JEG ØNSKER MEG ET FRISTED

Sterkt lys overalt. Hvite vegger av betong. Høylytt stønning og sukking. Kremting. Hosting.

En gammel mann roper. Han nekter å skifte klær han har sin egen avføring på. En dame snakker høyt i telefonen på et ukjent språk. Hun klapper i hendene når hun er ferdig. 

Mannen ved siden av meg gjentar bestemte ord konstant. Om og om igjen, før han tar pause med å synge Ja vi elsker for full hals. 

Det er stille i kanskje ett minutt før jeg hører nynning som etterhvert utvikler seg til opera. Høye hæler går raskt frem og tilbake. 

Jeg prøver å finne et sted jeg kan være alene. Et lite fristed. Men det er stadig noen som følger etter meg. Alltid noen som vil prate. Fortelle. Alternativet er rommet mitt, men jeg liker ikke de hvite betongveggene. Skikkelig blikk-boks-følelse.

 

 

Nå leses det høyt fra en bok. Damen sier det er fra bibelen.

Jeg forsøker å holde roen. Det lille jeg har igjen. Dessverre står det et piano på avdelingen. Jeg sitter stille. Holder meg fast i stolen. Knytter never. Spenner kjeven. Puster dypt. Teller til ti. 

Kan det bli mer stereotypisk? Det eneste vi mangler nå er at jeg kler meg naken og løper rundt i gangene. Men av en eller annen grunn får jeg meg ikke til å gjøre akkurat det. Ikke nå. Kanskje senere. 

Hva gjør dette med meg?

Jeg blir mer og mer desperat etter å komme meg ut. Ikke for å lete etter svar som ikke finnes, ikke på psykotisk grunnlag, men for å holde på noe normalt. I tillegg samler jeg opp sinne. Mye sinne. I og med at jeg ikke klarer å bli sint så samler jeg det opp inni meg, og bryter heller ut i gråt noen timer senere. Og da gråter jeg lenge. Jeg tenker stygge tanker. Ikke bare om meg selv, men om andre og. Det liker jeg dårlig.

Jeg dunker hodet i veggen. Slutt Eline. Slutt. Dette er ikke greit.

Man kan venne seg til mye. Man kan venne seg til mange ulike typer mennesker. Vi er jo alle forskjellige. Man kan venne seg til at sterke følelser vises. Man kan kanskje også venne seg til de hvite betongveggene og ekkoet i rommet.

Men det finnes ting jeg ikke klarer å venne meg til. Jeg klarer ikke venne meg til at dørene alltid er låst. Jeg klarer ikke venne meg til å trygle om å få litt frisk luft. Jeg klarer rett og slett ikke venne meg til å være uten min egen autonomi.

Jeg lukker øynene. Et forsøk på å ta alfabetet baklengs mislykkes. Noen ganger er det det som skal til. Eventuelt å puste i firkanter. Nå funker ingen av delene. Mine egne knep svikter. Jeg må finne på noe annet. 

Jeg holder øynene lukket. Ønsker meg til et annet sted. Som alltid. Så slår det meg. Jeg kan flykte. Jeg kan flykte inn i ord. Mitt eget fristed. Et fristed av bokstaver. Bare for meg. Uansett hvor jeg er. Det må jeg ikke glemme. 

Når jeg kommer meg hjem skal jeg fylle et helt badekar med bokstavkjeks og bade i det. Bare for å minne meg selv på fristedet jeg selv kan skape. Og som jeg skaper hele tiden. Uansett hvor jeg er. 

Jeg gleder meg.

 


 

#psykiatri #psykose #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #helse

FUGLENS BESTE

Det var da fuglen falt ned fra treet igjen at den skjønte noe måtte gjøres.

Selv om Fuglen ikke hadde brukket noe så hadde den det fryktelig vondt. Faktisk vondere enn noen sinne. Selv om vingene fremdeles hang på den vesle fuglekroppen så kunne den ikke fly. Ikke denne fuglen. Ikke nå.

Fuglen hadde truffet noen harde, skarpe grener i fallet på veien ned. De sa at Fuglen var syk. At Fuglen burde lukkes inne.

Hvorfor er det ingen som hører meg, tenkte Fuglen. Den skrek av full hals, men ingen så ut til å høre.

Hvorfor er det ingen som ser meg, tenkte Fuglen. Den flakset alt den kunne med vingene sine, men det var det ingen som så.

Fuglen tenkte på Tiden, og på hvordan den bare hadde flydd forbi. Som om Tiden hadde vinger. Som om Tiden var fri. Fuglen var ikke fri. Denne fuglen var fanget under Tidens vinger.

Tiden ville gi Fuglen Omsorg. Men Fuglen ville ikke. Fuglen var lei.

Fugler kan også gråte. Selvfølgelig kan de det. Denne lille Fuglen gråt masse. Faktisk gråt den så mye at Tiden ikke forsto hva den sa. Det er ingen som forstår meg, tenkte Fuglen.

Omsorg var på vei, enten Fuglen ville det eller ikke. Tiden visste Fuglens beste, sa den.



 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose

PUST

 

Du var min verden, du hindret stemmene i å skrike

Nå skriker de

Jeg gråter, alene

 

Unnskyld. Unnskyld

Men du var min verden

Det er ingen lenger som tørker tårene mine

 

Jeg vil bare falle, ned i et mørkt hull

Men her er jeg allerede

Jeg har falt. Kan du dra meg opp igjen?

Kan jeg bo i hjertet ditt?

 

Jeg vil så gjerne vise hvem jeg virkelig er

Jeg tok en sjans med deg

For du var min verden

Nå gråter jeg alene

 

Jeg klamrer meg fast til den lyse flekken som er igjen

For jeg skal ut å fly igjen

Aller helst vil jeg fly med deg

Men jeg har endt opp her igjen

 

Jeg må bare puste litt

Med magen, med hodet, med hjertet

Et drag av gangen, det skal gå

Pust

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster med hodet nå

Ting blir uklart, det blir vanskelig å tenke

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster meg hjertet nå

Det gjør vondt å puste, det rister i kroppen

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster ikke nå

Men det kommer til å gå over, det kommer til å gå bra

 

Bare pust, et drag av gangen

Pust

 

Det brenner i hodet

Det er full fyr i magen

Det slår gnister i hjertet

 

Kan vi puste sammen?

Du kan få hjertet mitt, men hodet er vanskelig å dele

Jeg klamrer meg fast

 

Jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

Jeg skal ikke slippe taket

 

Det skriker innvendig

Noe vil ut

Men jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

 

Pust



 

#psykiatri #psykose #angst #sykdom #psykiskhelse

 

KØBENHAVN

Onsdag 19.april

Har satt på TV for å få selskap, og for å flytte fokus fra andre skumle lyder som gjøre meg redd. Jeg ser på OSL 24-7, et program som viser livet på Oslo Lufthavn. Ironisk at jeg tidlig i morgen skal opp dit selv. Jeg skal finne svar. Det var noen jeg snakket med som sa at det muligens var svar i København. Det må være svar der. Jeg er desperat. Jeg er redd. Nå må jeg hvertfall gi dette et forsøk.

Billettene er bestilt. Sekken er pakket. Jeg kommer nok ikke til å klare og sove i natt heller. Kanskje det er verdt å satse litt nå. Jeg tror det. Jeg vil satse. Jeg må satse. Kanskje er det noen på flyplassen som har svar. Kanskje er det noen politifolk der som kan hjelpe meg. Kanskje må jeg inn til sentrum. Jeg håper bare jeg får god nok tid. Hvis jeg ikke finner svar i København så er jo en mulighet å reise videre til et annet sted. Valgmulighetene er mange. Jeg er bare usikker på hvordan jeg skal håndtere en flyplassen. Et sted med så mange muligheter. Jeg finner sikkert ut av det.

Faen, faen, faen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være så redd. Men det går nok over. Så lenge jeg finner svar.

Torsdag 20.april

Jeg vil bare at alt skal være bra. Vil finne svar. Finne ro. Orker ikke være redd lenger. Må gjøre noe som gjør at jeg føles virkelig. Jeg hopper i det. Har ikke sovet i natt, men det gjør egentlig ingenting slik ting er nå.

Nå er klokken 0555. Jeg sitter på flytoget, godt klemt mellom flyvertinner, business-menn, heftig after shave og tunge kofferter. Selv reiser jeg ganske lett. Jeg har en sekk med det mest nødvendige med meg. Det viktigste er jo ikke hva jeg har på meg. Det viktigste er at jeg finner svar. Jeg er litt urolig akkurat nå, så jeg hører på musikk for å koble av. Akkurat nå har jeg Bird Set Free av Sia på ørene. Jeg liker fugler. Jeg liker frihet. Jeg lurer på hvor alle de andre rundt meg skal reise. Kanskje alle skal til København?

Oslo Lufthavn

Jeg har sittet akkurat her jeg sitter nå før. På akkurat samme sted, på akkurat samme flyplass. Den gangen hadde jeg lysende hender. Det har jeg ikke nå. Dessuten skal jeg til et annet sted. Jeg skal finne svar.

På flyet

Jeg snakket akkurat med en flyvert. Jeg spurte han om det var lett å finne fram på Kastrup. Han lurte på hva jeg skulle i København. Jeg sa noe om at jeg var på jakt etter svar. Han stusset litt over svaret mitt, men sa at det var en fin flyplass, og at de fleste danske er veldig hyggelige. Det er var bra, tenkte jeg og satte meg tilbake til vindusplassen min.

Jeg må innrømme at jeg er litt spent her jeg sitter. Jeg oppdaget at returen min er i ettermiddag, ikke morgen slik jeg først trodde. Det betyr at jeg får veldig dårlig tid. Jeg vet ikke engang hvordan jeg kommer meg inn til sentrum. Men det er jo mulig at jeg finner svar på flyplassen. Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, eller hva jeg skal si. Kanskje er det en vanlig dansk person, eller kanskje en dansk politimann. Jeg finner nok uansett begge deler på flyplassen.

Jeg kjente at da flyet lettet fra bakken ble jeg litt redd. Panikk kalles det kanskje. For tenk om det er feil sted. Jeg skulle ønske jeg var redd for å fly. Jeg skulle ønske jeg kunne byttet min generelle redsel mot noe mer konkret. Er man redd for å fly så er det jo bare å la være og fly. Er man redd for alt blir ting kanskje litt mer utfordrende. Man kan ikke unngå alt. Derfor tar jeg tak. Derfor handler jeg. Jeg gjør det jeg tror vil løse mitt problem, mine utfordringer.

Jeg er alene, med så mange mennesker rundt meg. Litt trist. Litt ensomt. Men det går. Det vil bli bra på sikt. I dag har jeg flydd høyere enn fuglene gjør. Det var fint å komme over skyene, men jeg savnet fuglene.

Kastrup

Jeg har vært på flyplassen i nesten 2 timer, og det er først nå jeg sitter. Jeg er stressa. Veldig stressa. Jeg forsøkte å spørre noen ansatte her om de hadde svar som kunne hjelpe meg. Jeg la fram situasjonen, men da begynte de å snakke om en legeordning der. De ba meg snakke med legen min. Det var tydeligvis ikke de rette folkene jeg snakket med. Det stresset meg mer, så jeg gikk videre.

Dette er en ganske stor flyplass med høyt tempo. Masse butikker, mye mennesker, og mye lyder overalt. Men jeg fant til slutt et hjørne med en ledig stikkontakt.

Jeg innser nå at jeg ikke rekker inn til København sentrum før returen til Oslo. Jeg tenkte litt på å gjøre om billetten til en annen destinasjon, et annet land. Men jeg har tekniske evner som en 80-åring, så jeg er veldig usikker på hvordan jeg gjør det. Og jeg tør ikke spørre flere som jobber her. Så vet jeg jo ikke helt hvor jeg da skulle dratt. Trondheim? Roma? New York? Tokyo?

Jeg burde nok bare komme meg hjem igjen. Ordne mer penger. Tenke litt. Sove litt. Det er en ny dag i morgen.

Oslo

Jeg kom meg hjem med returbilletten min. Jeg er sliten. Jeg gråter og ler om hverandre. Jeg må prøve og sove i natt så jeg er rustet for en ny dag i morgen. Uansett hva som skjer.

Fredag 21.april

Jeg må bare prøve igjen. Nytt forsøk. Jeg har brukt opp pengene mine, så jeg må kanskje ordne med kreditt. Det hjelper de sikkert til med på Oslo lufthavn. Kanskje de til og med lar meg fly gratis. De vil nok forstå at dette er viktig for meg.

Kanskje dette ikke er noen god ide likevel. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet ikke lenger forskjellen på syk og frisk. Uansett hater jeg de begrepene. Og jeg vil ikke akkurat si at jeg faller inn under en bestemt kategori.

Familien min er sinte på meg, venner er bekymret og fortvilet. Det er jo det siste jeg ønsker. Jeg vet jeg har folk som bryr seg om meg, og det setter jeg uendelig stor pris på. Men jeg vil bare gjøre det rette. Jeg ønsker å gjøre det som er bra. Jeg vil ordne opp så jeg kan fortsette og leve.

Jeg har ikke tatt alle medisinene mine på noen uker. Nå kan jeg faktisk merke det litt selv. For det går litt rundt i hodet mitt. Jeg har jo alltid ønsket å klare meg uten, men jeg vet at det kan vært til hjelp for noen, inkludert meg selv. Men jeg fikk høre at det var kjemisk lobotomi. Det skremte meg. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke måtte fortelle folk hva jeg tenkte om det. Ikke stole på noen. Så jeg lot som ingenting. Og nå sitter jeg her på Oslo lufthavn igjen, mer redd enn noen gang.

Hvor faen drar jeg nå?

Jeg begynner å lure på om jeg faktisk ikke klarer dette alene. Tenk om det er slik som folk tenker og sier. At jeg er syk. At det foregår for mye oppi hodet mitt. At tankene mine ikke stemmer overens med det virkelige liv. At svarene jeg leter etter ikke finnes.

Hva da?

