hits

Et frivillig pusterom

Jeg gjorde det. Jeg lot meg legge inn. Frivillig. På psykiatrisk avdeling. 

Jeg vet jeg er litt ute av balanse nå. Jeg vet jeg kanskje trenger mer søvn. Mer mat. Kanskje til og med litt mer medisiner. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg gikk igjennom de samme dørene frivillig. De samme dørene som jeg tidligere har blitt båret igjennom med rå makt.

Det er nesten litt uvirkelig at jeg uten motstand gaper opp og svelger pille etter pille. 

Det er nesten litt uvirkelig at jeg frivillig snakker så mye om været.

Men jeg vet dette hjelper meg. Jeg vet dette funker. Innerst inne vet jeg det. Nå må jeg bare lære å stole på meg selv igjen. Meg selv, mine egne tanker, og på andre rundt. 

For det finnes en virkelighet. Det vet jeg nå. Og det gir håp. 

Kan jeg være min egen terapeut?

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Tre ledende spørsmål på rappen. Det var i påsken at jeg lå i fosterstilling og gråt. Jeg mener, hulket. Jeg ventet på dagens lyspunkt, som var en telefon fra hjemmetjenesten. De ringte et par timer senere enn vanlig.

Så Eline, har du det bra? Har du husket å ta medisiner? Sover du bra?

Ja, ja og ja. Tre løgner på rappen. Det ble rett og slett ikke rom for å svare ærlig. Ikke tid. Hvertfall slik jeg opplevde det.

Så Eline, hvordan har du det egentlig?

Jeg har det bedre og bedre. Det er ikke en løgn. Det er fakta. Jeg lærte en gang at når ting ikke gikk helt greit så skulle man svare at det gikk bedre og bedre. Rett og slett fordi det svaret gjør noe med holdningen våres.

Jeg har sagt fra meg hjemmehjelpen og prøvd å slutte med medisiner. Det siste, uten særlig suksess.

På tide å gjøre noe med dette. Hva ville jeg sagt til min beste venn som slet litt en periode?

Hva gjør deg glad, Eline? Og kan du gjøre mer av det?

Ting jeg kan gjøre på egenhånd. Det beste må jo være å kunne bli glad uten å være avhengig av andre.

  • At våren er her gjør meg glad. Jeg er nok ikke alene om å sette pris på fint vær, sol og varm luft. Ikke bare er det mer insta-vennlig, det gjør jaggu noe med humøret også. Jeg elsker at vi har årstider. Forandring fryder!
  • Å sitte i parken en fin dag gjør meg glad. Gjerne i flere timer. Jeg kan pakke en liten sekk med noe jeg liker å spise/drikke, litt skrivesaker, og et pledd. Jeg kan drømme meg helt bort med musikk på ørene, å skrive helt til solen går ned.
  • De som kjenner meg godt vet hvor mye jeg elsker å gå på kafe. Nå har det faktisk nådd et punkt hvor jeg omtrent får abstinenser om jeg ikke er på kafe hvertfall en gang om dagen. Jeg ser det nesten som en plikt. Det er ikke det at jeg er så himla glad i kaffe. Men det er bare det at jeg er så innmari glad i mennesker. Jeg liker at det er litt liv rundt meg. At jeg har noe jeg kan fokusere på. Noe annet enn meg selv. Det er nesten så jeg burde fått det på blå resept. Det minner meg på at jeg skal ta det opp under neste terapitime.
  • Jeg elsker musikk. Jeg er veldig glad i synge, men det er ikke alltid jeg har mot nok til å gjøre det. Som liten var det to ting jeg ville bli - flyvertinne og popstjerne. Siden jeg i dag ikke er noen av delene har jeg litt av en jobb foran meg.
  • Å fotografere. Enten det er naturen, andre mennesker, eller meg selv. Når jeg tar med meg kameraet går jeg inn i en slags modus hvor jeg mister tid og sted. Og den eneste virkeligheten som finnes er mellom meg, kameralinsa og motivet.
  • Jeg har fleipet litt med å kalle meg selv for Villmarkens datter. Men i løpet av 2017 var det jammen det jeg ble. Noen trodde det hadde klikka helt for meg, mens andre kjente seg igjen og forstod ønsket mitt om å puste inn naturens pauser.

 

På tide å dra fram egne triks.

Du vet hva som må til Eline. Balanse. Ja, den jævla balansen. Mat, aktivitet, søvn, og medisiner. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Dette syns jeg åpenbart at er mest vanskelig. Siden jeg ofte feiler på dette. Den jævla balansen. Det viser seg gang på gang at det er balansen jeg trenger hjelp til. Det er greit. Jeg kan akseptere det.

Men jeg ønsker også å være min egen terapeut. Litt for å avlaste den skjønne terapeuten min, som aldri gir meg opp, men kanskje mest av alt for min egen selvfølelse. Så hva kan JEG gjøre for min egen psykiske helse? Hva kan Eline gjøre for seg selv?

Det jeg kan gjøre er å bevisstgjøre meg selv på de tingene som gir meg glede her i livet. For så å gjøre mer av de tingene. Jeg kan bevisstgjøre meg selv om det i livet som gir meg følelse av mestring, å gjøre nettopp mer av det.

Dette ble en slags huskeliste/påminnelse til meg selv. Om hvordan jeg selv kan ivareta min psykiske helse.

Husk at vi alle er forskjellige. Selv om vi alle har en psykisk helse, er vi like forskjellige som vi er like. Det viktige er å lytte til seg selv, finne ut av hva som kjennes bra, og gjøre nettopp mer av det. (Så lenge det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven).

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #ærlighet 

Jeg er her

 

Jeg ser munnen hans bevege seg. Jeg hører han snakke. Men jeg vet ikke hva han sier. For jeg er ikke her.

Jeg kjenner tårene trille nedover kinnet. Jeg ser at de andre smiler. Jeg kan til og med høre dem le. Men jeg ler ikke med dem. For jeg er ikke her.

Jeg ser barn leke. Jeg hører hunder bjeffe. Den grønne parken er full. Kanskje er det ikke plass til meg. For jeg er ikke her.

 

Jeg kjenner pulsen i blodårene mine. Jeg hører føttene på bakken. Steg for steg. Sekund for sekund.

Jeg ser de andre. Men de forsvinner like fort som de kommer. Det blir tomt. Jeg lukker øynene.

 

Hva hører du Eline?

Jeg hører en stemme. Jeg kjenner den igjen. Det er min egen. Jeg hører tankene mine. De farer raskere gjennom hodet mitt enn menneskene rundt meg. Jeg blir redd. Tanker. Tanker er ikke farlige. Tanker er ikke fakta.

 

Lukk øynene igjen, Eline. Hva hører du?

Fuglekvitter, rasling i trærne, mennesker som går på grus. Jeg hører våren. Det er ganske fint egentlig. Og i et lite minutt får jeg faktisk litt fri. Fri fra meg selv.

 

Hva kjenner du Eline?

Jeg kjenner solen varme pannen min. Og vinden som tar tak i håret mitt. Jeg tar av meg skoene og står litt i gresset. Det er kaldt. Vått.

 

Jeg kjenner det, alt sammen.

Solen, vinden, og gresset.

For jeg er her.

 

#elineredderverdenlitt #psykaitri #psykiskhelse #helse #vår #våren

Gjesteinnlegg - I ensomhetens nærvær

Jeg er en person som i skrivende stund har slitt sosialt i tolv år. Mesteparten av disse tolv årene har jeg vært uten venner. På dette tidspunktet er et sosialt liv noe som er helt fjernt for meg. Jeg kan ikke tenke meg til hvordan det er å ha noen en kan bare snakke med. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å bare kunne spørre noen venner om å bli med på konsert, kino osv. Selv går jeg hovedsakelig med familie eller alene. Derfor er det ikke uvanlig at jeg lar være å begi meg ut på ting jeg egentlig har interesse av. I fjor var det for eksempel en konsert jeg lot være å gå på fordi jeg ikke hadde lyst til å gå alene. For å være helt ærlig så vet jeg ikke en gang helt sikkert hva folk på min alder finner på med i lag med hverandre. Jeg har flere historier å dele om det sosiale som har hendt, eller ikke hendt, de siste tolv årene, men jeg skal i dette innlegget fokusere på de siste to årene. Det er nemlig to år siden jeg sluttet å kjenne på glede.

I 2016 fylte jeg 20 år, noe som til vanlig sikkert er en fantastisk dag. Personlig er ikke jeg noe fan av bursdager. Som regel gruer jeg meg alltid og synes det er ubehagelig at familien min skal få se at jeg ikke har noen venner. 20-års dagen min var ikke noe unntak. Tvert imot. Å nærme seg 20 er sannsynligvis noe av det verste jeg har opplevd. Nesten ferdig med tenårene, og det var så mye jeg ikke hadde fått opplevd. Ikke hadde jeg hatt noen kjærest, ikke hadde jeg hatt mitt første kyss (og på dette tidspunktet føltes det også som om det var litt for sent. Tør jeg virkelig å prøve etter alle disse årene?), ikke hadde jeg venner, og ikke hadde jeg blitt invitert med på noen fester. Å fylle 20 år og å befinne meg i en slik situasjon knuste meg. Det var på dette tidspunktet jeg innså hvor meningsløst og håpløst livet mitt er. Det var på dette tidspunktet jeg innså at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å fylle 30.

17.mai 2016 var heller ikke noe høydepunkt for meg. Faktisk var dette dagen der jeg virkelig krasjet. Der satt jeg, alene på rommet, ikledd joggebukse og t-skjorte, og hørte på musikk mens jeg kikket på 17.mai bilder på Instagram og lot tårene trille. Jeg ønsket meg bare noen venner å feire med. Ensomheten ble tatt til nye høyder og jeg begynte å gråte hver eneste dag fremover. Jeg gråt på vei til skolen, på vei hjem fra skolen, og jeg gråt mens jeg satt alene på rommet og tenkte på alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg gikk glipp av. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg selv helt fra omverdenen. Jeg orket ikke mer.

Heldigvis bedret ting seg i løpet av sommeren. Jeg hadde det på ingen som helst måte bra, men jeg klarte i det minste å få tankene mine over på litt andre ting - frem til desember. Her krasjet jeg nok en gang. Det nærmet seg nyttår. Jeg tok smertestillende hver eneste dag og stilte meg spørsmål som: "hva er det som hindrer meg i å bare ta alt på en gang?". Jeg hadde riktignok fått disse på resept (selv om jeg definitivt tok dem lenger enn jeg egentlig skulle), men poenget er ikke handlingene mine, men følelsene og tankene mine. Fremtiden min virket så dyster at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn smerte. Jeg så for meg ti år hvor jeg gradvis ble verre og verre til jeg til slutt ikke orket mer. Jeg isolerte meg selv igjen, øynene mine fyltes med tårer nok en gang, dagene mine ble kortere fordi jeg sov så mye som mulig, ettersom at det var smertefullt å være våken, og atter en gang ville jeg unngå kontakt med andre medmennesker. Der satt jeg med de samme tankene og følelsene som tidligere: Hva er det som er galt med meg? Hvorfor vil ikke folk tilbringe noe tid sammen med meg? Hvorfor kan ikke jeg ha noen venner!?.

Mye høres negativt ut, men faktisk endte jeg opp med å være fast bestemt på at 2017 skulle bli annerledes. Jeg skulle utfordre meg selv og bli bedre! Jeg var så heldig at noen inviterte meg med på en 17. mai fest i fjor, noe som selvfølgelig også var min aller første fest. Jeg syntes det var ekstremt skummelt, men jeg måtte gi det et forsøk. Dette kunne være min sjanse. Jeg kunne gå der, treffe nye folk, ha det kjekt og få meg venner. I tillegg kunne jeg kanskje gjøre noe med den sosiale angsten min. Alt dette var jo bare ønsketenkning og langt ifra noe som var særlig realistisk. Jeg endte opp med å sitte for meg selv i flere timer, og sa nesten ikke et eneste ord. Faktisk hendte det flere ganger at folk spurte meg om det gikk bra med meg (noe som sier litt). Jeg følte meg så utfor og utilpass. Det endte opp med at jeg satt med en skikkelig dårlig følelse etter festen. Jeg følte jeg hadde ødelagt stemningen for alle andre. Jeg bestemte meg for at det ikke var noe vits i å forsøke lenger. Kanskje det bare ikke er meningen jeg skal ha venner...

Av David Sachs

#psykiskhelse #psykiatri #gjesteinnlegg #ensomhet

Gjesteinnlegg - Å male et egg

Påsken er rett rundt hjørnet. Jeg sitter i stua til bonuspappa i Moss. Huset er stille og alle har trukket seg tilbake til sitt. Bonuspappa sitter å ser på tv mens mamma sitter ute og drikker kaffe. Jeg sitter ved stuebordet med en eske i hendene. Stort stuebord og liten eske i hendene. Esken inneholder to egg, pensel og små beholdere med maling. Malesett for barn hvor du kan dekorere eggene selv og henge opp de opp med snor som følger med. Jeg åpner esken og legger ting utover bordet for å inspisere hva jeg har å jobbe med.

Det første jeg legger merke til er at penselen er billig og hårene må trimmes med saks hvis jeg skal ha noen mulighet for å bruke den til å male små dekorative ting. Spretter beholdere og kikker på malingen. Nyansene på fargene er stilige og jeg smiler mens jeg kjenner jeg blir ivrig til å male. Jeg går på kjøkkenet og henter saks, et glass med vann og tørkepapir. Klar til å male. Jeg har noen ideer for hvordan jeg vil dekorere eggene mens jeg klipper til penselen.

Dette er ikke mitt første malesett. Selv i en alder av snart 27 så syns jeg disse konseptene er morsomme å dille med. Soduko, kryssord, malesett, puslekryss og tegnebøker er mer av kategorien jeg alltid har vært glad i. Riktig tid og sted kan jeg være kreativ og virkelig fordype meg i disse ulike tingene. Riktig tid og sted er nøkkelord. Når jeg var ung var all tid og sted riktig. Jeg ble sjeldent rastløs og kunne sitte med noe kreativt i mange timer. Det var da.

Nå sitter jeg i stua til bonuspappa. Tid og sted er riktig. Stua er rolig og påsken er rett rundt hjørnet. Dette er jo et konsept jeg er glad i. Jeg begynner å krangle med meg selv om hvilken farge det første egget skal ha. Hva som er mest påske, eller hva som passer best i stua til bonuspappa. Så flirer jeg av meg selv fordi jeg er 26 år og skal male egg jeg tror noen kommer til å henge opp. Så bestemmer jeg meg for å drite i dumme tanker og hvis jeg skal male så maler jeg. Men hvilken farge ble jeg enig med meg selv om å bruke? Jeg blir usikker. Sur fordi fargen skal stemme. Det ene egget har et motiv med en hane og en høne på. De står på en gressplen med blomster rundt seg. Gresset må være grønt og hanen må ha rød kam. Må og må. Tidligere på dagen snakket jeg om fargene. Bonuspappa nevner at det er ikke så viktig å ha realistiske farger på egget. At jeg kan ta hvilke farger jeg vil. I øyeblikket tenker jeg at da bryr han seg ikke om utseende på egget. Samtidig som jeg blir lettet over at presset for at ting ikke skal være perfekt.

Disse tankene kommer og går om hverandre i løpet av to minutter. Fra jeg har åpnet esken og tatt ut innholdet til jeg går på kjøkkenet for å finne saks og et glass med vann. I mitt hode er det full krig. Jeg blir enig med meg selv, uenig med meg selv til å tenke på bonuspappa og hans mening. Jeg tar meg selv i tankemønsteret jeg har fanget meg selv i. Det tar nesten fem minutter før jeg innser hva det er jeg egentlig holder på med. Hvor destruktiv jeg er ovenfor meg selv når det kommer til et malesett der anbefalt aldergrense er 12 år.

Jeg setter i gang og maler. Tar de fargene som føles riktig ut der og da. Bestemmer meg for at egget med kanin motiver blir for vanskelig å male på grunn av detaljene og billig pensel. Jeg åpner den hvite malingen og maler over motivet. To til tre lag og drar til meg en lysestake som jeg kan bruke til å henge egget på mens det tørker. Jeg går løs på det andre egget med hønen og hanen. Jeg angrer på fargevalget fordi blåfargen er mørkere enn jeg trodde. Jeg har ødelagt begge fuglene med stygg blå. Jeg henger det andre egget på lysestaken og gir opp. Jeg lukker beholderne til malingen og slår ut vannet. Vasker penselen godt og tørker den med papir så den er klar for i morgen.

Jeg reiser meg og tar på meg skoa. Mens jeg drar på meg jakka kommer bikkja gående og skjønner tegningen. Jeg går på automat og følger bikkja . Hun går til høyre bortover veien og jeg følger etter. Vi går i fem minutter til vi kommer til skogkanten. Jeg vil inn i skogen og bare gå. Tankene er i hundre, de irriterer seg over blåfargen jeg klarte å ødelegge. I enden av veien står det en mann med motorsag og hørselvern. Han blokkerer veien inn til skogen ved å gå frem og tilbake. Det bråker og han ser ikke meg. Jeg stopper opp og gråter. Nå er det nok. Jeg prøver å stikke av. Igjen. 30 minutter etter at jeg åpnet esken så har jeg ikke stoppet å straffe meg selv. Fordi dette er en del av meg. Å ikke gi slipp på hva jeg mener er riktige farger eller hva jeg gføler at jeg gjør feil. Jeg skulle egentlig ikke vært i stua til bonuspappa. Jeg skulle egentlig vært her i morgen. Men jeg satt hjemme og noe endret seg. Enda en endring som er vanskelig å håndtere. Så jeg stakk av. Fra leiligheten i Drammen til bonuspappa i Moss. Jeg stikker av fra det vanskelige. Da er det vanskelig å tilgi seg selv for å male eggene riktig.

Av Helene Bruerberg Karlsen

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #gjesteblogg #gjesteinnlegg #påske

Gjesteblogging - ønsker historier fra dere!!

Hei kjære lesere,

Jeg har tenkt å sprite opp bloggen litt. Og med det mener å inkludere flere skribenter. Jeg er jo ikke alene om å ha en psykisk helse. Nei, det har vi alle. Psykiske utfordringer er noe vi alle har det og. I større eller mindre grad.

Jeg åpner nå for historier fra dere. Jeg vil åpne for det som kalles gjesteblogging. Og ønsker å dele historier her på bloggen. Du kan velge å stå fram med navn, eller være helt anonym. Det velger du. Det fine her, tenker jeg, er at flere historier blir delt.

En klok dame sa en gang til meg at delt glede dobler gleden, og delt sorg halverer sorgen. Så kom igjen - la oss dele litt.

Hvis dette traff deg på noe vis syns jeg du skal si fra til meg. Kanskje er du pårørende til noen som strever psykisk. Kanskje har du en mor som har en psykisk lidelse, eller en god venn. Kanskje har du en psykisk lidelse selv. Uansett, hvis du nå brenner inne med en historie (eller to) er det bare å ta kontakt med meg. Det kan du gjøre enten via Facebook-siden min, eller via mailen elineskaar91@gmail.com.

Jeg venter i spenning.

Eline <3

#elineredderverdenlitt #gjesteblogging #psykiskhelse

Vi har bare hverandre

God påske da, Eline! Jo takk, i lige måde!

Det kommer helt spontant. Hvertfall for meg. Jeg spyr det ut helt uten å tenke. God jul. Gratulerer med dagen. God sommer. Og nå, god påske.

Tanken er vel god. Men hvem bestemte egentlig at disse høytidene skulle være gode? Vedkommende har i så fall gjort en stor feil, for jeg vet med sikkerhet at disse høytidene ikke blir gode for alle.

Høytider betyr kanskje ferie. Fri fra skole og jobb. For noen betyr det hyggelige stunder med familie og venner. Kanskje denne påsken betyr fine skiturer, artige brettspill, og ikke minst god mat. Kanskje. Men kanskje ikke.

Høytider kan, for veldig mange mennesker, bety noe helt annet. Kanskje betyr høytider som jul og påske angst. Angst for å være alene. Kanskje betyr disse helligdagene ensomhet. For veldig mange kan denne påsken bety et overforbruk av alkohol. Det er mange som bruker alkohol for å dempe følelser. Og kanskje blir følelser forsterket i høytider hvis stillheten stormer som verst.

Høytider, som påsken, kan være veldig fin for veldig mange. Det er bra. Men vi har bare hverandre. Vi er nødt til å strekke ut både armer og bein til mennesker som ikke har det så bra. Vi må passe litt ekstra på hverandre i perioder som dette.

Jeg vet at høytider kan bety noe helt annet en ludo og marsipan for veldig mange mennesker. Jeg vet det, for jeg har selv vært i den andre enden av skalaen. Jeg har selv telt kalorier for å kontrollere det eneste jeg kunne i livet mitt. Jeg har selv løpt inn på badet for å kaste opp påskegodteri. Jeg har selv helt ned vinflaske nummer to kun for å slippe og føle.

Jeg har selv telt hvor mange glass med rødvin enkelte har fått i seg. Jeg har selv passet på språket og tonefallet mitt for ikke å gå inn i enda en diskusjon. Jeg har selv gjemt meg på rommet med hender dekket over begge ører. Jeg har selv vært vitne til misbruk i ferier, og latt som ingenting da skolen begynte igjen.

Det som virkelig er trist med dette er at jeg ikke er unik i min historie. Det finnes så mange mennesker som strever. Og de strever kanskje ekstra under høytider som dette. Det er noe å tenke på.

Vi må tørre og bry oss om andre mennesker. Vi må snakke sammen. For vi har bare hverandre.

I slike høytider som dette blir jeg litt ekstra tankefull (om det går an). Denne påsken har jeg tenkt mye på dette med å vokse til. Altså, bli voksen. Når er man egentlig voksen? En av mine aller beste venner sa en gang til meg at jeg var voksen når jeg kjøpte dopapiret mitt selv, og når jeg hadde et eget fruktfat. Vel, jeg nærmer meg 30 nå og har både dopapir og fruktfat. Likevel føler jeg meg ikke helt voksen.

Jeg har tenkt mye på forventninger jeg har. Forventninger til andre mennesker. At jeg kan ha et knippe forventninger til noen bestemte mennesker, også blir jeg veldig skuffet når de ikke står til forventningene. Er det voksent?

Jeg har tenkt en del på å sette grenser. Si nei til folk som påvirker meg negativt. Men hvem bestemmer egentlig hva som påvirker meg negativt? Er det meg selv og min slitenhet? Eller er jeg blitt for sær fordi jeg begynner å vokse til? Jeg ønsker jo å se det aller beste i alle mennesker. Men det tro jeg vi alle kan bli bedre på, inkludert meg selv. Voksen eller ei.

Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er, og har vært, tross alt. Jeg har både venner og familie som jeg vet er glad i meg. Og selv om ting har vært litt turbulent i perioder, så er det jo det som er det vi kaller livet. Er det ikke?

Jeg håper at du som leser dette tenker deg om en ekstra gang før du ønsker andre en god påske, god jul, eller du gratulerer de med dagen. Om du kjøper ditt eget dopapir eller eier ditt eget fruktfat, det spiller ingen rolle. Du er god nok uansett.

Men vi har bare hverandre, og det må vi passe på. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #påske #høytider

To skritt fram, og ett tilbake

Da jeg våknet i dag luktet det ikke antibac. Det luktet nyvasket tøy og kaffe. Det luktet hjemme. Da jeg våknet i dag så jeg ikke fire hvite, tomme, vegger. Jeg så vegger med farger og bilder på. Jeg så hjemme. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg kunne gå ut akkurat når jeg ville. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg var hjemme.

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 27 år. Det er en bragd i seg selv, spør du meg. Jeg er ikke ute etter flere gratulasjoner. Jeg skriver dette i dag for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet, noe som er en gave i seg selv. Noen ganger trenger man påminnelser. Og noen ganger må man ta det ansvaret selv.

Jeg feiret både 25-årsdagen min og 26-årsdagen min inne på psykiatrisk avdeling. Ingen ønskedrøm. Ja, så møter jeg noen humper i veien en gang i blant. Men det gjør vi alle. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker gjør feil. To skritt fram, og ett tilbake.

Livet er ment for å feile. Det er slik vi lærer. Og jammen har jeg lært mye i mitt 27-årige liv.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Det er selvsagt stas med litt oppmerksomhet, godt selskap og gaver. Jeg er ikke noe annerledes bygd slik. Men det å ferie tiden som går, som du aldri får igjen, det har jeg aldri helt sett poenget med.

Sånn bortsett fra det er jeg alltids med på en feiring. Og la oss stikke fingeren i jorda. La oss være ærlige med oss selv. Det finnes (nesten) alltid grunner til å feire et eller annet. Det er bare ikke sikkert man ser det så godt bestandig. 

I dag ser jeg. Bursdag eller ei. Jeg ser.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bursdag

Svar på spørsmålrunden del II

God søndag godtfolk! Nå har jeg satt meg ned og svart på resten av spørsmålene som kom inn til meg denne spørsmålsrunden. Det var utrolig spennende! For noen interessante og fine spørsmål. Takk skal dere ha. Jeg håper dette gir sånn nogenlunde svar.

Har du noen hobbyer?

Ja, det har jeg. Ved siden av å skrive er jeg utrolig glad i musikk. Jeg spiller kanskje ikke noe instrument, men jeg er veldig glad i å synge. Gikk til sangpedagog én gang. Ble så flau at jeg ikke turte å gå tilbake. Jeg er også glad i å fotografere. Faktisk så glad i det at jeg tilbragte et år på folkehøyskole med foto som hovedfag. Sånn ellers så er jeg nok over snittet glad i naturen. Jeg elsker å leke Lars Monsen når jeg har anledning.

Har du søsken?

Ja, jeg har to brødre på farssiden min.

Hva er ditt drømmereisemål?

Ååå, hva er IKKE mitt drømmereisemål? Jeg elsker å reise. Drømmen min er nok heller å få reist jorda rundt før fylte 50. Da har jeg en liten jobb foran meg.

Hva kunne du tenke deg å jobbe med i fremtiden, hvis du fikk velge fritt?

Drømmen min var jo i lang tid å jobbe som sosionom. Men så blir ikke alltid livet helt som først tenkt, og det må være greit det og. Det finnes alltid en plan B. Jeg har, så lenge jeg kan huske, tenkt at den jobben jeg skal ha må innebære og hjelpe andre mennesker, i en eller annen form. Det står jeg fast ved enda. Om ikke som sosionom, så kanskje som rådgiver i en aller annen form.

Hva ser du mest frem til i år?

Elsker dette spørsmålet. Jeg pleier ofte å spørre de rundt meg om det er noe de gleder seg til. Nettopp for å bevisstgjøre at det alltid finnes noen lysglimt der ute. I løpet av 2018 er det flere ting jeg ser frem til. Det første jeg tenkte på nå var SOMMEREN. Jeg gleder meg sånn til å kjenne solen varme huden, til å se den blå himmelen, og til å grille i parken. Men mest av alt gleder jeg meg til å dele alt dette med de jeg er glad i.

Har du noe du må gjøre hver morgen for å komme "riktig" i gang med dagen din?

Ja, definitivt. Har ikke alle det? Ha ha. Selv er helt avhengig av å få 2 kopper med kaffe. Den første koppen hiver jeg i meg før jeg gjør noe som helst. Den andre koppen heller jeg i meg mens jeg sminker meg på badet. Da står radioen på full guffe, og kanalen er selvsagt P3. Jeg står jo veldig tidlig opp, så jeg er så heldig å få med meg P3 Morgen (beste starten på dagen). Når malingen av ansiktet er unnagjort og kaffen er borte gjelder det å få i seg de obligatoriske knekkebrødene med gulost #bliraldrilei. Når disse er fortært kan dagen min begynne for alvor.

Hva gjør du hvis du merker tidlige psykosesymptomer i hverdagen?

Dessverre er det ikke alltid jeg merker de tidligere symptomene selv. Nå er jeg heldig som har familie og en behandler som kjenner meg veldig godt, og som kan minne meg på når jeg bør ?bremse?. Med det sagt, så kjenner jeg meg selv og symptomene mine bedre og bedre nå, og kan ofte selv kjenne igjen tegn. Det viktigste jeg kan gjøre i en tidlig fase er ikke noe mer hokus pokus enn for andre mennesker ? Passe på søvn, mat, aktiviteter, og hvile.

Har du bedre opplevelser med innleggelser når de er frivillige?

Dette spørsmålet fortjener egentlig et eget innlegg, nettopp fordi jeg tenker det er så viktig. Frillighet vs. Tvang? Nå har vi jo fått en endring i lovverket som har gjort det vanskeligere å bruke tvang i behandlingen, og hva ser vi? Jo at antallet tvangsinnleggelser går ned. Jeg skal ikke bli veldig politisk her, men det er jo en klar sammenheng. Jeg kan bare svare for meg selv, men min personlige opplevelse er at innleggelsene min er klart bedre når det er frivillig. Verdien av å bestemme over eget liv tror jeg trumfer alt.

Hva har du mest nytte av når du er innlagt?

Det jeg har mest nytte av mens jeg er innlagt er nok rutiner. Rett og slett å bli pakket inn i dagligdagse ting. At noen passer litt ekstra på de tingene jeg ellers ville glemt, som mat, søvn og medisiner. Så vil jeg jo også si at det hjelper stort å ha noen å snakke med. Det er jo ikke alle man får like god kjemi med, men jeg er av den oppfatningen av at de fleste mennesker er gode og vil andre vel. De periodene jeg har vært lagt inn har jeg hatt veldig stort utbytte av å snakke med de fleste. Det å være psykologspesialister, overleger, sykepleiere, psykiatere, vernepleiere, ergoterapeuter, eller medpasienter.

Går du til psykolog, hvilken opplevelse har du i så fall av det?

Nei jeg går ikke til psykolog, men jeg har en behandler. En behandler som er psykiatrisk sykepleier. I tillegg har jeg psykiater som jeg treffer svært sjeldent. Jeg får tett oppfølging av behandleren min, noe jeg er glad for. Min opplevelse er at vi har fått til et godt samarbeid. Hun kjenner meg veldig godt etter ca 4 år.

Hva er det som har reddet Eline litt, hva syns du har hjulpet deg fra der du har vært til der du er nå, hva syns du at du selv har gjort riktig?

Dette spørsmålet likte jeg veldig godt. Nettopp fordi det fikk meg til å tenke. Dette er ikke noe jeg tenker mye på ellers. Nå skjønner jeg at jeg burde tenke mer på slike ting. Det er vanskelig å svare et konkret svar som det kan settes to streker under, men jeg har likevel noen ideer. Hva har reddet meg litt? Familie, venner, bonusfamilier, sykehuset, en stødig behandler. Et nettverk som aldri gir meg opp, uansett hvor håpløs jeg måtte virke. Hva syns jeg at jeg selv har gjort riktig? Vel, jeg har prøvd og feilet en del ganger. Tatt en bestemt medisin, hatt det greit en periode, sluttet med medisiner, hatt det greit, krasjet, blitt innlagt, mer medisiner, osv. Og slik har det vært over noen år. Det jeg kan si nå, på andre enden, er at jeg har jo blitt eldre. Jeg kjenner meg selv mye bedre. Jeg vet også en del mer om hva som hjelper meg og hva som ikke gjør det. Jeg har blitt mye flinkere på å være åpen, og det vil jeg at har vært riktig i forhold til meg selv.

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde #psykiatri #psykologi #livet

Vlogg - svar på spørsmålsrunden

Heisann! For å øve meg litt har jeg valgt å svare på noen av spørsmålene på video. Resten av spørsmålene med svar kommer i et eget innlegg siden. 

Spørsmålsrunde - Hva vil du vite?

God kveld folkens! Jeg håper både kjente og ukjente har det så fint som mulig.

Jeg har tenkt og tenkt, og har kommet frem til at jeg gjerne vil ha en spørsmålsrunde igjen. Litt for at dere kan bli bedre kjent med meg, men også for at jeg skal kunne bli bedre kjent med dere.

Ingen spørsmål er for dumme. Og det beste av alt er at du kan være anonym. Jeg skal gjøre mitt beste for å besvare alle spørsmål som måtte komme inn. Mulig svarene kommer i en egen vlogg (hvis jeg tør vel og merke).

Selv om jeg primært skriver om psykisk helse betyr ikke det at spørsmålene må dreie seg om det. Kanskje lurer du på hva jeg spiser til frokost. Kanskje lurer du på hva favorittartisten min er, eller hvor jeg drømmer om å reise. Eller kanskje du bare vil fortelle meg noe interessant om deg selv.

Uansett, du er hjertelig velkommen til å skrive til meg. Enten her i kommentarfeltet på bloggen, på facebooksiden, eller via mailen min.

Jeg håper det ligger noen spørsmål og venter på meg der ute dersom det skal bli en vlogg ut av dette. På forhånd takk for alle nysgjerrighet!

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde

Mitt første vlogginnlegg

Min første video til bloggen. Litt oppdatering om livet.

Pust

Pust med magen, vær så snill

Du puster med hodet nå

 

Ting blir uklart, det blir vanskelig å tenke

Jeg vil bare falle, ned i et mørkt hull

Men her er jeg jo allerede

 

Jeg har falt. Kan du dra meg opp igjen?

Kan jeg bo i hjertet ditt?

 

Jeg vil så gjerne vise hvem jeg virkelig er

Jeg tok en sjans med deg

For du var min verden

Nå gråter jeg alene, men det er greit

 

Jeg klamrer meg fast til den lyse flekken som er igjen

For jeg skal ut å fly igjen

Aller helst vil jeg fly med deg

 

Jeg må bare puste litt igjen

Med magen, med hodet, med hjertet

Et drag av gangen, det skal gå

 

Pust med magen, vær så snill

Du puster med hjertet nå

Det gjør vondt å puste, du rister i kroppen

 

Pust med magen, vær så snill

Du puster ikke nå

Det kommer til å gå over, det kommer til å bli bra

 

Bare pust, et drag av gangen

 

Pust

 

Det brenner i hodet

Det er full fyr i magen

Det slår gnister i hjertet

Kan vi puste sammen?

 

Du kan få hjertet mitt, men hodet er vanskelig å dele

Jeg klamrer meg fast

 

Jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

Jeg skal ikke slippe taket

 

Det skriker innvendig

Noe vil ut

Men jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

 

Pust

 

#elineredderverdenlitt #dikt #poesi #psykiskhelse #psykiatri

Hvem eier egentlig sannheten?

Som en slags oppsummering til bloggserien min, hjertesaker i psykiatrien, tenkte jeg å dele en liten historie fra min tid som tvangsinnlagt på langtidspost. Grunnen til at jeg deler akkurat denne historien er at den problematiserer noen av hjertesakene mine i psykiatrien.

Hvem eier egentlig sannheten?

Jeg hadde akkurat blitt overført til et nytt sykehus. Det var en langtidsavdeling, så jeg visste derfor til min fortvilelse at jeg kom til å bli værende en stund. Det var fredag, og jeg hadde hatt samtale med behandler for å avtale rammene for helgen. Permisjoner og utgang var det eneste jeg ville snakke om.

Jeg ville selvfølgelig være så mye som mulig utenfor sykehuset, men siden jeg akkurat var kommet dit ville de holde litt igjen. Det vi kom fram til var et greit kompromiss. Behandleren min sa at jeg skulle få lov til å få 5 timer ute hver dag den helgen, så lenge det var sammen med en av mine nærmeste pårørende. Jeg tenkte det var noe jeg kunne leve med og begynte med en gang å planlegge ting jeg ville rekke og gjøre på den tiden jeg fikk.

Da det var vaktskifte, og kveldsvaktene kom den fredagen, var jeg klar til å dra. Med sekken på ryggen gikk jeg bort til pleieren som var kontakten min for kvelden og sa jeg skulle ut på permisjon. Han så tydelig forvirret ut og spurte meg hva jeg het. Jeg sa hva jeg het og spurte han pent om han kunne låse meg ut. Da sa han at det kunne han ikke for jeg hadde kun utgang med en ansatt, og at det var det ikke tid til nå. Han snudde seg vekk fra meg.

Jeg fortsatte. Jeg prøvde og forklare at jeg hadde avtalt denne permisjonen med behandleren min tidligere på dagen, men ble avbrutt før jeg rakk å si noe mer. Jeg fikk høre at det ikke sto noe om dette i behandlingsplanen min og at jeg måtte pent finne meg i situasjonen slik den var. Tydelig irritert sa han at det hvertfall ikke hjalp å kverulere.

Jeg husker jeg ble så lei meg. Følelsen av å ikke bli trodd er ikke noe god. For han var jeg kanskje bare enda en psykotisk pasient. Utilregnelig, og ikke til å stole på.

Jeg gikk på rommet mitt og gråt. Tenkte på hvor håpløs jeg syns hele situasjonen var. Etter en liten stund bestemt jeg meg for at jeg ikke skulle gi meg. Jeg tørket snørr og tårer og gikk ut igjen. Inne på matsalen fant jeg kontaktpersonen min. Så oppdaget jeg at han satt sammen med en av sykepleierne som var til stede under samtalen jeg hadde hatt tidligere med behandleren min.

Jeg tok mot til meg og gikk bort til de. Jeg rettet meg mot sykepleieren og spurte om han kunne bekrefte for kontakten min at jeg hadde avtale om permisjon. Kontakten min brøt inn og sa at jeg var nødt til å slutte, at det ikke hjalp å mase. Tårene presset på igjen. Da så sykepleieren på meg og sa følgende, klart du skal ha permisjon. Det ble jo avtalt med behandler tidligere i dag. Skulle ikke du vært ute på tur nå? Han så på kontakten min, som ble helt perpleks. Jeg så ansiktet hans forvandle seg til noe som lignet en purpurrød farge.

Kontakten min sa til sykepleieren at det ikke sto skrevet i behandlingsplanen, og at han derfor gikk ut i fra at det ikke stemte. Så så han på meg og sa at siden sykepleieren bekreftet min avtale om permisjon så stemte det nok. Han sa han skulle låse meg ut. Jeg ble først og fremst lettet, men samtidig var jeg skikkelig skuffet over at han ikke hadde trodd på meg i utgangspunktet.

Denne episoden har jeg fundert en del på i etterkant. Hvorfor kunne han ikke bare ha stolt på meg? Hvem eier egentlig sannheten? I dette tilfellet så gjorde han det klart at sykepleierens ord veide tyngre enn mine. Jeg kan forstå det på mange måter, likevel gjorde det ufattelig vondt å bli avvist på den måten. Jeg følte meg så liten, så ubetydelig.

Jeg kan ingenting for at jeg ikke er utdannet sykepleier. Jeg kan ingenting for at jeg ikke kan alle lover, regler og retningslinjer i hodet. Jeg var bare et menneske i en sårbar situasjon. Mine ord burde veie like tungt som en hvilken som helst sykepleier sine. Jeg burde i det minste blitt tatt seriøst.

Det at det ikke sto klart og tydelig i behandlingsplanen min var en feil som førte til store misforståelser. Men da lurer jeg på hva de egentlig snakker om under rapportene. De har jo møter mellom hvert vaktskifte. Hadde det ikke gått an å nevnt dette muntlig. En liten, og kanskje ubetydelig ting i deres øyne, men som for meg betydde så uendelig mye. Nemlig frihet.

Noe annet jeg har tenkt en del på var måten kontakten min håndterte situasjonen på. Måten han avbrøt meg på, og måten han snakket til meg. Han viste overhodet ingen tegn til medfølelse.

I slike sammenhenger er den profesjonelle avhengig av å forstå og tolke andre mennesker og den sosiale situasjonen rundt. Denne pleieren kan umulig ha gjort dette.

Jeg forstår at man ikke bare låser ut en helt ny pasient, men han kunne i det minste ha snakket til meg som et vanlig menneske. Han kunne ha hørt meg ferdig. Han kunne forklart på en stille og rolig måte at det ikke stod noe om noen permisjon i behandlingsplanen, men at han kunne undersøke det med de andre som var på jobb. For det kunne jo hende at noen hadde fått med seg noe han ikke hadde?

Det kan godt hende at denne bestemte pleieren var sliten. Kanskje hadde han tidligere erfart mye masing fra andre pasienter som ville ut. Kanskje var han til og med lei jobben sin. For meg virket det litt sånn. Uansett hva som måtte være årsaken til slik oppførsel så er det ikke greit. På en slik plass så er så ekstremt viktig å møte hver enkelt med et åpent sinn. Det tenker jeg er en grunnholdning vi mennesker bør ha uansett hvor vi ferdes.

Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra eller dårlig for meg, kanskje ville vært annerledes for deg. Vi er alle forskjellige. Uansett håper jeg at du som har lest denne serien fikk noe ut av det, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykose #tvang #hjertesakeripsykiatrien

Beina blir sement

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Hvorfor er jeg så jævlig redd?

 

Jeg klarer ikke lenger å bevege meg

Beina blir sement, jeg klarer ikke flytte de

Jeg får nok bli stående her

 

Uansett hvor hardt jeg prøver

Uansett hvor mye jeg vil

 

Tårene spruter

Kinn røde av fortvilelse

Hender svette av frykt

 

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen

 

Den store bygningen, de hvite veggene

Klokken som tikker intenst, sengetøyet

Alt sammen

 

Hode, skulder, kne, og tå

Det er der alt sammen

Det vet jeg

 

Og det jeg vet, det vet jeg

Foto: Ina Damli, Stella Magasinet

Hjertesaker i psykiatrien del V - Omsorg

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 26 år gamle liv.

Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Heldigvis. Det har kanskje vært vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det veldig mye jeg er svært takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner.

At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned på gulvet ved siden av meg. Vi sa ingenting, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbragt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av bursdagsfeiringer, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting.

På denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min, det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reiste meg opp og kledde på meg. Jeg gikk ut til fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp.

Det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde det på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet frem og tilbake. ?Hurra for deg som fyller ditt år...? Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med bursdagsgave fra en av mine medpasienter.

Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det på denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Hvis det var tilfellet så fungerte det så til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag.

Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av flagg, dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. Man bør også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med?

Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal jo tross alt ut igjen en gang.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være.

Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg som pasient til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende ? bruk tid på å trygge oss pasienter. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv.

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien

Er ting bedre på fransk?

Masse mennesker. Høyt tempo. Biler som tuter. Sykler suser forbi. Lyskryss. Fulle vogner på metroen. Pardon madame! Excuses moi! Det er så mye som lager bråk rundt meg at det blir helt stille. Jeg finnes ikke lenger. Men hva er egentlig stillhet? Og hvem er jeg.

Je vole.

Det sitter en mann på enden av gaten. Han spiller trekkspill, men det hører ikke jeg. Han er møkkete, men det ser ikke jeg. Han er sulten, men det kjenner ikke jeg. Stillhet. Jeg går forbi.

Je suis dé solé. Je suis content.

Det er noe med tiden. Som om den står stille. Står den stille fordi jeg reiser? Eller har jeg reist feil plass? Og hva er egentlig tid? Så mange spørsmål, og så få svar. Jeg kan lukte ferske croissanter. Jeg hører lyden av høye hæler treffe brostein. Jeg ser til og med toppen av Eiffeltårnet. Men jeg er ikke her.

Je suis parti.

Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen. Bakken. Bygningene. Trærne. Fuglene. Det er der alt sammen. Men ikke jeg. Jeg vet ikke om jeg finnes. For hvordan kan jeg vite om jeg egentlig eksisterer?

Je ne sais pas.

Om jeg ikke er på rett plass, er jeg i det minste på rett tid?

Peut-être. Peut-être pas. 

 

#elineredderverdenlitt

Hjertesaker i psykiatrien del IV - Kommunikasjon

Hva jeg finner godt, og hva jeg opplever at har hjulpet meg, er det ikke sikkert at vil være like godt for andre. Vi er alle forskjellige individer. Vi opplever alle ting forskjellig. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. Da tenker jeg spesielt på hvordan vi ønsker å bli møtt når vi er på vårt mest sårbare. Hvordan vi kommuniserer med hverandre har så uendelig mye å si.

Jeg vet ikke hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men vi trenger alle mennesker å bli sett. Frisk som syk. Vi trenger alle å bli trodd på. Vi trenger alle å bli hørt. Når jeg har vært på mitt verste har jeg omtrent ikke sett forskjell på opp og ned. Det siste jeg trenger da er at folk stresser seg opp, kjefter, og trekker seg unna meg. Men dette skjer. 

Jeg kan huske så mange ganger jeg har ønsket å bli tatt på alvor. Det er ikke alltid jeg har hatt den følelsen. Men som regel har jeg sittet igjen med en følelse av å ha blitt tatt på alvor. Hva skal til for at jeg får den opplevelsen? Vel, at ingen ler av meg. Uansett hvor mye sprøtt jeg har hatt å si så har jeg blitt lyttet til. Små ting som blikkontakt, gode oppfølgingsspørsmål, og ikke minst kroppsspråk har enormt mye å si.

Noen ganger får jeg en følelse av at alt jeg gjør og sier blir sett i lys av en diagnose. Kanskje blir det det og. Men skal man bygge tillit blir det viktig å ikke bare snakke om symptomer, medisiner, og sykdom.

Er det noe jeg har erfart og kjent på betydningen av så er det at det går an å være personlig, selv i psykiatrien. Det går an å være personlig uten å bli privat når man jobber med sårbare mennesker. Jeg tror at ved å dele litt av seg selv så ufarliggjør man en situasjon som kanskje ellers er rimelig anspent.

Jeg har tidligere hevdet at bruk av humor kan være like viktig som medisiner. Dette står jeg ved. Det er  ikke farlig å le. Det finnes mer enn nok alvor i livet fra før. Vi trenger derfor de pausene som humor og latter kan gi oss. Humor kan i mange tilfeller fungere som en sikkerhetsventil hvis trykket blir for stort, og jeg vil påstå at det også kan bidra til bedre kommunikasjon. Noe som ofte trengs.

For hva skjer egentlig når vi ler? Jo, vi utløser endorfiner, kroppens eget lykkehormon. Og vi slapper av. Det beste av alt er at det er helt gratis, og at det er fri for bivirkninger.

Men hvordan få til dette uten at det blir kleint og unaturlig? Mange vil kanskje tenke at de ikke tør å prøve. Kanskje man er redd for å trå feil. Men er det så farlig? Vi er så heldig at vi har språk. Vi kan da si unnskyld. Vi er alle bare mennesker. Det tenker jeg er noe av det viktigste å huske på i møte med andre.

Det er så viktig å ta pasienten på alvor. Jeg får ikke understreket det nok. Skal man få til en god dialog, og en positiv utvikling, er god kommunikasjon helt essensielt. Dette krever noe fra begge parter. Ingen tvil om det. Men maktbalansen vil alltid være skjev i helsevesenet, og det merkes. Det er behandlere som har makt til å styre samtalen, og som har makt til å fatte vedtak. Dette kan prege kommunikasjonen videre. Kanskje kan det bli en enveisgreie, og til og med føles unaturlig. Dette er det viktig å være obs på.

Empati og ydmykhet er to store, flotte ord. Og i denne sammenheng vil jeg fremheve de enda mer. Det er så viktig at man som pasient blir møtt med empati og ydmykhet. Det skaper nemlig trygghet. Og trygghet må da være noe av det viktigste i en sårbar situasjon.

Som helsearbeider tenker jeg at evnen til å kunne sette seg inn i hvordan andre mennesker opplever sin situasjon burde være et klart krav før ansettelse. Når det gjelder ydmykhet så er jeg redd en del faktisk ikke vet hva det innebærer. I følge Wikipedia betegner ydmykhet en persons egenskap ved at hen personlig viser beskjedenhet i forhold til omverdenen.

Empati og ydmykhet er nok viktige egenskaper for alle mennesker, men jeg vil påstå at det blir spesielt viktig å ha for de som jobber på sykehus.

Men sånn helt konkret. Hva er egentlig god kommunikasjon? Det er vanskelig å svare på. Og kanskje enda vanskeligere, hva er god kommunikasjon på et psykiatrisk sykehus? Som en liten oppsummering kommer noen linjer til alle som jobber i helsevesenet.

 

Kjære helsearbeider

Snakk på et språk vi pasienter forstår. Vi vet du har mye å tenke på, men det har vi og.

Gi oss all informasjon vi har krav på, og gi den på en ordentlig måte. Vi vet du har mye du skal gjøre, men bruk god tid på oss. Vi trenger det.

Vær oppmerksom på kroppsspråket ditt. Vi legger merke til ting, og det kan gjøre oss usikre.

Ikke bare se sykdom og diagnoser, se hele oss. Tenk på hvordan du selv ville blitt behandlet hvis du var oss. Pass på at du bruker de empatiske evnene jeg vet du har. Og husk at du bare er et menneske du også.                                                                           

Vi må ikke glemme at vi alle bare er mennesker. Uansett hva slags tittel, posisjon, eller rolle, vi har. Og vi mennesker gjør feil. Men det fine er at vi har språket. Det fine er at vi kan si unnskyld. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #helse #psykiskhelse #kommunikasjon #hjertesakeripsykiatrien

Fuglen som bare ville fly

Når Tiden, som tidligere har flydd forbi, plutselig stopper opp, hva gjør man da?

Som en ivrig fugl, som hadde skadet vingen sin, treffer et tre og blir skadet på nytt. Den fuglen har det ikke noe godt. Det gjorde så vondt da vingen ble skadd. Smertene ble enda sterkere da fuglen oppdaget at den ikke lenger kunne fly. Som om den hadde mistet en del av seg selv. Som om en del av den hadde dødd. Fuglen kjente virkelig på tristhet. Men like sterkt som tristheten, var gleden da den på nytt lærte å fly.

Fuglen hadde tatt Tiden til hjelp. Tiden hadde vist fuglen både Omsorg og Godhet. Som medisin for den skadde vingen. Med litt trening og litt støtte klarte fuglen sakte men sikkert å fly igjen.

Men selv om fuglen fløy aldri så høyt, var trærne enda høyere. Selv om fuglen vokste seg aldri så stor, så var trærne enda større.

En dag traff fuglen treet igjen. Hardt denne gangen. Og vingen ble skadd på ny. Sorgen var stor. Det fantes ingen annen trist fugl som denne akkurat nå. Det hjalp ikke at solen skinte. Det kunne like godt regne, tenkte fuglen. Da ville den kanskje blitt usynlig.

Foto: Hedda Marie Westlin 

Det hjalp heller ikke at de andre fuglene sang. Kontrastene ble så store at tristheten ble enda sterkere.

Tiden hadde stoppet opp nå. Fuglen fant ikke lenger Omsorg og Godhet. Den orket ikke lete heller. Det var ikke den skadde, litt rare, vingen som var problemet. Fuglen brydde seg ikke om å være annerledes. Det som var vanskelig var at fuglen ikke lenger kunne fly. Maktesløsheten var stor. På størrelse med de store trærne.

Fuglen følte seg liten. Alt håp var ute. Men når man venter noe minst, det er da mirakler oppstår. Litt sånn var det for denne fuglen.

Tiden, som fuglen trodde hadde stoppet, hadde ikke det. Tiden ville bare lære fuglen noe. At tristhet er like viktig å kjenne på som glede.

Alle følelser er viktige, sa Tiden. Det er så viktig at man ikke gir opp på veien.

Da fuglen lærte dette, viste Omsorg og Godhet seg på ny. Tiden ble igjen medisin for den skadde vingen. Og med Tiden til hjelp lærte fuglen igjen å fly. Og fuglens vinge ble sterk. Sterkere enn noen gang.

Det er ikke alltid ting går slik man ønsker eller planlegger. Kanskje treffer man et par trær og skader vingen sin på veien. Da gjelder det å ikke gi seg, det gjelder å prøve på nytt, og det gjelder å ta Tiden til hjelp.

Slik som denne fuglen gjorde.

 

#elineredderverdenlitt

Jeg er forelsket

Jeg skjønner nå hva som har skjedd. Jeg har blitt forelsket. Jeg har rett og slett latt meg selv forelske. Jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på det. Jeg får lyst til å pynte meg. Men jeg føler samtidig ansvar. Jeg ønsker å ta vare på det.

Jeg er forelsket i naturen.

Det er rart å tenke på at det er samme jenta som ferdes i skog og mark nå, som som liten nektet å gå på tur uten rosa tyllkjole. Vel, det er meg. Den rosa tyllkjolen er lagt på hylla, ulltrusa er hentet frem. Lars Monsen har erstattet disneyprinsessen, og jeg googler stadig tips for bålfyring. Hvem hadde trodd det?

Foto: Marte Horvei

Jeg spurte en av mine beste venner om hva hun synes var det aller beste med naturen. Hun tenkte seg ikke om engang. Svaret kom helt spontant. Stillheten, og det å være helt alene, svarte hun.

Jeg fikk det samme spørsmålet tilbake. Jeg måtte faktisk tenke meg godt om før jeg svarte. For det er så mye jeg liker. Så mye jeg setter pris på med naturen. Men etter litt betenkningstid svarte jeg at det jeg setter mest pris på er mestringsfølelsen jeg får. Den mestringen jeg føler når jeg er ute i naturen alene. Å gå med en sekk på størrelse med meg selv, fyre opp bål, finne leirplass, og sette opp teltet.

Dette er ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle klare, og ikke minst ha noe ønske av å gjøre. Nå gjør jeg dette av egen fri vilje. Og jeg vokser 10 centimeter for hver gang.

Mestring ja. En følelse jeg ellers ofte savner. En følelse som ellers aldri bare kommer av seg selv. Det gjør den for meg i skogen. På grensen til magisk.

Tenk at naturen kan bety så mye forskjellig for folk. Tenk at det som betyr stillhet for noen kan bety susing i vinden og rasling i trærne for andre. Tenk at det som gir trygghet for noen kanskje gjør andre redde.

Jeg er redd for å være alene jeg. Det har jeg faktisk aldri sagt høyt før eller skrevet noe sted. Men jeg er det. Jeg heter Eline og jeg er redd for å være alene. I skogen føler jeg meg ikke alene. Uansett hvor mange kilometer jeg er unna sivilisasjonen føler jeg bestandig at det er noen eller noe rundt meg. Noe som passer på.

Det er jo ikke bare min venninne og jeg som setter pris på naturen. Vi kommer ikke unna at en stor andel av befolkningen trekkes ut mot skog og mark når tid og sted tillater det. Så da må det jo være noe spesielt. Vi er så heldig her i Norge at vi har fire forskjellige årstider. Etter min mening gjør det friluftslivet enda mer spennende. Tenk på den variasjonen vi har.

Og tenk på alle de vakre fargene.

Det er så klart artig med nytt og fancy turutstyr. Like artig kan det være å ta bilder til instagram eller å sende ut snapper. Jeg er ingen unntak der. Men når dette er unnagjort, hva er igjen da? Jo naturen. Det er meg og naturen, og all magien imellom.

Det er ikke sikkert du har vært klar over det, men det er faktisk magi. De grønne lungene gjør mer for meg enn en pakke med sobril. De gir meg opplevelser. De gir meg ro, spenning, mosjon, tilstedeværelse, og så mye mye mer.

Foto: Marte Horvei

Noen ganger er det ikke så mye som skal til. Hokus pokus. Pakk en sekk. Sim sala bim. Ta med en venn. Bibbedi babbedi bo. Det er ikke alltid vi trenger de psykiatriske brillene. Kanskje ser vi klarere uten noen ganger.

Så hva er egentlig det beste med naturen? Ta vare på den, så tar den vare på deg. Det er magisk.

Hilsen Villmarkens datter

 

#elineredderverdenlitt #ekspedisjonreddeverdenlitt #larsmonsen #villmarkensdatter #norsknatur #friluftsliv

Hjertesaker i psykiatrien del III - Brukermedvirkning

Alle har en rett til å bli hørt, uansett hvor syk man måtte være. Brukermedvirkning har kommet for å bli. Men hva er det egentlig? Er det bare et diffust fenomen som helsepersonell frykter? Hva skjuler seg egentlig bak det fancy ordet?

I Store Norske Leksikon heter det at:

Brukermedvirkning innebærer at de som berøres av en beslutning (pasienter, pårørende og andre brukere), enten selv eller gjennom representanter fra brukerorganisasjoner, får innflytelse på beslutningsprosesser og på utformingen av helse- og omsorgstjenestetilbudet i kommunene (kommunehelsetjenesten) og i de enkelte helseforetakene (spesialisthelsetjenesten).

Videre står det:

Brukermedvirkning er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre helse- og omsorgstjenestene ved at brukernes erfaring og synspunkter tas i betraktning ved utforming og evaluering av helsetjenester. Brukermedvirkning skal bidra til at helsetjenesten og hjelpeapparatet lytter til brukernes erfaringer og lar brukernes perspektiver prege utforming av hjelpen.

Jf. Loven om pasient- og brukerrettigheter kap.3 paragraf 3-1 første ledd.

Brukermedvirkning. Et fint og flott ord. Men i lang tid var dette ordet ganske fjernt for meg. Nå vet jeg at det kan fungere i praksis. Nå vet jeg hvor viktig det er.

Jeg husker godt en svært uheldig samtale jeg hadde med en overlege. Jeg hadde lysende hender, og hadde vært på jakt etter andre mennesker som også hadde det. Overlegen sa jeg kom til å få en injeksjon med en ny type medisin som de ville prøve på meg. Hun sa at det ikke hjalp om jeg ikke ville, den injeksjonen skulle settes uansett. Hun gjorde det klart for meg at dersom jeg gjorde motstand, eventuelt slo eller spyttet på de ansatte, så kom jeg til å bli lagt i belter.

Jeg var så redd, så redd. Og jeg husker så godt de påfølgende dagene. Hvor lei meg jeg var. Hvor vondt jeg hadde det i kroppen. Jeg husker jeg forsøkte å si fra om bivirkningene, men min opplevelse var at jeg ikke ble hørt.

Dagene gikk, og jeg byttet etterhvert sykehus. Der fikk jeg nye behandlere, og ting ble snudd kraftig på hodet. Jeg ble hørt. Jeg var fremdeles underlagt tvungen psykisk helsevern, men jeg fikk være med på å bestemme over min egen behandling likevel. Brukermedvirkning, som det heter så fint.

Brukermedvirkning er ikke det samme som å styre hele showet. Det handler om samarbeid med helsepersonell. Det handler om å bytte på å fortelle og lytte til hverandre. Det handler om å sammen komme frem til gode løsninger. Dette krever klart en innsats fra alle parter, og det krever tid.

Jeg har hørt sykepleiere vise skepsis til brukermedvirkning. Noen kan kanskje tenke at det vil gi pasienter, pårørende, og brukere for mye makt, og at det derfor kan bli vanskelig for helsepersonell å gi rett behandling til rett tid. Til det har jeg følgende å si. Hadde ikke jeg visst at jeg kunne medvirke i egen behandling, hadde ikke jeg visst at jeg kunne medvirke i eget liv, ja da hadde jeg kanskje gitt opp. Kanskje hadde jeg vært tvangsinnlagt enda. Med brukermedvirkning får man en rett, en mulighet, til å ta saken i egne hender. Ingenting føles vel bedre enn å mestre eget liv. Alene, eller med litt hjelp fra andre.

Med mer dialog og bedre kommunikasjon kan pasienter bli i bedre stand til å medvirke. Det er så viktig å føle at man er sjef over eget liv.

Poenget mitt er at det uansett er så utrolig viktig å si fra. Man skal si fra om det man måtte oppleve av urett og plager. Kanskje kan man oppleve og ikke bli tatt seriøst, men retten til å bli hørt er der likevel. Det samme er retten til å medvirke i egen behandling. Og det samme gjelder retten til å medvirke i eget liv. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #brukermedvirkning 

Kanskje

 

Kanskje man tiltrekker seg gode ting fordi man tenker positivt.

Kanskje man tenker positivt fordi gode ting skjer.

Jeg vet ikke.

Kanskje man ikke behøver å snakke i hjel ting som har skjedd.

Kanskje man heller skal jobbe for å trygge.

Jeg vet ikke.

Kanskje man ikke kan ta vare på fremtiden hvis man snakker i hjel fortiden?

Kanskje man bare bør leve her og nå?

Jeg vet ikke.

Kanskje man heller skal ta vare på hverandre?

Hjertesaker i psykiatrien del II - Medisinering

Jeg kommer ikke til å gå inn på hvilke medisiner jeg har stått på, eller står på, offentlig. Jeg regner det som en privatsak, i tillegg til at vi alle er ulike og vil reagere ulikt på forskjellig type medisiner. Her finnes det ingen fasitsvar. Likevel kommer jeg til å komme med eksempler fra egne erfaringer.

Jeg vil med en gang understreke at jeg ikke er motstander av medisiner. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer for meg, men når det gjelder tvangsmedisinering er jeg en klar motstander. I tillegg er jeg av den oppfatning at det i dag tys for lett til medisiner. Jeg tenker at terskelen burde være noe høyere.

Jeg er ingen lege. Jeg er ingen psykiater. Jeg har heller ikke studert medisin. Men jeg har likevel en del erfaring. Og jeg kjenner kroppen min best selv. Nettopp derfor blir det så viktig med et nøye samarbeid mellom pasient og behandler når det kommer til medisiner. I likhet med tvang bør medisiner være siste utvei, etter min mening. Og hvis det da først kommer til at medisiner blir en del av behandlingen, ja da bør man bruke lang tid på å finne ut av hvordan man best skal bruke det. Informasjon, informasjon, informasjon.

I forbindelse med tvang i psykisk helsevern blir ofte tvangsmedisinering trukket fram som en slags akilleshæl. Det vekker både sterke følelser og vonde minner hos meg. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av psykofarmaka hvis jeg lukker øynene. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av nåler i huden min. Jeg har hørt folk snakke om joggebukser som ble til tights, om nummenhet i kroppen, og om en følelsesløs tilstand. Dette er ting jeg kjenner meg igjen i. Jeg har følt meg som en zombie, blottet for egne følelser og meninger.

Det er ingen tvil om at en situasjon med tvangsmedisinering er svært nedverdigende. Du blir holdt fast, kledd av, og stukket med nåler. Alt dette mot din vilje. I tillegg til at du må tåle effekten av medisinen. Det sier vel seg selv at dette ikke er helt optimalt. I mine øyne ser jeg ikke hvordan det kan kalles behandling en gang.

Jeg har følt meg som en forsøkskanin fordi jeg har fått diverse medikamenter sprøytet inn i kroppen min. Formålet har vel vært å fjerne mine psykotiske symptomer. Jeg ser i dag at tiltakene nok ble gjort i beste mening. Likevel førte de ofte til svært negative opplevelser. Mye handler nok om måten selve medisineringen ble utført på. I tillegg til at jeg har en bunnsolid skepsis til medisiner.

Fra å være ei blid og livsglad jente med mye energi tok det ikke mange dagene før ting ble kraftig snudd på hodet den gangen. Jeg mistet all energi og sov mye. Mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg var stiv i hele kroppen. Jeg klarte ikke følge med i samtaler. Jeg hadde ingenting å bidra med sosialt. Jeg mistet rett og slett interessen for folk rundt meg. Jeg mistet sakte men sikkert de psykotiske symptomene, men jeg mistet også så mye mer.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Dette har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri får tilbake igjen.

Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne i bunn og grunn hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned og fjerne personligheten min. Det var det jeg følte skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt en nålestikkene.

I dag hører jeg flere si at de heller vil gå rundt psykotiske enn å ta antipsykotisk medisin. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering, og traumene som følger. Jeg er redd for at dette kan føre til at folk mister tilliten til hjelpeapparatet.

Nå blir dette her på mange måter skrekkeksempler på medisinering. Formålet er ikke å skremme, men å få frem hvor galt det kan gå. Jeg har troen på at man sammen kan komme frem til rett bruk av medisiner dersom det skulle bli nødvendig. For det er stor forskjell på å svelge et par tabletter på egenhånd i døgnet, og på å få en sprøytespiss kjørt inn med tvang.

Heldigvis vet jeg at det i dag har blitt litt endring av praksis hva angår medisinering. Terskelen har blitt noe høyere for å gripe inn. Ting har blitt bedre de siste årene, og godt er det. Jeg mener likevel at vi har en lang vei å gå når det kommer til bruk av medisiner. Vi trenger mer informasjon. Og jeg tror dessverre også at vi fortsatt trenger slike eksempler som jeg kom med for å unngå at slike ting skal skje igjen.

Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi mennesker har. Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Så vil jeg også få med at det finnes mange pasienter der ute som ønsker å bruke medisiner, og som kanskje vil ha god nytte av rett type medisin. Da blir informasjon om medisiner, et godt samarbeid mellom pasient og behandler, og tett oppfølging ekstremt viktig.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #tvang #medisinering

 

Hjertesaker i psykiatrien del I - Tvang

Åpenhet og deling av erfaringer ser jeg på som noe av de viktigste for å få til en positiv utvikling i psykiatrien. Det er viktig å snakke om de tingene som fungerer bra, ja. Men det er kanskje enda viktigere å snakke om de tingene som ikke fungerer så godt. Og nå har jeg lyst til å fokusere litt på tvang i psykiatrien, som en av mine første hjertesaker.

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utøves på. Jeg er ikke i tvil. Jeg tror tvang er nødvendig i visse tilfeller. Meg inkludert. Sykehuset trenger kanskje den makten til å utøve tvang når personer som trenger nødvendig helsehjelp motsetter seg det, og kanskje ikke er såkalt samtykkekompetente. Men dette tilhører sjeldenheten.

Siden de fleste tvangsinnleggelsene mine, som var i 2014-2016, så har det faktisk skjedd en del endringer hva angår utøvelse av tvang. Lovverket har endret seg. Og jeg opplever faktisk også en type holdningsendring rundt omkring. En holdning om at tvang kan, bør, og må være aller siste utvei. Dette er bra.

Det å bruke tvang er uten tvil utfordrende for helsepersonell, men mest sannsynlig aller mest for pasienten selv. Det blir viktig å ikke glemme at det er mennesker det handler om. Mennesker, ikke saker. Uansett hvor sykt vedkommende måtte være så blir dette viktig å huske på. Det lyder kanskje banalt, men hvordan ville du blitt behandlet dersom du ble alvorlig psykisk syk og måtte på sykehus. Jeg tror man kommer langt med den gylne regel.

Mange forbinder kanskje ordet tvang med beltelegging, skjerming, og tvangsmedisinering. Ja, det kan være de tingene. Men tvang er vel ment som noe helt annet enn det. Nemlig omsorg. Beskyttelse. Jeg husker jeg spurte en sykepleier om hennes tanker om tvang en gang. Hun sa hun syns at det var noe av det verste med jobben hennes, men at hun forsto det var nødvendig, og at hun så det var til hjelp for mange. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.

Selve tvangen kan utføres på svært forskjellige måter. Noen mindre inngripende enn andre. Akkurat dette vet jeg dessverre mye om. Nå er jeg heldigvis fri som fuglen i dag, men jeg husker jeg faktisk nådde et punkt hvor jeg nærmet meg å akseptere det å være underlagt tvang. Noen grep gjorde dette enklere for meg.

At jeg følte meg lyttet til gjorde en stor forskjell for meg. Det er tross alt jeg som kjenner meg selv best. Forutsigbarhet ble også utrolig viktig. Det er jo viktig for oss alle. Men jeg tror kanskje det blir særlig viktig som tvangsinnlagt at man får forklaringer på hva som skjer og på hvorfor det skjer. Mer informasjon. Jeg husker at det ble veldig viktig for meg hvertfall. Det er viktig at det blir brukt god tid. Det vet jeg kan være en utfordring med tanke på den psykiatriske kabalen som jo skal gå opp, men det er faktisk nødvendig for at pasientene skal føle seg trygge og ivaretatt.

En annen ting jeg har tenkt på som helt essensielt for å bedre opplevelsen når tvang er i bildet er at man må snakke om det. Man er nødt til å snakke om de ubehagelige tingene. Snakk om tvangen. Snakk om vonde opplevelser med ulike vedtak, overføringer, beltelegging, skjerming, medisinering, eller hva det måtte være. Ved å snakke om disse tingene i etterkant er jeg ganske sikker på at man kan unngå mye ubehag og skam siden.

Da den nye loven for psykisk helsevern trådde i kraft 1.september 2017 tror jeg vi var mange, inkludert meg selv, som jublet. Det betyr jo ikke at all tvang blir borte. Men det betyr at spesialistene og overlegene kanskje må klø seg litt ekstra i hodet og lese litt ekstra i lovverket før de fatter et vedtak. Og godt er det. Psykiatrien er i endring. Det samme er holdningene til tvang. Det må vi godta.

 

#elineredderverdenlitt #hjertesakeripsykiatrien #psykiatri #psykiskhelse #tvang

Hjertesaker i psykiatrien - en bloggserie

Jeg er så heldig at jeg har noe jeg engasjerer meg for. Jeg tror vi alle trenger noe å bruke energien vår på. Noe som ikke bare dreier seg om oss selv. Noe som gjør at man kjenner blodet koke litt innimellom.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at min kampsak dreier seg om psykisk helse. Av naturlige årsaker har dette blitt et område jeg ønsker å legge mye av min energi til å få til positiv endringer.

For en tid tilbake ble jeg invitert til sykehuset jeg tilhører for å snakke om forbedringsmuligheter på avdelingen. La meg bare ha det sagt at jeg føler stor ydmykhet for at akkurat jeg ble invitert. Men så vet jeg jo at jeg har en del erfaring med det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. På godt og vondt. Jeg vet at min erfaring kan være til hjelp for andre. Jeg vet at jeg har mye å bidra med.

Jeg brukte timevis, dagevis, på å forberede dette møtet. Tenk om jeg kunne være med på å gjøre en forskjell? Bare en liten en. Det er alt jeg drømmer om.

Jeg er av den oppfatningen av det tross alt er mye som fungerer bra i psykiatrien. Det blir enkeltmenneskene jeg har møtt på min vei levende bevis på. Men med så mye annet finnes det forbedringsmuligheter også i psykiatrien.

Innenfor psykiatrien er det fem områder jeg ønsket, og stadig ønsker, å trekke frem med muligheter for forbedringer. Fem viktige områder. Fem hjertesaker i min kampsak. Og her er de:

  • Tvang
  • Medisinering
  • Brukermedvirkning
  • Kommunikasjon
  • Omsorg

 

Som en slags serie kommer jeg til å dele litt av mine tanker kring disse hjertesakene fremover. Jeg har mye erfaring som pasient. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien. Men jeg er bare ett menneske. Ett menneske med én historie. Jeg vil understreke at det som har føltes bra for meg, kanskje ikke ville vært bra for deg. Vi er alle forskjellige. Likevel tror jeg at det vil være ting en del kan kjenne seg igjen i. Uansett håper jeg at du vil lese denne serien framover, og at vi sammen kanskje kan redde verden. Litt. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #hjertesakeripsykiatrien #mentalhelse #helse

Som en varm bølge

I likhet med så mange andre dager befinner jeg meg nå på kontoret. Det har jeg gjort utallige timer det siste året. Kontoret mitt består av en ganske hard benk, et rundt, veldig lite bord, og en del sur kaffe. Kontoret mitt er rett og slett på nabokafeen.

Jeg trives her. Det har blitt mitt kontor. Ikke bare kommer jeg meg ut av huset, jeg får også se andre mennesker. De aller fleste er jo faktisk veldig hyggelige. Nå er vi nesten på fornavn med hverandre, og koden til toalettet har jeg for lengst pugget utenat. Det er gratis internett her, og det spilles relativt rolig musikk over høyttalerne.

Det er kanskje litt dårlig betalt for meg å jobbe her på kontoret. I stede for å motta lønn betaler jeg opp til 56 kr for kaffen. Og det går en del kaffe i løpet av en uke. Kanskje litt merkelig at noen betaler av egen lomme for å jobbe i stede for å faktisk motta lønn. Men et sted må man jo begynne.

Jeg sitter som sagt på kontoret nå. Jeg har tidligvakt. Mens jeg sitter her kjenner jeg meg varm. Jeg kjenner en intens varme fylle meg. Og det er ikke den sure kaffen jeg snakker om. Det er en varme som fyller meg helt inn til hjertet.

Det er noe annerledes med denne varmen. Den er ikke fysisk. Den kan ikke kjennes på. Den føles. Den føles i hjertet. Jeg har faktisk aldri før følt meg slik jeg gjør nå. Det er så mye godt som har hendt meg det siste året. Så mye godhet som har kommet min vei. Jeg har bare ikke sett det før nå. Det er som en varm bølge som skylles over meg. Som om jeg svelger litt av det varme vannet og blir varm inni meg.

Kanskje blir dette klissete og litt vel sukkersøtt. Uansett tar jeg meg den frihet å være litt sukkersøt. Mitt liv fram til nå har vel vært alt annet enn sukkersøtt, så jeg tar i mot alt det som måtte komme av sukker med åpne armer.

Jeg passer på nyte dette øyeblikket til det fulle. Derfor skriver jeg ned alt jeg tenker rundt det. For jeg vet jo at det ikke vil vare evig. Men på denne måten kan jeg alltid se tilbake på det, og jeg kan lese om hvordan jeg følte meg akkurat på denne sukkersøte dagen.

Hvis jeg skal tillate meg selv å være litt dyp også så er dette kanskje det jeg setter aller mest pris på med livet. Kontrastene. Akkurat i dette øyeblikket kunne jeg ikke hatt det bedre. Men det kunne jeg nok ikke følt på dersom jeg ikke hadde vært innom den berømte kjelleren tidligere.

Jeg setter sånn pris på det å kunne kjenne på forskjellene her i livet. At jeg er i stand til å ta i mot sorg og tunge dager, så vel som jeg nå er i stand til å ta i mot godhet og glede. Hadde det ikke vært for de tunge stundene ville jeg kanskje ikke kjent så mye på den godheten og varmen som jeg så intenst kjenner på nå.

Det minner meg på at jeg må være takknemlig. Takknemlig for alt det livet har å by på. Det minner meg på at jeg kan lære noe fra en hver situasjon. Det er verdifullt. Og det som er verdifullt er verdt å være takknemlig for.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #livet

 

Det er nå det begynner

Jeg begynte og synes synd på meg selv. Jeg var på god vei ned i den dype gropa. Alt føltes meningsløst. Jeg ville bare krøke meg sammen under dyna til en ball og bli der. Aldri måtte forholde meg til en levende sjel igjen.

Litt senere satt jeg der med øynene fulle av tårer. Men de var av det gode slaget. Jeg smilte. En varme traff meg. Denne gode følelsen skulle jeg ta vare på. Det bestemte jeg meg for. Og den skulle nytes så godt at selv ikke den mildeste depresjon kunne treffe meg.

Nå Eline. Det er nå det begynner.

Skritt for skritt. Tanke for tanke. Minutt for minutt. Det blir bedre. Det blir det alltid.

Nå Eline. Det er nå det begynner. Livet. 

Foto: Atle Kvia

Redd for å være redd

Hvordan har du det Eline?

Jeg tror jeg kommer til å gråte ut øynene mine til slutt. Maskaraen er for lengst borte. Ingen vits i å prøve engang. Her renner tårene som fritt fall i en foss. Faen, så vondt det gjør. Det er sunt å gråte. Det har jeg selv påstått. Nå er det på tide å leve etter egne ord. Problemet er bare at jeg ikke gråter fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Så forbanna redd.

Hva er du redd for Eline?

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Alt? Ingenting? Det gjør så jævlig vondt, men jeg vet ikke hvorfor. Og jeg er så jævlig redd, men jeg vet ikke for hva. En konstant redsel som bare ikke vil gi seg. Høye skuldre. Knyttede never. Svette hender. Høy puls. Korte åndedrag.

Angst sier du?

Behandleren min pleier å si til meg at så lenge jeg puster er det mer som er rett enn som er galt. Hun har kanskje et poeng. Det roer seg litt, og jeg får det lettere. En liten pause. Jeg vil bare at det skal vare. Ikke telle ned til neste hyperventilering. Men jeg fortsetter å puste. Uansett. Det er faktisk mer som er rett enn som er galt.

Så hva er du redd for Eline?

Jeg vet nå hva jeg vil svare. Alt. Ingenting. Jeg er redd for å være redd. Men det gjør ingenting. For det finnes faktisk mer som er rett enn som er galt.

Så jeg fortsetter å puste.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #mentalhelse #angst

Jeg ønsker meg vekk

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Det er ikke bare tankene. Jeg kjenner det i kroppen. Uroen. Frykten. Det snører seg sammen i halsen. Det trykker i brystet. Ubehag.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Uansett hvor jeg drar. Uansett hvor hardt jeg prøver. Det er der likevel. Jeg kan ikke rømme.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted. Hvorfor er det alltid sånn?

Som om det er noe jeg forsøker å unngå. En tanke. En følelse. Jeg ønsker å forstå. Eller gjør jeg egentlig det? Jo mer jeg tenker, jo hardere jeg prøver, jo vanskeligere blir det.

Jeg må vekk. Må bare vekk.

Hva er det egentlig jeg leter etter? Tegn? Svar? Ro? En fornuftig forklaring på hvorfor jeg føler meg annerledes. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid.

Jeg vil føle meg hel igjen. Jeg vil bare være meg.

Jeg ønsker meg vekk. Vekk til et annet sted.

Ønsker for 2018

Jeg har aldri laget meg nyttårsforsetter før. Jeg har ikke tenkt til å begynne med det nå heller. Ikke at det er noe galt i å gjøre det. Det er bare ikke helt meg. Jeg elsker jo å skrive lister. Og jeg liker å ha mål og ambisjoner. For all del. Men jeg har rett og slett ikke selvtillit nok, eller troen nok på meg selv, til at jeg skal kunne holde på noen forsetter.

Dessuten har jeg allerede kuttet ut alkohol, OG jeg har sluttet med snus. Jeg kunne selvsagt trent mer og spist sunnere, men jeg lever bare en gang. Livet er for kort til og brukes på ting man ikke ønsker. Det har jeg gjort nok av fra før. Jeg sier ikke mer om det.

Apropos ønsker. Jeg vil heller lage meg noen ønsker for det nye året enn nyttårsforsetter. En slags ønskeliste. Og som ønskelister flest er det ingen grenser her for hvor store eller små ønskene måtte være. Her er alt lov.

  • Jeg ønsker at det blir fred i verden, og at alle kan være snille mot hverandre. Det sier seg selv hvorfor dette er verdt å ønske seg.
  • Jeg ønsker at Statsminister Erna Solberg og jeg, for en dag i 2018, bytter liv. Rett og slett for å lære av hverandre. For å se ting gjennom hverandres øyne, og på den måten kunne bedre samfunnet.
  • Så ønsker jeg at jeg får snakke med Erna igjen. Jeg tror nemlig ikke vi fikk snakket om alt sist. Vi har nok en del mer å diskutere.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg holder meg sånn nogenlunde frisk. Hva nå enn det betyr. Jeg vil kunne være i stand til å jobbe eller studere. Eller begge deler. Gjerne over lengre tid. Jeg vil bidra i samfunnet. Føle mestring.
  • Jeg ønsker at jeg får mer tid sammen med mennesker som betyr noe for meg. Mennesker som gjør at jeg føler dette livet er verdt å leve. Dere vet hvem dere er.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg skal få se Susanne Sundfør live hvertfall 3 ganger. Den dama der fungerer bedre enn en sobril på meg.
  • Jeg ønsker å reise mer. Oppleve verden. Ulike kulturer. Men helst når jeg er i vater.
  • Jeg ønsker for 2018 at jeg blir litt snillere. Ikke for snill, for det er ikke bra. Men litt snillere kan ikke skade. Jeg ønsker at jeg klarer å tenke enda mer på hvordan mennesker rundt meg har det.

 

Det fine med ønskelister er at alt er lov. Det er jo ikke sikkert at jeg får alle ønskene mine oppfylt dette året. Men det er lov å prøve seg. Det er jo derfor det heter ønskeliste.

Det er en del som sier at det du tenker på det tiltrekker du deg. En slags amerikansk psykologisk teori. Vel, hvis det stemmer skal jeg bare tenke på denne ønskelisten. Det skal ikke være plass til en eneste annen tanke i 2018. Så får vi bare vente og se. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #nyttår #2018 #ønskeliste

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018