dønn fast. Kunne ikke bevege meg. Alt gikk i sakte film. Alt bort sett fra i hodet mitt. Tankene fløy raskere enn fuglene på stasjonen.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der, men det må ha vært en stund.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Kjære Eline 6 år

Kjære Eline 

Du er liten nå, men en dag vil også du bli stor. Selv om det kanskje ikke føles slik så er det sant. Verden kan virke stor og skummel, men du skal vite at du er trygg. Du fortjener nemlig like mye som alle andre å ha en plass i denne verdenen.

Hva drømmer du om å bli når du blir stor Eline?

Det er nok vanlig for de aller fleste barn å ha drømmer. Jeg husker enda hva min aller største drøm var. Jeg var nok ikke mer enn 6 år gammel da jeg drømte om dette daglig. Å, som jeg husker jeg så opp til de fine damene. Damene på flyet. Med flotte drakter og med håret pent festet i nakken. Ja, det var flyvertinne jeg ville bli. Det var min drøm.

Jeg kan huske jeg latet som om stuen hjemme var et fly. Med rak rygg vandret jeg frem og tilbake langs midtgangen (plassen mellom stuebordet og sofaen). Stolt viste jeg frem nødutgangen (vinduet på stuen). Kaffe? Te? Spurte jeg passasjerene (min mor og mormor).

Tenk at jeg allerede som liten drømte om å fly. Kanskje likte jeg følelsen av å være på vei en plass. Kanskje drømte jeg om å komme meg vekk. Jeg kan hvertfall huske at det var mer enn de fine draktene som lokket meg opp mot skyene.

Kjære Eline 6 år. Ta vare på drømmene dine. Du kommer til å trenge de. Det er ikke sikkert at alt går som planlagt, eller som du ønsker i livet. Men kanskje er det en mening med det.

Du vil komme til å oppleve smerte og motgang, men hold ut Eline. Det vil være verdt det. Fortvil ikke når mørket kaster seg over deg som, og når alt virker håpløst. Det vil bli lysere, og det finnes så absolutt håp.

Kjære Eline 6 år. Du er allerede nå ganske så standhaftig og bestemt. Pass på så dette ikke setter kjepper i hjulene dine. For du vil, som voksen, fremdeles ha disse egenskapene.

Tålmodigheten din vil bli testet til det ytterste, da vil jeg bare minne deg på at det vil dukke opp mange fine mennesker underveis. Ha tiltro til dem. Disse vil gjøre utfordringene dine litt enklere. Bare gi disse menneskene en sjans.

Kjære, lille Eline. Husk at du er modig. Vit at du har et hjerte som banker for andre. Ta vare på det. Ta vare på andre. Ta vare på deg selv. Og ta vare på drømmene dine. Når virkeligheten ikke er til å stole på, har du lov til å drømme deg litt bort. Bare ikke mist deg selv på veien.

I dag er kanskje ikke virkeligheten min helt til å stole på, så jeg tillater meg selv, 20 år etter, å drømme meg litt bort.

Kaffe? Te? På tide å finne ut hvor nødutgangene er. Hvertfall før jeg letter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #drømmer #barndom #flyvertinne #fly 

Hvem er jeg

Hvor kommer jeg fra? Hva skal jeg bli? Hvem er jeg? Jeg er nok ikke den eneste som har stilt disse spørsmålene.

Noen ganger får jeg det litt over meg. Det kan føles litt som om jeg hopper fra et stupebrett. Så mange spørsmål uten noe særlig svar. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og grublet på slike eksistensielle ting.

Selv om det ikke er sunt å ikke sove, så tror jeg derimot at det er sunt å gruble litt innimellom. Spesielt over disse tingene. Nei vel, så får man kanskje ikke alltid noe svar. Kanskje man ikke kommer fram til noen fornuftig løsning heller. Men gjør det noe da? Er det egentlig det som betyr noe?

Hvem er jeg? Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Jeg er jo Eline. Men hvem er jeg? Hvem er Eline?

Noen ganger, når jeg er i det rette hjørnet, føles det som om jeg hopper fra stupebrettet uten sjans til noensinne å lande igjen. Det er en merkelig følelse. Jeg prøver og prøver å finne ut av hvem jeg er, men jeg lander aldri. Det er nesten så jo hardere jeg prøver, jo lenger unna et svar kommer jeg. Da føler jeg meg mindre meg enn noen gang. Eline blir bare fjernere og fjernere, og det hele føles ut som en drøm. Jeg glemmer rett og slett hvem jeg er.

Jeg husker første gangen jeg opplevde dette. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år gammel. Siden den gang har jeg hoppet fra stupebrettet mange ganger. Det er ubehagelig å kjenne at man holder på å miste seg selv. Det kan være skremmende å føle seg uvirkelig.

Med tiden lærte jeg meg etterhvert noen knep. Knep som som regel hjelper meg å lande igjen. Hvem er jeg? Skjerp deg Eline, det vet du. Du er deg. Ofte hjelper ikke dette i seg selv. Ofte er jeg nødt til å feste tankevirksomheten på de tingene jeg kjenner til. Det kan være omsorgspersoner i livet mitt, det kan være gode venner som kjenner meg godt, eller det kan være stedet jeg bor.

Tenke, tenke, tenke. Hvem er jeg? Hjelper ikke dette så tyr jeg til det siste kortet i ermet, nemlig å ta på fysiske ting rundt meg. Ok, jeg kan kjenne at jeg sitter på en stol. Det er ingen myk stol, men den er heller ikke hard. Det er min stol. Og denne stolen står i min stue. Jeg må ta på stueveggene for å kjenne at de er der. Veggene i min stue som er i min leilighet. Og her er jeg. Hvem er jeg? Der landet jeg, og jeg kan puste igjen.

Jeg har ikke tenkt så mye over det før, men grunnen til at disse eksistensielle spørsmålene blir så viktige for meg er jo fordi de så sterkt er knyttet til følelsene mine. De appellerer til trygghetsfølelsen hos meg. Og jeg ønsker jo, som så mange andre, å føle meg trygg.

Jeg forsto det ikke før, men jeg ser nå hvor viktig følelsen av tilhørighet er. Tilhørighet. Egentlig et ganske flott ord. Men hva handler det om? Tilhørighet handler, for meg, om å kjenne at man har en plass i denne verden, og at man selv kan fylle denne plassen.

Tilhørighet handler i aller høyeste grad om trygghet. Og jeg tror også at det handler en del om kjærlighet mellom mennesker. Hvis dette stemmer så er det jo ingen tvil om at tilhørighet er viktig.

Hvem er jeg? For å kunne svare på dette skjønner jeg nå at jeg må se på tilhørigheten min. Hvor er min tilhørighet?

Jeg har flyttet mange ganger i løpet av mitt 26-årige liv. Ikke bare mellom hus, men også mellom byer. Dette har gjort noe med min opplevelse av tilhørighet. Det er en grunn til at jeg syns det er lettere å svare på hvor jeg bor enn på hvor jeg kommer fra. Men er dette det viktigste for min tilhørighet?

Hvor holder familien min til? Og hva med vennene mine? Her kommer jeg inn på noe viktig. For det er en forskjell på å kjenne meg hjemme der tingene mine er, der jeg bor mest, og på å kjenne meg hjemme blant de jeg er glad i.

Heldigvis for meg nå kan jeg si at jeg både føler meg hjemme i mitt eget hjem, og at jeg føler meg hjemme blant de jeg er glad i. Jeg føler selv at jeg har en tilhørighet. Og nå, som jeg er klar over det, ser jeg hvordan det preger min psykiske helse. Jeg kan for første gang på lenge si at jeg har det bra og virkelig mene det.

Det er klart at det, i mange tilfeller, skal mer til enn et hjem og gode mennesker for å ha det helt godt psykisk. Men viktigheten av selv å føle tilhørighet bør ikke undervurderes. Vi trenger alle mennesker å føle at vi har noe vi kan kalle et hjem. Vi trenger alle å ha andre mennesker rundt oss. Og vi trenger alle å føle at vi er en del av noe. Det er for meg tilhørighet.

Så hvem er jeg? Jeg vet faktisk ikke helt, men det gjør ingenting.

Hvem er du?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #helse #filosofi #tilhørighet

Hvis jeg forsvinner

Jeg tenkte plutselig på hvor stor verden var, og på hvor liten jeg virket i forhold. Det skremte meg. Mer enn jeg liker å innrømme.

Jeg følte meg som nålen i høystakken der jeg gikk. Det var skremmende og trist, men samtidig vakkert. Livet er merkelig sånn.

Jeg vil ikke være redd lenger. Jeg ønsker å få med meg alle fargene. Jeg vil bare ikke forsvinne på veien. Miste meg selv.

 

Hvis jeg ler, er det noen som ler med meg?

Hvis jeg roper, er det noen som hører?

Hvis jeg gråter, er det noen som ser?

 

Og hvis jeg forsvinner, er det noen som egentlig merker det?

 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #angst #helse #livet

Noen dager er bare sånn

Jeg har følt meg litt rar i det siste. Fin, men rar. Som om huden min er laget av bobleplast. Og som om folk rundt meg har villet klemme i stykker boblene, men har latt være. Helt fram til i dag. Det smalt ganske høyt når bobleplasten først sprakk, men det var det ingen andre som hørte.

I dag sto jeg i gangen min i over en time før jeg klarte å gå ut. På meg sko og jakke, av med sko og jakke. Og på igjen. Ett skritt fram, to tilbake. Ett skritt fram igjen. Det var stille, men jeg kunne høre naboene snakke gjennom veggene. Snakket de om meg? Tenk om noen skulle ha tak i meg. Nei, slapp av Eline.

En klok dame sa en gang til meg at fordelen med å snakke med seg selv er at man som regel får de svarene man ønsker.

- Hva er problemet, Eline? Du har gjort dette hundrevis av ganger før. Skjerp deg.

- Men tenk på alle menneskene der ute. Tenk om de ler av meg. Jeg er redd, men jeg vil ikke stenge meg inne heller.

- Skjerp deg, Eline. Kom deg ut. Du har godt av det.

Jeg kom meg ut til slutt. Men det måtte faktisk noen tårer til. Og disse tårene var ikke av det gode slaget. Maskaraen røyk i dag. Plutselig var det som om all verdens redsel slo ned i meg, som et lyn. Jeg frøs til. Stiv som en pinne sto jeg og vagget fram og tilbake i gangen. Sist jeg hyperventilerte slik jeg har gjort i dag var etter en berg-og-dal-bane-tur på Tusenfryd.

Men det er greit. Det må være greit. Berg-og-da-baner gir livet farger.

Jeg forsøkte å tørke tårene mine mens jeg prøvde å minne meg selv på alle fargene. Det er når mørket faller at jeg trenger påminnelsene mest. Tårene fortsatte og renne mens jeg vandret nedover gaten. Pulsen hadde i det minste roet seg, og jeg var ikke lenger svimmel. Likevel turte jeg ikke møte blikkene til menneskene jeg passerte.

Så er jeg kanskje ingen solskinnshistorie. Men jeg lever. Gjør jeg ikke?

Noen dager er bare sånn. Det er lov å være redd. Det er lov å gjemme seg. Det er faktisk lov å gråte også. Det betyr ikke at det føles godt, men kanskje er det nødvendig. Selv om bobleplasten min sprakk i dag er den likevel full av glans. Og det er fint å tenke på. Det gir meg håp.

I dag tillater jeg meg selv å gjemme meg litt bort. Jeg tillater meg selv å gråte mens jeg minner meg på alle fargene. Og jeg tillater meg å snakke med meg selv.

Noen dager er bare sånn. 

#livet #elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykatri #bobleplast

Fint, som et eviggrønt tre

Jeg var ikke klar over det, men jeg har visst svaret hele tiden. Jeg måtte bare finne stammen igjen. Stammen i meg selv. Grunnstammen. Den som får alt til å stå oppreist. Som stammen på et tre. Et eviggrønt tre.

Stammen. Den er der hele tiden. Med røtter og alt. Men hvis man sitter fast i de øverste grenene kan det være vanskelig å se ned. Kanskje man til og med ikke tør. Man kan jo falle. Hvis man er bundet fast blant de dype røttene vil det også være vanskelig å se stammen.

Litt sånn har det vært for meg. Jeg har vært redd. Veldig redd. Jeg har sittet fast høyt oppe i de øverste grenene, og jeg har vært bundet fast nede av de dype røttene. Da har det vært vanskelig å finne stammen.

Jeg er ikke redd lenger. Jeg tør nå. Jeg ser. Jeg ser stammen. Min egen stamme. Det er fint. Fint, som et eviggrønt tre.

Men jeg er ikke hele meg med bare stammen. Jeg trenger røttene, like mye som jeg trenger jorden som nærer røttene. Jeg trenger også grenene, og bladene som henger på. Jeg trenger å puste. Hele treet gir meg luft.

I tillegg trenger det eviggrønne treet lys. Det får det. Kanskje ikke hver dag, men ofte. Solen er der og lyser når den kan. Det er fint.

Jeg ser det nå. Treet. Stammen. Grenene. Bladene. Røttene. Det står der så fint. Fint, som et eviggrønt tre.

Jeg ser det, fordi jeg tør. Jeg står kanskje utenfor, men jeg har kommet langt. Jeg har gått en lang vei, full av stier med kriker og kroker. Jeg har snublet noen ganger, men reist meg. Og nå er jeg altså her.

Det føles bra. Det lukter til og med godt. Frihet. Det lukter frihet. Nå må jeg bare finne veien inn. Det kommer til å bli fint.

Fint, som et eviggrønt tre.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #natur

Alt er vakkert

Alt er vakkert

 

Menneskene på trikken

Regnet som så lett treffer bakken

Støvet som danser på gulvet mitt

 

Alt er vakkert

 

Jeg føler at jeg mister meg selv litt igjen

men det er vakkert, for nå kan jeg se

 

 

Jeg gjemmer meg i det åpne

Jeg smiler når du smiler,

og jeg prøver å le når du ler

 

Det eneste jeg ber om er at du ikke drar fra meg

Vær så snill, tro på meg

 

Hvis jeg bare visste, det jeg vet nå

For dette er vakkert

 

Du vet det kanskje ikke, men du har fått meg til å se

Skyggene i mørket, fargene i lyset

Og varmen i det kalde

 

 

Det kan ikke kjennes, det føles

Det føles i hjertet

 

Som en varm bølge som skylles over meg

Jeg svelger litt av vannet, og blir varm innvendig

 

Alt er vakkert

 

Jeg er heldig som ser

Vil du se sammen med meg?

 

Det eneste jeg ber om er at du ikke drar fra meg

Vær så snill, tro på meg

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #poesi #dikt

Pusterom

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvor heldig jeg er. Ikke bare fordi jeg er født i Norge. Heller ikke bare fordi jeg har tak over hodet, klær, og mat til å mette magen. Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som evner å føle. Til å kjenne på alle disse sterke følelsene som bor i oss mennesker.

Nå er jeg kanskje en spesielt følsom person. Jeg har tydelig et anlegg for det, ettersom jeg går på medisiner for blant annet dette. Det er ikke alle som er som meg. Det vet jeg jo. Vi er alle forskjellige. Alle føler på forskjellige ting. Noen føler kanskje mer enn andre. Noen mennesker viser åpent hva de føler, mens andre lar være. Noen har mer av én følelse i perioder enn andre. Noen lar seg styre av følelser, mens andre igjen kontrollerer de såpass at det kan bli et problem.

Men vi har de alle sammen. De er der på en eller annen måte. Og det er ingen som kan ta de fra oss.

Jeg syns det er like vanskelig å forklare hva følelser er som hva tid egentlig er. For hva er egentlig tid? Svaret blir muligens litt stort og diffust. Men så finnes det kanskje ikke et svar man kan sette to streker under heller. Kanskje man bare skal la det bli med undring. Jeg vet ikke.

Å føle på de tingene som jeg gjør, tror jeg gjør meg til et bedre menneske. Jeg vil jo påstå at jeg har hatt en del motgang i mitt liv, så jeg vet at ting ikke bare er enkelt. Men jeg tror det er det som gjør de andre periodene så fine. Pusterom som jeg kaller dem. Som solstråler og varm bris på en litt kjølig dag. Litt som når T-banen åpner seg midt i rushen, og du kan gå ut. Luft. Pusterom.

Foto: Marte Horvei

For et par kvelder sin gråt jeg. Tårene rant for første gang på lenge. Jeg var lei meg, og jeg hadde grunn til å være det. Sånn er det noen ganger. Jeg var rett og slett full av skuffelse. Men skuffelse kommer ikke uten forventninger. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg kanskje forventer for mye av folk noen ganger. Kanskje jeg skal senke litt på kravene. Men jeg tror det er fint å håpe. Det kommer jeg til å fortsette med uansett.

I går kveld gråt jeg faktisk også. Kanskje jeg har skrudd på en kran et sted. Det gjorde hvertfall godt denne gangen. Det var tårer av det gode slaget. Selv om sminken min kanskje ble borte, ble den varme følelsen i kroppen værende. Var det kjærlighet? Jeg vet faktisk ikke helt hva det var, men jeg vet at jeg har det fint for tiden, og at jeg setter pris på det.

Jeg har det med å bli litt overveldet av følelser noen ganger. Det er bedre nå enn det var før, heldigvis. Men i går ble jeg overveldet. Jeg ble overveldet av gode følelser. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Og faktisk ble jeg så oppspilt at jeg omtrent ikke har sovet til i dag.

Så akkurat nå sitter jeg på min hemmelige plass. Mitt lille hjørne av et pusterom, og jeg puster i firkanter for å henge med. Henge med i livet.

Jeg tenker igjen på hvor heldig jeg er som kan kjenne på disse følelsene. I mine øyne er det dette som gir livet liv. Den magiske gnisten som gjør at man ønsker å fortsette. For å se hva som skjuler seg rundt neste sving. Spenningen, og pusterommet.

Jeg er heldig som har mange rundt meg som er glad i meg. Jeg er heldig som kan kjenne at jeg er glad i folk. Jeg er heldig som stort sett er frisk. Jeg har en kropp som fungerer. Det er jeg glad for.

Gode ting skjer i livet mitt nå. Om det skjer gode ting fordi jeg tenker positivt, eller om jeg tenker positivt fordi det skjer gode ting, det vet jeg ikke helt. Men jeg nyter det.

Så når noe virker for godt til å være sant, ja så er det kanskje sant. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #pusterom

Kunsten å dele en grapefrukt

En natt jeg ikke fikk sove på avdelingen, satt jeg oppe og snakket litt med en hyggelig nattevakt. Vi snakket om viktigheten av rutiner og en god døgnrytme. Vi lo godt. For det var jo midt på natten og ingen av oss sov.

Jeg fikk en kopp te med honning i, og småpraten fløt videre. Nattevakten spurte meg om jeg hadde noen forbilder. Det hadde jeg jo selvsagt. Mange faktisk. Men denne natten var de første menneskene som dukket opp i hodet mitt mine besteforeldre. Min Besta og min Bestepappa...

Jeg husker jeg ville bli akkurat som de når jeg ble stor. Nå er jeg vel innenfor kategorien stor, men har nok fremdeles mye å strekke meg etter skal jeg klare å bli akkurat som de. For jeg ønsker faktisk enda, i en alder av 26, å bli som de. Jeg skal forklare litt hvorfor.

Som besteforeldre flest er også mine snille og gode. Ikke bare mot meg, eller mot andre, men kanskje først og fremst snille med hverandre. Kanskje er det derfor de fremdeles er gift etter så mange år.

Min Besta og min Bestepappa kan mye jeg vil bli bedre på. Glem leksikon og Google. Jeg har Besta og Bestepappa. Ikke bare kan de mye om verden, ulike kulturer, og om skikk og bruk, de kan mye om mennesker. Hvis jeg ender opp med bare halvparten så gode verdier som mine besteforeldre har, ja så kommer det til å gå bra for meg og.

Min Besta og Bestepappa er har vært jorden rundt flere ganger. Og reiselysten deres stanser aldri. Faktisk vet jeg ikke om de er i Kina, på Bali, eller hjemme i Norge akkurat nå. De er alltid ute på eventyr. Jeg kan huske at jeg som liten lekte skattejakt i huset deres. For der var det skatter fra hele verden. Og hvis jeg lette virkelig godt kunne jeg virkelig finne gull.

Noe som har fasinert meg fra helt siden jeg var liten har vært rutinene deres. De starter hver morgen med å spise frokost sammen. Og nå kommer det viktige. De spiser den samme frokosten uansett hvor de er i verden. Det vet jeg, for jeg har vært så heldig å få reise en del sammen med de. Hver morgen ligger det en grapefrukt på bordet foran dem. Besta skjærer opp frukten. De sier ingenting til hverandre, men Besta gir alltid den største delen til Bestepappa, og tar den minste selv. Jeg husker at jeg som liten så på dem og tenkte at jeg også ville ha noen å dele en grapefrukt med. Det så liksom så fint ut.

Dette er ikke det eneste de gjør i stillhet. Det er som om de leser hverandre. Som om de kjenner hverandre så godt at ord ikke blir nødvendig. Det er verdifullt. Faktisk på grensen til magisk. 

Min Besta og Bestepappa har skjønt hva som betyr noe, etter min mening. Jeg kjenner ingen jeg, som er så rike som de. Rike på kunnskap. Rike på livet. Jeg tror de har skjønt noe av det som jeg så hardt prøver å forstå.

Jeg sier ikke at alt dette faller i fanget ditt bare du spiser en halv grapefrukt hver dag. Tro meg, for jeg har prøvd. Men jeg tror ikke man skal kimse av det å ha gode rutiner. Jeg tror nemlig at gode rutiner i hverdagen kan ha en veldig stor betydning på både den fysiske og den psykiske helsen.

Men jeg må innrømme at jeg har forsøkt hardt å få en halv grapefrukt inn i mine rutiner, i håp om å bli mer lik Besta og Bestepappa. Men jeg griner like mye på nesa hver gang. Det blir litt som å drikke tran for meg. Det går bare ikke. Hvordan kan noe som smaker så vondt egentlig gjøre godt? Jeg lurer litt på om de selv egentlig liker det.

Kanskje spiller det ingen rolle hva man deler så lenge man deler noe. Det kan være en sjokolade eller en potetgullpose, og det kan også være en gulrot eller kanskje en grapefrukt.

For meg betyr ikke den halve grapefrukten evig liv eller fasit på sunnhet. Den halve grapefrukten blir for meg et symbol på trygghet. Den symboliserer for meg at selv de enkleste handlinger kan gi store forskjeller i livet. Det er både fint og litt skremmende å tenke på.

Så hvis du, som meg, tenker at Besta og Bestepappa er inne på noe her når det gjelder rutiner i hverdagen og viktigheten av å dele med de man er glad i, ja da tror jeg vi har mye godt i vente. 

Det er kunsten å dele en grapefrukt...

Jeg vet ikke hvor lenge hadde snakket, men klokken hadde for lengst passert 3 på natten. Nattevakten så litt rart på meg og sa at det kanskje var på tide å gå på rommet. Så det gjorde jeg. Før jeg la meg for å sove den natten husker jeg at det siste jeg tenkte var at jeg måtte kjøpe grapefrukt dagen etter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #besteforeldre

Hvor blir det av mestringsfølelsen?

Mitt navn er Eline. Jeg er en 26 år gammel kvinne som bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, kanel, høsten, og gode mennesker. På mange måter er jeg helt normal. Du ville nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg hvis du passerte meg på gata. Men i likhet med alle andre mennesker har også jeg utfordringer.

Mine utfordringer er psykoser. Fra 2014 har jeg nesten vært mer inne på sykehus enn jeg har vært ute i det fri. Dette har uten tvil satt livet mitt på vent mange ganger.

Tidligere i år måtte jeg også gi fra meg studieplassen min på det som jeg trodde var drømmestudiet. Jeg avsluttet studiet på grunn av sykdom. Det ble rett og slett for utfordrende. I etterkant har jeg fått vite at jeg mest sannsynlig hadde mistet plassen uansett, selv om jeg ikke ønsket det selv. Denne opplevelsen gjorde noe med meg. På mange måter traff jeg nok den berømte veggen.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å se framover. Det slo meg hvor mange nye muligheter jeg hadde. Kanskje var det ikke sosionom jeg skulle bli likevel. Kanskje skulle det bli godt å gjøre noe helt annet.

Etter mange samtaler, med leger, behandlere, og nære pårørende, landet jeg til slutt på at jeg ville jobbe en periode. Få en tenkepause. Tjene penger. Og kanskje viktigst av alt, føle mestring igjen.

Nå er det over ½ år siden jeg avsluttet studiet. Og jeg står fremdeles uten jobb. Det gjør noe med selvfølelsen. Selv om jeg er født optimist, så er jeg bare et menneske jeg også. Dette er rett og slett dritt. Hvor blir det av mestringsfølelsen? Og hvorfor er ikke jeg ute i jobb nå?

Jeg vet ikke hvor mange timer, dager, uker jeg har brukt på å lete etter stillinger, skrive søknader, levere de fysisk, ta telefoner osv. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har søkt på rundt 100 stillinger. Og jeg har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju.

Jeg kan ikke vite noe for sikkert, men jeg kan lage meg ulike teorier. Jeg skriver ikke godt nok, jeg prøver ikke hardt nok, jeg er for gammel, for ung. Eller så er det det jeg frykter aller mest, som jeg vet at gjelder mange flere enn meg, det at jeg har hull i min CV. Jeg har også tidligere vært åpen om mine utfordringer, nettopp fordi jeg tenker at åpenhet er viktig i vårt samfunn. Hva om det nå er denne åpenheten som kommer tilbake og biter meg i rumpa? Jeg håper ikke det.

Foto: Marte Horvei

I følge mamma er jeg fortsatt ung. Vi unge er fremtiden. Jeg er en av mange unge mennesker som i dag strever med en eller annen psykisk lidelse. Men vi har alle utfordringer. Noen trenger medisiner for blodtrykk, andre trenger kanskje krykker for dårlige knær. Jeg er en av mange som trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell.

Igjen, vi unge er fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle, absolutt alle, har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett psykisk lidelse eller ei.

Lediggang er roten til alt ondt, er det noe som heter. Det trenger ikke være så svart hvitt. Det trenger ikke være full jobb eller ufør. Jeg mener vi må være mer kreative enn som så.

Selv om jeg kanskje ønsker meg ut i full jobb og studier, helst samtidig, så sier det seg selv at det kanskje ikke er helt realistisk. Da gjelder det å se mulighetene. Det gjelder å ha fokuset på ressursene som allerede er der. For de er der.

Vi er alle forskjellige. Det finnes mange måter å leve et liv på. Men selv om vi alle er forskjellige, finnes det likevel mye som er likt. Jeg vil påstå at du som leser dette har akkurat det samme behovet som meg for å oppleve mestring i hverdagen som meg. Alle trenger vi å føle at vi får til noe. Syk som frisk. Vi trenger å kjenne at det er en mening med å være tilstede. Det må da være noe av det viktigste i livet.

Hvis det å ha noe meningsfullt å gjøre viser seg å være noe av det aller viktigste for den psykiske helsen, hva skjer da når det uteblir?

Det er ingenting jeg ønsker meg mer enn å få meg en utdanning som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, noe som også er veldig viktig, men kanskje mest av alt for at også jeg skal kunne bidra med noe. Er det plass til meg?

Jeg vil så gjerne gi noe tilbake til samfunnet. Det samfunnet som i så lang tid har hjulpet meg.

Kan jeg få lov til det?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #innleggelse #sykehus #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017