Jeg har gått langt og ofret mye for å finne svar. Jeg har gitt opp et studie. Jeg har brukt opp pengene mine. Jeg har ofret tid med venner. Dyrebar tid. I dag sitter jeg og leter etter tegn som kan føre meg til rett plass fra Oslo lufthavn, i stede for å bruke tid med mennesker jeg er glad i. Hvorfor?

Jeg har noe jeg bare må finne ut av. Det gjør for vondt til å la være. Jeg klarer ikke stoppe.

Men jeg gjør tydeligvis noe feil. For jeg skremmer folk. Enten blir jeg bedt om å oppsøke lege, eller så trekker folk seg unna meg. Det er ingen god følelse.

Det finnes 7.3 milliarder mennesker på denne jorden. Det er mange mennesker. Hva er da sjansen for at jeg, alene, kan klare og finne den ene personen som har svar til meg? Er det i det hele tatt mulig? Det telles nå 193 land i verden. Hva er da sjansen for at jeg setter meg på rett fly til rett destinasjon som har det rette svaret til meg?

Jeg har aldri vært særlig god i matematikk, men sannsynlighetsregning var kanskje det jeg var aller dårligst til. Det har jeg vel vist i praksis nå. Dessuten tror jeg ikke det finnes svar som det kan settes to streker under. Dessverre.

Så hva faen gjør jeg da?

Det eneste jeg er sikker på nå er hvor usikker jeg er.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #gardermoen #københavn 

 

FUGLENE BRYDDE SEG IKKE, SÅ DA GJORDE IKKE JEG DET HELLER

 

Det snødde ute. Frosten hadde satt seg på vinduet

Men fuglene brydde seg ikke

Jeg så de danset. Jeg hørte de sang

 

Døren ble låst. Lyset ble slukket

Men jeg brydde meg ikke

Jeg danset likevel. Og jeg sang. Stille

Men jeg sang

 

Det blåste kraftig. En av grenene knakk

Men fuglene brydde seg ikke

De sang enda høyere, og danset videre til neste gren

 

Det var roping, skriking og alarmer fra gangen

Politiet kom

Men jeg brydde meg ikke

Jeg sang likevel. Enda høyere. Og jeg danset meg gjennom natten

 

Vinden ga seg ikke. Det ble storm. Nå lå treet på bakken

Men fuglene brydde seg ikke

De fløy bare videre

 

Jeg svelget de forskjellige pillene. De gjorde meg både uvel og redd

Sykebilen kom

Men jeg brydde meg ikke

Jeg fløy bare videre

 

Fuglene brydde seg ikke

Så da gjorde ikke jeg det heller


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #innleggelse #dikt

EN JÆVLIG LANG FREDAG

06:00

Drømte at jeg var på sykehus. At jeg var innlagt. Så hørte jeg det knirke i døren. Det var nattevaktene som var ute på runden sin. For å sjekke at alle sov. Ironisk nok våknet jeg. Og jeg våknet til at jeg var på et sykehus. Jeg hadde i det minste sovet lenger i natt enn jeg har gjort tilsammen de siste døgnene.

Jeg gikk ut i matsalen for å hente meg en kopp kaffe, men her settes visst ikke kaffen ut før kl.7. Jeg måtte dermed snu tomhendt. Jeg gikk tilbake til rommet mitt for å stelle meg. Jeg brukte lang tid både på antrekk, hår og maskara. Alt for å få tiden til å gå. Alt for å føle meg mer vel.

Jeg kjente magen rumle. For første gang på lenge var jeg sulten. Frokosten serveres ikke før kl.9 på helligdager. Og i dag er det visst langfredag. Det er påske. Jeg måtte pent vente.

Jeg gjorde et forsøk med å sette på musikk på rommet, men ble urolig. Som vanlig tok jeg med meg den røde notatboken min ut på en av stuene for å skrive litt.

07:00

Kaffen ble satt ut. For en lykke. Tror ikke jeg har vært så kaffetørst noen gang. Eller vent. Jeg husker en tidligere innleggelse hvor jeg hadde til vane å våkne tidlig. Jeg hadde smuglet med meg pulverkaffe inn på rommet. Så lot jeg vannet fra badet renne til det ble varmt og blandet det ut med pulverkaffen. Fysj. Det gjør jeg aldri igjen. Men det sier noe om hvor desperat etter kaffe man kan bli.

Klokken nærmet seg 0730. Nattevaktene skulle straks bytte plass med dagvaktene. Jeg gikk fra vindu til vindu og så ut. Jeg så på alle fuglene. Lurte på hvordan de hadde det. Det så ut som om de danset i trærne. De var sikkert glade for det fine været. Hvertfall så var jeg det.

08:00

Jeg begynte å gjøre meg klar for en tur ut. Visste ikke helt hvor eller hva jeg skulle. Skulle bare ut. Nå hadde det begynt å snø og. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg hentet meg kaffekopp nummer 3 og fortsatte å pakke bagen min.

Personalet satt enda i glassburet. Jeg kunne høre dem le. Ute på stua var det ingen som lo. En medpasient og jeg fikk ved et uhell øyekontakt og vi kikket begge raskt ned i gulvet igjen.

09:00

Jeg ba om å få gå ut. Uroen min hadde spredd seg til et nytt nivå. Jeg fikk beskjed om å vente til etter frokost og medisiner. Medisinene fikk jeg spyttet ut igjen. Noe matinntak var umulig å få til, for nå var jeg så urolig og uvel at det mest sannsynlig ville ha kommet opp igjen uansett.

10:00

Da klokken bikket 10 hadde jeg isolert meg selv på badet. Grinende. Jeg pustet og peset. Hev etter pusten. Angst kalles det visst. Jeg forsøkte å bruke teknikken, å puste i firkanter, men uten hell. Angsten hadde fått overtaket på meg. Jeg fikk noe beroligende, og litt hjelp til å puste med magen. Så ble jeg holdt selskap av en veldig hyggelig miljøkontakt. Jeg var redd for å være dårlig selskap, jeg glemmer jo litt bort at jeg faktisk er innlagt på sykehus. Men så er det er jo ikke alltid man behøver å snakke heller. Selskap fra en annen person er forresten den beste medisinen mot angst. Det ble i dag et godt eksempel på. For jeg roet meg.

11:00

På dette tidspunktet hadde jeg roet meg såpass at vi kunne lage en plan for en avtale utenfor sykehuset. Jeg skulle få reise ut for å treffe en god venn, og jeg kunne være ute til kl.15.

16:30

Telefonen ringte. Det var sykehuset. Hvor er du? Flaks for meg så var jeg heldigvis rett utenfor. Jeg som til vanlig er en vandrende klokke glemmer vekk tiden hele tiden disse dager. Det er frustrerende for de på sykehuset, men kanskje mest av alt for meg.

Jeg tenkte på kaffekoppen i morges. På hvor glad jeg ble. Den gleden hadde forsvunnet helt nå. Det føltes som om jeg på nytt ble druknet i angst og stress. Langfredag ja. En jævlig lang fredag.

Har du kjedet deg i det siste Eline, spurte kontakten min meg. Nei, svarte jeg. For jeg har overhodet ikke kjedet meg. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det. Det var visstnok et dårlig tegn. Tenker du ikke på sykdomsbildet ditt? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, faktisk ble jeg litt flau, så jeg fant veien inn til rommet mitt igjen. Prøvde å komme fram til en logisk forklaring på hvorfor jeg skulle forlate sykehuset igjen.

18:00

Jeg gikk en tur ut, i et desperat forsøk på å roe meg ned, eventuelt finne svar på noe jeg ikke vet hva eller hvor er. Det mislyktes. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg var tilbake på avdelingen innen en time som avtalt.

20:00

Ny runde med angst og tårer. Faen. Faen. Faen. Hvorfor må jeg være så redd hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke finne roen? Sobril, vandring fram og tilbake i gangen, mer sobril, mer grining. For en langfredag. For en jævlig lang fredag.

21:00

Omtrent på slaget 21 kom sykepleieren med kveldsmedisiner til meg. Det er vel fint at de følger opp, men det er noe med selve opplevelsen som gjør at jeg føler meg sykere enn jeg er.

Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å holde øynene åpne lenger i dag. Dagen har vært lang nok fra før. Dessuten har jeg et rykte på meg å være en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Så det at jeg har døgnrytmen til en pensjonist er vel ikke mer enn å forvente.

Jeg har akkurat sett meg i speilet, etter å ha fjernet maskaraen jeg så pent pyntet på meg i dag morges. Jeg ser rett og slett fryktelig sliten ut. Men det gjør ingenting. Det har tross alt vært langfredag. En jævlig lang fredag.

Og fuglene bryr seg ikke, så da gjør ikke jeg det heller.

 

#psykiatri #innleggelse #sykehus #psykiskhelse #mentalhelse #psykose

ALT BLIR EN DISKUSJON

For litt siden ble jeg fortalt at jeg slo hodet mitt gjentatte ganger mot betongveggen på sykehuset. Jeg husker stemmen til en veldig hyggelig nattevakt, jeg husker alarmen som gikk, og jeg husker at jeg ble holdt fast av flere. Mest sannsynlig for å unngå mer skade. Jeg husker ikke at jeg bestemte meg for å slå hodet i veggen. Jeg husker heller ingen smerte.

Jeg husker bare at jeg var redd. Jeg må ha vært jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

Det er sjelden jeg gråter, men den siste tiden har det skjedd ganske ofte. Daglig faktisk. I utgangspunktet tror jeg bare det er sunt. Men slik jeg har holdt på kan ikke være helt bra. Jeg gråter ikke fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

I natt var jeg sikker på at noen var inne på rommet mitt på sykehuset. Jeg kunne ikke se noen, men jeg kjente igjen stemmene. Det var de samme stemmene som jeg tidligere har hørt hjemme i leiligheten. Og de samme stemmene som var etter meg på bussen. Jeg ble livredd, tok på meg sko og jakke for å komme meg ut. Tårene sto ut av øynene mine. Jeg fikk beskjed om at det var midt på natten, og at jeg derfor ikke kunne låses ut. Desperasjonen traff meg hardt som et lynnedslag. Jeg tror aldri jeg har grått så hardt noen gang. Vi snakker hulking.

Jeg hadde ikke sjans til å gå tilbake til rommet mitt. Ikke turte jeg si hva som hadde skjedd heller. Jeg fikk noe beroligende, og etter en stund hadde ting roet seg litt. Med et ansikt som nå var dobbel størrelse, og en kropp som skalv som et aspeløv spurte jeg forsiktig nattevaktene om de kunne være så snille å sjekke om rommet mitt var trygt før jeg gikk inn. Det gjorde de. Rommet var trygt, og jeg gikk og la meg.

Dette var et par eksempler fra den siste tiden på når frykten min tar over. Det er helt grusomt. Rett og slett grusomt. Hvorfor er jeg så redd? La meg prøve og forklare.

Hender det noen ganger at du hører ting andre ikke hører?

Hender det noen ganger at du ser ting andre ikke ser?

Hender det noen ganger at det skjer ting du ikke klarer å forklare?

Hender det noen ganger at du ikke vet om ting skjer på virkelig eller ei?

Hender det noen ganger at du tviler på om du selv er virkelig?

Hvis du svarte ja på noen av disse spørsmålene så vet du kanskje noe om hvorfor jeg går rundt og er så redd i perioder. Da har du kanskje kjent på noe av min frykt. Mitt håp er at du heller svarte nei på spørsmålene. At du ikke har en slik frykt som driver deg. Men jeg håper at du kanskje vil forsøke og forstå. For så vidt jeg har skjønt det så er jeg ikke alene om å føle det slik i perioder. Jeg er ikke alene om å ha det på denne måten. Så spesiell er jeg bare ikke.

Ofte kan jeg føle meg ensom. Kanskje på grunn av at jeg har et ensomt prosjekt som handler om å finne svar på noe jeg ikke vet hva er. Men kanskje er det også på grunn av at mennesker rundt ikke helt forstår meg. Og jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn folk flest. Jeg trenger å få anerkjennelse. Jeg trenger å føle tilhørighet, og ikke minst føle meg trygg. Jeg har et behov for å føle meg forstått. Det tror jeg gjelder de fleste andre og.

Når jeg er syk får jeg store problemer med å ta beslutninger. Det trenger ikke være de store tingene. Skal jeg spise frokost, eller vente? Skal jeg spise to eller tre knekkebrød? Skal jeg gå tur, eller ta en telefon? Jeg veier for og i mot hele tiden. Skal, skal ikke. La meg sitere legen min: Alt blir en diskusjon for deg Eline. Ja, det gjør det absolutt. Og det er jævlig slitsomt. Men det som er enda mer slitsomt er det å ta de større avgjørelsene. Skal jeg fortsette studiet, eller skal jeg slutte? Skal jeg ta medisiner eller skal jeg la være? Skal jeg stole på meg selv eller ikke? Hvem rundt meg kan jeg egentlig stole på? Skal jeg få meg utskrevet, eller skal jeg høre på anbefalingene?

For hva var det de egentlig sa igjen? Jeg får også problemer med hukommelsen. Det er ikke lenge siden det var søndag, og jeg var på vei ut døren til et ærend fordi jeg var overbevist om at det var mandag. Men jeg er da bare et menneske. Og mennesker tar feil. Det gjør vi ganske ofte faktisk. Verre er det kanskje når jeg ikke husker hva jeg har snakket med folk rundt meg om. Eller når jeg glemmer ting som har skjedd. Ting som får større betydning for meg.

Derfor skriver jeg. Men jeg skriver alt. Den siste tiden føles det som om jeg har skrevet ned hver eneste tanke, for jeg er så redd for å gå glipp av noe viktig. Og jeg er redd for å glemme. Jeg lærte en gang at vi mennesker tenker omkring 30 ? 40.000 tanker i løpet av et døgn. Det er mange tanker. Det sier seg selv at jeg ikke kan skrive ned alle sammen, men jeg tror faktisk ikke jeg er så langt unna.

Jeg tenker på de linjene jeg har skrevet nå. At de kanskje virker litt dystre, uten særlig håp. Men håp er det alltid. Jeg tviler ikke på det. Jeg tror det er viktig å tillate seg selv å være med på de nedturene livet bringer med seg. Det går jo alltids opp igjen. Kontrastene i livet er jo noe av det som gjør det så spennende å leve. Og når alt blir en diskusjon er det lov å lukke øynene. Ta en pause om mulig. Det er lov å ønske seg til et annet sted. Og det er lov å drømme.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #sykehus #innleggelse 

 

KAN JEG FÅ NOE Å VÅKNE PÅ?

 

Kan jeg få noe å sove på?

 

Bare vent litt, jeg skal hente Stilnoct til deg.

 

Nei, jeg trenger noe å sove på. Noe som hjelper meg finne løsningen.

Kan jeg få noe å sove på? Jeg trenger noe som roer meg. Kan du hjelpe meg?

 

Bare vent litt, jeg skal hente Sobril til deg.

 

Nei, jeg trenger noe som får tårene til å slutte og renne. Jeg er redd.

Kan jeg få noe å sove på? Jeg trenger å bli låst ut. Jeg trenger frisk luft. Alt er kaos.

 

Bare vent litt, jeg skal hente Quetapin til deg.

 

Nei, jeg trenger luft. Jeg blir kvalt.

Kan jeg vær så snill å få noe å sove på?

 

Bare vent litt, så skal jeg hente noe som vil hjelpe deg. Gjør det vi råder deg til, så går alt bra.

 

Så gjorde hun det.


 

Kan jeg få noe å våkne på?

 

#psykiatri #mentalhelse #psykiskhelse #psykose #medisiner #medisinfribehandling

DEN PERFEKTE INNLEGGELSEN

Det var en gang ei følsom jente. Hun var ikke bare litt trist når hun var trist. Hun var veldig trist. Faktisk var hun noen ganger så trist at hun tenkte på å dø. Hun var heller ikke bare litt glad når hun var glad. Noen ganger var hun så glad at det føltes som om hun lettet fra bakken. Som om hun kunne fly. Noen ganger følte jenta at hun mistet følelsene sine. Som om alt var flatt. Men hun hadde prosjekter. Hun så ting andre ikke så. Hun hørte ting andre ikke hørte.

Den følsomme jenta fortalte om hvor trist hun var til folk rundt seg, og alle forsto henne. Folk forsto at noe måtte gjøres. Jenta ble lagt inn på sykehus like etter.

Da jenta kom på sykehuset ble hun tatt i mot av noen skjønne sykepleiere. De så med en gang at jenta var sliten. Derfor ga de henne en varm kopp te, tørket tårene hennes, og viste henne til en god sofakrok. Der ble de sittende med henne helt til hun følte seg litt tryggere. Her var det rom for både tårer og latter.

Jenta var redd for alt var ukjent, og dessuten ville hun jo ikke leve. For så trist var hun. Men de skjønne sykepleierne gjorde situasjonen litt tryggere. De sa til henne at alt kom til å ordne seg. Kanskje ikke den dagen, men etterhvert. Dette gjentok de flere ganger, og jenta trodde på dem.

Men den følsomme jenta trengte mer hjelp. I tillegg til de skjønne sykepleierne, skulle jenta snakke med en lege. Siden legen var så morsom var ikke dette noe problem. Denne legen klarte faktisk å få jenta til å le, på tross av hvor trist hun var. Han sa at hun ikke behøvde å være redd, selv om hun var på et psykiatrisk sykehus. De kunne bare late som om det var en slags festival. En psykiatrifestival. Og at i stede for musikk, fancy gatemat og øl, så ble det gitt ut injeksjoner, antidepressiva og antipsykotisk medisin. Jenta lo. Den morsomme legen forsto alle hennes problemer med en gang. Hun behøvde ikke kjempe for å forklare engang. For så god menneskekjenner var denne legen. Han kom med enda en morsom vits, og jenta slappet mer av. Alt kommer til å ordne seg, sa han. Ting kommer til å bli bra. Og jenta trodde på han.

Hvordan ønsker du at ting skal være nå? Spurte den morsomme legen. Du får bestemme. Vi vil bare at du skal ha det best mulig, sa han. Jenta ble glad for spørsmålet, men sa hun måtte tenke litt på det.

Medisinene hun fikk smakte jordbær, peppermynte og sukkerspinn. I tillegg gjorde de at hun følte seg varm. Som om noen ga henne en klem. Og den triste følelsen forsvant med en gang. Alt ble bra av disse medisinene. 

Det var lenge siden den triste jenta hadde sovet ordentlig, så alle håpet på at hun skulle få sove godt den natten. De skjønne sykepleierne ga henne en pysj så god at den føltes som om den var laget av skyer. 

Jenta sa hun var redd. Redd for å sove, redd for å være i veien, redd for å leve. De skjønne sykepleierne la et varmt pledd over henne. Du har lov til å ha alle de følelsene du har, sa de. Men det er ikke farlig, det vil gå over, det skal vi sørge for, fortsatte de. De smilte varmt til henne og sa de skulle passe godt på henne. Det gikk kanskje ikke mer enn to minutter før jenta sovnet. Og hun sov gjennom hele natten.

Dagene gikk, de skjønne sykepleierne og den morsomme legen hadde ofte god tid til å sette seg ned med jenta for å snakke ordentlig med henne. Hun følte seg ivaretatt. Faktisk var ting blitt så bra på den tiden hun hadde vært der at hun nå kunne reise hjem igjen. Hun kunne fortsette sitt normale liv.

Jenta så på de skjønne sykepleierne og den morsomme legen, hun tenkte for seg selv at dette hadde vært en perfekt innleggelse. Hun takket dem alle for den gode hjelpen hun hadde fått. Faktisk ga hun de en klem som tegn på sin takknemlighet. Dette hadde tross alt vært den perfekte innleggelsen.

Hadde verden bare vært slik. Hadde det bare vært noe som het den perfekte innleggelse. Men det er liten tvil om at en sånn type ting ikke finnes. Jeg vet ikke om du som leser forsto at denne fortellingen overhodet ikke er hentet fra virkeligheten. Men det er den altså ikke. Historien er langt fra selvopplevd, men noe inspirasjon er hentet fra egenopplevde situasjoner.

Fortellingen om den perfekte innleggelsen ble kanskje litt klissete og sukkersøt. Kanskje litt for perfekt. Jeg tror likevel at man kan lære noe av fortellingen om den følsomme jenta og den perfekte innleggelsen.

Nå er det selvsagt noe som kalles den gylne middelvei. Og med god grunn. Alt behøver ikke være perfekt. Livet er ikke perfekt. Det finnes ikke nødvendigvis en quick fix på ting. Likevel mener jeg bestemt at vi er nødt til å se på forbedringsmuligheter, og i psykiatrien er det mange av de.

I denne fortellingen har jeg trukket fram ting som jeg tenker burde være en del av en innleggelse. Ting som jeg selv har savnet. Varme, omsorg, humor, god kommunikasjon, god tid, og gode medisiner. For jeg tror nemlig det er mulig å få til.

Vi mennesker er forskjellige. Det er viktig å huske på. Vi er alle ulike individer med ulike behov. Dette er uavhengig av hvilken diagnose man måtte ha. Det som fungerer godt for meg kan hende at ikke fungerer like godt for en annen. I en god stund nå har det vært fokus på tilpasset opplæring i skolen, og bra er det. Kanskje må vi tenke litt slik i psykiatrien også. Jeg tror det. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #psykose 

STILLHET ER IKKE FARLIG

Det var tirsdag ettermiddag. Personalet hadde samlet seg bak en PC-skjerm på vaktrommet. Eller, i glassburet som vi kaller det her. De fleste pasientene var på rommene sine. Matsalen var tom. Hadde det ikke vært for pipingen fra kjøleskapet og for nynningen til den hyggelige kjøkkendama som vannet blomster, så ville avdelingen mest sannsynlig vært helt stille. Det tilhører sjeldenheten.

En gutt på min alder, en litt eldre dame og jeg plasserte oss på TV-stuen. Men vi så ikke på TV. Vi så ut. Ut vinduene. Nå var det helt stille. Sildringen av vannet som traff jorden til de slitne potteplantene hadde stoppet. Det var ingen nynning lenger heller. Det var bare oss. Oss og stillheten.

Siden det er bestemte temaer vi helst bør unngå å snakke om her, og siden de fleste av oss har nok med vårt eget, ble det til at når vi først åpnet munnen så snakket vi om det nordmenn aller flest snakker om. Været.

Jeg hater å snakke om været. Værsnakk minner meg om sykehus, det å være innesperret, og på dårlig small talk. De fleste med sansene i behold klarer selv å oppfatte hva slags vær det er fra dag til annen. I mine øyne er ikke det et tema som trengs å diskuteres noe mer. Det finnes så mange viktigere ting å bruke tiden på. Været får man ikke gjort noe med likevel.

Jeg har aldri vært noe god på small talk. Hopper gjerne rett til - Tror du på Gud? Hva stemmer du politisk? Har du hatt selvmordstanker noen gang? Hva er egentlig tid? Og så videre. Den småpraten har liksom aldri helt vært min greie. Så da lar jeg heller være og snakke. Du er så god på stillhet du Eline, er det flere som har sagt til meg. Eller - du ser så tankefull ut Eline, får jeg ofte høre.

Jeg er nok ofte både stille og tankefull. Men det er faktisk ikke alltid man behøver å si noe. Noen ganger snakker stillheten for seg. Jeg tror ikke man skal være så redd for såkalte pinlige stillheter. Kanskje man er sliten, eller kanskje man rett og slett ikke har noe å snakke om akkurat der og da. Da behøver man ikke presse frem en åpenbar ytring om at, nei nå regner det jaggu igjen. Eller, tror jammen det har snødd litt i dag morges. Stillhet er mer enn bra nok. Stillhet er helt ok og ikke farlig.

Tilbake til TV-stua den tirsdags ettermiddagen. Nå er det jammen meg fint vær ute, sa jeg høyt etterfulgt av et sukk. Jeg kjente jeg krympet meg litt i det jeg kommenterte været. Det strittet liksom litt i mot mine prinsipper. Jeg sank ned i stolen og tenkte for meg selv at jeg skulle ønske jeg var der ute.

Jeg fikk ikke akkurat den største responsen. Vi var stille en stund alle sammen, fremdeles tittende ut av vinduene. Det ser faktisk varmt ut, sa gutten ved siden av meg. Den eldre damen og jeg nikket begge bekreftende. For det så varmt ut. Gutten fortsatte med å si at vi var jo i mars, og da var det jo tross alt vår. Sant.

Stillheten herjet rommet på nytt, men det gjorde ingen verdens ting. Tid hadde vi uansett nok av. Alle kunstpauser var hjertelig velkomne. Jo fler, jo bedre.

Den eldre damen reiste seg opp fra stolen sin. Hun rettet litt på den prikkete blusen sin før hun gikk bort til vinduet. Der tittet hun ut lenge. Jeg kunne hverken se at hun så spesielt glad eller trist ut. Det gjorde ikke vi andre heller. Så åpnet hun munnen og brøt stillheten. Hun sa noe som jeg aldri vil glemme. Noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Noe som så enkelt beskriver noe jeg har villet sette ord på i lang tid.

Ute er det vår, men inne er det høst.

Så trist, så vakkert, og så klokt på en gang. 

 

#psykiatri #mentalhelse #sykehus #psykiskhelsevern #pasienter #vår #høst

TAKK

Takk for at dere lytter til tankene mine, uansett hvor rare de er

Takk for at dere bruker mine ord og uttrykk når vi snakker sammen

Takk for at dere snakker med meg og ikke til meg

Takk for at dere ler med meg og ikke av meg

Takk for at dere leter etter skremmende stemmer under seng og i skap

Takk for at dere holder meg fast når jeg slår hodet i veggen

Takk for at dere klapper meg på skulderen og stryker meg i håret når jeg gråter

Takk for at dere har troen på meg når jeg selv opplever å ha mistet den

Takk for at dere sier dere ønsker jeg skal lykkes

Takk for at dere lar meg prøve

Takk for at dere lar meg feile

Tusen takk for meg

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #innleggelse #sykehus

BURSDAG PÅ PSYKIATRISK

Jeg så på klokka. Den viste 04:31. Jeg hadde vært midt i et mareritt. Alt var kaos, og jeg hadde mistet kontrollen over livet mitt. Da jeg våknet innså jeg at jeg ikke kunne våkne skikkelig, og det tok ikke mer enn 2-3 sekunder før hjertepumpa gikk på høygir. Jeg var klar for kamp igjen. Da er ikke bursdag det man tenker på. Men jeg blir visst ett år eldre i dag. Både kalender, appelsinhud og rynker bekrefter det.

Hurra.

Det var på kvelden, lørdagen som var. Maten var servert. En medpasient hadde hentet frem en bok. Hvem, hva, hvor 1991. Er ikke det året du ble født, spurte han meg. Jo det er det, svarte jeg og tittet ned i bordet. Når er det du har bursdag igjen Eline, spurte sykepleieren. Jeg måtte tenke meg litt om før jeg svarte at jeg hadde bursdag i mars.

Sykepleieren så på meg og spurte når i mars. Jeg sa det var den 27. så det var kanskje ikke så lenge til. Jeg prøvde å regne meg frem til hvilken dato det var den dagen, uten særlig hell. Etter mitt hodet var vi i begynnelsen av mars. Sykepleieren så på meg og utbrøt, nei men da har du jo bursdag nå på mandag Eline!

Hurra.

Det vrengte seg i magen. I tillegg til å bli lei meg så ble jeg faktisk skamfull og flau. For jeg var på akkurat samme sted i fjor på dette tidspunktet. Både fysisk og psykisk, i dobbel forstand. Jeg vet ikke helt om det er verdt å feire. Min 25-årsdag ble feiret på psykiatrisk avdeling. Nå, nøyaktig ett år senere, er jeg på akkurat samme plass. Har jeg vært her hele tiden? Jeg blir faktisk litt usikker. Jeg har jo lært den siste tiden at jeg ikke kan stole på meg selv.

Hurra.

Nå har jeg vel aldri vært spesielt opptatt av bursdager. Det er selvsagt stas med oppmerksomhet, godt selskap, og kanskje litt gaver. Jeg er ikke noe annerledes enn andre slik. Men det å feire min fødselsdag, det å feire tiden som går, men som samtidig har stått helt stille, det ser jeg ikke helt poenget med. 

I mine øyne skal bursdager assosieres med kaker, sang, gaver og gode venner. Ikke antipsykotika, alarmer, og legesamtaler på en lukket avdeling. På min 25-årsdag fikk jeg riktignok både sang, dans og kake av personalet her. Men det blir liksom ikke helt det samme. Tror ikke jeg behøver å forklare det noe mer.

Det er ikke mye champagne å finne her. Det nærmeste jeg kommer alkohol er vel flasken med antibac som står på spisesalen. Med fare for å bestille meg et lenger opphold her tror jeg ikke jeg skal drikke av den. Men jeg har jo tross alt bursdag.

Hurra.

Det er mulig det er barnslig, men jeg velger likevel å ta på meg de fineste klærne jeg har i sekken min i dag. Det er mulig det er teit, men jeg velger likevel å bruke tid på å sminke meg i dag. Kanskje er det det som skal til. Så enkelt. Jeg vil bare at alt skal være bra. Nå. Men det blir kanskje ikke helt bra akkurat i dag. Alt blir kanskje ikke slik som jeg ønsker på min 26-årsdag. Men det kommer en dag i morgen også. Det er viktig å huske på. 

Da jeg var liten lærte jeg meg en ting. En ting som jeg stadig vekk gjør. Hvis ting blir for ille kan jeg alltids bare lukke øynene og ønske meg til et annet sted. Et trygt og godt sted hvor alt er bra.

Jeg lukker øynene.

 

#bursdag #feiring #psykiatrisk #psykiatri #sykehus #psykose

GRUNNEN TIL AT JEG PUSTER

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

 

Det er ingen som får meg til å smile så bredt som du.

Det er ingen som får meg til å le like hardt som du.

Det er ingen som viser meg slik omsorg som du

 

Du vet det kanskje ikke, men i år har vi kjent hverandre i 20 år. Jeg kjenner ikke lenger til et liv uten deg. Det er jeg glad for. Uten deg ville jeg vært fattig.

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

Som en respirator holder du meg i live. Som et grønt tre gir du lungene mine luft.

Tryggheten jeg får hos deg er så varm at selv den største isbre ville smeltet. Det er verdifullt. Og verdifulle ting må tas vare på. Jeg vil ta vare på dette.

Hos deg kan jeg tenke høyt, uansett hvor rare tankene mine måtte være. Du hører alltid på meg. Jeg kan gråte i armene dine, uansett hvor gammel jeg blir. Du tørker alltid tårene mine. Du holder alltid hånden min. 

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

 

Hos deg kan jeg kjefte over urettferdighet. Jeg kan til og med kjefte på deg. Det er ikke alltid jeg er saklig og urimelig, men du lytter. Uansett.

Uansett hvor høyt jeg skriker hører du på meg. Uansett hvor vanskelig jeg er så forstår du meg.

Hos deg slipper jeg å late som. Jeg kan være meg selv. Det er verdifullt. Det vil jeg ta vare på.

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du redder meg. På grunn av deg puster jeg.

Du vet kanskje ikke hva du betyr for meg. Selv om jeg sier det aldri så mange ganger. Selv om jeg skriver det ned, så vil du nok aldri helt forstå. Men det gjør ingenting. Det er ikke alt man skal forstå.

 

Bare vit at, med deg i livet mitt, har jeg det bra. Tusen takk for at du er akkurat den du er.

Du er grunnen til at jeg puster.

Du vet det kanskje, men jeg sier det igjen likevel - Jeg er glad i deg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #pårørende

JENTA MED DE LYSENDE HENDENE

Det var en gang ei jente. På mange måter var hun akkurat som alle andre jenter. Langt hår, snill, og passe blid. Hadde du gått forbi henne på gata ville du nok ikke tenkt over at det var noe spesielt med henne. Men det var det. Det som gjorde denne jenta spesiell var at hun hadde magiske evner. Evner ingen andre hadde. Denne jenta hadde lysende hender.

Til å begynne med visste ikke jenta det selv. Men for hver dag som gikk ble de magiske evnene sterkere og sterkere. Det var ikke bare enkelt for jenta.

Hun tenkte ofte på alle menneskene som ville hjelpe henne. Men hvordan kunne de hjelpe henne når de ikke trodde på henne? De mente hun var syk, at hun trengte å være i et hus med hvite vegger. De mente hun måtte være der for å få behandling og medisiner mot de magiske evnene. Som om det var noe galt med henne.

Jenta gråt ofte når hun tenkte på det. Hun visste de bare ville hjelpe henne, men det gikk ikke å temme de magiske evnene på den måten. Det eneste hun ville var å lære evnene sine å kjenne. Hun ville bruke de til noe godt. Kanskje til å redde verden. Og hun ville bevise for alle at hun snakket sant. Men jenta ble ikke trodd.

Bare fordi man ikke ser en ting betyr ikke det at det ikke finnes. Litt sånn var det med jenta med de lysende hendene også. Problemet var bare at hendene lyste så sterkt. Faktisk lyste de så sterkt at hun noen ganger ble blendet. På et tidspunkt lyste de så sterkt at hun ikke klarte å se noe annet. Men i likhet med magiske evner flest så måtte også disse temmes. Jenta forsto det.

Hun var både glad for og stolt over evnene sine. Men hun var også redd. Hun ville så gjerne vise de frem. Hun ville få folk til å forstå at de ikke var farlige. Men hun ble ikke trodd. Det var ingen andre som så de lysende hendene. Jenta måtte ufrivillig behandles inne i huset med de hvite veggene. Og der var hun lenge.

Jenta kunne høre folk hviske i hodet sitt. Noen ganger ropte de og. Men det var kun hvis hun hadde gjort noe galt. Om hun gjorde noe som de andre ikke likte. Noen ganger fikk jenta oppdrag hun måtte utføre. På den måten visste hun alltid hva som skulle gjøres. Hun kjedet seg aldri, for hun hadde alltid noe å gjøre. Alltid noe å jobbe med. Alltid et prosjekt. Når hun gjorde feil skrek de i hodet hennes, og når ting ble gjort riktig lyste hendene. De lysende hendene var gode mot jenta. De var en del av henne.

Dagene, ukene, månedene, ja til og med årene gikk. Hendene lyste fortsatt. Ikke like ofte som før, ei heller like sterkt. Men evnene var der fremdeles. Mye var som det hadde vært. Fremdeles var det ingen andre som så de lysende hendene. Men jenta brydde seg ikke lenger om det. Det var nemlig noe som hadde endret seg. Henne. Hun var blitt sterkere. Hun hadde lært evnene sine å kjenne.

Jenta hadde tatt tiden til hjelp. Og med litt ro og hvile hadde hun klart å temme kreftene. Om det var noe jenta gjorde bevisst, eller om det var tiden som hjalp, det er det ingen som vet. Det vi vet er at jenta med de lysende hendene har det bra i dag. Og at hun smiler når hun tenker på de magiske evnene hun fortsatt har.

En vakker dag vil hun redde verden. Litt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #schizoaffektiv #sykehus #innleggelse #mentalhelse #lys

Å KNEKKE EN KODE

Jeg trodde ikke jeg skulle bli så nervøs, men det ble jeg. De svette hendene mine og den høye pulsen min bekreftet det. Det gikk vel en del minutter før jeg tok mot til meg og gikk inn. Jeg ble stående å vaie litt frem og tilbake mens jeg tenkte på hvordan jeg på best mulig vis kunne legge frem saken min. Tankene raste raskere enn noensinne. Nå var jeg så nære et svar. Endelig skulle de rette folkene hjelpe meg.

I det jeg gikk inn oppdaget jeg at jeg hadde glemt talen som jeg skrev natten før. Men jeg tenkte at nå fikk det bare gå som det går. Jeg kjenner jo saken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående foran luken, men det var lenge nok til at noen spurte hva jeg trengte hjelp til. Jeg skvatt til. Det var en politimann som snakket til meg. Jeg kremtet og forsøkte å rette meg opp i ryggen før jeg sa hvem jeg var, og at jeg var kommet for å få hjelp til å knekke en kode.

Politimannen lurte på hva denne kode dreide seg om. Jeg fortalte at det hadde vært noen i leiligheten min, noen jeg ikke ville ha der. Politimannen spurte meg om legitimasjon, og sa rolig at jeg kunne gå inn gjennom døren ved siden av, så skulle de hjelpe meg så godt de kunne. Jeg har aldri kjent på slik lettelse før. Endelig, tenkte jeg.

Vet du noe om hvem som har vært i leiligheten din Eline, spurte han meg. Nei for jeg har ikke sett de, men det er noen eller noe som vil ha tak i meg, og de følger etter meg, svarte jeg. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg må knekke en kode for å få løst dette, og det er her jeg trenger deres hjelp, sa jeg.

Hva slags kode er det snakk om, spurte en annen politimann. Jeg sa at jeg ikke var helt sikker, men at jeg hadde prøvd mange fremgangsmåter for å finne svaret. Kanskje har jeg ikke funnet koden fordi jeg ikke har vært så mye ute på natten som jeg burde, sa jeg. For det er jo åpenbart at koder blir tydeligere om natten.

Vi skal forsøke å hjelpe deg Eline. Har du noe kontakt med fastlegen din nå, spurte de meg. Nei, svarte jeg. Og syns egentlig det var rart de spurte om det. Fastlegen min har jo ingenting med dette å gjøre. Så spurte de meg om jeg hadde snakket med noen andre om disse kodene. Ja, jeg snakker med noen på sykehuset, men de vet ikke svaret på dette, svarte jeg.

En av politimennene sa han gjerne ville snakke litt mer med meg inn på et annet rom. Jeg ble med, og fikk et glass vann. Nå kommer ting til å løse seg, tenkte jeg. Jeg var veldig stresset, men politimannen var så vennlig at jeg ble litt roligere. Han lurte på hva adressen min var slik at han kunne undersøke om de hadde vært ute på noen oppdrag i området den siste tiden. Det syns jeg var fantastisk. Etter noen søk fant han ut at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd som de hadde registrert. Jeg syns det var fint å få det bekreftet, men dumt at jeg ikke kom nærmere noe svar.

Politimannen sa at kunne se jeg var stresset. Vi vil gjerne hjelpe deg, men vi trenger noe mer konkret å jobbe med hvis vi skal undersøke dette for deg, sa han. Så dumt at jeg glemte den talen jeg skrev i natt, tenkte jeg. Kanskje det kunne løst situasjonen. 

Vi tror kanskje at du trenger noen å snakke litt med, noen som kan hjelpe deg å slappe av litt, sa han vennlig. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi satt der og snakket, men det var nok en stund. I mellomtiden hadde de andre politimennene kontaktet sykehuset. De ville bare sørge for at jeg kom meg trygt tilbake.

Og det gjorde jeg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #politi

VÆR SNILL Å VÅKNE SÅ DU KAN SOVNE

Tenk å være så glad, men samtidig gråte så mye

Det er på grunn av deg

 

Jeg har vært her før, men på grunn av deg kjenner jeg meg ikke igjen

Gatene, husene og menneskene er ikke som de var

Retningen du viser meg får oss ikke fram

 

Vi har gått oss bort igjen

 

Du må våkne. Du må våkne så du kan sovne

Koden du vil knekke blir bare større

Det viktige du overser blir bare fjernere

 

Du må våkne så du kan sovne, for jeg trenger deg

 

Jeg vil bare at alt skal være bra, men egentlig er jeg livredd

Jeg lever og jeg er virkelig. For dette er på ekte, ikke sant?

 

Jeg gråter ikke nå lenger

Jeg vil, men jeg klarer ikke

 

Uten deg ville jeg kanskje ikke vært redd

Men uten deg ville jeg nok ikke vært i live heller

Uten deg ville jeg ikke vært meg

 

Skru av alle lys

Trekk for gardinene

Vi er ikke hjemme

Vi skal nok finne de før de finner oss

 

Vi skal finne ut av dette sammen

Vi må bare ikke miste oss selv på veien

 

Kanskje må vi tie en stund, men vi er gode på stillhet

Verden må bare følge med

Jeg kjenner ingen så stille som deg, men som samtidig sier så mye

Bra du har lært meg å lytte

 

Vi vil knekke koden

Vi vil oppdage det viktige

Vi må bare ikke gå forbi hverandre

 

Vær snill å våkne så du kan sovne

 

#psykiatri #mentalhelse

NÅR ÅPENHETEN BITER DEG I RUMPA

Jeg er en av mange unge som har en psykisk lidelse. For å være mer spesifikk kan jeg si at jeg har en psykoselidelse. Dette gjør at jeg er avhengig av noen medisiner, og at jeg i perioder må være på sykehus for ekstra hjelp. Sånn ellers fungerer jeg på lik linje med alle andre mennesker. Skulle ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av akkurat det. Noen mennesker trenger medisiner for å regulere blodsukker, andre trenger krykker for støtte. Jeg trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell. Vi lever i 2017 så jeg syns det er trist at jeg må forsvare dette. Mulig jeg har vært naiv, men jeg trodde virkelig vi var kommet lenger.

Jeg tok et valg om å være åpen med samfunnet om situasjonen min. Et bevisst valg da jeg tenkte at åpenhet var det beste. Dessverre må jeg innrømme at jeg nå er i tvil. Det er på tide å ta denne tematikken til et nytt nivå. Nå er det nok. Jeg ber deg som leser dette om å ta av deg fordomsbrillene. Jeg ber deg bruke de empatiske evnene du måtte ha. Jeg ber om at du engasjerer deg. Jeg ber deg rett og slett om hjelp.

For litt siden var jeg vitne til noe vi alle bør prøve og lære av oss. Fordommer, stigmatisering og generalisering. Jeg så disse tingene i praksis. Jeg kjente dette på kroppen, og det føles ikke godt. Jeg følte meg liten og sykeliggjort.

På grunn av en bakgrunn som tvangsinnlagt psykosepasient må min skikkethet i utdanningen vurderes. Skolen skal utdanne kvalifiserte profesjonsutøvere. Det tar jeg selvsagt på alvor. Jeg har valgt å være åpen om situasjonen min fra starten av, men føler nå at jeg har fått bekreftet det andre har vært bekymret for. At åpenheten min kan bite meg i rumpa.

Hva med fokuset på mestring og motivasjon? Hva med å se muligheter framfor begrensninger? I mine øyne er fokus på ressurser det viktigste fokuset man kan ha når man skal hjelpe andre mennesker. Det gjelder uansett livssituasjon. Man skal selvsagt også ha fingeren i jorda og være realistisk. Men vi trenger å bygge hverandre opp, ikke rive hverandre ned. Vi burde støtte hverandre. Det skremmer meg at jeg må bruke tid på å skrive dette ned. Jeg trodde dette var noe vi alle var enige om. Mulig jeg har misforstått.

Det at du har vært innlagt på tvang tilsier jo at du ikke har noen innsikt, var det en rådgiver som sa til meg. Jeg trodde ikke jeg hørte rett. Jeg har levd med denne lidelsen i noen år nå, og vil påstå at jeg er den med mest innsikt i situasjonen. Hva gjorde dette med meg? Jeg liker å tro at jeg er trygg på meg selv, men jeg er bare et menneske. Slike uttalelser gjør meg utrygg. Å studere er noe jeg har hatt lyst til i lang tid. Nå er det usikkert om jeg kan fortsette i studiet eller ei, på grunn av situasjonen min.

Å leve med usikkerhet er det vel ingen som liker. Min usikkerhet handler om noe som vil få stor betydning for resten av livet mitt. Nå føler jeg at jeg må sette inn enda et ekstra gir for å overbevise de rundt meg om at også jeg er god nok, tross mine psykiske utfordringer. Er det rettferdig?

La meg bare understreke at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har vært syk og innlagt på sykehus. Jeg har ikke brukket noen bein, jeg har vært psykotisk. Jeg studerer noe jeg virkelig brenner for, og mitt største ønske er å fullføre utdanningen. Det at noen skal vurdere hvor vidt jeg er skikket til det eller ei bekymrer meg. Etter min mening er jeg mer enn skikket nok. Jeg påstår ikke at jeg er bedre egnet enn andre studenter, men jeg tenker at mine erfaringer vil kunne gi meg verdifull innsikt i rollen som sosialarbeider. Jeg kan på mange måter være en ressurs. Samfunnet trenger folk i hjelpeapparatet med slik erfaring som jeg har.

Jeg veksler nå mellom å ligge i fosterstilling og ville gi opp, til det å sette inn det ekstra giret for vise hva jeg er laget av. Jeg føler at jeg dessverre har noe ekstra jeg må bevise.

Nå for tiden er det fokus på unge uføre, og på unge som av ulike grunner dropper ut av skolen. Det er fokus på unge som mottar ytelser fra NAV. Psykiske utfordringer blir dratt fram som en av hovedårsakene. Jeg er en av disse unge menneskene. Slik jeg har forstått det er ønsket at unge skal få seg en utdanning og komme ut i arbeid, slik at alle kan bli bidragsytere i samfunnet. Det er viktig, ikke bare for at samfunnet skal gå rundt, men også for hvert enkelt individ.

Man hører holdninger om at unge snylter på NAV for å slippe unna arbeid. Ja, kanskje finnes det noen få som tenker at ytelser fra NAV er en fin ting å hvile på. Men la oss bare stikke fingeren i jorda igjen. Dette tilhører sjeldenheten. Jeg bruker ikke flere linjer på akkurat det.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn å få meg en utdanning, som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, men også for at jeg skal kunne bidra med noe.

Vi unge er tross alt fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett om man har en psykisk lidelse eller ei.

Jeg har tenkt mye på dette med åpenhet rundt psykiske lidelser. Dessverre har jeg tatt meg selv i å tenke på om det egentlig er så lurt. Jeg har vært så åpen selv. I det siste har jeg tenkt mye på om åpenheten gjør noe med måten folk forholder seg til en på. Jeg skal være forsiktig med å konkludere, men jeg tror faktisk at i det øyeblikket folk får vite at jeg har vært psykotisk så gjør det noe med måten folk ser på meg på. Kanskje forventes det en viss oppførsel. Kanskje ser man etter bekreftende tegn. Jeg vet ikke hva slags forestillinger folk har om mennesker med psykoser eller andre psykiske lidelser, men jeg er overbevist om at det enda eksisterer mange fordommer. Det syns jeg er trist.

Helt til slutt, en oppfordring til alle rådgivere, til dere som jobber i NAV, til lærere, helsepersonell, politikere, og til resten av Norge. Stikk fingeren i jorda. Psykiske lidelser kan ramme oss alle. Ta dette på alvor. Det kunne vært deg det var snakk om. Nå er det fremtiden min det handler om. Jeg vil så gjerne bidra i samfunnet jeg og. Kan jeg få lov til det?

 

#psykiatri #psykiskelidelser #psykose #tvang #skole #utdanning #politikk

JEG PRØVER

Det er ikke lett å sove med alle de vakre fargene rundt meg

Det er ikke lett å sove når alle fargene snakker til meg

Men jeg prøver

 

Ikke la deg lure, sier de

Grønn, lilla og gul er enige

Vi vet hva som er best for deg, sier de



 

Det er ikke lett å sove med alle de vakre fargene rundt meg

Det er ikke lett å sove når alle fargene snakker til meg

Men jeg prøver

 

Du leker med ilden nå, sier de

Legene og pleierne er enige

Vi vet hva som er best for deg, sier de

 

Det blir varmt

Veldig varmt

 

Det er ikke lett å sove når det er så varmt

Det er ikke lett å sove når så mange snakker

Men jeg prøver

 

Hysj

Jeg prøver

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #søvnproblemer

EGENTVANG

For en stund siden hadde jeg en sånn natt. En sånn natt hvor det rett og slett var umulig å sove. Da jeg hadde drukket koppen med melk og honning, og jeg var kommet fram til sau nummer 500, ga jeg opp den leken. Jeg måtte finne på noe annet. Som regel har jeg en tendens til å bli litt kreativ når jeg ikke får sove, og denne natten var ikke noe unntak. Jeg begynte å fundere over den siste tiden, og kom fram til at det kanskje ikke var så rart at det meste hadde gått ganske bra, fordi jeg hadde tross alt drevet med en form for tvang. I det jeg hadde sagt det høyt skjønte jeg at jeg hadde kommet på en genial ide. Noe som kan endre mye. 

En egentvang. Jeg skal forøke så godt det lar seg gjøre å forklare hva det er.

Jeg tvinger meg selv i å stå opp tidlig hver dag. Jeg pusser tennene, både oppe og nede. Har kanskje ikke alltid så lyst eller mye tid til å gjøre det, men jeg gjør det. Jeg tvinger meg selv til å kle på meg, og til å spise frokost. Jeg tvinger meg ut for å få frisk luft. Jeg tvinger meg til å være sosial, selv om jeg ikke alltid har lyst vet jeg at det vil føles godt i andre enden. Dette er eksempler på det jeg mener med egentvang.

Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Her er det mye omsorg.

Jeg utøver rett og slett tvang på meg selv. Det har jeg gjort en god stund nå. Faktisk har jeg gjort det i så stor grad at jeg, at jeg så meg nødt til å fatte et eget vedtak om det. Noen vil kanskje ha bruk for en slags daglig påminnelse for denne tvangen. For min del holder det å se litt på vedtaket fra tid til annen. Ca slik ser mitt vedtak ut.


Jeg er ingen spesialist i psykiatri, men jeg er en spesialist på meg selv. Og spesialister fatter jo vedtak. Jeg vil ikke være noe annerledes. Det fine med dette vedtaket er at i likhet med andre vedtak, inneholder rammer og regler, noe jeg liker veldig godt. Men dette vedtaket er totalt fritt for paragrafer og punkter om skjerming, fastholdning, tvangsmedisinering, eller mekaniske tvangsmidler.

Selv om mitt vedtak også er et tvangsvedtak, kan jeg som pasient, selv velge når og hvor jeg ønsker å utføre disse handlingene. Dette er brukermedvirkning på svært høyt nivå.

Kjenner du på de tiltakene jeg beskriver som helt normale rutiner? For mange så er de nok det. Kanskje kan du kjenne deg igjen i enkelte ting i det tvangsvedtaket. Men kanskje er dette ting som er helt automatisk for deg å gjøre. Så lett er det ikke med meg, enda. Jeg har vært så lenge på sykehus at om jeg lukker øynene ser jeg enda hvite vegger, jeg kjenner fremdeles duften av eddikluktende sengetøy og antibac fra gangen. På samme måte som jeg kan kjenne følelsen av stikk og injeksjoner i huden min. Da tar det litt tid å venne seg til det gamle kjente igjen.

Min hverdag ble på mange måter flytende og uoversiktlig da jeg til slutt ble skrevet ut fra sykehuset, Det var sjelden jeg traff venner, jeg var utenfor studiet, og følelsen av mestring fant jeg ikke noe sted. Her måtte noe gjøres.

De fleste som vet hvem jeg er vet også at jeg har et svært anstrengt forhold til maktutøvelse og til bruk av tvang. Kanskje er dette vedtaket om egentvang min måte å ta tilbake kontrollen på. Følelsen av å ha kontroll over ting i livet mitt setter veldig høyt. Ting som i lang tid har vært borte. Selv om det er fattet et tvangsvedtak, så er det meg som forteller meg hva jeg skal gjøre, eller hva jeg ikke skal gjøre. Det er ingen som holder fast i meg, ingen som setter nåler i meg. Det er ingen som legger meg i belter. Og jeg slipper å være redd. Kanskje ingen dum ide med dette vedtaket om egentvang likevel?

Det som ikke opplyses om i dette vedtaket er perioden den vil gjelde. Grunnen til det er at dette er et type vedtak hvor jeg selv kan kjenne etter hva som blir bra, når jeg har fått nok og så videre. Det står nederst i vedtaket at jeg ikke har blitt informert klageadgangen til Kontrollkommisjonen, av den enkle grunn at vedtaket ikke er å anse som noe å klage på. Dessuten er jeg sikker på at hadde jeg brukt en klagerett til å sende inn en skriftlig klage på mitt eget vedtak om egentvang, som jeg selv har fattet, da hadde jeg nok mest sannsynlig havnet i et rom med 4 hvite vegger igjen. Så akkurat det venter jeg litt med.

Jeg mener jo oppriktig at vedtaket ikke er noe å klage på, kanskje fordi det er skreddersydd meg. Uansett, ting kan endre seg. Og gjør det det skal jeg nok klare å endre på vedtaket, eventuelt fatte et nytt. Men her kommer vi til poenget mitt. Dette tvangsvedtaket er skreddersydd for meg, og for mine behov. Det tok meg kanskje en time å lage det. Det var det verdt. Kan jeg klare det så kan du det og. Jeg foreslår at vi alle fatter vedtak som gjelder oss selv, og at vi legger til tiltak og vilkår som går ut over våre egne liv. Dette fikser vi.

Gud, så godt det er å være spesialist. Spesialist på seg selv.

Gud så godt det er å ha makt. Makt over sitt eget liv.

 

#psykiatri #tvang #vedtak #psykiskhelse #helse #brukermedvirkning

PSYKOSENS ENSOMHET

Det var de mot meg. En psykotisk pasient med lysende hender og stemmer i hodet. Mot spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

Tenk at noe som egentlig er farlig kan føles godt, før det virkelig gjør vondt. 

Det som slår meg er hvor fort det gikk. Og da tenker jeg ikke på tempoet jeg hadde, eller på hvor raskt tankene mine hoppet fra det ene til det andre. Jeg tenker på at jeg bare et par uker tidligere var helt fin. Altså, så fin som jeg kan være. Humøret var stabilt, jeg hadde gode rutiner, fin døgnrytme, og jeg hadde det godt sosialt. Disse tingene samlet gjorde at jeg opplevde det jeg vil kalle god psykisk helse.

Så var det som om noe slo ned i meg. Ikke på et øyeblikk. Men snikende. Litt etter litt. Lette slag som til slutt slo ut pusten min. Fra alt var helt normalt, til virkeligheten ble fjernere enn noengang. Fra forelesninger på skolen og kafebesøk med venninner, til stemmer i hodet og uvirkelige prosjekter. Jeg levde i en drøm. 

Som en flodbølge kastet det seg over meg og vasket vekk en hver logisk tanke. Det var vanskelig. Hodet mitt var fullt. Fullt av tallet 9, Oslo S og diverse prosjekter. Fullt av ting som ble veldig viktig for meg. Viktigere enn noe annet. Det var ikke plass til andre tanker. Mine tanker ga veldig mening for meg, det var bare det at de ikke ga mening for de rundt.

Flodbølgen ble større og større, og jeg ble mer og mer ensom. Jeg så det ikke da, men ser jeg tilbake på det så var jeg veldig ensom. Uansett hvem jeg snakket med så ble jeg ikke trodd. Tankene dine er ikke friske Eline. Jo hardere jeg prøvde å overbevise de rundt meg, jo sykere mente de at jeg var.

Virkeligheten ble mer og mer fjern, og jeg ble mer og mer ensom. Folk jeg til vanlig lyttet til og søkte råd hos kunne jeg ikke lenger stole på. Det ble for vanskelig. Flodbølgen slo til for fullt, og jeg hadde ikke lenger noen tørre klær.

De jeg egentlig stolte på fortalte meg at min virkelighet ikke lenger var virkelig. Da ble jeg redd. Veldig redd. Folk jeg kjenner godt, nære venner og familie, virket annerledes for meg. Stemmene var annerledes. De snakket på en ukjent måte. En måte jeg ikke forsto. Som et annet språk. Ansiktene fikk uttrykk jeg ikke hadde sett før. Dette kan sikkert skremme hvem som helst. 

Flodbølgen tok ikke bare meg. Den tok de rundt meg og.

Jeg skremte vennene mine. De forstod ikke hva jeg snakket om. Du trenger hjelp Eline. Det gjorde inntrykk på meg. Det er mulig jeg lo, at jeg gjorde narr av bekymringene, men det var disse bekymringene som tilslutt fikk meg til å ta i mot hjelp. Jeg kan nok tulle mye med ting, men som regel så er det bare et forsvar. Noen mennesker bruker sinne. Jeg bruker latter. 

Jeg husker spesielt godt en ettermiddag. Jeg hadde vært med en nær venn. En som kjenner meg godt. Han sa han var bekymret for meg. Hva pleier du vanligvis å gjøre når ting er som de er nå? Spurte han meg. Vel, jeg pleier å være innlagt på sykehus når det er sånn, svarte jeg uten å tenke meg om. I det jeg sa det høyt gjorde hjertet mitt et ekstra hopp. Jeg så redselen i ansiktet hans, og jeg skjønte hva som måtte til. Jeg måtte be om hjelp.

Noe som stadig går igjen i sykdomsperiodene mine er at jeg har veldig mye jeg skal ha gjort. Enten det er steder jeg skal reise til, personer jeg må oppsøke, oppdrag som må fullføres, eller prosjekter som skal utføres. Som regel leter jeg etter tegn, og så følger jeg de. Ofte har jeg også følelsen av at jeg skal gjøre veldig mye, uten helt å vite hva eller hvor jeg skal gjøre det. Slitsomt? Ja. Ensomt? Ja. Men det merker jeg ikke når det står på.

For meg som lillesøster så høres prosjektene dine ut som veldig mye unødvendig arbeid som egentlig ikke skal gjøres, sa en av mine aller beste venninner. Hun hadde så rett, så rett. Vi lo av det da, og vi ler av det i dag. Godt er det.

Det finnes nok ikke noe fasitsvar på hvordan man best kan reagere når nære blir alvorlig syke. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det jeg vet noe om er hvor redd jeg egentlig blir. Jeg blir veldig redd. Jeg skjøv nære mennesker lenger og lenger unna. Det er klart at det må ha gjort vondt for dem, men var også fryktelig vondt for meg. Ensomt og vondt. Jeg var ensom nok med alle mine uvirkelige prosjekter. 

Tenk at man kan være alene med så mange rundt seg. Det er det som for meg er psykosens ensomhet.

 

#psykiatri #psykose #helse #mentalhelse #behandling #ensomhet

 

IKKE UNDERVURDER EN APPELSIN

Der ligger den

Så lat den ser ut

Ikke spesielt pen heller

Ligger den bare der?

 

En appelsin er kanskje oransje, men den skal også være fin

Denne appelsinen er ikke fin

Denne har mørke flekker

Denne appelsinen er såret

 

Der ligger den

Så trist den ser ut

Ingen vil vel smake på den

Hvorfor sier den ikke noe?

 

En appelsin skal hvertfall ikke være deprimert

Denne er nok det

Selv om den ble plukket fra det grønneste treet

Selv om den ble tatt i med de mykeste hender

 

Spis meg, sier den nå

 

Aldri før hadde en frukt smakt så godt

 

Som en blomstereng full av sommerfugler

Som nyklippet gress

Som frihet

 

Appelsinens kraft ble skjult

Som en skatt ble kraften skjult av et skall

Hvorfor ville ingen smake på den?

Det er ikke alltid som det ser ut

 

Ikke undervurder en appelsin


#appelsin #psykiatri #psykiskhelse #helse

DE MAGISKE PLASTRENE

Så gikk jeg der da. Alene i parken, på jakt etter noe som kunne lege meg. På jakt etter trøst. Hadde jeg visst da det jeg vet nå, ville jeg spart meg selv for den kalde turen. Jeg kunne spart meg selv for mye vondt. Om jeg bare visste.

Jeg skal nå dele en hemmelighet. Dette er hemmeligheten om de magiske plastrene. 

Disse plastrene er ikke fysiske. Du kan ikke ta på de, eller klistre de på skrubbsår. Men de er der likevel. Disse plastrene er klistret inne i hodet ditt. Du må bare være åpen nok til å finne de. Åpen nok til både å se og høre. Jeg fant mine til slutt. Nå kan jeg bruke de akkurat når jeg vil. Jeg kan hente de frem når jeg trenger de som mest. Det er det som er så fint.

Det som gjør disse plastrene så spesielle er at de er magiske. De kan fjerne selv den tyngste depresjon. De kan reparere hjerter. De leger rett og slett hjertesorg. Det er fantastisk.

Selv om du ikke ser de betyr ikke det at de ikke finnes. Disse plastrene er der hele tiden. Du må bare åpne opp og tro på de. De har en kraft som er sterkere enn et lynnedslag. De er tross alt magiske.

Disse plastrene kan få tunge stunder til å kjennes som en god, kjærlig klem. Disse plastrene kan få angst til å virke morsomt. De kan få vonde tårer til å føles godt. Faktisk blir de til stjernestøv. Og alle vet at man da kan ønske seg noe fint. Disse plastrene er fine sånn. Men så er de tross alt magiske.

Disse plastrene er reseptfrie, men du får ikke kjøpt de på noe apotek. De er svært dyrebare og verdifulle, men de koster ingenting. Du ser de kanskje ikke, men de er alltid med deg. Du må bare åpne opp. De er tross alt magiske. 

Selv om det er ting man ikke kan se betyr ikke det at de ikke finnes. Selv om man ikke kan se samvittigheten sin betyr ikke det at den ikke eksisterer. Selv om man ikke kan se frihet så vet de fleste at det finnes. Man kan kanskje ikke se hemmeligheter heller, men de finnes så absolutt. Selv har jeg mange av de. Litt det samme blir det med disse plastrene. Man finner kanskje ingen bilder av de på internett, men de finnes.

Du tror det kanskje ikke nå, men de kommer til å hjelpe deg. Mer enn du aner. Jeg trodde det ikke først, men de hjalp meg. Jeg åpnet meg, og nå kan jeg bruke de hele tiden om det trengs. Men det trengs ikke. For jeg vet at de er der. Jeg vet at jeg har de, at jeg kan bruke de. Og jeg kjenner magien. 

Man kommer ikke gjennom livet uten utfordringer. Noen utfordringer er større enn andre. Vi vil alle falle og slå oss. Noen ganger faller vi hardere enn andre ganger. Og det kan gjøre vondt. Fryktelig vondt. Da kan det være greit å ha plastre. Særlig de magiske. Du kan finne dine. Jeg vet godt hvor jeg har mine. Heldigvis. For jeg faller visst ganske ofte.

Bare lukk øynene og åpne deg, så skal du få se. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #magi

HURRA HURRA HURRA

I dag er bloggen min 1/2 år gammel. Den tiden har gått så fort. I denne spesielle anledningen har jeg penkjolen på, kaken står i ovnen, og jeg er svimmel etter å ha blåst opp ballonger. I tillegg har jeg selvsagt sunget bursdagssangen en del ganger, noe jeg ikke tror naboene satte pris på tidlig en mandag morgen. Har nemlig hørt dunking i taket. Men det er tross alt bare bursdag en gang i året. Eventuelt to. Memo til meg selv: send ut nabovarsel ved neste bursdag.

Jeg husker fra da jeg var liten at 1/2 år betydde ganske mye. Nesten like mye som et helt år. Det var vel ikke uten grunn at jeg svarte jeg var 6 og 1/2 år når folk spurte om alderen min. Kanskje kjenner du deg igjen i det. Vel, i dag er altså bloggen, min baby, 1/2 år. Det feires selvsagt.

Målet med denne bloggen var ikke å redde hele verden, men som navnet sier, å redde verden litt. Selv om det ville vært å foretrekke og redde hele verden, måtte jeg jo starte et sted. Jeg vil si at jeg har kommet godt i gang med det prosjektet. Men, det er mulig jeg trenger litt hjelp på veien. Kanskje mer enn jeg hadde tenkt. Det er fin lærdom uansett. Jeg har jo fått til en del alene, så bare tenk på alt vi kan få til sammen.

Ja vel, så møter man på utfordringer underveis. Ingen sa dette kom til å bli en enkel oppgave. Livet er alt annet enn enkelt. Det vet en hver som har prøvd det. Jeg skal være den første til å skrive under på det hvertfall.

Jeg tuller ikke når jeg sier at denne bloggen har blitt som en baby for meg. Nå har jeg noe jeg må ta vare på. Jeg må vise ansvar. Jeg må holde noe i live. Jeg har noe jeg må mate. I tillegg forsøker jeg så godt det lar seg gjøre og være en slags rollemodell. Det gjør jeg blant annet ved å formidle viktigheten av åpenhet. Ikke minst så har jeg noe jeg alltid tenker på. Jeg tror forresten det er veldig sunt å ha ansvar for noe annet enn seg selv. Det å være et kjæledyr, en lillesøster, en baby, eller en blogg. Det har uten tvil gjort noe med meg.

Jeg minner meg selv på daglig hva målet mitt var, og fremdeles er. Å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Dessverre er jeg smertelig klar over at de fremdeles eksisterer etter 1/2 år med arbeid. Jeg vet vi fremdeles har en vei å gå. Men vi har søren meg kommet et stykke, og jeg er mer klar enn noen gang til å gå resten av veien. Jeg har nemlig fått et par veldig gode sko.

La meg spole litt tilbake, faktisk nøyaktig 1/2 år. Mitt første innlegg på denne bloggen inneholdt blant annet disse linjene:

"Jeg har blitt fortalt at jeg må stå på medisiner resten av livet. Jeg har fått høre at jeg ikke kommer til å kunne studere, eller til å bo alene. I dag gjør jeg begge deler."

Disse linjene illustrerer håpløshetens muligheter. Ikke begrensninger. For det meste er mulig. Det er det ingen tvil om. Det har jeg nemlig erfart i løpet av de siste 6 månedene. Jeg studerer fremdeles i dag, og jeg bor fortsatt alene. Jeg har til og med kuttet ut en del medisiner. Ja, jeg har vært innom sykehuset igjen, men så var det dette med de utfordringene da. Ingen av oss kommer utenom de. Var det ikke noe med at det var det som gjorde oss sterkere? Klisje kanskje, men jeg tror det er noe i det. Jeg er uansett sjefen i mitt eget liv. Og du i ditt. Det føles så godt, så godt.

Tenk at jeg så lenge hadde mistet ordene, men at jeg fant de igjen. Jeg fant de igjen til de grader.

Tenk at jeg som liten blåste ut lysene på kaken og ønsket meg akkurat det samme som jeg gjør i dag. Ærlighet, åpenhet, og snille mennesker. Jeg prøver igjen.

Med det sagt så ønsker jeg å avslutte med tre ganger hurra for Eline som redder verden. Litt.

Hurra! Hurra! Hurra!

 

#psykiatri #psykiskhelse #åpenhet #bursdag #bloggbursdag

Å LEKE MED ILDEN

Du er manisk igjen, sa hun.

Jeg lo. Men jeg har det jo så ufattelig bra nå, sa jeg.

Nettopp. Slik har det også vært tidligere, før det har bikket over, og du mister grepet om virkeligheten. Psykose Eline. Vil du bli psykotisk?

Nei. Jeg vil aldri tilbake til psykosens ensomhet. Men jeg har det jo så bra nå. Det er vanskelig å forstå at det er en farlig sti jeg danser på. Jo mindre jeg sover, jo mer energi får jeg. Ideene bare flommer over. Som en flodbølge laget av sommerfugler som synger. Det er ganske herlig. 

Du bør helt klart ta medisiner Eline. Vi har diskutert noen muligheter. Er det noe du kan akseptere?

Ja da, sa jeg mens jeg tenkte på hvor fantastisk det er at lørdag er dagen som kommer etter fredag. Jeg har aldri tenkt på det slik før, men det er jo faktisk helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så fasinert av en dag. Mulig har jeg tatt denne dagen for gitt før. Jeg tenker ikke på barne-TV eller lørdagsgodt. Jeg tenker på selve dagen. Lørdag. Tenk å bli så glad for en dag. Lørdag. Jeg ble skikkelig gira uten å vite hvorfor. Lørdag. Det kjentes godt på tungen. Jeg måtte si det høyt flere ganger. Lørdag. Seks bokstaver som plutselig betyr så mye.

Fikk du med deg hva jeg sa?

Ja da, sa jeg mens jeg tenkte på alle dagene, og på hvor unike de egentlig er. Visste du at leppestiften min heter Brave? Nei, det visste hun selvsagt ikke. Den leppestiften har jeg hatt på leppene mine i flere år, uten å vite at den heter nettopp det. Brave. Nesten like fint som lørdag.

Jeg tenkte på Oslo S. Man skal være ganske Brave hvis man skal ferdes der mer enn nødvendig. Jeg har ferdet mye der. Det er ikke uten grunn at jeg kaller det mitt andre hjem. Jeg vet at når jeg tidligere har oppholdt meg der så har jeg vært syk. Men hva med nå? Bare en liten tur. Jeg kan gjøre research. Se på alle de vakre menneskene. Skrive litt. Høre på musikk. Drikke kaffe. Eller, akkurat kaffen trenger jeg kanskje ikke. Men jeg trenger å leke litt. Leke litt med ilden. Det finnes da vann nok her til å slukke flammen om den skulle bli for stor.

Da har vi en avtale da, eller hva Eline?

Ja, sa jeg men jeg tenkte egentlig på hvor jeg skulle begynne. Alle disse ideene. Alle disse tankene. De roter i hodet mitt. På tide å rydde litt, tenkte jeg. Så ble det varmt. Veldig varmt. 



 

#psykiatri #psykiskhelse #manisk #mani #psyk #tankespinn

SKAM SOM BIVIRKNING

Det er først nå, et halvt år senere, at jeg klarer å se meg i speilet.

Det var da joggebuskene ble til tights at jeg begynte å bli redd. Til og med sko jeg hadde var blitt for trange. På et tidspunkt klarte jeg ikke lenger sitte med beina i kryss. 17.mai i fjor ble feiret i joggebukse med en cider i hver hånd. Grunnen til det var ikke at jeg ikke ville feire ordentlig. Det var ikke det at jeg ikke ville pynte meg. Jeg hadde verdens mest nydelige beltestakk hengende i skapet. Det var bare det at den ikke passet meg lenger. Dette har jeg ikke fortalt til noen.

Dette er noe jeg ikke har villet snakke om. Men det har nok plaget meg mye mer enn jeg har turt å innrømme. Jeg har jo ikke innrømmet det for meg selv engang. Kropp kan være like skambelagt, vanskelig og komplisert som psykiske lidelser. For meg var det enda mer skamfullt å snakke om enn diagnosen min.

Jeg måtte endre garderoben min 3-4 ganger. Dette skjedde raskt. Jeg gikk opp 4 buksestørrelser på under 1 år. Jeg har aldri følt meg så ekkel før. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så innmari stor, men fordi forandringen var det. Forandringen var stor, og den kom raskt. Jeg rakk ikke venne meg til det. Hodet og kropp hang på mange måter ikke sammen.

Det var ingen som sa direkte til meg at jeg hadde lagt på meg så mye, men det behøvde de ikke heller. Blikkene sa alt. Forslag om treningsavtaler sa enda mer. Tilbud om gratis personlig trener sa sitt. Og disse tingene gjorde vondt. Veldig vondt.

Jeg har valgt å være åpen om min psykiske lidelse. Jeg har valgt å være åpen om mye som er sårt og skambelagt. Likevel har jeg holdt noe skjult. Det veldig få vet om meg er at jeg i noen år har hatt et problematisk forhold til mat. Noen vil nok betegne det som en spiseforstyrrelse. Jeg kaller det et problem. Jeg har aldri vært opptatt av vekt eller størrelser på klær. Jeg har vært opptatt av kontroll.

For noen år tilbake var jeg undervektig. Jeg kontrollerte alt jeg fikk i meg. Jeg gjorde det helt fram til noen andre tok kontrollen. Jeg skal gjøre lang historie kort. Jeg klarte sakte men sikkert å få i meg mer og mer, og jeg fikk etterhvert et mer avslappet forhold til mat igjen. Det tok tid. Det var vanskelig. Men jeg klarte det. Jeg tror nok aldri jeg vil ha et helt normalt forhold til mat, hva nå enn det er. De fleste som lever i dag har vel en eller annen gang hatt et anstrengt forhold til mat og trening. Det er liten tvil om at vi blir påvirket av alt fokuset på nettopp dette i sosiale medier. Men jeg klarte meg. Jeg fant min måte å takle det på. Og det er vel det viktigste. I flere år gikk dette helt greit.

Så begynte tvangsmedisineringen. I takt med stadig flere injeksjoner økte kiloene. Og de økte drastisk. 5 kilo fra eller til ville jeg ikke brydd meg om. Men når forskjellen blir så drastisk på så kort tid, ja da gjør det noe med selvfølelsen din. Det gjør noe med hele selvbildet. Jeg hatet det. Men det fortalte jeg aldri til noen. Jeg kjøpte meg større og større klær, og klistret samtidig på meg et større og større smil. Dette er en bivirkning med skam. En stor dose skam. Det holdt ikke at medisinene fjernet livsgnisten min, gjorde meg øm i kroppen, og sinket tankehastigheten min, jeg måtte også bli dobbel størrelse av hva jeg var til vanlig.

Jeg sier ikke at det finnes en bestemt mal på kropp som må til for at man skal leve et godt liv. For den malen finnes ikke. Selv om mediene til stadighet viser oss hva som er det perfekte, hva vi alle skal trakte etter, så er det løgn. Det finnes ikke noe slikt. Det handler om å være frisk. Det handler om å være fornøyd med den kroppen man har fått. Og det handler om takknemlighet. Vi er alle forskjellige. Noen er større eller mindre enn andre, sånn er det bare. Det er jo litt av det som er så fint. At vi alle er forskjellige og unike på hver vår måte. Ingen andre har noe med hvordan du ser ut.

Det ble et problem for meg fordi jeg følte jeg ikke hadde noen kontroll. Det skjedde masse med kroppen min, som jeg ikke styrte selv. Det hjalp ikke hvor sunt jeg spiste. Jeg este ut. Det å gå i trapper ble et ork, og jeg kunne ikke lenger trene slik jeg var vant med. At dette har gått ut over livskvaliteten min er det ingen tvil om.

Det mange kanskje har tenkt er at jeg nå har gått ned i vekt igjen fordi jeg har sluttet på bestemte medisiner. Folk kommenterer at jeg ser bra ut for tiden. Så frisk. Noen har til og med spurt meg hva jeg trener. Det mange da ikke vet er at jeg ikke bare sluttet med bestemte medisiner, jeg sluttet også å spise normalt igjen. Jeg hadde så mange fysiske bevis som fortalte meg at jeg var nødt til å gjøre noe drastisk. Jeg hadde kontrollert maten før, og jeg visste det var det jeg måtte gjøre igjen.

- Du må da ha gått ned 10-15 kilo Eline?

- Det vet jeg ikke. Jeg veier meg ikke. Uansett syns jeg man skal være forsiktig med å kommentere slikt.

- Det var jo ment som et komplement da.

Det var helt sikkert ment som et komplement, men man skal være forsiktig. Man vet aldri. Jeg har lenge hatt, og har fremdeles, et problem med mat og kropp. Nå mye på grunn av tvangsmedisineringen og. Man vet aldri hva andre strever med på innsiden. En liten kommentar om vekt kan være nok. Min intensjon har aldri vært å gå ned i vekt. For meg har det hele handlet om kontroll. Kontroll over inntak. Kontroll over min egen kropp. Spesielt i de perioder hvor alt annet i livet har blitt kontrollert av andre. Spesielt når jeg ikke følte jeg mestret resten av livet. Da søkte jeg kontroll over det jeg kunne kontrollere. Og den kontrollen jobbet jeg så hardt for.

Kontrollen jeg trodde jeg fikk, den finnes overhodet ikke lenger. Kontrollen er ute av sin egen kontroll. Og det er hardt å innse for en kontrollfreak. Hva søren skal jeg kontrollere nå?

 

#psykiatri #tvang #psykiskhelse #mat #spiseforstyrrelse 

FUGLEN SOM BARE VILLE FLY

Når Tiden, som tidligere har flydd forbi, plutselig stopper opp, hva gjør man da?

Som en ivrig fugl, som tidligere har skadet vingen sin, treffer et tre og blir skadet på nytt. Den fuglen har det ikke noe godt. Det gjorde så vondt da vingen ble skadd. Smertene ble enda sterkere da fuglen oppdaget at den ikke lenger kunne fly. Som om den hadde mistet en del av seg selv. Som om en del av den hadde dødd. Den fuglen kjente virkelig på tristhet. Men like sterk som tristheten, var gleden da den på ny lærte å fly. 

Fuglen hadde tatt Tiden til hjelp. Tiden hadde vist fuglen både Omsorg og Godhet. Tiden var medisin for den skadde vingen. Med litt trening og litt støtte klarte fuglen sakte men sikkert å fly igjen.

Men selv om fuglen fløy aldri så høyt, var trærne enda høyere. Selv om fuglen vokste seg aldri så stor, så var trærne enda større. En dag traff fuglen treet igjen. Hardt denne gangen. Og vingen ble skadd på ny. Sorgen var stor. Det fantes ingen trist fugl som denne nå. Det hjalp ikke at solen skinte. Det kunne like godt regne, tenkte fuglen. Da ville den kanskje blitt usynlig. Det hjalp heller ikke at de andre fuglene sang. Kontrastene ble så store at tristheten ble enda sterkere, tenkte fuglen. 

Tiden hadde stoppet opp nå. Fuglen fant ikke lenger Omsorg og Godhet. Den orket ikke lete heller. Det var ikke den skadde, litt rare, vingen som var problemet. Fuglen brydde seg ikke om å være annerledes. Det som var vanskelig var at fuglen ikke lenger kunne fly. Maktesløsheten var stor. På størrelse med trærne. Fuglen følte seg liten. Alt håp var ute.

Men når man venter noe minst, det er da mirakler oppstår. Litt sånn var det for denne fuglen.

Tiden, som fuglen trodde hadde stoppet, hadde ikke det. Tiden ville bare lære fuglen noe. At tristhet er like viktig å kjenne på som glede. Alle følelser er viktige, sa Tiden. Det er viktig at man ikke gir opp på veien. 

Når fuglen lærte dette viste Omsorg og Godhet seg på ny. Tiden ble igjen medisin for den skadde vingen. Og med Tiden til hjelp lærte fuglen igjen å fly. Og fuglens vinge ble sterk. Sterkere enn noen gang. 

Det er ikke alltid ting går slik man ønsker eller planlegger. Kanskje treffer man et par trær og skader vingen sin på veien. Da gjelder det å ikke gi seg. Det gjelder å prøve på nytt. Og det gjelder å ta Tiden til hjelp. Slik som denne fuglen gjorde.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #medisin

MEDISINFRIE ALTERNATIVER

Et av mine få lysglimt på psykiatrisk avdeling har vært å lese i aviser. Jeg får ikke med meg så mye av nyhetene ettersom konsentrasjonen ikke alltid er helt på topp. Bokstavene har en tendens til å svømme, og noen ganger faktisk hoppe ut av avisen. Da er det ikke lett å lese. Men jeg leser overskriftene, og jeg syns det er fint å se på bildene. Det er tross alt bedre enn å stirre inn i de hvite veggene. Også syns jeg man ser litt viktig og voksen ut når man leser aviser. Noe jeg har tenkt at kan tjene i min favør. Mulig jeg blir gjennomskuet, men det er i det minste verdt et forsøk.

Selv om jeg ikke fikk konsentrert meg om alt i avisene klarte jeg likevel å få med meg noe som traff meg hardt under min forrige innleggelse. Jeg oppdaget at det pågikk en heftig debatt, da særlig i aftenposten, om medisinfrie alternativer for pasienter med psykoser. De som kjenner meg vet godt hvor skeptisk jeg er til medisiner, og at jeg virkelig har kjempet hardt mot det. Jeg skal omtrent være døden nær før jeg presser i meg en paracet.

Jeg ble naturligvis veldig engasjert i denne debatten. Det er klart at innleggene i aftenposten belyste flere sider av saken. Men ofte var det svært respekterte fagfolk som var av den oppfatning av at pasienter med psykoselidelser behøvde medisiner. Og om nødvendig, med bruk av tvang. Koste hva det koste ville. Ettersom jeg selv har en psykoselidelse gjorde dette meg veldig stresset. I frykt av at noen av sykepleierne skulle lese disse innleggene sørget jeg for å rive ut alt jeg fant i avisene rundt temaet. Her ser dere litt av samlingen min.

Jeg må le litt av meg selv når jeg tenker tilbake på dette nå. Det er muligens litt absurd. Bare fordi jeg rev ut et par debattinnlegg fra avisen så betydde ikke det at de ansatte ikke visste hvordan man skulle utøve tvang eller sette en injeksjon. Det fjernet ikke automatisk sprøytene med antipsykotika. Det har jeg mange bevis på. Kall meg gjerne desperat, men ingen kan si jeg ikke gjorde mitt hvertfall.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har fått medisiner mot min vilje. Det er opplevelser jeg ikke unner noen. Det har ført til at jeg har mistet verdifull tid av min ungdom, slik jeg oppfatter det. Tid jeg aldri vil få tilbake igjen. Det er min opplevelse av det hele, og min opplevelse bør vel være den viktigste oppi det hele.

Jeg husker at jeg tenkte at pleierne ga meg, og andre pasienter, medisiner for å gjøre jobben deres lettere. Det er klart at det er mer behagelig å jobbe med en gjeng zombier enn det er å leke katt og mus hele tiden. Men den tanken skremte meg. Nå vet jeg jo i dag at det ikke er slik. Jeg velger å tro på det gode i mennesker. Jeg tror at pleierne hadde et ønske om å hjelpe meg, ikke dope meg ned å fjerne personligheten min. Det var det jeg følte at skjedde. Jeg sa fra, men ble ikke hørt. Det gjorde vondt. Mer vondt enn alle nålestikkene. Det gjør faktisk enda vondt bare ved å tenke på det. 

Til den dag i dag vil jeg heller gå rundt psykotisk enn å ta antipsykotisk medisin. Dette har jeg hørt flere si, og da må det jo være en grunn. Dessverre er vi mange som har opplevd tvangsmedisinering og traumene som følger. Jeg er redd for at slike opplevelser kan føre til at folk mister tilliten til de menneskene som egentlig bare er til for å hjelpe. 

Jeg er overhodet ingen ekspert i medisin. Jeg er ingen lege. Jeg er bare et menneske. Et menneske som vet svært mye om ulempene med tvangsmedisinering. Jeg mener bestemt at pasienter bør ha frihet til å velge vekk medisiner så langt det er forsvarlig. Det er klart at medisiner kanskje kan være til hjelp for noen. Men for mennesker som er så sterkt i mot det som det jeg er, bør man se på alternative løsninger. For det finnes hjelp å få som ikke inneholder psykofarmaka. 

Bent Høie ytret nylig noe om at mennesker er ulike, og at man opplever behandling på ulike måter. Med medikamentfrie tilbud tar man pasienter på alvor. Pasienter er eksperter på sin egen helse. Nemlig. Jeg blir så glad når jeg hører andre som også har slike holdninger. Vi er nødt til å ta vare på og respektere den autonomien vi har.

Det finnes så mange pasienter innen psykisk helsevesen som ikke ønsker behandling med medisiner. Det må lyttes til, og det må tas på alvor. Det finnes mange andre måter å gi nødvendig omsorg og behandling på. Samtaler og kognitiv terapi er et par av mange eksempler. Det er på tide å ta i bruk kreativiteten. 

Skal man bli behandlet med legemidler uten samtykke er det flere kriterier som skal oppfylles. Pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. Men det alene holder ikke. Det må være fare for eget eller andres liv, eller det må se ut til at medisinering kan føre til at pasienten unngår forverring av sykdommen. Jeg har ikke vært til fare for hverken meg selv eller andre. Jeg har vært psykotisk, og jeg har vært redd. Fryktelig redd. Redsel skal ikke medisineres bort. Det å være redd når man er tvangsinnlagt på en lukket avdeling er, i mine øyne, en helt normal reaksjon på en unormal situasjon.

Når alt dette er sagt så betyr ikke det at jeg er i mot all medisin. Jeg tror det kan hjelpe mange. Jeg går selv på noen medisiner i dag, som fungerer godt for meg. Jeg liker det ikke, men jeg skjønner at det er for det beste. Det jeg er opptatt av er at man skal ha valgmuligheten. Man skal ha muligheten til å velge vekk medisiner dersom man ikke ønsker det, og selv velge den behandlingen man tror mest på. Jeg er opptatt av at man skal bli respektert som menneske, og ikke bare bli sett på som et psykosetilfelle. Er det mulig å få til dette? Ja. Det tenker jeg absolutt er mulig å få til. Gjør vi ikke det så gjør vi noe veldig feil.

 

#psykiatri #helse #mentalhelse #psykiskhelse #medisiner #tvang #psykose #behandling #antipsykotika
 

MUSIKKENS MAGI

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort på en lukket psykiatrisk avdeling før. Jeg har gjort en del rart her, så nå høres dette kanskje ut som noe dramatisk. Det er det ikke. Jeg våknet tidlig, før fuglene fiser, og bestemte meg for å høre på yndlingsmusikken min. Jeg har jo hørt mye på musikk selv om jeg har vært innlagt tidligere, men aldri på favoritten min. Litt av årsaken er at jeg frykter å ødelegge forholdet jeg har til artisten.

Musikken jeg tidligere har hørt på under sykdomsperioder assosierer jeg med frykt, mye smerte, og en god porsjon stress. Det finnes sanger jeg i dag ikke klarer å høre på på grunn av dette. Hvis jeg setter på Broken Glass av Sia blir jeg dratt rett inn i Oslo S sitt kaotiske miljø, og pusten blir slått ut av meg. Hører jeg på det nyeste albumet til Rihanna er jeg rett tilbake til flyplassen i Stockholm. Og der sitter jeg, svett med lysende hender.

Det er rart hvordan musikken påvirker oss. Den gang tenkte jeg ikke så mye på det, annet enn at jeg likte musikken jeg hørte. Hører jeg på de samme låtene i dag blir jeg sugd tilbake i tid, og det går kaldt nedover ryggen min. De samme følelsene dukker opp. Kaoset, stresset, redselen. Jeg kjenner det samme suget i magen. Og det er nesten så jeg kan kjenne de samme luktene rundt meg. Jeg må ha en veldig sterk assosiasjonsevne. Mulig flere kan kjenne seg igjen i det.

Men i dag, i dag tok jeg sjansen. Noen har nok allerede gjettet hva jeg hørte på i dag. Hvertfall de som kjenner meg godt. Beauty is poisonous. Heaven must be an iron rose. Det er det Susanne Sundfør Synger. Jeg liker Susanne Sundfør. Nei. Jeg elsker Susanne Sundfør. De fleste som kjenner meg er fullstendig klar over hvor lidenskapelig opptatt jeg er av den dama der. Kanskje har jeg et sykelig forhold til musikken hennes. Nevn en konsert med henne og jeg har vært der. Hylende på første rad med Sundfør-T-skjorte selvsagt. Det finnes ingen større fan. 

Jeg har vært innlagt så mye at jeg har mistet oversikten. Så mye tid på sykehus, likevel har jeg holdt meg langt unna Sundførs melodier i de periodene. Hvorfor? Jeg ville nødig risikere å ødelegge forholdet jeg har til musikken hennes. Men i natt har jeg tenkt en del på saken. Musikken hennes har hjulpet meg gjennom mye før. Jeg minner meg selv på det nå.

Jeg husker da jeg ble huket inn av politiet på Gardermoen i fjor sommer. Da jeg, på psykotisk grunnlag, var på vei ut av landet. Jeg husker ikke alt, men jeg husker hvor redd jeg var. Jeg husker også hva som hjalp. Jeg fikk snakke om Susanne Sundfør, og om hvor mye musikken hennes betyr for meg. Og politimennene, de lyttet.

The Brothel hjalp meg gjennom tiden under barnevernet. Gjennom tøffe møter, vedtak, og plasseringer utenfor hjemmet. It's All Gone Tomorrow var min krykke, min antidepressiva gjennom min første depresjon. It will disappear, it's all gone tomorrow. Ja, du hadde rett Sundfør. Det forsvant kanskje ikke i morgen, men det ble borte.

Jeg hentet styrke fra White Foxes og kjempet meg gjennom en spiseforstyrrelse. Tone for tone. Bit for bit. Hunger is the purest sinn. Jeg kom meg gjennom det, og det ble borte. 

Og nå, akkurat nå, fyller jeg ørene med Rome. Min absolutte yndlingslåt fra min absolutte yndlingsartist. I don't want to die, dive into the sea. Where no one will ever find me. I don't won't to fear. I don't want to feel. And I don't want to know that the end is near.

Musikkens magi kommer til å hjelpe meg over denne kneika også. Tone for tone. Steg for steg.

Jeg har tidligere skrevet om gode rutiners betydning for den psykiske helsen. Jeg har sammenlignet effekten av å løse kryssord med det å ta en sobril. Jeg har helt glemt den terapeutiske virkningen musikk har på oss. En virkning som også har positive bivirkninger. En virkning man ikke skal undervurdere effekten av. Det er mye som tyder på at musikkens magi har positiv effekt på både kropp og sinn. Og om enkelte låter assosieres til noe vondt og vanskelig, så viser det bare at musikken betyr noe for meg. Det viser at jeg har følelser, og at jeg bare er et menneske jeg også. Akkurat som alle andre. Det er musikkens magi.

Susanne Sundfør, du er min sobril, min antipsykotiske medisin. Takk.

Det er på tide å hente frem styrken igjen. Det må bare funke. Vær så snill. Jeg trenger nemlig magien mer enn noen gang.



#musikk #terapi #psykiatri #psykose #susannesundfør

SPOR 9

Jeg er usikker på hvor lenge jeg har sittet her. Men det var nesten tomt da jeg kom, nå er det fullt. Jeg vet uansett at jeg er på rett plass. Jeg befinner meg på utkikksposten min. Sist jeg var her så jeg etter mennesker med lysende hender. Jeg gjør ikke det i dag. Det er en viktig person jeg skal møte. Og jeg vet godt hvem personen er.

Personen sa hvertfall at vi skulle møtes her. Jeg skulle ha møtt henne i går, men det er mulig jeg misforstod. Da var jeg nok på feil plass. Det kan jeg umulig være nå. Det gjelder å fokusere. Jeg vet det var her vi skulle møtes, men ikke nøyaktig hvor. Oslo S er jo et stort område, man kan jo bli borte i mengden.

Når jeg tenker meg litt om så er det jo ganske opplagt hvor jeg skal møte henne. Ved spor 9. Det tallet kommer stadig tilbake til meg. Som om det prøver å fortelle meg noe. Nå forstår jeg. Det er bare det at jeg har sett etter henne ved spor 9 en stund. Selv om jeg ikke vet når jeg kom hit er jeg sikker på at jeg adde oversikt rundt kl.9. Likevel blir jeg usikker. Tenk hvis jeg har misforstått i dag og. Selv den beste kan gjøre feil. Men for første gang på lenge er jeg redd.

Jeg har jobbet dag og natt med et prosjekt for denne personen. Hun ba meg gjøre det. Det er det 9. prosjektet, og det er på tide at jeg får presentert det. Jeg håper det er bra nok. Det må være bra nok.

Jeg har kjøpt meg en kopp kaffe for å ha noe å hygge meg med mens jeg venter. Men den smaker ikke bra. Den smaker faktisk like vondt som brusen jeg drakk i går. Rart, for det var yndlingsbrusen min. Drikker alltid solo. Jeg er egentlig veldig glad i kaffe også. Det er akkurat som om smaksløkene mine har gitt opp. Som om de har endret seg over natten. Som om alt jeg liker plutselig skal smake lungemos.

Det er 9 bokstaver i bringebær, men bare 8 i appelsin. Kanskje man kan føye til en ekstra n, da blir det appelsinn. Eller kanskje en ekstra t, appelsint. Det hørtes ikke helt bra ut, men det funker. Uansett drakk jeg det glasset med biola. Det hadde tross alt smak av bringebær, og bringebær har 9 bokstaver.

Det startet med et tall som manglet på en vegg. Tallet 9. Så kom de 9 fuglene utenfor sykehuset, de 9 rutene på vinduet, og alle de 9 lampene på hang over de 9 stolene. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.

På det 9. forsøket vil det gå, sa hun.

Jeg må jo finne henne. Jeg er ved spor 9. Men jeg finner henne ikke.



 

TVUNGEN LEGEUNDERSØKELSE

Jeg hadde akkurat kommet inn døren. Hadde glemt noe hjemme som jeg skulle hente. Det ringte på. Hei, er det Eline? Vi kommer fra akutteamet for å hente deg. Det har blitt fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse så du må nesten bli med oss. Pulsen min økte med en gang. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg har tidligere erfart at dersom jeg ikke gjør som de sier kommer politiet og bistår. Selv om jeg har mye positivt å si om måten politiet håndterer tvang på ville jeg nødig bli eskortert til legevakten med selveste onkel blå. Så jeg ble med to mennesker jeg overhodet ikke kjenner inn i en bil som skulle frakte meg til legevakten. Tusen tanker raste gjennom hodet på veien. Tvungen legeundersøkelse har jeg vært igjennom mange ganger før. Men alle gangene har ført til tvangsinnleggelser. Tvangsinnleggelse betyr tvangsmedisinering. Tvangsmedisinering kan bety beltelegging, holdning og tøffe kamper. Og alt dette har som regel ført til svært lange sykehusopphold.

Men noe var annerledes denne gangen. Jeg skjønner selv at ikke alt er helt som det skal. Jeg skjønner selv at jeg kanskje trenger litt ekstra hjelp for en periode. Kanskje til og med på sykehus. Kanskje frivillighet? Jeg begynte å forberede en tale i hodet mitt. Argumentene strømmet inn. 

Hva er hensikten med en tvungen legeundersøkelse? Hovedhensikten er jo at man skal kunne gi nødvendig helsehjelp til mennesker som er i behov av det. Ofte er det snakk om vurdering av innleggelse, og da skal dette vurderes av en lege som er uavhengig av sykehuset man ellers tilhører. Derfor måtte jeg til legevakten.

Selv om jeg har vært med på dette mange ganger før, og kjenner prosedyren, var det annerledes denne gangen. Det var virkelig skremmende. For hvordan oppleves egentlig en tvungen legeundersøkelse? Jeg har ikke tenkt over det tidligere, men det finnes faktisk ikke humant på noen som helst måte. Det føltes overhodet ikke trygt.

Vi kom inn og måtte stå lenge å stampe. Pasienter gikk ut og inn. Noen løp. Det var faktisk politimenn der også. Jeg la merke til blod på gulvet, og jeg hørte en pasient rope i bakgrunnen. Hvis en pasient holder på å dø er det fint om du lar henne puste. Jeg forsøkte å møte blikket til de to som hadde dratt meg med ned dit, men det var uten hell. De kikket begge ned i gulvet. Som om ikke ropingen var nok var det i tillegg en helt uutholdelig piping fra diverse maskiner rundt omkring. En type piping som er såpass irriterende at den går deg på nervene uansett hvor hardt du jobber ned deg selv.

Jeg ble stukket i fingeren av en sykepleier, og en annen spurte meg om jeg visste hvilken dag det var. Så ble vi vist til rommet hvor vurderingen skulle foregå slik at vi kunne vente der. Det var ingen som visste hvor lenge vi måtte vente. De sa at det noen ganger tok 10 minutter, andre ganger opp til flere timer. Men det kunne de ikke forutsi. Ikke veldig forutsigbart og trygt for en redd jente som meg som sto i fare for å bli tvangsinnlagt. Situasjonen virket alt annet enn beroligende på meg. Jeg prøvde å holde hodet kaldt til vurderingen, men det var alt annet enn lett. Jeg følte meg som en vare som skulle fraktes gjennom maskiner for godkjenning og stempling. Og på en måte var det akkurat det som skjedde.

Det var en overraskende hyggelig lege som møtte meg da vurderingen satte i gang. Vi snakket rolig noen minutter før jeg skjønte hvor det hele bar. For første gang i mitt liv tryglet jeg om en frivillig innleggelse. Jeg holdt en lang tale om hvor viktig det er med samarbeid, om brukermedvirkning, og om å bestemme over eget liv. Det er nesten så jeg burde vært tatt opp på bånd for jeg følte selv at jeg sa så mye klokt. I tillegg innrømmet jeg for første gang at jeg forsto at jeg var psykotisk. Den hyggelige legen nikket bekreftende og sa hun skulle drøfte det med overordnede før hun kom tilbake med den endelige beskjeden. Hun gjorde det klart at det kom til å bli et opphold på sykehus uansett. Hun sa jeg ikke skulle bekymre meg så mye om hvordan.

Vi vurderer deg så psykotisk at det er til det beste for deg med en tvangsinnleggelse nå.

Jeg tviler ikke på at ting blir gjort i beste mening, eller at det er en god hensikt, men det er måten det blir gjort på. Idag føler jeg meg lurt. Jeg føler meg dum. Dum fordi jeg trodde jeg kunne stole på et system. Dum fordi jeg trodde et øyeblikk at min mening hadde noe å si. Det hadde den tydeligvis ikke.

For første gang på veldig lenge er jeg redd.

 

#psykiatri #tvang #tvangsinnleggelse #mentalhelse #helse

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
elineredderverdenlitt

elineredderverdenlitt

26, Oslo

Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg vil på denne bloggen dele noen av mine erfaringer, og på den måten redde verden. Litt. Ønsket mitt er å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kontakt: elineskaar91@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits