hits

Bare for en kveld

Hva ønsker du deg til jul, Eline?

Jeg vet ikke helt jeg, ingenting, for jeg har egentlig alt, svarer jeg så høflig som jeg kan.

Å, som jeg skulle ønske jeg var 6 år gammel igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til en tid hvor all spenningen dreide seg om jeg skulle få en ny barbie-dukke eller ei. Tilbake til en tid hvor jeg gledet meg så mye at jeg ikke fikk sove natten før julaften.

Jeg glemmer aldri spenningen. Den var elektrisk, på grensen til magisk. Jeg vil tilbake til den tiden hvor jeg nektet å ha på meg noe annet enn min rosa tyllkjole. Jeg følte meg som en prinsesse.

Å, jeg skulle sånn ønske jeg kunne skru tilbake tiden. Tilbake til en tid hvor jeg ikke bekymret meg for penger, og for hvordan jeg skulle få endene til å møtes. Tilbake til en tid hvor jeg ikke visste betydningen av alkoholproblemer eller psykiske lidelser. Nei, for da jeg var 6 år eksisterte ikke dette i min verden.

Så hva ønsker du deg til jul i år, Eline?

Jeg vet ikke helt jeg. Ingenting, for jeg har egentlig alt, svarer jeg så høflig som jeg kan.

Vel, i følge moren min er det stygt å lyve. Og jeg lyver faktisk når jeg sier at jeg ikke ønsker meg noen ting. At jeg har alt jeg trenger. Det er en løgn. Og jeg vet at det gjelder mange andre også. Skulle jeg svart helt ærlig på dette spørsmålet hadde jeg svart at jeg ønsker meg trygghet. Bare litt. Kanskje bare for en kveld.

I en alder av 26 er trygghet det som står øverst på min ønskeliste. Og jeg vet at det står på mange andres ønskelister også. Jeg vet at vi dessverre er mange som nå går inn i en tid som vi gruer oss til. Kontrastene i livet blir så himla store på denne tiden.

Å, som jeg skulle ønske jeg var 6 år gammel igjen. Da skjønte jeg aldri hvorfor noen voksne gråt, eller hvorfor noen oppførte seg rarere og rarere i løpet av kvelden. Jeg ble skjermet fra dette. Hjernen min hadde rett og slett ikke plass. Fantastisk?

Å, hvor mye skulle jeg vel ikke gitt for å være 6 år gammel igjen. Bare for en kveld. La meg slippe og bekymre meg over hvor mye gavene kostet, antall glass akevitt som blir drukket, og ubehagelige humørsvingninger. La meg få kjenne på magien. La meg få kle meg i rosa tyllkjole. Og la meg få være prinsesse igjen.

Bare for en kveld. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #ønskeliste #jul 

Oh Happy Day

Det var da hun begynte å synge og spille piano i naborommet at jeg bare måtte smile. Oh happy day.

Det var kveldsmat igjen. Slåsskampen om majonesen hadde akkurat roet seg litt. Du vet det Eline, at livet går videre selv uten majones, sa fyren ved siden av meg. Jeg trakk godt på smilebåndet, men kikket forsiktig ned i bordet for ikke å brase ut i latter.

Hyling og kjefting. Et øyeblikk var jeg redd kniver og gafler skulle fly veggimellom. Temperaturen var til å ta og føle på.

Pianoet fortsatte. Oh happy day.

Du vet det Eline, at livet går videre selv uten majones. Smilet mitt ble bredere. Jeg løftet hodet og så på de rundt meg. Ikke et smil å møte.

Oh happy day. Oh happy day.

Stillhet. Ingen sa noen ting. 10 stykker rundt bordet, og det eneste vi hørte var knasking av knekkebrød og slurping av juice.

Jeg tror kanskje vi skal bli litt bedre kjent med hverandre, siden vi alle er innesperret her, var det en som sa. Kremt. Nei det får vi ta siden, nå spiser vi, var svaret han fikk.

Pianoet trallet igjen. Oh happy day.

Jeg kan ikke noe for det, men denne situasjonen gjorde meg trist. Rett og slett trist. Her sitter vi. En gjeng mennesker som overhodet ikke kjenner hverandre. Ingen er her fordi de sliter med flass. Alle har vi en eller annen psykisk balast som vi har dratt med oss inn hit.

Og her sitter vi altså, en søndags kveld. Det er lov å sloss om majonestuben, det er lov å kjefte, det er lov å hyle. Men å bli bedre kjent med hverandre, eller snakke om hvordan vi egentlig har det, det tar vi siden.

Oh happy day. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #sykehus #innleggelse

Skjerming i psykiatrien

Jeg er åpen om mye når det gjelder min historie som psykiatrisk pasient. Jeg skriver åpent om tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, og beltelegging. Likevel er det ikke alt jeg har klart å være åpen om.

Skjerming i psykiatrien er et tema jeg bevisst har latt ligge til nå. Det har rett og slett vært for vondt og vanskelig for meg. Jeg har bare villet glemme. Nå skjønner jeg at jeg må jobbe meg gjennom dette også. Jeg er nødt til å bearbeide det som har hendt for å kunne klare og komme videre.

Jeg føler selv at jeg klarer å se flere sider av ulike saker. Det blir utfordrende når det kommer til skjerming i psykiatrien. Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå hvordan skjerming av pasienter kan være en del av en behandling.

Selv ble jeg holdt skjermet i ca 2 uker. Det ble fattet vedtak om skjerming av meg etter en episode med beltelegging. Jeg har problemer med å huske alt, men jeg husker dessverre nok til å si at det er noe av det verste jeg har opplevd. Dette er en opplevelse jeg ikke unner noen.

Vi mennesker er sosiale vesener, vi trenger hverandre for å overleve. Vi er rett og slett ikke skapt for å være alene.

Jeg kan huske jeg følte meg veldig ensom. Jeg kan huske hvor vondt jeg hadde i kroppen. Det var det ingen som snakket med meg om. Jeg kan huske at jeg måtte ha døren åpen mens jeg dusjet. Og jeg kan huske hvor redd jeg var.

Jeg kan huske hvor skummelt det var da døren til rommet mitt ble åpnet. Det var bare en seng, meg, og en vakt der inne. Og som regel var det medisinering når døren ble åpnet. Enten frivillig med tabletter, eller med sprøyte dersom jeg nektet. Da var de som regel mange til å holde meg også. Jeg kan ikke fatte at dette har vært nødvendig.  

Det jeg ikke har fortalt til noen er at jeg nå, 2 år etter, fremdeles sliter med dette. Jeg får stadig flashbacks, og jeg får fremdeles mareritt. Jeg klarer ikke glemme uansett hvor hardt jeg prøver. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan dette skulle være med på å hjelpe meg. Jeg som, i utgangspunktet, var veldig redd.

Jeg vet at jeg fikk lese litt i aviser sammen med sykepleierne. Jeg vet at de kom med mat til meg. Jeg vet at jeg noen ganger også fikk spille kort med de. Men alt dette havner i skyggen av blåmerkene etter beltene, og av den frykten jeg levde med.

Jeg har alltid hatt behov for å forstå ting. Uansett hvor vanskelig ting har vært, så har jeg hatt behov for å forstå hvorfor ting har blitt gjort. I dag kan jeg forstå mye av behandlingen som blir gjort i forhold til meg. Jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i behandlingsapparatet sin situasjon, og til en viss grad klarer jeg det.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og i mitt tilfelle finner jeg ingen grunn til at skjerming skulle være en del av min behandling. Det fungerte rett og slett ikke. Jeg ble bare redd av det. Og jeg tror ikke det går an å skremme psykiske lidelser ut av noen. Det er ikke sånn at jeg tror helsepersonell bevisst har gått inn for å gjøre meg redd, men jeg setter store spørsmålstegn ved denne typen behandling. 

For 2 år siden sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle snakke med noen om dette. Nå åpner jeg meg nok en gang. Jeg gjør det fordi jeg har tro på åpenhet. Fordi jeg ikke ønsker at flere skal måtte gå igjennom det samme som meg. Og fordi jeg har et håp om at dette en vakker dag skal kunne gjøre litt mindre vondt.

#elineredderverdenlitt #psykose #sykehus #tvang #skjerming #psykiatri #psykiskhelse

Vi vet så lite om hverandre

Her sitter jeg. På kafe igjen. Det lukter ferskt brød og nykvernet kaffe. Lokalet har behagelige farger og belysning. Det sitter ca 15-20 andre rundt meg. De fleste sitter sammen med noen. En del prater, noen leser, mens andre jobber iherdig bak datamaskinene sine.

Jeg bare sitter her jeg. Eller, nå skriver jeg. Men fram til nå har jeg sittet og stirret ut i luften, studert menneskene rundt meg, og pustet. Pustet dypt med magen. Skikkelige åndedrag.

Jeg tenker på så lite vi vet om de rundt oss her vi sitter ved siden av hverandre. Jeg vet ingenting om menneskene rundt meg, og de vet overhodet ingenting om meg. Annet enn at også jeg sitter her inne. Hvis de har registrert meg.

Hadde jeg spurt fyren ved siden av meg ville jeg kanskje fått vite at han satt og leste til en eksamen. Kanskje han i tillegg har barn i barnehagen som han må hente etterpå. Hadde jeg spurt han ville jeg kanskje fått vite at han kanskje fikk bot på trikken tidligere i dag, som han ikke vet hvordan han skal få betalt.

Men jeg vet ingenting.

Hadde jeg spurt jentene på andre siden av rommet ville de kanskje sagt at de satt og jobbet med en veldig viktig presentasjon. Jeg ville kanskje fått vite at en av de snublet på veien hit fordi det var glatt ute. Hadde jeg spurt ville jeg kanskje fått vite at en av de hadde kreft, og at de satt og snakket om nettopp det.

Men jeg vet ingenting. Ingenting annet enn at de også sitter her inne. For jeg har registrert de.

Hadde de spurt meg ville de kanskje fått vite at jeg sitter her akkurat nå fordi jeg har permisjon. At jeg egentlig er innlagt på et psykiatrisk sykehus. De ville kanskje fått vite at jeg er livredd for livet, og at jeg sitter her og drikker kaffe for å få pause. Pause fra meg selv.

Men de vet ingenting.

Jeg tenker igjen på hvor lite vi egentlig vet om hverandre. Kanskje skal jeg reise meg, hoppe opp på bordet, og rope ut at jeg vil bli kjent med dem alle sammen. En veldig unorsk ting å gjøre. Det frister veldig, men jeg lar det bli med tanken.

Tenk så lite vi egentlig vet om menneskene rundt oss. Om hverandre. Kanskje er det fint. Kanskje er det litt trist. Jeg synes faktisk det er litt skummelt. Men så lenge man er klar over uvissheten så tror jeg faktisk at det gjør noe med oss. På en positiv måte.

En person jeg har blitt veldig glad i sa en gang til meg at jo mer du vet om en person, jo bedre du kjenner en person, jo mer glad vil du bli i vedkommende. Og det dette gjelder nesten uansett hvem det er snakk om.

Jeg tror hun har rett i sin uttalelse. Jeg tror vi må tørre og vise nysgjerrighet. Jeg tror vi må tørre og bry oss. Jeg tror vi må lære oss å sette like stor pris på ulikhet som på likhet. Og jeg tror vi må tillate oss å bli glad i menneskene rundt oss.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #kafe

Jeg sykemelder meg

Bare en tur for å finne meg selv igjen. Ironisk nok fikk jeg sete på rad 13. Flaks jeg ikke er redd for å fly. Bare dumt jeg er redd for livet. 55 minutter oppe blant skyene først, før det bar rett ned i kjelleren.

Det er ingen lysende hender som lyser opp for meg denne gangen. Jeg kan ikke lenger få gress til å gro. Fargen grønn gir meg ikke superkrefter. Det er heller ingen stemmer fra veggene som forteller meg hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg er bare meg. Og jeg har det ikke helt bra. Det må jeg ta på alvor. Noe er ødelagt. Jeg vet ikke hva, men jeg skal reparere det. Jeg må det.

Jeg blir sliten av meg selv. Jeg vil ha litt fri. Jeg vil ha fri til å bli meg selv igjen.

Nå høres dette kanskje ut som et tragisk sørgebrev. Det er det overhodet ikke ment som. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker knekker en gang i blant. Det fine er at vi reiser oss igjen. Og det rare er at vi ofte blir sterkere.

Det er ingen andre enn meg selv som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Det er mitt ansvar. Mitt liv.

Men nå har jeg bestemt meg så mye for gode ting at jeg nesten ikke vet forskjell på opp og ned. På tide å ta styringen igjen. Snu rattet. Kanskje bruke kompass om nødvendig.

Når jeg skriver at jeg sykemelder meg er det rett og slett fordi jeg trenger en pause. Ikke fra skrivingen, ikke fra familie, ikke fra venner, ikke fra livet. Men fra meg.

Jeg trenger en pause fra meg selv.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #sykemeldt #sykemelding

Å fly med klippet vinge

Den vingen som gang på gang har blitt forsøkt reparert, er nå brukket igjen. Denne gangen er den helt avklippet. Det gjør ikke vondt, men fuglen må fly likevel.

Å fly med klippet vinge er ingen enkel sak. Men det er ikke umulig. Flyturene er ikke risikofritt, men hva i livet er vel det?

Fuglen visste ikke helt hvor den skulle fly, men bort måtte den. Det visste den bare.

Å fly med klippet vinge er ingen enkel sak. Selv om fuglen kan lette fra bakken, er sjansen for bare å fly rundt i sirkel stor. Og det har fuglen gjort nok av fra før.

Det er ikke så viktig for fuglen å være som alle andre. Det som betyr noe er å være i stand til å fly. Men er det mulig å fly med bare en vinge, spurte fuglen. Det var ingen som svarte.

Stillheten snakker for seg selv. Fuglen er ikke lei seg lenger. For nå vet den at det finnes håp.

Noen ganger må man lete der ingen andre ser. Noen ganger må man tenke annerledes.

Og noen ganger må man fly med kun én vinge. 

 

#elineredderverdenlitt

På tide å komme seg hjem

Lukten av kaffe

Lyden av trillekofferter og tog i bakgrunnen

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der, men det må ha vært en stund. Jeg dro ut tidlig på morgenen for å slippe unna det meste av folk. Tenkte det ville bli lettere å finne fram da.

Synet av stressede mennesker som løp

Tidstabellen på tavlen

Tiden bare fløy avgårde. Jeg hadde ikke sovet den natten heller. Men det gjorde ingenting. Jeg kunne se klarere. Nå måtte jeg bare fokusere. Så masse mennesker plutselig. Så mye støy. Så mange stressede ansikter.

Damestemmen over høyttalerne

Raske skritt mot perrongene

Jeg visste ikke om jeg skulle hoppe på et tog eller bli igjen. Men jeg ble stående. Jeg kunne ikke gå glipp av noe. Jeg hadde tatt feil før. Jeg ville ikke gjøre det igjen.

Blinkende reklame på veggene

Duene som raskt fløy gjennom bygget

På tide å komme seg hjem. Men jeg sto dønn fast. Kunne ikke bevege meg. Alt gikk i sakte film. Alt bort sett fra i hodet mitt. Tankene fløy raskere enn fuglene på stasjonen.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der, men det må ha vært en stund.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Kjære Eline 6 år

Kjære Eline 

Du er liten nå, men en dag vil også du bli stor. Selv om det kanskje ikke føles slik så er det sant. Verden kan virke stor og skummel, men du skal vite at du er trygg. Du fortjener nemlig like mye som alle andre å ha en plass i denne verdenen.

Hva drømmer du om å bli når du blir stor Eline?

Det er nok vanlig for de aller fleste barn å ha drømmer. Jeg husker enda hva min aller største drøm var. Jeg var nok ikke mer enn 6 år gammel da jeg drømte om dette daglig. Å, som jeg husker jeg så opp til de fine damene. Damene på flyet. Med flotte drakter og med håret pent festet i nakken. Ja, det var flyvertinne jeg ville bli. Det var min drøm.

Jeg kan huske jeg latet som om stuen hjemme var et fly. Med rak rygg vandret jeg frem og tilbake langs midtgangen (plassen mellom stuebordet og sofaen). Stolt viste jeg frem nødutgangen (vinduet på stuen). Kaffe? Te? Spurte jeg passasjerene (min mor og mormor).

Tenk at jeg allerede som liten drømte om å fly. Kanskje likte jeg følelsen av å være på vei en plass. Kanskje drømte jeg om å komme meg vekk. Jeg kan hvertfall huske at det var mer enn de fine draktene som lokket meg opp mot skyene.

Kjære Eline 6 år. Ta vare på drømmene dine. Du kommer til å trenge de. Det er ikke sikkert at alt går som planlagt, eller som du ønsker i livet. Men kanskje er det en mening med det.

Du vil komme til å oppleve smerte og motgang, men hold ut Eline. Det vil være verdt det. Fortvil ikke når mørket kaster seg over deg som, og når alt virker håpløst. Det vil bli lysere, og det finnes så absolutt håp.

Kjære Eline 6 år. Du er allerede nå ganske så standhaftig og bestemt. Pass på så dette ikke setter kjepper i hjulene dine. For du vil, som voksen, fremdeles ha disse egenskapene.

Tålmodigheten din vil bli testet til det ytterste, da vil jeg bare minne deg på at det vil dukke opp mange fine mennesker underveis. Ha tiltro til dem. Disse vil gjøre utfordringene dine litt enklere. Bare gi disse menneskene en sjans.

Kjære, lille Eline. Husk at du er modig. Vit at du har et hjerte som banker for andre. Ta vare på det. Ta vare på andre. Ta vare på deg selv. Og ta vare på drømmene dine. Når virkeligheten ikke er til å stole på, har du lov til å drømme deg litt bort. Bare ikke mist deg selv på veien.

I dag er kanskje ikke virkeligheten min helt til å stole på, så jeg tillater meg selv, 20 år etter, å drømme meg litt bort.

Kaffe? Te? På tide å finne ut hvor nødutgangene er. Hvertfall før jeg letter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #drømmer #barndom #flyvertinne #fly 

Hvem er jeg

Hvor kommer jeg fra? Hva skal jeg bli? Hvem er jeg? Jeg er nok ikke den eneste som har stilt disse spørsmålene.

Noen ganger får jeg det litt over meg. Det kan føles litt som om jeg hopper fra et stupebrett. Så mange spørsmål uten noe særlig svar. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har ligget våken og grublet på slike eksistensielle ting.

Selv om det ikke er sunt å ikke sove, så tror jeg derimot at det er sunt å gruble litt innimellom. Spesielt over disse tingene. Nei vel, så får man kanskje ikke alltid noe svar. Kanskje man ikke kommer fram til noen fornuftig løsning heller. Men gjør det noe da? Er det egentlig det som betyr noe?

Hvem er jeg? Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Jeg er jo Eline. Men hvem er jeg? Hvem er Eline?

Noen ganger, når jeg er i det rette hjørnet, føles det som om jeg hopper fra stupebrettet uten sjans til noensinne å lande igjen. Det er en merkelig følelse. Jeg prøver og prøver å finne ut av hvem jeg er, men jeg lander aldri. Det er nesten så jo hardere jeg prøver, jo lenger unna et svar kommer jeg. Da føler jeg meg mindre meg enn noen gang. Eline blir bare fjernere og fjernere, og det hele føles ut som en drøm. Jeg glemmer rett og slett hvem jeg er.

Jeg husker første gangen jeg opplevde dette. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år gammel. Siden den gang har jeg hoppet fra stupebrettet mange ganger. Det er ubehagelig å kjenne at man holder på å miste seg selv. Det kan være skremmende å føle seg uvirkelig.

Med tiden lærte jeg meg etterhvert noen knep. Knep som som regel hjelper meg å lande igjen. Hvem er jeg? Skjerp deg Eline, det vet du. Du er deg. Ofte hjelper ikke dette i seg selv. Ofte er jeg nødt til å feste tankevirksomheten på de tingene jeg kjenner til. Det kan være omsorgspersoner i livet mitt, det kan være gode venner som kjenner meg godt, eller det kan være stedet jeg bor.

Tenke, tenke, tenke. Hvem er jeg? Hjelper ikke dette så tyr jeg til det siste kortet i ermet, nemlig å ta på fysiske ting rundt meg. Ok, jeg kan kjenne at jeg sitter på en stol. Det er ingen myk stol, men den er heller ikke hard. Det er min stol. Og denne stolen står i min stue. Jeg må ta på stueveggene for å kjenne at de er der. Veggene i min stue som er i min leilighet. Og her er jeg. Hvem er jeg? Der landet jeg, og jeg kan puste igjen.

Jeg har ikke tenkt så mye over det før, men grunnen til at disse eksistensielle spørsmålene blir så viktige for meg er jo fordi de så sterkt er knyttet til følelsene mine. De appellerer til trygghetsfølelsen hos meg. Og jeg ønsker jo, som så mange andre, å føle meg trygg.

Jeg forsto det ikke før, men jeg ser nå hvor viktig følelsen av tilhørighet er. Tilhørighet. Egentlig et ganske flott ord. Men hva handler det om? Tilhørighet handler, for meg, om å kjenne at man har en plass i denne verden, og at man selv kan fylle denne plassen.

Tilhørighet handler i aller høyeste grad om trygghet. Og jeg tror også at det handler en del om kjærlighet mellom mennesker. Hvis dette stemmer så er det jo ingen tvil om at tilhørighet er viktig.

Hvem er jeg? For å kunne svare på dette skjønner jeg nå at jeg må se på tilhørigheten min. Hvor er min tilhørighet?

Jeg har flyttet mange ganger i løpet av mitt 26-årige liv. Ikke bare mellom hus, men også mellom byer. Dette har gjort noe med min opplevelse av tilhørighet. Det er en grunn til at jeg syns det er lettere å svare på hvor jeg bor enn på hvor jeg kommer fra. Men er dette det viktigste for min tilhørighet?

Hvor holder familien min til? Og hva med vennene mine? Her kommer jeg inn på noe viktig. For det er en forskjell på å kjenne meg hjemme der tingene mine er, der jeg bor mest, og på å kjenne meg hjemme blant de jeg er glad i.

Heldigvis for meg nå kan jeg si at jeg både føler meg hjemme i mitt eget hjem, og at jeg føler meg hjemme blant de jeg er glad i. Jeg føler selv at jeg har en tilhørighet. Og nå, som jeg er klar over det, ser jeg hvordan det preger min psykiske helse. Jeg kan for første gang på lenge si at jeg har det bra og virkelig mene det.

Det er klart at det, i mange tilfeller, skal mer til enn et hjem og gode mennesker for å ha det helt godt psykisk. Men viktigheten av selv å føle tilhørighet bør ikke undervurderes. Vi trenger alle mennesker å føle at vi har noe vi kan kalle et hjem. Vi trenger alle å ha andre mennesker rundt oss. Og vi trenger alle å føle at vi er en del av noe. Det er for meg tilhørighet.

Så hvem er jeg? Jeg vet faktisk ikke helt, men det gjør ingenting.

Hvem er du?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #helse #filosofi #tilhørighet

Hvis jeg forsvinner

Jeg tenkte plutselig på hvor stor verden var, og på hvor liten jeg virket i forhold. Det skremte meg. Mer enn jeg liker å innrømme.

Jeg følte meg som nålen i høystakken der jeg gikk. Det var skremmende og trist, men samtidig vakkert. Livet er merkelig sånn.

Jeg vil ikke være redd lenger. Jeg ønsker å få med meg alle fargene. Jeg vil bare ikke forsvinne på veien. Miste meg selv.

 

Hvis jeg ler, er det noen som ler med meg?

Hvis jeg roper, er det noen som hører?

Hvis jeg gråter, er det noen som ser?

 

Og hvis jeg forsvinner, er det noen som egentlig merker det?

 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #angst #helse #livet

Noen dager er bare sånn

Jeg har følt meg litt rar i det siste. Fin, men rar. Som om huden min er laget av bobleplast. Og som om folk rundt meg har villet klemme i stykker boblene, men har latt være. Helt fram til i dag. Det smalt ganske høyt når bobleplasten først sprakk, men det var det ingen andre som hørte.

I dag sto jeg i gangen min i over en time før jeg klarte å gå ut. På meg sko og jakke, av med sko og jakke. Og på igjen. Ett skritt fram, to tilbake. Ett skritt fram igjen. Det var stille, men jeg kunne høre naboene snakke gjennom veggene. Snakket de om meg? Tenk om noen skulle ha tak i meg. Nei, slapp av Eline.

En klok dame sa en gang til meg at fordelen med å snakke med seg selv er at man som regel får de svarene man ønsker.

- Hva er problemet, Eline? Du har gjort dette hundrevis av ganger før. Skjerp deg.

- Men tenk på alle menneskene der ute. Tenk om de ler av meg. Jeg er redd, men jeg vil ikke stenge meg inne heller.

- Skjerp deg, Eline. Kom deg ut. Du har godt av det.

Jeg kom meg ut til slutt. Men det måtte faktisk noen tårer til. Og disse tårene var ikke av det gode slaget. Maskaraen røyk i dag. Plutselig var det som om all verdens redsel slo ned i meg, som et lyn. Jeg frøs til. Stiv som en pinne sto jeg og vagget fram og tilbake i gangen. Sist jeg hyperventilerte slik jeg har gjort i dag var etter en berg-og-dal-bane-tur på Tusenfryd.

Men det er greit. Det må være greit. Berg-og-da-baner gir livet farger.

Jeg forsøkte å tørke tårene mine mens jeg prøvde å minne meg selv på alle fargene. Det er når mørket faller at jeg trenger påminnelsene mest. Tårene fortsatte og renne mens jeg vandret nedover gaten. Pulsen hadde i det minste roet seg, og jeg var ikke lenger svimmel. Likevel turte jeg ikke møte blikkene til menneskene jeg passerte.

Så er jeg kanskje ingen solskinnshistorie. Men jeg lever. Gjør jeg ikke?

Noen dager er bare sånn. Det er lov å være redd. Det er lov å gjemme seg. Det er faktisk lov å gråte også. Det betyr ikke at det føles godt, men kanskje er det nødvendig. Selv om bobleplasten min sprakk i dag er den likevel full av glans. Og det er fint å tenke på. Det gir meg håp.

I dag tillater jeg meg selv å gjemme meg litt bort. Jeg tillater meg selv å gråte mens jeg minner meg på alle fargene. Og jeg tillater meg å snakke med meg selv.

Noen dager er bare sånn. 

#livet #elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykatri #bobleplast

Fint, som et eviggrønt tre

Jeg var ikke klar over det, men jeg har visst svaret hele tiden. Jeg måtte bare finne stammen igjen. Stammen i meg selv. Grunnstammen. Den som får alt til å stå oppreist. Som stammen på et tre. Et eviggrønt tre.

Stammen. Den er der hele tiden. Med røtter og alt. Men hvis man sitter fast i de øverste grenene kan det være vanskelig å se ned. Kanskje man til og med ikke tør. Man kan jo falle. Hvis man er bundet fast blant de dype røttene vil det også være vanskelig å se stammen.

Litt sånn har det vært for meg. Jeg har vært redd. Veldig redd. Jeg har sittet fast høyt oppe i de øverste grenene, og jeg har vært bundet fast nede av de dype røttene. Da har det vært vanskelig å finne stammen.

Jeg er ikke redd lenger. Jeg tør nå. Jeg ser. Jeg ser stammen. Min egen stamme. Det er fint. Fint, som et eviggrønt tre.

Men jeg er ikke hele meg med bare stammen. Jeg trenger røttene, like mye som jeg trenger jorden som nærer røttene. Jeg trenger også grenene, og bladene som henger på. Jeg trenger å puste. Hele treet gir meg luft.

I tillegg trenger det eviggrønne treet lys. Det får det. Kanskje ikke hver dag, men ofte. Solen er der og lyser når den kan. Det er fint.

Jeg ser det nå. Treet. Stammen. Grenene. Bladene. Røttene. Det står der så fint. Fint, som et eviggrønt tre.

Jeg ser det, fordi jeg tør. Jeg står kanskje utenfor, men jeg har kommet langt. Jeg har gått en lang vei, full av stier med kriker og kroker. Jeg har snublet noen ganger, men reist meg. Og nå er jeg altså her.

Det føles bra. Det lukter til og med godt. Frihet. Det lukter frihet. Nå må jeg bare finne veien inn. Det kommer til å bli fint.

Fint, som et eviggrønt tre.

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #natur

Alt er vakkert

Alt er vakkert

 

Menneskene på trikken

Regnet som så lett treffer bakken

Støvet som danser på gulvet mitt

 

Alt er vakkert

 

Jeg føler at jeg mister meg selv litt igjen

men det er vakkert, for nå kan jeg se

 

 

Jeg gjemmer meg i det åpne

Jeg smiler når du smiler,

og jeg prøver å le når du ler

 

Det eneste jeg ber om er at du ikke drar fra meg

Vær så snill, tro på meg

 

Hvis jeg bare visste, det jeg vet nå

For dette er vakkert

 

Du vet det kanskje ikke, men du har fått meg til å se

Skyggene i mørket, fargene i lyset

Og varmen i det kalde

 

 

Det kan ikke kjennes, det føles

Det føles i hjertet

 

Som en varm bølge som skylles over meg

Jeg svelger litt av vannet, og blir varm innvendig

 

Alt er vakkert

 

Jeg er heldig som ser

Vil du se sammen med meg?

 

Det eneste jeg ber om er at du ikke drar fra meg

Vær så snill, tro på meg

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #poesi #dikt

Pusterom

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvor heldig jeg er. Ikke bare fordi jeg er født i Norge. Heller ikke bare fordi jeg har tak over hodet, klær, og mat til å mette magen. Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som evner å føle. Til å kjenne på alle disse sterke følelsene som bor i oss mennesker.

Nå er jeg kanskje en spesielt følsom person. Jeg har tydelig et anlegg for det, ettersom jeg går på medisiner for blant annet dette. Det er ikke alle som er som meg. Det vet jeg jo. Vi er alle forskjellige. Alle føler på forskjellige ting. Noen føler kanskje mer enn andre. Noen mennesker viser åpent hva de føler, mens andre lar være. Noen har mer av én følelse i perioder enn andre. Noen lar seg styre av følelser, mens andre igjen kontrollerer de såpass at det kan bli et problem.

Men vi har de alle sammen. De er der på en eller annen måte. Og det er ingen som kan ta de fra oss.

Jeg syns det er like vanskelig å forklare hva følelser er som hva tid egentlig er. For hva er egentlig tid? Svaret blir muligens litt stort og diffust. Men så finnes det kanskje ikke et svar man kan sette to streker under heller. Kanskje man bare skal la det bli med undring. Jeg vet ikke.

Å føle på de tingene som jeg gjør, tror jeg gjør meg til et bedre menneske. Jeg vil jo påstå at jeg har hatt en del motgang i mitt liv, så jeg vet at ting ikke bare er enkelt. Men jeg tror det er det som gjør de andre periodene så fine. Pusterom som jeg kaller dem. Som solstråler og varm bris på en litt kjølig dag. Litt som når T-banen åpner seg midt i rushen, og du kan gå ut. Luft. Pusterom.

Foto: Marte Horvei

For et par kvelder sin gråt jeg. Tårene rant for første gang på lenge. Jeg var lei meg, og jeg hadde grunn til å være det. Sånn er det noen ganger. Jeg var rett og slett full av skuffelse. Men skuffelse kommer ikke uten forventninger. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg kanskje forventer for mye av folk noen ganger. Kanskje jeg skal senke litt på kravene. Men jeg tror det er fint å håpe. Det kommer jeg til å fortsette med uansett.

I går kveld gråt jeg faktisk også. Kanskje jeg har skrudd på en kran et sted. Det gjorde hvertfall godt denne gangen. Det var tårer av det gode slaget. Selv om sminken min kanskje ble borte, ble den varme følelsen i kroppen værende. Var det kjærlighet? Jeg vet faktisk ikke helt hva det var, men jeg vet at jeg har det fint for tiden, og at jeg setter pris på det.

Jeg har det med å bli litt overveldet av følelser noen ganger. Det er bedre nå enn det var før, heldigvis. Men i går ble jeg overveldet. Jeg ble overveldet av gode følelser. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Og faktisk ble jeg så oppspilt at jeg omtrent ikke har sovet til i dag.

Så akkurat nå sitter jeg på min hemmelige plass. Mitt lille hjørne av et pusterom, og jeg puster i firkanter for å henge med. Henge med i livet.

Jeg tenker igjen på hvor heldig jeg er som kan kjenne på disse følelsene. I mine øyne er det dette som gir livet liv. Den magiske gnisten som gjør at man ønsker å fortsette. For å se hva som skjuler seg rundt neste sving. Spenningen, og pusterommet.

Jeg er heldig som har mange rundt meg som er glad i meg. Jeg er heldig som kan kjenne at jeg er glad i folk. Jeg er heldig som stort sett er frisk. Jeg har en kropp som fungerer. Det er jeg glad for.

Gode ting skjer i livet mitt nå. Om det skjer gode ting fordi jeg tenker positivt, eller om jeg tenker positivt fordi det skjer gode ting, det vet jeg ikke helt. Men jeg nyter det.

Så når noe virker for godt til å være sant, ja så er det kanskje sant. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #pusterom

Kunsten å dele en grapefrukt

En natt jeg ikke fikk sove på avdelingen, satt jeg oppe og snakket litt med en hyggelig nattevakt. Vi snakket om viktigheten av rutiner og en god døgnrytme. Vi lo godt. For det var jo midt på natten og ingen av oss sov.

Jeg fikk en kopp te med honning i, og småpraten fløt videre. Nattevakten spurte meg om jeg hadde noen forbilder. Det hadde jeg jo selvsagt. Mange faktisk. Men denne natten var de første menneskene som dukket opp i hodet mitt mine besteforeldre. Min Besta og min Bestepappa...

Jeg husker jeg ville bli akkurat som de når jeg ble stor. Nå er jeg vel innenfor kategorien stor, men har nok fremdeles mye å strekke meg etter skal jeg klare å bli akkurat som de. For jeg ønsker faktisk enda, i en alder av 26, å bli som de. Jeg skal forklare litt hvorfor.

Som besteforeldre flest er også mine snille og gode. Ikke bare mot meg, eller mot andre, men kanskje først og fremst snille med hverandre. Kanskje er det derfor de fremdeles er gift etter så mange år.

Min Besta og min Bestepappa kan mye jeg vil bli bedre på. Glem leksikon og Google. Jeg har Besta og Bestepappa. Ikke bare kan de mye om verden, ulike kulturer, og om skikk og bruk, de kan mye om mennesker. Hvis jeg ender opp med bare halvparten så gode verdier som mine besteforeldre har, ja så kommer det til å gå bra for meg og.

Min Besta og Bestepappa er har vært jorden rundt flere ganger. Og reiselysten deres stanser aldri. Faktisk vet jeg ikke om de er i Kina, på Bali, eller hjemme i Norge akkurat nå. De er alltid ute på eventyr. Jeg kan huske at jeg som liten lekte skattejakt i huset deres. For der var det skatter fra hele verden. Og hvis jeg lette virkelig godt kunne jeg virkelig finne gull.

Noe som har fasinert meg fra helt siden jeg var liten har vært rutinene deres. De starter hver morgen med å spise frokost sammen. Og nå kommer det viktige. De spiser den samme frokosten uansett hvor de er i verden. Det vet jeg, for jeg har vært så heldig å få reise en del sammen med de. Hver morgen ligger det en grapefrukt på bordet foran dem. Besta skjærer opp frukten. De sier ingenting til hverandre, men Besta gir alltid den største delen til Bestepappa, og tar den minste selv. Jeg husker at jeg som liten så på dem og tenkte at jeg også ville ha noen å dele en grapefrukt med. Det så liksom så fint ut.

Dette er ikke det eneste de gjør i stillhet. Det er som om de leser hverandre. Som om de kjenner hverandre så godt at ord ikke blir nødvendig. Det er verdifullt. Faktisk på grensen til magisk. 

Min Besta og Bestepappa har skjønt hva som betyr noe, etter min mening. Jeg kjenner ingen jeg, som er så rike som de. Rike på kunnskap. Rike på livet. Jeg tror de har skjønt noe av det som jeg så hardt prøver å forstå.

Jeg sier ikke at alt dette faller i fanget ditt bare du spiser en halv grapefrukt hver dag. Tro meg, for jeg har prøvd. Men jeg tror ikke man skal kimse av det å ha gode rutiner. Jeg tror nemlig at gode rutiner i hverdagen kan ha en veldig stor betydning på både den fysiske og den psykiske helsen.

Men jeg må innrømme at jeg har forsøkt hardt å få en halv grapefrukt inn i mine rutiner, i håp om å bli mer lik Besta og Bestepappa. Men jeg griner like mye på nesa hver gang. Det blir litt som å drikke tran for meg. Det går bare ikke. Hvordan kan noe som smaker så vondt egentlig gjøre godt? Jeg lurer litt på om de selv egentlig liker det.

Kanskje spiller det ingen rolle hva man deler så lenge man deler noe. Det kan være en sjokolade eller en potetgullpose, og det kan også være en gulrot eller kanskje en grapefrukt.

For meg betyr ikke den halve grapefrukten evig liv eller fasit på sunnhet. Den halve grapefrukten blir for meg et symbol på trygghet. Den symboliserer for meg at selv de enkleste handlinger kan gi store forskjeller i livet. Det er både fint og litt skremmende å tenke på.

Så hvis du, som meg, tenker at Besta og Bestepappa er inne på noe her når det gjelder rutiner i hverdagen og viktigheten av å dele med de man er glad i, ja da tror jeg vi har mye godt i vente. 

Det er kunsten å dele en grapefrukt...

Jeg vet ikke hvor lenge hadde snakket, men klokken hadde for lengst passert 3 på natten. Nattevakten så litt rart på meg og sa at det kanskje var på tide å gå på rommet. Så det gjorde jeg. Før jeg la meg for å sove den natten husker jeg at det siste jeg tenkte var at jeg måtte kjøpe grapefrukt dagen etter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #besteforeldre

Hvor blir det av mestringsfølelsen?

Mitt navn er Eline. Jeg er en 26 år gammel kvinne som bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, kanel, høsten, og gode mennesker. På mange måter er jeg helt normal. Du ville nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg hvis du passerte meg på gata. Men i likhet med alle andre mennesker har også jeg utfordringer.

Mine utfordringer er psykoser. Fra 2014 har jeg nesten vært mer inne på sykehus enn jeg har vært ute i det fri. Dette har uten tvil satt livet mitt på vent mange ganger.

Tidligere i år måtte jeg også gi fra meg studieplassen min på det som jeg trodde var drømmestudiet. Jeg avsluttet studiet på grunn av sykdom. Det ble rett og slett for utfordrende. I etterkant har jeg fått vite at jeg mest sannsynlig hadde mistet plassen uansett, selv om jeg ikke ønsket det selv. Denne opplevelsen gjorde noe med meg. På mange måter traff jeg nok den berømte veggen.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å se framover. Det slo meg hvor mange nye muligheter jeg hadde. Kanskje var det ikke sosionom jeg skulle bli likevel. Kanskje skulle det bli godt å gjøre noe helt annet.

Etter mange samtaler, med leger, behandlere, og nære pårørende, landet jeg til slutt på at jeg ville jobbe en periode. Få en tenkepause. Tjene penger. Og kanskje viktigst av alt, føle mestring igjen.

Nå er det over ½ år siden jeg avsluttet studiet. Og jeg står fremdeles uten jobb. Det gjør noe med selvfølelsen. Selv om jeg er født optimist, så er jeg bare et menneske jeg også. Dette er rett og slett dritt. Hvor blir det av mestringsfølelsen? Og hvorfor er ikke jeg ute i jobb nå?

Jeg vet ikke hvor mange timer, dager, uker jeg har brukt på å lete etter stillinger, skrive søknader, levere de fysisk, ta telefoner osv. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har søkt på rundt 100 stillinger. Og jeg har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju.

Jeg kan ikke vite noe for sikkert, men jeg kan lage meg ulike teorier. Jeg skriver ikke godt nok, jeg prøver ikke hardt nok, jeg er for gammel, for ung. Eller så er det det jeg frykter aller mest, som jeg vet at gjelder mange flere enn meg, det at jeg har hull i min CV. Jeg har også tidligere vært åpen om mine utfordringer, nettopp fordi jeg tenker at åpenhet er viktig i vårt samfunn. Hva om det nå er denne åpenheten som kommer tilbake og biter meg i rumpa? Jeg håper ikke det.

Foto: Marte Horvei

I følge mamma er jeg fortsatt ung. Vi unge er fremtiden. Jeg er en av mange unge mennesker som i dag strever med en eller annen psykisk lidelse. Men vi har alle utfordringer. Noen trenger medisiner for blodtrykk, andre trenger kanskje krykker for dårlige knær. Jeg er en av mange som trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell.

Igjen, vi unge er fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle, absolutt alle, har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett psykisk lidelse eller ei.

Lediggang er roten til alt ondt, er det noe som heter. Det trenger ikke være så svart hvitt. Det trenger ikke være full jobb eller ufør. Jeg mener vi må være mer kreative enn som så.

Selv om jeg kanskje ønsker meg ut i full jobb og studier, helst samtidig, så sier det seg selv at det kanskje ikke er helt realistisk. Da gjelder det å se mulighetene. Det gjelder å ha fokuset på ressursene som allerede er der. For de er der.

Vi er alle forskjellige. Det finnes mange måter å leve et liv på. Men selv om vi alle er forskjellige, finnes det likevel mye som er likt. Jeg vil påstå at du som leser dette har akkurat det samme behovet som meg for å oppleve mestring i hverdagen som meg. Alle trenger vi å føle at vi får til noe. Syk som frisk. Vi trenger å kjenne at det er en mening med å være tilstede. Det må da være noe av det viktigste i livet.

Hvis det å ha noe meningsfullt å gjøre viser seg å være noe av det aller viktigste for den psykiske helsen, hva skjer da når det uteblir?

Det er ingenting jeg ønsker meg mer enn å få meg en utdanning som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, noe som også er veldig viktig, men kanskje mest av alt for at også jeg skal kunne bidra med noe. Er det plass til meg?

Jeg vil så gjerne gi noe tilbake til samfunnet. Det samfunnet som i så lang tid har hjulpet meg.

Kan jeg få lov til det?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #innleggelse #sykehus #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

En kveld på akutten

Alarmer

Den intense ulingen som raskt fòr gjennom rommet. Den boret seg inn i hodet mitt. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles høre den.

 

Løping

Det verste var når de la på sprang. Ikke pasientene, men personalet. Lyden av raske føtter slo gjennom gangene. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles se det.

 

Rasling av nøkler

Jeg glemmer aldri lyden av metall, klinkende mot hverandre. Selve symbolet på maktfordelingen.

 

Hyling, roping

Jeg visste ikke at det kunne komme slike lyder ut av en sånn liten kropp. Det gjorde vondt. Det er helt sikkert.

 

Nå må vi legge deg i belter

Aldri før har jeg sett slik redsel. Og jeg tror aldri noensinne jeg vil få se det igjen heller. Hun, som tidligere hadde skreket og ropt så høyt, ble helt stille.

 

Sirener

Intens uling. Igjen. De blå lysene trengte seg gjennom vinduet. Det ble iskaldt.

 

Ekstravakter

Vær så snill, slipp meg ut. Jeg klarer ikke mer. Det gjør for vondt... Jeg husker det enda. Desperasjonen... Du bor på rom 10, gjør du ikke? Gå tilbake dit, og prøv på nytt i morgen.

 

Angst

Halsen snøret seg sammen. Rommet ble trangere og trangere. Taket presset seg nedover meg. Stillheten var så jævlig bråkete. Alt jeg ville var å få litt frisk luft.

 

Tårer

Det var blitt sommer ute. Inne var det enda vinter. Jeg husker hvordan jeg frøs.

 

Ambulanse

Intens uling. Igjen. Lyden ble svakere og svakere. Det samme gjorde de blå lysene. Så ble det mørkt.

 

Jeg fikk ikke frisk luft den kvelden. Jeg fikk tabletter.

Og jeg sovnet.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #psykose #tvang

En reise tilbake i tid

Det er ikke ofte jeg tar tog. Jeg holder meg som regel til trikk og t-bane. Og de gangene jeg skal ut av Oslo foretrekker jeg å kjøre bil, eventuelt ta fly. Ikke veldig miljøbevisst. Men tanken på å være fastlåst over tid, det at jeg ikke kan gå av akkurat når det passer meg, legger en stor demper på stemningen.

Jeg elsker å reise. For all del. Det er en helt fantastisk følelse. Og den følelsen slår i hjel en hver tvangstanke, og den slår i hjel den opplevelsen av angst jeg måtte ha. Gudskjelov. Hvis ikke ville jeg gått glipp av svært mye.

Det var lørdag morgen og skulle ta tog. Jeg skulle ut av Oslo for første gang siden innleggelsen min den sommeren. Jeg kjente jeg hadde sommerfugler i magen. Kanskje litt rart, fordi jeg skulle tross alt bare til Kongsberg. Kanskje ikke så rart likevel, for sist gang jeg forlot hovedstaden var jeg fremdeles underlagt tvungent vern. Alt føltes så annerledes nå. Jeg var fri.

Jeg har det med å bli litt sentimental under togturer. Særlig når jeg reiser alene. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Om det er den melankolske musikken jeg har på ørene, den beroligende vuggingen fra vognene som kjører, eller om det er den fine naturen jeg kjører forbi. Hjernen kobler av, og på mange måter er det nesten som en slags meditasjon.

En togtur fra Oslo til Kongsberg er spesiell for meg. Jeg har kommet fram til at det fordi det er en slags reise tilbake i tid. Jeg forlater livet mitt som det er på Nasjonalteateret stasjon. Neste stopp, Skøyen. Der bodde jeg hos faren min fra jeg var 17 til jeg fylte 18. Mye skjedde det året der. Jeg startet på en helt ny skole hvor jeg ikke kjente noen. På mange måter følte jeg meg veldig alene.

Neste stopp som minner meg på en vanskelig epoke i livet mitt er Drammen. Her bodde jeg på en barnevernsinstitusjon da jeg var 17 år gammel. Og som 16-åring hadde jeg min første innleggelse i Drammen på en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.

Neste stopp tilbake i reisen min er Kongsberg. Selve endestasjonen. Eller i mitt tilfelle, der det hele startet. I Kongsberg finner jeg barndomshjemmet mitt. Barneskolen, ungdomsskolen og den første videregående skolen jeg gikk på. Alle barndomsvennene mine. Dansestudioet jeg var så lykkelig på i så mange år finner jeg også i denne byen.

I tillegg finner jeg en tøff skilsmisse, jeg finner min første depresjon, jeg finner at jeg droppet ut av skolen, og jeg finner barnevernet. Jeg finner en tid med krevende møter, flere opphold på barnevernsinstitusjoner, og en tid med mange vonde opplevelser.

En togtur fra Oslo til Kongsberg er ikke bare bare for en følsom sjel som meg. En reise tilbake i tid er ikke alltid godt. Men det minner meg på hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, og det minner meg på at jeg har kommet langt.

Kanskje ikke så rart at jeg ikke velger å ta denne togturen så ofte. Men en gang i blant er det fint å minne seg selv på fortiden. Det kan være fint å minne seg selv på de vonde tingene nettopp fordi man kan se forskjellen på hvordan ting var da og hvordan ting er nå. Man behøver ikke nødvendigvis å involvere alle rundt seg i denne tidsreisen, men å bruke reisen som en egen påminnelse.

I dag snakkes det ofte om at man skal leve her og nå. Være tilstede i øyeblikket. Det blir sagt at man ikke kan leve i hverken fortid eller framtid. Fortiden kan man ikke endre på, og fremtiden vet man lite om. Og prøver man på noe av dette kan man risikere at man går glipp av de tingene som faktisk skjer her og nå.

Jeg er helt med på denne tankegangen, men jeg ønsker ikke å glemme hvor jeg kommer fra. Jeg ønsker ikke å glemme hvorfor jeg har de arrene jeg har. Jeg ønsker hvertfall ikke å glemme de menneskene som gjorde min reise litt lettere enn den ellers ville vært. Dere vet hvem dere er.

Jeg trenger rett og slett påminnelser fra fortiden for å beholde troen på framtiden. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Det meningsløse

Det var en desemberkveld i Oslo. Det var som vanlig ganske kaldt. Mørkt. Det lå litt snø på bakken. Som hvitt pudder. Ganske fint egentlig. Julebelysningen pyntet opp byen. Jeg sparket litt i snøen langs fortauet med de nye skolettene mine på vei ned til sentrum. Jeg hadde tatt på meg den fine røde kåpen min for anledningen.

For denne kvelden var en litt spesiell kveld. Jeg skulle på teater. Og ikke sammen med hvem som helst. Jeg skulle på teater med mormoren min. Det er ikke hverdagskost for oss. Og så mye som vi nyter hverandres selskap kunne ikke dette bli noen dårlig kveld.

Anne Marit Jacobsen spilte hovedrollen i kveldens forestilling. Stykket het, jo fortere jeg går jo mindre er jeg, basert på romanen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Som med det meste annet falt jeg litt inn og ut av stykket. Konsentrasjonen var ikke helt på topp. Men det var noe som virkelig festet seg. En setning. En helt spesiell setning. En setning som jeg har sagt høyt til meg selv nesten daglig siden den kvelden på teateret.

Hele stykket er en lang monolog som karakteren, Mathea, har. Jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt, men følgende festet seg.

"Noen ganger må man gi det meningsløse mening selv."

Det føltes meningsløst å slutte på drømmestudiet etter 4 år med kamp. Det føles meningsløst å bli innlagt for ørtende gang. Det føles meningsløst å ha brukt mer tid på sykehus enn hjemme de siste årene. Og det er kanskje meningsløst å prøve og finne svar på noe som kanskje ikke finnes.

Er det nå jeg skal gi det meningsløse mening selv?

Jeg kan ofte tenke, og ønske meg, at noen utenfra kommer og gir livet mitt innhold og mening. Kanskje spesielt når ting føles meningsløst. For la oss være ærlige. Vi kommer ikke unna den følelsen. Vi møter alle på det meningsløse. En eller annen gang. Noen møter kanskje det flere ganger også.

En setning. Så enkelt. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Faen heller. Jeg vil være sjefen i mitt eget liv. Jeg vil gi livet mitt mening.

Som sagt så har jeg tenkt på denne setningen hver eneste dag i snart et år nå. Selv om jeg fremdeles møter på ting som føles meningsløst, så føler jeg at jeg klarer å gi det mening selv.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Jeg tror det er en mening med det meste. Jeg tror på tilfeldigheter. Noen ganger kan jeg tenke at jeg har møtt litt vel mye motgang i mitt 26-årige liv. Men, her kommer klisjeen. Hadde det ikke vært for den motgangen, hadde det ikke vært for mine utfordringer, hadde det ikke vært for det meningsløse, så ville jeg kanskje ikke ha vært der jeg er i dag.

Og der jeg er i dag er et godt sted å være.

Så da er det kanskje en mening bak det meningsløse. Og kanskje har jeg til og med gitt det mening selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt

 

Grønne lunger, rosiner og mestring

Jeg tenker på alle medisinene jeg har fått i meg. Frivillig, og med tvang. Jeg tenker på alle de som sa det skulle gjøre meg bedre.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Hvorfor fortalte ingen meg om skogens magi. Om den helende effekten fra luften. De grønne lungene har hatt bedre effekt på meg enn en dose sobril eller en injeksjon med antipsykotika.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Hvorfor fortalte ingen meg at jeg var bra nok som jeg var. At det som kanskje kunne hjelpe mest av alt lå rett foran meg.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Den siste måneden har jeg fått mer frisk luft enn jeg har gjort tilsammen i hele mitt liv. Jeg har sett flere trær enn jeg kan telle, og jeg har blitt skikkelig sliten. På den gode måten. Jeg har båret en sekk på størrelse med meg selv, jeg har satt opp telt, spist blåbær og kvae. Og jeg har våknet ute sammen med dyrene. Det er terapi det.

Alle snakker om denne kunsten om å være tilstede i øyeblikket. Om å leve her og nå. Hvis jeg skal generalisere litt så har nok vi mennesker en tendens til å leve enten i fortiden eller i fremtiden. Selv er jeg fæl på bare å tenke framover. Faktisk så mye at jeg ikke får med meg hva som skjer her og nå. Det er jo det vi vil unngå.

Nei, kunsten å være tilstede i øyeblikket. Leve i nuet. Det er det vi må. Mindfullness kalles det vel på fint. Jeg har vært skeptisk til det å sutte på en rosin i 20 min. Tanken er vel at det skal åpne alle sanser. Men for det første liker jeg ikke rosiner, og for det andre føles det meningsløst å bruke så mye tid på en liten inntørket drue. Men jeg skjønner jo nå at mindfullness kan være så mye mer enn det. Kanskje behøver jeg ikke kalle det mindfullness heller. Jeg for min del like ordet magi.

Lite visste jeg at de grønne lungene som lå rett foran meg kunne by på slik magi. Lite visste jeg at naturen kunne ha slik en beroligende effekt. Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være ute i skog og mark. Jeg er den jenta som ikke ville bli med på tur med mindre hun fikk ha på seg rosa tyllkjole. Jeg er hun som skulket ?friluftsdager? på skolen. Vel, noen ting endrer seg. Og godt er det.

Kanskje kan det virke som om jeg prøver å selge ut skogen til deg som leser her nå. Og kanskje kan det virke som jeg er sponset av XXL, at jeg prøver å snikreklamere for utstyr. Vel, det er ikke tilfellet.

Jeg har et poeng som jeg gjerne vil fram til her. Finn ut hva som oppleves godt for deg, og gjør mer av det. Alene, eller sammen med andre mennesker. Selv er jeg uten skoleplass og jobb nå, så det å ha noe som gir meg gode opplevelser har blitt utrolig viktig.

Først tenkte jeg at jeg ikke kunne ha en betydningsfull hverdag, med mindre jeg var i fast jobb eller studerte en form for høyere utdanning. Det er feil. Det ser jeg nå. Det finnes mange måter å leve livene sine på. Vi må ikke glemme de små tingene. De tingene som gjør at man føler mestring. Om det er å gå en lang tur i marka, snakke med naboen, eller å ta oppvasken. Det kan være det samme. I bunn og grunn handler det om å bli kjent med seg selv. Finne ut av hva som føles bra. Og å gjøre nettopp det.

Mye handler om å prøve og feile. Mye handler om å lete. Jeg har lett masse. Det vet dere som har fulgt meg en stund. Jeg leter enda jeg. Men det gjør ingenting. For jeg vet nå at det jeg gjør er betydningsfullt uansett. Og det er en god følelse. 

 

#psykiskhelse #helse #natur #tur #psykose #psykiatri #elineredderverdenlitt

Essay for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid

For en tid tilbake ble jeg spurt om å skrive for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid. Det var ikke noe behov for å tenke seg om engang før jeg satte i gang med skrivingen. Det resulterte i et fem siders langt essay som nå er trykket opp publisert i tidsskriftet. Ja, jeg er stolt.

Under kommer et utdrag fra arbeidet mitt. Er du interessert i å lese essayet i sin helhet er tidsskriftet å finne på de fleste bibliotek, eller det kan kjøpes på nett.

https://www.idunn.no/tph/2017/03/aa_finne_en_mening_med_alt

Å finne en mening med alt

Når du står og krangler med en NSB-mann fordi du ikke har penger til å betale for togbilletten din, da er det kanskje på tide å ta et steg tilbake. Et rasjonelt, friskt menneske ville mest sannsynlig ha gjort det. Jeg gjorde ikke det.

Etter så mange timer på Oslo S, etter så mange tegn, og etter så mange reiser, fortalte stemmene til slutt at Bergen måtte være stedet. Jeg husker jeg fortalte NSB-mannen om oppdraget mitt, og jeg sa at det derfor ikke var mer enn rett og rimelig at jeg fikk reise gratis med toget. Han ga meg et rart blikk og sa noe sånt som at jeg, i likhet med alle andre passasjerer, også måtte betale for billetten min. Jeg ga meg ikke. Jeg dro opp ermene på genseren min og viste han de lysende hendene mine.

Du må forstå at jeg har fått et viktig oppdrag. Det er kun jeg som kan utføre det, og derfor må jeg til Bergen, sa jeg. Det føltes virkelig som om det sto om liv eller død. Som om jeg skulle redde verden på et vis, bare ved å ta en liten tur til Bergen. Jeg husker jeg tenkte at nå kom NSB-mannen til å forstå. Det gjorde han naturligvis ikke. Han ristet på hodet og ba meg søke profesjonell hjelp.

Jeg ble stående. Faktisk sto jeg der så lenge at NSB-mannen tilslutt truet med å tilkalle vakter. Selv om jeg er rimelig sta av meg, gikk jeg da denne trusselen kom. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg mest sannsynlig vært å se på nyhetene, eventuelt på et reality-program.

På vei hjem fra Oslo S den dagen ransaket jeg hjernen min. Det gjorde jeg i håp om å komme på en ide som kunne føre til at jeg tjente penger, og det raskt. Jeg husker jeg var inne på tanken om å selge bunaden min. Jeg tenkte at dette oppdraget var mye viktigere enn en bunad til 30 ? 40.000. Heldigvis kan jeg i dag si at bunaden min fremdeles henger trygt i skapet mitt.

Det jeg også kan si er at jeg aldri kom meg til Bergen. Jeg ble lagt inn før den tid. Og igjen ble dette til, noe jeg lenge opplevde som, en kamp mot et stort system. Det var de mot meg. En psykotisk pasient med et viktig oppdrag og lysende hender, mot en gjeng profesjonelle spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #sykehus #innleggelse #idunn #universitetsforlaget

Jenta som sang, og det forgiftede vannet

Jeg går inn dit og synger en sang jeg, sa hun. Tydelig irritert. Og så gjorde hun nettopp det.

Det var ikke så lett å høre nøyaktig hva hun sang, men det kom lyder hvertfall. I aller høyeste grad. Kanskje lettet det på trykket. Kanskje fikk hun utløp for følelser. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at hun så lettet ut da hun kom ut igjen. Hun plystret i et par minutter mens hun hinket rundt i rommet og banket i bordene, før hun avsluttet med en tale om hvor manipulerende vi andre var.

Jeg vet ikke om det var det forgiftede vannet hun fortalte meg om, eller om det var alle de ulike konspirasjonsteoriene sykehuset skulle styre etter. Jeg ble hvertfall veldig stresset.

Kanskje var jeg lett påvirkelig. Kanskje trodde jeg selv at det var gift i vannet. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke drakk det vannet på en stund. Og jeg vet at ingen av oss var helt friske.

Jeg husker en gang på avdelingen en medpasient kom bort til meg. Hun så fortvilet ut. Med tårer i øynene spurte hun meg hvor utgangen var. Jeg svarte så medfølende jeg bare kunne at utgangen lå til venstre for vaktrommet. Hun sa hun hadde prøvd å komme seg ut, men at det var låst. Hun kikket ned en stund. Ble helt stille. Hjertet mitt dunket. Det var som om jeg kunne kjenne skuffelsen hennes. Hun så opp igjen. Opp på meg. Men du har vel nøkler. Du kan låse opp for meg, sa hun litt mer optimistisk.

Det var ikke første gangen jeg ble tatt for å være en ansatt. Jeg ble stadig vekk spurt om å låse folk ut for å røyke, eller for å låse opp vaskerommet. Det har jeg nesten syntes å ha vært litt komisk. Jeg har jo vært like innesperret som de. Men jeg fikk veldig vondt av denne jenta. Hun ville jo bare ut. Men jeg hadde verken nøkler eller muskler nok til å få opp den tunge døren.

Jeg husker jeg, så forsiktig jeg kunne, prøvde å forklare henne hvordan ting fungerte på avdelingen. At vi ikke kunne gå ut når vi ville. At vi var avhengig av en ansatt med nøkler. Og selv ikke da var det sikkert vi fikk gå ut. Jeg må ha skremt henne veldig, for hun løp gråtende inn på rommet sitt like etter.

Det er jo en veldig spesiell setting å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. Det er jo strengere rammer enn i en barnehage. Kanskje kan det minne litt om fengsel. Og når man er veldig syk selv, på en eller annen måte, kan alt rundt virke enda mer skremmende.

Jeg tenker på den syngende jenta og det forgiftede vannet igjen. Et sted måtte vel trykket ut. Det gjør vondt å bare holde alt inni seg. Det vet jeg mye om. Ja vel, så har jeg utagert selv. Ikke i form av sang. Jeg har slått hodet i veggen, sparket i dører, og jeg har knust glass. Men det har kommet av redsel. Jeg har vært så redd så redd. Og redsel kommer til uttrykk på mange forskjellige måter. Det vet jeg nå.

Noen synger. Noen banner og skriker. Mens noen sparker i dører, knuser glass eller gråter.

Det jeg ofte har savnet når jeg har vært innlagt, særlig mot min vilje, er forklaringer. Jeg kan huske og ha sittet bak i en politibil uten å vite hvor jeg skulle eller hva som skulle skje. Jeg kan huske og ha blitt båret inn i et stort murbygg uten å ha fått med meg at jeg skulle legges inn på psykiatrisk. Dette er ikke bra.

Hvor svikten har skjedd er ikke godt å si. Det er klart at jeg ikke har vært helt frisk. Hva nå enn det er. Det er klart at jeg har hatt behov for hjelp. Men jeg har også hatt behov for forklaringer underveis. La meg understreke at jeg opplever at dette har bedret seg betraktelig. Men de første gangene jeg ble innlagt var det mange store spørsmålstegn jeg satt igjen med.

Kan det ha noe med å gjøre at jeg rett og slett ikke var helt til stede? At hodet mitt var en annen plass. At jeg var såkalt fjern, og ikke fikk med meg hva som ble sagt? Ja. Det kan hende. Men det er de ansattes oppgave å passe på at trygghet blir ivaretatt. Det har jeg savnet.

Jeg har savnet trygghet, og jeg har savnet forklaringer. Jeg har også savnet god tid, og jeg har savnet rolige ansatte.

"Du er på sykehus nå Eline. Du er trygg her. Her skal vi ta vare på deg. Ting kommer til å bli bra?" Dette har jeg hørt mange ganger nå de senere innleggelsene. Heldigvis. For det kan være lett å glemme. Man kan føle seg som en fugl i bur. Det har hvertfall jeg gjort mange ganger. Og det er ingen god følelse.

Så er det kanskje ikke så rart at noen skriker og sparker. Det er kanskje ikke så rart at glass knuses og at tårer rennes. Jeg syns heller ikke det er så rart om noen synger eller snakker om konspirasjonsteorier. Vi er alle forskjellige.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #tvang #sykehus #innleggelse

Mitt første møte med psykiatrien

Jeg var 16 år. Det var på slutten av ungdomsskolen. Alle andre var opptatt av sommerferien som nærmet seg, av kjærester og av fester. Jeg følte meg mer utenfor enn noensinne. Tårene rant ofte uten helt å vite hvorfor. Jeg begynte å få mørke tanker, og hadde en sterk trang til å skade meg. Det hjalp heller ikke at ting var litt turbulent på hjemmefronten.

På dette tidspunktet var det ikke mange jeg turte å åpne meg for. Jeg hadde en helsesøster som jeg gikk og snakket med. Jeg husker at jeg på et tidspunkt fortalte henne om hvordan jeg hadde det, og at jeg nå hadde fått mørke tanker. Tanker om å avslutte livet mitt. Dette førte til at jeg raskt fikk en samtale i barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg ble lagt inn like etter.

Jeg var knust. Jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde tilsammen de neste ukene. Det at jeg hadde vært stille så lenge, det at jeg så lenge hadde holdt skjult hvordan jeg egentlig hadde det, gjorde at alt bare rant over. Jeg forstod ikke mye av psykiatri eller av psykiske lidelser da, men jeg skjønte at jeg var på et sykehus, og at der var det greit å gråte. Jeg fikk en behandler, og det ble satt i gang en behandling for meg.

En ettermiddag jeg satt på stuen på avdelingen husker jeg svært godt. Behandleren min kom inn for å se til meg. Hun ga meg noe jeg opplevde som et medfølende blikk, og spurte hvordan jeg syns det gikk. Jeg så på henne og sa du forstår ikke hvordan jeg har det. Ingen forstår. Jeg husker det enda. Følelsen av å være alene om alt. Følelsen av å skulle gå i stykker. Jeg var overbevist om at ingen forstod meg. Noe som gjorde at jeg følte meg enda mer alene.

Min innleggelse i BUP har jeg mye positivt å si om. Spesielt etter mine erfaringer fra de senere årene. Når jeg sammenligner det med mine innleggelser i voksenpsykiatrien gjør jeg meg opp noen interessante tanker.

Jeg husker at jeg for første gang på lenge opplevde trygghet. Det var noe trygt ved å være på avdelingen. Jeg opplevde at jeg endelig kunne slutte å late som. Jeg kunne slutte og late som om ting var bra, og jeg kunne snakke med profesjonelle om hvordan jeg egentlig hadde det. Dette var nytt for meg. Jeg opplevde trygge personale som genuint var interessert i hvordan jeg hadde det.

Jeg begynte med kognitiv terapi og hadde god effekt av dette. Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som går ut på å analysere måten man tenker på, og kjenne igjen eget tankesett, for så å kunne snu på måten man tenker på. Det tok meg lang tid, flere år med behandling, men sakte men sikkert lærte jeg meg denne kunsten selv.

Jeg ble bedre. Det hadde jeg ikke blitt hadde det ikke vært for en trygg og tålmodig behandler. En behandler jeg ser opp til den dag i dag. I BUP er det normalt å avslutte behandlingen når pasienten har fylt 18 år. I mitt tilfelle fortsatte behandlingen noen år til. Det er jeg ufattelig glad for.

Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er i mine øyne stor. Skremmende stor. Men kanskje er det en grunn til det. For min del hadde jeg et par års opphold med behandling etter at jeg avsluttet behandlingen i BUP. Det som møtte meg da jeg trengte hjelp som voksen skremte meg på flere måter.

Noe av det første jeg ble møtt med i voksenpsykiatrien var skjemaer. Skjemaer, skjemaer, skjemaer. Jeg forstod raskt at de var ute etter å sette en diagnose på meg. Noe som overhodet ikke var i fokus i barne- og ungdomspsykiatrien. Ikke slik jeg opplevde det hvertfall.

Slik jeg har forstått det er man i dag nødt til å ha en diagnose for å få tilgang til nødvendig helsehjelp i systemet. På mange måter fungerer en diagnose som en inngangsbillett. Det utløser visse rettigheter. Det kan virke logisk på noen måter. Men hva skjer dersom man er for raskt ute, og det settes feil diagnose? Hjelpen jeg har fått har variert veldig.

Det andre som slår meg er fokuset på medisiner. Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er stor. Det tok lang tid før vi i det hele tatt snakket om medisiner i min tid under BUP. Etter hvert startet jeg på antidepressiva, noe som hjalp meg for en periode. I voksenpsykiatrien startet jeg på antidepressiva nesten med en gang, etter å ha hatt en lang depressiv periode. Det gikk noen uker, så fikk jeg min første maniske episode. Jeg ble lagt inn og ble rask satt på enda nye medisiner.

2015 ? 2016 var jeg mer på sykehus enn ute i det fri. Da under tvang. Tiden gikk, og jeg fikk stadig tilbakefall. Tilslutt var jeg så full av medisiner at jeg følte meg som en vandrende zombie, blottet for egne meninger. Dette tror jeg ikke hadde skjedd i BUP. Jeg føler likevel for å understreke at jeg ikke tror noen ting er gjort av vond vilje. Min opplevelse er at de fleste menneskene jeg har møtt i hjelpeapparatet har hatt et oppriktig ønske om å hjelpe meg.

Foto: Hedda Marie Westlin

Mitt inntrykk er likevel at det i BUP blir brukt mer tid på dialog. Og det er så utrolig viktig. For meg skapte det trygghet og forutsigbarhet, noe jeg tror vi alle mennesker trenger. Syk, eller ikke syk.

Fokuset var ikke på medisiner, paragrafer eller vedtak. Fokuset var ikke på bruk av tvang. Jeg ble ikke holdt fast eller lagt i belter når jeg ikke samarbeidet. Jeg sier ikke at det er det som nødvendigvis skjer i voksenpsykiatrien, men det er noen av opplevelsene jeg sitter igjen med. Det er først når jeg nå har opplevd begge delene at jeg kan se forskjeller.

Noe jeg ser på som svært viktig i behandling i psykiatrien er kontinuitet. At man får en behandler å forholde seg til. En behandler som man kan ha over tid, slik at man slipper å bytte underveis. En god behandling krever et godt forhold mellom pasient og behandler, og det krever god kommunikasjon. Det kommer ikke av seg selv.

Et godt samarbeid er nødvendig for å få til dette. Og skal man få til det behøver man tid. Det har jeg vært heldig og fått. Både i BUP og i voksenpsykiatrien. Det er jeg takknemlig for. Jeg har hatt stødige behandlere på begge arenaer. Behandlere som har fulgt både mine oppturer og nedturer over tid. Dette er bra.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg tror ikke jeg skal dvele for mye med ting, for jeg har tross alt kommet langt uansett. Jeg har lært mye, på godt og vondt. Og jeg er stolt av å være der jeg er i dag. Likevel tror jeg det er viktig å reflektere litt rundt erfaringer dersom det kan bidra til å hjelpe andre mennesker i lignende situasjoner senere.

Jeg er bare et menneske. Ett menneske med én historie. Men jeg har møtt mange på min reise. Mange som har vært i lignende situasjoner. Situasjoner hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp. Det som da har gått igjen er et ønske om å bli møtt som et menneske.

Man må aldri glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker med sterke følelser, og med egne meninger. Det er viktig at det blir tatt hensyn til dette i en slik jobb som helsepersonell har. Det å hjelpe andre mennesker er etter min mening verdens viktigste jobb. Da er det viktig å gjøre den jobben med en stor dose ydmykhet og empati. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #BUP #voksenpsykiatri #tvang #medisiner

Elineredderverdenlitt fyller 1 år

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

Det er nesten ikke til å tro, men bloggen min fyller 1 år i dag. Det hadde jeg aldri trodd at skulle skje.

I dag er både penkjolen og partyhatten på. Flagget er funnet fram. 13.september i fjor tok jeg et valg. Et valg om å sette ord på følelsene mine. Et valg om å dele. Det er et valg jeg aldri kommer til å angre på. 13.september i år er jeg akkurat utskrevet fra nok et opphold på sykehus. Men det kommer til å gå bra. 

Jeg tenker på alt som har skjedd gjennom året som har gått. På alle de fine og spennende tingene som har kommet min vei. Kronikker i aviser, møtet med statsministeren, prosjekter, intervjuer, og ikke minst nye bekjentskaper.

Alt dette er mye takket være denne bloggen. Men kanskje aller mest takket være fine, vakre mennesker som jeg er så heldig å ha i livet mitt.

Elineredderverdenlitt har gitt meg mer tro på meg selv. Tro på at også jeg kan få til ting. Tross utfordringer. Tross sykdom. Jeg har kommet langt. Og bloggen min har vært til stor hjelp for meg.

Det at bloggen fyller ett år er ikke bare en vanlig bursdagsmarkering. Dette er en markering på så mye mer. Jeg har vært inn og ut av sykehus også dette året, men bloggen har vært der hele tiden. Jeg har vært av og på studier, men bloggen har bestått. Jeg har kranglet med nære og kjære, jeg har fått kjeft, men også nye klemmer. Og bloggen, den har har vært der hele veien.

Som en ekstra bestemor, klar med tekoppen på de ekstra tøffe dagene. Klar med en klapp på skulderen de dagene jeg har hatt ting å feire. Som en ekstra bestemor har bloggen vært der. Gitt meg trøst, og heiet på meg.

Og gjennom bloggen har jeg kommet i kontakt med andre som også har kommet med råd. Det er verdifullt. Det tar jeg med meg.

Jeg gleder meg til å se hvor veien går videre. Uansett hvor veien går er en ting sikkert. Jeg kommer fortsatt til å prøve og redde verden. Litt.

En så stor dag, som denne er for er for meg, er verdt å feire. I dag heiser jeg flagget og skåler med glassene. 3 ganger hipp hipp hurra for Elineredderverdenlitt.

Hurra! Hurra! Hurra!

#psykiatri #psykiskhelse #bloggbursdag #sykehus #psykose #elineredderverdenlitt

I Min Drøm

 

Hvordan er det mulig

At i går nå er i dag

At i fjor nå er i år

 

Plutselig er jeg gammel

Men jeg husker alt

Selv det hjertet vil glemme

 

I min drøm er det godt å sove

Jeg våkner fra en drøm

For å være i en annen drøm

 

Jeg er enda ung

Barnet i meg ler

Men jeg glemmer å puste

 

Det gjør ingenting

Drømmen tar all fokus

Drømmen puster for meg

 

I min drøm finnes ikke tid

Jeg kaster alle klokker

Verden er for stor for det

 

Så mye å oppleve

Så mye å se

Alt er evig

 

I min drøm

 

#psykiskhelse #dikt #poesi #elineredderverdenlitt

Jeg faller ut

I følge eksperter tenker vi et sted mellom 50. - 70.000 tanker i løpet av en dag. Det er mange tanker det. Faktisk er det over dobbelt så mange tanker som det er innbyggere i hjembyen min.

Det fleste tanker kommer og flyr forbi uten at de gjør noe særlig ut av seg. Noen tanker tenker vi bevisst, andre tanker kommer ubevisst. Noen tanker er gode, andre er vonde. Noen tanker blir borte, mens andre blir værende og repeterer seg. Igjen og igjen. Som en ødelagt plate.

Nå for tiden er det nesten så jeg kan kjenne alle de 50. - 70.000 tankene som kommer. Jeg kan kjenne det gjør vondt i hodet. Jeg kan kjenne hele kroppen vibrere, som om jeg er elektrisk. Og jeg kan kjenne dunking ved tinningen min.

Det gjør ingenting å ha mange tanker. Tankene i seg selv er jo ikke farlige. De kan kanskje virke skremmende, men farlige er de ikke. Jeg har enda ikke hørt om en eneste en som har dødd av å tenke en tanke. Det er langt fra tanke til handling.

Noen tenker sakte, andre tenker fort. Noen har mange gode tanker, mens andre kan ha mange vonde tanker. Jeg har ikke så mange vonde tanker, heldigvis. Men hos meg spinner tankene veldig fort. Noen ganger spinner de så fort at jeg ikke rekker å tenke tanker ferdig før det kommer nye. Da stopper det litt opp for meg, og det kan nesten føles som om jeg ikke klarer å tenke i det hele tatt.

Tankeforstyrret heter det på fint. Selv liker jeg ikke tanken på å være forstyrret, så jeg kaller det å falle ut. Jeg faller bare litt ut.

Noen ganger faller jeg ut av en tankerekke. Av et resonnement, av en samtale, av en tekst. Noen ganger faller jeg litt ut av livet. Litt sånn som nå.

Men jeg kommer tilbake.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #tankeforstyrret #tankevirus #sykehus #innleggelse

Å miste sosiale antenner

Etter flere måneder inne på sykehuset kjente jeg at det var flere ting med meg som endret seg. Ikke bare hadde buksa blitt strammere, det føltes strammere også rundt hodet. Det jeg reagerte aller mest på gjaldt i sosiale settinger.

De sosiale antennene jeg engang hadde følte jeg at hadde forsvunnet helt. Det føltes som om jeg hadde glemt hvordan jeg skulle oppføre meg ute blant folk, ute blant venner. Derfor unngikk jeg sosiale sammenkomster så godt det lot seg gjøre. Jeg har alltid vært veldig sosial av meg, så dette kostet meg mye.

Det gjorde vondt å stenge seg inne. Det gjorde vondt å si nei. Men alternativet føltes verre. Bare det å føre en normal samtale kunne by på utfordringer. For hva skulle jeg egentlig snakke om? Hvertfall ikke psykisk sykdom, sykehus og innleggelser. Men det var det jeg visste om. Det var mitt liv. Min verden. Dessuten, hvem ville vel være hun psykotiske jenta med lysende hender? Ikke jeg hvertfall. Og jeg trodde heller ikke at folk rundt var interessert i å høre om henne.

Dette var sårt for meg. Jeg har alltid vært heldig som har hatt gode folk rundt meg. Jeg har alltid hatt venner som jeg har følt meg trygg på. Nå var ting endret. Jeg måtte stenge folk ute. Og det gjorde vondt.

Jeg hørte venner snakke om fester de hadde vært på. Om skole, innleveringer, kjærester og så videre. Mens jeg, jeg var helt låst inn i en psykiatrisk boble. I tillegg var jeg så medisinpåvirket at jeg følte meg som en zombie. En zombie blottet for egne meninger. Jeg klarte rett og slett ikke å følge med i samtaler. Og med tanke på at jeg kom fra et rom med fire hvite vegger så var overgangen til alle inntrykkene ute i det fri ganske så dramatisk. Alle fargene, luktene, lydene, trafikken og ikke minst alle menneskene. Jeg hadde nok med å fordøye alt dette.

Eline, du ser så tankefull ut. Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen sa det til meg, ja da ville jeg vært rik nå. Jeg kan love at jeg har vært tankefull. Man får litt å tenke på når man blir sperret inne og kontrollert over så lang tid.

Det er mulig jeg har vært litt kjapt ute med å dømme mine nærmeste, for etterhvert som tiden gikk erfarte jeg at jeg var god nok for de fleste uansett. Psykotisk eller ei. Jeg er heldig som har venner som ønsker å høre om sykehusoppholdene mine, venner som genuint ønsker å vite hvordan ting går. Venner som er der uansett.

For det blir bedre igjen. Det gjør det alltid.

Når jeg ser tilbake på dette nå så skremmer det meg virkelig at jeg ble så lukket. Jeg gikk jo inn i min helt egen verden. Det skremmer meg, for i dag kan jeg se forskjellen. Og den er som dag og natt. Jeg føler nå at jeg har bygd opp de sosiale antennene mine igjen. Det er litt som å sykle. Er det en stund siden du har gjort det, så tar det litt tid å komme inn i det igjen. Jeg føler meg selvsikker og trygg i sosiale settinger igjen. Ikke hver gang. Men jeg er da bare et menneske. Det er menneskelig å bli usikker en gang i blant.

Vi trenger alle å oppleve tilhørighet. Følelsen av å passe inn er sted, det å være en del av noe større enn oss selv er viktig for oss alle. Nettopp derfor gjorde det så utrolig vondt å føle at jeg mistet min plass. Jeg følte meg utenfor. En følelse jeg ikke unner noen.

Kanskje kjenner du noen som du tror føler seg utenfor, eller kanskje du føler deg utenfor selv? Husk å bry deg om andre. Ofte er det ikke så mye som skal til.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #sykdom

 

En sykdom med et privilegium

Nå for tiden er åpenhet blitt en tydelig trend. Godt er det. Jeg har selv vært åpen om min psykiske helse og om ting jeg strever med. Likevel har jeg ikke vært helt ærlig. Det skal jeg være nå.

For sannheten er at i tillegg til å være psykisk syk så har jeg et annet alvorlig problem. Et problem som begynte som en slags trøst. Som en beroligende venn. Som et trygt sted å rømme til når livet stormet som verst. Det begynte kanskje uskyldig, men utviklingen var skremmende.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som kommer til å endre livet mitt.

Det hele ble satt i gang av en av mine beste venner. Hun sa hun var bekymret for meg, og at hun gjerne ville jeg skulle snakke med en person hun kjente. En som hadde vært igjennom en del, og som har brukt sin erfaring til å hjelpe andre. Jeg tenkte at jeg kunne jo møte denne personen hvis det gjorde vennen min glad, men tenkte for meg selv at det ikke kom til å gjøre noen forskjell.

Det var søndag formiddag, jeg var fremdeles litt bedugget etter gårsdagens edle dråper. Jeg svelget to paracet og møtte opp.

Vedkommende fortalte meg sin historie. En historie om tid i psykiatrien. En historie jeg kunne kjenne meg igjen i. En historie om mye bruk av alkohol. Hvorfor forteller hun meg dette, tenkte jeg. Er det så synlig at jeg drikker mye? Så begynte hun å spørre meg om min historie. Jeg hadde ikke noe å tape på å fortelle, så det gjorde jeg.

For sannheten er at jeg har et problem med alkohol. De siste årene har jeg drukket for å dempe følelser. Folk rundt har reagert, men jeg har hatt alle slags unnskyldninger. Jeg har skjult tomflasker, ledd vekk bemerkninger. Jeg har rettferdiggjort det med at jeg tross alt ikke gjør noe annet galt. Jeg er som regel snill med de fleste, så om jeg drikker alkohol litt nå og litt da så skader det vel ingen.

Jeg fungerer i hverdagen selv om jeg drikker en del alkohol. Dessuten er det synd på meg på grunn av mye jeg har vært igjennom. Da er det vel ikke så rart at jeg bruker alkohol for å koble av. Og unnskyldningene bare fortsatte. Jeg drakk hvis jeg var glad, jeg drakk hvis jeg var lei meg, og jeg drakk hvis jeg kjedet meg. Rundt denne tiden var jeg også inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg drakk på permisjoner, og jeg smuglet til og med inn alkohol på avdelingen. Den siste tiden var det alkohol hver bidige dag. Jeg kunne drikke på morgenen som på kvelden.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som endrer livet mitt.

Jeg fikk en utfordringen av damen jeg møtte den søndagen. Hun sa, ikke si til deg selv at du aldri skal drikke igjen. Si til deg selv at det neste døgnet skal jeg ikke drikke. Jeg nikket høflig til henne og sa jeg skulle gjøre det. Jeg tenkte at det ikke kom til å gå. Jeg visste jeg hadde alkohol hjemme til å bli sånn passe beruset. Vi sa hadet til hverandre og dro hver vår vei.

Hele veien hjem hadde jeg en ekkel klump i magen. Jeg vrengte hver eneste hjernecelle i håp om å føle meg bedre. Det gjorde jeg ikke. Men så tenkte jeg, hva om det er noe i det hun sier? At det kun er meg selv jeg lurer?

Hei jeg heter Eline...

Jeg har vel tenkt at det ikke går an å være alkoholiker så tidlig som i 20-årene. Men det gjør det. Absolutt. Jeg heter Eline, og jeg er alkoholiker. Det føles bra å være ærlig for seg selv og for andre. Jeg er alkoholiker, og jeg kommer alltid til å være det.

Alkoholisme er en ekkel sykdom, men det er en sykdom med et privilegium ingen andre sykdommer har. Man kan nemlig velge vekk alkoholen. Det er et valg jeg har tatt, og som jeg tar hver dag. Det å ha en alvorlig psykisk lidelse, eller en kronisk leddgikt er ikke sykdommer man kan velge vekk. Det kan man med alkoholisme. Er du laktoseintolerant holder du deg mest sannsynlig unna melk. Er du alkoholiker, ja da bør du holde deg unna alkohol.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som har endret livet mitt.

Så hvorfor har jeg ikke vært åpen om mitt alkoholproblem før? På grunn av skammen. Fordi jeg i så lang tid har vært preget av psykiatri og av diagnoser. Jeg har tenkt at jeg ikke ville pådra meg selv, eller de rundt meg, enda et problem. Hvorfor velge å åpne meg nå? Fordi jeg er lei av at det fremdeles skal finnes ting som får meg til å skamme meg. Jeg er like lei av fordommene rundt rusproblematikk som jeg er lei av tabuene rundt psykiske lidelser.

Vi vet at mange strever med et anstrengt forhold til alkohol. Da er vi nødt til å snakke om det. For det er mulig å endre ting. Det vet jeg, for jeg har selv gjort det.

Den søndagen for 1 år siden virket det helt umulig å skulle holde seg edru et døgn. Tenk at det nå er 365 døgn siden. Det, for meg, viser at det meste er mulig. Vi må bare ikke glemme og støtte hverandre på veien. 

 

#skam #psykiskhelse #alkohol #rusproblematikk #elineredderverdenlitt

SKULLE ØNSKE

Jeg skulle ønske at man slapp å sove

At det bare fantes dag og kveld før det på nytt ble dag igjen

Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre

 

Jeg skulle ønske jeg kunne fly

Det bruser over i hver eneste celle i kroppen

Tankene raser raskt

 

Jeg får ikke med meg alt, men det gjør ingenting

Kanskje jeg skal prøve

 

Jeg skulle ønske at tiden sto stille

At gode mennesker ble værende, at de ikke kunne mistes

Jeg har mange å leve for

 

Jeg skulle ønske jeg følte meg ekte

At ting rundt meg eksisterte, at jeg fant veien hjem

Jeg vil ikke våkne opp til at alt jeg kjenner til er borte

 

Kanskje det er best å ikke sove, for da slipper jeg å våkne

 

Jeg skulle ønske jeg ikke var redd

Redd for å forsvinne, redd for å miste alt

For jeg har så mye, så mye å ta vare på

 

Jeg skulle ønske jeg kjente at jeg fantes

For bare sånn kan jeg kjenne deg

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #dikt #poesi 

EKSPEDISJON REDDEVERDENLITT

E'en i navnet mitt står for eventyrlysten. Det har den alltid gjort. Denne gangen vet jeg ikke om det var eventyrlysten som gjorde det, eller om det var mangelen på søvn og medisiner. Uansett, jeg måtte ut på eventyr. Ut på en ekspedisjon.

Jeg ville ut i skog og mark. Ha et eventyret der. Det var det som føltes rett. Jeg pleier å fleipe med at jeg er villmarkens datter, noe de som kjenner meg godt vet at ikke stemmer. Faktisk er det ikke i nærheten av sannheten engang. Jeg er hun som, i en alder av 6, nektet å gå på tur i skogen uten rosa tyllkjole. Nå, 20 år senere, har jeg erstattet tyllkjolen med ullundertøy og med en sekk på størrelse med meg selv. Jeg visste ikke helt når, hvor eller hva. Men jeg visste at det måtte skje snart.

Ekspedisjon reddeverdenlitt var i gang. Jeg tror aldri jeg har vært så gira før. Aldri noensinne har jeg før pakket en sekk med slik lidenskap som jeg gjorde før denne ekspedisjonen. Jeg kan jo fortelle at denne utflukten ikke dreide seg om å få frisk luft i lungene, å se på fine fugler, eller å lukte på mose. Selv om de tingene er fine de og. Denne utflukten, denne ekspedisjonen, skulle gi meg ro. Jeg skulle finne ro. I tillegg hadde jeg et stort ønske om å få kjenne litt på den mestringsfølelsen jeg så lenge har savnet.

I går ettermiddag dro jeg ut med sekken på ryggen og med sommerfuglene i magen. Jeg var så spent. Selv om det føltes som om jeg var i en drøm, så føltes alt veldig rett. Noen ganger bare vet man at man er på rett spor. Slik var det for meg. For jeg visste at det på et eller annet vis ville gi meg noen svar. At det ville gi meg ro.

Jeg måtte gjøre dette selv. Jeg måtte klare meg alene. Det var reglene. Det var slik jeg ville finne ut av ting.

Jeg tenkte for meg selv at det kunne kanskje hende at nettene ble kalde, men at det ikke gjorde noen ting. Litt måtte jeg jo ofre for å finne svar, tenkte jeg. Jeg trenger ikke noe telt. Det blir bra å sove under åpen himmel. Jeg kommer ikke til å bli redd. Jeg er sterk. Og dette vil bare gjøre meg sterkere. Dessuten hadde jeg gått til innkjøp av hodelykt. Jeg følte jeg var godt rustet.

Tenk om jeg, Eline Skår, kan klare å bo ute i marka, ute i skogen alene, da kan jeg vel klare alt. Nå hadde jeg sjansen. Ikke bare til å utfordre meg selv, men til å finne ro. Og til å klare dette alene.

Med blodsmak i munnen måtte jeg pent ta første pause allerede etter 30 minutter ut i ekspedisjonen. Lite visste jeg at en sekk kunne bli så tung. Men jeg var likevel overraskende blid. Jeg satt og lo for meg selv da jeg så på den store sekken. Tenkte på hvordan natten skulle bli. Jeg trakk pusten dypt og fortsatte og gå.

Før ekspedisjonen hadde jeg også gått til innkjøp av en kart som dekket området. Men fordi jeg ikke har doktorgrad i kart eller har en innebygd GPS så gikk jeg min egen sti. Noe som førte til at jeg rotet meg bort. Jeg fant ikke fram til plassen som skulle gi meg ro. Det begynte å bli mørkt, og jeg fant derfor ut at jeg skulle snu tilbake til en av de kjente veiene. Like ved den veien fant jeg en fin liten plass jeg kunne slå leir. For jeg skulle sove ute. Det lå ved et vann.

Hvis ikke du var klar over det kan jeg nå fortelle deg at augustkvelder kan bli ganske kalde. Da klokken var bikket 21 ble 2 lag ull til 3. Av en eller annen merkelig grunn gledet jeg meg veldig til å ta på meg den nye hodelykten min. Kanskje ikke så rart. Det viste seg at det skulle bli et av ekspedisjonens høydepunkt. Hodelykten skulle vise seg å være min beste innvestering på lenge. Men etter klokken 23 ble alt svart. Og jeg som ikke skulle bli redd ble mer redd enn noensinne.

Gjennom natten kom det lyder fra alle retninger. Uling fra vinden, krasling i trærne, og plasking fra vannet. Det er ingenting, det er ingenting, så jeg høyt. Det hjalp ikke. Jeg var fortsatt like redd. Jeg lukket øynene og la meg ned i soveposen min. Jeg lukket opp øynene igjen, og det jeg da fikk se kommer jeg aldri til å glemme. En stjernehimmel klarere enn glass. Som små smaragder på svart fløyel. I en god stund ble jeg liggende å stirre opp.

Jeg må ha sovnet etterhvert. For da jeg våknet kunne jeg se ordentlig igjen. Det var blitt lyst. Det var utrolig deilig. Så slo det meg. Jeg hadde klart det. Jeg hadde sovet ute i skogen. Alene. For en følelse. Jeg var i ekstase. Faktisk ble jeg så stolt og fornøyd at jeg valgte å dele frokosten min med de innpåslitne endene fra vannet ved siden av.

Hvis jeg kan klare det her så kan jeg jo vurdere å gjøre dette permanent. Det er penger å spare, og til slutt vil jeg vel finne svar. Og kanskje vil jeg føle meg friere, tenkte jeg. Det ble med tanken denne gangen. Instinktet i meg fikk meg hjem igjen i dag. Det føles ikke helt rett. Jeg har jo ikke gjort meg ferdig.

Men skogen vil alltid være der. Den forsvinner ikke.

Nå har jeg blitt ca 20 myggstikk og en sår hals rikere. Men for en mestringsfølelse. Og tenk på det jeg har lært da. At en sekk kan være tyngre enn den ser ut. At trær kan ligne mistenkelig mye på troll. Og at kvae ikke smaker det samme som tyggis.

Jeg har også lært at det kanskje ikke hjelper å lete etter ro. Jeg vet jo ikke hvordan den ser ut engang. Da blir det vanskelig å lete. Kanskje er det slik at roen må finne meg. Jeg vet ikke. Kanskje kommer jeg til å prøve igjen. Det er ikke sikkert det er så vanskelig, eller at det tar så lang tid. Forstå det den som kan. Dette er viktig for meg. 

 

#elineredderverdenlitt #friluftsliv #skog #marka #norsknatur

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017