hits

Jeg trenger din hjelp

Innholdet på bloggen min dreier seg alltid, på en eller annen måte, om psykisk helse. Målet mitt med her er jo å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kanskje litt stort mål for meg alene. Men jeg er av den oppfatning av at litt er bedre enn ingenting. Og om vi alle tar i et tak er jeg sikker på at vi kan komme langt.

Det finnes så mange sterke stemmer der ute. Så mange tøffe skjebner. Så mange historier som vi kan lære av. Jeg ønsker med denne bloggen å gjøre det mer normalt å snakke om hvordan vi egentlig har det. Jeg vil vise at åpenhet lønner seg. Og jeg håper så inderlig at jeg kan fortsette å bidra litt på denne veien.

Men nå ber jeg om din hjelp.

Jeg kommer til å fortsette å skrive om psykisk helse. Nettopp fordi det engasjerer meg så voldsomt. Men jeg er også åpen for å skrive om andre ting. La oss slå hodene våres sammen! Det jeg lurer på nå, er hva du ønsker å lese om her på bloggen. Jeg er jo bare en person. Jeg kan noen ganger bli litt tom for ideer. Men det tar jeg ikke så tungt, for det er jo helt normalt. Det fine er at vi kan inspirere hverandre.

Er det noe du lurer på? Eller har du noen ideer, tanker, om hva som burde være her?

Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet. Kanskje har du en historie du gjerne vil dele, men ikke vet hvor? Vit at jeg fremdeles har åpent for gjesteblogging hos meg. Ideer, innspill, og historier kan sendes på mail til elineskaar91@gmail.com. Du kan selvsagt være anonym. Det er helt opp til deg.

Ingen tanker er for små eller for store. Ingen innspill er dumme. Din stemme betyr noe for meg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #gjesteblogg #gjesteblogging

Ting jeg gjør for å føle meg bedre

Du vet den følelsen. Når det eneste du vil er å krympe deg sammen til en ball. Når du vil dra for alle gardinene og aller helst bare råtne for deg selv. Det er da du bør dra fram triksene i ermet. Det er nettopp da, når alt annet sier i mot at du bør gjøre visse ting får å snu spiralen. Men hvordan vite hva du skal gjøre?

Alle håndterer vi motgang på forskjellige måter. Noen spiser sjokolade, eller kanskje is. Andre trener for å føle seg bedre. Andre igjen drikker alkohol. Jeg vet, jeg har selv vært der. Vi har alle dårlige dager. Og vi har alle ulike strategier for å føle oss bedre. Men hva gjør egentlig jeg?

Jeg har i likhet med alle andre hatt, og har fremdeles, mange dårlige dager i mitt liv. Sånn er det bare. Ofte handler det om å akseptere at også de kjipe dagene er der. Det er like normalt som de gode dagene, og like normalt som de kjedelige dagene. Jeg har etterhvert lært meg selv til å akseptere de kjipe dagene og den kjipe vonde klumpen i magen som følger med. For klarer man å akseptere det vil det kanskje raskere gå over. For gå over gjør det alltids. Spørsmålet er bare når.

Noen ganger, når jeg har dårlige dager, har jeg en tendens til å bli veldig utålmodig. Jeg vil ha den vonde klumpen i magen vekk. Jeg vil at alt det vonde skal gå bort. Og jeg vil ha gode dager igjen. Og aller helst med en gang.

Det er ikke alltid jeg klarer å tenke positivt. Det er ikke alltid jeg fikser dette med å akseptere. Det å akseptere en vanskelig dag, eller en vond periode, kan være vanskeligere enn først antatt. Da gjelder det å trekke frem triksene i ermet.

Jeg skal nå forsøke å være så konkret jeg kan. Men jeg vil understreke at de triksene jeg har i ermet er triks som fungerer for meg, og vil kanskje ikke ha samme effekt på andre. Vi er jo alle forskjellige, og vi har alle forskjellige behov. Det er viktig å huske på. Likevel vet jeg at vi som mennesker har noen fellestrekk. Og kanskje nettopp derfor kan noen av mine triks også fungere for deg. Kanskje kan de virke enkle og på grensen til banale. Men er det ikke ofte slik at det enkle ofte er det beste? Problemet er vel gjerne at man trenger påminnelser.

Uansett, her kommer mine triks.

Se en film. Det er sjelden jeg gjør dette alene, men de gangene jeg faktisk gjør det så føles det utrolig godt. Jeg tror vi alle har godt av å komme litt ut av vårt eget hode, kanskje særlig på kjipe dager. Det å ha noe annet enn seg selv å engasjere seg i er jeg helt overbevist om at er godt.

Hør på en sang du liker. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Det å høre på en gladlåt får hvertfall meg til å trekke på smilebåndet. Og de som kjenner meg godt vet at jeg lever lenge på 80-talls hiten chery lady av Modern Talking. Jeg klarer rett og slett ikke å være sur og lei når jeg hører den låten.

Ta en telefon til noen. Dette punktet er kanskje en av mine favoritter. Nettopp fordi det er så genialt. Det er kanskje lett og vanskelig på en og samme tid, men det fungerer alltid. Og du kan banne på at personen du ringer blir glad for å høre fra deg.

Gå på kafe, studer menneskene rundt deg. Dette er min personlige favoritt. Og uten å overdrive kan jeg vel si at jeg gjør dette omtrent daglig. Det gir meg et lite pusterom i hverdagen. Hjernen min kobler av når jeg vender blikk og sinn utover meg selv.

Skriv ned ting du er takknemlig for, og ting du ser fram til. Noen ganger, spesielt når man er i den berømte kjelleren, kan dette punktet være spesielt vanskelig å få til. Det kan være vanskelig å se lys når alt virker mørkt, tungt, og trist. Men ta det likevel som en utfordring. Vreng hver eneste hjernecelle, og plutselig kommer du på en ting. Et lite lyspunkt i en ellers så strevsom hverdag. Skriv det ned, og vipps så kommer du på enda en ting du kan glede deg over. Og til slutt har du kanskje din egen lille, eller store, liste.

Ta med deg fotoapparatet/mobilen ut på tur. Se etter ting du syns er vakkert å ta bilde av det. Dette her gjør jeg altfor sjelden selv, men de gangene jeg faktisk gjør det er det som om hjernen min kobler av. Det er som om jeg går inn i en helt annen verden. Hvor det eneste som eksisterer er avstanden fra blikket mitt til kameralinsa, og fra kameralinsa til objektet der ute.

Gjør noe fysisk. Gjør yoga eller dans til en youtube-video. Dette behøver jeg vel ikke utdype så mye. Vi vet jo at ved å trene, holde seg aktiv, så utløses det endorfiner i oss. Kroppens eget lykkehormon. Det er grunn til at jeg alltid, uten unntak, føler meg bedre etter en liten treningsøkt. Dette minner meg på at jeg må gjøre dette oftere.

Vær sosial. Vi mennesker er ikke skapt for å være alene. I de kortere eller lengre periodene hvor ting er vanskelig har jeg en tendens til å isolere meg. Og det vet jeg med sikkerhet at jeg ikke er alene om å gjøre. Det som er så dumt med det er jeg bare får det verre med meg selv. Når jeg kun har meg selv og tankene mine, uten innspill fra andre, da har jeg en tendens til å føle meg enda dårligere. Derfor er kanskje det lureste man kan gjøre, når man er på vei ned i en grop, å oppsøke andre mennesker. Selv om det eneste man har lyst til er å ligge alene i fosterstilling og grine, ja så bør man være med andre.

Ofte er det overraskende lite som skal til for at jeg føler meg bitte litt bedre enn ellers. Selv prøver jeg å være forsiktig med å bruke de største stuntene som triks. Nettopp av den grunn til at det kan være vanskeligere å få gjennomført. Jeg vil jo ikke lage min egen dørstokkmil. Derfor forsøker jeg å holde triksene mine på et viss nivå. Jeg har derfor skrevet ned noen ting som jeg vet fungerer for meg. Denne listen kan jeg dra fram når ting stormer som verst, eller rett og slett bruke som forebygging.

Jeg håper du fant noe her som kanskje kan komme til nytte en gang. Kanskje var det ting du allerede har tenkt over at hjelper deg. Eller kanskje de ikke vil hjelpe deg i det hele tatt. Kanskje har du helt andre triks i ditt erme. Uansett, jeg håper du bruker de når du trenger de, og at du ikke glemmer at de er der.

Kommenter gjerne i kommentarfeltet om du vil dele noen av dine triks.

Eline

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri 

Jeg har hatt Instagram-ferie, og jeg forklarer hvorfor

For en stund tilbake bestemte jeg meg for å slette Instagramkontoen min. Noe som viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Ikke fordi jeg var i tvil på om jeg ville det. Men fordi selve operasjonen var overraskende tidkrevende, og dessuten ganske så vanskelig å få til i praksis. Etter mye googling, og etter litt sparring med venner av meg som virkelig kan SoMe, fikk jeg til slutt kommet meg ut av Instagram. Jeg kjente meg komfortabel med avgjørelsen, og på en merkelig måte fri. Nesten som om jeg hadde tatt farvel med en dårlig venn. Og jeg skal fortelle deg litt hvorfor.

Mitt første møte med Instagram

Da jeg først ble introdusert for Instagram i 2012 (som faktisk er 6 år siden!!!) ble jeg veldig begeistret. På den tiden gikk jeg på foto-linje på en folkehøyskole, og så på denne appen som noe veldig positivt. På en enkel måte kunne jeg nå både dele egne bilder, og samtidig få inspirasjon fra andre. Og i flere år fungerte Instagram nettopp slik for meg. En egen liten verden full av inspirasjon. For meg var Instagram inspirerende, kreativt, og lærerikt.

Men dette har den siste tiden hatt en voldsom utvikling. Jeg visste ikke helt hva det var, eller hvorfor det var slik, men av en eller annen grunn fikk dette sosiale mediet meg til å føle meg mindre bra med meg selv. Jeg begynte å tenke på alle gangene jeg tok opp telefonen i løpet av en dag. Jeg tenkte på alle de gangene jeg bevisst eller ubevisst trykket på de ulike appene, og lot øynene mine fylles med all mulig slags informasjon. Hvor mye, og hva, folk har trent. Hvor mye, og hva, folk har spist. Et hjerte her og et hjerte der. 

Selv om et hvert trykk kanskje fikk meg til å føle meg dårligere, valgte jeg likevel å fortsette. For den effekten kan disse ulike appene ha på oss. Hvorfor? Jo, fordi de appellerer til belønningssenteret vi har i hjernen. Hvor et par likes er minst like farlig som en pose smågodt. En liten bit, så er det gjort. 

Tilbake til insta-historien min. 1 uke tok det. I 1 uke hadde jeg fri fra denne appen. 1 uke, før jeg på nytt installerte denne rosa-oransje appen. Og i løpet av den ene uken kom jeg ut av tellingen på hvor mange ganger jeg tok opp telefonen for å sjekke etter nye delte bilder. 

Jeg forsøkte å analysere selvbildet mitt den uken jeg hadde fri. For å se om det var noen endring. For å se om jeg følte meg noe annerledes. Og det skremmende her er at det kunne jeg. Absolutt. Det var faktisk ganske befriende å slippe å se treningsøkter, måltider, og "perfekt" sminke. For det er noe som letter litt når man ikke lenger sammenligner seg selv med andre mennesker. Når man bare kan være. 

Men ja, 1 uke gikk. Kun 1 uke før jeg reinstallerte appen.

Hvorfor? 

Jo, fordi jeg savnet å følge med vennene mine. Jeg savnet underholdningen. Jeg savnet å uttrykke meg kreativt med både bilder og tekst. Og fordi at sosiale medier har kommet til å bli. Det er klart at jeg er bare et mennesket jeg og, jeg trenger også bekreftelse fra andre. Men etter min Instagram-ferie forsto jeg at det handlet ikke lenger om likes. Det handlet ikke lenger om disse røde hjertene eller om fine kommentarer. Min Instagram-ferie dro meg rett og slett tilbake til 2012, hvor inspirasjon, kreativitet og læring var det som betydde noe. 

Jeg har selv valgt å blogge. Facebook og messenger er programmer jeg bruker daglig. Jeg ønsker også å henge med. Jeg sier ikke at man ikke henger med hvis man ikke bruker appen Instagram. Det er mange som velger denne appen vekk, noe jeg respekterer. Jeg tror vel at det jeg prøver å si er at det lureste man kanskje kan gjøre er å skape litt bevissthet rundt bruken av sosiale medier.

Hva det gjør med oss som mennesker. Hvordan det påvirker oss i hverdagen. Kanskje må man avinstallere en bestemt app for en stund. Kanskje må vi lære oss å legge vekk mobilen i sosiale settinger. Eller kanskje vi rett og slett må innføre mobilfri onsdag. Kanskje 1 dag i uken vekk fra sosiale medier er det som skal til for at nettopp du og jeg skal føle oss litte bedre?

Kanskje dette traff deg på en måte? Kanskje du selv har reflektert over hva SoMe gjør med oss. Kanskje har du noen tips og triks? Kommenter gjerne i kommentarfeltet, eller send meg en melding. Legg også gjerne igjen Instagrambrukeren din. Jeg er stadig på jakt etter inspirasjon og ikke minst nye bekjentskaper.

Eline

Instagram: eline.skaar

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #SoMe #Insta #instagram

Vær raus - Verdensdagen for psykisk helse 2018

I forbindelse med årets tema for verdensdagen for psykisk helse, vær raus, har jeg skrevet en tekst i samarbeid med min mor, Heidi Bauer.

Hva vil det si å være raus? Hva betyr ordet raus? Hvem er rause? Og når er man egentlig raus?

Jeg tok en liten telefonrunde til mine nærmeste for å spørre de om disse tingene. Det fine, og kanskje litt overraskende var at svarene var så like. Ord som åpenhet, omsorg, og vennlighet, var det som gikk igjen.

Jeg vet ikke om det var bevisst, men jeg sparte samtalen med moren min til sist. Jeg fortalte henne om verdensdagen for psykisk helse, og om at årets tema var vær raus. Responsen hennes overrasket meg. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på dette?

Når jeg tenker på å være raus så tenker jeg på evnen man har til å tilgi. Evnen til å tilgi andre mennesker. Og jeg tenker også på at vi må romme alle slags følelser. Gode som vonde.

Jeg kjente dette traff meg hardt, for jeg slet med å finne et svar til henne. Vi sa vi var glad i hverandre og la på røret. Jeg ble sittende igjen å stirre ut i luften. Tankefull, stolt, og litt rørt.

Du skjønner ingenting! Jeg vil være alene! Du bryr deg ikke!

Jeg både håper og tror at jeg ikke blir direkte stygg og ufin i de periodene hvor jeg er dårlig. Men jeg vet så godt at jeg ikke blir den enkleste å ha med å gjøre. Og er det ikke alltid litt sånn at vondter og dårlige perioder har en viss tendens til å gå ut over de aller nærmeste? De man er tryggest på?

Jeg har skreket. Og jeg har kjeftet på min egen mor. Et av de menneskene jeg er aller mest glad i. Det er ikke hvem som helst som hadde funnet seg i det. Men nå skal jeg fortelle deg noe. Moren min, hun er raus. Moren min gir rom til alle slags følelser. Og jeg vet jeg kan være meg selv, uansett hvilken tilstand jeg er i. Det er verdifullt. Det er raushet.

Helt på tampen her vil jeg komme med en oppfordring. Vær våken. Se deg rundt. Godta at vi er forskjellige. Vær åpen for ting som er annerledes. Det finnes så mange mennesker som strever. Vit at du kan gjøre en forskjell. Følelser er ikke farlige. Gi rom til dem alle. Still opp for andre. Og vær raus.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

Stress og ulike triggere

God søndag folkens! Jeg håper dere har drukket like mye brus som det jeg har gjort i helgen. Og nå snakker vi mengder. Hvis ikke så håper jeg hvertfall dere har gjort noe som føles godt.

Foto: Hedda Marie Westlin

Av en eller annen grunn har jeg blitt mer oppmerksom på hva som gjør meg godt nå den siste tiden. Og hvis jeg skal komme med et lite tips til meg selv, så er det å gjøre mer av nettopp de tingene som gir meg glede. Om det er å spise pizza, drikke kaffe med en venn, gå tur i marka, eller høre på radion en hel dag, så skal jeg gjøre akkurat det. Finn ut hva som føles godt for deg og gjør mer av det. Det skal selvsagt ikke gå ut over andre mennesker da. Jmf. Kardemommeloven.

Jeg har forsøkt meg litt på denne taktikken i det siste. Og uten å overdrive kan jeg si allerede nå at jeg føler meg veldig mye bedre. Gode ting skjer i livet mitt, og jeg nyter det.

For litt siden fikk jeg et spørsmål som virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte tenke, ikke bare på min egen psyke, men også på hva jeg aktivt gjør for å slippe unna dårlige perioder.

Hei Eline, jeg lurer på hvordan du reagerer på stress og ulike triggere?

For et fint spørsmål! Jeg skal forsøke å gi et svar, men det som er viktig å huske på er at vi alle har ulike triggere. Det som kan virke stressende på meg kan virke helt annerledes for andre. Likevel har vi jo noen fellestrekk. Slik som å gå med for lite søvn. Det er det ingen som har godt av. Det er hvertfall en stor trigger for meg. Jeg har etterhvert funnet ut at jeg fungerer best med ganske strenge rutiner. Med søvn, mat, hvile, og aktiviteter. Alt i balanse. Når ting går ut av balanse kan jeg lett bli stresset, og da er veien til at jeg blir dårlig dessverre ganske kort.

Foto: Hedda Marie Westlin

Nettopp fordi jeg er klar over disse triggerne forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å unngå det. Men det skal sies at jeg også går på medisiner. Jeg vil ikke gå noe særlig inn på medisiner i mitt tilfelle. Men det jeg vil si er at jeg vet det har hjulpet, og hjelper, mange mennesker.

Nå har jeg hatt mine utfordringer over en del år. Med tiden lærer man seg kanskje noen knep for å unngå de verste svingningene. Jeg har for eksempel kuttet ut alkohol, jeg prioriterer søvn, og jeg har blitt veldig glad i å bruke ukeplaner aktivt. Dette er konkrete ting som hjelper meg med å forebygge. La meg bare understreke at dette er ting som hjelper meg, det er ikke dermed sikkert at det vil være til hjelp for andre. Det tar tid å finne disse magiske knepene.

For å svare mer presist på spørsmålet ditt så reagerer jeg veldig dårlig på stress og ulike triggere. Det skal ikke mer enn 2-3 netter med dårlig søvn til før jeg blir litt vippet av pinnen, såkalt frynsete. Det er som regel slik det starter. Så glemmer jeg kanskje medisiner noen dager. Kanskje jeg spiser dårlig, glemmer avtaler, og får økt energinivå. Og det er her det er skummelt. Nettopp derfor er det så viktig for meg å kjenne til ulike stressfaktorer og triggere.

Grunnen til at jeg syns spørsmålet er så fint er at det er så viktig å bli oppmerksom på hva som er stress og hva som er triggere. For dersom man strever psykisk i en eller annen grad (noe vi alle gjør i perioder) blir det veldig viktig å finne ut av hva som kan trigge dårlige perioder. Jeg sier ikke at det er lett, men klarer man å finne ut noe, å jobbe litt med det, kan litt av forebyggingen være gjort. 

#elineredderverdenlitt #åpenhet #stress #psykiskhelse #psykiatri #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

Drømmen om en jobb

Selv med en psykoselidelse er jeg ikke skrudd sammen noe annerledes enn folk flest. Jeg trenger også noe i livet mitt som gir meg mestringsfølelse. Jeg behøver også å føle tilhørighet en plass. Og jeg merker dette savnet, nå mer enn noen sinne.

Nå nærmer jeg meg 30, og med fare for å sammenligne meg selv med andre så føler jeg at det er på sin plass at jeg er i jobb. Ikke bare fordi jeg vil ha noe å si når folk spør meg hva jeg driver med. Jeg vil, som de fleste andre, også gjerne bidra i samfunnet. For jeg vet jo at jeg har mye å bidra med.

De som kjenner meg vet jo at jeg har hatt, og har fremdeles, utfordringer her i livet. Men hvem har vel ikke det? Mine utfordringer har ført til mange og lange sykehusopphold. De har også ført til at jeg etterhvert måtte gi opp det jeg trodde var drømmestudiet. Så nå står jeg altså uten utdannelse og uten jobb. På mange måter kan jeg tenke at jeg står utenfor det norske samfunnet. Dette har lenge vært, og er fortsatt, sårt for meg.

Derfor har jeg nå kommet til et punkt hvor nok er nok. Jeg er i gang med et nytt prosjekt, og det prosjektet går ut på å skaffe meg jobb. Ok, så vet jeg hva jeg vil. Jeg har hvertfall et konkret mål. Mye av arbeidet er kanskje da allerede gjort. Eller?

Visstnok må jeg sette av en del tid. Jeg må finne passende stillingsannonser. Jeg må så klart bruke mye tid på å skrive søknader, da det er viktig at de er gode. Jeg må også oppdatere CV, kanskje ta noen telefoner, levere søknader, og ikke minst kanskje snakke med potensielle arbeidsgivere.

Det var selve prosessen. Ja, det vil nok kreve en del arbeid, men med gode rutiner i hverdagen, og en god dose selvdisiplin, tenker jeg at dette er noe jeg definitivt kan få til.

Men nå er det som om jeg glemmer noe. Som om disse praktiske tingene ikke er nok, er jeg også nødt til å tenke igjennom hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det. Nå tenker jeg selvsagt på at jeg har en liten nisse med meg i sekken, uansett hvor jeg går. Jeg er nok ikke alene om å ha hull i CV´n, men det snakkes for lite om.

Det at jeg har en psykiatrisk diagnose, er det noe jeg skal dele med en eventuelt fremtidig arbeidsgiver? Hvis svaret er ja, hva skal jeg da dele? Hvor mye skal jeg si? Hvilke ord skal jeg bruke? Eller er det heller sånn at jeg bør holde litt igjen?

Hvis mitt prosjekt, få jobb, skal lykkes så er jeg nødt til å tenke igjennom disse tingene. Men hvordan skal jeg vite hva som er rett å gjøre? Hvordan skal jeg vite hva som er greit å si uten at det vil ødelegge for sjansene mine?

Jeg mener at åpenhet er for det beste. Jeg startet å dele åpent om min sykdom for å kjempe for åpenhet kring psykiske lidelser. Så egentlig vet jeg svaret. Ja til åpenhet. Men selv om samfunnet har kommet langt, er det likevel et langt stykke igjen å gå. Vi vet at det dessverre eksisterer en del fordommer rundt psykiske lidelser. Og kanskje særlig til de mer alvorlige lidelsene som dreier seg om psykoser. Og hvorfor er det sånn? Jo fordi vi ikke vet nok. Fordommer eksisterer fortsatt fordi vi ikke vet nok om psykiske lidelser. Og nettopp derfor finner jeg dette prosjektet mitt vanskelig.

Det er kanskje vanskelig, men ikke umulig. Det krever nok at jeg tenker mer igjennom hvordan jeg snakker om ting, noe jeg tror de fleste har godt av å gjøre. Jeg mener ikke at jeg skal skjule ting fordi samfunnet ikke vil takle åpenheten. Jeg vil fremdeles være for åpenhet, men jeg skal bruke tid på å tenke igjennom hvordan jeg legger frem ting.

Det er en del som spør meg hva jeg tenker om min åpenhet i diverse medier. Noen stiller seg kritiske til det, og tenker kanskje at det vil gå ut over muligheter for å bli ansatt av en fremtidig arbeidsgiver. Da vil jeg bare gjøre en ting klart. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunn av at jeg strever psykisk er ikke en arbeidsgiver jeg ønsker å ha. Psykisk helse angår oss alle. Det må vi ta på alvor.

Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Åpenhet er til det beste for alle i samfunnet. Etter min mening vil alle tjene på å være åpne. For hvorfor skal man skjule hvem man egentlig er?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #åpenhet #psykose

 

Tenk hvis jeg går glipp av livet mens jeg leter

Og så gikk det opp for meg. At livet hverken leves forlengs eller baklengs. Nei, for livet leves her og nå. Velkommen etter, Eline. Har du ikke fulgt med i timen? Jeg spør meg selv, hvorfor har jeg oversett dette? I så lang tid har jeg vært blind.

Hvor mange stemmer må rope? 5? 10? 100? Eller 1000?

Hva må til? Hvor er jeg nå? Hvorfor er jeg her? Og hvem er jeg egentlig? Jeg blir svimmel når jeg prøver å finne svar på disse spørsmålene. Jeg kjenner ubehag langt ut i fingertuppene.

Tenk hvis jeg aldri vil få noe svar. Og tenk hvis jeg går glipp av livet mens jeg leter.

Så hva vet jeg?

Jeg vet at mitt navn er Eline. At jeg er 27 år gammel. Og at jeg bor i Oslo. Men hva mer? Hva mer? Jeg nærmer meg 30 og jeg vet ikke hvem jeg er. Tenk hvis jeg dør i morgen. Tenk hvis jeg dør uten å ha visst hvem jeg var.

Så hva vet jeg?

Jeg vet at jeg liker musikk. Nærmere bestemt Susanne Sundfør. Faktisk forguder jeg den dama. Jeg vet også at jeg elsker å høre på radio. NRK P3 er kanalen, og P3 Morgen, The Kåss Furuseths, og Lørdagsrådet er programmene. Sånn bortsett fra det er jeg over gjennomsnittet glad i tannkrem, nyklippet gress, og høsten. Men er dette alt?

Jeg må da vite noe mer. Hva mer vil jeg vite? Og er jeg sikker på at jeg vil vite det? Alle disse spørsmålene gjør meg svimmel. Spesielt på en lørdag som denne. En dag midt i en helg hvor ingen planer er satt. jeg er overalt og ingensteder på en og samme tid. Det er utfordrende i seg selv for en kontrollfreak. Men som om det ikke var nok leter jeg etter svar i tillegg. Jeg leter etter svar, og jeg vet ikke hva spørsmålet er. Det hele er som et dårlig Jeopardy-spill. Et av den typen som ingen gidder å se på. For hva er egentlig vitsen?

Den eneste som faktisk gidder å se på er meg selv. Men det må da bety noe. Om jeg ikke vet hvem jeg er, så vet jeg hvertfall hva jeg vil. Og med det velger jeg å avslutte denne skriveseansen.

God lørdag. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri 

Elineredderverdenlitt fyller 2 år

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

Jeg tror det nesten ikke, men i dag fyller bloggen min hele 2 år. Det er sprøtt å tenke på. 13.september 2016 var jeg fremdeles tvangsinnlagt på en langtidspost. Da tok jeg et valg. Et valg om å dele åpent. Jeg bestemte meg for å dele mine erfaringer med å være psykisk syk, om det å stå utenfor. Men i dag er bloggen så mye mer for meg.

For meg er bloggen en arena hvor jeg får dele mine innerste tanker, både i oppturer og nedturer. En personlig dagbok. En dagbok som kanskje startet med alle de negative hendelsene. Men jeg forsto rask hvor viktig det var å dele de gode tingene og.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg kommer aldri til å angre på åpenheten jeg har vist. Det har, ikke bare åpnet dører for meg, det har også gitt meg kontakt med mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt kontakt med. Og det er verdifullt.

Jeg er så takknemlig for hvert eneste klikk inn på denne bloggen. For alle tomler opp. For alle kommentarer, og for meldinger. Tusen, tusen takk.

I dag er ikke bare en bloggbursdag. Det er også en markering på mye mer. Blant annet på hvor langt jeg har kommet. Også dette året har jeg vært innom sykehuset noen ganger. Men jeg har fått hjelp, og igjen har jeg tatt tilbake hverdagen.

Jeg har tidligere skrevet litt om at jeg har følt meg utenfor. Det tror jeg vi alle mennesker kjenner på innimellom. Men den følelsen kan kanskje bli forsterket om man står utenfor jobb eller skole, noe som er veldig viktig for mennesker i dette samfunnet. Ikke bare fordi det er med på å gi en trygg framtid, men kanskje viktigst av alt fordi det gir en følelse av mestring, og en opplevelse av tilhørighet. Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører til en plass.

Jeg har nylig tatt noen tøffe tak i livet mitt. Valg som vil få konsekvenser. Jeg sa fra meg studieplassen. Og som om ikke det var nok leverte jeg oppsigelsen på jobben. Jeg står nå på bar bakke. Men folkens, jeg har det bedre enn på lenge. Og heldigvis for meg så er jeg født optimist. Kall meg sprø, men jeg har en skikkelig god følelse inni meg. Som om ting kommer til å ordne seg for meg. Som om det venter noe godt.

Det er klart at livet ikke bare vil bli en stor dans på roser. Så naiv er jeg ikke. Livet er en berg-og-dal-bane. Men jeg er så klar for de opp- og nedturene som måtte komme. Kjære livet, jeg er så klar for deg. Jeg gleder meg til å se hva du bringer for meg.

En ting er sikkert. Jeg kommer fortsatt til å prøve å redde verden. Litt. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bloggbursdag

Kan psykoterapi skade?

Det er lørdag kveld. I stede for å være med venner, i stede for å pynte meg og dra på date, i stede for å vorse og dra ut på byen gjør jeg noe litt annet. Jeg pakket ned det viktigste jeg eier, nemlig notatboken min, og tuslet ned til litteraturhuset litt tidligere i dag. Kveldens arrangement het - Kan psykoterapi skade? Dette gjaldt jo i aller høyeste grad meg. Jeg måtte jo bare dra. 

Allerede før jeg hadde satt meg kjente jeg det prikket i huden min. Jeg var varm i kinnene, og kjente brystet knyte seg til. Jeg holdt blikket festet ned i gulvet da jeg ikke turte å møte noen andres. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn gjorde dette arrangementet meg nervøs. Litt som den nervøse følelsen man får rundt eksamen. Kvalmen før det hele starter, uvirkelighetsfølelsen mens det pågår, og lettelsen når det hele er over.

Kanskje var jeg nervøs fordi jeg var der alene. Kanskje var det fordi jeg var redd for å møte på noen jeg helst ikke ville møte på. Eller kanskje var det fordi jeg var redd for at dette skulle treffe meg. At temaet for kvelden skulle treffe et punkt hos meg som ville være vanskelig å håndtere.

Uansett. Det er vel ingen hemmelighet at jeg selv går i behandling nå. Eller såkalt psykoterapi som det også heter. Slik ting er nå så må jeg bare det. Jeg har faktisk ikke noe valg. Det er realitetene.

Tilbake til litteraturhuset. Jeg kunne ikke forstå hvorfor, men pulsen min ville bare ikke roe seg. I takt med svetteperlene mine, som nå hadde begynt å renne, økte også lysten til å drikke vin. Rød som hvit. For jeg ville jo ikke være noe annerledes enn de andre i rommet. Men de andre drakk vin. Jeg gjorde ikke det. Jeg drakk ikke vann engang. Det kunne jeg kjenne på den svært tørre halsen min. Jeg forsøkte å fokusere på pusten. Jeg kjente magen bevege seg ut og inn, så noe riktig måtte jeg jo gjøre. Jeg fokuserte på beina mine, som utrolig nok fremdeles var godt plantet i gulvet, og konkluderte vel med at jeg tross alt ga dette et godt forsøk.

Hvordan kan psykoterapi skade? Terapi har lavere forverringsmuligheter enn det å ikke gå i terapi. Så kan man da si at det skader? Psykoterapi. Hvordan kan det skade? Noe som bare har gode intensjoner? Men vi vet jo at det kan det. Det finnes pasienter som faktisk blir dårligere av å gå i terapi. Så kan man jo spørre seg hva det skyldes. Men hvorfor er det da så lite fokus på dette?

Man kan sammenligne dette med fokuset på medisinsk behandling. Der vet man at det også har en annen side. Medisinsk behandling har virkninger, men også bivirkninger. Det vet jo fordi det er så tydelig fokus på det. Så hvorfor er det ikke det samme fokuset på psykoterapi? Vi vet at det finnes pasienter som ikke blir bedre av psykoterapi. Kanskje det er på tide å ta denne debatten.

Er det egentlig så farlig å utfordre ting? Jeg spør mest meg selv. Nei, det er vel kanskje ikke det. Vi trenger å stille kritiske spørsmål til temaer som dette. Vi trenger å utfordre samfunnet om vi skal få til positive endringer.

Tilbake til stolen min i rommet på litteraturhuset. Jeg kikket fortsatt ned i gulvet. Pulsen økte enda et par hakk da foredragsholderen begynte å snakke om flere negative virkninger psykoterapi kunne ha for pasienter. Jeg hev etter pusten, tok sats og gikk derfra. Jeg klarte rett og slett ikke bare å sitte der uten å kunne si noe. Jeg kjente en sterkt behov for å kunne bidra i denne debatten. Et sterkt behov for å skape en dialog. Og jeg kjente nesten på at jeg ville forsvare meg selv. Forvare meg, og behandleren min.

Jeg ville ikke ha valgt vekk min behandler, eller min terapi, selv hvis jeg kunne det. Det handler nok mye om den relasjonen jeg etterhvert har fått til behandleren min. Men det blir en helt annen historie, som jeg kanskje vil ta på et senere tidspunkt.

Uansett. Med kinn, røde som tomater, forlot jeg litteraturhuset. Først kjeftet jeg litt på meg selv. Og når jeg kjefter på meg selv snakker jeg høyt. Så det gjorde jeg. Jeg sa: Eline, det minste du kunne ha gjort var å høre foredragsholderen snakke ferdig. Kunne du ikke ofret noen minutter av livet ditt på det?! Som svar bare ristet jeg på hodet. Jeg orket ikke høre mer fra foredragsholderen, og jeg orket ikke mer kjeft fra meg selv. For akkurat i kveld. Akkurat denne lørdagen så ville jeg ikke ofre et eneste minutt på å føle meg så utilpass som jeg gjorde der.

På veien hjem stoppet jeg innom butikken for å kjøpe den obligatoriske posen med seigmenn. Og nå sitter jeg her. Godt plantet i sofaen. Med alt NRK har å tilby på skjermen. Jeg gratulerer meg selv for at jeg snart har gjennomført nok en uke, uten å gå i stykker. God lørdag til meg selv, og god lørdag til deg som leser. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykoterapi

10 ønsker for dagen(e)

Her kommer en liste. En slags ønskeliste for dagen. Kanskje ikke bare for denne dagen, men for alle andre dager fremover også. Jeg skrev den litt fordi jeg trengte å roe meg ned, men kanskje mest av alt for å få en påminnelse. En påminnelse om at jeg fremdeles kan ønske meg ting. Om at selve livet ikke er for sent. Selv ikke for meg. Så her kommer de.

Foto: Marte Horvei

1. Jeg vil ut av mitt eget hodet. Det er rett og slett for trangt her.

2. Jeg vil ikke kaste bort mer tid. Livet er for kort for det. Gårsdagen får jeg ikke gjort noe med. Morgendagen vet jeg ingenting om. Jeg har kun her og nå, og det må jeg ta vare på.

3. Jeg vil sette meg mål å nå de. Ergo, denne listen.

4. Jeg vil tillate meg selv å drømme. Selv om det er rimelig trangt mellom ørene mine for tiden tror jeg det er veldig viktig å drømme. Når vi drømmer slapper kropp og sinn av. Trenger ikke poengtere dette mer.

5. Jeg vil reise. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg vil.

6. Jeg vil gråte av glede, og ikke fordi jeg er lei.

7. Jeg vil løpe, kanskje til og med danse. Kjenne kroppen bli sliten. Kjenne at jeg fungerer.

8. Jeg vil le. Sånn på ekte. Sammen med deg.

9. Jeg vil leve, ikke la livet gli forbi.

10. Jeg vil føle meg trygg.

Sånn. Nå går jeg inn i denne dagen med disse ti ønskene, og håper de gjør noe med meg.

Hva er dine ønsker for dagen(e)?

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

En bra dag

Hun sov ikke den natten heller, men det gjorde ingenting. For hun visste at det kom til å bli en bra dag uansett.

Hun pyntet seg ikke den dagen. Det behøvde hun ikke. Hun var nemlig fin nok i seg selv. Det kilte i magen hennes. Sommerfuglene i magen beveget seg raskt, og hun likte det.

Hun spiste ikke frokost den dagen. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi hun glemte det. Det var så mye som var så mye mer viktig for henne enn et par knekkebrød med gulost.

Visstnok hadde det skjedd store endringer. Hun var ikke lenger på sykehus. Jobben hadde hun sagt opp. Og studieplassen hadde hun gitt fra seg. Det var mange som ikke forsto henne. Folk mente hun ikke tok kloke valg for seg selv.

Men hun visste bedre. For innerst inne hadde hun en følelse av at ting kom til å endre seg til det bedre. En sterk følelse. Som om hun var på vei en plass. Til et fristed. Et sted hvor alt det vonde forsvant. Et sted hvor hun endelig fikk leve det livet hun hadde fått.

Hun fortsatte dagen. Og hun gikk og hun gikk. Fram og tilbake. Opp og ned gatene, langs vannet, og forbi alle trærne. Hun ville bare få tiden til å gå. Selv om hun ble urolig så visste hun at det var nødvendig. Og i sitt stille sinn visste hun at denne dagen var bra uansett.

Hun så ikke på klokken den dagen. Hvorfor skulle hun det? Hva betyr egentlig tid? Hun så på solen og myste.

Hun følte seg heldig. For nå kunne hun puste. Og det på ekte også. Hun var ekte, og hun følte det til fingerspissene. For første gang på lenge kunne hun trekke på smilebåndet, og glede seg over hva livet hadde å tilby.

Og jammen ble det en bra dag.  

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Jeg trenger deg

Det gjorde så forbanna vondt å høre de andre le. Kanskje fordi jeg ikke har det noe bra selv, men kanskje mest av alt fordi jeg ikke var i stand til å le med de. For innerst inne visste jeg så inderlig godt at dette ikke kom til å fungere. Selv om jeg også satt der fysisk, så var jeg et helt annet sted psykisk. Og det gjør vondt å tenke på.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte da jeg søkte meg inn på en bachelorgrad. Det at jeg for tiden er innlagt på sykehus gjør ikke saken noe enklere heller. Og menneskene rundt meg. De ønsker bare å hjelp, jeg vet det. Men dette føler jeg at jeg er nødt til å fikse selv.

Hei, mitt navn er Eline. Jeg må dessverre si fra meg studieplassen min. Nok en gang måtte jeg bite i det sure eplet å sende avgårde en slik mail. Den er grei. Lykke til videre! Var svaret jeg fikk. Lykke til videre ja. Er det noe jeg kommer til å trenge så er det kanskje lykke.

Jeg vet at det i disse dager finnes massevis av ferske studenter som både gleder og gruer seg til et studieløp. Dette er mennesker med håp. Med ambisjoner. Med mål. Med drømmer. Det vet jeg, for jeg ser det overalt. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å glede meg på deres vegne, og jeg gjør jo det og. Det er bare det at kontrastene blir så store. Og da gjør det litt ekstra vondt å være meg.

Det gjør vondt å være på utsiden og se inn. Det gjør vondt å være så nærme, men likevel så langt unna. Det er ikke alltid ting går som planlagt, eller som man ønsker. For livet er ingen dans på roser. Man snubler og faller underveis. Men det gjelder å reise seg opp og prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg kan med hånd på hjertet si at jeg har det tøffere enn på veldig lenge. Jeg gråter meg i søvn og våkner igjen med en klump i magen. Det er som om en del av hjertet mitt er knust. Som om det eneste jeg vil er å forsvinne. Hvertfall for en stund. For så vondt gjør livet akkurat nå.

Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. For det er det ikke. Livet er urettferdig, sånn er det bare. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker at også du ser utover. At du blir klar over at det finnes mennesker, som meg, som syns dette livet er rimelig kjipt og urettferdig noen ganger. Og vi trenger din støtte. For vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Jeg trenger deg.

Heldigvis er jeg født optimist, noe som kommer godt med i mange stunder. Det er klart at det er ikke lett å tenke de fineste tankene for tiden, men jeg vet så innmari godt at det vil bli bedre. Daglig minner jeg meg selv på dette. Og jeg sier til meg selv at det er takket være de tunge stundene at jeg også klarer å kjenne glede i dette livet.

Så hva enn du gjør, hva enn du utdanner deg til, hva enn du jobber med. Husk at det finnes sårbare mennesker der ute. Mennesker som trenger deg og din støtte. Mennesker som meg.

Jeg trenger deg. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Fremmed trøst

Ring hvis det er noe da Eline. Hva som helst, ikke sant? Ja ok, men det går nok bra. Sa jeg og forsøkte å rette opp ryggen min.

Hun tok opp nøklene og låste meg ut den tunge smijernsdøren, og med en stadig voksende klump i halsen løp jeg ut og ned trappene. Jeg kjente beina mine skalv. Munnen var tørr og jeg pustet svært overfladisk.

Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Jeg støttet meg på knærne og begynte å hive etter pusten. Jeg mistet balansen og falt på den våte asfalten. Etter det kom gråten. Og aldri før har jeg grått så hardt. Som om hele kroppen skulle gi fra seg tårer. Og som om hver tåre var en innsjø. Jeg ble sittende i en svært ubehagelig stilling på bakken og gråte i noe som føltes som en evighet. Som et lite barn hikstet og hulket jeg. Jeg holdt meg foran ansiktet. Det gjorde rett og slett for vondt å se.

Det hele må ha sett ganske fælt ut. For plutselig hørte jeg en fremmed kvinnestemme. Har du slått deg? Har du vondt? Jeg hikstet og hulket. Klarte ikke svare. Er du lei deg? Spurte damen, mens hun strøk meg på ryggen. Jeg trakk pusten så dypt jeg kunne og ga fra meg et ja på utpust. For var det noe jeg var så var det lei meg.

Jeg var lei meg for at ting ikke var annerledes. Lei meg for at jeg ikke fikk til alt jeg ville. Lei meg fordi ting var urettferdig. Lei meg fordi det gjorde vondt å bare være. Jeg var lei meg fordi jeg hadde en smerte i brystet som gjorde det vanskelig å puste. Jeg var lei meg fordi jeg nå var til bry for andre. Ja, til og med for en fremmed dame.

En fremmed dame med et varmt hjerte. Ja, det må hun ha hatt.

Den fremmede damen hjalp meg opp og støttet meg bort til en benk. Hun snakket med meg hele veien. Jeg fikk ikke med meg alt hun sa, men jeg husker den rolige stemmen hennes. Og jeg husker en følelse av håp. At ting ville bli bedre. Det som skjer med deg nå kalles angst. Det gjør veldig vondt, men det er ikke farlig. Det kommer til å gå over. Sa hun rolig. Og jeg trodde henne. 

Dette var trøst i en håpløs og tung situasjon. En fremmed trøst. Men en trøst som betydde så uendelig mye for meg. En trøst jeg aldri vil glemme. For selv i de mørkeste stunder finnes det lys. Selv de vondeste tider har godhet i seg. Hadde det ikke vært for at jeg gjemte ansiktet mitt i hendene mine hele tiden så ville jeg kanskje visst hvordan den fremmede damen så ut. Da ville jeg kanskje ha kjent henne igjen. Men det gjør jeg ikke. For ansiktet mitt var gjemt i de stive hendene mine.

Om hun bare visste. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #angst 

Våknet med en klump i halsen

Det var den tredje natten på rad hvor jeg gråt meg i søvn. Hodeputen var søkkvåt, og jeg hev stadig etter pusten. Men etter et par tre piller roet ting seg litt, så jeg falt i søvn.

Det er rart det der med søvn. Den pausen man får, og som er så viktig for oss alle. Det er merkelig hvordan underbevisstheten jobber på spreng samtidig som kroppen slapper helt av. Og så går tiden så fort. På et blunk er natten over.

Rart, fint, og kanskje litt skremmende.

I dag er en sånn dag hvor jeg skulle ønske at jeg bare kunne sove meg gjennom den. Kanskje aller helst sove gjennom 100 år. For det var akkurat som om hodet mitt ble satt på pause i natt, men da jeg våknet var alt det samme. Klamme hender, kump i halsen, og tårer i ansiktet.

Det gjør vondt, og det eneste jeg vil er å trykke på pauseknappen igjen. For virkeligheten er tøff. Kanskje litt for tøff for meg. Hvertfall slik ting er nå.

Jeg husker så godt fra da jeg var liten. Da ting var vondt og vanskelig hadde jeg et hemmelig knep. Jeg pleide å lukke øynene, telle til tre, og ønske meg vekk til et annet sted. Et sted som bare var trygt og godt. Et fristed.

Så i dag lukker jeg øynene, og teller til tre. En, to, tre. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Et vakkert problem

For å feire mine likerklikk poster jeg nå et dikt. Det er svært personlig, men kan forklare litt hvordan jeg periodevis føler meg. Tusen takk til mine trofaste følgere <3

Piller med en farlig bismak

Nei, de pillene der funker ikke bra for meg. De er faktisk livsfarlige. Kan umulig være bra for noen. Sa en medpasient til sykepleieren som sto klar med medisinene. Dessverre så snakket han så høyt at resten på avdelingen også fikk det med seg. Selv ble jeg kjempestressa. Kjente jeg ble rød i ansiktet. Klumpen i magen ble til dobbelt størrelse. Jeg fikk lyst til å løpe. Men det var ingen steder å gjemme seg.

Så var det min tur. Jeg kommer med medisinene dine til deg, Eline. Sa sykepleieren. Nei takk, jeg tror jeg vil klare meg uten. Sa jeg med stor usikkerhet i stemmen. Det medpasienten ikke visst var at han skremte meg. Han var nok heller ikke klar over at vi var satt på akkurat de samme medisinene.

Du trenger disse, Eline. Og du kommer raskere ut hvis du tar de. Sa sykepleieren. Jeg ristet på hodet. Hvordan kan noe som er livsfarlig samtidig også være så mye til hjelp?

Et klassisk eksempel på en situasjon fra huset med de fire hvite veggene. Hver eneste dag står jeg ovenfor denne kampen. Merkelig, at det etter så mange år, fremdeles skal være så vanskelig for meg å svelge tabletter eller motta injeksjoner.

Etter så mange år vet jeg vel selv best hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Gjør jeg ikke?

Jeg tror ikke jeg tar i om jeg sier at jeg ukentlig mottar "tips og råd" for medisiner jeg burde, eller ikke burde ta. Dette fra folk som kjenner meg, men også mennesker som overhodet ikke kjenner meg. En periode mottok jeg til og med mailer hvor det sto at de medisinene jeg tok var det samme som kjemisk lobotomi. La meg bare gjøre en ting helt klart. Jeg er bare et menneske jeg også. Og mennesker blir redde. Jeg blir redd. Jeg er redd.

I en lang periode hadde jeg vedtak på tvangsmedisinering. Se for deg at du får injeksjoner mot din egen vilje. At noen sprøyter i deg psykofarmaka med makt. At du må svelge pille etter pille med observasjonstid. Alt dette fordi det skal hjelpe deg, gjøre deg frisk. Akkurat som om ikke dette er traumatisk nok så mottar du i tillegg ukentlig artikler med statistikker på at du mister så og så mange leveår ved å stå på disse medisinene. Men du får ikke gjort en dritt med det.

Heldigvis, vil jeg si, så har jeg i dag et valg. Jeg velger selv om jeg vil svelge ned pillene. Jeg velger selv om jeg vil motta injeksjoner. Det er mitt valg. Min frihet. Men det er en frihet som kommer med en bismak. Som beskrevet øverst i dette innlegget så er det ikke alltid et enkelt valg å ta.

Jeg velger nå å skrive om dette, først og fremst for å skape litt forståelse. Jeg kommer ikke til å gå ut med hvilke medisiner jeg står på. Nettopp av den grunn av at det kan skape stor usikkerhet hos andre. Vi er alle forskjellige, og vi vil alle reagere forskjellig på hvert enkelt medikament. Det er viktig å huske på. 

5 kjappe med Roy

Denne sommeren går inn i historiebøkene som en av de varmeste noensinne. Men vi trosser de varme solstrålene og går ut likevel. Som tvangsinnlagt er det ikke mye jeg får bestemme, men når Roy kommer på besøk får jeg dra med han på utflukt. Og det er ingenting jeg liker mer enn akkurat det.

Da han kom til avdelingen i dag hoppet jeg i armene hans. For så glad ble jeg. Den gode latteren hans smitter så lett over på meg. Det er ingen som har slik en ro som Roy. Det er ingen som er så god som Roy. Han har alltid vært, og vil alltid være, min nærmeste pårørende.

Roy har fulgt meg siden jeg var liten. Han lærte meg å sykle. Roy har hentet meg full fra fester. Han har hentet meg edru fra barnevernsinstitusjoner, og tørket tårene mine. Roy har sett meg i gode perioder, og han har vært der når jeg har vært aller mest sårbar. Og sist men ikke minst, Roy har vært min aller nærmeste pårørende alle gangene jeg har vært innlagt i psykiatrien. Roy vet mye.

Det finnes ingen over, heller ingen ved siden av. Roy er nok den beste til å svare på 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

- Vi bryr oss veldig om hverandre og at vi kan være oss selv når vi er sammen.
Ett hundre prosent tillit, begge veier

Skulle du ønske noe var annerledes?

- He he, JA!

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

- Tro det eller ei, å slappe av, stole på at dem du er hos, tar vare på deg like godt som jeg ville ha gjort.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

- De første gangene var det veldig mye jeg reagert på, men? etter x antall innleggelser, så har rutinene rundt deg blitt bedre. Av alle de som bryr seg om deg, så er jo jeg den privilegerte som faktisk kan ringe avdeling å spørre hvordan det går.. så svarer dem.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket? 

- Oisann, den er vanskelig, det er så mange. Kanskje når jeg var med til din første leilighet. Så stolt og nervøs. Eller hvor glad du ble når du flytta ut fra samme leilighet.

#elineredderverdenlitt 

Et siste stikk

Kroppen går i lås. Jeg knytter never.

Tenker på å slå. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke

 

Hjertet dundrer i vei. Jeg skjærer tenner.

Tenker på løpe. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke.

 

Ordene samler seg opp. Jeg blir kvalm.

Tenker på å si fra. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke.

Halsen snører seg sammen. Jeg har vondt for å puste.

Tenker på å gråte. Et språk jeg kjenner.

Så jeg gjør det.

 

Vil jeg noensinne få fred? Jeg lenger jo alltid til et annet sted.

 

Tårene presser på. De renner raskt nedover ansiktet, og faller lett ned i fanget.

Et språk jeg kjenner.

Tenker på å stoppe. Men jeg gjør ingenting.

Jeg klarer ikke. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse

Tom for ord, men full av følelser

Har jeg mistet språket? De er der alle sammen. Alle ordene. De vil så gjerne ut.

Hvorfor gråter jeg? Jeg er ikke lei meg, ei heller glad. Men det bobler over.

Det er tross alt bedre å være alene å kjenne seg ensom, enn det er å være sammen med andre å føle seg alene.

Best å ikke stole på noen. Man kan aldri vite.

Vær snill å kom tilbake, var det noen som sa. Du må lete der du står.

Tenk hvis livet var som en natt i Frognerparken. Alene. I skumringen. Med alle blomstene.

Fint? Trist? Jeg vet ikke.

Men jeg prøver. Igjen, og igjen. Og igjen.

Alt kommer til å ordne seg. Jeg vet det. 

- Eline

Akkurat passe frynsete

Jeg har nok bare blitt litt frynsete, sa hun. Det nervøse smilet hennes snakket for seg selv. Frynsete sier du? Hun hørte forsiktig latter rundt seg. Hadde hun sagt noe morsomt? Det var ikke intensjonen.

De andre fikk tenkt seg litt om. Et godt ord du har der, sa de og nikket bekreftende til hverandre. Stemmene deres var rolige. Faktisk roligere enn en snegle på bakken. På grensen til provoserende.

Det nervøse smilet hennes hadde for lengst visnet. Nå tvinnet hun fingrene i hverandre. De var svette. Hun hadde jo ingen grunn til å være nervøs, men hun var det likevel. De andre var der jo bare for å hjelpe henne. Hvertfall var det det de sa. Men gapet var så stort.

Hun tittet rundt seg. Først på de grønne stolene, så til alle puslespillene på hyllen bak, til maleriet på veggen, og til slutt ut vinduet. Hun klarte ikke helt å feste blikket. Hvertfall ikke på de andre. For det var noe med øynene deres. Noe som ikke stemte.

Hun fortsatte å tvinne fingrene i hverandre. Det ga en slags midlertidig ro. Noe hun sårt trengte i dette tilfellet. Frynsete, sa du i ste. Det er et svært godt ord, kan du ikke utdype det litt for oss, sa den rolige stemmen.

Å hjelpes, kan de høre hva jeg tenker? Hun ble redd. Pulsen hennes økte i takt med blikket som festet seg fra de grønne stolene, til puslespillene, til maleriet, og til vinduet. Først nå la hun merke til pianoet. Det var plassert langs veggen midt mellom de andre. Rart hun ikke hadde lagt merke til det før. Eller kanskje ikke.

Vi tror også at du er litt frynsete nå, sa de rolige stemmene. Nesten i kor.

Hun så fremdeles på pianoet. Det var nesten så hun prøvde å stirre det i stykker. Men da kunne hun jo ikke ha spilt på det. Ikke at hun kunne spille etter noter eller noe sånt, men hun hadde da hender. Greit nok så var de svette, men de kunne brukes for det.

Hva hvis jeg reiser meg opp, går mot pianoet, og begynner å spille. Vil jeg tørre å møte blikkene deres da? Vil det stoppe at de leser tankene mine? Hva om jeg raserer rommet. De grønne stolene kan jo ikke vare for evig. Kanskje det vil stoppe de rolige stemmene. Hun ble usikker. Tankene hennes raste.

.....................................................

Nå er du langt borte Eline. Fikk du med deg det vi sa, eller skal vi gjenta det? Stemmene var fortsatt like rolige.

Nå rødmet hun. Det kunne hun kjenne. Spilte hun virkelig på pianoet? Traff de klamme hendene hennes virkelig de hvite og sorte tangentene? I så fall, hva spilte hun? Og raserte hun virkelig rommet?

Eline?

Dette gjorde vondt. Fryktelig vondt. Men jo mer hun tenkte, jo mer hun forsøkte å følge med, jo mer frynsete ble hun. Og det turte hun jo ikke å si. Så hun sa ingenting. De andre fortsatte med de rolige stemmene.

Pust Eline. Pust. Hun flyttet blikket fra de grønne stolene, som fremdeles stod på gulvet, til puslespillene på hylla, til maleriet på veggen, til vinduet, og til pianoet igjen. Roligere denne gangen. Ikke like rolig som stemmene til de andre, men akkurat passe frynsete.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse

Derfor pakker jeg sekken

Jeg gjorde det igjen. Jeg pakket sekken, og dro ut i marka. Faktisk hadde jeg sånn tempo at jeg glemte halvparten av utstyret hjemme. Ikke rart sekken veide overraskende lite. Men jeg bare måtte ut. Bare måtte vekk.

Det var ikke planlagt. Ikke i det hele tatt. Men angst er heller ikke planlagt. Det bare kommer. Som en bølge med iskaldt vann. Ubehag.

Du grønne, glitrende, tre god dag. Der står de. På rekke og rad. Naturen. Vakkert, hører jeg folk si. Naturen er vakker. De enorme, grønne, trærne. Vannet som kjøler en ned. Blomstene på siden av stien. Alt sammen. Alt er vakkert. Men jeg ser det ikke. Ikke nå.

Jeg vet ikke lenger.

Du er så tøff du Eline. Du er tøff som pakker sekken og drar ut i marka helt alene. Modige du.

Nei, jeg er ikke tøff. Ikke er jeg modig heller. Jeg rømmer. Hele tiden. Jeg er på en konstant flukt. Jeg er ikke på vei til noe, jeg prøver febrilsk å komme vekk fra noe. Ubehag. Det er ikke å være tøff. Det er ikke modig. Ikke slik jeg ser det.

For si meg, hvordan kan vi egentlig vite om det vi ser er ekte. Jeg tar frem hendene mine og slår de sammen for at det skal lage lyd. For lyder må da være ekte. Jeg ser noe som ligner på hender. Men hvordan kan jeg egentlig vite. Ubehag.

Jeg tar derfor med meg hendene ut på tur i skog og mark. Plukker blomster. For de er da ekte. Jeg ser de ligge der mellom fingrene mine. De ser fine ut også. Som konger med kroner på hodet. Fine. Jeg legger ut bilder på instagram bare for å få bekreftelse. For at også jeg finnes.

Jeg vet ikke lenger.

Foto: Hedda Marie Westlin 

Det jeg vet noe om er at naturen gir meg pauser. Så lenge jeg er på vei mot en plass er ikke ting lenger så ubehagelig. Og det er fint.

Så si meg, hvordan kan vi egentlig vite om det vi ser, om det vi hører, er ekte. Spiller det egentlig noen rolle? Er ikke det viktigste av alt hvordan vi har det. For å være helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har det engang. Det er vanskelig å vite for sikkert når man tviler på virkeligheten.

Så derfor pakker jeg sekken. På nytt. Og på nytt. Og på nytt.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

 

 

Du

Du vet det kanskje ikke, men jeg tenker på deg hele tiden

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Hver gang jeg lukker øyene ser jeg deg

Når jeg sover er du der

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Jeg vil så gjerne at du skal være min, men det er du ikke

Jeg vil så gjerne at vi skal puste sammen, men det gjør vi ikke

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Foto: Hedda Marie Westlin

Blanke ark på en tirsdag

I dag er en sånn dag hvor jeg pynter meg uten grunn. Jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg sier at jeg brukte over en time på badet i dag morges. Pudret ansikt, tok på maskara, og krøllet håret.

I dag er en sånn dag hvor jeg danser regndansen uten en eneste vanndråpe i luften. Klokken er ikke blitt 9 engang, og jeg kan kjenne solens stråler varme huden min til svettepunktet.

Men det gjør ingenting.

I dag er en sånn dag hvor jeg dropper undertøy. En liten glede i seg selv å vite noe ingen andre vet.

For det gjør ingenting.

I dag er en sånn dag hvor jeg dropper frokost. Jeg sjekker heller inn på nabokafeen. Adjø grove knekkebrød med gulost, og kjære croissant, velkommen skal du være.

I dag er en sånn dag hvor jeg hyler vårhylet høyt, selv om det er blitt sommer. For det er jo egentlig aldri for sent for noe.

I dag er en sånn dag hvor veien blir til mens jeg går. Og godt er det. Noen ganger er det deilig å ikke vite. Selv for en kontrollfreak.  

I dag er en sånn dag hvor jeg går med rak rygg, uansett hvor jeg går. For i dag har jeg all grunn til å være stolt. Og det skal nytes.

Tenk å fyre i gang en tirsdag på denne måten. Tenk om jeg kunne starte hver dag med blanke ark. Tenk om jeg kunne forme mitt eget liv. Er det mulig? Svaret er ja. Det er så absolutt mulig. Det er mektig.

Det kan føles skremmende. Men akkurat i dag, på denne tirsdagen, føles det faen så godt. 

5 kjappe med mamma

Det er varmere enn i juni måned ellers. Gradestokken har bikket det store 30-tallet, og vi kan kjenne svetten piple. Men vi bryr oss ikke om det. I dag skal mammaen min svare på noen spørsmål. Spørsmål som kan være til hjelp for meg, men og for andre. Mamma heller i seg en slurk Pepsi Max, setter håret i strikk, og gjør seg klar for 5 kjappe.

Hva vil du si er det beste med forholdet vårt?

- Det beste med forholdet vårt er nok fortroligheten og at vi er så tette at vi "føler" hvordan den andre har det. Kjærligheten oss imellom er så ufattelig sterk og du gir meg styrke til å holde ut.

Skulle du ønske noe var annerledes?

- Ja jeg kunne ønske meg at ting var annerledes for begge parter men nå er det ikke slik da. På en annen side vil jeg ikke det, for tiden med din barndom var dyrebar. Så jeg omfavner livet sånn det er.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, hva er det vanskeligste for deg som pårørende?

- I de periodene hvor du er dårlig, er det vanskeligst å bare være Mamma! Da er ikke det nok føler jeg. Også å føle så sterkt på hjelpeløsheten ovenfor barnet mitt er brutalt. Det er alltid en ny utfordring når du blir dårlig. Selv om jeg nå etter alle disse årene begynner å se et mønster.

I de periodene hvor jeg blir dårlig, er det noe du skulle ønske at ble håndtert annerledes?

- Når du blir dårlig, savner jeg informasjon fra institusjonen om hva som skjer. For da blir jeg som mor fysisk og psykisk dårlig av å ikke vite. For det er ikke alltid du da klarer å dele ting med meg. Noen ganger føler jeg også at de skriver deg ut litt tidlig og da blir overgangen for deg så stor med å bo alene.

Hvis du må velge ut ett minne fra vårt forhold som gjør deg glad, hvilket? 

- Det finnes så utrolig mange herlige minner jenta mi. Jeg klarer ikke å velge bare 1 ting. Det blir 2. Det ene er når vi kjørte rundt i den nye lilla bilen vår og hørte på musikk og fulgte etter månen. For en lykke! Det andre er når vi danset sammen i leiligheten på Skjetten og du sang "Think twice" av Celine Dione utenatt som 3 åring. Lykke!

Alle de vakre menneskene

Hun sitter der borte. Med briller og beige jakke på. Jeg trodde hun var alene, men det var hun ikke. En mann i dress kom bort med to kopper kaffe. De var så varme at det røk av dem. Damen med briller og beige jakke smilte. Det var som om hele ansiktet hennes lyste opp da hun så mannen i dress.

Tre meter lenger bort sitter det en ung dame og leser i et hjørne. Hun sitter helt alene, men ser ikke ut til å bry seg om det. Hun kaster på håret sitt med jevne mellomrom. Jeg vet ikke om hun merker at jeg stirrer på henne, men jeg bryr meg ikke.

Jeg har musikk på ørene så jeg hører ikke hva folk sier, men det viktigste er tross alt å se.

Alle de vakre menneskene.

Rett ved siden av meg sitter det to damer og snakker med hverandre. Hun ene har åpenbart grått. Hun er rød i øynene og holder hardt på et snytepapir. Men hun er ikke alene. Den andre damen tar henne i hånden. Tårene tørkes, og jeg syns jeg kan skimte et smil igjen.

Ved siden av disse damene sitter det en mann med blikket godt festet i en datamaskin. Han klør seg i hodet. Så plutselig får vi øyekontakt. Jeg lurer på om jeg skal syns det er kleint og så fjerne blikket mitt, men jeg bestemmer meg for å holde det festet på han. Ut fra intet kommer det et forsiktig smil fra meg. Det går i hans retning. Og jammen fikk jeg et i retur og.

Mannen med datamaskinen vet det nok ikke, men han reddet dagen min. Og det uten å si et ord.

#elineredderverdenlitt

Alt for Sundfør

Fredag som var fikk jeg oppleve noe jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg pakket sekken, tok på meg maskara, og sa farvel til de psykiatriske sykepleierne. Jeg dro på festival. Der fikk jeg se helten min igjen. I mine øyne finnes det ingen over og heller ingen ved siden av. Susanne Sundfør er og blir den største musikalske kunstneren.

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk en slik opplevelse er for meg. Og følelsene ble bare forsterket ettersom jeg nå har vært innlagt i nesten en måned. Musikken til Sundfør betyr så uendelig mye for meg.

Albumet hennes, the Brothel, hjalp meg gjennom min første depresjon. Jeg hørte på albumet da jeg ble myndig og flyttet for meg selv for første gang. Sangene herfra støttet meg også gjennom en tid under barnevernet.

Neste album i rekka, The Silicone Veil, vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fylte 20 år på dette tidspunktet. Og etter å ha hatt problemer med mat over en lengre periode ble jeg endelig bedre. White Foxes gir meg frysninger den dag i dag. Hører jeg på den blir jeg dratt rett tilbake i tid. En tid da mormoren min var syk og trengte ny nyre. Det fikk hun, og jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble.

Ten Love Songs ble sluppet da jeg var tvangsinnlagt på en langtidspost. Jeg husker jeg hadde satt på alarm tidlig for å være en av de første til å få det med meg. Jeg husker også jeg sa fra til de ansatte at de ikke skulle forstyrre meg på grunn av slippet. Så der satt jeg altså. I et dunkelt og kaldt rom, i 4. Etg og så utover Ullevålsveien, med Kamikaze, Fade Away, og Delirious på full guffe.

Samme år vant jeg utrolig nok billetter til en konsert Sundfør skulle ha i Berlin. Platekompaniet ringte meg og sa flybilletter, hotel, og konsertbilletter var dekket. Problemet var bare at jeg også da var tvangsinnlagt. Etter et par samtaler med behandler, og et møte med nærmeste pårørende, fikk jeg beskjeden. Kos deg på konsert Eline. Og det gjorde jeg. Ikke bare ble det konsert, jeg fikk også snakket med dronninga. Det viste seg at vi bodde på samme hotel. Da jeg oppdaget at vi spiste fra samme frokostbuffet ble jeg så skjelven i bena som jeg aldri har blitt før. Med litt drahjelp fra stefaren min klarete jeg til slutt å gå bort til henne. Vi utvekslet et par ord, og jeg kunne etter det dø lykkelig.

Hennes siste album, Music for People in Trouble, kommer jeg heller aldri til å glemme når ble sluppet. Jeg var innlagt på en akuttpost. I likhet med det forrige albumet sto jeg opp tidlig for å få det med meg. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at øretelefonene mine var lagt igjen hjemme. Jeg husker jeg fikk overbevist en nattevakt til slippe meg ut. På dette tidspunktet hadde jeg 15 minutters utgang. Jeg tror aldri jeg har vært så raskt hjemom noen gang. Alt for Sundfør.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har sett denne dama live. Men det betyr så uendelig mye for meg. Jeg kan dra på konserter med henne alene, eller sammen med noen, det betyr ikke så mye. Det viktigste er musikken. Og det pusterommet av et fristed hun gir meg. 

Hvem tar vare på pleierne?

Etter nesten 10 år inn og ut av psykiatrien vet jeg godt hvem som tar vare på meg når jeg har det vanskelig. Jeg vet godt hvem som lytter til meg, holder meg i hånden, og som gir meg medisiner. Men hvem tar egentlig vare på behandlerne?

Irritasjon. Kjefting. Og grining. Masse grining. Selvmordstanker. Selvmordsforsøk. Psykoser. Akutthjelp. Ambulanser. Politi. Medisinering. Roping.

Du forstår meg ikke! Du klarer ikke å hjelpe meg! Faen. Ikke rør meg!

Og så. Se for deg å måtte stå i dette fra 8-16, mandag til fredag. Jeg spør igjen. Hvem tar vare på pleierne? Hvem tar vare på terapeutene? Hvem tar vare på behandlerne? Og hvordan blir disse menneskene ivaretatt?

I psykiatrien snakkes det om lange køer og om ventelister for å motta hjelp. Faren her er at fokuset lett kan havne på hvordan man skal korte ned køene, i stedet for å yte forsvarlig hjelp til de som faktisk har krav på det. Det hele kan ligne et eneste stort mattestykke. En slags kabal som helsearbeiderne er nødt til å få til å gå opp. Hvilke signaler sender dette?

Selv jobber jeg i butikk. Uten sammenligning forøvrig så bli pulsen min blir ganske så høy når det kommer inn flere kunder enn jeg kan hjelpe samtidig. Nå jobber jeg heldigvis med å selge produkter, og ikke med å redde menneskers liv. Men jeg tror likevel at det finnes noe lærdom her.

Tilbake til spørsmålet mitt. Hvem tar vare på pleierne? Hvem gir dem råd og veiledning når ting stormer som verst. Hvem gir dem en klapp på skulderen etter vanskelige situasjoner. Og hvem trøster dem etter møter med utagerende pasienter?

Jeg er for tiden innlagt, og har tenkt mye på dette etter at jeg kom inn igjen. 2 uker på en akuttpost gjør noe med en. Pasient, sykepleier, eller behandler. Det er jeg overbevist om. Vi trenger alle noen vi kan klage til. Vi trenger alle noen vi kan rådføre oss med. Vi trenger alle noen som motiverer. Og vi trenge alle noen som lytter.

For noen dager siden var jeg ute og gikk tur med en av sykepleierne på avdelingen. Det var en fint tur. Samtalen fløt lett, og stemningen var behagelig. Hun fikk meg til og med til å le et par ganger. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men av en eller annen grunn passet det at jeg skiftet tema.

Så jeg spurte henne om hvordan det var å jobbe med så mange syke mennesker. Vi snakket litt om hvordan det var å være på avdelingen, og var vel begge enige i at det var ganske spesielt. Både denne sykepleieren og jeg har litt av en historie der, og vi har begge vært igjennom et par kamper. Da særlig med bruk av tvang.

Jeg spurte henne hvordan det var å være sykepleier i etterkant av slike tunge situasjoner, og om de hadde samtaler hvor de fikk hjelp til å håndtere ting. Jeg tenker at alle disse sykepleierne, alle behandlerne, vernepleierne, terapeutene, de er jo bare mennesker de og. Jeg tok det nesten for gitt at de hadde et bra støtteapparat rundt seg. Jeg ble derfor overrasket over svaret jeg fikk.

For det viste seg at samtaler og støtte etter tunge situasjoner var mangelvare på avdelingen. Det skremmer meg. Jeg lurer på hva årsaken til dette er? Kan det være mangel på personale? Mangel på tid? I mine øyne ser det ut til at det er nok av både personale og tid til slike støttesamtaler. Så hva er det da? Hvorfor blir det ikke prioritert?

Som sagt, de som jobber på slike psykiatriske avdelinger er bare mennesker de også. Og jeg tar av meg hatten for mye av det de står i.

Psykiske lidelser er og blir like vanlig som fysiske lidelser. Det finnes så mange mennesker der ute. Sårbare mennesker, som er helt avhengig av helsepersonells hjelp. Jeg er selv et av de. Derfor er jeg overbevist. Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #tvang #behandling #sykehus

Gjesteinnlegg - Snublefot og hennes knuste hjerte

Hvis du spør noen om kuren til et knust hjerte så får du flere svar. Noen sier sjokolade, andre sier alkohol. Noen mener å finne en ny kjærlighet fort hjelper mens andre mener man må ta tiden til hjelp. Ekspertene og vitenskapen mener at et nettverk er svaret. Det å ha noen rundt seg som kjenner deg og din situasjon godt. Som støtter deg og hører på alt du har å si. Det krever at du blottlegger deg men møter du de riktige menneskene så blir det et verdig vennskap som er bra å ha når du har det trist og leit.

Jeg er heldig. Jeg har et godt og variabelt nettverk med gode mennesker som bryr seg. Som stiller opp og bidrar. Som lytter og trøster. Jeg visste ikke hvor bra nettverket mitt var før jeg fikk en diagnose. Jeg tror jeg kanskje tok det for gitt for jeg trengte aldri noen og de trengte ikke meg på samme måte. Med alder og erfaring fikk jeg følelse for det og kjente på kroppen hvor viktig det er med et nettverk. Når jeg fikk diagnosen min desember i fjor ble det alvor. Jeg snublet inn på DPS fort og hadde ukentlige møter med psykolog. Jeg skulle klare meg selv og jobbe 100%. Alle heiet på meg også stupte jeg hardt. Jeg traff ikke veggen, jeg bommet. Jeg snublet i mine egne bein etter å ha møtt meg selv i døra og traff kanten på lista mot gulvet. Hardt. Diagnosen med angst og depresjon kom frem og jeg ble 60 % sykemeldt i tre måneder. 

Da kom de frem. Nettverket mitt. Som løftet meg opp og ikke ga slipp selv om jeg ikke ville ha dem der. Jeg testet alle sine grenser og de hadde tålmodigheten med seg. Spesielt mamma. Hun har alltid vært der for meg og det er ikke alltid like lett. Hun slipper det hun holder på med når jeg ringer og er kjapp til å følge meg opp hvis jeg ikke gir lyd fra meg. Hun har hørt på endeløse samtaler og fått meldinger når jeg ikke har det greit. Så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Forholdet med min første kjærlighet endte. Og det endte stygt. Hele nettverket stod klar og helt fremst, der stod mamma. Jeg overanalyserte alt og ingenting, ringte og sendte meldinger. Mamma stod klar med gode ord, distraheringer og lovte at ting blir bedre over tid. Kombinasjonen med brudd, diagnose og sykemelding ble jeg en vulkan av følelser og alt påvirket meg på enten godt eller vondt. Alt handlet om meg og hvor fælt jeg hadde det. Nettverket mitt fikk hodet mitt over vann. Mamma ga meg viljen til å reise meg igjen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket mitt nettverk og min mamma for alt de har gjort for meg de siste månedene. Takk til deg som møter meg på Rust & rør for en øl. Takk til deg som er med på tur. Takk til deg som tar deg tid til å svare på messenger og til deg som svarer telefonen. Takk til deg som setter deg til rette i sofaen fordi du vet jeg har behov for mer tid enn du egentlig har. Takk til treffstedet som lytter og kommer med gode ord. Takk til dere som blir med på shuffleboard. En spesiell takk til mamma. Hun fremst med nettverket rett bak seg. De er min kur for et knust hjerte. Takk.

Av Helene Bruerberg Karlsen

Hvis jeg var din terapeut

Tilsammen i mitt 27-årige liv har jeg gått til behandling i 9 år. Det er lang tid. Og på de årene har jeg møtt et tjuetalls terapeuter. Selv om jeg kanskje ikke vet fasiten på god behandling så vet jeg mye om hva som har vært bra for meg, og hva som ikke har vært så bra.

Jeg husker starten på min tid i psykiatrien. Jeg var 16-17 år. Jeg skulle til å gå ut av ungdomsskolen, samtidig som jeg var på vei inn i min første depresjon. Jeg ble innlagt, og møtte mine aller første terapeuter. Jeg var livredd.

Jeg kan huske de første samtalene vi hadde, og hvor redd jeg var for å si noe galt. Jeg svarte derfor, vet ikke, på de aller fleste spørsmålene. Jeg trodde ingen forsto meg. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det på slik jeg hadde det. Og sånn som jeg gråt.

Jeg fikk behandling i form av medisiner og samtaleterapi, og etterhvert ble jeg skrevet ut. Jeg fortsatte i behandling. Ukene ble til måneder. Og måneder ble til år. Etter som tiden gikk lærte jeg meg til slutt å snakke for meg selv. Jeg erstattet frasen, vet ikke, med egne sterke meninger. Og med bruk av kognitiv terapi klarte jeg tilslutt å endre på et svært negativt tankesett.

Så gikk det et par år før jeg på nytt måtte starte i behandling. Og denne behandlingen har jeg ikke avsluttet enda. Nå er jeg 27 år gammel, og går til behandling for en schizoaffektiv lidelse med mulig dissosiering.

Jeg mottok et brev fra sykehuset for litt siden. Helt øverst i brevet sto det hvor mange ganger jeg hadde vært innlagt, og jeg må innrømme at jeg fikk litt vondt i magen. 21 var tallet. 21.

Siden jeg startet denne behandlingen har jeg vært så heldig å ha samme terapeut. Jeg tror aldri hun vil forstå hvor mye den kontinuiteten har betydd, og fremdeles betyr, for meg. Hun har lært meg så mye. Blant annet har hun lært meg at jo mer tid man tilbringer med hverandre, jo mer liker man hverandre. Og jeg tror henne.

Men så er det jo klart at når jeg har vært innlagt 21 ganger, så er det ikke bare min faste terapeut jeg har måttet forholde meg til. I de periodene hvor jeg har vært døgnpasient så har min terapeut kun vært i kulissene.

Jeg har ikke tall på hvor mange behandlere, leger, psykiatere, psykologer, eller spesialister jeg har møtt opp igjennom. Vi mennesker er jo svært forskjellige. Denne ulikheten kommer også til syne hos behandlere. Ulikheten kommer til syne i måten vi pasienter blir behandlet på. Den kommer til syne i måten vi kommuniserer med hverandre på. Det vet jeg, for jeg har fått erfare det.

Personlig er jeg glad det ikke finnes en mal på hvordan pasienter skal behandles. Jeg er glad det ikke finnes noen fasit på hvordan vi skal behandle hverandre. Hvorfor det? Jo, fordi vi pasienter er like forskjellige som alle de forskjellige behandlerne vi møter er. Vi er ulike, og trenger ulik behandling.

Det er lett for meg å sitte i den andre stolen i terapirommet å tenke at jeg ofte kunne ha gjort en bedre jobb selv. Det er jo ikke så rart. Jeg kjenner jo meg selv best. Ingen tvil om det. Da er det lett for meg å peke ut feil hos den som skal behandle meg.

Men selv om vi pasienter er forskjellige, og trenger ulik type behandling, tenker jeg likevel at det er noen ting som er felles for oss alle. Det gjelder enten man er pasient eller behandler. Det gjelder rett og slett for oss alle mennesker.

Nå tenker jeg på måten vi kommuniserer med hverandre på. Jeg tenker på øyekontakt. Et vennlig kroppsspråk. Jeg tenker på oppfølgingsspørsmål som viser genuin omsorg. For ja, omsorg er både riktig og viktig å vise. Kanskje særlig i psykiatrien. Jeg tenker på å tørre å bruke humor. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien fra før av, vi trenger derfor de pausene som humor og latter gir oss. Jeg tenker også på å vise respekt for den det gjelder. Utrolig at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men erfaringen min tilsier at respekt ikke er noen selvfølge.

Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha passet på deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha sett deg inn i øynene. Jeg ville ha ledd med deg, og ikke av deg. Hvis jeg var din terapeut ville jeg ha lyttet til deg, uansett om du var glad, trist, eller sint. Jeg ville gitt deg det mest verdifulle av alt. Jeg ville ha gitt deg tid.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #terapi #helse #sykehus #innleggelse

 

Vi vil jo bare ditt eget beste

Men egentlig stopper livet ditt opp, var det ei som sa til meg nylig. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg ble en smule fornærmet. Stopper opp, tenkte jeg. En merkelig tanke at livet bare skulle stoppe opp.

Jeg puster jo fremdeles. Jeg liker jo ikke å stoppe opp. Jeg går til og med fort. Jeg liker bevegelse. Jeg liker fart. Og jeg liker spenning. Så, stopper opp? Hvordan kunne hun si noe sånt.

Vi vil jo bare ditt eget beste, fikk jeg også høre. Men da må jeg spørre ? hva er mitt beste? Og hvem andre enn meg kan egentlig vite hva det er?

Søvn, mat, og medisiner er ikke nok for et lykkelig liv spør du meg. Og jeg er ikke sikker på at det er for mitt eget beste heller. Skulle jeg være så heldig å finne ut av som er mitt eget beste, så kommer jeg aldri til å havne her igjen. Det er jeg sikker på. Og med her, så tenker jeg ikke på det fysiske stedet jeg befinner meg på. Jeg tenker på at jeg da aldri vil være på samme sted psykisk igjen.

Men jeg vet jo ikke for sikkert. Det jeg vet er at jeg er fryktelig stressa, og at jeg er like urolig som jeg er stressa. Og så er jeg overbevist om at det finnes et svar der ute. Hvor enn det er, hva enn det er ? jeg skal finne ut av det, Jeg skal finne fram.

For det er det som er for mitt eget beste.

Les mer i arkivet » Oktober 2018 » September 2018 » August 2018
elineredderverdenlitt

elineredderverdenlitt

27, Oslo

Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg vil på denne bloggen dele noen av mine erfaringer, og på den måten redde verden. Litt. Ønsket mitt er å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kontakt: elineskaar91@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker