SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL II


 

For et engasjement. Jeg blir helt imponert over nysgjerrigheten som finnes der ute, og jeg takker både kjente og ukjente for spennende spørsmål. Igjen, takk for at du tok deg tid. Takk for nysgjerrigheten din. Her kommer svarene på del II.

Når er du lykkeligst?

- Jeg er uten tvil lykkeligst når jeg er rundt de menneskene jeg er glad i.


 

Studerer du fortsatt?

- Nei, jeg studerer ikke lenger. Det er både sårt og fint. Drømmen var lenge å bli sosionom. Derfor startet jeg å studere sosialt arbeid høsten 2013, men ble syk allerede påfallende vinter. Tiden siden da har det vært en real berg og dalbane med heftige runder på sykehus. Dette resulterte til slutt i at jeg måtte avslutte studiet. Det vil si, jeg måtte avslutte, eller så hadde skolen avsluttet det for meg. Så får vi se hva fremtiden bringer. Jeg er optimistisk hvertfall. Nå er jo alle muligheter åpne.

Beskriv en perfekt dag.

- Stå opp tidlig. Gjerne før fuglene fiser. Drikke minst 3 kopper kaffe. Knekkebrød med gulost. Høre på radio, alltid P3. Gå en tur i frisk luft. Sitte på kafe. Treffe noen jeg er glad i. Gjøre noe meningsfullt, som å skrive, lese, dra på et foredrag.

Du skriver mye, men hvilken tekst er du mest fornøyd med?

- Jeg er nok aller mest fornøyd med teksten Jeg så hun satt der. En tekst som beskriver min opplevelse av tvangsmedisinering. En tekst som ble til min første kronikk i en avis. En kronikk som førte til en telefon fra statsministerens kontor, og til et besøk dit. Det ble et veldig tydelig bevis for meg at språk er makt. Lite visste jeg, da jeg satt på rom 10 og gjorde notater i dagboken min, at de samme linjene skulle føre til en samtale med statsministeren.

Har du andre "hjertesaker" enn psykisk helse? I så fall, hva?

- Selv om psykisk helse er min kampsak, så engasjerer jeg meg også for andre ting. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien, men jeg har også en del erfaring fra å være under barnevernet. Jeg skrev noe om dette i innlegget Løvetannbarn. Jeg engasjerer meg veldig for et bedre barnevern. Et vern som er til for barnets beste. Jeg er også veldig engasjert i skolen. Jeg husker jeg skrev mitt første innlegg til Aftenposten som 17-åring om tilpasset opplæring. Jeg har alltid vært opptatt av at man må møte mennesker der de er. Det må til hvis man skal få til en framgang. Det er min mening.

Vil du ha barn en gang i fremtiden?

- Jeg tenkte nok lenge at jeg ikke ville ha barn. Jeg har vært redd for at jeg ikke vil være en god nok forelder. Hvordan kan jeg, med alle de utfordringene mine, kunne ta vare på et lite barn. Hvordan kan jeg kunne ta vare på et annet liv når jeg ikke engang kan ta vare på mitt eget? Det er tanker jeg har hatt. Jeg har også hørt andre advare meg mot å få barn på grunn av diagnosen min. Det hjalp ikke akkurat. Men nå vet jeg at ting er annerledes. Nå vet jeg at mine arr tvert i mot gjør meg mer rustet. Jeg er sikker på at jeg en vakker dag vil bli en sterk og flott mor full av empati. Så ja, jeg vil ha barn en gang i framtiden.

Hva er din yndlingsreklame?

- Reklamen for fosterhjem. Den gikk en stund på TV2 tror jeg. Vi blir kjent med en liten gutt som ikke har mat i matboksen sin på skolen. Mens han er ute en tur fyller resten av klassen opp boksen med all slags mat, grønt og frukt. Ikke ofte jeg gråter av ting jeg ser på TV, men dette knuser hjertet mitt hver gang.

Hva er ditt beste og verste minne fra innleggelsene dine?

- Mitt verste minne fra innleggelsene mine må være de gangene jeg ble beltelagt i 2015. Finnes mye vondt man kan oppleve i psykiatrien, men dette ga traumer. Mitt beste minne er nok 25-årsdagen min. Bursdagen som ble feiret på en akuttpost med kake, sang og dans fra personalet.

Hvordan var din psykiske helsetilstand da du gikk på grunnskolen og videregående? Hvis du slet da, fikk du god hjelp?

- Jeg pleier å si at jeg debuterte psykiatrisk som 16-åring. Det var på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående at jeg ble kjent med begrepene angst og  depresjon. Jeg fikk hjelp for det, og brukte litt lenger tid på skolen. Men jeg fullførte. Det tok tid, men jeg ble bedre igjen og jeg hadde en lang stabil periode etter dette. Jeg jobber med et innlegg om mitt første møte med psykiatrien nå.

Hva er det beste reisemålet du har besøkt?

- Jeg er så privilegert at jeg er rimelig bereist. Jeg var med på en tur til Tanzania høsten 2013. Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gjorde fra meg i hull i bakken, dusjet med hjelp av en pose festet i et tre, og sov ute i bushen med lyden av hyener i bakgrunnen. Likevel vil jeg si at mitt aller beste reisemål har vært Toscana. Får du sjansen til å besøke den lille landsbyen Lucca, så gjør det. Vakrere landskap skal du lete lenge etter. Jeg forelsket meg helt i vingårdene, oliventrærne, den gode maten, solnedgangen, og den varme vinden. Dit skal jeg tilbake.

Hvis du skulle levd i en annen tid, hvilken skulle det vært og hvorfor?

- Elsker spørsmålet! 80-tallet. Definitivt. Pastellfarger, skulderputer, disco-kuler, Modern Talkning. I say no more.

Hva var drømmeyrket ditt da du var liten?

- Hva vil du bli når du blir stor da Eline? Jeg skal bli flyvertinne, sa jeg, mens jeg pent øvde på å vise de rundt meg nødutgangene. Jeg øvde også på å servere kaffe og te. Jeg husker dette faktisk veldig godt. Som liten var jeg heldig som hadde flydd en del. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg så opp til flyvertinnene. Jeg syns de var så vakre, og at de hadde så fine drakter. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli akkurat som de.

Hva gjør oppmerksomheten i den digitale offentligheten med deg? Har den en funksjon?

- Dette er et veldig interessant og viktig spørsmål. Oppmerksomhet kan jo være fint det. Men alt med måte, er det noe som heter. Oppmerksomhet kan gi en rus det og, i likhet med for eksempel alkohol. Jeg var nok ikke så bevisst på det i starten, og det ble kanskje litt mye. Nå som jeg har fått ting litt på avstand tror jeg at jeg har et mer avslappet forhold til det. Men jeg tror absolutt at oppmerksomhet i den digitale offentligheten har en funksjon. I mitt tilfelle har det gitt meg mer tro på meg selv. Jeg har fått bekreftelser på at det jeg gjør er bra, og har kjent på at det har føltes godt. Mestringsfølelse er noe jeg har savnet i lang, lang tid. Den har nå kommet tilbake.

Har du angret på at du startet bloggen?

- Nei, overhode ikke. Det at jeg startet denne bloggen september 2016 har kun vært positivt for meg. Jeg har åpnet meg mer. Det har hjulpet folk rundt meg til å forstå meg bedre. Og det har klart åpnet dører for meg. Lenge følte jeg meg ubrukelig, og jeg følte ikke mestring noen plass. Mitt liv var sykehus. Bloggen har gitt meg mer troen på meg selv. Det har også utvidet nettverket mitt, noe jeg virkelig setter pris på. Det finnes så mange bra mennesker der ute.

Hvordan er behandlingssituasjonen din nå når du ikke skal på den langtidsposten? Får du hjelp hjemme/poliklinisk?

- Behandlingssituasjonen min nå som jeg ikke er innlagt på sykehus er veldig fin, etter min mening. Jeg er så heldig at jeg har samme behandler nå som da jeg kom inn i systemet i 2013. Vi har en veldig god kjemi, noe jeg er veldig glad for. Behandlingen går i hovedsak ut på samtaler. Noen ganger på poliklinikken, men ofte ute et annet sted da jeg heller foretrekker det. Vi kan snakke om alt mulig rart. Jeg ser på behandleren min mer som en personlig rådgiver enn som en behandler. I tillegg er det jo noe medisinsk oppfølging.

Hvordan ser du på innholdet i psykosene dine når du har kommet ut av psykosen? Skjønner du reaksjonene til noen av de rundt deg? Prater du med dem om det som har skjedd?

- Dette var et vanskelig, men viktig spørsmål. Helt ærlig så prøver jeg å ikke tenke på det så mye. Som om jeg heller ønsker å skyve det vekk. For det er jo ubehagelig. Det skremmer meg sånn at jeg kan bli så dårlig at nesten prøver å ufarliggjøre det. Forsvarsmekanisme. Men det er et faktum at jeg har en alvorlig psykisk lidelse som jeg er nødt til å ta på alvor. Derfor snakker jeg mye om dette med behandleren min. Vi forsøker å forstå hva som har skjedd, hvor det bikket over, for å kunne forhindre en eventuell ny sykdomsepisode. Når det gjelder de rundt meg så har jeg ingen problemer med å forstå at det kommer ulike reaksjoner. De fleste blir redde for meg. Noen trekker seg unna, noen føler kanskje de må passe veldig for meg, mens andre blir sinte. Dette er vanskelig, men viktig å snakke om. Jeg er nok ikke den enkleste å snakke med når ting står på som verst, men jeg er fortsatt Eline. Uansett har jeg erfart at det har vært til hjelp å snakke om ting i etterkant. Bedre sent enn aldri. Det er viktig, ikke bare for meg, men også for de rundt. En sykdomsepisoden rammer ikke bare den som står midt opp i det, men også de rundt.

Går du på noen medisiner nå? Syns du det er for mye press på dette i psykiatrien, eller ser du at mange også kan ha nytte av å bruke psykofarmaka?

- Dette spørsmålet fortjener et eget innlegg til svar. Kanskje skal jeg få til det. Medisiner er ikke mitt favorittema, av ulike grunner, men jeg skal forsøke og gi et kort svar her. Ja, jeg går på medisiner nå. Jeg har prøvd meg uten flere ganger. Det ender på sykehus hver gang. Jeg er rimelig sta av meg, men noen ganger må man kaste inn håndkleet. Ja, det er definitivt mye press på medisiner i psykiatrien. Det kan jeg si med sikkerhet, for jeg har hørt mange si at de opplever det samme. Likevel ser jeg at noen har nytte av psykofarmaka. Men dette er ikke noe ja/nei-spørsmål. Dette er ikke et svart/hvitt-bilde. Det jeg er opptatt av er at pasienten selv får være med på å bestemme hva som skal tilføres egen kropp. At pasienten blir hørt, og at det er god informasjon om det bestemte medikamentet. Om virkninger og bivirkninger. Dette har manglet i min sykehushistorie. Dessverre har jeg fått oppleve medisineringens tunge bakside opp til flere ganger. Dette har jeg skrevet litt om tidligere, men jeg tenker jeg godt kan skrive litt mer om det senere. Det er et tema som engasjerer mange. Kanskje ikke så rart fordi det angår så veldig mange andre enn meg.

Har du bedt om innleggelse på åpne poster før? Kunne du tenke deg f. eks en brukerstyrt seng på et DPS?

- Ja, det har jeg gjort. Men jeg har vært såpass dårlig at dette dessverre ikke har vært mulig. Når det er sagt så har jeg hørt mange snakke varmt om denne ordningen. Det beste er jo å kunne kjenne etter selv når man trenger hjelp, og at man får den hjelpen man trenger da. Ikke vente til det har gått så langt at man må fatte et tvangsvedtak for hver eneste handling.

Har du og dine nærmeste laget noen kriseplan for hva du kan gjøre neste gang du evt. blir syk?

- Ja. Den siste uken jeg var lagt inn sist brukte vi en del tid på å lage en mestringsplan. Jeg har vært med på en slik utarbeidelse tidligere, men det lille papiret har en merkelig tendens til å støve vekk i en skuff. Derfor har jeg denne gangen lagt mestringsplanen et sted som gjør at jeg kan ta den fram når jeg blir usikker. Mine nærmeste vet om den. Behandleren min er også flink til å ta den fram når hun tenker det er nødvendig. Vi vil jo alle at jeg skal holde meg så stabil som mulig.

Hvor lenge har du levd med Schizoaffektiv lidelse, og hvordan føltes det å bli stilt diagnosen? Hvordan fant du/dere ut at det kanskje var noe galt?

- I 2014 hadde jeg min første lengre innleggelse. Jeg ble innlagt for en manisk episode. Jeg sov ikke, spiste ikke, og hadde masse energi. Den gang ble jeg diagnostisert med bipolar type 1. Da jeg ble skrevet ut gikk det ikke lang tid før jeg ble innlagt på nytt, da med psykotiske symptomer. Jeg så ting som andre ikke så, jeg trodde jeg hadde magiske evner, og jeg hørte ting andre ikke hørte. Dette gjentok seg en del ganger, og det ble foreslått at jeg skulle gjennom en lengre utredning. Denne utredningen resulterte i at jeg fikk diagnosen schizoaffektiv lidelse i 2015. For min del kan man kalle det hva man vil. Det er klart at det kan virke skremmende å få en psykoselidelse. Men vi møter alle på et eller annet i løpet av livet. Og psykiske lidelser er like vanlig som somatiske. Jeg hadde problemer. Jeg trengte hjelp. Og hjelp fikk jeg.


(Foto: KK)

Har du noen gang møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien? Har du i så fall hatt nytte av å prate med den/de?

- Jeg har møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien. Min opplevelse var at det var veldig nyttig. Det er alltid godt å snakke om noen som har vært igjennom litt av det du har, og som forstår deg på en dypere måte enn de som har lest seg fram til ting.

Hva skal til for at du føler du har lykkes i livet?

- Hvis jeg kan våkne hver dag å glede meg til en ting. Det trenger ikke være så stor ting. Kanskje spise en god frokost. Kanskje gå en tur. Kanskje ringe en venn. Da har jeg lykkes. Å lykkes i livet betyr ikke at man ikke besøker sykehuset innimellom. Det betyr ikke at man ikke gråter seg i søvn noen ganger. Det betyr heller ikke at man seiler problemfritt gjennom utdanning og jobb. Det vet jeg nå. Jeg har lykkes i livet når jeg klarer å ta vare på meg selv og de rundt meg.

Hvor ser du deg selv 10 år frem i tid?

- 10 år fram i tid er jeg 36 år gammel. Hjelp. Det var rart å tenke på. Jeg elsker byen jeg bor i nå, og håper at Oslo fremdeles vil være mitt hjem i 2027. Jeg har fremdeles de samme gode vennene mine. Jeg er nesten symptomfri, men hilser på min behandler en gang i ny og ne. Om 10 år har jeg fast jobb, og kanskje en liten familie.

Hvis du kunne spurt oss leserne om hva som helst, hva ville det vært?

- Å, jeg har så mye jeg lurer på. Hvem er du? Hva gjør deg glad? Hva engasjerer deg? Hva ønsker du å lese om? Kan vi bli kjent? Jeg lurer ofte veldig på hva som skjuler seg bak tastaturet på den andre enden. Jeg drømmer faktisk om å invitere blogglesere på en bli-kjent-fest hjemme hos meg. Ville du kommet?



#spørsmålsrunde #psykiatri #psykose #psykiskhelse
 

DEN FREMMEDE MANNEN MED BRILLER

Det var søndag kveld. Jeg hadde stirret på snøen som så lett falt på bakken i sikkert en time. Det så fint ut. Jeg ville ut å kjenne på snøen. Kjenne om den var kram. Kanskje jeg kunne lage snømann. Jeg var urolig så jeg fikk mast meg til en luftetur. En av pleierne var med meg. Vi gikk runder rundt sykehuset. Snøen var ikke kram. Den var lett som fjær. Lufta var skarp og ren. Jeg pustet inn luft som om jeg ikke hadde mer oksygen i lungene mine og trengte påfyll. Selv om jeg ikke var spesielt glad i sykehusområdet måtte jeg innrømme for meg selv at det var spesielt fint denne kvelden her.

Det gikk en mann forbi. En fremmed mann. Jeg la merke til at han hadde briller. Jeg snudde meg etter han. Han snakket til meg. Jeg var helt sikker på at jeg hørte noe. Han hadde en viktig beskjed til meg. Jeg var overbevist.

Jeg stoppet opp og stirret bak etter mannen. Han gikk videre i ganske raskt tempo.

Hva skjer nå Eline? Pleieren som fulgte meg ute stoppet opp og så på meg. Jeg sa hva jeg tenkte. At den fremmede mannen prøvde å si noe til meg. Pleieren sa hun ikke hadde hørt noen ting.

Vi gikk videre, men jeg klarte ikke legge fra meg tanken på at den fremmede mannen med briller skulle si noe viktig til meg. Kanskje han visste noe om kodene. De viktige kodene som jeg måtte finne ut av. Ja, han var nødt til å ha informasjon til meg.

Vi hadde akkurat rundet bygget for andre gang da jeg så den fremmede mannen med briller igjen. Jeg spurte pleieren om jeg burde snakke med han, men hun rakk ikke å svare før jeg henvendte meg til han.

Unnskyld! Unnskyld, men prøvde du å si noe til meg nå nettopp? Sa jeg mens jeg speidet mannen opp og ned. Nei jeg gjorde ikke det, sa mannen. Jeg syns nemlig at du prøvde å fortelle meg noe i ste skjønner du, jeg er sikker på at jeg hørte noe, fortsatte jeg. Nei jeg snakket med noen andre der borte for litt siden, sa mannen og pekte i en annen retning. Kanskje jeg snakket litt høyt bare, det beklager jeg, sa den fremmede mannen med briller.

Jeg stusset over svaret hans, men pleieren og jeg gikk videre. Tankene raste.

Det var jo kjemperart, sa jeg til pleieren. Hun så på meg og var stille en stund før hun sa, men Eline, så du ikke hvor forbauset han ble da du snakket til han?

Jeg la ikke merke til det. Jeg tror han løy. Faktisk er jeg ganske sikker på at han skjuler noe. Han prøvde å snakke til meg, og han vet noe om disse kodene. Kanskje jobber han hemmelig for politiet, sa jeg mens jeg gikk i et enda litt raskere tempo.

For meg virket han bare som en helt vanlig mann som var ute og gikk tur, sa pleieren.

Jeg ristet på hodet. Jeg sluttet å gå og ble stående stille en stund. Hva tenker du på Eline? Spurte pleieren. Det er mye som tyder på at han holder på informasjon jeg burde ha. Jeg tror jeg må finne han igjen slik at jeg kan få svar, sa jeg bestemt.

Jeg tror ikke det er noen god ide Eline. Faktisk så tenker jeg vi bør gå inn igjen nå, så kan vi snakke litt om det der. Jeg tenkte så det knakte, men gikk med på det. Jakken forble på, selv om vi var inne igjen. Jeg hadde ikke tid til å ta den av. Dessuten skulle jeg jo ut igjen å finne den fremmede mannen med briller. Jeg ble gående frem og tilbake ved vinduet for å speide etter han.

Jeg sa jeg ville ut igjen for å finne han. Jeg resonnerte meg høyt frem til hvorfor det var den beste løsningen. Jeg husker kanskje ikke så godt hvordan han så ut, men jeg la merke til at han hadde briller, så jeg finner han nok, sa jeg.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #vrangforestilling #sykehus #innleggelse

 

DEN BERØMTE BALANSEN

Nå holder du på å bli syk igjen Eline, var det noen som sa til meg. Jeg har ikke vært utskrevet fra sykehuset en uke engang.

Det er ikke alltid jeg klarer å følge like godt med, men jeg husker godt siste samtalen jeg hadde før jeg slapp ut i det fri igjen. Rutiner, rutiner, rutiner. Søvn, mat, hvile, og litt aktiviteter. Du må finne balansen Eline. Balansen, tenkte jeg for meg selv. Hva er det? Jeg har danset ballett i flere år og syns jeg har opparbeidet meg en rimelig god balanse etterhvert. Men mye sier meg at det ikke var denne balansen legen snakket om.

Jeg hører om den stadig vekk. Stadig flere søker balansen i livet. Men hva innebærer det da? Og hvordan ser den ut? Jeg vet like godt som alle andre at jeg trenger både søvn, mat, hvile, og aktiviteter i livet mitt. Men hvor mye av hva? Vi er jo bygd forskjellig. Selv om jeg spiser 10 knekkebrød med gulost til frokost hver dag så betyr ikke det at det passer for alle. Er det her den berømte balansen kommer inn? Vel i så fall leter jeg enda.

Jeg prøver så godt jeg kan. Vekkerklokken står på det samme hver morgen, og jeg forsøker å legge meg til samme tid hver kveld. Dette gjør jeg fordi jeg har hørt det er lurt med en god døgnrytme. Ikke like lett å få til bestandig. Noen ganger vil pulsen bare ikke roe seg, og det er rett og slett vanskelig å lukke øynene. Litt sånn har det vært i det siste.

Ja ja, mer tid til å lete etter den berømte balansen. Ok Eline, måltider. Fire faste om dagen. Det kan du klare. Det er sunt for kropp og sinn, det vet du. Bra plan, men det holdt i to dager. Oi, nå har det gått 8 timer og du har glemt å spise Eline. Men jeg er ikke sulten. Dette går fint. Dessuten skjer det så mye spennende jeg ikke vil gå glipp av. Det går bra.

Ja ja, mer tid til å lete etter den berømte balansen. Jeg legger meg stadig ned på sofaen for å meditere litt. For å lytte til kroppen og hvordan den har det. Skal visst være sunt og bra det og. Jeg lukker øynene. 2-3 sekunder. Lukker de opp. Nok nå. Spretter opp fra sofaen som en rakett.

Nei, jeg får heller gå ut å lete etter den berømte balansen.

Aktiviteter ja. Det skal være bra. Må huske og trene. Det er sunt. Tror jeg melder meg på et klatrekurs. Klatring 2 dager i uken. Det blir bra. Det har jeg tid til. Det vil sikkert hjelpe på balansen. 

Så må jeg gjøre noe viktig for samfunnet. Jeg blir besøksvenn 1, 2, 3 personer i uken. Det blir nok bra. Det må da gi balanse. Si ja til ting Eline. Det er bra. Jeg tror jeg slenger på et kurs hos Røde Kors i tillegg for sikkerhetsskyld.

Så må jeg jo ikke glemme og være sosial. Du bør utvide ditt sosiale nettverk Eline. Ja, det burde jeg. Så da gjør jeg det. Kafebesøk, turer i skogen, quiz. Så mange fine mennesker det finnes. Dette føles godt. Dette er bra. Nå gjør jeg noe riktig.

Men hvor er den berømte balansen? Den som alle snakker om, men som ingen vet hvordan ser ut. Og hvorfor skjelver beina mine? Hvorfor gråter jeg uten grunn?

Eline, du er nødt til å ta en pause nå. Ta medisiner, spis, og sov. Klar tale. Men hva med balansen da? Hvis ikke jeg finner den, finner den meg?

 

#psykiatri #psykiskhelse #balanse

TVANG VS FRIVILLIGHET

Den beste hjelpen jeg har fått har faktisk vært under tvang. Det er utrolig at dette kommer fra meg. Men etter å ha vært innlagt frivillig over en periode ser jeg virkelig forskjellene, selv om det selvsagt er fordeler og ulemper med begge deler. Jeg vil påstå at jeg har vært like syk når jeg har vært innlagt på tvang som når jeg har vært lagt inn frivillig. Det jeg lurer på nå er om frivillighet alltid er forsvarlig.

En gang jeg var lagt inn på tvang fikk jeg beskjed om at forskjellen ikke var så stor, at jeg ikke skulle tenke så mye på det fordi det kun var ordet som var annerledes. Behandlingen ville bli den samme. Det vet jeg nå at ikke stemmer. Jeg tror det ble sagt for å berolige ei jente som i utgangspunktet var veldig redd for tvang og unødvendig maktbruk.

Forskjellen på tvang og frivillighet er enorm og kan få store konsekvenser. Man får en mye større frihet når man er lagt inn frivillig. Det er det ingen tvil om. Den friheten tålte ikke jeg. Den gjorde meg dårligere enn jeg i utgangspunktet var. Jeg følte meg mer forvirret og mer stresset, blant annet på grunn av alle valgmulighetene. Mulighetene var mange, og jeg endte opp med å ta dårlige valg for meg selv. Det ser jeg nå. Jeg ble lagt inn på tvang under en uke etter mitt frivillige opphold, der jeg ble skrevet ut med psykotiske symptomer. Jeg mistenker at slik den frivillige hjelpen ble utført opprettholdt psykosen min.

Jeg tror at det frivillige oppholdet på sykehuset kunne vært kortet ned betraktelig dersom det hadde blitt brukt noe tvang. At jeg sier det, som har vært sånn i mot bruk av tvang, det sier en del. Men husk at det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Det viktigste for meg er faktisk ikke hvilken paragraf jeg er under. Det aller viktigste er om hjelpen jeg mottar gjør meg bedre.

Må det være tvang eller frivillighet? Må det være full pakke med beltelegging, tvangsmedisinering og innesperring, eller full frihet med masse valgmuligheter? Må det være så sort/hvitt? Jeg tror ikke det. Vi mennesker trenger nyanser. Livet er ikke sort/hvitt, det finnes mange ulike grå nyanser fra den ene enden av skalaen til den andre.

Man behøver ikke nødvendigvis miste seg selv helt på tross av at man er innlagt på tvang. Det vet jeg, for jeg har selv erfart det. Man kan fremdeles medvirke. Man har fremdeles en rett til å bli hørt. Selv om dette er noe alle burde være klar over så virker det ikke alltid slik.

Tvang har for meg betydd overføring til langtidsavdelinger. Tvang har betydd tvangsmedisinering, beltelegging, fastholding. Og det har betydd mye redsel og desperasjon.

Men det har også betydd at jeg har blitt ivaretatt. Det har betydd at jeg har blitt trygget, og at jeg har sluppet kontrollen. Igjen, det handler om måten tvangen blir utført på. Blir det gjort på en trygg og forsvarlig måte, i henhold til loven, så kan faktisk pasienten sitte igjen med både autonomien og verdigheten i behold. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Kan frivillighet gjøre pasienter sykere? Ja. Akkurat på samme måte som tvang kan det. Det er uansett hjelp det er snakk om. Og da handler det om måten hjelpen utføres på. Vi mennesker er ulike med ulike behov. Det skulle jeg ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av. Vi trenger individuell behandling uavhengig av diagnose.

Da jeg var innlagt frivillig fikk jeg ofte høre ting som, du er jo her frivillig så vi kan ikke nekte deg å gå ut. Eller, du er innlagt her frivillig så du bestemmer selv. Det er sant, jeg var innlagt frivillig. Men det viste seg med tiden at den behandlingen jeg fikk ikke var tilstrekkelig. Så kan man jo bare lure på hvorfor. Enkelte påstår at frivillighet blir det samme som likegyldighet. Det nekter jeg å gå med på. Ser jeg tilbake så kan jeg kanskje tenke slik selv, men igjen ? det hele handler om hvordan selve hjelpen blir gitt.

Jeg er sikker på at behandlingsapparatet møter mange ulike etiske dilemmaer hva angår tvang/frivillighet. Naturligvis. De må ta hensyn til pasientens beste. De må forholde seg til pårørende, til sykdomsbildet, til hva som er forsvarlig, og selvsagt også lovverket. Og det er jo ikke én person som sitter og bestemmer alt, det er flere inne i bildet som skal mene noe om den bestemte pasienten. Heldigvis.

Men er ikke det viktigste at pasienten får rett hjelp til rett tid? Hvem skal da bestemme hva som er rett? Sykepleierne? Overlegene? Spesialistene? Pårørende? Eller pasienten selv?

Det er jo disse tingene jeg er så opptatt av. Det er en grunn for at jeg bruker meg selv som eksempel. Det er en grunn for at jeg går ut offentlig med mine erfaringer knyttet til psykiatri og tvang. Ikke bare for å belyse det som ikke fungerer så bra, men også for å få fram det som faktisk fungerer. Og igjen, dette er ikke noe sort/hvitt bilde. Vi er nødt til å se nyansene.

Så hvor langt skal man tøye strikken for å bevare et menneskets autonomi? Er det når det står om fare for liv? Er det når pasienten reiser rundt i verden på psykotisk grunnlag på jakt etter svar? Jeg vet ikke. Jeg er ingen spesialist. Jeg er bare et menneske med en del erfaringer.

Er det mulig å bevare autonomien selv om man er underlagt tvang? Ja, det vet jeg at det er. Det hele kommer an på hvordan tvangen blir utført. Vi kan ikke ha det sånn at det enten blir full autonomi eller full paternalisme.

For hva kan bli konsekvensene? I mitt tilfelle har jeg mistet tid. Dyrebar tid. Jeg har mistet venner. Jeg har måttet avslutte studiene. Og jeg tilbringer forferdelig mye tid bak låste dører.

Jeg er bare en pasient. En av mange. Men jeg er først og fremst et menneske. Jeg er et menneske med erfaringer jeg gjerne vil dele. Forhåpentligvis kjenner noen seg igjen i problematikken. Og forhåpentligvis kan man bruke noe av dette til å få til endringer. Positive endringer.

Jeg sier det igjen. Det er ikke tvangen som er problemet. Det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang #innleggelse #frivillighet #sykehus

NÅR JEG FINNER VEIEN HJEM

 

Å bo i egen kropp er ingen enkel sak

Prøv det den som tør

 

Jeg tør ikke

Ikke nå

 

Når jeg finner veien hjem vil alt blir bra

Ting vil falle på plass

 

Å strekke ut en hånd kan føles godt

Men å ta i mot en kan være vanskelig

 

Jeg tør ikke

Ikke nå

 

Når jeg finner veien hjem vil alt bli bra

Da kan jeg slutte og lete

 

Å gå seg vill kan være skummelt

Men selv når mørket faller finnes det lys

 

Å ta plass i denne verden kan være utfordrende

Men alternativet gjør vondt

 

Jeg tør

Jeg tør nå

 

Jeg ser med øynene lukket

Jeg snakker med munnen igjen

Jeg skal finne veien hjem

 


 

#psykiatri #psykiskhelse #dikt #psykose #innleggelse #sykehus
 

PÅ TIDE Å KOMME SEG HJEM

Det må være et eller annet jeg ikke helt forstår. Det ser ut til at andre her tar dette oppholdet som en slags ferie. Folk slapper av i sofaen, leser bøker, spiller spill. Og det ser ut til at de nyter det. Jeg forstår det bare ikke. Nå er det selvsagt noen som er her frivillig, det har kanskje litt å si om man ønsker å være her selv. Jeg gjør jo ikke akkurat det. Så klarer jeg ikke slappe av i sofaen, lese bøker, eller spille spill heller. Jeg blir så forbanna rastløs. Bare jeg setter meg ned kan jeg kjenne tårene presse på.

Mens jeg sitter her på stua kan jeg høre klokken på veggen tikke. Lyden av sekundviseren er så intens at den borrer seg inn i ørene mine. Det kunstige lyset i taket er så hvitt og skarpt at jeg myser. Jeg må blunke noen ekstra ganger enn hva jeg ellers ville gjort. I tillegg er det en intens lukt av te som fyller hele rommet. Jeg tror aldri jeg kommer til å drikke te igjen etter dette oppholdet.

Jeg ser rundt meg og studerer kunsten som er hengt opp på veggene. Foran meg henger et bilde av en svart sommerfugl i bur. Jeg trodde sommerfugler flest hadde farger, og jeg trodde hvertfall de skulle være ute i det fri. Kanskje en merkelig form for humor sykehuset har. Bildet som henger ved siden av meg er av en gutt som gråter ved siden av en hest. Jeg vet ikke helt hva slags assosiasjoner det er ønsket at jeg som pasient skal få, men jeg kan vel si det at det ikke er av det gode slaget.

Ellers så ligger det strikketøy strødd rundt overalt. Som en slags påminnelse om tvangsstrikkingen jeg ble utsatt for sommeren 2014. Den sommeren som resulterte i over 20 psykiatriluer. Så ligger det puslespill på bordene. Ikke søren om jeg bidrar på det feltet der. Det har jeg hverken lyst eller tålmodighet til.

Det viktigste er vel kanskje hvordan man har det, ikke hvordan det ser ut rundt en. Likevel er jeg av den oppfatningen at omgivelser spiller en sentral rolle på trivsel. Hvis sykehuset ikke hadde tenkt det samme så hadde det vel ikke tatt seg bryet md å henge opp bilder i det hele tatt. Jeg lurer bare veldig på hva de har tenkt underveis.

Mens jeg sitter her på stua går det opp for meg hvor sinnssykt hele dette opplegget egentlig er. Det er jo bare helt absurd. Her tilbringer jeg all min tid i et bygg hvor jeg er omringet av leger, psykiatere, psykologer, spesialister, og sykepleiere. De samme menneskene som bestemmer over meg, forer meg med medisiner, og utøver tvang på meg. I pausene er det så vidt vi møter blikkene til hverandre. Da er jeg luft. Da later vi som ingenting. For sånn er det bare. Det er ikke normalt. Det gjør noe med meg. Jeg er sterkt redd for at det kommer til å ødelegge mine sosiale antenner. At mine evner til å interagere med andre mennesker vil dø ut.

Jeg tror i utgangspunktet at dette er et godt sted for psykisk syke mennesker. Men jeg innser nå at dette stedet nok mest er ment for mennesker som ønsker å være her selv. Mennesker som ønsker å motta hjelp. Jeg er nok ikke helt der nå. Ja jeg er innlagt på tvang, for i utgangspunktet var det jeg selv som ba om hjelp. Hjelpen fikk jeg, bak låste dører, og nå er jeg bedre.

Nå er jeg på et stadium hvor jeg føler jeg ikke blir noe bedre. Slik jeg er nå det er sånn jeg er. Med humørsvingninger. Med opp- og nedturer og det hele. Kanskje er jeg rastløs av natur, og kanskje konsentrasjonen min rett og slett er dårlig i perioder. Livet går jo opp og ned. Det at jeg i det hele tatt er i stand til å kjenne på følelser er en god ting. Et sunnhetstegn, tenker jeg.

Jeg har nok alltid vært, og vil vel alltid være, en utålmodig sjel. Men nå føles det rett og slett unødvendig å være her. Jeg føler nesten at det gjør vondt verre.

Jeg er redd for å være i veien. Redd for å være til bry. Jeg er redd for å si noe feil. Redd for å glemme avtaler. Jeg er også redd for å bli for avslappet her. Og jeg er veldig redd for å bli knyttet til folk. Det er mye å være redd for hver dag. Mye unødvendig redsel spør du meg. Særlig med tanke på at jeg heller kunne ha vært hjemme og levd et tilnærmet normalt liv. Et liv med folk rundt meg som faktisk er glad i meg.

Noe jeg syns er spesielt vanskelig med å være her er at det virker som det ikke er rom for å snakke om de tingene som egentlig betyr noe. Selve grunnen til at vi er her. Det blir selvsagt et tema i planlagte legesamtaler, men jeg opplever at tiden ellers er det svært begrenset hva vi kan og ikke kan snakke om. Været er visstnok favoritten her. Nå har det gått så langt at hver gang været blir bragt opp som tema så brekker jeg meg. Jeg klarer ikke gå rundt å late som. Det er vel ingen som er her fordi man sliter med flass?! Jeg trodde jeg var på et psykiatrisk sykehus.

Som sagt så tror jeg dette stedet egentlig er ment for folk som virkelig ønsker å være her. Jeg har hørt at det står folk i kø for å komme inn. Her legges det opp til at man deltar på felles aktiviteter, at man pusler puslespill, at man snakker om været, at man tar ansvar for avtaler rundt utgang og permisjoner, og at man selv tar kontakt og sier fra om ting. Jeg sliter særlig med det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har fryktelig problemer med å si fra om ting, enten det er positive eller negative ting. Så da blir det til at jeg nesten ikke snakker med folk her, og heller bare føler meg til oppbevaring.

Jeg har full forståelse for at de ansatte ikke kan lese tankene mine, eller lukte når jeg har det vanskelig. Nettopp derfor er det så vanskelig å være her nå. Jeg klarer ikke slappe av. Jeg tør ikke si fra om ting. Og det er vanskelig å tenke at de vil meg vel.

Jeg blir bare mer og mer redd for å miste meg selv oppi det hele. Redd for at personligheten min skal bli borte. Redd for at Eline skal forsvinne.

Nei, jeg må komme meg bort herfra. Jeg nekter å la meg institusjonalisere. Jeg nekter å bli en sånn person som kun snakker om været og pusler puslespill. Som strikker luer for moro. Som gaper ukritisk og pliktoppfyllende hver gang det kommer en tablett. Nei, jeg må komme meg bort. Jeg har fortsatt noe å jobbe med, men resten av jobben kan jeg gjøre selv.


 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #institusjon #innleggelse #tvang

ÅPENHET VS TAUSHET

I dag morges erstattet jeg knasking av piller, og samtaler med psykiatere, med noe litt annet. Jeg erstattet joggebuksen med finkjolen og dro ut på et frokostmøte i sentrum. Tema var åpenhet vs. taushet. Et høyaktuelt tema etter VGs avsløringer av norsk psykiatri. Oslo Redaktørforening inviterte til debatt.

Hvor går egentlig grensen mellom offentlighet og taushetsplikt?

Akkurat i dag er det nøyaktig 6 måneder siden jeg lot meg intervjue av VG. Den 22.november i fjor fortalte jeg åpent om diagnosen min. Jeg fortalte om tvangsinnleggelsene mine. Og jeg delte mine opplevelser med beltelegging. Det skjedde rundt 4000 beltelegginger i 2015. 4000 er mange tilfeller. Jeg var et av de tilfellene. Og det er uten tvil det verste jeg noensinne har opplevd.

Så hvorfor lot jeg meg intervjue?

Da jeg ble gjort oppmerksom på avsløringene berørte det meg sterkt. Jeg ville gi disse avsløringene et ansikt. Jeg ville bidra til endringer i psykiatrien. Mye har skjedd siden da, og jeg har ikke angret en eneste gang på det intervjuet.

Nå, et halvt år senere, er jeg lagt inn på tvang på nytt. Men i mine øyne er ting blitt annerledes etter VGs avsløringer. Noe har skjedd med psykiatrien. Mitt inntrykk er at terskelen er høyere for å gripe inn med tvang. Heldigvis. Jeg er jo selv under tvang nå, men har en helt annen opplevelse av det. Min personlige opplevelse er at ting er i ferd med å endre seg. Da tenker jeg spesielt på at man minsker bruken av tvang, jeg tenker på måten tvangen blir utført på, og på måten man snakker om tvang på.

Hva disse endringene skyldes er vanskelig å si. Om det har en direkte sammenheng med avsløringene, eller om det skyldes mer generelle holdningsendringer, det er det nok ingen fasit på. Jeg tenker at det handler om begge deler. Sikkert flere ting og. Men jeg tenker at det at det har vært så mye fokus på tvangsbruk har nok påvirket holdningene til folk.

Så over til dagens problemstilling. Hvor går denne grensen på åpenhet?

"Pasienter bindes fast ulovlig"

"Pasienter blir liggende sovende i belter"

Dette er bare et par eksempler på mange overskrifter. Dette kunne ikke ha blitt avslørt uten opplysningene, tvangsprotokollene, som VGs journalister fikk tilgang til. Det, for meg, sier noe om hvor viktig offentlighet er.

Tilstede på debatten i dag var VGs journalister, en jurist, en representant fra Den norske legeforeningen, pasientombudet i Oslo og Akershus, og Stortingets helse- og omsorgskomite. Dagens debatt skapte sterke reaksjoner hos panelet. Dette er klart noe som engasjerer. Det skapte også sterke reaksjoner i meg. Jeg ble faktisk helt svett der jeg satt, for temaet som ble diskutert har omhandlet, og omhandler fremdeles meg i svært stor grad. Dette er noe som berører mange.

Det er ingen tvil om at VGs journalister stiller i egen klasse av hva angår journalistikk. Men selv om alle er av den oppfatningen av at den jobben VG har gjort er bra så er det fremdeles noen som mener at åpenheten, denne offentligheten, har gått for langt, og at det ikke beskytter pasientene godt nok. Det er for meg vanskelig å forstå.

Det er stor forskjell på innsyn i anonymiserte pasientopplysninger og på taushetsbelagte personopplysninger. I denne saken, i disse avsløringene, har pasientene blitt anonymisert, og man har fått avslørt ulovlig bruk av tvang. Alle trenger ikke stå fram slik jeg gjorde, men ulovlig tvangsbruk er ikke greit, og det må opp og fram. Kun slik kan vi få til endringer.

Skal fokuset på om man har brutt taushetsplikten gå foran fokuset på pasientens beste?

I mine øyne er ikke dette noe å vurdere engang. Og jeg vet litt om hva jeg snakker om. Juristen i dag nevnte noe om at det står i loven at allmennheten har rett til å vite om det som går ut over offentlige helsetjenester. Det vil jeg si at denne tvangsbruken i aller høyeste grad har gjort. Det har skadet enkeltmennesker. Mennesker som deg og meg. Jeg behøver ikke utdype dette noe mer.

Jeg skjønner faktisk ikke problemet. Kan ikke pressen bli sett på som en kontrollerende part? Helsevesenet tjener absolutt ingenting på å være lukket.

La meg bare gjøre det helt tydelig. Det er forskjell på å lese høyt fra et sensitivt pasientjournal og på å avsløre ulovlig bruk av tvang med anonymiserte tall. Vi som samfunn har et ansvar. Det er mennesker det handler om. Sårbare liv skjuler seg bak disse tallene.

Jeg takker de fantastiske journalistene i VG for den jobben de har gjort. Jeg takker også sykehusene som valgte offentligheten. Nå kan vi få til endringer. Jeg, som for tiden er pasient på et psykiatrisk sykehus, kan si at jeg ser endringer i praksis.

Nå kan det bare bli bedre.

Dersom du har lyst til å lese hele intervjuet med meg i VG kan du trykke på linken under.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/eline-25-ble-beltelagt-i-fjor-den-verste-natten-i-mitt-liv/a/23853640/



(Foto: Harald Henden, VG)

 

#VG #ordebatt #psykiatri #psykiskhelse #psykiskhelsevern #tvang #åpenhet

MIN NASJONALDAG

Natt til 17. var et rent helvete. Jeg ville bare ut. Ut av sykehuset. Ut å lete etter svar. Svar på ting jeg ikke vet hva er. Jeg kjente på at jeg ikke maktet å være i egen kropp. Som om jeg måtte rømme fra meg selv. Jeg var usikker på om jeg var virkelig. Usikker på om jeg egentlig fantes. Som om jeg var statist i en film, og at alle andre rundt meg var skuespillere. Ingen god følelse. Jeg var så urolig at dosen med beroligende ble triplet. Jeg sovnet til slutt, med en tålmodig nattevakt inne på rommet. 

På nasjonaldagen våknet jeg rundt klokken 7. Da jeg åpnet øynene og så de hvite betongveggene sukket jeg høyt. Men det gikk ikke mer en noen få sekunder før øynene mine hvilte på den nydelige bunaden som jeg hadde hengt opp dagen før. Sånn som jeg gledet meg til å ta den på. Det er 17.mai, tenkte jeg. Jeg smilte bredt for meg selv. I dag er jo hele Norges bursdag. Da kan jeg ikke henge med nebbet og synes synd på meg selv. Jeg spratt opp av sengen og hentet meg dagens første kopp med kaffe. Den smakte overraskende godt. 

Det er ikke ofte jeg sminker meg, men denne morgenen ble det både pudder og maskara. Alt for å gjøre litt stas på dagen. 

Da jeg kom ut i fellesstuen oppdaget jeg at bordene var dekket med hvite duker, og pyntet med blå lys, røde blomster, og med det norske flagget. Det gjorde godt å se. Faktisk rørte det meg litt. Som vanlig var jeg den første som var våken. Jeg fant meg en krok i sofaen, og ble sittende der å skrive en stund. Jeg hørte lyden av regn ute, men det brydde jeg meg ikke noe om. I dag skal bli en bra dag uansett, sa jeg høyt for meg selv.

Etter at kaffen var fortært fant jeg veien tilbake til rommet mitt og spratt inn i bunaden. Eller, jeg spratt kanskje ikke helt. Det er faktisk litt av en treningsøkt å få på seg en bunad. Men jeg smilte hele veien. Det er lenge siden jeg har følt meg så fin som jeg gjorde da. Likevel turte jeg ikke gå ut til de andre på avdelingen. Jeg følte meg litt overpyntet. Jeg ventet på rommet til jeg ble hentet. Tenk at jeg skulle få permisjon i flere timer. Jeg gledet meg mer enn noen gang.

Det var helt fantastisk å feire dagen med familie og venner. Jeg vet ikke hvordan, men timene bare fløy forbi. Jeg så ikke på klokken en eneste gang. Jeg glemte til og med at jeg var tvangsinnlagt. Jeg fikk rett og slett en skikkelig pause. Jeg fikk være Eline. Ikke pasienten. Ikke hun på rom 9. Ikke diagnosen. Jeg fikk være personen Eline. Jeg ble sett for den jeg er, ikke som en sykdom. Et virkelig etterlengtet friminutt. Og bunaden, den bar jeg meg stolthet. Jeg tror faktisk jeg vokste fem centimeter.

Realiteten slo meg i fleisen da permisjonstiden løp ut og jeg måtte ta returen tilbake til sykehuset. Jeg hadde jo totalt glemt bort situasjonen jeg egentlig sto i. Det var så vidt jeg ble møtt av et hei da jeg kom tilbake. Hele dagen hadde jeg vært omringet av mennesker jeg er glad i, og som er glad i meg. Så kom jeg tilbake de hvite betongveggene, og ensomheten slo ned i meg hardere enn noen gang. Det var så stille at du kunne høre en knappenål falle i gulvet. Kontrastene ble så himla store. Så store at det gjorde vondt. Som med en mini-hjertesorg gråt jeg meg gjennom resten av nasjonaldagen.

Det er jo ikke farlig å gråte. Noen ganger gråter jeg så hardt at det kjennes som om jeg skal gå i stykker. Men det er ikke farlig det heller. For jeg går ikke i stykker. Det er sunt å gråte. Man får utløp for noe. Jeg tenker tilbake på 17.mai året før. På det tidspunktet var jeg så avflatet av medisiner at jeg ikke var i stand til å gråte. Jeg klarte ikke presse fram en eneste tåre uansett hvor mye jeg ønsket. Det er noe å tenke på. 

Jeg er takknemlig for at jeg i dag klarer å vise at jeg er lei meg. At jeg klarer å vise at jeg er glad. Jeg er takknemlig for at jeg kan kjenne på kontrastene livet byr på. Det er jo noe av det som gjør det spennende. Jeg tror ikke jeg hadde klart å kjenne på glede dersom jeg ikke hadde hatt noen nedturer i ny og ne. Dette må jeg stadig minne meg selv på.

Jeg tror også at jeg må minne meg selv på refleksjonene jeg gjorde meg dagen før 17.mai. Det spiller ingen rolle hvor jeg er. Frihetsfølelsen kan jeg få hvor som helst og når som helst. Det føles bare ikke alltid slik. Men følelser kan lure en. Tanker også. 

Jeg nekter å la meg lure mer.

 

#psykose #følelser #17mai #nasjonaldag #sykehus #innleggelse #psykiatri #psykiskhelse

EN LITT ANNERLEDES 17.MAI

Ja jeg elsker dette landet, men jeg vil ikke feire det på et sykehus.

Altså, nasjonaldag blir det uansett. Spørsmålet er bare hvor jeg skal tilbringe den, og hva jeg gjør ut av det. Dersom feiringen blir på en psykiatrisk avdeling er sjansene for at jeg roper hurra ganske små.

Jeg har feiret både jul, bursdag og påske på sykehus tidligere. Det er lite å rope hurra for. Selvsagt gjør personalet en litt ekstra innsats for at vi pasienter skal få en så god opplevelse som mulig, men de vil nok aldri klare å gjøre det helt normalt. 

I fjor på dette tidspunktet var jeg nettopp skrevet ut fra en lengre innleggelse. Jeg var proppet full av medisiner, og hadde det generelt ganske dårlig. Fjorårets 17.mai ble feiret i joggebukse, for den nydelige bunaden min passet ikke. Jeg valgte å drikke meg full hjemme fremfor å tilbringe dagen med familie. Det var ingen god tid for meg.

Selv om jeg er tvangsinnlagt for tiden så er det mye som er annerledes nå. Årets feiring kommer til å bli annerledes uansett hvor jeg måtte være, men jeg har så lyst til å markere bedringen. Jeg har så lyst til å være sosial. Og jeg har veldig lyst til å kjenne på friheten. Det ønsker jeg jo aller helst å gjøre utenfor sykehuset. 

Nå ser det ut til at jeg får kjenne litt på nasjonaldagen både utenfor og inne på sykehuset på årets 17.mai. Det kan bli en interessant opplevelse. 

Bunaden er funnet fram, strøket, og hengt opp. Jeg har snakket med mine nærmeste om hvor vi skal være, og avtaler om skyss fram og tilbake er gjort med legene. Litt styrete med all planleggingen, men sykehuset har et stort ansvar for meg. Det forstår jeg. Men jeg har så lyst til å rope hurra og virkelig mene det. Nå ser det ut til at jeg får det.

Jeg nekter å la fire hvite betongvegger hindre meg i å feire friheten.

Da jeg var liten handlet 17.mai om å presse i meg flest mulig is. Det handlet om å løpe med en skje potet i munnen. Og det handlet om å hoppe rundt i en sekk. I dag ser det litt annerledes ut for meg. I dag handler nasjonaldagen utelukkende om å feire friheten. Jeg kan nok kjenne litt ekstra på det behovet på grunn av situasjonen jeg står i. Jeg kjenner også for å feire for å minne meg selv på hva som venter når jeg kommer ut. Men mest av alt vil jeg feire dagen for å minne meg selv på frihetsfølelsen, og at jeg egentlig kan ha den når som helst og hvor som helst. Det er verdt å rope hurra for.

Hurra!

Jeg håper at du som leser dette får en strålende dag i morgen. Enten den blir feiret i bunad eller joggebukse. Enten den blir feiret alene eller med andre. Med vann eller champagne. Jeg håper du bruker dagen på noe som er godt for deg. Det skal hverfall jeg prøve på. Uansett hvor jeg er. 

På forhånd, gratulerer med dagen!

SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL I

For noen fantastiske lesere jeg har. Både kjente og ukjente. Hvert spørsmål er nå lest. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte og svare på alle nå, derfor blir svarene delt opp i to innlegg. Jeg har måttet vrenge den hjernecellen jeg har igjen, for her var det en del gode spørsmål. Det var vanskelig å fatte meg i korthet, men jeg har gjort så godt jeg kunne. Tusen takk for at du tok deg bryet. Takk for nysgjerrigheten din!



 

Hva er din situasjon akkurat nå? Hvor er du generelt?

- Situasjonen min akkurat nå er at jeg er lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Det er en åpen avdeling, men jeg er her under tvang. Nylig avsluttet jeg studiet jeg gikk på i 4 år. Dette høres kanskje ikke ut som det beste utgangspunktet. Jeg er midt i 20 årene. Det som liksom skal være glansbildeårene. Men det finnes ikke synd på meg. Det er klart det er tøft, og det er klart jeg kunne vært på et bedre sted både mentalt og fysisk. Men jeg har det bedre og bedre. Hver dag er en seier. Og jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Jeg har tro på at det venter noe godt.

Hva gjør deg glad?

- Å være rundt mennesker jeg er glad i. Radio. En god kopp kaffe. Å stå opp tidlig. Rent sengetøy. Lukten av nyklippet gress. Å kjøre trikk. Høre på musikk av Susanne Sundfør. Spise ost på senga. Sette meg større eller mindre mål å nå de.

Hva gleder du deg til?

- Det er så viktig at man alltid har noe å glede seg til. Det er noe jeg lærte meg i ganske så tidlig alder. Ting kunne se aldri så mørkt ut, men så lenge jeg hadde noe å se frem til så føltes ting litt lettere. Det behøver ikke alltid være snakk om det store spranget. Ofte er det ikke så mye som skal til. Noen ganger gleder jeg meg til en reise utenlands, noen ganger gleder jeg meg til en konsert, mens andre ganger kan jeg se frem til å ta en dusj eller spise en skive ost. Akkurat nå gleder jeg meg til å få permisjon for å treffe en veldig god venn.

Hva gjør deg sint? Skikkelig forbanna?

- Urettferdighet. Når enkelte lider på grunn av andre menneskers handlinger, eller når mennesker lar vær å handle når de burde handlet. Det provoserer meg. Hvorfor er det slik at noen skal ha det som plommen i egget når det finnes folk som bor på gata, eller ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes? Det er urettferdig. Det er noe å reagere på.

Dårlig kommunikasjon, eventuelt mangel på kommunikasjon gjør meg også sint. Og faktisk skikkelig forbanna. Jeg har selv vært i et system, hvor kommunikasjon er alfa omega, i lang tid nå. Jeg har selv kjent på frustrasjonen når kommunikasjonen svikter. Vi mennesker er like unike som vi er like. Ingen er verdt mer enn andre. Ingen har rett til å bestemme over andre. Når det oppstår situasjoner hvor dette preger kommunikasjonen blir jeg sint.

Var det en spesiell hendelse, grunn eller tanke som fikk deg til å ville begynne å blogge?

- 12.september 2016 var jeg nesten ferdig med et langt opphold på sykehus. Jeg kom over et innlegg helseministeren hadde skrevet om psykisk helse, om å minske bruken av tvang. Det traff meg langt inn i magen. Jeg satt på kafe da jeg leste det. Jeg husker jeg fikk et skikkelig sug i magen. Det var svært sjelden/aldri at jeg publiserte ting på facebook, men kjente med en gang at da føltes det rett å dele noe personlig på sosiale medier. Noen linjer om mine opplevelser med tvang og et klikk senere førte til over 100 likes og en hel haug med positive tilbakemeldinger. Da bestemte jeg meg for å opprette bloggen. Ja til mer åpenhet! Det har faktisk gjort det lettere å være meg.

Hvorfor reiste du til Sverige på jakt etter lysende hender?

- Min tur til Sverige var en reise på psykotisk grunnlag. Det ser jeg selv. Lite søvn og manko på medisiner. På det tidspunktet var jeg overbevist om at jeg hadde lysende hender, og stemmer fra veggen hjemme hadde sagt at det var andre i Stockholm som også hadde lysende hender. Jeg hadde det ikke noe godt på turen, var kjemperedd og forvirret. Jeg ble heldigvis plukket opp på flyplassen og brakt tilbake til sykehuset kort tid etter.

Har du en sans for humor når det gjelder egen lidelse?

- Jeg har så absolutt humor når det gjelder egen lidelse. Jeg gjør narr av det hele tiden. Faktisk så mye og så ofte at jeg tror det blir på grensen til irriterende for de rundt meg. Det er ikke alt som kan eller bør spøkes med. Men det er viktig å beholde humoren uansett hvor svart ting virker. Humor og latter gir oss pauser i en ellers så alvorlig situasjon. Det er ikke lett å være tvangsinnlagt med psykoser. Psykiatri er alvorlig. Vi trenger derfor de pausene som humor kan gi oss. Alt med måte selvsagt.

Hvor mange ganger har du vært innlagt?

- 15 ganger.

Hva er det fineste du har opplevd innenfor psykiatrien?

- Jeg har opplevd mye fint innenfor psykiatrien. Det er nesten vanskelig å velge det fineste. Men jeg velger å trekke frem det aller første jeg kommer på. Det er faktisk fra min aller første innleggelse som 16-åring. Jeg hadde det jeg vil kalle et gråteanfall. Med god grunn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne bo hjemme lenger. Jeg følte meg mer alene enn noen gang. På det tidspunktet hadde jeg en behandler. En eldre dame. Da jeg hadde dette gråteanfallet var hun egentlig på vei hjem fra jobb, men hun ble igjen og trøstet meg. Jeg husker jeg gråt lenge i fanget hennes. Hun strøk meg i håret og tørket tårene mine. Jeg følte meg så trygg som jeg kunne i en vanskelig situasjon. Jeg glemmer det aldri. Og jeg glemmer aldri henne.

Ellers får jeg lyst til å nevne 25-årsdagen min. Den ble feiret på en akuttpost. Jeg gruet meg skikkelig til å stå opp den dagen, men gikk til slutt ut i stua. Det som møtte meg der var hele personalet som danset og sang. Det norske flagget svaiet frem og tilbake. Og det ventet en kakebit på meg. Det ble faktisk en av de bedre bursdagene jeg har hatt.

Når jeg tenker på de fineste tingene som jeg har opplevd i psykiatrien så er vel det som går igjen at folk har vært litt mer personlige. Når folk har strukket seg litt ekstra, slik at jeg har følt meg spesiell. Jeg har følt meg som Eline, ikke bare som en diagnose.

Er du ikke redd for at åpenheten din kan ødelegger sjanser for å få jobb senere?

- Dette spørsmålet begynner å gå igjen en del ganger nå. For meg blir det på grensen til provoserende. Svaret her er helt klart nei. Det er klart at dersom en potensiell arbeidsgiver googler meg, vil det dukke opp litt av vært. Jeg har en sykdom som jeg må håndtere og leve med. Det er kanskje ikke diabetes eller leddgikt, men det er på tide at psykiske lidelser blir sett på på lik linje med fysiske lidelser. Jeg tenker at dersom en arbeidsgiver ikke har lyst til å ansette meg på grunn av mine psykiske utfordringer, så har ikke jeg lyst til å jobbe på det stedet heller.

Er det noe vi andre kan gjøre for å hjelpe til når du, eller noen andre, har det kjipt? Praktisk eller emosjonelt?

- Et fantastisk godt og viktig spørsmål. Dette er det mange som lurer på. Mine nære spør meg noen ganger hva de kan gjøre. De sier de føler seg så veldig maktesløse. At de ikke strekker til. Mange er redde for å gjøre noe feil og ender derfor opp med å ikke gjøre noen ting. Kanskje man heller trekker seg unna. Det gjør vondt. Selv om jeg har vært syk, så har jeg plukket opp slike ting. Det er bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Noe så enkelt som å spørre hvordan det går. Så enkelt, men likevel vanskelig. Det åpner hvertfall opp. Det viser at man bryr seg.

Hvis jeg skal snakke ut i fra kun egne erfaringer så ønsker jeg at folk ikke blir redde, men at de heller tør å bry seg. Jeg har kanskje gjort og sagt mye rart, men det nytter ikke å møte dette med sinne. Man kan ikke skremme vekk en psykose. Det er viktig å huske på at jeg, i sykdomsperioder, er veldig redd selv. Da trenger jeg at de rundt meg er så trygge og stabile som mulig. Jeg trenger at folk er der for meg, uten å henge over meg. Vanskelig? Kanskje. Det er ikke alltid lett å finne de "rette" ordene. Kanskje finnes de ikke heller. Noen ganger trenger jeg bare at noen er der for meg. Og på akkurat det området tror jeg ikke at jeg er så spesiell.

Hvem eller hva har formet deg mest til den personen du er i dag?

- Dette er et veldig stort spørsmål. Fint, men stort. Jeg kunne mest sannsynlig ha skrevet en hel bok til svar. Det aller første jeg kommer på er at jeg er så heldig som har en utrolig sterk og modig mamma. Vi møtte motgang fra ganske tidlig av, og har nok levd litt turbulent. Tross stormer har vi klart oss, og klisje nok, kommet sterkere ut av det. Uansett hvor sint jeg er på henne så er hun et av mine største forbilder. Det vil hun alltid være. Jeg husker da jeg var liten og så henne trene taekwondo. Hun knuste seriøst murstein med bare hendene sine. Jeg husker jeg ville bli like sterk og tøff som henne. Det skjønte jeg vel i tidlig alder at jeg var pent nødt til og. Etter en stund under barnevernet måtte jeg flytte hjemmefra som 16-åring. Det å bo på  barnevernsinstitusjoner gjør noe med en. Det har definitivt vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg måtte kanskje bli voksen litt tidlig, men ser jeg tilbake på det er jeg glad for disse erfaringene i dag. Så må jeg jo selvsagt trekke frem at alle oppholdene jeg har hatt på sykehus selvfølgelig har gjort noe med meg.

Hva er ditt beste minne?

- De som kjenner meg vet at jeg er Susanne Sundfør sin største fan. I 2015 var jeg så heldig at jeg vant billetter til en konsert i Berlin. Med flybilletter og hotell dekket for to personer. Jeg tok med meg favorittpersonen min, og fikk den beste konsertopplevelsen noensinne. Ikke bare var selve konserten fantastisk, men det viste seg at vi bodde på samme hotell som Sundfør selv. Dette oppdaget jeg ved frokosten dagen etter konserten. Med skjelvende stemme og med melkesyre i beina fikk jeg utvekslet noen ord med helten min. Men ingenting av dette hadde jeg fått opplevd hadde det ikke vært for bonuspappa'n min, Roy.

Ser du opp til noen du ikke kjenner, som en artist, politiker eller andre offentlige personer?

- Ja. Det er flere offentlige personer jeg ser opp til. Men den første personen som dukket opp i hodet mitt nå var Arnhild Lauveng. Forfatteren som kanskje er aller mest kjent for boken, i morgen var jeg alltid en løve. Dette er ei dame, som i likhet med meg, har hatt store psykiske utfordringer. Hun levde lenge med diagnosen schizofreni, og var inn og ut av sykehus, men ble senere frisk. I dag jobber hun blant annet som psykolog. Jeg har selv vært så heldig å få  snakket med denne flotte damen ved et par anledninger. Og hun er like klok som det virker som når hun skriver.

Hva er din største drøm?

- Å gi ut en egenskrevet bok.

Hva er det morsomste faget du har hatt på skolen?

- Kommunikasjon og samhandling. Definitivt. Jeg hadde dette faget både på videregående og sist nå på høgskolen. Fantastisk viktig emne. Fantastisk morsomt med praktiske oppgaver. Helt klart et område flere burde øve seg på. Burde vært obligatorisk overalt mener jeg.

Kan du fortelle litt om tatoveringen(e) dine?

- Jeg var 15 år gammel da jeg fant ut at jeg ville tatovere meg. Jeg har visst motivet siden da, men jeg ventet til jeg var 20 med å begynne prosjektet. Jeg ville vente noen år slik at jeg var helt sikker på både motiv og plassering. Fuglene jeg har på ribbeina, på skulderen, og på armen symboliserer friheten og hvor viktig den er for meg. Rosene symboliserer muligheten til å vokse. I dag er jeg 26 år gammel, og jeg angrer ikke et sekund på tatoveringene mine.


 

Hva synes du er skikkelig morsomt? Kan du le høyt og slå deg på låret?

- Jeg må være den kjipeste å se TV eller filmer med, for jeg ler aldri av ting jeg ser på. Jeg ler av andre mennesker som ler. Det jeg syns er skikkelig morsomt, til og med litt sexy, er selvironi. Når folk kan spøke av sider ved seg selv som de er mindre fornøyde med, da ler jeg rått. En sjelden gang slår jeg meg selv på låret. Jeg ler også av absurde ting. For eksempel når kommunikasjon mellom mennesker blir helt feil. Eller når personer du ikke forventer at skal gjøre en bestemt ting gjør akkurat det. Jeg ler enda hysterisk når jeg tenker på kråkehistorien til faren min. No offence, men du er ingen dyrekjenner pappa, du er en ingeniør. Ingeniøren som henger opp bilder på veggen med hodelykt, målestokk og vater. Kort fortalt, faren min åpnet luka i peisen, og ut fløy ei kråke. Kråka fløy desperat rundt og var stresset. Faren min var nok enda mer stresset og skal ha forsøkt å fange kråken med hendene. Som assistent hadde han Figaro, katten i huset. Jeg ler så tårene spruter når jeg tenker på det. Synd ingen var der til å filme seansen.

Har du kjæreste, eller er du forelsket i noen?

- Nei jeg har ikke kjæreste nå, men ja jeg er forelsket. Jeg trodde lenge at jeg ikke hadde anlegg for å forelske meg. Det har vært en sårt og ømt tema for meg. Derfor er det med tårer i øynene jeg nå skriver at jeg endelig er forelsket. Jeg har faktisk vært det en god stund, men bare ikke forstått det.

 

Det kan godt hende jeg kjører en slik spørsmålsrunde igjen om en stund, men skulle det være noe du lurer på så kan du alltid kontakte meg utenom. Svarene på del II kommer senere.

- Eline

 

#psykiskhelse #psykiatri #innleggelse #spørsmålsrunde #q&a #psykose 

SPØRSMÅLSRUNDE


 

Etter at bloggen min ble etablert, og jeg begynte å åpne meg, har det stadig dukket opp spørsmål. Det syns jeg er veldig fint. Jeg tenker derfor å kjøre i gang min aller første spørsmålsrunde, og håper nysgjerrigheten fremdeles lever.

Du kan stille meg akkurat det spørsmålet du ønsker. Ingen regler her, og ingen tvang. Det trenger ikke omhandle psykisk helse, selv om det er det jeg skriver mest om. Kanskje lurer du på hva min guilty pleasure er. Eller kanskje du lurer på hva jeg skammer meg over. Kun fantasien setter grenser.

Det er opp til deg å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan. Det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar, er det noe som heter. Jeg er ganske sikker på at jeg kan ha noen dumme svar også. Men de er hvertfall ærlige. 

Absolutt alle spørsmål vil bli besvart. Alle vil også være anonyme.

Jeg håper folk tør å bidra med spørsmål slik at denne runden blir en suksess. Blir det ingen spørsmål kommer det jo heller ingen svar.

Spørsmålene du måtte sitte inne med kan du legge igjen i kommentarfeltet på bloggen, du kan sende meg en melding på facebook, eller du kan sende meg en mail på elineskaar91@gmail.com  

- Eline

TING JEG VIL GJØRE NÅR JEG KOMMER HJEM

Det er søndag. Faktisk så søndag som det kan få blitt. Himmelen gråter, og det er generelt grått ute. Det finnes ikke lenger noen TV på avdelingen, da den ble knust i forrige uke. Søndager er, for meg, ment for TV, Netflix, kafebesøk med venner, eller en god tur ute i frisk luft. Denne søndagen har ikke jeg anledning til disse syslene. Da gjelder det å bruke det man har igjen av hjerneceller å tenke kreativt.

Jeg bytter på å hvile blikket mitt på de visne blomstene i vinduskarmen og på trærne utenfor vinduet. De beveger seg hvertfall mer enn meg. En av medpasientene synger opera i bakgrunnen. Det er umulig å unngå og høre henne, men jeg begynner egentlig å bli vant til det.

Som den liste-elskeren jeg er, tenker jeg nå skrive ned hva jeg kan bruke søndagen på avdelingen til.

Ting jeg kan gjøre i dag:

  • Kikke ut av vinduet (nå som TV'n er borte får jeg ta det jeg har)
  • Jogge så mange runder rundt huset som jeg klarer på 15 minutter (det er det tid og rom tillater slik ting er nå)
  • Gjøre styrkeøvelser på rommet (hvis jeg repeterer dette daglig den perioden jeg er her er det stor sannsynlighet for at jeg blir boler. Spesielt med tanke på all biolaen jeg drikker)
  • Sortere klærne mine, få vasket de som lukter vondt (selv om ofte føler meg som en dritt så behøver jeg ikke lukte som en)
  • Vanne blomstene på avdelingen (det ser det nemlig ut til at ingen andre gjør)
  • Telle alle flisene på badet (og de er det en del av, så her bør jeg sette av god tid. Skrive en hypotese på forhånd)
  • Pugge innholdslisten bak melkekartongen (hvis det blir tid kan jeg også ta for meg biolaen)

 

Jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med det jeg klarte å koke sammen. Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker at denne dagen skal gå den og. Man skal nok ikke undervurdere verdien i å lage en god liste.

Første gang jeg var innlagt over lang tid var sommeren 2014. Jeg rotet litt i arkivet og fant igjen en liste jeg skrev over ting jeg ville gjøre da jeg kom hjem på det tidspunktet. Det morsomme er at jeg ikke ville tatt vekk noe på den listen i dag. Slik ser listen fra 2014 ut.


 

Jeg husker så godt da jeg skrev disse punktene. Jeg brukte de fineste fargene jeg fant på avdelingen bare for å sette et ekstra preg over det. Jeg husker jeg drømte om et normalt liv. Et liv hvor jeg kunne være oppe så lenge jeg ville om natten, og hvor jeg kunne lage meg kaffe før klokken ble 7. Det drømmer jeg om enda. Jeg gleder meg til å vaske mitt eget hjem. Til å gjøre noe nyttig. Men mest av alt gleder jeg meg til å bestemme over eget liv. Det er nok en grunn til at jeg har skrevet ned det med to utropstegn.

Jeg tenkte litt over det i dag. Eller, jeg tenker vel på det hele tiden. Hva jeg ville ha gjort hvis jeg var hjemme. Jeg ville gjort alt på listen fra 2014, men her kommer noe jeg ville supplert med.

  • Dusje i en vanlig dusj, min egen dusj
  • Ta meg en øl eller 5 (og jeg liker ikke øl engang)
  • Se på TV (på akkurat den kanalen jeg ville se på, og med så høyt volum jeg selv ønsket)
  • Danse naken i stua til musikk av Susanne Sundfør

 

Min ønskeliste for tiden utenfor sykehuset var, og er nok ikke så altfor kravstor. Det er ikke de største tingene jeg ønsker meg. Men det er ikke alltid at man kan få alt man vil, uansett hvor mye man ønsker. Og det er kanskje viktig lærdom å ta med seg. Jeg tenker likevel at det både er sunt og lurt å skrive ting ned. På den måten blir man hvertfall mer bevisst. Og uansett hvor håpløst ting kan virke så er det er alltid lov å ønske. Jeg ønsker hele tiden.

 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose

KONTROLLKOMMISJONEN

De siste dagene har vært spesielt krevende for meg. Jeg er jo allerede tvangsinnlagt med psykose, så situasjonen er utfordrende nok i seg selv. Men da det i tillegg ble fattet vedtak om overføring til et sted jeg ikke vil være ble tilværelsen min enda verre. Jeg har de siste dagene gjennomgått en klagesak med kontrollkommisjonen. Dette ønsker jeg nå å dele litt om. Under kommer dagboksnotater fra de siste dagene.

2.mai

Jeg er livredd. Bare navnet på stedet gir meg frysninger, høy puls og klamme hender. Jeg vet faktisk ikke om jeg takler en runde til. Hva er det som er så ille med det sykehuset Eline?

Alt. Fra de grusomme lokalene, som ser ut som om de er tatt ut av en skrekkfilm, til de ansatte som tilsynelatende ikke bryr seg om pasientene. Jeg tenker på all tvangen jeg ble utsatt for der. Jeg tenker på injeksjonene. På beltene. Og jeg tenker på hva alt dette gjorde med meg.

Så hva er det egentlig som er så ille med det sykehuset Eline?

3.mai

Jeg gråter ukontrollert. Snørr og tårer renner konstant. Og det er ikke på grunn av pollen. Jeg er så redd. Og jeg gruer meg sånn for i morgen. Kommer kontrollkommisjonen til å høre på meg? Kommer jeg til å bli tatt seriøst? Jeg har nok ingen sjans. De tre forrige klagesakene jeg har hatt har jeg tapt alle gangene. En advokat kommer hit senere i dag for å bistå i saken min. Han skal hjelpe meg med å argumentere mot overføring. Godt er det. Jeg trenger all hjelp jeg kan få.

4.mai

Morgenen før klagen

I dag føles det som om jeg skal holde tale i en begravelse. Jeg klarer nesten ikke å skrive. Er skjelven i hele kroppen. Klokken er 5.30. Jeg visste jeg kom til å våkne tidlig for i dag er klagesaken. Fy fader som jeg gruer meg. Jeg har forsøkt å ikke være så dramatisk rundt det hele, men det går ikke. For slike saker er dramatiske. Det oppleves alt annet enn godt når spesialister leser opp redegjørelser om hvor syk jeg er og alle argumentene om hvorfor jeg bør overføres til et sted med strengere rammer. Jeg har vært med på saker som dette før, og det er en så stor påkjenning fordi man føler seg så liten.

Jeg er glad vi har et rettssystem som er til for å sikre pasienters rettigheter. Jeg er glad for at kontrollkommisjonen er nøytrale og uavhengige av sykehuset. Og jeg er glad jeg har krav på bistand fra advokat. Jeg er bare så lei av den avmaktsfølelsen jeg sitter med. Jeg er lei av at folk har bestemt seg på forhånd. Og jeg er lei av å kjempe.

Det er trist når all fokus, all energi bli brukt på en klagesak, i stede for det det egentlig handler om. Nemlig at jeg skal bli bedre.

Under selve klagesaken

Jeg har aldri hatt så klamme hender før. Pulsen min var likevel overraskende rolig. Jeg fant igjen spikeren på den samme veggen jeg har sett på under tidligere klagesaker og festet blikket på den.

Aller først var det en kort introduksjon til klagesaken. Så var det tid for det jeg hadde gruet meg mest til. Sykehusets redegjørelse. Faktisk kjente jeg at jeg gruet meg mer til den biten enn selve overføringen. Det å sitte og høre på hvor syk man er, det er ingen enkel sak. Historikk ble dratt fram, og fokuset var selvsagt på de verste sykdomsperiodene mine. Overlegen snakket på inn- og utpust. Hun møtte ikke blikket mitt en eneste gang. Jeg hadde ingen anledning til å bryte inn med kommentarer. Advokaten min fikk mulighet til å stille sykehuset spørsmål, som skulle tjene i min favør. Så slapp kontrollkommisjonen til med sine spørsmål. Mens jeg, jeg satt der. Stille som en mus. Jeg følte meg faktisk som et dyr. Et farlig dyr som skulle fraktes fra en dyrehage til en annen. Et farlig dyr med veldig klamme hender.

Ja, da gir vi ordet til Eline Skår. Vær så god, nå skal du få anledning til å forsvare deg, sa lederen av kontrollkommisjonen. Hjelp. Hva søren gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg kunne kjenne at blikket på spikeren foran meg begynte å flakke. Pasienten er å anse som alvorlig sinnslidende med sin psykoseproblematikk, så eneste løsning er en overføring til en langtidspost med lukkede dører. Ordene fra sykehuset spiltes om og om igjen i hodet mitt. Hvordan i all verden skulle jeg klare og forsvare det?

De neste 10-15 minuttene er omtrent slettet fra minnet mitt. Og godt er kanskje det. Jeg vet jeg var fryktelig nervøs. Jeg vet jeg fikk en del spørsmål. Jeg vet jeg svarte. Og jeg vet jeg forsvarte meg. Jeg vet ikke hva jeg svarte, eller hva jeg fokuserte på. Men jeg husker at spikeren på veggen som jeg skulle fokusere på forsvant. Jeg forsvant nok litt jeg og. Nå som ingen har noe mer å tilføye anser jeg møtet som over. Den endelig avgjørelsen kommer i morgen, sa lederen av kontrollkommisjonen.

Luften gikk ut av meg. Jeg tok advokaten min i hånden og takket han for hjelpen. Han sa vi fikk håpe på det beste. Jeg tror jeg gråt så mye dagen før så jeg fikk ikke frem en eneste tåre etter saken.

5.mai

Overraskende nok sov jeg lenge i dag. Eller, til kl.7. Jeg følte meg rimelig ferdig etter gårsdagen. Men var nødt til å gjøre meg klar for kamp igjen. Avgjørelsen skulle komme i dag. Advokaten skulle først ringe meg og gi meg avgjørelsen, før sykehuset fikk beskjed. Naturlig nok var jeg kjempespent. Jeg hadde ingen god følelse, og ville egentlig bare ha det hele overstått.

Jeg fikk tidlig beskjed om at dersom jeg ikke hørte noen ting innen kl.10 så kom jeg til å bli værende på samme sted til over helgen, uansett utfall. Dersom jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk medhold og beskjeden kom før kl.10, da ville jeg overføres samme dag.

Jeg tror aldri jeg har stirret så intenst på klokken før. Hvertfall ikke så lenge. Fra kl.8 og fram til kl.10 satt jeg på samme plass og kikket på den samme klokken. Jeg skalv som et aspeløv i beina, og det kjentes ut som om jeg skulle kaste opp hver eneste slurk med kaffe. Jeg begynte å føle meg litt paranoid. For hver gang døren til vaktrommet åpnet seg og det kom noen ut, var jeg sikker på de hadde beskjed til meg. For hver gang vakttelefonen ringte var jeg sikker på det var advokaten min. Det var ren tortur. Aldri før har jeg vært så nervøs. Klokken bikket det magisk 10-tallet og jeg fikk beskjed om at jeg ble værende til over helgen uansett. Pulsen roet seg litt.

Beskjeden kom ikke før senere på ettermiddagen, men den var verdt å vente på. Jeg fikk medhold. Jeg vant saken over sykehuset. Jeg skal ikke flyttes til langtidsposten.

Det er lite som føles bedre enn å bli hørt og trodd når man er i en vanskelig situasjon. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en slik intens lykkefølelse og lettelse før. Jeg var helt elektrisk etter beskjeden. Hele kroppen vibrerte, jeg smilte fra øre til øre, og jeg kunne puste igjen.

I dag fikk jeg kjenne på brukermedvirkning og selvbestemmelse i praksis. Jeg fikk se at rettssystemet kan fungere. Jeg ble hørt.

 


 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #kontrollkommisjonen #kontrollkommisjon #klagesak #rettssikkerhet #brukermedvirkning #selvbestemmelse #medvirkning

LØVETANNBARN

Da barnevernet kom inn i bildet var jeg 16 år gammel. Etter en av mine aller første samtaler med psykologen min ble det sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Jeg som trodde jeg kunne åpne meg for psykologen, jeg som trodde taushetsplikten var bindende.

Jeg var så redd. Jeg visste svært lite om barnevernet, men det lille jeg hadde kjennskap til var ikke positivt. I tillegg til redselen jeg hadde, var jeg full av dårlig samvittighet. Hva ville familien min tenke når jeg nå hadde sveket dem på denne måten?

Det ble iverksatt en undersøkelse som inneholdt møter med barnevernspedagoger, møter med skolen, møter med psykologen, hjemmebesøk osv. Jeg husker det hele som svært ubehagelig, og jeg tenkte mye på alt jeg hadde stelt i stand.

Etter mye frem og tilbake endte det med at jeg fikk et besøkshjem, og at jeg senere måtte flytte hjemmefra for å bo på barnevernsinstitusjon. Jeg fikk valget ? enten gå med på en frivillig flytting, eller så måtte barnevernet benytte seg av tvang. Det føltes ikke helt som et reelt valg. Jeg var livredd.

Når barnevernet foretar slike inngrep i familiers liv dukker det opp mange etiske dilemmaer. Hvordan selve inngrepet foregår, og hvordan man møter barn og familier, er vel det aller viktigste fokuset.

Måten man blir møtt på, eventuelt ikke møtt på, har ekstremt mye å si for tillitt. For det handler mye om tillitt. Barnets beste er det noe som heter. Barnevernet er til for å sikre barnets beste. Formålet med barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og de skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Et godt utgangspunkt tenker jeg.

Det kan jo diskuteres om ikke barnevernet kom inn litt for sent i mitt tilfelle. Jeg hadde tross alt levd et 16 år gammelt liv, og tenkt at slik ting var for meg, det var normalen. Jeg har ofte tenkt at dersom barnevernet ikke hadde kommet inn så kunne jeg vært spart for en del. Jeg kunne sluppet unna ubehagelige møter, jeg hadde sluppet å bo på institusjoner, og jeg hadde sluppet å bli et ?barnevernsbarn?.  

Når dette er sagt så hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag hadde det ikke vært for de erfaringene jeg har gjort meg. Jeg er stolt av den jeg har klart å bli i dag. Jeg tror ikke jeg hadde hatt den samme styrken hadde jeg ikke hatt disse erfaringene. Det å bo på barnevernsinstitusjon har gjort meg tilpasningsdyktig. Det å sitte i forskjellige møter med diverse fagfolk og eksperter har gjort meg tøffere. Det å sende inn klager på måten jeg har blitt møtt på til Fylkesmannen har gjort meg selvstendig og mer trygg på meg selv.

Apropos Fylkesmannen så har jeg noen ganger blitt møtt på så dårlige og uprofesjonelle måter at jeg har vært nødt til å gå videre med det. Og hva gjør man da? Mulighetene man har er å ta det opp med den det gjelder, eller klage skriftlig til Fylkesmannen.

I likhet med overalt andre steder så møter man i barnevernet mange ulike mennesker med ulike personligheter. Jeg har hatt dyktige saksbehandlere som har lyttet til meg og behandlet meg med verdighet. Men jeg har også hatt saksbehandlere som, etter min mening, aldri burde ha fått lov til å jobbe med barn og unge.

Jeg bodde på en akuttinstitusjon i barneverntjenesten. Jeg hadde akkurat vært innlagt på psykiatrisk avdeling på grunn av en depressiv periode. Jeg hadde blitt tatt ut av hjemmet. Institusjonen jeg da bodde på bestod av flere ungdommer. Utagerende ungdommer. Jeg husker jeg var så redd. På et tidspunkt tok jeg mot til meg og ringte saksbehandleren min. Tenkte hun ville høre på meg, og at vi sammen kunne finne en løsning. Jeg gråt mye. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne bo der, at jeg var redd det ble begått en stor feil. Jeg følte meg så alene.

Saksbehandleren min svarte med å si at dersom det ikke var bra nok for meg, så kunne jeg bli sendt til Kristiansand og bo på en institusjon der. På dette tidspunktet bodde jeg i Kongsberg, så tanken på en ukjent by langt borte gjorde meg enda mer redd.

I ca. 2 måneder bodde jeg på denne institusjonen, før jeg ble overført til et nytt sted. En ny institusjon. Jeg ville ikke bo på noen institusjon. Jeg ringte saksbehandleren min igjen og sa jeg ville ha en samtale med henne, og det fikk jeg. En samtale som virkelig har satt sine spor.

Med tårer i øynene og med en redsel uten like forklarte jeg henne hvordan jeg hadde det. Jeg sa at jeg ikke ville bo på institusjon. Det jeg ønsket meg mer enn noe annet var trygge voksne mennesker som hadde litt tid til overs. Mennesker som kunne bruke tid på meg, og som oppriktig var interessert i hvordan jeg hadde det.

Før jeg fikk forklart videre ble jeg avbrutt. Saksbehandleren min så på meg med et stivt blikk og sa følgende, Men Eline, tror du virkelig de menneskene finnes? Tror du det finnes noen der ute som orker å stå i dette og ta vare på deg? Du som strever med de tingene du gjør.

Jeg kunne ikke tro mine egen ører. Der satt jeg desperat og hjelpeløs. Med tårer som sto ut av øynene mine vrengte jeg sjelen min. Jeg syns det var hårreisende å stille ei fortvilet jente de spørsmålene. Akkurat som om jeg ikke skulle tro at det fantes noen der ute som ville bruke tid på meg. Man behøver støtte rundt seg uansett, syk som frisk. Saksbehandleren min fortsatte med å forklare at hun mente det ikke var hvem som helst som taklet å stå i slik psykiatrisk problematikk, og at jeg heller burde ha mer hjelp fra psykiatrien. Jeg husker jeg ble helt stum. Klarte ikke å få fram et ord. Gudskjelov satt behandleren min fra BUP der, hadde det ikke vært for henne tror jeg ingen hadde trodd på denne hendelsen etterpå.

Jeg fikk beskjed om å gå ut av rommet. Sette meg på gangen og vente. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ventet, eller hva som skjedde, men jeg har senere blitt fortalt at det var store uenigheter mellom barnevernet og BUP.

Dette var en svært ubehagelig opplevelse for meg. Jeg opplevde å ikke bli hørt av mennesker som jeg trodde var til for å hjelpe. Det var for meg et stort svik. Det er det enda. Jeg mener at det ikke går an å behandle sårbare mennesker på den måten. Det går ikke an å behandle noen på den måten.

Som tidligere nevnt tror jeg mye handler om måten man blir møtt på som menneske. I likhet med i psykiatrien har barnevernet mye makt. Jeg tror ikke makten i seg selv er problemet, for barnevernet trenger den makten de har for å hjelpe familier. Men det er måten den blir utøvd på. Jeg har vært utsatt for hersketeknikker og trusler. Det hører ikke hjemme noe sted.

Jeg tviler ikke på at det finnes svært mange kompetente barnevernspedagoger der ute, jeg har selv truffet et par av de. Jeg har kjent hvor mye det betyr når man virkelig føler seg hørt og sett. Disse gjør en svært viktig jobb.

Jeg ble flyttet til en ny institusjon. Sånn som jeg gruet meg. Jeg glemmer aldri dagen jeg kom dit. Det var i en annen by. Jeg fikk høre at det bodde fem andre gutter der, tre av de var kommet som enslige asylsøkere. Jeg husker jeg tenkte mye på hvordan det kom til å bli. Jeg har jo vokst opp som enebarn.

Denne institusjonen skulle vise seg å være min redning. Jeg opplevde trygge, voksne mennesker som brydde seg om meg. Jeg opplevde å bli sett. Og jeg lærte så uendelig mye av de andre rundt meg. Både av de ansatte og av de andre som bodde der. Verdifull lærdom jeg ikke ville vært uten. Jeg tror faktisk det har gjort meg til et bedre menneske.

Da jeg fylte 18 år bestemt jeg for å flytte for meg selv. I årene som fulgte slet jeg veldig med å akseptere hva som hadde skjedd i min tid under barnevernet. I 2014, fem år senere, valgte jeg å ta kontakt med barneverntjenesten igjen.

Jeg ba om å få hente journalen min, og om en samtale med tidligere saksbehandler. Dette gjorde jeg i håp om å få bli hørt en aller siste gang. Jeg hadde et håp om å gjøre det såret jeg hadde litt mindre.

I dette møtet oppdaget jeg raskt hvor lite som hadde endret seg. Min tidligere saksbehandler hadde tydelig forberedt seg til møtet, og hun hadde satt seg godt inn i saken igjen. Men jeg var ikke så opptatt av å høre på henne denne gangen. Jeg sa til henne at denne gangen skulle hun høre på meg. Jeg fortalte hvordan jeg hadde opplevd måten å bli behandlet på, og kom med konkrete forslag til forbedringer.

Ikke overraskende nok ble jeg møtt med forsvar. Hun forsvarte sine handlinger med manglende ressurser, og med min psykiske lidelse. Jeg skjønte at de gode argumentene jeg hadde forberedt i noen år ikke førte til noe sted. Likevel tok jeg henne i hånden da møtet var over. Jeg gav henne et høflig smil og ønsket henne lykke til videre. Hun gjorde det samme med meg.

Intensjonen min med møtet var å få en oppriktig unnskyldning fra henne. Det gjorde jeg naturligvis ikke. Men jeg oppdaget med en gang jeg forlot kontoret hennes at det ikke betydde noen ting. Det som betydde noe var at jeg endelig fikk sagt det jeg hadde gått og tenkt på i så lang tid. Og jeg oppdaget at det såret jeg hadde var blitt betraktelig mye mindre.

Jeg finnes ikke religiøs, men jeg har en teori om at vi alle har en form for engler rundt oss. Engler som hjelper oss når vi minst venter det. De hjelper alle, meg inkludert. I Mitt tilfelle hadde jeg ikke klart meg uten disse englene.

Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som jeg aldri kommer til å få takket nok. En lærer som senere skulle bli besøkshjem for meg. I mange år har hun fungert som en slags reservemor. Jeg har hatt en helsesøster som virkelig så meg. En helsesøster som brydde seg om meg, og som jeg har kontakt med den dag i dag. Jeg har også hatt en behandler i barne- og ungdomspsykiatrien som gjorde alt i sin makt for å bygge meg opp. En behandler som i dag er et av mine største forbilder. Dette er noen av englene i mitt liv. Ingen tvil om at jeg har vært heldig. Jeg er så glad i dem alle.

Jeg er også veldig glad i familien min, og ville ikke byttet den ut mot noe. Ingen har gjort noe av vond vilje. Det vet jeg. Jeg tror mennesker flest gjør så godt de kan, men at det noen ganger dukker opp ting som gjør livet utfordrende. Litt sånn tror jeg det var for oss. Den som sa at livet er en dans på roser må ha hatt veldig dårlig selvinnsikt. De rosene er i så fall fulle av torner som stikker på veien. For livet er full av torner. Store som små. Men de aller aller fleste gjør oss bare sterkere.


 

Jeg har ofte fått høre at jeg er et løvetannbarn. Løvetannbarn er et sosialfaglig begrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold. Jeg har hatt litt blandede følelser til å få tildelt denne merkelappen. På mange måter er det et positivt ladd begrep. Det at jeg har klart meg relativt bra til tross for utfordringer er jo noe jeg kan kjenne jeg er stolt over. Men samtidig vil jeg ikke gjør meg selv til noe offer.

Det er vel ingen mennesker som vokser opp uten noen form for utfordringer underveis. Det hele handler kanskje om hvordan man står i disse utfordringene. Og hvordan man senere tar valg for seg selv og sitt eget liv. 

 

#psykiatri #barnevernet #skam #åpenhet #løvetannbarn

JEG ØNSKER MEG ET FRISTED

Sterkt lys overalt. Hvite vegger av betong. Høylytt stønning og sukking. Kremting. Hosting.

En gammel mann roper. Han nekter å skifte klær han har sin egen avføring på. En dame snakker høyt i telefonen på et ukjent språk. Hun klapper i hendene når hun er ferdig. 

Mannen ved siden av meg gjentar bestemte ord konstant. Om og om igjen, før han tar pause med å synge Ja vi elsker for full hals. 

Det er stille i kanskje ett minutt før jeg hører nynning som etterhvert utvikler seg til opera. Høye hæler går raskt frem og tilbake. 

Jeg prøver å finne et sted jeg kan være alene. Et lite fristed. Men det er stadig noen som følger etter meg. Alltid noen som vil prate. Fortelle. Alternativet er rommet mitt, men jeg liker ikke de hvite betongveggene. Skikkelig blikk-boks-følelse.

 

 

Nå leses det høyt fra en bok. Damen sier det er fra bibelen.

Jeg forsøker å holde roen. Det lille jeg har igjen. Dessverre står det et piano på avdelingen. Jeg sitter stille. Holder meg fast i stolen. Knytter never. Spenner kjeven. Puster dypt. Teller til ti. 

Kan det bli mer stereotypisk? Det eneste vi mangler nå er at jeg kler meg naken og løper rundt i gangene. Men av en eller annen grunn får jeg meg ikke til å gjøre akkurat det. Ikke nå. Kanskje senere. 

Hva gjør dette med meg?

Jeg blir mer og mer desperat etter å komme meg ut. Ikke for å lete etter svar som ikke finnes, ikke på psykotisk grunnlag, men for å holde på noe normalt. I tillegg samler jeg opp sinne. Mye sinne. I og med at jeg ikke klarer å bli sint så samler jeg det opp inni meg, og bryter heller ut i gråt noen timer senere. Og da gråter jeg lenge. Jeg tenker stygge tanker. Ikke bare om meg selv, men om andre og. Det liker jeg dårlig.

Jeg dunker hodet i veggen. Slutt Eline. Slutt. Dette er ikke greit.

Man kan venne seg til mye. Man kan venne seg til mange ulike typer mennesker. Vi er jo alle forskjellige. Man kan venne seg til at sterke følelser vises. Man kan kanskje også venne seg til de hvite betongveggene og ekkoet i rommet.

Men det finnes ting jeg ikke klarer å venne meg til. Jeg klarer ikke venne meg til at dørene alltid er låst. Jeg klarer ikke venne meg til å trygle om å få litt frisk luft. Jeg klarer rett og slett ikke venne meg til å være uten min egen autonomi.

Jeg lukker øynene. Et forsøk på å ta alfabetet baklengs mislykkes. Noen ganger er det det som skal til. Eventuelt å puste i firkanter. Nå funker ingen av delene. Mine egne knep svikter. Jeg må finne på noe annet. 

Jeg holder øynene lukket. Ønsker meg til et annet sted. Som alltid. Så slår det meg. Jeg kan flykte. Jeg kan flykte inn i ord. Mitt eget fristed. Et fristed av bokstaver. Bare for meg. Uansett hvor jeg er. Det må jeg ikke glemme. 

Når jeg kommer meg hjem skal jeg fylle et helt badekar med bokstavkjeks og bade i det. Bare for å minne meg selv på fristedet jeg selv kan skape. Og som jeg skaper hele tiden. Uansett hvor jeg er. 

Jeg gleder meg.

 


 

#psykiatri #psykose #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #helse

FUGLENS BESTE

Det var da fuglen falt ned fra treet igjen at den skjønte noe måtte gjøres.

Selv om Fuglen ikke hadde brukket noe så hadde den det fryktelig vondt. Faktisk vondere enn noen sinne. Selv om vingene fremdeles hang på den vesle fuglekroppen så kunne den ikke fly. Ikke denne fuglen. Ikke nå.

Fuglen hadde truffet noen harde, skarpe grener i fallet på veien ned. De sa at Fuglen var syk. At Fuglen burde lukkes inne.

Hvorfor er det ingen som hører meg, tenkte Fuglen. Den skrek av full hals, men ingen så ut til å høre.

Hvorfor er det ingen som ser meg, tenkte Fuglen. Den flakset alt den kunne med vingene sine, men det var det ingen som så.

Fuglen tenkte på Tiden, og på hvordan den bare hadde flydd forbi. Som om Tiden hadde vinger. Som om Tiden var fri. Fuglen var ikke fri. Denne fuglen var fanget under Tidens vinger.

Tiden ville gi Fuglen Omsorg. Men Fuglen ville ikke. Fuglen var lei.

Fugler kan også gråte. Selvfølgelig kan de det. Denne lille Fuglen gråt masse. Faktisk gråt den så mye at Tiden ikke forsto hva den sa. Det er ingen som forstår meg, tenkte Fuglen.

Omsorg var på vei, enten Fuglen ville det eller ikke. Tiden visste Fuglens beste, sa den.



 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose

PUST

 

Du var min verden, du hindret stemmene i å skrike

Nå skriker de

Jeg gråter, alene

 

Unnskyld. Unnskyld

Men du var min verden

Det er ingen lenger som tørker tårene mine

 

Jeg vil bare falle, ned i et mørkt hull

Men her er jeg allerede

Jeg har falt. Kan du dra meg opp igjen?

Kan jeg bo i hjertet ditt?

 

Jeg vil så gjerne vise hvem jeg virkelig er

Jeg tok en sjans med deg

For du var min verden

Nå gråter jeg alene

 

Jeg klamrer meg fast til den lyse flekken som er igjen

For jeg skal ut å fly igjen

Aller helst vil jeg fly med deg

Men jeg har endt opp her igjen

 

Jeg må bare puste litt

Med magen, med hodet, med hjertet

Et drag av gangen, det skal gå

Pust

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster med hodet nå

Ting blir uklart, det blir vanskelig å tenke

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster meg hjertet nå

Det gjør vondt å puste, det rister i kroppen

 

Pust med magen, vær så snill

Jeg puster ikke nå

Men det kommer til å gå over, det kommer til å gå bra

 

Bare pust, et drag av gangen

Pust

 

Det brenner i hodet

Det er full fyr i magen

Det slår gnister i hjertet

 

Kan vi puste sammen?

Du kan få hjertet mitt, men hodet er vanskelig å dele

Jeg klamrer meg fast

 

Jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

Jeg skal ikke slippe taket

 

Det skriker innvendig

Noe vil ut

Men jeg vil ikke miste meg selv

Jeg holder fast, med hvite knoker

 

Pust



 

#psykiatri #psykose #angst #sykdom #psykiskhelse

 

KØBENHAVN

Onsdag 19.april

Har satt på TV for å få selskap, og for å flytte fokus fra andre skumle lyder som gjøre meg redd. Jeg ser på OSL 24-7, et program som viser livet på Oslo Lufthavn. Ironisk at jeg tidlig i morgen skal opp dit selv. Jeg skal finne svar. Det var noen jeg snakket med som sa at det muligens var svar i København. Det må være svar der. Jeg er desperat. Jeg er redd. Nå må jeg hvertfall gi dette et forsøk.

Billettene er bestilt. Sekken er pakket. Jeg kommer nok ikke til å klare og sove i natt heller. Kanskje det er verdt å satse litt nå. Jeg tror det. Jeg vil satse. Jeg må satse. Kanskje er det noen på flyplassen som har svar. Kanskje er det noen politifolk der som kan hjelpe meg. Kanskje må jeg inn til sentrum. Jeg håper bare jeg får god nok tid. Hvis jeg ikke finner svar i København så er jo en mulighet å reise videre til et annet sted. Valgmulighetene er mange. Jeg er bare usikker på hvordan jeg skal håndtere en flyplassen. Et sted med så mange muligheter. Jeg finner sikkert ut av det.

Faen, faen, faen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være så redd. Men det går nok over. Så lenge jeg finner svar.

Torsdag 20.april

Jeg vil bare at alt skal være bra. Vil finne svar. Finne ro. Orker ikke være redd lenger. Må gjøre noe som gjør at jeg føles virkelig. Jeg hopper i det. Har ikke sovet i natt, men det gjør egentlig ingenting slik ting er nå.

Nå er klokken 0555. Jeg sitter på flytoget, godt klemt mellom flyvertinner, business-menn, heftig after shave og tunge kofferter. Selv reiser jeg ganske lett. Jeg har en sekk med det mest nødvendige med meg. Det viktigste er jo ikke hva jeg har på meg. Det viktigste er at jeg finner svar. Jeg er litt urolig akkurat nå, så jeg hører på musikk for å koble av. Akkurat nå har jeg Bird Set Free av Sia på ørene. Jeg liker fugler. Jeg liker frihet. Jeg lurer på hvor alle de andre rundt meg skal reise. Kanskje alle skal til København?

Oslo Lufthavn

Jeg har sittet akkurat her jeg sitter nå før. På akkurat samme sted, på akkurat samme flyplass. Den gangen hadde jeg lysende hender. Det har jeg ikke nå. Dessuten skal jeg til et annet sted. Jeg skal finne svar.

På flyet

Jeg snakket akkurat med en flyvert. Jeg spurte han om det var lett å finne fram på Kastrup. Han lurte på hva jeg skulle i København. Jeg sa noe om at jeg var på jakt etter svar. Han stusset litt over svaret mitt, men sa at det var en fin flyplass, og at de fleste danske er veldig hyggelige. Det er var bra, tenkte jeg og satte meg tilbake til vindusplassen min.

Jeg må innrømme at jeg er litt spent her jeg sitter. Jeg oppdaget at returen min er i ettermiddag, ikke morgen slik jeg først trodde. Det betyr at jeg får veldig dårlig tid. Jeg vet ikke engang hvordan jeg kommer meg inn til sentrum. Men det er jo mulig at jeg finner svar på flyplassen. Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, eller hva jeg skal si. Kanskje er det en vanlig dansk person, eller kanskje en dansk politimann. Jeg finner nok uansett begge deler på flyplassen.

Jeg kjente at da flyet lettet fra bakken ble jeg litt redd. Panikk kalles det kanskje. For tenk om det er feil sted. Jeg skulle ønske jeg var redd for å fly. Jeg skulle ønske jeg kunne byttet min generelle redsel mot noe mer konkret. Er man redd for å fly så er det jo bare å la være og fly. Er man redd for alt blir ting kanskje litt mer utfordrende. Man kan ikke unngå alt. Derfor tar jeg tak. Derfor handler jeg. Jeg gjør det jeg tror vil løse mitt problem, mine utfordringer.

Jeg er alene, med så mange mennesker rundt meg. Litt trist. Litt ensomt. Men det går. Det vil bli bra på sikt. I dag har jeg flydd høyere enn fuglene gjør. Det var fint å komme over skyene, men jeg savnet fuglene.

Kastrup

Jeg har vært på flyplassen i nesten 2 timer, og det er først nå jeg sitter. Jeg er stressa. Veldig stressa. Jeg forsøkte å spørre noen ansatte her om de hadde svar som kunne hjelpe meg. Jeg la fram situasjonen, men da begynte de å snakke om en legeordning der. De ba meg snakke med legen min. Det var tydeligvis ikke de rette folkene jeg snakket med. Det stresset meg mer, så jeg gikk videre.

Dette er en ganske stor flyplass med høyt tempo. Masse butikker, mye mennesker, og mye lyder overalt. Men jeg fant til slutt et hjørne med en ledig stikkontakt.

Jeg innser nå at jeg ikke rekker inn til København sentrum før returen til Oslo. Jeg tenkte litt på å gjøre om billetten til en annen destinasjon, et annet land. Men jeg har tekniske evner som en 80-åring, så jeg er veldig usikker på hvordan jeg gjør det. Og jeg tør ikke spørre flere som jobber her. Så vet jeg jo ikke helt hvor jeg da skulle dratt. Trondheim? Roma? New York? Tokyo?

Jeg burde nok bare komme meg hjem igjen. Ordne mer penger. Tenke litt. Sove litt. Det er en ny dag i morgen.

Oslo

Jeg kom meg hjem med returbilletten min. Jeg er sliten. Jeg gråter og ler om hverandre. Jeg må prøve og sove i natt så jeg er rustet for en ny dag i morgen. Uansett hva som skjer.

Fredag 21.april

Jeg må bare prøve igjen. Nytt forsøk. Jeg har brukt opp pengene mine, så jeg må kanskje ordne med kreditt. Det hjelper de sikkert til med på Oslo lufthavn. Kanskje de til og med lar meg fly gratis. De vil nok forstå at dette er viktig for meg.

Kanskje dette ikke er noen god ide likevel. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet ikke lenger forskjellen på syk og frisk. Uansett hater jeg de begrepene. Og jeg vil ikke akkurat si at jeg faller inn under en bestemt kategori.

Familien min er sinte på meg, venner er bekymret og fortvilet. Det er jo det siste jeg ønsker. Jeg vet jeg har folk som bryr seg om meg, og det setter jeg uendelig stor pris på. Men jeg vil bare gjøre det rette. Jeg ønsker å gjøre det som er bra. Jeg vil ordne opp så jeg kan fortsette og leve.

Jeg har ikke tatt alle medisinene mine på noen uker. Nå kan jeg faktisk merke det litt selv. For det går litt rundt i hodet mitt. Jeg har jo alltid ønsket å klare meg uten, men jeg vet at det kan vært til hjelp for noen, inkludert meg selv. Men jeg fikk høre at det var kjemisk lobotomi. Det skremte meg. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke måtte fortelle folk hva jeg tenkte om det. Ikke stole på noen. Så jeg lot som ingenting. Og nå sitter jeg her på Oslo lufthavn igjen, mer redd enn noen gang.

Hvor faen drar jeg nå?

Jeg begynner å lure på om jeg faktisk ikke klarer dette alene. Tenk om det er slik som folk tenker og sier. At jeg er syk. At det foregår for mye oppi hodet mitt. At tankene mine ikke stemmer overens med det virkelige liv. At svarene jeg leter etter ikke finnes.

Hva da?

Jeg har gått langt og ofret mye for å finne svar. Jeg har gitt opp et studie. Jeg har brukt opp pengene mine. Jeg har ofret tid med venner. Dyrebar tid. I dag sitter jeg og leter etter tegn som kan føre meg til rett plass fra Oslo lufthavn, i stede for å bruke tid med mennesker jeg er glad i. Hvorfor?

Jeg har noe jeg bare må finne ut av. Det gjør for vondt til å la være. Jeg klarer ikke stoppe.

Men jeg gjør tydeligvis noe feil. For jeg skremmer folk. Enten blir jeg bedt om å oppsøke lege, eller så trekker folk seg unna meg. Det er ingen god følelse.

Det finnes 7.3 milliarder mennesker på denne jorden. Det er mange mennesker. Hva er da sjansen for at jeg, alene, kan klare og finne den ene personen som har svar til meg? Er det i det hele tatt mulig? Det telles nå 193 land i verden. Hva er da sjansen for at jeg setter meg på rett fly til rett destinasjon som har det rette svaret til meg?

Jeg har aldri vært særlig god i matematikk, men sannsynlighetsregning var kanskje det jeg var aller dårligst til. Det har jeg vel vist i praksis nå. Dessuten tror jeg ikke det finnes svar som det kan settes to streker under. Dessverre.

Så hva faen gjør jeg da?

Det eneste jeg er sikker på nå er hvor usikker jeg er.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #gardermoen #københavn 

 

FUGLENE BRYDDE SEG IKKE, SÅ DA GJORDE IKKE JEG DET HELLER

 

Det snødde ute. Frosten hadde satt seg på vinduet

Men fuglene brydde seg ikke

Jeg så de danset. Jeg hørte de sang

 

Døren ble låst. Lyset ble slukket

Men jeg brydde meg ikke

Jeg danset likevel. Og jeg sang. Stille

Men jeg sang

 

Det blåste kraftig. En av grenene knakk

Men fuglene brydde seg ikke

De sang enda høyere, og danset videre til neste gren

 

Det var roping, skriking og alarmer fra gangen

Politiet kom

Men jeg brydde meg ikke

Jeg sang likevel. Enda høyere. Og jeg danset meg gjennom natten

 

Vinden ga seg ikke. Det ble storm. Nå lå treet på bakken

Men fuglene brydde seg ikke

De fløy bare videre

 

Jeg svelget de forskjellige pillene. De gjorde meg både uvel og redd

Sykebilen kom

Men jeg brydde meg ikke

Jeg fløy bare videre

 

Fuglene brydde seg ikke

Så da gjorde ikke jeg det heller


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #innleggelse #dikt

EN JÆVLIG LANG FREDAG

06:00

Drømte at jeg var på sykehus. At jeg var innlagt. Så hørte jeg det knirke i døren. Det var nattevaktene som var ute på runden sin. For å sjekke at alle sov. Ironisk nok våknet jeg. Og jeg våknet til at jeg var på et sykehus. Jeg hadde i det minste sovet lenger i natt enn jeg har gjort tilsammen de siste døgnene.

Jeg gikk ut i matsalen for å hente meg en kopp kaffe, men her settes visst ikke kaffen ut før kl.7. Jeg måtte dermed snu tomhendt. Jeg gikk tilbake til rommet mitt for å stelle meg. Jeg brukte lang tid både på antrekk, hår og maskara. Alt for å få tiden til å gå. Alt for å føle meg mer vel.

Jeg kjente magen rumle. For første gang på lenge var jeg sulten. Frokosten serveres ikke før kl.9 på helligdager. Og i dag er det visst langfredag. Det er påske. Jeg måtte pent vente.

Jeg gjorde et forsøk med å sette på musikk på rommet, men ble urolig. Som vanlig tok jeg med meg den røde notatboken min ut på en av stuene for å skrive litt.

07:00

Kaffen ble satt ut. For en lykke. Tror ikke jeg har vært så kaffetørst noen gang. Eller vent. Jeg husker en tidligere innleggelse hvor jeg hadde til vane å våkne tidlig. Jeg hadde smuglet med meg pulverkaffe inn på rommet. Så lot jeg vannet fra badet renne til det ble varmt og blandet det ut med pulverkaffen. Fysj. Det gjør jeg aldri igjen. Men det sier noe om hvor desperat etter kaffe man kan bli.

Klokken nærmet seg 0730. Nattevaktene skulle straks bytte plass med dagvaktene. Jeg gikk fra vindu til vindu og så ut. Jeg så på alle fuglene. Lurte på hvordan de hadde det. Det så ut som om de danset i trærne. De var sikkert glade for det fine været. Hvertfall så var jeg det.

08:00

Jeg begynte å gjøre meg klar for en tur ut. Visste ikke helt hvor eller hva jeg skulle. Skulle bare ut. Nå hadde det begynt å snø og. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg hentet meg kaffekopp nummer 3 og fortsatte å pakke bagen min.

Personalet satt enda i glassburet. Jeg kunne høre dem le. Ute på stua var det ingen som lo. En medpasient og jeg fikk ved et uhell øyekontakt og vi kikket begge raskt ned i gulvet igjen.

09:00

Jeg ba om å få gå ut. Uroen min hadde spredd seg til et nytt nivå. Jeg fikk beskjed om å vente til etter frokost og medisiner. Medisinene fikk jeg spyttet ut igjen. Noe matinntak var umulig å få til, for nå var jeg så urolig og uvel at det mest sannsynlig ville ha kommet opp igjen uansett.

10:00

Da klokken bikket 10 hadde jeg isolert meg selv på badet. Grinende. Jeg pustet og peset. Hev etter pusten. Angst kalles det visst. Jeg forsøkte å bruke teknikken, å puste i firkanter, men uten hell. Angsten hadde fått overtaket på meg. Jeg fikk noe beroligende, og litt hjelp til å puste med magen. Så ble jeg holdt selskap av en veldig hyggelig miljøkontakt. Jeg var redd for å være dårlig selskap, jeg glemmer jo litt bort at jeg faktisk er innlagt på sykehus. Men så er det er jo ikke alltid man behøver å snakke heller. Selskap fra en annen person er forresten den beste medisinen mot angst. Det ble i dag et godt eksempel på. For jeg roet meg.

11:00

På dette tidspunktet hadde jeg roet meg såpass at vi kunne lage en plan for en avtale utenfor sykehuset. Jeg skulle få reise ut for å treffe en god venn, og jeg kunne være ute til kl.15.

16:30

Telefonen ringte. Det var sykehuset. Hvor er du? Flaks for meg så var jeg heldigvis rett utenfor. Jeg som til vanlig er en vandrende klokke glemmer vekk tiden hele tiden disse dager. Det er frustrerende for de på sykehuset, men kanskje mest av alt for meg.

Jeg tenkte på kaffekoppen i morges. På hvor glad jeg ble. Den gleden hadde forsvunnet helt nå. Det føltes som om jeg på nytt ble druknet i angst og stress. Langfredag ja. En jævlig lang fredag.

Har du kjedet deg i det siste Eline, spurte kontakten min meg. Nei, svarte jeg. For jeg har overhodet ikke kjedet meg. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det. Det var visstnok et dårlig tegn. Tenker du ikke på sykdomsbildet ditt? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, faktisk ble jeg litt flau, så jeg fant veien inn til rommet mitt igjen. Prøvde å komme fram til en logisk forklaring på hvorfor jeg skulle forlate sykehuset igjen.

18:00

Jeg gikk en tur ut, i et desperat forsøk på å roe meg ned, eventuelt finne svar på noe jeg ikke vet hva eller hvor er. Det mislyktes. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg var tilbake på avdelingen innen en time som avtalt.

20:00

Ny runde med angst og tårer. Faen. Faen. Faen. Hvorfor må jeg være så redd hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke finne roen? Sobril, vandring fram og tilbake i gangen, mer sobril, mer grining. For en langfredag. For en jævlig lang fredag.

21:00

Omtrent på slaget 21 kom sykepleieren med kveldsmedisiner til meg. Det er vel fint at de følger opp, men det er noe med selve opplevelsen som gjør at jeg føler meg sykere enn jeg er.

Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å holde øynene åpne lenger i dag. Dagen har vært lang nok fra før. Dessuten har jeg et rykte på meg å være en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Så det at jeg har døgnrytmen til en pensjonist er vel ikke mer enn å forvente.

Jeg har akkurat sett meg i speilet, etter å ha fjernet maskaraen jeg så pent pyntet på meg i dag morges. Jeg ser rett og slett fryktelig sliten ut. Men det gjør ingenting. Det har tross alt vært langfredag. En jævlig lang fredag.

Og fuglene bryr seg ikke, så da gjør ikke jeg det heller.

 

#psykiatri #innleggelse #sykehus #psykiskhelse #mentalhelse #psykose

ALT BLIR EN DISKUSJON

For litt siden ble jeg fortalt at jeg slo hodet mitt gjentatte ganger mot betongveggen på sykehuset. Jeg husker stemmen til en veldig hyggelig nattevakt, jeg husker alarmen som gikk, og jeg husker at jeg ble holdt fast av flere. Mest sannsynlig for å unngå mer skade. Jeg husker ikke at jeg bestemte meg for å slå hodet i veggen. Jeg husker heller ingen smerte.

Jeg husker bare at jeg var redd. Jeg må ha vært jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

Det er sjelden jeg gråter, men den siste tiden har det skjedd ganske ofte. Daglig faktisk. I utgangspunktet tror jeg bare det er sunt. Men slik jeg har holdt på kan ikke være helt bra. Jeg gråter ikke fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

I natt var jeg sikker på at noen var inne på rommet mitt på sykehuset. Jeg kunne ikke se noen, men jeg kjente igjen stemmene. Det var de samme stemmene som jeg tidligere har hørt hjemme i leiligheten. Og de samme stemmene som var etter meg på bussen. Jeg ble livredd, tok på meg sko og jakke for å komme meg ut. Tårene sto ut av øynene mine. Jeg fikk beskjed om at det var midt på natten, og at jeg derfor ikke kunne låses ut. Desperasjonen traff meg hardt som et lynnedslag. Jeg tror aldri jeg har grått så hardt noen gang. Vi snakker hulking.

Jeg hadde ikke sjans til å gå tilbake til rommet mitt. Ikke turte jeg si hva som hadde skjedd heller. Jeg fikk noe beroligende, og etter en stund hadde ting roet seg litt. Med et ansikt som nå var dobbel størrelse, og en kropp som skalv som et aspeløv spurte jeg forsiktig nattevaktene om de kunne være så snille å sjekke om rommet mitt var trygt før jeg gikk inn. Det gjorde de. Rommet var trygt, og jeg gikk og la meg.

Dette var et par eksempler fra den siste tiden på når frykten min tar over. Det er helt grusomt. Rett og slett grusomt. Hvorfor er jeg så redd? La meg prøve og forklare.

Hender det noen ganger at du hører ting andre ikke hører?

Hender det noen ganger at du ser ting andre ikke ser?

Hender det noen ganger at det skjer ting du ikke klarer å forklare?

Hender det noen ganger at du ikke vet om ting skjer på virkelig eller ei?

Hender det noen ganger at du tviler på om du selv er virkelig?

Hvis du svarte ja på noen av disse spørsmålene så vet du kanskje noe om hvorfor jeg går rundt og er så redd i perioder. Da har du kanskje kjent på noe av min frykt. Mitt håp er at du heller svarte nei på spørsmålene. At du ikke har en slik frykt som driver deg. Men jeg håper at du kanskje vil forsøke og forstå. For så vidt jeg har skjønt det så er jeg ikke alene om å føle det slik i perioder. Jeg er ikke alene om å ha det på denne måten. Så spesiell er jeg bare ikke.

Ofte kan jeg føle meg ensom. Kanskje på grunn av at jeg har et ensomt prosjekt som handler om å finne svar på noe jeg ikke vet hva er. Men kanskje er det også på grunn av at mennesker rundt ikke helt forstår meg. Og jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn folk flest. Jeg trenger å få anerkjennelse. Jeg trenger å føle tilhørighet, og ikke minst føle meg trygg. Jeg har et behov for å føle meg forstått. Det tror jeg gjelder de fleste andre og.

Når jeg er syk får jeg store problemer med å ta beslutninger. Det trenger ikke være de store tingene. Skal jeg spise frokost, eller vente? Skal jeg spise to eller tre knekkebrød? Skal jeg gå tur, eller ta en telefon? Jeg veier for og i mot hele tiden. Skal, skal ikke. La meg sitere legen min: Alt blir en diskusjon for deg Eline. Ja, det gjør det absolutt. Og det er jævlig slitsomt. Men det som er enda mer slitsomt er det å ta de større avgjørelsene. Skal jeg fortsette studiet, eller skal jeg slutte? Skal jeg ta medisiner eller skal jeg la være? Skal jeg stole på meg selv eller ikke? Hvem rundt meg kan jeg egentlig stole på? Skal jeg få meg utskrevet, eller skal jeg høre på anbefalingene?

For hva var det de egentlig sa igjen? Jeg får også problemer med hukommelsen. Det er ikke lenge siden det var søndag, og jeg var på vei ut døren til et ærend fordi jeg var overbevist om at det var mandag. Men jeg er da bare et menneske. Og mennesker tar feil. Det gjør vi ganske ofte faktisk. Verre er det kanskje når jeg ikke husker hva jeg har snakket med folk rundt meg om. Eller når jeg glemmer ting som har skjedd. Ting som får større betydning for meg.

Derfor skriver jeg. Men jeg skriver alt. Den siste tiden føles det som om jeg har skrevet ned hver eneste tanke, for jeg er så redd for å gå glipp av noe viktig. Og jeg er redd for å glemme. Jeg lærte en gang at vi mennesker tenker omkring 30 ? 40.000 tanker i løpet av et døgn. Det er mange tanker. Det sier seg selv at jeg ikke kan skrive ned alle sammen, men jeg tror faktisk ikke jeg er så langt unna.

Jeg tenker på de linjene jeg har skrevet nå. At de kanskje virker litt dystre, uten særlig håp. Men håp er det alltid. Jeg tviler ikke på det. Jeg tror det er viktig å tillate seg selv å være med på de nedturene livet bringer med seg. Det går jo alltids opp igjen. Kontrastene i livet er jo noe av det som gjør det så spennende å leve. Og når alt blir en diskusjon er det lov å lukke øynene. Ta en pause om mulig. Det er lov å ønske seg til et annet sted. Og det er lov å drømme.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #sykehus #innleggelse 

 

KAN JEG FÅ NOE Å VÅKNE PÅ?

 

Kan jeg få noe å sove på?

 

Bare vent litt, jeg skal hente Stilnoct til deg.

 

Nei, jeg trenger noe å sove på. Noe som hjelper meg finne løsningen.

Kan jeg få noe å sove på? Jeg trenger noe som roer meg. Kan du hjelpe meg?

 

Bare vent litt, jeg skal hente Sobril til deg.

 

Nei, jeg trenger noe som får tårene til å slutte og renne. Jeg er redd.

Kan jeg få noe å sove på? Jeg trenger å bli låst ut. Jeg trenger frisk luft. Alt er kaos.

 

Bare vent litt, jeg skal hente Quetapin til deg.

 

Nei, jeg trenger luft. Jeg blir kvalt.

Kan jeg vær så snill å få noe å sove på?

 

Bare vent litt, så skal jeg hente noe som vil hjelpe deg. Gjør det vi råder deg til, så går alt bra.

 

Så gjorde hun det.


 

Kan jeg få noe å våkne på?

 

#psykiatri #mentalhelse #psykiskhelse #psykose #medisiner #medisinfribehandling

DEN PERFEKTE INNLEGGELSEN

Det var en gang ei følsom jente. Hun var ikke bare litt trist når hun var trist. Hun var veldig trist. Faktisk var hun noen ganger så trist at hun tenkte på å dø. Hun var heller ikke bare litt glad når hun var glad. Noen ganger var hun så glad at det føltes som om hun lettet fra bakken. Som om hun kunne fly. Noen ganger følte jenta at hun mistet følelsene sine. Som om alt var flatt. Men hun hadde prosjekter. Hun så ting andre ikke så. Hun hørte ting andre ikke hørte.

Den følsomme jenta fortalte om hvor trist hun var til folk rundt seg, og alle forsto henne. Folk forsto at noe måtte gjøres. Jenta ble lagt inn på sykehus like etter.

Da jenta kom på sykehuset ble hun tatt i mot av noen skjønne sykepleiere. De så med en gang at jenta var sliten. Derfor ga de henne en varm kopp te, tørket tårene hennes, og viste henne til en god sofakrok. Der ble de sittende med henne helt til hun følte seg litt tryggere. Her var det rom for både tårer og latter.

Jenta var redd for alt var ukjent, og dessuten ville hun jo ikke leve. For så trist var hun. Men de skjønne sykepleierne gjorde situasjonen litt tryggere. De sa til henne at alt kom til å ordne seg. Kanskje ikke den dagen, men etterhvert. Dette gjentok de flere ganger, og jenta trodde på dem.

Men den følsomme jenta trengte mer hjelp. I tillegg til de skjønne sykepleierne, skulle jenta snakke med en lege. Siden legen var så morsom var ikke dette noe problem. Denne legen klarte faktisk å få jenta til å le, på tross av hvor trist hun var. Han sa at hun ikke behøvde å være redd, selv om hun var på et psykiatrisk sykehus. De kunne bare late som om det var en slags festival. En psykiatrifestival. Og at i stede for musikk, fancy gatemat og øl, så ble det gitt ut injeksjoner, antidepressiva og antipsykotisk medisin. Jenta lo. Den morsomme legen forsto alle hennes problemer med en gang. Hun behøvde ikke kjempe for å forklare engang. For så god menneskekjenner var denne legen. Han kom med enda en morsom vits, og jenta slappet mer av. Alt kommer til å ordne seg, sa han. Ting kommer til å bli bra. Og jenta trodde på han.

Hvordan ønsker du at ting skal være nå? Spurte den morsomme legen. Du får bestemme. Vi vil bare at du skal ha det best mulig, sa han. Jenta ble glad for spørsmålet, men sa hun måtte tenke litt på det.

Medisinene hun fikk smakte jordbær, peppermynte og sukkerspinn. I tillegg gjorde de at hun følte seg varm. Som om noen ga henne en klem. Og den triste følelsen forsvant med en gang. Alt ble bra av disse medisinene. 

Det var lenge siden den triste jenta hadde sovet ordentlig, så alle håpet på at hun skulle få sove godt den natten. De skjønne sykepleierne ga henne en pysj så god at den føltes som om den var laget av skyer. 

Jenta sa hun var redd. Redd for å sove, redd for å være i veien, redd for å leve. De skjønne sykepleierne la et varmt pledd over henne. Du har lov til å ha alle de følelsene du har, sa de. Men det er ikke farlig, det vil gå over, det skal vi sørge for, fortsatte de. De smilte varmt til henne og sa de skulle passe godt på henne. Det gikk kanskje ikke mer enn to minutter før jenta sovnet. Og hun sov gjennom hele natten.

Dagene gikk, de skjønne sykepleierne og den morsomme legen hadde ofte god tid til å sette seg ned med jenta for å snakke ordentlig med henne. Hun følte seg ivaretatt. Faktisk var ting blitt så bra på den tiden hun hadde vært der at hun nå kunne reise hjem igjen. Hun kunne fortsette sitt normale liv.

Jenta så på de skjønne sykepleierne og den morsomme legen, hun tenkte for seg selv at dette hadde vært en perfekt innleggelse. Hun takket dem alle for den gode hjelpen hun hadde fått. Faktisk ga hun de en klem som tegn på sin takknemlighet. Dette hadde tross alt vært den perfekte innleggelsen.

Hadde verden bare vært slik. Hadde det bare vært noe som het den perfekte innleggelse. Men det er liten tvil om at en sånn type ting ikke finnes. Jeg vet ikke om du som leser forsto at denne fortellingen overhodet ikke er hentet fra virkeligheten. Men det er den altså ikke. Historien er langt fra selvopplevd, men noe inspirasjon er hentet fra egenopplevde situasjoner.

Fortellingen om den perfekte innleggelsen ble kanskje litt klissete og sukkersøt. Kanskje litt for perfekt. Jeg tror likevel at man kan lære noe av fortellingen om den følsomme jenta og den perfekte innleggelsen.

Nå er det selvsagt noe som kalles den gylne middelvei. Og med god grunn. Alt behøver ikke være perfekt. Livet er ikke perfekt. Det finnes ikke nødvendigvis en quick fix på ting. Likevel mener jeg bestemt at vi er nødt til å se på forbedringsmuligheter, og i psykiatrien er det mange av de.

I denne fortellingen har jeg trukket fram ting som jeg tenker burde være en del av en innleggelse. Ting som jeg selv har savnet. Varme, omsorg, humor, god kommunikasjon, god tid, og gode medisiner. For jeg tror nemlig det er mulig å få til.

Vi mennesker er forskjellige. Det er viktig å huske på. Vi er alle ulike individer med ulike behov. Dette er uavhengig av hvilken diagnose man måtte ha. Det som fungerer godt for meg kan hende at ikke fungerer like godt for en annen. I en god stund nå har det vært fokus på tilpasset opplæring i skolen, og bra er det. Kanskje må vi tenke litt slik i psykiatrien også. Jeg tror det. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #psykose 

STILLHET ER IKKE FARLIG

Det var tirsdag ettermiddag. Personalet hadde samlet seg bak en PC-skjerm på vaktrommet. Eller, i glassburet som vi kaller det her. De fleste pasientene var på rommene sine. Matsalen var tom. Hadde det ikke vært for pipingen fra kjøleskapet og for nynningen til den hyggelige kjøkkendama som vannet blomster, så ville avdelingen mest sannsynlig vært helt stille. Det tilhører sjeldenheten.

En gutt på min alder, en litt eldre dame og jeg plasserte oss på TV-stuen. Men vi så ikke på TV. Vi så ut. Ut vinduene. Nå var det helt stille. Sildringen av vannet som traff jorden til de slitne potteplantene hadde stoppet. Det var ingen nynning lenger heller. Det var bare oss. Oss og stillheten.

Siden det er bestemte temaer vi helst bør unngå å snakke om her, og siden de fleste av oss har nok med vårt eget, ble det til at når vi først åpnet munnen så snakket vi om det nordmenn aller flest snakker om. Været.

Jeg hater å snakke om været. Værsnakk minner meg om sykehus, det å være innesperret, og på dårlig small talk. De fleste med sansene i behold klarer selv å oppfatte hva slags vær det er fra dag til annen. I mine øyne er ikke det et tema som trengs å diskuteres noe mer. Det finnes så mange viktigere ting å bruke tiden på. Været får man ikke gjort noe med likevel.

Jeg har aldri vært noe god på small talk. Hopper gjerne rett til - Tror du på Gud? Hva stemmer du politisk? Har du hatt selvmordstanker noen gang? Hva er egentlig tid? Og så videre. Den småpraten har liksom aldri helt vært min greie. Så da lar jeg heller være og snakke. Du er så god på stillhet du Eline, er det flere som har sagt til meg. Eller - du ser så tankefull ut Eline, får jeg ofte høre.

Jeg er nok ofte både stille og tankefull. Men det er faktisk ikke alltid man behøver å si noe. Noen ganger snakker stillheten for seg. Jeg tror ikke man skal være så redd for såkalte pinlige stillheter. Kanskje man er sliten, eller kanskje man rett og slett ikke har noe å snakke om akkurat der og da. Da behøver man ikke presse frem en åpenbar ytring om at, nei nå regner det jaggu igjen. Eller, tror jammen det har snødd litt i dag morges. Stillhet er mer enn bra nok. Stillhet er helt ok og ikke farlig.

Tilbake til TV-stua den tirsdags ettermiddagen. Nå er det jammen meg fint vær ute, sa jeg høyt etterfulgt av et sukk. Jeg kjente jeg krympet meg litt i det jeg kommenterte været. Det strittet liksom litt i mot mine prinsipper. Jeg sank ned i stolen og tenkte for meg selv at jeg skulle ønske jeg var der ute.

Jeg fikk ikke akkurat den største responsen. Vi var stille en stund alle sammen, fremdeles tittende ut av vinduene. Det ser faktisk varmt ut, sa gutten ved siden av meg. Den eldre damen og jeg nikket begge bekreftende. For det så varmt ut. Gutten fortsatte med å si at vi var jo i mars, og da var det jo tross alt vår. Sant.

Stillheten herjet rommet på nytt, men det gjorde ingen verdens ting. Tid hadde vi uansett nok av. Alle kunstpauser var hjertelig velkomne. Jo fler, jo bedre.

Den eldre damen reiste seg opp fra stolen sin. Hun rettet litt på den prikkete blusen sin før hun gikk bort til vinduet. Der tittet hun ut lenge. Jeg kunne hverken se at hun så spesielt glad eller trist ut. Det gjorde ikke vi andre heller. Så åpnet hun munnen og brøt stillheten. Hun sa noe som jeg aldri vil glemme. Noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Noe som så enkelt beskriver noe jeg har villet sette ord på i lang tid.

Ute er det vår, men inne er det høst.

Så trist, så vakkert, og så klokt på en gang. 

 

#psykiatri #mentalhelse #sykehus #psykiskhelsevern #pasienter #vår #høst

TAKK

Takk for at dere lytter til tankene mine, uansett hvor rare de er

Takk for at dere bruker mine ord og uttrykk når vi snakker sammen

Takk for at dere snakker med meg og ikke til meg

Takk for at dere ler med meg og ikke av meg

Takk for at dere leter etter skremmende stemmer under seng og i skap

Takk for at dere holder meg fast når jeg slår hodet i veggen

Takk for at dere klapper meg på skulderen og stryker meg i håret når jeg gråter

Takk for at dere har troen på meg når jeg selv opplever å ha mistet den

Takk for at dere sier dere ønsker jeg skal lykkes

Takk for at dere lar meg prøve

Takk for at dere lar meg feile

Tusen takk for meg

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose #innleggelse #sykehus

BURSDAG PÅ PSYKIATRISK

Jeg så på klokka. Den viste 04:31. Jeg hadde vært midt i et mareritt. Alt var kaos, og jeg hadde mistet kontrollen over livet mitt. Da jeg våknet innså jeg at jeg ikke kunne våkne skikkelig, og det tok ikke mer enn 2-3 sekunder før hjertepumpa gikk på høygir. Jeg var klar for kamp igjen. Da er ikke bursdag det man tenker på. Men jeg blir visst ett år eldre i dag. Både kalender, appelsinhud og rynker bekrefter det.

Hurra.

Det var på kvelden, lørdagen som var. Maten var servert. En medpasient hadde hentet frem en bok. Hvem, hva, hvor 1991. Er ikke det året du ble født, spurte han meg. Jo det er det, svarte jeg og tittet ned i bordet. Når er det du har bursdag igjen Eline, spurte sykepleieren. Jeg måtte tenke meg litt om før jeg svarte at jeg hadde bursdag i mars.

Sykepleieren så på meg og spurte når i mars. Jeg sa det var den 27. så det var kanskje ikke så lenge til. Jeg prøvde å regne meg frem til hvilken dato det var den dagen, uten særlig hell. Etter mitt hodet var vi i begynnelsen av mars. Sykepleieren så på meg og utbrøt, nei men da har du jo bursdag nå på mandag Eline!

Hurra.

Det vrengte seg i magen. I tillegg til å bli lei meg så ble jeg faktisk skamfull og flau. For jeg var på akkurat samme sted i fjor på dette tidspunktet. Både fysisk og psykisk, i dobbel forstand. Jeg vet ikke helt om det er verdt å feire. Min 25-årsdag ble feiret på psykiatrisk avdeling. Nå, nøyaktig ett år senere, er jeg på akkurat samme plass. Har jeg vært her hele tiden? Jeg blir faktisk litt usikker. Jeg har jo lært den siste tiden at jeg ikke kan stole på meg selv.

Hurra.

Nå har jeg vel aldri vært spesielt opptatt av bursdager. Det er selvsagt stas med oppmerksomhet, godt selskap, og kanskje litt gaver. Jeg er ikke noe annerledes enn andre slik. Men det å feire min fødselsdag, det å feire tiden som går, men som samtidig har stått helt stille, det ser jeg ikke helt poenget med. 

I mine øyne skal bursdager assosieres med kaker, sang, gaver og gode venner. Ikke antipsykotika, alarmer, og legesamtaler på en lukket avdeling. På min 25-årsdag fikk jeg riktignok både sang, dans og kake av personalet her. Men det blir liksom ikke helt det samme. Tror ikke jeg behøver å forklare det noe mer.

Det er ikke mye champagne å finne her. Det nærmeste jeg kommer alkohol er vel flasken med antibac som står på spisesalen. Med fare for å bestille meg et lenger opphold her tror jeg ikke jeg skal drikke av den. Men jeg har jo tross alt bursdag.

Hurra.

Det er mulig det er barnslig, men jeg velger likevel å ta på meg de fineste klærne jeg har i sekken min i dag. Det er mulig det er teit, men jeg velger likevel å bruke tid på å sminke meg i dag. Kanskje er det det som skal til. Så enkelt. Jeg vil bare at alt skal være bra. Nå. Men det blir kanskje ikke helt bra akkurat i dag. Alt blir kanskje ikke slik som jeg ønsker på min 26-årsdag. Men det kommer en dag i morgen også. Det er viktig å huske på. 

Da jeg var liten lærte jeg meg en ting. En ting som jeg stadig vekk gjør. Hvis ting blir for ille kan jeg alltids bare lukke øynene og ønske meg til et annet sted. Et trygt og godt sted hvor alt er bra.

Jeg lukker øynene.

 

#bursdag #feiring #psykiatrisk #psykiatri #sykehus #psykose

GRUNNEN TIL AT JEG PUSTER

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

 

Det er ingen som får meg til å smile så bredt som du.

Det er ingen som får meg til å le like hardt som du.

Det er ingen som viser meg slik omsorg som du

 

Du vet det kanskje ikke, men i år har vi kjent hverandre i 20 år. Jeg kjenner ikke lenger til et liv uten deg. Det er jeg glad for. Uten deg ville jeg vært fattig.

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

Som en respirator holder du meg i live. Som et grønt tre gir du lungene mine luft.

Tryggheten jeg får hos deg er så varm at selv den største isbre ville smeltet. Det er verdifullt. Og verdifulle ting må tas vare på. Jeg vil ta vare på dette.

Hos deg kan jeg tenke høyt, uansett hvor rare tankene mine måtte være. Du hører alltid på meg. Jeg kan gråte i armene dine, uansett hvor gammel jeg blir. Du tørker alltid tårene mine. Du holder alltid hånden min. 

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du gir meg grunn til å puste.

 

Hos deg kan jeg kjefte over urettferdighet. Jeg kan til og med kjefte på deg. Det er ikke alltid jeg er saklig og urimelig, men du lytter. Uansett.

Uansett hvor høyt jeg skriker hører du på meg. Uansett hvor vanskelig jeg er så forstår du meg.

Hos deg slipper jeg å late som. Jeg kan være meg selv. Det er verdifullt. Det vil jeg ta vare på.

Du vet det kanskje ikke, men du har reddet livet mitt. Ikke bare en gang. Du gjør det hele tiden. Du redder meg. På grunn av deg puster jeg.

Du vet kanskje ikke hva du betyr for meg. Selv om jeg sier det aldri så mange ganger. Selv om jeg skriver det ned, så vil du nok aldri helt forstå. Men det gjør ingenting. Det er ikke alt man skal forstå.

 

Bare vit at, med deg i livet mitt, har jeg det bra. Tusen takk for at du er akkurat den du er.

Du er grunnen til at jeg puster.

Du vet det kanskje, men jeg sier det igjen likevel - Jeg er glad i deg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #pårørende

JENTA MED DE LYSENDE HENDENE

Det var en gang ei jente. På mange måter var hun akkurat som alle andre jenter. Langt hår, snill, og passe blid. Hadde du gått forbi henne på gata ville du nok ikke tenkt over at det var noe spesielt med henne. Men det var det. Det som gjorde denne jenta spesiell var at hun hadde magiske evner. Evner ingen andre hadde. Denne jenta hadde lysende hender.

Til å begynne med visste ikke jenta det selv. Men for hver dag som gikk ble de magiske evnene sterkere og sterkere. Det var ikke bare enkelt for jenta.

Hun tenkte ofte på alle menneskene som ville hjelpe henne. Men hvordan kunne de hjelpe henne når de ikke trodde på henne? De mente hun var syk, at hun trengte å være i et hus med hvite vegger. De mente hun måtte være der for å få behandling og medisiner mot de magiske evnene. Som om det var noe galt med henne.

Jenta gråt ofte når hun tenkte på det. Hun visste de bare ville hjelpe henne, men det gikk ikke å temme de magiske evnene på den måten. Det eneste hun ville var å lære evnene sine å kjenne. Hun ville bruke de til noe godt. Kanskje til å redde verden. Og hun ville bevise for alle at hun snakket sant. Men jenta ble ikke trodd.

Bare fordi man ikke ser en ting betyr ikke det at det ikke finnes. Litt sånn var det med jenta med de lysende hendene også. Problemet var bare at hendene lyste så sterkt. Faktisk lyste de så sterkt at hun noen ganger ble blendet. På et tidspunkt lyste de så sterkt at hun ikke klarte å se noe annet. Men i likhet med magiske evner flest så måtte også disse temmes. Jenta forsto det.

Hun var både glad for og stolt over evnene sine. Men hun var også redd. Hun ville så gjerne vise de frem. Hun ville få folk til å forstå at de ikke var farlige. Men hun ble ikke trodd. Det var ingen andre som så de lysende hendene. Jenta måtte ufrivillig behandles inne i huset med de hvite veggene. Og der var hun lenge.

Jenta kunne høre folk hviske i hodet sitt. Noen ganger ropte de og. Men det var kun hvis hun hadde gjort noe galt. Om hun gjorde noe som de andre ikke likte. Noen ganger fikk jenta oppdrag hun måtte utføre. På den måten visste hun alltid hva som skulle gjøres. Hun kjedet seg aldri, for hun hadde alltid noe å gjøre. Alltid noe å jobbe med. Alltid et prosjekt. Når hun gjorde feil skrek de i hodet hennes, og når ting ble gjort riktig lyste hendene. De lysende hendene var gode mot jenta. De var en del av henne.

Dagene, ukene, månedene, ja til og med årene gikk. Hendene lyste fortsatt. Ikke like ofte som før, ei heller like sterkt. Men evnene var der fremdeles. Mye var som det hadde vært. Fremdeles var det ingen andre som så de lysende hendene. Men jenta brydde seg ikke lenger om det. Det var nemlig noe som hadde endret seg. Henne. Hun var blitt sterkere. Hun hadde lært evnene sine å kjenne.

Jenta hadde tatt tiden til hjelp. Og med litt ro og hvile hadde hun klart å temme kreftene. Om det var noe jenta gjorde bevisst, eller om det var tiden som hjalp, det er det ingen som vet. Det vi vet er at jenta med de lysende hendene har det bra i dag. Og at hun smiler når hun tenker på de magiske evnene hun fortsatt har.

En vakker dag vil hun redde verden. Litt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #schizoaffektiv #sykehus #innleggelse #mentalhelse #lys

Å KNEKKE EN KODE

Jeg trodde ikke jeg skulle bli så nervøs, men det ble jeg. De svette hendene mine og den høye pulsen min bekreftet det. Det gikk vel en del minutter før jeg tok mot til meg og gikk inn. Jeg ble stående å vaie litt frem og tilbake mens jeg tenkte på hvordan jeg på best mulig vis kunne legge frem saken min. Tankene raste raskere enn noensinne. Nå var jeg så nære et svar. Endelig skulle de rette folkene hjelpe meg.

I det jeg gikk inn oppdaget jeg at jeg hadde glemt talen som jeg skrev natten før. Men jeg tenkte at nå fikk det bare gå som det går. Jeg kjenner jo saken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående foran luken, men det var lenge nok til at noen spurte hva jeg trengte hjelp til. Jeg skvatt til. Det var en politimann som snakket til meg. Jeg kremtet og forsøkte å rette meg opp i ryggen før jeg sa hvem jeg var, og at jeg var kommet for å få hjelp til å knekke en kode.

Politimannen lurte på hva denne kode dreide seg om. Jeg fortalte at det hadde vært noen i leiligheten min, noen jeg ikke ville ha der. Politimannen spurte meg om legitimasjon, og sa rolig at jeg kunne gå inn gjennom døren ved siden av, så skulle de hjelpe meg så godt de kunne. Jeg har aldri kjent på slik lettelse før. Endelig, tenkte jeg.

Vet du noe om hvem som har vært i leiligheten din Eline, spurte han meg. Nei for jeg har ikke sett de, men det er noen eller noe som vil ha tak i meg, og de følger etter meg, svarte jeg. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg må knekke en kode for å få løst dette, og det er her jeg trenger deres hjelp, sa jeg.

Hva slags kode er det snakk om, spurte en annen politimann. Jeg sa at jeg ikke var helt sikker, men at jeg hadde prøvd mange fremgangsmåter for å finne svaret. Kanskje har jeg ikke funnet koden fordi jeg ikke har vært så mye ute på natten som jeg burde, sa jeg. For det er jo åpenbart at koder blir tydeligere om natten.

Vi skal forsøke å hjelpe deg Eline. Har du noe kontakt med fastlegen din nå, spurte de meg. Nei, svarte jeg. Og syns egentlig det var rart de spurte om det. Fastlegen min har jo ingenting med dette å gjøre. Så spurte de meg om jeg hadde snakket med noen andre om disse kodene. Ja, jeg snakker med noen på sykehuset, men de vet ikke svaret på dette, svarte jeg.

En av politimennene sa han gjerne ville snakke litt mer med meg inn på et annet rom. Jeg ble med, og fikk et glass vann. Nå kommer ting til å løse seg, tenkte jeg. Jeg var veldig stresset, men politimannen var så vennlig at jeg ble litt roligere. Han lurte på hva adressen min var slik at han kunne undersøke om de hadde vært ute på noen oppdrag i området den siste tiden. Det syns jeg var fantastisk. Etter noen søk fant han ut at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd som de hadde registrert. Jeg syns det var fint å få det bekreftet, men dumt at jeg ikke kom nærmere noe svar.

Politimannen sa at kunne se jeg var stresset. Vi vil gjerne hjelpe deg, men vi trenger noe mer konkret å jobbe med hvis vi skal undersøke dette for deg, sa han. Så dumt at jeg glemte den talen jeg skrev i natt, tenkte jeg. Kanskje det kunne løst situasjonen. 

Vi tror kanskje at du trenger noen å snakke litt med, noen som kan hjelpe deg å slappe av litt, sa han vennlig. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi satt der og snakket, men det var nok en stund. I mellomtiden hadde de andre politimennene kontaktet sykehuset. De ville bare sørge for at jeg kom meg trygt tilbake.

Og det gjorde jeg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #politi

VÆR SNILL Å VÅKNE SÅ DU KAN SOVNE

Tenk å være så glad, men samtidig gråte så mye

Det er på grunn av deg

 

Jeg har vært her før, men på grunn av deg kjenner jeg meg ikke igjen

Gatene, husene og menneskene er ikke som de var

Retningen du viser meg får oss ikke fram

 

Vi har gått oss bort igjen

 

Du må våkne. Du må våkne så du kan sovne

Koden du vil knekke blir bare større

Det viktige du overser blir bare fjernere

 

Du må våkne så du kan sovne, for jeg trenger deg

 

Jeg vil bare at alt skal være bra, men egentlig er jeg livredd

Jeg lever og jeg er virkelig. For dette er på ekte, ikke sant?

 

Jeg gråter ikke nå lenger

Jeg vil, men jeg klarer ikke

 

Uten deg ville jeg kanskje ikke vært redd

Men uten deg ville jeg nok ikke vært i live heller

Uten deg ville jeg ikke vært meg

 

Skru av alle lys

Trekk for gardinene

Vi er ikke hjemme

Vi skal nok finne de før de finner oss

 

Vi skal finne ut av dette sammen

Vi må bare ikke miste oss selv på veien

 

Kanskje må vi tie en stund, men vi er gode på stillhet

Verden må bare følge med

Jeg kjenner ingen så stille som deg, men som samtidig sier så mye

Bra du har lært meg å lytte

 

Vi vil knekke koden

Vi vil oppdage det viktige

Vi må bare ikke gå forbi hverandre

 

Vær snill å våkne så du kan sovne

 

#psykiatri #mentalhelse

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
elineredderverdenlitt

elineredderverdenlitt

26, Oslo

Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg vil på denne bloggen dele noen av mine erfaringer, og på den måten redde verden. Litt. Ønsket mitt er å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kontakt: elineskaar91@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits