PÅRØRENDE KAN VÆRE TIL STOR HJELP, HVIS DE BARE FÅR LITT HJELP SELV

Mitt navn er Eline. Jeg er 26 år gammel og bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, tannkrem, kanel, høsten, og gode mennesker. Ofte beskriver jeg meg selv som en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Ikke bare fordi jeg liker kryssord, mokkabønner og det å stå opp tidlig. Men også fordi jeg har dyrebare erfaringer, på godt og vondt.

Hvis du går forbi meg på gata ville du nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg. På mange måter er jeg helt normal. Men i likhet med de fleste andre mennesker har også jeg utfordringer. Min utfordringer er psykoser. Jeg har en schizoaffektiv lidelse. En psykoselidelse preget av periodevis stemningsendringer og uvanlige vrangforestillinger. Det kan være utfordrende. Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Jeg jobber daglig med å lære meg å leve med dette.

Som med så mye annet så tar dette tid. Man skal både prøve og feile en del ganger. Det gjør ingenting om jeg snubler en gang i blant. Skrubbsår er ikke farlig. Heldigvis finnes det gode plastre å få kjøpt i dag. Og med god støtte og hjelp fra folk rundt meg er jeg sikker på at dette kommer til å gå fint.

Og her kommer jeg inn på noe viktig. Nemlig de pårørende. For hva blir egentlig pårørendes rolle når enkeltpersoner får helseutfordringer og kanskje havner på sykehus?

Når man blir lagt inn på et sykehus, enten det er somatisk eller psykiatrisk, så er det vanlig prosedyre å oppføre nærmeste pårørende. Dette er ment som en sikkerhet for helsepersonell, men kanskje aller mest for pasienten selv. Nærmeste pårørende skal kontaktes ved innleggelse, ved eventuelle rømningsforsøk, ved utskrivelse, når bestemte vedtak blir fattet, og aller helst bli innkalt til pårørendemøte for informasjon underveis.

Min erfaring med samarbeid med pårørende har vært både òg. Mine pårørende har blitt lyttet til, og har fått nødvendig informasjon. Dessverre så har jeg også opplevd en type dårligere samarbeid. Jeg har opplevd at viktig informasjon til pårørende har blitt tilbakeholdt, og i ett tilfelle faktisk blitt løyet om.

Min nærmeste pårørende forsøkte gjentatte ganger å ringe meg den dagen jeg lå i belter. Naturligvis fikk han ikke tak i meg på mobilen, ettersom jeg lå fastspent. Han ringte derfor avdelingen og fikk snakket med en av sykepleierne. Han spurte hvor jeg var og om det gikk bra med meg. Han reagerte på at han ikke fikk tak i meg. Svaret han fikk var at jeg lå og slappet av på rommet, og at de skulle gi meg beskjed om at han hadde ringt.

Dette er uten tvil en situasjon min nærmeste pårørende, og ikke minst jeg, reagerte kraftig på. Han har senere sagt til meg at hadde han visst sannheten så hadde han mest sannsynlig kastet seg i bilen på vei til meg. I stede fikk han høre at jeg hadde det bra, og valgte å tro på det. Dette burde ikke ha skjedd.

Siden 2014 har jeg vært veldig mye på sykehus. 2015-2016 var jeg mer inne enn jeg var ute i det fri. Det har gjort at jeg har fått en del erfaringer hva angår samarbeid med pårørende. Situasjonen ovenfor er nok ikke et godt eksempel på hvordan ting skal håndteres. Men jeg har også en del fine erfaringer med pårørende.

Psykoser er kanskje ingenting å spøke med. Men jeg gjør det likevel. Humor og latter gir meg pauser i en ellers så alvorlig og slitsom hverdag. Mine nærmeste pårørende har sjeldent fått pauser de siste 4-5 årene. Jeg har vært så mye syk, så mye innlagt. Og når jeg ikke har vært innlagt har jeg vært i en skummel faresone på jakt etter svar. Jeg har hatt ulike oppdrag, hørt stemmer fra veggen, og hatt lysende hender. Dette har uten tvil vært spennende for meg, men det har nok blitt litt for spennende for de rundt meg. Jeg har vært vanskelig å snakke både til og med, det vet jeg nå.

Jeg husker en gang faren min ble sint på meg. Jeg kan huske at han sto over meg og kjeftet. Akkurat som om han prøvde å kjefte psykosen ut av meg. Jeg ble livredd. Men det jeg ikke tenkte på da var hvor redd han måtte ha vært. Jeg husker også den gangen mormoren min truet med å sende politiet på meg. Hun var rasende.

Vi har snakket om dette i etterkant, og det sinnet kom utelukkende fra redsel og bekymring for meg. Det kan jeg forstå nå. Men man kan ikke kjefte folk til fornuft. Det er bare å prøve selv, du vil se at det ikke går.

I slike tilfeller har det vært godt å kunne få litt støtte og råd fra helsepersonell. Noen ganger snakker vi med min behandler sammen for å få hjelp til en bedre dialog. For det er her nøkkelen ligger. En god dialog. Vi har også fått hjelp til å forstå situasjonen bedre. Kanskje kan det hjelpe bare at en tredjeperson er tilstede. En nøytral person. I mitt tilfelle har det vært til stor hjelp.

Jeg spurte mine nærmeste pårørende hva som har vært det mest utfordrende i forhold til meg i de periodene hvor jeg har vært syk. Samtlige svarte at det var hjelpeløsheten de følte på som var det verste. At de ikke nådde fram. For meg sier dette noe om behovet for rådgivning til pårørende. Dette er viktig, for det er tross alt de som står pasienten nærmest.

Ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre en situasjon litt enklere. Kanskje trenger man ikke en magisk tryllestav. Kanskje behøver man ikke redde hele verden. Poenget mitt er at det er så viktig å ta vare på hverandre. Særlig i vanskelige situasjoner. Og da vil jeg bare understreke at pårørende spiller en like viktig brikke som pasienten selv. Pårørende er også i en vanskelig situasjon. Pårørende har også behov for å bli hørt. Og pårørende kan også være til stor hjelp, hvis de bare får litt hjelp selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #elineredderverdenlitt #psykisklidelse #pårørende #psykose

AKKURAT PASSE

 

Det luktet hvitvin. Hvitvin, reker, og sitron. Jeg så meg rundt. Det satt velkledde mennesker overalt. Kjoler, skjorter, og slips.

En, to tre. Jeg lukket øynene.

Ønsket meg til et annet sted.

Ønsket meg til en annen kropp.

 

Fire, fem seks. Jeg åpnet øynene.

Hvor er jeg nå?

Hvem har jeg blitt?

 

Jeg kjente solen varme ansiktet mitt. Det var akkurat passe varmt. Alle de velkledde menneskene satt ordentlig på ordentlige stoler. Men ikke jeg. Det var ikke flere ledige ordentlige stoler igjen, så jeg satt på trappen, med brusflasken i hånda. Akkurat passe kul. Jeg hørte latter rundt meg. Akkurat passe høyt. De så glade ut der de satt og holdt i hvitvinsglassene. Akkurat passe avslappet. Jeg var ikke avslappet. Jeg var heller ikke velkledd. Og ikke lo jeg akkurat passe heller. Jeg lo ikke i det hele tatt.

 

Jeg er alene nå.

Dag var blitt til natt.

Sommeren var definitivt over.

 

En av de velkledde damene snublet over meg. Ikke akkurat passe kjole kanskje. Ikke akkurat passe mye hvitvin kanskje heller. Jeg strakk ut armen min og spurte om det gikk bra. Akkurat passe svakt. Damen reiste seg igjen. Børstet støv fra kjolen. Så gikk hun. Hun hørte meg ikke. Hun så meg ikke. Var jeg usynlig? Var jeg ingenting?

 

Jeg satt ved siden av en blomst. Den var rosa. Akkurat passe stor. Så hun den mon tro?

Hvem er jeg nå?

Hvordan havnet jeg her?

Jeg er alene nå.

 

Damen kom mot meg igjen. Akkurat passe fort. Men jeg ble klam i hendene. Nervøs. Hun gikk rett forbi. Nå var det ikke lenger akkurat passe varmt. Solen var gått ned. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste meg og kastet brusflasken i bakken. Akkurat passe hardt. Den knuste. Jeg så rundt meg. De velkledde menneskene satt fortsatt ordentlig på de ordentlige stolene sine.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

 

Hode, skulder, kne og tå.

Det var alt der.

Men jeg kjente ikke meg.

 

Hvorfor ser ingen meg, tenkte jeg. Hvorfor hører ingen meg. Fremdeles kunne jeg høre latter. Jeg tok sats og begynte å rope. Det var alt annet enn akkurat passe. Det var grusomt. Nå var det ingen latter å høre lenger heller. Det var blitt helt stille. Så stille at jeg kunne høre skyene bevege seg.

Damen som snublet snudde seg mot meg. Hun festet blikket sitt mot øynene mine. Det var akkurat passe ekkelt. Du er akkurat passe du, sa hun og smilte.

Jeg glemmer det aldri.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

Hode, skulder, kne og tå.

 

Jeg er akkurat passe.  

#psykiskhelse #psykiatri #elineredderverdenlitt #poesi

MIN STØRSTE FRYKT

I mitt 26-årige liv har jeg vært redd for mange ting. Jeg har vært redd for edderkopper, trange rom, og høyder. Jeg har vært redd for leger, psykiatere, og medisiner. Likevel kan dette være forbigående redsler. Jeg skal nå fortelle om noe som har vært mer vedvarende hos meg. En iboende frykt jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

Min største frykt er nemlig at folk skal gi meg opp. Det gjelder lærere, leger, og behandlere. Det gjelder medstudenter, venner, til og med mine foreldre. Jeg har mange ganger vært nære ved å gi opp meg selv, og har derfor hatt et sterkt behov for at folk rundt meg skal beholde troen. Jeg har vært livredd for at folk skal gi meg opp på grunn av diagnosen min. Og jeg har vært redd for at mine nærmeste ikke lenger ville ha noe mer med meg å gjøre etter ørtende runde på sykehus. Jeg har vært så redd, så redd.

2015 og 2016 var årene jeg tilbragte mer tid på sykehus enn jeg gjorde ute i det fri, og da under tvang. Når man er underlagt tvungent psykisk helsevern blir man fratatt all kontroll. Dette har bydd på store utfordringer for meg. Å miste kontrollen over eget liv gjør noe med oss mennesker, det er det ingen tvil om. Selv om jeg muligens er en kontrollfreak, så tror jeg ikke jeg er alene om å ha et ønske om å styre eget liv.

For mange kan kanskje psykiske lidelser virke skremmende. Det finnes ingen bestemt kur eller noe fasitsvar for hvordan man skal håndtere de. Dessuten hører man mye rart om psykisk sykdom. Det er ofte sterke fordommer knyttet til bestemte lidelser. Enkelte vil kanskje heller skygge banen enn å involvere seg.

Vi har alle lest om mennesker som er strafferettslig utilregnelige. Mennesker som ikke kan bli dømt til fengsel på grunn av for eksempel psykose. La meg bare gjøre en ting klart. Psykoser er ikke det samme som å løpe rundt naken å drepe tilfeldige mennesker på gaten.

Jeg har selv erfart at det meste jeg har sagt eller gjort har blitt sett i lys av min diagnose. Ting jeg, ute i det fri, hadde opplevd som normalt, har blitt sett på som sykt. En beskrivelse av min psykiske lidelse med påfølgende beskrivelser av symptomer. Jeg har opplevd at handlingene mine har blitt forklart som et bestemt symptom. Ansvaret har da forflyttet seg fra meg, som selvstendig individ, til sykdommen min. Faren med å legge all skyld over på en sykdom, på diagnosen, er at man overser mennesket bak selve handlingen. Handlingen blir et symptom på en diagnose, og ikke en konsekvens av egen fri vilje.

Her kommer en påstand. Når det forventes en viss oppførsel av et menneske, oppfører mennesket seg deretter. Enkelte handlinger kan derfor bli framprovosert. Blir man behandlet som en psykiatrisk pasient, ja da oppfører man seg til slutt som en. Faren ved å få tildelt en slik rolle er at det kan være svært vanskelig å bryte ut av den. Vi blir formet av de sosiale rammene rundt oss.

Hva skjer da, når man mister all kontroll? Når man blir tvangsinnlagt for ente gang. Jeg for min del husker jeg nådde et punkt hvor jeg ikke lenger turte å ha egne meninger. Jeg visste at beslutningene uansett ble tatt for meg, så jeg valgte å tie. Jeg ga rett og slett opp meg selv. En fare med dette er at man risikerer å bli likegyldig. At ting rundt en ikke lenger betyr noen verdens ting. Det å være likegyldig er etter min mening den verste tilstanden man kan være i.

Jeg opplevde at enkelte sosiale relasjoner visnet hen. Noen sa rett ut til meg at situasjonen min var for mye å takle, og at de av den grunn har valgt å trekke seg ut. Dette var det jeg fryktet hele veien, så det gjorde forferdelig vondt. Men jeg har aldri blitt gitt opp. Tvert i mot. Jeg har kanskje et litt mindre nettverk, men det er et jævlig bra et.

Er det noe de rundt meg har lært meg så er det viktigheten av åpenhet. Jeg har selv kjent på hvor mye det betyr når noen rundt meg, noen jeg bryr meg om, åpner seg og betror seg til meg. Det er jo en tillitserklæring. Da jeg begynte å åpne meg gjorde jeg situasjonen enklere for meg selv. Ved å invitere mine nærmeste inn, ved å bruke mine egne ord til å forklare hva som foregikk, knyttet jeg bånd sterkere enn noensinne med de rundt. Det kommer jeg aldri til å angre på.

Jeg har hatt mine nærmeste venner med i møter på sykehuset, og jeg har hatt mine nærmeste pårørende med i samtaler med behandlere. Jeg har funnet så mye støtte i de rundt meg at frykten for å bli gitt opp etterhvert har blitt litt mindre. I dag gleder det meg å kunne si at min største frykt ikke lenger er fullt så stor.

Jeg nektet å miste all kontroll. Jeg nektet å la meg institusjonalisere. Og jeg fant igjen ordene. Det er jeg så ufattelig glad for i dag.

 

#psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #frykt #sykehus #innleggelse

HVORDAN MØTE MENNESKER NÅR DE ER SYKE

For litt siden fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke. Et spørsmål som oste av omsorg og godhet. Det var ei som lurte hvordan hun skulle møte folk når de var syke. Jeg ble faktisk rørt av spørsmålet. For etter 4 år med inn og ut av sykehus kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet.

Jeg ble glad og ydmyk for spørsmålet. Men jeg skjønner at her finnes det ikke noe fasitsvar. Det jeg vet er at sykdom er noe som angår oss alle. Enten direkte, eller indirekte. Det å være somatisk eller psykisk.

Psykiske lidelser er like utbredt som somatisk sykdom. Men jeg tror enda det er slik at majoriteten finner det enklere å møte en person med en kreftdiagnose enn en person med en psykoselidelse. Hvorfor er det slik?

Jeg skal nå forsøke og svare litt på spørsmålet. Igjen, her finnes det ingen fasitsvar. Hva jeg finner godt, og hva jeg opplever at har hjulpet meg, er det ikke sikkert at vil være bra for andre. Vi er jo alle forskjellige individer som opplever ting ulikt. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. Da tenker jeg også på hvordan vi ønsker å bli møtt når vi er på vårt mest sårbare.

Jeg kan prøve og svare litt på hva jeg har opplevd som bra fra mine nærmeste. La meg bare gjøre det helt klart med en gang at jeg er ingen enkel person å ha med å gjøre når jeg er syk. Jeg blir både vanskelig å snakke med og til. I tillegg blir jeg impulsiv, tankeforstyrret, og mister litt kontakten med virkeligheten. Dette er noe som skremmer mange. Det er en tilstand som gjør vondt for de rundt meg, men som først og fremst er vond for meg.

Jeg vet ikke hvordan du reagerer når du blir syk. Kanskje blir du redd. Hvordan oppfører du deg da? Selv rømmer jeg. Jeg trekker meg vekk fra situasjonen. Jeg har mange ganger opplevd at mennesker rundt trekker seg unna meg. Det oppleves ikke godt. Andre blir sinte når de blir redde. Jeg har gjentatte ganger opplevd å bli kjeftet på av nær familie. Som om psykosen skulle kjeftes ut av meg. Det gjorde bare at jeg trakk meg unna, og ble enda mer redd.

Nå vet jeg ingenting om hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men det jeg vet er at å være syk ikke er en god tilstand å være i. Mange blir veldig redde, og dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. Når jeg blir redd så er det en ting jeg automatisk søker. Trygghet. En helt naturlig reaksjon etter min mening.

Når de rundt meg på et eller annet vis har klart å vise meg trygghet har jeg fått det litt bedre. Noen ganger er det så lite som skal til. Kanskje bare at en person er i samme rom som meg. Eller en ekstra telefonsamtale på kvelden. Andre ganger har det vært utrolig godt når noen virkelig ser meg. At noen forteller meg at de ser meg. At de ser jeg ikke har det noe godt, men at de ønsker å være der for meg uansett. Støtte meg. Høre på meg. Uansett hvor sykt det jeg forteller måtte være.

Foto: Atle Kvia

Igjen, jeg vet ikke hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men vi trenger alle mennesker å bli sett. Frisk som syk. Vi trenger alle å bli trodd på. Når jeg har vært på mitt verste har jeg omtrent ikke sett forskjell på opp og ned. Det siste jeg trenger da er at folk stresser seg opp, kjefter, og trekker seg unna meg.

Det rareste jeg fikk høre en gang var at man måtte være klin gæren om man hadde psykoser. La meg bare si det så klart som at nei, det stemmer ikke. Jeg skal ikke gjøre noe større poeng ut av dette. Og jeg håper at du som leser forstår hvorfor.

Selv om hjernen min kanskje fungerer litt annerledes i perioder, betyr ikke det at jeg ikke kan snakkes til. Selv om jeg har lysende hender og tror det bor noen inne i veggen min så betyr ikke det at folk bør snu ryggen og gi meg opp. Jeg er fortsatt et menneske. Et menneske utstyrt med følelser. Akkurat som deg.

Slutt å tulle! Du har ikke lysende hender. Det bor ingen i veggen din. Du må slutte og tulle Eline. Jeg grøsser. Ville du bedt en kreftpasient slutte og tulle når vedkommende fortalte om hvor vondt ting var? Nei, jeg tror ikke det.

Jeg er bare ett menneske. En sykdom. En historie. En av mange. Men vi er alle like like som vi er forskjellige. Hvordan møter du dine nærmeste når de er syke? Hvordan ønsker du å bli møtt når du er på ditt mest sårbare?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #elineredderverdenlitt #psykose #psykisklidelse #sykdom #pårørende

ET OPPGJØR MED FORTIDEN

Jeg kunne ha sagt at du er et grusomt menneske, noe jeg mente før. Men jeg tror du sliter. Mer enn noen kan ane. Ingen friske mennesker oppfører seg slik du gjorde. Ingen friske mennesker skjeller ut små barn. Ingen friske mennesker ber små, uskyldige barn holde kjeft når de prøver å forsvare seg.

Jeg var så liten at jeg ikke engang forsto ordene som kom fra deg. Likevel forsto jeg at det var grunn til å være redd. Barn plukker opp ting. Kanskje var det måten du ropte på. Kanskje var det ansiktsuttrykket ditt. Uansett, jeg var redd.

For du skal vite at måten du behandlet meg på satte sine spor. Dype spor. Det har vært vanskelig, og det har gjort vondt. Jeg forstod ikke hva som skjedde den gangen, og jeg tror vel ikke jeg noen gang vil forstå det. Jeg ønsker ikke å forstå det heller. Det er ikke verdt å bruke tid og krefter på.

Jeg bare håper du nå forstår at du ikke kan behandle andre mennesker på den måten. Aldri, noensinne. Det er sykt, og det kan ikke forsvares.

Kanskje har du sosial angst. Kanskje er du sjalu, eller kanskje du sliter med relasjoner til andre mennesker. Hva vet vel jeg. Men vi har alle vår historie. Vi har alle våre utfordringer. Du er ikke så spesiell. Og du har ingen grunn til å oppføre deg som du vil. Du har et ansvar, akkurat som alle andre på denne planeten.

Jeg var liten, sårbar og forsvarsløs da. Det utnyttet du deg av. Nå er jeg voksen, sterk, og modigere enn du noen gang vil bli. Kanskje er det hardt å høre, men jeg tror du innerst inne vet at det stemmer.

Vit at det ikke var ordene dine som såret mest. Det var den kalde skulderen. Det var det kjølige blikket. Det var din mangel på empati. Vit at det ikke bare er den gangen for over 20 år siden du bør unnskylde. Det er all tiden etterpå også. Men ta det helt med ro. Jeg ville ikke ha unnskyldningen din. Jeg skal spare deg for det. Du ville vel ikke ment det uansett. Og hva er poenget da?

Jeg trøster meg med at du sliter, og kanskje ikke er helt frisk. For hadde du vært det ville du umulig ha oppført deg slik. Jeg syns faktisk synd på deg. Jeg har også ting jeg strever med, men meg er det håp for. Jeg får hjelp. Jeg er ikke sikker på om noen kan hjelpe deg. Du må nemlig ønske en forandring selv.

Tenk at jeg i så mange år forsøkte å være bra nok for deg. Tenk at jeg prøvde så hardt for å få din anerkjennelse. Tenk på all energien jeg la i det. Bortkastet.

Vit at du en gang i tiden betydde noe for meg. Vit at jeg forstår at du ikke har det godt. Det unnskylder likevel ingenting. 

Jeg husker en gang du sa til meg at det var viktig jeg tilga. At jeg ikke behøvde å glemme, men at jeg likevel kunne tilgi. Vel, jeg vil nok ikke kunne tilgi deg. Men jeg skal jobbe hardt for å glemme.

  

 

ET VAKKERT PROBLEM

Et vakkert problem

 

Jeg åpner døren

Uten å ane hvor jeg skal

Det starter som regel sånn

 

Veien blir til mens jeg går

 

Og jeg går

 

Skritt for skritt

Tanke for tanke

Jeg går

 

Steg for steg

Sekund for sekund

 

Tiden flyr

 

Jeg gikk ut døren

Uten å ane hvor jeg skulle

Veien ble til mens jeg gikk

 

Hvordan havnet jeg egentlig her?

 

Det gjør vondt, men føles også godt

Det bråker, men er samtidig helt stille

Alt går så fort, men jeg står helt i ro

 

Tanke for tanke

Sekund for sekund

 

Jeg har vært her før

Men jeg kjenner meg ikke igjen

Det er noe skremmende, men også vakkert med det

 

Et vakkert problem

Ja, det kan jeg leve med

 

Foto: Hedda Marie Westlin

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #dikt

SYK AV Å VÆRE PÅ SYKEHUS

Hyling, skriking, alarmer som går, hamring på dører, sparking, mer hyling og skriking.

Har du sovet i natt Eline, spurte nattevakten. Jeg hadde sovet. Det var godt gjort for her har det vært høyt lydnivå og mye støy, svarte han.

Jeg hadde ikke spist på lenge. Det vrengte seg i magen. Jeg tenkte jeg skulle få i meg det obligatoriske knekkebrødet mitt med gulost og tomat til frokost. For ikke å glemme glasset med biola. Biola med bringebærsmak er toppen av lykke inne på avdelingen. Men stemningen rundt bordet var dårlig. Eggene var tydeligvis for varme, noe som resulterte i en lang tale fra en medpasient om hvor dumt det var.

Jeg orker ikke sånt jeg. For det første er jeg ekstremt konfliktsky, for det andre klarer jeg ikke bruke tid på ting jeg opplever som totalt unødvendig. Og dette syns jeg var på grensen til uhøflig. Jeg blir i tillegg veldig urolig når folk rundt meg er sinte. For all del. Det er sunt å vise følelser, men alt med måte, er det noe som heter. Jeg droppet frokosten den morgenen.

Det at man venner seg til at folk går rundt og snakker med seg selv er en ting. Det har jeg nok gjort selv også. Men når man venner seg til at folk synger for full hals, for så å kjefte på alt og alle sekundet etter, da er det kanskje på tide å lufte hodet litt utenfor sykehusets fire hvite vegger.

Kan det virkelig være til hjelp å være lukket inne på en psykiatrisk avdeling? Dette har jeg tenkt mye på. Og jeg har en teori. I de periodene hvor jeg blir manisk, eller psykotisk, så har jeg nok godt av det. Skjerming, gode rutiner, mat, søvn, trygghet og omsorg. Men er det mulig å få til dette på et sykehus? Blant alle alarmene, kjeftingen og dunkingen? Jeg tror det er mulig til en viss grad. Eller, jeg vet det er mulig.

Jeg opplever ofte at jeg raskt blir bedre, at jeg kommer litt tilbake til meg selv igjen. Teorien min er at jeg som regel har blitt holdt inne for lenge. Så lenge at om jeg blir slengt buser på, skreket til, eller slått i hodet av medpasienter, så bryr jeg meg ikke.

Det blir normalen for meg. Og det er kanskje det som kan kalles sykt.

Jeg husker en gang jeg startet dagen med å bli slått i hodet av en medpasient. Det var ikke hardt. Det gjorde ikke vondt. Likevel ble jeg litt redd. Men jeg tror nok hun var mer redd enn jeg var. Du er pedofil, ropte hun til meg. Jeg ristet på hodet og gikk forsiktig videre.

Jeg husker også godt en eldre dame. Hun må ha vært i 60-årene. Hun gikk rundt på avdelingen iført kun en BH. Hun så på meg. Liker du fugler, spurte hun. Jeg elsker fugler, svarte jeg. Og der hadde vi noe felles, annet enn å være innlagt. Så braste hun ut i latter. Og plutselig gjorde jeg det og.

Man opplever uten tvil litt av hvert når man er innlagt på et psykiatrisk sykehus. Det som slår meg er hvor forskjellige vi alle er, men at vi på samme tid også er ganske like.

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose #mani #elineredderverdenlitt

Å MØTE MENNESKER DER DE ER

Han var nok litt over 80 år. Rund og god mage. Hvitt hår og bustete skjegg. Det måtte være han. Han var mer sliten enn jeg hadde forventet. Han var mer redd enn jeg forventet. Julenissen trenger vel ferie han og, kanskje mer enn noen andre. Men jeg skulle ønske han slapp å tilbringe ferien sin på en psykiatrisk avdeling.

De ansatte var tydeligvis nazister. På et eller annet vis hadde de oppdaget at julenissen var jøde, og dermed fanget han. Ikke rart julenissen var redd. Da han i tillegg oppdaget en revolver liggende på avdelingens gulv traff redselen hans et nytt nivå. Han ble så redd at han ristet. Ingen forsto hva han sa lenger. Vi hørte bare noe om jøder, nazister og Holocaust.

Nazistene la han i bakken, og der lå han. Det så temmelig brutalt ut. Det virket som om det bare gjorde han mer redd. Kanskje ikke så rart. Jeg ville nok også blitt redd hvis jeg ble sperret inne av en gjeng nazister som skulle ta livet av meg.

Ring politiet! Nazistene vil ta lommeboken min og alt jeg eier før de dreper meg, skrek julenissen. Du er trygg her nå, sa en av nazistene. Jeg vet ikke helt om det hjalp, men han så litt roligere ut nå. Bortsett fra at julenissen ble lagt i bakken, så var nazistene overraskende snille og varme mot han. De lyttet tålmodig til historier fra krigen, og de kom med råd når det gjaldt politiet.

Det handler om å møte mennesker der de er. Det har jeg kjent mye på selv. Det handler om å vise respekt og medfølelse, særlig når man skal hjelpe andre mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Det utgjør hele forskjellen.

Hvorfor?

Situasjonen med julenissen er et godt eksempel, for det er så mye jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg har også vært livredd. Jeg har også vært i behov av hjelp. Hjelp har jeg fått, men måten den har blitt utført på har vært avgjørende for meg. Følelsen man sitter igjen med har alt å si.

Jeg husker svært godt perioden hvor jeg hadde lysende hender. Det var min virkelighet, og det tok all fokus. Den gangen var det en lege som tok seg god tid til å undersøke hendene mine. Jeg husker hvordan hun tålmodig stilte meg spørsmål, og hvordan hun lyttet til svarene mine. Jeg husker at hun til og med sammenlignet mine hender med sine egne, og fikk en av sykepleierne til å ta bilder av hendene våres. Bare for at jeg skulle få se at det ikke var noe å  være redd for. Hun tok meg på alvor. Jeg glemmer ikke sånt.

Det handler om å møte mennesker der de er.

Jeg hadde snakket med en dame over en stund. Hun ba meg levere en slags oppgave på et kontor i en annen by. Jeg ble stresset, for jeg var innlagt på dette tidspunktet. Jeg sa fra til en pleier, men da han kom inn på rommet mitt var ikke damen der lenger. Hun hadde forsvunnet. Selvfølgelig. Han lot meg fortelle hva damen hadde sagt til meg, og sa deretter at han gjerne ville snakke med henne selv. Han ville vi skulle ringe kontoret i den byen, bare for å bekrefte avtalen. Jeg ringte, for jeg hadde nummeret. Pleieren satt der med meg hele tiden og hørte på samtalen. Det viste seg at denne damen sluttet i den jobben for flere år siden, og at jeg ikke hadde vært i kontakt med henne på enda lenger.

Men jeg ble tatt på alvor.

Selv da jeg var i den grønne sonen ble jeg tatt på alvor. Det var 50 grønne ting hjemme, men bare 23 grønne ting på poliklinikken. Da var det selvsagt bedre å være hjemme. Jeg telte alt som var grønt. Og jo mer, jo bedre. Grønt var trygt. Dette fikk jeg utdype og forklare hvorfor til de rundt meg. Jeg ble lyttet til. Jeg ble møtt der jeg var.



Foto: Hedda Marie Westlin

Jeg kan ikke understreke dette nok. Viktigheten av å møte folk der hvor de er. Å ta folk på alvor, men samtidig beholde bakkekontakten. Å møte folk med respekt og empati. Jeg er ikke i tvil. Dette er mulig å få til. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Vi er bare mennesker. Og mennesker blir syke. Det kan være det blir deg neste gang. Hva er din virkelighet? Hvordan ønsker du å bli møtt?

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse #sykehus

 

LA OSS SNAKKE LITT OM SKAM

Nå tenker jeg ikke på skam som i NRK-serien Skam. Jeg tenker på en helt annen type skam.  Den skammen mange lever med. Den typen skam jeg har måttet leve med som psykiatrisk pasient. Skam, den eneste følelsen det ikke finnes noen medisin for.

Jeg har skammet meg over å falle ut av skolen, jeg har skammet meg over å ha skadet meg selv, jeg har skammet meg over å ha ligget i belter, jeg har skammet meg over å ha en psykiatrisk diagnose, og jeg har skammet meg over å være lagt inn på sykehus. Listen bare fortsetter. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som har skammet meg over disse tingene. Dette har fått meg til å lure ? hvorfor er disse temaene så skambelagte?

En av mine nærmeste sa nylig til meg at skam er lik uvitenhet. Det er det kanskje noe i. At ting vi vet lite om skaper fordommer og kanskje automatisk blir skambelagt. I mitt tilfelle stemmer dette ganske bra.

Det er først i dag jeg kan si at jeg ikke lenger skammer meg. Og hvorfor det? Jo, i dag vet jeg så uendelig mye mer. Jeg har fått mye mer erfaring. Jeg har fått mer informasjon. Jeg har utviklet meg i samtaler med behandlere, og i samtaler med pårørende. Jeg har lært at det ikke er min skyld. Da jeg skjønte at jeg ikke lenger behøvde å skamme meg var det som om tjue kilo ble lettet fra skuldrene mine. For meg sier dette noe om viktigheten av å snakke om ting.

Det å dele med andre, å velge og åpne opp, har også hjulpet meg en del. Jeg har underveis oppdaget at jeg ikke er alene. Jeg er ikke alene om å ha skadet meg, jeg er ikke alene om å ha blitt lagt i belter, og jeg er hvertfall ikke alene om å ha en psykisk lidelse. Jeg er rett og slett ikke så spesiell som jeg først trodde.

Da jeg oppdaget dette hjalp det utrolig mye på den vonde skammen jeg så lenge har kjent på. Ved å åpne meg har jeg hjulpet meg selv, og andre, til å forstå litt mer. Du har kanskje hørt utrykket delt glede dobler gleden, delt sorg halverer sorgen? Litt sånn tror jeg det er med skammen. Når du deler litt av den så vil den føles litt mindre, og kanskje til og med bli helt borte på sikt.

Livet er ikke uten lidelse og smerte, uten disse tingene ville vi vært døde. Hvertfall følelsesmessig. Så hvorfor skal jeg da skamme meg over ting som er helt menneskelig?



Foto: Hedda Marie Westlin

Det er en ensom tilstand å være i skammen. Det er vel ikke uten grunn at man sier gå å skam deg, eller blir truet med skammekroken som barn. Samtidig så hører jeg noen ganger folk snakke om andre som ikke eier skam. Som om det er noe positivt å eie litt skam. Jeg vet ikke helt jeg. Den skammen jeg kjenner til vil jeg helst ikke ha noe med å gjøre. Men hvis utsagnet handler om å eie det på en måte som gjør at jeg selv får kontroll over det, uten at det blir noe negativt, da er det kanskje ikke så dumt å eie litt skam.

Jeg skammer meg ikke lenger over å bruke lenger tid på skolen, tenk på alle menneskene jeg blir kjent med. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha lysende hender en gang i blant, det er jo med på å gjøre meg til meg. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha vært lagt inn på sykehus for en alvorlig psykisk lidelse. Det er faktisk ikke min feil. Og jeg er ikke alene om det.

Jeg skammer meg ikke lenger over alle disse tingene, for i likhet med deg er også jeg bare et menneske. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #skam #elineredderverdenlitt #mentalhelse #sykehus #innleggelse

EN SINNA PASIENT OG EN ENDA MER SINNA NATTEVAKT

Jeg tror aldri jeg har møtt noen som skriker og kjefter så mye som henne før. Det hender titt og ofte at jeg våkner av at hun skriker og kjefter. Hun pleier og stå med røyken i hånda på balkongen og kjefte på samfunnet.

Siden jeg har vært innlagt en del så vet jeg mye om at det kommer inn ulike typer på avdelingen. Vi er alle forskjellige. Alle er her på sykehuset av en grunn. Men vi har alle forskjellige måter å takle situasjonen på.

Det var blitt ganske sent. Jeg hørte hun beordret nattevaktene til å gi henne fyr til sigaretten sin. Det fikk hun. Men så satte hun i gang å kjefte. Jeg har tidligere blitt irritert, men denne gangen kunne jeg kjenne smerten i stemmen hennes. Hun fikk beskjed om å roe seg, uten at det førte hen. Hun fortsatte og kjefte. Volumet ble skrudd enda et pakk høyere. Jeg hørte hun ytret noe om menneskerettigheter og tenkte for meg selv at hun sikkert ikke hadde noe lyst til å være her. Kjeftingen fortsatte og fortsatte.

Du roper så jævla høyt at ingen får sove, sa nattevakten. Han virket tydelig irritert. Hun fortsatte og kjefte. Så kom det. Hold kjeft! Hold kjeft! Hooold kjeeeeft! Denne gangen var det nattevakten som ropte. Jeg hørte det så godt. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Det ble stille en stund.

Jeg satt på sengekanten og så ut vinduet. Vinduet mitt peker ut mot balkongen, så jeg fikk med meg det hele. Jeg burde ha grepet inn. Jeg burde ha sagt noe. Sagt i fra til noen. Varslet. Men jeg gjorde ingenting. Jeg bare satt der og kjente på ubehaget.

Kunne jeg skrudd tilbake tiden ville jeg ha grepet inn og sagt at det der ikke var greit. For å snakke slik til syke mennesker, eller mennesker generelt, det er langt fra ok. Men det er lett å være etterpåklok. Jeg kan dessverre ikke skru tilbake tiden. Men jeg kan minne meg selv på at det ofte ikke er så mye som skal til for å endre en situasjon til det bedre. Men hvis ingen gjør noen ting, nei da skjer det ingenting heller.

Når sluttet vi å behandle hverandre som mennesker? Når sluttet vi å være gode mot hverandre? Er vi ikke på et sykehus? Det er mulig jeg tar feil, men jeg har tenkt at man skal være ekstra gode mot folk på sykehus.

Kanskje er det slik at damen som skrek har holdt på slik flere dagevis, eller ukesvis. Kanskje er det slik at nattevaktene er lei av å høre på den samme regla natt etter natt. Eller kanskje nattevakten som ropte rett og slett hadde hatt en dårlig dag selv. Hva vet vel jeg.

Jeg skal droppe en lang reprimande om hvem som skulle vært den profesjonelle i denne situasjonen, for det tror jeg er ganske opplagt. Men jeg har lyst til å si følgende:

Kjære nattevakt. Jeg driter i om du har hørt oss skrike flere netter på rad. Jeg blåser i om du har hørt den samme klageregla ørten ganger før. Jeg bryr meg heller ikke om du syns vi er slitsomme som gråter og ønsker noen å snakke med selv om klokken er over 23. Ja det er trist om du har hatt en dårlig dag, men du er faktisk på jobb. Ingen av oss pasienter skal måtte finne oss i å bli skreket til og kjeftet på av en som egentlig er her for å trygge oss. For det er trygghet vi trenger. Kjære nattevakt. Ikke be pasienter om å holde kjeft. Du oppnår overhodet ingenting med det, annet enn å gjøre oss mer redde. Kjære nattevakt. Jeg syns det er leit at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men vær så snill å huske at vi er mennesker. Vær så snill, behandle oss som det også.

På forhånd takk. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse

DET UMULIGE MULIGE

 

Det er umulig, sa de

Et slikt svar finnes ikke

Du må gi opp

 

Det er umulig, sa de

Mennesker kan ikke fly

Og du er bare et menneske

 

Det er umulig, sa de

Døgnet har ikke mange nok timer

Du klarer ikke alt

 

Det er umulig, sa de

Du er ikke magisk

Du kan ikke redde hele verden

 

Hvis man sier et ord mange nok ganger føles det til slutt litt rart 

Nesten uvirkelig

Umulig

Umulig

Umulig

Umulig

 

Jeg vil gjøre det umulige mulig

Det trenger ikke være rart

Det behøver ikke være vanskelig heller

 

Det er mulig, sier jeg

Det umulige mulige, det er mulig det

 



#psykiskhelse #psykiatri #dikt #poesi #elineredderverdenlitt
 

ET LITE TILBAKEBLIKK

Da jeg ble innlagt denne gangen var det med en flau smak i munnen jeg gikk gjennom de tunge dørene igjen. For nå har jeg kommet ut av tellingen på antall innleggelser. Jeg stoppet vel å telle etter nummer femten.

Da jeg ble låst inn dørene oppdaget jeg at det et svært kjent fjes som skulle ta meg i mot. Jeg ble både glad, lettet, flau og litt trist. Denne personen har tatt meg i mot flere ganger tidligere, og har nok sett meg på mitt verste. Da jeg nå kom inn var jeg superstressa, redd, og tårene sto ut av øynene mine.

Etter den obligatoriske legeundersøkelsen fikk vi litt tid til å prate, noe jeg satte veldig stor pris på. Han så på meg og spurte om jeg kunne huske sommeren for ett år siden. Det kunne jeg absolutt. Han lurte på om det var noe jeg opplevde som var annerledes i år. Det var det definitivt. Mye har skjedd. Masse bedringer, selv med tilbakefall.

For ett år siden, sommeren 2016, lette jeg etter en person med lysende hender. Jeg jaktet et svar. Jeg hadde selv lysende hender. Og stemmene fra veggene hjemme førte meg til Stockholm. Jeg fløy alene til Arlanda, mer redd enn noen gang. Jeg husker ikke så mye, men vet jeg fikk hjelp av noen politi så jeg kunne fly hjem igjen. En ansatt fra sykehuset, samme person som jeg har nevnt over her, kom for å møte meg der flyet landet på Gardermoen. Jeg skjønte hva som kom til å skje, men hadde aldri sett for meg hvor ille det kunne bli.

For ett år siden var jeg tvangsinnlagt over hele sommeren. Jeg ble tvangsmedisinert. Jeg ble holdt fast, og truet med beltebruk. Jeg hadde nesten ikke mulighet til å være ute, men det gjorde ikke så mye for jeg var omtrent ikke i stand til å gå på grunn av medisineringen. Noe som også gjorde at jeg gråt en hel del. Det var tøffe tak.

Så hva er annerledes i år Eline?

Jeg er jo innlagt igjen, på samme stedet til og med. Men jeg er her frivillig. Jeg må jo ta medisiner mens jeg er her, men jeg har ingen tvangsmedisineringsvedtak. Det er heller ingen som holder meg fast og truer med beltebruk. Og så har jeg jo ikke lysende hender denne gangen.

Jeg tror jeg får hjelp nå før det går for langt. Jeg vil ikke miste meg selv. Jeg er fremdeles på leting. Jeg jakter enda på et svar. En slags sammenheng som vil kunne hjelpe, ikke bare meg, men også mange andre rundt meg.

Vil jeg noen gang finne svaret? Det er det ingen som vet.

Og det må jeg bare leve med.

Det fine med dette tilbakeblikket er at jeg selv kan se framgangen. Tenk på de endringene som har skjedd fra sommeren 2016 til sommeren 2017. Nå må jeg innrømme at jeg er veldig spent på sommeren 2018. Noen ganger tar man kanskje et stort steg fram, men man tar kanskje to steg bakover like etter. Jeg flytter stegene mine fram og tilbake hele tiden jeg. Men de er da hvertfall i bevegelse. Og en vakker dag. En jævla vakker dag så vil jeg treffe.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #psykose #innleggelse #sykehus #reise #elineredderverdenlitt

JEG TRENGER DEG

 

Jeg slår meg selv i ansiktet

Du er ekte Eline

Du finnes

 

Jeg dypper ansiktet i vann

Du må våkne Eline

Det er bare en drøm

 

Jeg slår hodet i veggen, det kjenner jeg

Hjertet slår raskt

Ta det med ro Eline, det går over

 

Jeg tar meg selv i ansiktet. Kjenner pulsen på halsen. Kjenner på magen. At den går ut og inn. Kjenner tyngden til lårene mine mot stolen. Kjenner føttene som fester seg mot gulvet. Og alle tærne. For de er mine. Er de ikke? De er ekte. Er de ikke?

Jeg har vært her før. Det vet jeg. Jeg tar på de hvite veggene. Men jeg kjenner meg ikke igjen.

Det er folk som vil hjelpe meg her. Det vet jeg. Folk som kjenner meg. Men jeg kjenner ikke de igjen. Det er som om de ikke finnes. Som om de er døde.

 

Jeg slår meg selv i ansiktet igjen

De er ekte Eline

De finnes

 

Jeg holder meg fast i stolen

Spenner alle muskler

Dette er ekte Eline, dette er virkelig

 

En ting er at jeg selv ikke er virkelig. Det kan jeg håndtere. Noe annet er det når folk meg ikke er virkelige. Det skremmer meg. Hva kan jeg stole på da?

Men det som virkelig knuser meg er at jeg ikke opplever mine aller nærmeste som virkelige heller. Venner, familie. De er ikke virkelige. Som om de er døde. Mennesker som jeg er veldig glad i, og som jeg vet er glade i meg, de finnes ikke lenger.

 

Vær så snill. Kom tilbake. Jeg trenger dere.

Vær så snill å komme tilbake Eline.

Jeg trenger deg.



 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse

HUSARREST OG FIRE HVITE VEGGER

Noen ganger, egentlig ganske ofte, gir jeg meg selv en god gammeldags husarrest. Det går rett og slett ut på at jeg sperrer meg selv inne, låser døren, og tvinger meg selv til å hold meg i ro. Dette har jeg forsøkt gjentatte ganger den siste tiden. Åpenbart har det ikke fungert. Den husarresten som jeg har nå er kanskje av en litt strengere form, men jeg er nødt til å gi det en sjanse. Jeg er nødt til å stole på de rundt meg, og at de vil meg vel. For dette skal ordne seg. Det vet jeg.

Hvis jeg skal prøve og sette på meg de psykiatriske brillene så kan jeg vel si at det som foregår med meg nå for tiden heter vel at jeg har en psykotisk episode. Jeg er ikke så redd for de ordene lenger. Det jeg er redd for er hva det gjør med meg. For første gang merker jeg det faktisk selv. Jeg merker selv at alt ikke er helt som det skal. Jeg kjenner at jeg holder på å miste meg selv, og jeg er klar over at det skjer. Det gjør så vondt. For ikke bare mister jeg meg selv. Jeg mister folk rundt meg også. Eller, jeg skyver de unna. Det er ikke meg.

Det var utrolig tøft, men jeg ba selv om hjelp denne gangen. Og hjelp det får jeg. Jeg har så lite lyst til å råtne inne på et sykehus. Jeg vil så gjerne ordne opp selv. Men jeg ser nå at min måte å ordne opp på ikke er helt heldig.

Du er nødt til å slappe av Eline.

Joda, jeg vil gjerne slappe av. Men hver gang jeg lukker øynene er det noen som sier at jeg burde vært et annet sted. Burde vært i London. Burde vært på Gardermoen. Burde lett mer. Burde jobbet hardere. For var det ikke et svar jeg skulle finne? Jo, det var det. Et svar som skulle hjelpe, ikke bare meg, men andre også. Kanskje finner jeg det til slutt. Hvis jeg bare leter hardt nok. Jeg vil jo bare redde verden. Litt.

Du er nødt til å ta medisinene dine nå Eline.

Joda, det ser jeg faktisk selv. Her er det noe som ikke helt stemmer. Jeg vil ikke bli skikkelig dårlig, så å ta litt medisiner for en periode er sikkert lurt. Det har jo hjulpet før. Men hver gang jeg skal svelge en tablett er det som om halsen snører seg sammen. Som om jeg føler det er gift. Dessuten har det vært vanskelig å huske på å ta det hver dag. Særlig i perioder hvor jeg ikke vet forskjell på opp og ned. Når tiden løper fra meg, og når jeg er ute dag som natt. Det hjelper heller ikke at jeg daglig leser om hvor skadelig det er med psykofarmaka. Ja, jeg er et selvstendig individ med egne meninger, men jeg er bare et menneske jeg også. Og jeg er kanskje ekstra sårbar nå.

Du er nødt til å sove Eline.

Joda, det må jeg nok. Jeg er ikke noe annerledes bygd enn andre. Hjernen min trenger også pauser. Jeg ser selv hvor viktig det er. Men det er ikke alltid det går, selv hvor hardt jeg prøver. Men dette finnes det også medisiner for. Så søvnen passer jeg på. Må bare huske på det. Men en gang var det noen som sa til meg at svarene var enklere å finne når det var mørkt. På natten. Når alle andre sover. Eller var det tankene mine? Kan jeg stole på dette?


 

Slappe av, ta medisiner, sove. Tre ting som det bør være ganske enkelt å få til. Enkle, kanskje basale ting. Men faen så viktig. Jeg må få det til nå. Jeg må. Jeg vil ikke kaste bort mer av livet mitt lenger. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #psykose #sykehus #innleggelse #elineredderverdenlitt

ET SISTE FORSØK

Jeg dro tidlig på morgenen. Noen sa jeg kanskje kunne finne henne igjen. Hun var jo norsk. En norsk dame i London. En eller annen gang kommer hun helt sikkert tilbake til Norge. Jeg vet jo ikke for sikkert at Gardermoen er flyplassen hun lander på, eller at det er akkurat i dag. Men jeg må prøve. Jeg må lete. En siste gang.

Et siste forsøk.

Trodde det ville hjelpe å dra ut en tur. Ut til folk jeg kjenner godt. Få litt ro og hvile. Men det viser seg at det bare gjorde vondt verre. Menneskene rundt meg er ikke virkelige de heller. Da er det bedre at jeg fokuserer på å lete. Slik at jeg kan bli ferdig med dette en gang for alle.

Et siste forsøk.

Det er jævlig slitsomt å holde på sånn her. Jeg har gjort det før og. Nå må jeg bare gi alt. Ordne opp. En gang for alle.

Et siste forsøk.

Nå eller aldri. Jeg orker ikke mer. Jeg er nødt til å bruke kreftene jeg har igjen. All energi må brukes på å fokusere. Hva er det jeg overser? Hva om det er en feil at jeg enda ikke er tilbake i London? Tenk hvis det er der hun er nå? Nei, hun kan godt være her og. Jeg må bare ha et våkent blikk. Åpne ørene.

Et siste forsøk.

Jeg vil jo egentlig ikke tilbake til London. Det blir veldig stressende. Og de rundt meg blir sinte. Nei, det er best om jeg finner ut av dette her.

Jeg orker ikke være redd lenger. Jeg vil ordne opp. Fokusere. En gang for alle.

Et siste forsøk.

Det kommer til å ordne seg. På et eller annet vis. Det vet jeg bare. For det skal ikke være sånn her. Det er noe som ikke helt stemmer.

Jeg har kanskje snublet litt. Men et par skrubbsår fra eller til gjør ingen ting. Det finnes plastre. Og jeg er ikke redd for blod. Nå gjelder det å fokusere. Ordne opp. En siste gang.

Et siste forsøk.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #reise #elineredderverdenlitt

TÅRENE PÅ OXFORD STREET

Hun la ikke merke til det der og da, men hun hadde faktisk aldri vært mer ensom.

Hun la ikke merke til det der og da, men hun hadde faktisk aldri vært mer redd.

Ting var ikke virkelig. Folk var ikke på ekte. Det var som om menneskene rundt henne var døde.

Tankene raste i en fart raskere enn noen sinne.

Det går faktisk an å være alene med så masse mennesker rundt seg. Det oppdaget hun nå. Og det gjorde vondt.

Enkelte ble sinte på henne. Hun ble enda mer redd. Best å holde seg unna. Best å fokusere. Må ordne opp.

Men det gjorde vondt.

Livet gjør vondt.

Hun trodde en stund at hun ikke var virkelig. At hun ikke var på ekte. At hun ikke fantes. Men hun hadde vært blind. Hun er ekte. Hun finnes. Enkelte rundt henne er ikke på ekte. Enkelte rundt henne finnes ikke. Som spøkelser.

Det kan virke skummelt. Men det er ikke noe problem. Så lenge hun holder hodet over vann. Så lenge hun holder fokus. Det vil ordne seg.

Det er best hun er alene til hun finner ut av det.

Men man er jo alene når folk rundt en egentlig ikke finnes.

Det er best hun er alene til hun finner ut av det.

Hun skal ordne opp.

Hun sto jo der. Hun kjente føttene på bakken. Hun kjente bakken vibrere på grunn av undergrunnen. Hun sto jo på en av verdens mest trafikkerte gater. Var det virkelig? Hun visste ikke. Derfor gråt hun.

Men det kom til å ordne seg. Det visste hun.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #london #reise

PÅ TIDE Å LETTE PÅ VINGENE IGJEN

Føleri følera.

Alle disse følelsene. Lite visste jeg at de var kommet for å bli. De er ikke farlige. De kommer bare i forskjellige doser. Noen ganger kommer de på besøk når du minst aner det. Men som gjester flest, så drar de igjen. Det er bare ikke alltid de husker å ta med seg alle tingene sine. Noen ganger blir det igjen en jakke, eller et skjerf. Da er det kanskje ikke alltid man vet hvor man skal gjøre av disse tingene. Kanskje tar man vare på de. Eller kanskje man leverer de der de hører hjemme. Kanskje tenker man ikke over det en gang.

Jeg for min del har en egen eske med gjenglemte ting. Jeg samler på de. Det virket som en god ide i begynnelsen, men esken blir stadig fullere. Nå er esken full, og jeg kjenner ingenting.

Du vil finne sammenhengen, sa de. Det spiller ingen rolle hvordan, så lenge du finner fram.

Det var da jeg forsto at dette er viktig. Det er ikke sikkert det behøver å ta så lang tid, men det får ta den tiden det tar. Men hva er egentlig tid?

Vet du hvilken dag det er i dag Eline?

Nei.

Vet du hva klokken er Eline?

Nei.

Tid er kontroll av eksistens. Fødsler. Bursdager. Dødsfall. Livet. Men hvis dette egentlig ikke er ekte, trenger vi da tiden?

Det går sikkert bra, men det er lurt å være på den sikre siden. Det viktigste nå er at jeg ikke overser noe.

Jeg husker ikke helt hva som har skjedd, men jeg vet at jeg har hatt det bra. Eller, jeg tror det hvertfall.

Jeg sier ja til ting for å føle meg virkelig igjen. For jeg vet rett og slett ikke om jeg er virkelig. Kanskje spiller det ingen rolle.

Det er som om alt rundt meg er iscenesatt og at jeg bare spiller en rolle i en film. Så ser jeg litt på filmen i etterkant. Noen ganger ler jeg. En sjelden gang gråter jeg. Men de aller fleste gangene blir jeg redd. For jeg kjenner ikke dette.

Jeg er en fremmed. En fremmed i egen kropp. Eller er det min kropp? Jeg vet faktisk ikke lenger.

Men det finnes en sammenheng. Jeg vet det. Det gjelder bare å ikke gi seg.

Det er på tide å lette på vingene igjen. 



 

#psykiskhelse #psykiatri #tanker #livet

HADDE ALDRI TRODD

 

Hadde aldri trodd

At luften kunne føles så ren

At sommerfugler kunne kjennes så bra

 

Hadde aldri trodd

At nyklippet gress kunne lukte så godt

At fugler kunne kvitre så høyt

 

Hadde aldri trodd

At en ukjent klem kunne varme

At et forsiktig blikk kunne gi trygghet

 

Hadde aldri trodd

At en følelse kunne viske vekk tid og sted

At tiden kunne fly så fort

 

Hadde aldri trodd

At jeg måtte miste meg selv for å finne svar

At jeg måtte lete dag og natt

 

Hadde aldri trodd

At jeg så raskt kunne forsvinne

At det kunne føles så fint

 

Hadde aldri trodd

At jeg skulle få oppleve så mye

At folk kunne bli glad i meg

 

Hadde aldri trodd

At jeg skulle være så heldig

 

Men det er jeg

 


 

#psykiatri #dikt #psykiskhelse #poesi #søndagsfølelsen

SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL II


 

For et engasjement. Jeg blir helt imponert over nysgjerrigheten som finnes der ute, og jeg takker både kjente og ukjente for spennende spørsmål. Igjen, takk for at du tok deg tid. Takk for nysgjerrigheten din. Her kommer svarene på del II.

Når er du lykkeligst?

- Jeg er uten tvil lykkeligst når jeg er rundt de menneskene jeg er glad i.


 

Studerer du fortsatt?

- Nei, jeg studerer ikke lenger. Det er både sårt og fint. Drømmen var lenge å bli sosionom. Derfor startet jeg å studere sosialt arbeid høsten 2013, men ble syk allerede påfallende vinter. Tiden siden da har det vært en real berg og dalbane med heftige runder på sykehus. Dette resulterte til slutt i at jeg måtte avslutte studiet. Det vil si, jeg måtte avslutte, eller så hadde skolen avsluttet det for meg. Så får vi se hva fremtiden bringer. Jeg er optimistisk hvertfall. Nå er jo alle muligheter åpne.

Beskriv en perfekt dag.

- Stå opp tidlig. Gjerne før fuglene fiser. Drikke minst 3 kopper kaffe. Knekkebrød med gulost. Høre på radio, alltid P3. Gå en tur i frisk luft. Sitte på kafe. Treffe noen jeg er glad i. Gjøre noe meningsfullt, som å skrive, lese, dra på et foredrag.

Du skriver mye, men hvilken tekst er du mest fornøyd med?

- Jeg er nok aller mest fornøyd med teksten Jeg så hun satt der. En tekst som beskriver min opplevelse av tvangsmedisinering. En tekst som ble til min første kronikk i en avis. En kronikk som førte til en telefon fra statsministerens kontor, og til et besøk dit. Det ble et veldig tydelig bevis for meg at språk er makt. Lite visste jeg, da jeg satt på rom 10 og gjorde notater i dagboken min, at de samme linjene skulle føre til en samtale med statsministeren.

Har du andre "hjertesaker" enn psykisk helse? I så fall, hva?

- Selv om psykisk helse er min kampsak, så engasjerer jeg meg også for andre ting. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien, men jeg har også en del erfaring fra å være under barnevernet. Jeg skrev noe om dette i innlegget Løvetannbarn. Jeg engasjerer meg veldig for et bedre barnevern. Et vern som er til for barnets beste. Jeg er også veldig engasjert i skolen. Jeg husker jeg skrev mitt første innlegg til Aftenposten som 17-åring om tilpasset opplæring. Jeg har alltid vært opptatt av at man må møte mennesker der de er. Det må til hvis man skal få til en framgang. Det er min mening.

Vil du ha barn en gang i fremtiden?

- Jeg tenkte nok lenge at jeg ikke ville ha barn. Jeg har vært redd for at jeg ikke vil være en god nok forelder. Hvordan kan jeg, med alle de utfordringene mine, kunne ta vare på et lite barn. Hvordan kan jeg kunne ta vare på et annet liv når jeg ikke engang kan ta vare på mitt eget? Det er tanker jeg har hatt. Jeg har også hørt andre advare meg mot å få barn på grunn av diagnosen min. Det hjalp ikke akkurat. Men nå vet jeg at ting er annerledes. Nå vet jeg at mine arr tvert i mot gjør meg mer rustet. Jeg er sikker på at jeg en vakker dag vil bli en sterk og flott mor full av empati. Så ja, jeg vil ha barn en gang i framtiden.

Hva er din yndlingsreklame?

- Reklamen for fosterhjem. Den gikk en stund på TV2 tror jeg. Vi blir kjent med en liten gutt som ikke har mat i matboksen sin på skolen. Mens han er ute en tur fyller resten av klassen opp boksen med all slags mat, grønt og frukt. Ikke ofte jeg gråter av ting jeg ser på TV, men dette knuser hjertet mitt hver gang.

Hva er ditt beste og verste minne fra innleggelsene dine?

- Mitt verste minne fra innleggelsene mine må være de gangene jeg ble beltelagt i 2015. Finnes mye vondt man kan oppleve i psykiatrien, men dette ga traumer. Mitt beste minne er nok 25-årsdagen min. Bursdagen som ble feiret på en akuttpost med kake, sang og dans fra personalet.

Hvordan var din psykiske helsetilstand da du gikk på grunnskolen og videregående? Hvis du slet da, fikk du god hjelp?

- Jeg pleier å si at jeg debuterte psykiatrisk som 16-åring. Det var på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående at jeg ble kjent med begrepene angst og  depresjon. Jeg fikk hjelp for det, og brukte litt lenger tid på skolen. Men jeg fullførte. Det tok tid, men jeg ble bedre igjen og jeg hadde en lang stabil periode etter dette. Jeg jobber med et innlegg om mitt første møte med psykiatrien nå.

Hva er det beste reisemålet du har besøkt?

- Jeg er så privilegert at jeg er rimelig bereist. Jeg var med på en tur til Tanzania høsten 2013. Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gjorde fra meg i hull i bakken, dusjet med hjelp av en pose festet i et tre, og sov ute i bushen med lyden av hyener i bakgrunnen. Likevel vil jeg si at mitt aller beste reisemål har vært Toscana. Får du sjansen til å besøke den lille landsbyen Lucca, så gjør det. Vakrere landskap skal du lete lenge etter. Jeg forelsket meg helt i vingårdene, oliventrærne, den gode maten, solnedgangen, og den varme vinden. Dit skal jeg tilbake.

Hvis du skulle levd i en annen tid, hvilken skulle det vært og hvorfor?

- Elsker spørsmålet! 80-tallet. Definitivt. Pastellfarger, skulderputer, disco-kuler, Modern Talkning. I say no more.

Hva var drømmeyrket ditt da du var liten?

- Hva vil du bli når du blir stor da Eline? Jeg skal bli flyvertinne, sa jeg, mens jeg pent øvde på å vise de rundt meg nødutgangene. Jeg øvde også på å servere kaffe og te. Jeg husker dette faktisk veldig godt. Som liten var jeg heldig som hadde flydd en del. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg så opp til flyvertinnene. Jeg syns de var så vakre, og at de hadde så fine drakter. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli akkurat som de.

Hva gjør oppmerksomheten i den digitale offentligheten med deg? Har den en funksjon?

- Dette er et veldig interessant og viktig spørsmål. Oppmerksomhet kan jo være fint det. Men alt med måte, er det noe som heter. Oppmerksomhet kan gi en rus det og, i likhet med for eksempel alkohol. Jeg var nok ikke så bevisst på det i starten, og det ble kanskje litt mye. Nå som jeg har fått ting litt på avstand tror jeg at jeg har et mer avslappet forhold til det. Men jeg tror absolutt at oppmerksomhet i den digitale offentligheten har en funksjon. I mitt tilfelle har det gitt meg mer tro på meg selv. Jeg har fått bekreftelser på at det jeg gjør er bra, og har kjent på at det har føltes godt. Mestringsfølelse er noe jeg har savnet i lang, lang tid. Den har nå kommet tilbake.

Har du angret på at du startet bloggen?

- Nei, overhode ikke. Det at jeg startet denne bloggen september 2016 har kun vært positivt for meg. Jeg har åpnet meg mer. Det har hjulpet folk rundt meg til å forstå meg bedre. Og det har klart åpnet dører for meg. Lenge følte jeg meg ubrukelig, og jeg følte ikke mestring noen plass. Mitt liv var sykehus. Bloggen har gitt meg mer troen på meg selv. Det har også utvidet nettverket mitt, noe jeg virkelig setter pris på. Det finnes så mange bra mennesker der ute.

Hvordan er behandlingssituasjonen din nå når du ikke skal på den langtidsposten? Får du hjelp hjemme/poliklinisk?

- Behandlingssituasjonen min nå som jeg ikke er innlagt på sykehus er veldig fin, etter min mening. Jeg er så heldig at jeg har samme behandler nå som da jeg kom inn i systemet i 2013. Vi har en veldig god kjemi, noe jeg er veldig glad for. Behandlingen går i hovedsak ut på samtaler. Noen ganger på poliklinikken, men ofte ute et annet sted da jeg heller foretrekker det. Vi kan snakke om alt mulig rart. Jeg ser på behandleren min mer som en personlig rådgiver enn som en behandler. I tillegg er det jo noe medisinsk oppfølging.

Hvordan ser du på innholdet i psykosene dine når du har kommet ut av psykosen? Skjønner du reaksjonene til noen av de rundt deg? Prater du med dem om det som har skjedd?

- Dette var et vanskelig, men viktig spørsmål. Helt ærlig så prøver jeg å ikke tenke på det så mye. Som om jeg heller ønsker å skyve det vekk. For det er jo ubehagelig. Det skremmer meg sånn at jeg kan bli så dårlig at nesten prøver å ufarliggjøre det. Forsvarsmekanisme. Men det er et faktum at jeg har en alvorlig psykisk lidelse som jeg er nødt til å ta på alvor. Derfor snakker jeg mye om dette med behandleren min. Vi forsøker å forstå hva som har skjedd, hvor det bikket over, for å kunne forhindre en eventuell ny sykdomsepisode. Når det gjelder de rundt meg så har jeg ingen problemer med å forstå at det kommer ulike reaksjoner. De fleste blir redde for meg. Noen trekker seg unna, noen føler kanskje de må passe veldig for meg, mens andre blir sinte. Dette er vanskelig, men viktig å snakke om. Jeg er nok ikke den enkleste å snakke med når ting står på som verst, men jeg er fortsatt Eline. Uansett har jeg erfart at det har vært til hjelp å snakke om ting i etterkant. Bedre sent enn aldri. Det er viktig, ikke bare for meg, men også for de rundt. En sykdomsepisoden rammer ikke bare den som står midt opp i det, men også de rundt.

Går du på noen medisiner nå? Syns du det er for mye press på dette i psykiatrien, eller ser du at mange også kan ha nytte av å bruke psykofarmaka?

- Dette spørsmålet fortjener et eget innlegg til svar. Kanskje skal jeg få til det. Medisiner er ikke mitt favorittema, av ulike grunner, men jeg skal forsøke og gi et kort svar her. Ja, jeg går på medisiner nå. Jeg har prøvd meg uten flere ganger. Det ender på sykehus hver gang. Jeg er rimelig sta av meg, men noen ganger må man kaste inn håndkleet. Ja, det er definitivt mye press på medisiner i psykiatrien. Det kan jeg si med sikkerhet, for jeg har hørt mange si at de opplever det samme. Likevel ser jeg at noen har nytte av psykofarmaka. Men dette er ikke noe ja/nei-spørsmål. Dette er ikke et svart/hvitt-bilde. Det jeg er opptatt av er at pasienten selv får være med på å bestemme hva som skal tilføres egen kropp. At pasienten blir hørt, og at det er god informasjon om det bestemte medikamentet. Om virkninger og bivirkninger. Dette har manglet i min sykehushistorie. Dessverre har jeg fått oppleve medisineringens tunge bakside opp til flere ganger. Dette har jeg skrevet litt om tidligere, men jeg tenker jeg godt kan skrive litt mer om det senere. Det er et tema som engasjerer mange. Kanskje ikke så rart fordi det angår så veldig mange andre enn meg.

Har du bedt om innleggelse på åpne poster før? Kunne du tenke deg f. eks en brukerstyrt seng på et DPS?

- Ja, det har jeg gjort. Men jeg har vært såpass dårlig at dette dessverre ikke har vært mulig. Når det er sagt så har jeg hørt mange snakke varmt om denne ordningen. Det beste er jo å kunne kjenne etter selv når man trenger hjelp, og at man får den hjelpen man trenger da. Ikke vente til det har gått så langt at man må fatte et tvangsvedtak for hver eneste handling.

Har du og dine nærmeste laget noen kriseplan for hva du kan gjøre neste gang du evt. blir syk?

- Ja. Den siste uken jeg var lagt inn sist brukte vi en del tid på å lage en mestringsplan. Jeg har vært med på en slik utarbeidelse tidligere, men det lille papiret har en merkelig tendens til å støve vekk i en skuff. Derfor har jeg denne gangen lagt mestringsplanen et sted som gjør at jeg kan ta den fram når jeg blir usikker. Mine nærmeste vet om den. Behandleren min er også flink til å ta den fram når hun tenker det er nødvendig. Vi vil jo alle at jeg skal holde meg så stabil som mulig.

Hvor lenge har du levd med Schizoaffektiv lidelse, og hvordan føltes det å bli stilt diagnosen? Hvordan fant du/dere ut at det kanskje var noe galt?

- I 2014 hadde jeg min første lengre innleggelse. Jeg ble innlagt for en manisk episode. Jeg sov ikke, spiste ikke, og hadde masse energi. Den gang ble jeg diagnostisert med bipolar type 1. Da jeg ble skrevet ut gikk det ikke lang tid før jeg ble innlagt på nytt, da med psykotiske symptomer. Jeg så ting som andre ikke så, jeg trodde jeg hadde magiske evner, og jeg hørte ting andre ikke hørte. Dette gjentok seg en del ganger, og det ble foreslått at jeg skulle gjennom en lengre utredning. Denne utredningen resulterte i at jeg fikk diagnosen schizoaffektiv lidelse i 2015. For min del kan man kalle det hva man vil. Det er klart at det kan virke skremmende å få en psykoselidelse. Men vi møter alle på et eller annet i løpet av livet. Og psykiske lidelser er like vanlig som somatiske. Jeg hadde problemer. Jeg trengte hjelp. Og hjelp fikk jeg.


(Foto: KK)

Har du noen gang møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien? Har du i så fall hatt nytte av å prate med den/de?

- Jeg har møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien. Min opplevelse var at det var veldig nyttig. Det er alltid godt å snakke om noen som har vært igjennom litt av det du har, og som forstår deg på en dypere måte enn de som har lest seg fram til ting.

Hva skal til for at du føler du har lykkes i livet?

- Hvis jeg kan våkne hver dag å glede meg til en ting. Det trenger ikke være så stor ting. Kanskje spise en god frokost. Kanskje gå en tur. Kanskje ringe en venn. Da har jeg lykkes. Å lykkes i livet betyr ikke at man ikke besøker sykehuset innimellom. Det betyr ikke at man ikke gråter seg i søvn noen ganger. Det betyr heller ikke at man seiler problemfritt gjennom utdanning og jobb. Det vet jeg nå. Jeg har lykkes i livet når jeg klarer å ta vare på meg selv og de rundt meg.

Hvor ser du deg selv 10 år frem i tid?

- 10 år fram i tid er jeg 36 år gammel. Hjelp. Det var rart å tenke på. Jeg elsker byen jeg bor i nå, og håper at Oslo fremdeles vil være mitt hjem i 2027. Jeg har fremdeles de samme gode vennene mine. Jeg er nesten symptomfri, men hilser på min behandler en gang i ny og ne. Om 10 år har jeg fast jobb, og kanskje en liten familie.

Hvis du kunne spurt oss leserne om hva som helst, hva ville det vært?

- Å, jeg har så mye jeg lurer på. Hvem er du? Hva gjør deg glad? Hva engasjerer deg? Hva ønsker du å lese om? Kan vi bli kjent? Jeg lurer ofte veldig på hva som skjuler seg bak tastaturet på den andre enden. Jeg drømmer faktisk om å invitere blogglesere på en bli-kjent-fest hjemme hos meg. Ville du kommet?



#spørsmålsrunde #psykiatri #psykose #psykiskhelse
 

DEN FREMMEDE MANNEN MED BRILLER

Det var søndag kveld. Jeg hadde stirret på snøen som så lett falt på bakken i sikkert en time. Det så fint ut. Jeg ville ut å kjenne på snøen. Kjenne om den var kram. Kanskje jeg kunne lage snømann. Jeg var urolig så jeg fikk mast meg til en luftetur. En av pleierne var med meg. Vi gikk runder rundt sykehuset. Snøen var ikke kram. Den var lett som fjær. Lufta var skarp og ren. Jeg pustet inn luft som om jeg ikke hadde mer oksygen i lungene mine og trengte påfyll. Selv om jeg ikke var spesielt glad i sykehusområdet måtte jeg innrømme for meg selv at det var spesielt fint denne kvelden her.

Det gikk en mann forbi. En fremmed mann. Jeg la merke til at han hadde briller. Jeg snudde meg etter han. Han snakket til meg. Jeg var helt sikker på at jeg hørte noe. Han hadde en viktig beskjed til meg. Jeg var overbevist.

Jeg stoppet opp og stirret bak etter mannen. Han gikk videre i ganske raskt tempo.

Hva skjer nå Eline? Pleieren som fulgte meg ute stoppet opp og så på meg. Jeg sa hva jeg tenkte. At den fremmede mannen prøvde å si noe til meg. Pleieren sa hun ikke hadde hørt noen ting.

Vi gikk videre, men jeg klarte ikke legge fra meg tanken på at den fremmede mannen med briller skulle si noe viktig til meg. Kanskje han visste noe om kodene. De viktige kodene som jeg måtte finne ut av. Ja, han var nødt til å ha informasjon til meg.

Vi hadde akkurat rundet bygget for andre gang da jeg så den fremmede mannen med briller igjen. Jeg spurte pleieren om jeg burde snakke med han, men hun rakk ikke å svare før jeg henvendte meg til han.

Unnskyld! Unnskyld, men prøvde du å si noe til meg nå nettopp? Sa jeg mens jeg speidet mannen opp og ned. Nei jeg gjorde ikke det, sa mannen. Jeg syns nemlig at du prøvde å fortelle meg noe i ste skjønner du, jeg er sikker på at jeg hørte noe, fortsatte jeg. Nei jeg snakket med noen andre der borte for litt siden, sa mannen og pekte i en annen retning. Kanskje jeg snakket litt høyt bare, det beklager jeg, sa den fremmede mannen med briller.

Jeg stusset over svaret hans, men pleieren og jeg gikk videre. Tankene raste.

Det var jo kjemperart, sa jeg til pleieren. Hun så på meg og var stille en stund før hun sa, men Eline, så du ikke hvor forbauset han ble da du snakket til han?

Jeg la ikke merke til det. Jeg tror han løy. Faktisk er jeg ganske sikker på at han skjuler noe. Han prøvde å snakke til meg, og han vet noe om disse kodene. Kanskje jobber han hemmelig for politiet, sa jeg mens jeg gikk i et enda litt raskere tempo.

For meg virket han bare som en helt vanlig mann som var ute og gikk tur, sa pleieren.

Jeg ristet på hodet. Jeg sluttet å gå og ble stående stille en stund. Hva tenker du på Eline? Spurte pleieren. Det er mye som tyder på at han holder på informasjon jeg burde ha. Jeg tror jeg må finne han igjen slik at jeg kan få svar, sa jeg bestemt.

Jeg tror ikke det er noen god ide Eline. Faktisk så tenker jeg vi bør gå inn igjen nå, så kan vi snakke litt om det der. Jeg tenkte så det knakte, men gikk med på det. Jakken forble på, selv om vi var inne igjen. Jeg hadde ikke tid til å ta den av. Dessuten skulle jeg jo ut igjen å finne den fremmede mannen med briller. Jeg ble gående frem og tilbake ved vinduet for å speide etter han.

Jeg sa jeg ville ut igjen for å finne han. Jeg resonnerte meg høyt frem til hvorfor det var den beste løsningen. Jeg husker kanskje ikke så godt hvordan han så ut, men jeg la merke til at han hadde briller, så jeg finner han nok, sa jeg.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #vrangforestilling #sykehus #innleggelse

 

DEN BERØMTE BALANSEN

Nå holder du på å bli syk igjen Eline, var det noen som sa til meg. Jeg har ikke vært utskrevet fra sykehuset en uke engang.

Det er ikke alltid jeg klarer å følge like godt med, men jeg husker godt siste samtalen jeg hadde før jeg slapp ut i det fri igjen. Rutiner, rutiner, rutiner. Søvn, mat, hvile, og litt aktiviteter. Du må finne balansen Eline. Balansen, tenkte jeg for meg selv. Hva er det? Jeg har danset ballett i flere år og syns jeg har opparbeidet meg en rimelig god balanse etterhvert. Men mye sier meg at det ikke var denne balansen legen snakket om.

Jeg hører om den stadig vekk. Stadig flere søker balansen i livet. Men hva innebærer det da? Og hvordan ser den ut? Jeg vet like godt som alle andre at jeg trenger både søvn, mat, hvile, og aktiviteter i livet mitt. Men hvor mye av hva? Vi er jo bygd forskjellig. Selv om jeg spiser 10 knekkebrød med gulost til frokost hver dag så betyr ikke det at det passer for alle. Er det her den berømte balansen kommer inn? Vel i så fall leter jeg enda.

Jeg prøver så godt jeg kan. Vekkerklokken står på det samme hver morgen, og jeg forsøker å legge meg til samme tid hver kveld. Dette gjør jeg fordi jeg har hørt det er lurt med en god døgnrytme. Ikke like lett å få til bestandig. Noen ganger vil pulsen bare ikke roe seg, og det er rett og slett vanskelig å lukke øynene. Litt sånn har det vært i det siste.

Ja ja, mer tid til å lete etter den berømte balansen. Ok Eline, måltider. Fire faste om dagen. Det kan du klare. Det er sunt for kropp og sinn, det vet du. Bra plan, men det holdt i to dager. Oi, nå har det gått 8 timer og du har glemt å spise Eline. Men jeg er ikke sulten. Dette går fint. Dessuten skjer det så mye spennende jeg ikke vil gå glipp av. Det går bra.

Ja ja, mer tid til å lete etter den berømte balansen. Jeg legger meg stadig ned på sofaen for å meditere litt. For å lytte til kroppen og hvordan den har det. Skal visst være sunt og bra det og. Jeg lukker øynene. 2-3 sekunder. Lukker de opp. Nok nå. Spretter opp fra sofaen som en rakett.

Nei, jeg får heller gå ut å lete etter den berømte balansen.

Aktiviteter ja. Det skal være bra. Må huske og trene. Det er sunt. Tror jeg melder meg på et klatrekurs. Klatring 2 dager i uken. Det blir bra. Det har jeg tid til. Det vil sikkert hjelpe på balansen. 

Så må jeg gjøre noe viktig for samfunnet. Jeg blir besøksvenn 1, 2, 3 personer i uken. Det blir nok bra. Det må da gi balanse. Si ja til ting Eline. Det er bra. Jeg tror jeg slenger på et kurs hos Røde Kors i tillegg for sikkerhetsskyld.

Så må jeg jo ikke glemme og være sosial. Du bør utvide ditt sosiale nettverk Eline. Ja, det burde jeg. Så da gjør jeg det. Kafebesøk, turer i skogen, quiz. Så mange fine mennesker det finnes. Dette føles godt. Dette er bra. Nå gjør jeg noe riktig.

Men hvor er den berømte balansen? Den som alle snakker om, men som ingen vet hvordan ser ut. Og hvorfor skjelver beina mine? Hvorfor gråter jeg uten grunn?

Eline, du er nødt til å ta en pause nå. Ta medisiner, spis, og sov. Klar tale. Men hva med balansen da? Hvis ikke jeg finner den, finner den meg?

 

#psykiatri #psykiskhelse #balanse

TVANG VS FRIVILLIGHET

Den beste hjelpen jeg har fått har faktisk vært under tvang. Det er utrolig at dette kommer fra meg. Men etter å ha vært innlagt frivillig over en periode ser jeg virkelig forskjellene, selv om det selvsagt er fordeler og ulemper med begge deler. Jeg vil påstå at jeg har vært like syk når jeg har vært innlagt på tvang som når jeg har vært lagt inn frivillig. Det jeg lurer på nå er om frivillighet alltid er forsvarlig.

En gang jeg var lagt inn på tvang fikk jeg beskjed om at forskjellen ikke var så stor, at jeg ikke skulle tenke så mye på det fordi det kun var ordet som var annerledes. Behandlingen ville bli den samme. Det vet jeg nå at ikke stemmer. Jeg tror det ble sagt for å berolige ei jente som i utgangspunktet var veldig redd for tvang og unødvendig maktbruk.

Forskjellen på tvang og frivillighet er enorm og kan få store konsekvenser. Man får en mye større frihet når man er lagt inn frivillig. Det er det ingen tvil om. Den friheten tålte ikke jeg. Den gjorde meg dårligere enn jeg i utgangspunktet var. Jeg følte meg mer forvirret og mer stresset, blant annet på grunn av alle valgmulighetene. Mulighetene var mange, og jeg endte opp med å ta dårlige valg for meg selv. Det ser jeg nå. Jeg ble lagt inn på tvang under en uke etter mitt frivillige opphold, der jeg ble skrevet ut med psykotiske symptomer. Jeg mistenker at slik den frivillige hjelpen ble utført opprettholdt psykosen min.

Jeg tror at det frivillige oppholdet på sykehuset kunne vært kortet ned betraktelig dersom det hadde blitt brukt noe tvang. At jeg sier det, som har vært sånn i mot bruk av tvang, det sier en del. Men husk at det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Det viktigste for meg er faktisk ikke hvilken paragraf jeg er under. Det aller viktigste er om hjelpen jeg mottar gjør meg bedre.

Må det være tvang eller frivillighet? Må det være full pakke med beltelegging, tvangsmedisinering og innesperring, eller full frihet med masse valgmuligheter? Må det være så sort/hvitt? Jeg tror ikke det. Vi mennesker trenger nyanser. Livet er ikke sort/hvitt, det finnes mange ulike grå nyanser fra den ene enden av skalaen til den andre.

Man behøver ikke nødvendigvis miste seg selv helt på tross av at man er innlagt på tvang. Det vet jeg, for jeg har selv erfart det. Man kan fremdeles medvirke. Man har fremdeles en rett til å bli hørt. Selv om dette er noe alle burde være klar over så virker det ikke alltid slik.

Tvang har for meg betydd overføring til langtidsavdelinger. Tvang har betydd tvangsmedisinering, beltelegging, fastholding. Og det har betydd mye redsel og desperasjon.

Men det har også betydd at jeg har blitt ivaretatt. Det har betydd at jeg har blitt trygget, og at jeg har sluppet kontrollen. Igjen, det handler om måten tvangen blir utført på. Blir det gjort på en trygg og forsvarlig måte, i henhold til loven, så kan faktisk pasienten sitte igjen med både autonomien og verdigheten i behold. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Kan frivillighet gjøre pasienter sykere? Ja. Akkurat på samme måte som tvang kan det. Det er uansett hjelp det er snakk om. Og da handler det om måten hjelpen utføres på. Vi mennesker er ulike med ulike behov. Det skulle jeg ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av. Vi trenger individuell behandling uavhengig av diagnose.

Da jeg var innlagt frivillig fikk jeg ofte høre ting som, du er jo her frivillig så vi kan ikke nekte deg å gå ut. Eller, du er innlagt her frivillig så du bestemmer selv. Det er sant, jeg var innlagt frivillig. Men det viste seg med tiden at den behandlingen jeg fikk ikke var tilstrekkelig. Så kan man jo bare lure på hvorfor. Enkelte påstår at frivillighet blir det samme som likegyldighet. Det nekter jeg å gå med på. Ser jeg tilbake så kan jeg kanskje tenke slik selv, men igjen ? det hele handler om hvordan selve hjelpen blir gitt.

Jeg er sikker på at behandlingsapparatet møter mange ulike etiske dilemmaer hva angår tvang/frivillighet. Naturligvis. De må ta hensyn til pasientens beste. De må forholde seg til pårørende, til sykdomsbildet, til hva som er forsvarlig, og selvsagt også lovverket. Og det er jo ikke én person som sitter og bestemmer alt, det er flere inne i bildet som skal mene noe om den bestemte pasienten. Heldigvis.

Men er ikke det viktigste at pasienten får rett hjelp til rett tid? Hvem skal da bestemme hva som er rett? Sykepleierne? Overlegene? Spesialistene? Pårørende? Eller pasienten selv?

Det er jo disse tingene jeg er så opptatt av. Det er en grunn for at jeg bruker meg selv som eksempel. Det er en grunn for at jeg går ut offentlig med mine erfaringer knyttet til psykiatri og tvang. Ikke bare for å belyse det som ikke fungerer så bra, men også for å få fram det som faktisk fungerer. Og igjen, dette er ikke noe sort/hvitt bilde. Vi er nødt til å se nyansene.

Så hvor langt skal man tøye strikken for å bevare et menneskets autonomi? Er det når det står om fare for liv? Er det når pasienten reiser rundt i verden på psykotisk grunnlag på jakt etter svar? Jeg vet ikke. Jeg er ingen spesialist. Jeg er bare et menneske med en del erfaringer.

Er det mulig å bevare autonomien selv om man er underlagt tvang? Ja, det vet jeg at det er. Det hele kommer an på hvordan tvangen blir utført. Vi kan ikke ha det sånn at det enten blir full autonomi eller full paternalisme.

For hva kan bli konsekvensene? I mitt tilfelle har jeg mistet tid. Dyrebar tid. Jeg har mistet venner. Jeg har måttet avslutte studiene. Og jeg tilbringer forferdelig mye tid bak låste dører.

Jeg er bare en pasient. En av mange. Men jeg er først og fremst et menneske. Jeg er et menneske med erfaringer jeg gjerne vil dele. Forhåpentligvis kjenner noen seg igjen i problematikken. Og forhåpentligvis kan man bruke noe av dette til å få til endringer. Positive endringer.

Jeg sier det igjen. Det er ikke tvangen som er problemet. Det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang #innleggelse #frivillighet #sykehus

NÅR JEG FINNER VEIEN HJEM

 

Å bo i egen kropp er ingen enkel sak

Prøv det den som tør

 

Jeg tør ikke

Ikke nå

 

Når jeg finner veien hjem vil alt blir bra

Ting vil falle på plass

 

Å strekke ut en hånd kan føles godt

Men å ta i mot en kan være vanskelig

 

Jeg tør ikke

Ikke nå

 

Når jeg finner veien hjem vil alt bli bra

Da kan jeg slutte og lete

 

Å gå seg vill kan være skummelt

Men selv når mørket faller finnes det lys

 

Å ta plass i denne verden kan være utfordrende

Men alternativet gjør vondt

 

Jeg tør

Jeg tør nå

 

Jeg ser med øynene lukket

Jeg snakker med munnen igjen

Jeg skal finne veien hjem

 


 

#psykiatri #psykiskhelse #dikt #psykose #innleggelse #sykehus
 

PÅ TIDE Å KOMME SEG HJEM

Det må være et eller annet jeg ikke helt forstår. Det ser ut til at andre her tar dette oppholdet som en slags ferie. Folk slapper av i sofaen, leser bøker, spiller spill. Og det ser ut til at de nyter det. Jeg forstår det bare ikke. Nå er det selvsagt noen som er her frivillig, det har kanskje litt å si om man ønsker å være her selv. Jeg gjør jo ikke akkurat det. Så klarer jeg ikke slappe av i sofaen, lese bøker, eller spille spill heller. Jeg blir så forbanna rastløs. Bare jeg setter meg ned kan jeg kjenne tårene presse på.

Mens jeg sitter her på stua kan jeg høre klokken på veggen tikke. Lyden av sekundviseren er så intens at den borrer seg inn i ørene mine. Det kunstige lyset i taket er så hvitt og skarpt at jeg myser. Jeg må blunke noen ekstra ganger enn hva jeg ellers ville gjort. I tillegg er det en intens lukt av te som fyller hele rommet. Jeg tror aldri jeg kommer til å drikke te igjen etter dette oppholdet.

Jeg ser rundt meg og studerer kunsten som er hengt opp på veggene. Foran meg henger et bilde av en svart sommerfugl i bur. Jeg trodde sommerfugler flest hadde farger, og jeg trodde hvertfall de skulle være ute i det fri. Kanskje en merkelig form for humor sykehuset har. Bildet som henger ved siden av meg er av en gutt som gråter ved siden av en hest. Jeg vet ikke helt hva slags assosiasjoner det er ønsket at jeg som pasient skal få, men jeg kan vel si det at det ikke er av det gode slaget.

Ellers så ligger det strikketøy strødd rundt overalt. Som en slags påminnelse om tvangsstrikkingen jeg ble utsatt for sommeren 2014. Den sommeren som resulterte i over 20 psykiatriluer. Så ligger det puslespill på bordene. Ikke søren om jeg bidrar på det feltet der. Det har jeg hverken lyst eller tålmodighet til.

Det viktigste er vel kanskje hvordan man har det, ikke hvordan det ser ut rundt en. Likevel er jeg av den oppfatningen at omgivelser spiller en sentral rolle på trivsel. Hvis sykehuset ikke hadde tenkt det samme så hadde det vel ikke tatt seg bryet md å henge opp bilder i det hele tatt. Jeg lurer bare veldig på hva de har tenkt underveis.

Mens jeg sitter her på stua går det opp for meg hvor sinnssykt hele dette opplegget egentlig er. Det er jo bare helt absurd. Her tilbringer jeg all min tid i et bygg hvor jeg er omringet av leger, psykiatere, psykologer, spesialister, og sykepleiere. De samme menneskene som bestemmer over meg, forer meg med medisiner, og utøver tvang på meg. I pausene er det så vidt vi møter blikkene til hverandre. Da er jeg luft. Da later vi som ingenting. For sånn er det bare. Det er ikke normalt. Det gjør noe med meg. Jeg er sterkt redd for at det kommer til å ødelegge mine sosiale antenner. At mine evner til å interagere med andre mennesker vil dø ut.

Jeg tror i utgangspunktet at dette er et godt sted for psykisk syke mennesker. Men jeg innser nå at dette stedet nok mest er ment for mennesker som ønsker å være her selv. Mennesker som ønsker å motta hjelp. Jeg er nok ikke helt der nå. Ja jeg er innlagt på tvang, for i utgangspunktet var det jeg selv som ba om hjelp. Hjelpen fikk jeg, bak låste dører, og nå er jeg bedre.

Nå er jeg på et stadium hvor jeg føler jeg ikke blir noe bedre. Slik jeg er nå det er sånn jeg er. Med humørsvingninger. Med opp- og nedturer og det hele. Kanskje er jeg rastløs av natur, og kanskje konsentrasjonen min rett og slett er dårlig i perioder. Livet går jo opp og ned. Det at jeg i det hele tatt er i stand til å kjenne på følelser er en god ting. Et sunnhetstegn, tenker jeg.

Jeg har nok alltid vært, og vil vel alltid være, en utålmodig sjel. Men nå føles det rett og slett unødvendig å være her. Jeg føler nesten at det gjør vondt verre.

Jeg er redd for å være i veien. Redd for å være til bry. Jeg er redd for å si noe feil. Redd for å glemme avtaler. Jeg er også redd for å bli for avslappet her. Og jeg er veldig redd for å bli knyttet til folk. Det er mye å være redd for hver dag. Mye unødvendig redsel spør du meg. Særlig med tanke på at jeg heller kunne ha vært hjemme og levd et tilnærmet normalt liv. Et liv med folk rundt meg som faktisk er glad i meg.

Noe jeg syns er spesielt vanskelig med å være her er at det virker som det ikke er rom for å snakke om de tingene som egentlig betyr noe. Selve grunnen til at vi er her. Det blir selvsagt et tema i planlagte legesamtaler, men jeg opplever at tiden ellers er det svært begrenset hva vi kan og ikke kan snakke om. Været er visstnok favoritten her. Nå har det gått så langt at hver gang været blir bragt opp som tema så brekker jeg meg. Jeg klarer ikke gå rundt å late som. Det er vel ingen som er her fordi man sliter med flass?! Jeg trodde jeg var på et psykiatrisk sykehus.

Som sagt så tror jeg dette stedet egentlig er ment for folk som virkelig ønsker å være her. Jeg har hørt at det står folk i kø for å komme inn. Her legges det opp til at man deltar på felles aktiviteter, at man pusler puslespill, at man snakker om været, at man tar ansvar for avtaler rundt utgang og permisjoner, og at man selv tar kontakt og sier fra om ting. Jeg sliter særlig med det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har fryktelig problemer med å si fra om ting, enten det er positive eller negative ting. Så da blir det til at jeg nesten ikke snakker med folk her, og heller bare føler meg til oppbevaring.

Jeg har full forståelse for at de ansatte ikke kan lese tankene mine, eller lukte når jeg har det vanskelig. Nettopp derfor er det så vanskelig å være her nå. Jeg klarer ikke slappe av. Jeg tør ikke si fra om ting. Og det er vanskelig å tenke at de vil meg vel.

Jeg blir bare mer og mer redd for å miste meg selv oppi det hele. Redd for at personligheten min skal bli borte. Redd for at Eline skal forsvinne.

Nei, jeg må komme meg bort herfra. Jeg nekter å la meg institusjonalisere. Jeg nekter å bli en sånn person som kun snakker om været og pusler puslespill. Som strikker luer for moro. Som gaper ukritisk og pliktoppfyllende hver gang det kommer en tablett. Nei, jeg må komme meg bort. Jeg har fortsatt noe å jobbe med, men resten av jobben kan jeg gjøre selv.


 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #institusjon #innleggelse #tvang

ÅPENHET VS TAUSHET

I dag morges erstattet jeg knasking av piller, og samtaler med psykiatere, med noe litt annet. Jeg erstattet joggebuksen med finkjolen og dro ut på et frokostmøte i sentrum. Tema var åpenhet vs. taushet. Et høyaktuelt tema etter VGs avsløringer av norsk psykiatri. Oslo Redaktørforening inviterte til debatt.

Hvor går egentlig grensen mellom offentlighet og taushetsplikt?

Akkurat i dag er det nøyaktig 6 måneder siden jeg lot meg intervjue av VG. Den 22.november i fjor fortalte jeg åpent om diagnosen min. Jeg fortalte om tvangsinnleggelsene mine. Og jeg delte mine opplevelser med beltelegging. Det skjedde rundt 4000 beltelegginger i 2015. 4000 er mange tilfeller. Jeg var et av de tilfellene. Og det er uten tvil det verste jeg noensinne har opplevd.

Så hvorfor lot jeg meg intervjue?

Da jeg ble gjort oppmerksom på avsløringene berørte det meg sterkt. Jeg ville gi disse avsløringene et ansikt. Jeg ville bidra til endringer i psykiatrien. Mye har skjedd siden da, og jeg har ikke angret en eneste gang på det intervjuet.

Nå, et halvt år senere, er jeg lagt inn på tvang på nytt. Men i mine øyne er ting blitt annerledes etter VGs avsløringer. Noe har skjedd med psykiatrien. Mitt inntrykk er at terskelen er høyere for å gripe inn med tvang. Heldigvis. Jeg er jo selv under tvang nå, men har en helt annen opplevelse av det. Min personlige opplevelse er at ting er i ferd med å endre seg. Da tenker jeg spesielt på at man minsker bruken av tvang, jeg tenker på måten tvangen blir utført på, og på måten man snakker om tvang på.

Hva disse endringene skyldes er vanskelig å si. Om det har en direkte sammenheng med avsløringene, eller om det skyldes mer generelle holdningsendringer, det er det nok ingen fasit på. Jeg tenker at det handler om begge deler. Sikkert flere ting og. Men jeg tenker at det at det har vært så mye fokus på tvangsbruk har nok påvirket holdningene til folk.

Så over til dagens problemstilling. Hvor går denne grensen på åpenhet?

"Pasienter bindes fast ulovlig"

"Pasienter blir liggende sovende i belter"

Dette er bare et par eksempler på mange overskrifter. Dette kunne ikke ha blitt avslørt uten opplysningene, tvangsprotokollene, som VGs journalister fikk tilgang til. Det, for meg, sier noe om hvor viktig offentlighet er.

Tilstede på debatten i dag var VGs journalister, en jurist, en representant fra Den norske legeforeningen, pasientombudet i Oslo og Akershus, og Stortingets helse- og omsorgskomite. Dagens debatt skapte sterke reaksjoner hos panelet. Dette er klart noe som engasjerer. Det skapte også sterke reaksjoner i meg. Jeg ble faktisk helt svett der jeg satt, for temaet som ble diskutert har omhandlet, og omhandler fremdeles meg i svært stor grad. Dette er noe som berører mange.

Det er ingen tvil om at VGs journalister stiller i egen klasse av hva angår journalistikk. Men selv om alle er av den oppfatningen av at den jobben VG har gjort er bra så er det fremdeles noen som mener at åpenheten, denne offentligheten, har gått for langt, og at det ikke beskytter pasientene godt nok. Det er for meg vanskelig å forstå.

Det er stor forskjell på innsyn i anonymiserte pasientopplysninger og på taushetsbelagte personopplysninger. I denne saken, i disse avsløringene, har pasientene blitt anonymisert, og man har fått avslørt ulovlig bruk av tvang. Alle trenger ikke stå fram slik jeg gjorde, men ulovlig tvangsbruk er ikke greit, og det må opp og fram. Kun slik kan vi få til endringer.

Skal fokuset på om man har brutt taushetsplikten gå foran fokuset på pasientens beste?

I mine øyne er ikke dette noe å vurdere engang. Og jeg vet litt om hva jeg snakker om. Juristen i dag nevnte noe om at det står i loven at allmennheten har rett til å vite om det som går ut over offentlige helsetjenester. Det vil jeg si at denne tvangsbruken i aller høyeste grad har gjort. Det har skadet enkeltmennesker. Mennesker som deg og meg. Jeg behøver ikke utdype dette noe mer.

Jeg skjønner faktisk ikke problemet. Kan ikke pressen bli sett på som en kontrollerende part? Helsevesenet tjener absolutt ingenting på å være lukket.

La meg bare gjøre det helt tydelig. Det er forskjell på å lese høyt fra et sensitivt pasientjournal og på å avsløre ulovlig bruk av tvang med anonymiserte tall. Vi som samfunn har et ansvar. Det er mennesker det handler om. Sårbare liv skjuler seg bak disse tallene.

Jeg takker de fantastiske journalistene i VG for den jobben de har gjort. Jeg takker også sykehusene som valgte offentligheten. Nå kan vi få til endringer. Jeg, som for tiden er pasient på et psykiatrisk sykehus, kan si at jeg ser endringer i praksis.

Nå kan det bare bli bedre.

Dersom du har lyst til å lese hele intervjuet med meg i VG kan du trykke på linken under.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/eline-25-ble-beltelagt-i-fjor-den-verste-natten-i-mitt-liv/a/23853640/



(Foto: Harald Henden, VG)

 

#VG #ordebatt #psykiatri #psykiskhelse #psykiskhelsevern #tvang #åpenhet

MIN NASJONALDAG

Natt til 17. var et rent helvete. Jeg ville bare ut. Ut av sykehuset. Ut å lete etter svar. Svar på ting jeg ikke vet hva er. Jeg kjente på at jeg ikke maktet å være i egen kropp. Som om jeg måtte rømme fra meg selv. Jeg var usikker på om jeg var virkelig. Usikker på om jeg egentlig fantes. Som om jeg var statist i en film, og at alle andre rundt meg var skuespillere. Ingen god følelse. Jeg var så urolig at dosen med beroligende ble triplet. Jeg sovnet til slutt, med en tålmodig nattevakt inne på rommet. 

På nasjonaldagen våknet jeg rundt klokken 7. Da jeg åpnet øynene og så de hvite betongveggene sukket jeg høyt. Men det gikk ikke mer en noen få sekunder før øynene mine hvilte på den nydelige bunaden som jeg hadde hengt opp dagen før. Sånn som jeg gledet meg til å ta den på. Det er 17.mai, tenkte jeg. Jeg smilte bredt for meg selv. I dag er jo hele Norges bursdag. Da kan jeg ikke henge med nebbet og synes synd på meg selv. Jeg spratt opp av sengen og hentet meg dagens første kopp med kaffe. Den smakte overraskende godt. 

Det er ikke ofte jeg sminker meg, men denne morgenen ble det både pudder og maskara. Alt for å gjøre litt stas på dagen. 

Da jeg kom ut i fellesstuen oppdaget jeg at bordene var dekket med hvite duker, og pyntet med blå lys, røde blomster, og med det norske flagget. Det gjorde godt å se. Faktisk rørte det meg litt. Som vanlig var jeg den første som var våken. Jeg fant meg en krok i sofaen, og ble sittende der å skrive en stund. Jeg hørte lyden av regn ute, men det brydde jeg meg ikke noe om. I dag skal bli en bra dag uansett, sa jeg høyt for meg selv.

Etter at kaffen var fortært fant jeg veien tilbake til rommet mitt og spratt inn i bunaden. Eller, jeg spratt kanskje ikke helt. Det er faktisk litt av en treningsøkt å få på seg en bunad. Men jeg smilte hele veien. Det er lenge siden jeg har følt meg så fin som jeg gjorde da. Likevel turte jeg ikke gå ut til de andre på avdelingen. Jeg følte meg litt overpyntet. Jeg ventet på rommet til jeg ble hentet. Tenk at jeg skulle få permisjon i flere timer. Jeg gledet meg mer enn noen gang.

Det var helt fantastisk å feire dagen med familie og venner. Jeg vet ikke hvordan, men timene bare fløy forbi. Jeg så ikke på klokken en eneste gang. Jeg glemte til og med at jeg var tvangsinnlagt. Jeg fikk rett og slett en skikkelig pause. Jeg fikk være Eline. Ikke pasienten. Ikke hun på rom 9. Ikke diagnosen. Jeg fikk være personen Eline. Jeg ble sett for den jeg er, ikke som en sykdom. Et virkelig etterlengtet friminutt. Og bunaden, den bar jeg meg stolthet. Jeg tror faktisk jeg vokste fem centimeter.

Realiteten slo meg i fleisen da permisjonstiden løp ut og jeg måtte ta returen tilbake til sykehuset. Jeg hadde jo totalt glemt bort situasjonen jeg egentlig sto i. Det var så vidt jeg ble møtt av et hei da jeg kom tilbake. Hele dagen hadde jeg vært omringet av mennesker jeg er glad i, og som er glad i meg. Så kom jeg tilbake de hvite betongveggene, og ensomheten slo ned i meg hardere enn noen gang. Det var så stille at du kunne høre en knappenål falle i gulvet. Kontrastene ble så himla store. Så store at det gjorde vondt. Som med en mini-hjertesorg gråt jeg meg gjennom resten av nasjonaldagen.

Det er jo ikke farlig å gråte. Noen ganger gråter jeg så hardt at det kjennes som om jeg skal gå i stykker. Men det er ikke farlig det heller. For jeg går ikke i stykker. Det er sunt å gråte. Man får utløp for noe. Jeg tenker tilbake på 17.mai året før. På det tidspunktet var jeg så avflatet av medisiner at jeg ikke var i stand til å gråte. Jeg klarte ikke presse fram en eneste tåre uansett hvor mye jeg ønsket. Det er noe å tenke på. 

Jeg er takknemlig for at jeg i dag klarer å vise at jeg er lei meg. At jeg klarer å vise at jeg er glad. Jeg er takknemlig for at jeg kan kjenne på kontrastene livet byr på. Det er jo noe av det som gjør det spennende. Jeg tror ikke jeg hadde klart å kjenne på glede dersom jeg ikke hadde hatt noen nedturer i ny og ne. Dette må jeg stadig minne meg selv på.

Jeg tror også at jeg må minne meg selv på refleksjonene jeg gjorde meg dagen før 17.mai. Det spiller ingen rolle hvor jeg er. Frihetsfølelsen kan jeg få hvor som helst og når som helst. Det føles bare ikke alltid slik. Men følelser kan lure en. Tanker også. 

Jeg nekter å la meg lure mer.

 

#psykose #følelser #17mai #nasjonaldag #sykehus #innleggelse #psykiatri #psykiskhelse

EN LITT ANNERLEDES 17.MAI

Ja jeg elsker dette landet, men jeg vil ikke feire det på et sykehus.

Altså, nasjonaldag blir det uansett. Spørsmålet er bare hvor jeg skal tilbringe den, og hva jeg gjør ut av det. Dersom feiringen blir på en psykiatrisk avdeling er sjansene for at jeg roper hurra ganske små.

Jeg har feiret både jul, bursdag og påske på sykehus tidligere. Det er lite å rope hurra for. Selvsagt gjør personalet en litt ekstra innsats for at vi pasienter skal få en så god opplevelse som mulig, men de vil nok aldri klare å gjøre det helt normalt. 

I fjor på dette tidspunktet var jeg nettopp skrevet ut fra en lengre innleggelse. Jeg var proppet full av medisiner, og hadde det generelt ganske dårlig. Fjorårets 17.mai ble feiret i joggebukse, for den nydelige bunaden min passet ikke. Jeg valgte å drikke meg full hjemme fremfor å tilbringe dagen med familie. Det var ingen god tid for meg.

Selv om jeg er tvangsinnlagt for tiden så er det mye som er annerledes nå. Årets feiring kommer til å bli annerledes uansett hvor jeg måtte være, men jeg har så lyst til å markere bedringen. Jeg har så lyst til å være sosial. Og jeg har veldig lyst til å kjenne på friheten. Det ønsker jeg jo aller helst å gjøre utenfor sykehuset. 

Nå ser det ut til at jeg får kjenne litt på nasjonaldagen både utenfor og inne på sykehuset på årets 17.mai. Det kan bli en interessant opplevelse. 

Bunaden er funnet fram, strøket, og hengt opp. Jeg har snakket med mine nærmeste om hvor vi skal være, og avtaler om skyss fram og tilbake er gjort med legene. Litt styrete med all planleggingen, men sykehuset har et stort ansvar for meg. Det forstår jeg. Men jeg har så lyst til å rope hurra og virkelig mene det. Nå ser det ut til at jeg får det.

Jeg nekter å la fire hvite betongvegger hindre meg i å feire friheten.

Da jeg var liten handlet 17.mai om å presse i meg flest mulig is. Det handlet om å løpe med en skje potet i munnen. Og det handlet om å hoppe rundt i en sekk. I dag ser det litt annerledes ut for meg. I dag handler nasjonaldagen utelukkende om å feire friheten. Jeg kan nok kjenne litt ekstra på det behovet på grunn av situasjonen jeg står i. Jeg kjenner også for å feire for å minne meg selv på hva som venter når jeg kommer ut. Men mest av alt vil jeg feire dagen for å minne meg selv på frihetsfølelsen, og at jeg egentlig kan ha den når som helst og hvor som helst. Det er verdt å rope hurra for.

Hurra!

Jeg håper at du som leser dette får en strålende dag i morgen. Enten den blir feiret i bunad eller joggebukse. Enten den blir feiret alene eller med andre. Med vann eller champagne. Jeg håper du bruker dagen på noe som er godt for deg. Det skal hverfall jeg prøve på. Uansett hvor jeg er. 

På forhånd, gratulerer med dagen!

SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL I

For noen fantastiske lesere jeg har. Både kjente og ukjente. Hvert spørsmål er nå lest. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte og svare på alle nå, derfor blir svarene delt opp i to innlegg. Jeg har måttet vrenge den hjernecellen jeg har igjen, for her var det en del gode spørsmål. Det var vanskelig å fatte meg i korthet, men jeg har gjort så godt jeg kunne. Tusen takk for at du tok deg bryet. Takk for nysgjerrigheten din!



 

Hva er din situasjon akkurat nå? Hvor er du generelt?

- Situasjonen min akkurat nå er at jeg er lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Det er en åpen avdeling, men jeg er her under tvang. Nylig avsluttet jeg studiet jeg gikk på i 4 år. Dette høres kanskje ikke ut som det beste utgangspunktet. Jeg er midt i 20 årene. Det som liksom skal være glansbildeårene. Men det finnes ikke synd på meg. Det er klart det er tøft, og det er klart jeg kunne vært på et bedre sted både mentalt og fysisk. Men jeg har det bedre og bedre. Hver dag er en seier. Og jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Jeg har tro på at det venter noe godt.

Hva gjør deg glad?

- Å være rundt mennesker jeg er glad i. Radio. En god kopp kaffe. Å stå opp tidlig. Rent sengetøy. Lukten av nyklippet gress. Å kjøre trikk. Høre på musikk av Susanne Sundfør. Spise ost på senga. Sette meg større eller mindre mål å nå de.

Hva gleder du deg til?

- Det er så viktig at man alltid har noe å glede seg til. Det er noe jeg lærte meg i ganske så tidlig alder. Ting kunne se aldri så mørkt ut, men så lenge jeg hadde noe å se frem til så føltes ting litt lettere. Det behøver ikke alltid være snakk om det store spranget. Ofte er det ikke så mye som skal til. Noen ganger gleder jeg meg til en reise utenlands, noen ganger gleder jeg meg til en konsert, mens andre ganger kan jeg se frem til å ta en dusj eller spise en skive ost. Akkurat nå gleder jeg meg til å få permisjon for å treffe en veldig god venn.

Hva gjør deg sint? Skikkelig forbanna?

- Urettferdighet. Når enkelte lider på grunn av andre menneskers handlinger, eller når mennesker lar vær å handle når de burde handlet. Det provoserer meg. Hvorfor er det slik at noen skal ha det som plommen i egget når det finnes folk som bor på gata, eller ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes? Det er urettferdig. Det er noe å reagere på.

Dårlig kommunikasjon, eventuelt mangel på kommunikasjon gjør meg også sint. Og faktisk skikkelig forbanna. Jeg har selv vært i et system, hvor kommunikasjon er alfa omega, i lang tid nå. Jeg har selv kjent på frustrasjonen når kommunikasjonen svikter. Vi mennesker er like unike som vi er like. Ingen er verdt mer enn andre. Ingen har rett til å bestemme over andre. Når det oppstår situasjoner hvor dette preger kommunikasjonen blir jeg sint.

Var det en spesiell hendelse, grunn eller tanke som fikk deg til å ville begynne å blogge?

- 12.september 2016 var jeg nesten ferdig med et langt opphold på sykehus. Jeg kom over et innlegg helseministeren hadde skrevet om psykisk helse, om å minske bruken av tvang. Det traff meg langt inn i magen. Jeg satt på kafe da jeg leste det. Jeg husker jeg fikk et skikkelig sug i magen. Det var svært sjelden/aldri at jeg publiserte ting på facebook, men kjente med en gang at da føltes det rett å dele noe personlig på sosiale medier. Noen linjer om mine opplevelser med tvang og et klikk senere førte til over 100 likes og en hel haug med positive tilbakemeldinger. Da bestemte jeg meg for å opprette bloggen. Ja til mer åpenhet! Det har faktisk gjort det lettere å være meg.

Hvorfor reiste du til Sverige på jakt etter lysende hender?

- Min tur til Sverige var en reise på psykotisk grunnlag. Det ser jeg selv. Lite søvn og manko på medisiner. På det tidspunktet var jeg overbevist om at jeg hadde lysende hender, og stemmer fra veggen hjemme hadde sagt at det var andre i Stockholm som også hadde lysende hender. Jeg hadde det ikke noe godt på turen, var kjemperedd og forvirret. Jeg ble heldigvis plukket opp på flyplassen og brakt tilbake til sykehuset kort tid etter.

Har du en sans for humor når det gjelder egen lidelse?

- Jeg har så absolutt humor når det gjelder egen lidelse. Jeg gjør narr av det hele tiden. Faktisk så mye og så ofte at jeg tror det blir på grensen til irriterende for de rundt meg. Det er ikke alt som kan eller bør spøkes med. Men det er viktig å beholde humoren uansett hvor svart ting virker. Humor og latter gir oss pauser i en ellers så alvorlig situasjon. Det er ikke lett å være tvangsinnlagt med psykoser. Psykiatri er alvorlig. Vi trenger derfor de pausene som humor kan gi oss. Alt med måte selvsagt.

Hvor mange ganger har du vært innlagt?

- 15 ganger.

Hva er det fineste du har opplevd innenfor psykiatrien?

- Jeg har opplevd mye fint innenfor psykiatrien. Det er nesten vanskelig å velge det fineste. Men jeg velger å trekke frem det aller første jeg kommer på. Det er faktisk fra min aller første innleggelse som 16-åring. Jeg hadde det jeg vil kalle et gråteanfall. Med god grunn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne bo hjemme lenger. Jeg følte meg mer alene enn noen gang. På det tidspunktet hadde jeg en behandler. En eldre dame. Da jeg hadde dette gråteanfallet var hun egentlig på vei hjem fra jobb, men hun ble igjen og trøstet meg. Jeg husker jeg gråt lenge i fanget hennes. Hun strøk meg i håret og tørket tårene mine. Jeg følte meg så trygg som jeg kunne i en vanskelig situasjon. Jeg glemmer det aldri. Og jeg glemmer aldri henne.

Ellers får jeg lyst til å nevne 25-årsdagen min. Den ble feiret på en akuttpost. Jeg gruet meg skikkelig til å stå opp den dagen, men gikk til slutt ut i stua. Det som møtte meg der var hele personalet som danset og sang. Det norske flagget svaiet frem og tilbake. Og det ventet en kakebit på meg. Det ble faktisk en av de bedre bursdagene jeg har hatt.

Når jeg tenker på de fineste tingene som jeg har opplevd i psykiatrien så er vel det som går igjen at folk har vært litt mer personlige. Når folk har strukket seg litt ekstra, slik at jeg har følt meg spesiell. Jeg har følt meg som Eline, ikke bare som en diagnose.

Er du ikke redd for at åpenheten din kan ødelegger sjanser for å få jobb senere?

- Dette spørsmålet begynner å gå igjen en del ganger nå. For meg blir det på grensen til provoserende. Svaret her er helt klart nei. Det er klart at dersom en potensiell arbeidsgiver googler meg, vil det dukke opp litt av vært. Jeg har en sykdom som jeg må håndtere og leve med. Det er kanskje ikke diabetes eller leddgikt, men det er på tide at psykiske lidelser blir sett på på lik linje med fysiske lidelser. Jeg tenker at dersom en arbeidsgiver ikke har lyst til å ansette meg på grunn av mine psykiske utfordringer, så har ikke jeg lyst til å jobbe på det stedet heller.

Er det noe vi andre kan gjøre for å hjelpe til når du, eller noen andre, har det kjipt? Praktisk eller emosjonelt?

- Et fantastisk godt og viktig spørsmål. Dette er det mange som lurer på. Mine nære spør meg noen ganger hva de kan gjøre. De sier de føler seg så veldig maktesløse. At de ikke strekker til. Mange er redde for å gjøre noe feil og ender derfor opp med å ikke gjøre noen ting. Kanskje man heller trekker seg unna. Det gjør vondt. Selv om jeg har vært syk, så har jeg plukket opp slike ting. Det er bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Noe så enkelt som å spørre hvordan det går. Så enkelt, men likevel vanskelig. Det åpner hvertfall opp. Det viser at man bryr seg.

Hvis jeg skal snakke ut i fra kun egne erfaringer så ønsker jeg at folk ikke blir redde, men at de heller tør å bry seg. Jeg har kanskje gjort og sagt mye rart, men det nytter ikke å møte dette med sinne. Man kan ikke skremme vekk en psykose. Det er viktig å huske på at jeg, i sykdomsperioder, er veldig redd selv. Da trenger jeg at de rundt meg er så trygge og stabile som mulig. Jeg trenger at folk er der for meg, uten å henge over meg. Vanskelig? Kanskje. Det er ikke alltid lett å finne de "rette" ordene. Kanskje finnes de ikke heller. Noen ganger trenger jeg bare at noen er der for meg. Og på akkurat det området tror jeg ikke at jeg er så spesiell.

Hvem eller hva har formet deg mest til den personen du er i dag?

- Dette er et veldig stort spørsmål. Fint, men stort. Jeg kunne mest sannsynlig ha skrevet en hel bok til svar. Det aller første jeg kommer på er at jeg er så heldig som har en utrolig sterk og modig mamma. Vi møtte motgang fra ganske tidlig av, og har nok levd litt turbulent. Tross stormer har vi klart oss, og klisje nok, kommet sterkere ut av det. Uansett hvor sint jeg er på henne så er hun et av mine største forbilder. Det vil hun alltid være. Jeg husker da jeg var liten og så henne trene taekwondo. Hun knuste seriøst murstein med bare hendene sine. Jeg husker jeg ville bli like sterk og tøff som henne. Det skjønte jeg vel i tidlig alder at jeg var pent nødt til og. Etter en stund under barnevernet måtte jeg flytte hjemmefra som 16-åring. Det å bo på  barnevernsinstitusjoner gjør noe med en. Det har definitivt vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg måtte kanskje bli voksen litt tidlig, men ser jeg tilbake på det er jeg glad for disse erfaringene i dag. Så må jeg jo selvsagt trekke frem at alle oppholdene jeg har hatt på sykehus selvfølgelig har gjort noe med meg.

Hva er ditt beste minne?

- De som kjenner meg vet at jeg er Susanne Sundfør sin største fan. I 2015 var jeg så heldig at jeg vant billetter til en konsert i Berlin. Med flybilletter og hotell dekket for to personer. Jeg tok med meg favorittpersonen min, og fikk den beste konsertopplevelsen noensinne. Ikke bare var selve konserten fantastisk, men det viste seg at vi bodde på samme hotell som Sundfør selv. Dette oppdaget jeg ved frokosten dagen etter konserten. Med skjelvende stemme og med melkesyre i beina fikk jeg utvekslet noen ord med helten min. Men ingenting av dette hadde jeg fått opplevd hadde det ikke vært for bonuspappa'n min, Roy.

Ser du opp til noen du ikke kjenner, som en artist, politiker eller andre offentlige personer?

- Ja. Det er flere offentlige personer jeg ser opp til. Men den første personen som dukket opp i hodet mitt nå var Arnhild Lauveng. Forfatteren som kanskje er aller mest kjent for boken, i morgen var jeg alltid en løve. Dette er ei dame, som i likhet med meg, har hatt store psykiske utfordringer. Hun levde lenge med diagnosen schizofreni, og var inn og ut av sykehus, men ble senere frisk. I dag jobber hun blant annet som psykolog. Jeg har selv vært så heldig å få  snakket med denne flotte damen ved et par anledninger. Og hun er like klok som det virker som når hun skriver.

Hva er din største drøm?

- Å gi ut en egenskrevet bok.

Hva er det morsomste faget du har hatt på skolen?

- Kommunikasjon og samhandling. Definitivt. Jeg hadde dette faget både på videregående og sist nå på høgskolen. Fantastisk viktig emne. Fantastisk morsomt med praktiske oppgaver. Helt klart et område flere burde øve seg på. Burde vært obligatorisk overalt mener jeg.

Kan du fortelle litt om tatoveringen(e) dine?

- Jeg var 15 år gammel da jeg fant ut at jeg ville tatovere meg. Jeg har visst motivet siden da, men jeg ventet til jeg var 20 med å begynne prosjektet. Jeg ville vente noen år slik at jeg var helt sikker på både motiv og plassering. Fuglene jeg har på ribbeina, på skulderen, og på armen symboliserer friheten og hvor viktig den er for meg. Rosene symboliserer muligheten til å vokse. I dag er jeg 26 år gammel, og jeg angrer ikke et sekund på tatoveringene mine.


 

Hva synes du er skikkelig morsomt? Kan du le høyt og slå deg på låret?

- Jeg må være den kjipeste å se TV eller filmer med, for jeg ler aldri av ting jeg ser på. Jeg ler av andre mennesker som ler. Det jeg syns er skikkelig morsomt, til og med litt sexy, er selvironi. Når folk kan spøke av sider ved seg selv som de er mindre fornøyde med, da ler jeg rått. En sjelden gang slår jeg meg selv på låret. Jeg ler også av absurde ting. For eksempel når kommunikasjon mellom mennesker blir helt feil. Eller når personer du ikke forventer at skal gjøre en bestemt ting gjør akkurat det. Jeg ler enda hysterisk når jeg tenker på kråkehistorien til faren min. No offence, men du er ingen dyrekjenner pappa, du er en ingeniør. Ingeniøren som henger opp bilder på veggen med hodelykt, målestokk og vater. Kort fortalt, faren min åpnet luka i peisen, og ut fløy ei kråke. Kråka fløy desperat rundt og var stresset. Faren min var nok enda mer stresset og skal ha forsøkt å fange kråken med hendene. Som assistent hadde han Figaro, katten i huset. Jeg ler så tårene spruter når jeg tenker på det. Synd ingen var der til å filme seansen.

Har du kjæreste, eller er du forelsket i noen?

- Nei jeg har ikke kjæreste nå, men ja jeg er forelsket. Jeg trodde lenge at jeg ikke hadde anlegg for å forelske meg. Det har vært en sårt og ømt tema for meg. Derfor er det med tårer i øynene jeg nå skriver at jeg endelig er forelsket. Jeg har faktisk vært det en god stund, men bare ikke forstått det.

 

Det kan godt hende jeg kjører en slik spørsmålsrunde igjen om en stund, men skulle det være noe du lurer på så kan du alltid kontakte meg utenom. Svarene på del II kommer senere.

- Eline

 

#psykiskhelse #psykiatri #innleggelse #spørsmålsrunde #q&a #psykose 

SPØRSMÅLSRUNDE


 

Etter at bloggen min ble etablert, og jeg begynte å åpne meg, har det stadig dukket opp spørsmål. Det syns jeg er veldig fint. Jeg tenker derfor å kjøre i gang min aller første spørsmålsrunde, og håper nysgjerrigheten fremdeles lever.

Du kan stille meg akkurat det spørsmålet du ønsker. Ingen regler her, og ingen tvang. Det trenger ikke omhandle psykisk helse, selv om det er det jeg skriver mest om. Kanskje lurer du på hva min guilty pleasure er. Eller kanskje du lurer på hva jeg skammer meg over. Kun fantasien setter grenser.

Det er opp til deg å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan. Det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar, er det noe som heter. Jeg er ganske sikker på at jeg kan ha noen dumme svar også. Men de er hvertfall ærlige. 

Absolutt alle spørsmål vil bli besvart. Alle vil også være anonyme.

Jeg håper folk tør å bidra med spørsmål slik at denne runden blir en suksess. Blir det ingen spørsmål kommer det jo heller ingen svar.

Spørsmålene du måtte sitte inne med kan du legge igjen i kommentarfeltet på bloggen, du kan sende meg en melding på facebook, eller du kan sende meg en mail på elineskaar91@gmail.com  

- Eline

TING JEG VIL GJØRE NÅR JEG KOMMER HJEM

Det er søndag. Faktisk så søndag som det kan få blitt. Himmelen gråter, og det er generelt grått ute. Det finnes ikke lenger noen TV på avdelingen, da den ble knust i forrige uke. Søndager er, for meg, ment for TV, Netflix, kafebesøk med venner, eller en god tur ute i frisk luft. Denne søndagen har ikke jeg anledning til disse syslene. Da gjelder det å bruke det man har igjen av hjerneceller å tenke kreativt.

Jeg bytter på å hvile blikket mitt på de visne blomstene i vinduskarmen og på trærne utenfor vinduet. De beveger seg hvertfall mer enn meg. En av medpasientene synger opera i bakgrunnen. Det er umulig å unngå og høre henne, men jeg begynner egentlig å bli vant til det.

Som den liste-elskeren jeg er, tenker jeg nå skrive ned hva jeg kan bruke søndagen på avdelingen til.

Ting jeg kan gjøre i dag:

  • Kikke ut av vinduet (nå som TV'n er borte får jeg ta det jeg har)
  • Jogge så mange runder rundt huset som jeg klarer på 15 minutter (det er det tid og rom tillater slik ting er nå)
  • Gjøre styrkeøvelser på rommet (hvis jeg repeterer dette daglig den perioden jeg er her er det stor sannsynlighet for at jeg blir boler. Spesielt med tanke på all biolaen jeg drikker)
  • Sortere klærne mine, få vasket de som lukter vondt (selv om ofte føler meg som en dritt så behøver jeg ikke lukte som en)
  • Vanne blomstene på avdelingen (det ser det nemlig ut til at ingen andre gjør)
  • Telle alle flisene på badet (og de er det en del av, så her bør jeg sette av god tid. Skrive en hypotese på forhånd)
  • Pugge innholdslisten bak melkekartongen (hvis det blir tid kan jeg også ta for meg biolaen)

 

Jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med det jeg klarte å koke sammen. Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker at denne dagen skal gå den og. Man skal nok ikke undervurdere verdien i å lage en god liste.

Første gang jeg var innlagt over lang tid var sommeren 2014. Jeg rotet litt i arkivet og fant igjen en liste jeg skrev over ting jeg ville gjøre da jeg kom hjem på det tidspunktet. Det morsomme er at jeg ikke ville tatt vekk noe på den listen i dag. Slik ser listen fra 2014 ut.


 

Jeg husker så godt da jeg skrev disse punktene. Jeg brukte de fineste fargene jeg fant på avdelingen bare for å sette et ekstra preg over det. Jeg husker jeg drømte om et normalt liv. Et liv hvor jeg kunne være oppe så lenge jeg ville om natten, og hvor jeg kunne lage meg kaffe før klokken ble 7. Det drømmer jeg om enda. Jeg gleder meg til å vaske mitt eget hjem. Til å gjøre noe nyttig. Men mest av alt gleder jeg meg til å bestemme over eget liv. Det er nok en grunn til at jeg har skrevet ned det med to utropstegn.

Jeg tenkte litt over det i dag. Eller, jeg tenker vel på det hele tiden. Hva jeg ville ha gjort hvis jeg var hjemme. Jeg ville gjort alt på listen fra 2014, men her kommer noe jeg ville supplert med.

  • Dusje i en vanlig dusj, min egen dusj
  • Ta meg en øl eller 5 (og jeg liker ikke øl engang)
  • Se på TV (på akkurat den kanalen jeg ville se på, og med så høyt volum jeg selv ønsket)
  • Danse naken i stua til musikk av Susanne Sundfør

 

Min ønskeliste for tiden utenfor sykehuset var, og er nok ikke så altfor kravstor. Det er ikke de største tingene jeg ønsker meg. Men det er ikke alltid at man kan få alt man vil, uansett hvor mye man ønsker. Og det er kanskje viktig lærdom å ta med seg. Jeg tenker likevel at det både er sunt og lurt å skrive ting ned. På den måten blir man hvertfall mer bevisst. Og uansett hvor håpløst ting kan virke så er det er alltid lov å ønske. Jeg ønsker hele tiden.

 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits