Pusterom

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvor heldig jeg er. Ikke bare fordi jeg er født i Norge. Heller ikke bare fordi jeg har tak over hodet, klær, og mat til å mette magen. Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som evner å føle. Til å kjenne på alle disse sterke følelsene som bor i oss mennesker.

Nå er jeg kanskje en spesielt følsom person. Jeg har tydelig et anlegg for det, ettersom jeg går på medisiner for blant annet dette. Det er ikke alle som er som meg. Det vet jeg jo. Vi er alle forskjellige. Alle føler på forskjellige ting. Noen føler kanskje mer enn andre. Noen mennesker viser åpent hva de føler, mens andre lar være. Noen har mer av én følelse i perioder enn andre. Noen lar seg styre av følelser, mens andre igjen kontrollerer de såpass at det kan bli et problem.

Men vi har de alle sammen. De er der på en eller annen måte. Og det er ingen som kan ta de fra oss.

Jeg syns det er like vanskelig å forklare hva følelser er som hva tid egentlig er. For hva er egentlig tid? Svaret blir muligens litt stort og diffust. Men så finnes det kanskje ikke et svar man kan sette to streker under heller. Kanskje man bare skal la det bli med undring. Jeg vet ikke.

Å føle på de tingene som jeg gjør, tror jeg gjør meg til et bedre menneske. Jeg vil jo påstå at jeg har hatt en del motgang i mitt liv, så jeg vet at ting ikke bare er enkelt. Men jeg tror det er det som gjør de andre periodene så fine. Pusterom som jeg kaller dem. Som solstråler og varm bris på en litt kjølig dag. Litt som når T-banen åpner seg midt i rushen, og du kan gå ut. Luft. Pusterom.

Foto: Marte Horvei

For et par kvelder sin gråt jeg. Tårene rant for første gang på lenge. Jeg var lei meg, og jeg hadde grunn til å være det. Sånn er det noen ganger. Jeg var rett og slett full av skuffelse. Men skuffelse kommer ikke uten forventninger. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg kanskje forventer for mye av folk noen ganger. Kanskje jeg skal senke litt på kravene. Men jeg tror det er fint å håpe. Det kommer jeg til å fortsette med uansett.

I går kveld gråt jeg faktisk også. Kanskje jeg har skrudd på en kran et sted. Det gjorde hvertfall godt denne gangen. Det var tårer av det gode slaget. Selv om sminken min kanskje ble borte, ble den varme følelsen i kroppen værende. Var det kjærlighet? Jeg vet faktisk ikke helt hva det var, men jeg vet at jeg har det fint for tiden, og at jeg setter pris på det.

Jeg har det med å bli litt overveldet av følelser noen ganger. Det er bedre nå enn det var før, heldigvis. Men i går ble jeg overveldet. Jeg ble overveldet av gode følelser. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Og faktisk ble jeg så oppspilt at jeg omtrent ikke har sovet til i dag.

Så akkurat nå sitter jeg på min hemmelige plass. Mitt lille hjørne av et pusterom, og jeg puster i firkanter for å henge med. Henge med i livet.

Jeg tenker igjen på hvor heldig jeg er som kan kjenne på disse følelsene. I mine øyne er det dette som gir livet liv. Den magiske gnisten som gjør at man ønsker å fortsette. For å se hva som skjuler seg rundt neste sving. Spenningen, og pusterommet.

Jeg er heldig som har mange rundt meg som er glad i meg. Jeg er heldig som kan kjenne at jeg er glad i folk. Jeg er heldig som stort sett er frisk. Jeg har en kropp som fungerer. Det er jeg glad for.

Gode ting skjer i livet mitt nå. Om det skjer gode ting fordi jeg tenker positivt, eller om jeg tenker positivt fordi det skjer gode ting, det vet jeg ikke helt. Men jeg nyter det.

Så når noe virker for godt til å være sant, ja så er det kanskje sant. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri #pusterom

Kunsten å dele en grapefrukt

En natt jeg ikke fikk sove på avdelingen, satt jeg oppe og snakket litt med en hyggelig nattevakt. Vi snakket om viktigheten av rutiner og en god døgnrytme. Vi lo godt. For det var jo midt på natten og ingen av oss sov.

Jeg fikk en kopp te med honning i, og småpraten fløt videre. Nattevakten spurte meg om jeg hadde noen forbilder. Det hadde jeg jo selvsagt. Mange faktisk. Men denne natten var de første menneskene som dukket opp i hodet mitt mine besteforeldre. Min Besta og min Bestepappa...

Jeg husker jeg ville bli akkurat som de når jeg ble stor. Nå er jeg vel innenfor kategorien stor, men har nok fremdeles mye å strekke meg etter skal jeg klare å bli akkurat som de. For jeg ønsker faktisk enda, i en alder av 26, å bli som de. Jeg skal forklare litt hvorfor.

Som besteforeldre flest er også mine snille og gode. Ikke bare mot meg, eller mot andre, men kanskje først og fremst snille med hverandre. Kanskje er det derfor de fremdeles er gift etter så mange år.

Min Besta og min Bestepappa kan mye jeg vil bli bedre på. Glem leksikon og Google. Jeg har Besta og Bestepappa. Ikke bare kan de mye om verden, ulike kulturer, og om skikk og bruk, de kan mye om mennesker. Hvis jeg ender opp med bare halvparten så gode verdier som mine besteforeldre har, ja så kommer det til å gå bra for meg og.

Min Besta og Bestepappa er har vært jorden rundt flere ganger. Og reiselysten deres stanser aldri. Faktisk vet jeg ikke om de er i Kina, på Bali, eller hjemme i Norge akkurat nå. De er alltid ute på eventyr. Jeg kan huske at jeg som liten lekte skattejakt i huset deres. For der var det skatter fra hele verden. Og hvis jeg lette virkelig godt kunne jeg virkelig finne gull.

Noe som har fasinert meg fra helt siden jeg var liten har vært rutinene deres. De starter hver morgen med å spise frokost sammen. Og nå kommer det viktige. De spiser den samme frokosten uansett hvor de er i verden. Det vet jeg, for jeg har vært så heldig å få reise en del sammen med de. Hver morgen ligger det en grapefrukt på bordet foran dem. Besta skjærer opp frukten. De sier ingenting til hverandre, men Besta gir alltid den største delen til Bestepappa, og tar den minste selv. Jeg husker at jeg som liten så på dem og tenkte at jeg også ville ha noen å dele en grapefrukt med. Det så liksom så fint ut.

Dette er ikke det eneste de gjør i stillhet. Det er som om de leser hverandre. Som om de kjenner hverandre så godt at ord ikke blir nødvendig. Det er verdifullt. Faktisk på grensen til magisk. 

Min Besta og Bestepappa har skjønt hva som betyr noe, etter min mening. Jeg kjenner ingen jeg, som er så rike som de. Rike på kunnskap. Rike på livet. Jeg tror de har skjønt noe av det som jeg så hardt prøver å forstå.

Jeg sier ikke at alt dette faller i fanget ditt bare du spiser en halv grapefrukt hver dag. Tro meg, for jeg har prøvd. Men jeg tror ikke man skal kimse av det å ha gode rutiner. Jeg tror nemlig at gode rutiner i hverdagen kan ha en veldig stor betydning på både den fysiske og den psykiske helsen.

Men jeg må innrømme at jeg har forsøkt hardt å få en halv grapefrukt inn i mine rutiner, i håp om å bli mer lik Besta og Bestepappa. Men jeg griner like mye på nesa hver gang. Det blir litt som å drikke tran for meg. Det går bare ikke. Hvordan kan noe som smaker så vondt egentlig gjøre godt? Jeg lurer litt på om de selv egentlig liker det.

Kanskje spiller det ingen rolle hva man deler så lenge man deler noe. Det kan være en sjokolade eller en potetgullpose, og det kan også være en gulrot eller kanskje en grapefrukt.

For meg betyr ikke den halve grapefrukten evig liv eller fasit på sunnhet. Den halve grapefrukten blir for meg et symbol på trygghet. Den symboliserer for meg at selv de enkleste handlinger kan gi store forskjeller i livet. Det er både fint og litt skremmende å tenke på.

Så hvis du, som meg, tenker at Besta og Bestepappa er inne på noe her når det gjelder rutiner i hverdagen og viktigheten av å dele med de man er glad i, ja da tror jeg vi har mye godt i vente. 

Det er kunsten å dele en grapefrukt...

Jeg vet ikke hvor lenge hadde snakket, men klokken hadde for lengst passert 3 på natten. Nattevakten så litt rart på meg og sa at det kanskje var på tide å gå på rommet. Så det gjorde jeg. Før jeg la meg for å sove den natten husker jeg at det siste jeg tenkte var at jeg måtte kjøpe grapefrukt dagen etter. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #besteforeldre

Hvor blir det av mestringsfølelsen?

Mitt navn er Eline. Jeg er en 26 år gammel kvinne som bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, kanel, høsten, og gode mennesker. På mange måter er jeg helt normal. Du ville nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg hvis du passerte meg på gata. Men i likhet med alle andre mennesker har også jeg utfordringer.

Mine utfordringer er psykoser. Fra 2014 har jeg nesten vært mer inne på sykehus enn jeg har vært ute i det fri. Dette har uten tvil satt livet mitt på vent mange ganger.

Tidligere i år måtte jeg også gi fra meg studieplassen min på det som jeg trodde var drømmestudiet. Jeg avsluttet studiet på grunn av sykdom. Det ble rett og slett for utfordrende. I etterkant har jeg fått vite at jeg mest sannsynlig hadde mistet plassen uansett, selv om jeg ikke ønsket det selv. Denne opplevelsen gjorde noe med meg. På mange måter traff jeg nok den berømte veggen.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å se framover. Det slo meg hvor mange nye muligheter jeg hadde. Kanskje var det ikke sosionom jeg skulle bli likevel. Kanskje skulle det bli godt å gjøre noe helt annet.

Etter mange samtaler, med leger, behandlere, og nære pårørende, landet jeg til slutt på at jeg ville jobbe en periode. Få en tenkepause. Tjene penger. Og kanskje viktigst av alt, føle mestring igjen.

Nå er det over ½ år siden jeg avsluttet studiet. Og jeg står fremdeles uten jobb. Det gjør noe med selvfølelsen. Selv om jeg er født optimist, så er jeg bare et menneske jeg også. Dette er rett og slett dritt. Hvor blir det av mestringsfølelsen? Og hvorfor er ikke jeg ute i jobb nå?

Jeg vet ikke hvor mange timer, dager, uker jeg har brukt på å lete etter stillinger, skrive søknader, levere de fysisk, ta telefoner osv. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har søkt på rundt 100 stillinger. Og jeg har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju.

Jeg kan ikke vite noe for sikkert, men jeg kan lage meg ulike teorier. Jeg skriver ikke godt nok, jeg prøver ikke hardt nok, jeg er for gammel, for ung. Eller så er det det jeg frykter aller mest, som jeg vet at gjelder mange flere enn meg, det at jeg har hull i min CV. Jeg har også tidligere vært åpen om mine utfordringer, nettopp fordi jeg tenker at åpenhet er viktig i vårt samfunn. Hva om det nå er denne åpenheten som kommer tilbake og biter meg i rumpa? Jeg håper ikke det.

Foto: Marte Horvei

I følge mamma er jeg fortsatt ung. Vi unge er fremtiden. Jeg er en av mange unge mennesker som i dag strever med en eller annen psykisk lidelse. Men vi har alle utfordringer. Noen trenger medisiner for blodtrykk, andre trenger kanskje krykker for dårlige knær. Jeg er en av mange som trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell.

Igjen, vi unge er fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle, absolutt alle, har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett psykisk lidelse eller ei.

Lediggang er roten til alt ondt, er det noe som heter. Det trenger ikke være så svart hvitt. Det trenger ikke være full jobb eller ufør. Jeg mener vi må være mer kreative enn som så.

Selv om jeg kanskje ønsker meg ut i full jobb og studier, helst samtidig, så sier det seg selv at det kanskje ikke er helt realistisk. Da gjelder det å se mulighetene. Det gjelder å ha fokuset på ressursene som allerede er der. For de er der.

Vi er alle forskjellige. Det finnes mange måter å leve et liv på. Men selv om vi alle er forskjellige, finnes det likevel mye som er likt. Jeg vil påstå at du som leser dette har akkurat det samme behovet som meg for å oppleve mestring i hverdagen som meg. Alle trenger vi å føle at vi får til noe. Syk som frisk. Vi trenger å kjenne at det er en mening med å være tilstede. Det må da være noe av det viktigste i livet.

Hvis det å ha noe meningsfullt å gjøre viser seg å være noe av det aller viktigste for den psykiske helsen, hva skjer da når det uteblir?

Det er ingenting jeg ønsker meg mer enn å få meg en utdanning som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, noe som også er veldig viktig, men kanskje mest av alt for at også jeg skal kunne bidra med noe. Er det plass til meg?

Jeg vil så gjerne gi noe tilbake til samfunnet. Det samfunnet som i så lang tid har hjulpet meg.

Kan jeg få lov til det?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #innleggelse #sykehus #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

En kveld på akutten

Alarmer

Den intense ulingen som raskt fòr gjennom rommet. Den boret seg inn i hodet mitt. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles høre den.

 

Løping

Det verste var når de la på sprang. Ikke pasientene, men personalet. Lyden av raske føtter slo gjennom gangene. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles se det.

 

Rasling av nøkler

Jeg glemmer aldri lyden av metall, klinkende mot hverandre. Selve symbolet på maktfordelingen.

 

Hyling, roping

Jeg visste ikke at det kunne komme slike lyder ut av en sånn liten kropp. Det gjorde vondt. Det er helt sikkert.

 

Nå må vi legge deg i belter

Aldri før har jeg sett slik redsel. Og jeg tror aldri noensinne jeg vil få se det igjen heller. Hun, som tidligere hadde skreket og ropt så høyt, ble helt stille.

 

Sirener

Intens uling. Igjen. De blå lysene trengte seg gjennom vinduet. Det ble iskaldt.

 

Ekstravakter

Vær så snill, slipp meg ut. Jeg klarer ikke mer. Det gjør for vondt... Jeg husker det enda. Desperasjonen... Du bor på rom 10, gjør du ikke? Gå tilbake dit, og prøv på nytt i morgen.

 

Angst

Halsen snøret seg sammen. Rommet ble trangere og trangere. Taket presset seg nedover meg. Stillheten var så jævlig bråkete. Alt jeg ville var å få litt frisk luft.

 

Tårer

Det var blitt sommer ute. Inne var det enda vinter. Jeg husker hvordan jeg frøs.

 

Ambulanse

Intens uling. Igjen. Lyden ble svakere og svakere. Det samme gjorde de blå lysene. Så ble det mørkt.

 

Jeg fikk ikke frisk luft den kvelden. Jeg fikk tabletter.

Og jeg sovnet.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #psykose #tvang

En reise tilbake i tid

Det er ikke ofte jeg tar tog. Jeg holder meg som regel til trikk og t-bane. Og de gangene jeg skal ut av Oslo foretrekker jeg å kjøre bil, eventuelt ta fly. Ikke veldig miljøbevisst. Men tanken på å være fastlåst over tid, det at jeg ikke kan gå av akkurat når det passer meg, legger en stor demper på stemningen.

Jeg elsker å reise. For all del. Det er en helt fantastisk følelse. Og den følelsen slår i hjel en hver tvangstanke, og den slår i hjel den opplevelsen av angst jeg måtte ha. Gudskjelov. Hvis ikke ville jeg gått glipp av svært mye.

Det var lørdag morgen og skulle ta tog. Jeg skulle ut av Oslo for første gang siden innleggelsen min den sommeren. Jeg kjente jeg hadde sommerfugler i magen. Kanskje litt rart, fordi jeg skulle tross alt bare til Kongsberg. Kanskje ikke så rart likevel, for sist gang jeg forlot hovedstaden var jeg fremdeles underlagt tvungent vern. Alt føltes så annerledes nå. Jeg var fri.

Jeg har det med å bli litt sentimental under togturer. Særlig når jeg reiser alene. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Om det er den melankolske musikken jeg har på ørene, den beroligende vuggingen fra vognene som kjører, eller om det er den fine naturen jeg kjører forbi. Hjernen kobler av, og på mange måter er det nesten som en slags meditasjon.

En togtur fra Oslo til Kongsberg er spesiell for meg. Jeg har kommet fram til at det fordi det er en slags reise tilbake i tid. Jeg forlater livet mitt som det er på Nasjonalteateret stasjon. Neste stopp, Skøyen. Der bodde jeg hos faren min fra jeg var 17 til jeg fylte 18. Mye skjedde det året der. Jeg startet på en helt ny skole hvor jeg ikke kjente noen. På mange måter følte jeg meg veldig alene.

Neste stopp som minner meg på en vanskelig epoke i livet mitt er Drammen. Her bodde jeg på en barnevernsinstitusjon da jeg var 17 år gammel. Og som 16-åring hadde jeg min første innleggelse i Drammen på en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.

Neste stopp tilbake i reisen min er Kongsberg. Selve endestasjonen. Eller i mitt tilfelle, der det hele startet. I Kongsberg finner jeg barndomshjemmet mitt. Barneskolen, ungdomsskolen og den første videregående skolen jeg gikk på. Alle barndomsvennene mine. Dansestudioet jeg var så lykkelig på i så mange år finner jeg også i denne byen.

I tillegg finner jeg en tøff skilsmisse, jeg finner min første depresjon, jeg finner at jeg droppet ut av skolen, og jeg finner barnevernet. Jeg finner en tid med krevende møter, flere opphold på barnevernsinstitusjoner, og en tid med mange vonde opplevelser.

En togtur fra Oslo til Kongsberg er ikke bare bare for en følsom sjel som meg. En reise tilbake i tid er ikke alltid godt. Men det minner meg på hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, og det minner meg på at jeg har kommet langt.

Kanskje ikke så rart at jeg ikke velger å ta denne togturen så ofte. Men en gang i blant er det fint å minne seg selv på fortiden. Det kan være fint å minne seg selv på de vonde tingene nettopp fordi man kan se forskjellen på hvordan ting var da og hvordan ting er nå. Man behøver ikke nødvendigvis å involvere alle rundt seg i denne tidsreisen, men å bruke reisen som en egen påminnelse.

I dag snakkes det ofte om at man skal leve her og nå. Være tilstede i øyeblikket. Det blir sagt at man ikke kan leve i hverken fortid eller framtid. Fortiden kan man ikke endre på, og fremtiden vet man lite om. Og prøver man på noe av dette kan man risikere at man går glipp av de tingene som faktisk skjer her og nå.

Jeg er helt med på denne tankegangen, men jeg ønsker ikke å glemme hvor jeg kommer fra. Jeg ønsker ikke å glemme hvorfor jeg har de arrene jeg har. Jeg ønsker hvertfall ikke å glemme de menneskene som gjorde min reise litt lettere enn den ellers ville vært. Dere vet hvem dere er.

Jeg trenger rett og slett påminnelser fra fortiden for å beholde troen på framtiden. 

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Det meningsløse

Det var en desemberkveld i Oslo. Det var som vanlig ganske kaldt. Mørkt. Det lå litt snø på bakken. Som hvitt pudder. Ganske fint egentlig. Julebelysningen pyntet opp byen. Jeg sparket litt i snøen langs fortauet med de nye skolettene mine på vei ned til sentrum. Jeg hadde tatt på meg den fine røde kåpen min for anledningen.

For denne kvelden var en litt spesiell kveld. Jeg skulle på teater. Og ikke sammen med hvem som helst. Jeg skulle på teater med mormoren min. Det er ikke hverdagskost for oss. Og så mye som vi nyter hverandres selskap kunne ikke dette bli noen dårlig kveld.

Anne Marit Jacobsen spilte hovedrollen i kveldens forestilling. Stykket het, jo fortere jeg går jo mindre er jeg, basert på romanen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Som med det meste annet falt jeg litt inn og ut av stykket. Konsentrasjonen var ikke helt på topp. Men det var noe som virkelig festet seg. En setning. En helt spesiell setning. En setning som jeg har sagt høyt til meg selv nesten daglig siden den kvelden på teateret.

Hele stykket er en lang monolog som karakteren, Mathea, har. Jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt, men følgende festet seg.

"Noen ganger må man gi det meningsløse mening selv."

Det føltes meningsløst å slutte på drømmestudiet etter 4 år med kamp. Det føles meningsløst å bli innlagt for ørtende gang. Det føles meningsløst å ha brukt mer tid på sykehus enn hjemme de siste årene. Og det er kanskje meningsløst å prøve og finne svar på noe som kanskje ikke finnes.

Er det nå jeg skal gi det meningsløse mening selv?

Jeg kan ofte tenke, og ønske meg, at noen utenfra kommer og gir livet mitt innhold og mening. Kanskje spesielt når ting føles meningsløst. For la oss være ærlige. Vi kommer ikke unna den følelsen. Vi møter alle på det meningsløse. En eller annen gang. Noen møter kanskje det flere ganger også.

En setning. Så enkelt. Så enkelt og så vanskelig på en og samme tid. Faen heller. Jeg vil være sjefen i mitt eget liv. Jeg vil gi livet mitt mening.

Som sagt så har jeg tenkt på denne setningen hver eneste dag i snart et år nå. Selv om jeg fremdeles møter på ting som føles meningsløst, så føler jeg at jeg klarer å gi det mening selv.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Jeg tror det er en mening med det meste. Jeg tror på tilfeldigheter. Noen ganger kan jeg tenke at jeg har møtt litt vel mye motgang i mitt 26-årige liv. Men, her kommer klisjeen. Hadde det ikke vært for den motgangen, hadde det ikke vært for mine utfordringer, hadde det ikke vært for det meningsløse, så ville jeg kanskje ikke ha vært der jeg er i dag.

Og der jeg er i dag er et godt sted å være.

Så da er det kanskje en mening bak det meningsløse. Og kanskje har jeg til og med gitt det mening selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt

 

Grønne lunger, rosiner og mestring

Jeg tenker på alle medisinene jeg har fått i meg. Frivillig, og med tvang. Jeg tenker på alle de som sa det skulle gjøre meg bedre.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Hvorfor fortalte ingen meg om skogens magi. Om den helende effekten fra luften. De grønne lungene har hatt bedre effekt på meg enn en dose sobril eller en injeksjon med antipsykotika.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Hvorfor fortalte ingen meg at jeg var bra nok som jeg var. At det som kanskje kunne hjelpe mest av alt lå rett foran meg.

Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Den siste måneden har jeg fått mer frisk luft enn jeg har gjort tilsammen i hele mitt liv. Jeg har sett flere trær enn jeg kan telle, og jeg har blitt skikkelig sliten. På den gode måten. Jeg har båret en sekk på størrelse med meg selv, jeg har satt opp telt, spist blåbær og kvae. Og jeg har våknet ute sammen med dyrene. Det er terapi det.

Alle snakker om denne kunsten om å være tilstede i øyeblikket. Om å leve her og nå. Hvis jeg skal generalisere litt så har nok vi mennesker en tendens til å leve enten i fortiden eller i fremtiden. Selv er jeg fæl på bare å tenke framover. Faktisk så mye at jeg ikke får med meg hva som skjer her og nå. Det er jo det vi vil unngå.

Nei, kunsten å være tilstede i øyeblikket. Leve i nuet. Det er det vi må. Mindfullness kalles det vel på fint. Jeg har vært skeptisk til det å sutte på en rosin i 20 min. Tanken er vel at det skal åpne alle sanser. Men for det første liker jeg ikke rosiner, og for det andre føles det meningsløst å bruke så mye tid på en liten inntørket drue. Men jeg skjønner jo nå at mindfullness kan være så mye mer enn det. Kanskje behøver jeg ikke kalle det mindfullness heller. Jeg for min del like ordet magi.

Lite visste jeg at de grønne lungene som lå rett foran meg kunne by på slik magi. Lite visste jeg at naturen kunne ha slik en beroligende effekt. Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være ute i skog og mark. Jeg er den jenta som ikke ville bli med på tur med mindre hun fikk ha på seg rosa tyllkjole. Jeg er hun som skulket ?friluftsdager? på skolen. Vel, noen ting endrer seg. Og godt er det.

Kanskje kan det virke som om jeg prøver å selge ut skogen til deg som leser her nå. Og kanskje kan det virke som jeg er sponset av XXL, at jeg prøver å snikreklamere for utstyr. Vel, det er ikke tilfellet.

Jeg har et poeng som jeg gjerne vil fram til her. Finn ut hva som oppleves godt for deg, og gjør mer av det. Alene, eller sammen med andre mennesker. Selv er jeg uten skoleplass og jobb nå, så det å ha noe som gir meg gode opplevelser har blitt utrolig viktig.

Først tenkte jeg at jeg ikke kunne ha en betydningsfull hverdag, med mindre jeg var i fast jobb eller studerte en form for høyere utdanning. Det er feil. Det ser jeg nå. Det finnes mange måter å leve livene sine på. Vi må ikke glemme de små tingene. De tingene som gjør at man føler mestring. Om det er å gå en lang tur i marka, snakke med naboen, eller å ta oppvasken. Det kan være det samme. I bunn og grunn handler det om å bli kjent med seg selv. Finne ut av hva som føles bra. Og å gjøre nettopp det.

Mye handler om å prøve og feile. Mye handler om å lete. Jeg har lett masse. Det vet dere som har fulgt meg en stund. Jeg leter enda jeg. Men det gjør ingenting. For jeg vet nå at det jeg gjør er betydningsfullt uansett. Og det er en god følelse. 

 

#psykiskhelse #helse #natur #tur #psykose #psykiatri #elineredderverdenlitt

Essay for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid

For en tid tilbake ble jeg spurt om å skrive for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid. Det var ikke noe behov for å tenke seg om engang før jeg satte i gang med skrivingen. Det resulterte i et fem siders langt essay som nå er trykket opp publisert i tidsskriftet. Ja, jeg er stolt.

Under kommer et utdrag fra arbeidet mitt. Er du interessert i å lese essayet i sin helhet er tidsskriftet å finne på de fleste bibliotek, eller det kan kjøpes på nett.

https://www.idunn.no/tph/2017/03/aa_finne_en_mening_med_alt

Å finne en mening med alt

Når du står og krangler med en NSB-mann fordi du ikke har penger til å betale for togbilletten din, da er det kanskje på tide å ta et steg tilbake. Et rasjonelt, friskt menneske ville mest sannsynlig ha gjort det. Jeg gjorde ikke det.

Etter så mange timer på Oslo S, etter så mange tegn, og etter så mange reiser, fortalte stemmene til slutt at Bergen måtte være stedet. Jeg husker jeg fortalte NSB-mannen om oppdraget mitt, og jeg sa at det derfor ikke var mer enn rett og rimelig at jeg fikk reise gratis med toget. Han ga meg et rart blikk og sa noe sånt som at jeg, i likhet med alle andre passasjerer, også måtte betale for billetten min. Jeg ga meg ikke. Jeg dro opp ermene på genseren min og viste han de lysende hendene mine.

Du må forstå at jeg har fått et viktig oppdrag. Det er kun jeg som kan utføre det, og derfor må jeg til Bergen, sa jeg. Det føltes virkelig som om det sto om liv eller død. Som om jeg skulle redde verden på et vis, bare ved å ta en liten tur til Bergen. Jeg husker jeg tenkte at nå kom NSB-mannen til å forstå. Det gjorde han naturligvis ikke. Han ristet på hodet og ba meg søke profesjonell hjelp.

Jeg ble stående. Faktisk sto jeg der så lenge at NSB-mannen tilslutt truet med å tilkalle vakter. Selv om jeg er rimelig sta av meg, gikk jeg da denne trusselen kom. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg mest sannsynlig vært å se på nyhetene, eventuelt på et reality-program.

På vei hjem fra Oslo S den dagen ransaket jeg hjernen min. Det gjorde jeg i håp om å komme på en ide som kunne føre til at jeg tjente penger, og det raskt. Jeg husker jeg var inne på tanken om å selge bunaden min. Jeg tenkte at dette oppdraget var mye viktigere enn en bunad til 30 ? 40.000. Heldigvis kan jeg i dag si at bunaden min fremdeles henger trygt i skapet mitt.

Det jeg også kan si er at jeg aldri kom meg til Bergen. Jeg ble lagt inn før den tid. Og igjen ble dette til, noe jeg lenge opplevde som, en kamp mot et stort system. Det var de mot meg. En psykotisk pasient med et viktig oppdrag og lysende hender, mot en gjeng profesjonelle spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #sykehus #innleggelse #idunn #universitetsforlaget

Jenta som sang, og det forgiftede vannet

Jeg går inn dit og synger en sang jeg, sa hun. Tydelig irritert. Og så gjorde hun nettopp det.

Det var ikke så lett å høre nøyaktig hva hun sang, men det kom lyder hvertfall. I aller høyeste grad. Kanskje lettet det på trykket. Kanskje fikk hun utløp for følelser. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at hun så lettet ut da hun kom ut igjen. Hun plystret i et par minutter mens hun hinket rundt i rommet og banket i bordene, før hun avsluttet med en tale om hvor manipulerende vi andre var.

Jeg vet ikke om det var det forgiftede vannet hun fortalte meg om, eller om det var alle de ulike konspirasjonsteoriene sykehuset skulle styre etter. Jeg ble hvertfall veldig stresset.

Kanskje var jeg lett påvirkelig. Kanskje trodde jeg selv at det var gift i vannet. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ikke drakk det vannet på en stund. Og jeg vet at ingen av oss var helt friske.

Jeg husker en gang på avdelingen en medpasient kom bort til meg. Hun så fortvilet ut. Med tårer i øynene spurte hun meg hvor utgangen var. Jeg svarte så medfølende jeg bare kunne at utgangen lå til venstre for vaktrommet. Hun sa hun hadde prøvd å komme seg ut, men at det var låst. Hun kikket ned en stund. Ble helt stille. Hjertet mitt dunket. Det var som om jeg kunne kjenne skuffelsen hennes. Hun så opp igjen. Opp på meg. Men du har vel nøkler. Du kan låse opp for meg, sa hun litt mer optimistisk.

Det var ikke første gangen jeg ble tatt for å være en ansatt. Jeg ble stadig vekk spurt om å låse folk ut for å røyke, eller for å låse opp vaskerommet. Det har jeg nesten syntes å ha vært litt komisk. Jeg har jo vært like innesperret som de. Men jeg fikk veldig vondt av denne jenta. Hun ville jo bare ut. Men jeg hadde verken nøkler eller muskler nok til å få opp den tunge døren.

Jeg husker jeg, så forsiktig jeg kunne, prøvde å forklare henne hvordan ting fungerte på avdelingen. At vi ikke kunne gå ut når vi ville. At vi var avhengig av en ansatt med nøkler. Og selv ikke da var det sikkert vi fikk gå ut. Jeg må ha skremt henne veldig, for hun løp gråtende inn på rommet sitt like etter.

Det er jo en veldig spesiell setting å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. Det er jo strengere rammer enn i en barnehage. Kanskje kan det minne litt om fengsel. Og når man er veldig syk selv, på en eller annen måte, kan alt rundt virke enda mer skremmende.

Jeg tenker på den syngende jenta og det forgiftede vannet igjen. Et sted måtte vel trykket ut. Det gjør vondt å bare holde alt inni seg. Det vet jeg mye om. Ja vel, så har jeg utagert selv. Ikke i form av sang. Jeg har slått hodet i veggen, sparket i dører, og jeg har knust glass. Men det har kommet av redsel. Jeg har vært så redd så redd. Og redsel kommer til uttrykk på mange forskjellige måter. Det vet jeg nå.

Noen synger. Noen banner og skriker. Mens noen sparker i dører, knuser glass eller gråter.

Det jeg ofte har savnet når jeg har vært innlagt, særlig mot min vilje, er forklaringer. Jeg kan huske og ha sittet bak i en politibil uten å vite hvor jeg skulle eller hva som skulle skje. Jeg kan huske og ha blitt båret inn i et stort murbygg uten å ha fått med meg at jeg skulle legges inn på psykiatrisk. Dette er ikke bra.

Hvor svikten har skjedd er ikke godt å si. Det er klart at jeg ikke har vært helt frisk. Hva nå enn det er. Det er klart at jeg har hatt behov for hjelp. Men jeg har også hatt behov for forklaringer underveis. La meg understreke at jeg opplever at dette har bedret seg betraktelig. Men de første gangene jeg ble innlagt var det mange store spørsmålstegn jeg satt igjen med.

Kan det ha noe med å gjøre at jeg rett og slett ikke var helt til stede? At hodet mitt var en annen plass. At jeg var såkalt fjern, og ikke fikk med meg hva som ble sagt? Ja. Det kan hende. Men det er de ansattes oppgave å passe på at trygghet blir ivaretatt. Det har jeg savnet.

Jeg har savnet trygghet, og jeg har savnet forklaringer. Jeg har også savnet god tid, og jeg har savnet rolige ansatte.

"Du er på sykehus nå Eline. Du er trygg her. Her skal vi ta vare på deg. Ting kommer til å bli bra?" Dette har jeg hørt mange ganger nå de senere innleggelsene. Heldigvis. For det kan være lett å glemme. Man kan føle seg som en fugl i bur. Det har hvertfall jeg gjort mange ganger. Og det er ingen god følelse.

Så er det kanskje ikke så rart at noen skriker og sparker. Det er kanskje ikke så rart at glass knuses og at tårer rennes. Jeg syns heller ikke det er så rart om noen synger eller snakker om konspirasjonsteorier. Vi er alle forskjellige.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #tvang #sykehus #innleggelse

Mitt første møte med psykiatrien

Jeg var 16 år. Det var på slutten av ungdomsskolen. Alle andre var opptatt av sommerferien som nærmet seg, av kjærester og av fester. Jeg følte meg mer utenfor enn noensinne. Tårene rant ofte uten helt å vite hvorfor. Jeg begynte å få mørke tanker, og hadde en sterk trang til å skade meg. Det hjalp heller ikke at ting var litt turbulent på hjemmefronten.

På dette tidspunktet var det ikke mange jeg turte å åpne meg for. Jeg hadde en helsesøster som jeg gikk og snakket med. Jeg husker at jeg på et tidspunkt fortalte henne om hvordan jeg hadde det, og at jeg nå hadde fått mørke tanker. Tanker om å avslutte livet mitt. Dette førte til at jeg raskt fikk en samtale i barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg ble lagt inn like etter.

Jeg var knust. Jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde tilsammen de neste ukene. Det at jeg hadde vært stille så lenge, det at jeg så lenge hadde holdt skjult hvordan jeg egentlig hadde det, gjorde at alt bare rant over. Jeg forstod ikke mye av psykiatri eller av psykiske lidelser da, men jeg skjønte at jeg var på et sykehus, og at der var det greit å gråte. Jeg fikk en behandler, og det ble satt i gang en behandling for meg.

En ettermiddag jeg satt på stuen på avdelingen husker jeg svært godt. Behandleren min kom inn for å se til meg. Hun ga meg noe jeg opplevde som et medfølende blikk, og spurte hvordan jeg syns det gikk. Jeg så på henne og sa du forstår ikke hvordan jeg har det. Ingen forstår. Jeg husker det enda. Følelsen av å være alene om alt. Følelsen av å skulle gå i stykker. Jeg var overbevist om at ingen forstod meg. Noe som gjorde at jeg følte meg enda mer alene.

Min innleggelse i BUP har jeg mye positivt å si om. Spesielt etter mine erfaringer fra de senere årene. Når jeg sammenligner det med mine innleggelser i voksenpsykiatrien gjør jeg meg opp noen interessante tanker.

Jeg husker at jeg for første gang på lenge opplevde trygghet. Det var noe trygt ved å være på avdelingen. Jeg opplevde at jeg endelig kunne slutte å late som. Jeg kunne slutte og late som om ting var bra, og jeg kunne snakke med profesjonelle om hvordan jeg egentlig hadde det. Dette var nytt for meg. Jeg opplevde trygge personale som genuint var interessert i hvordan jeg hadde det.

Jeg begynte med kognitiv terapi og hadde god effekt av dette. Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som går ut på å analysere måten man tenker på, og kjenne igjen eget tankesett, for så å kunne snu på måten man tenker på. Det tok meg lang tid, flere år med behandling, men sakte men sikkert lærte jeg meg denne kunsten selv.

Jeg ble bedre. Det hadde jeg ikke blitt hadde det ikke vært for en trygg og tålmodig behandler. En behandler jeg ser opp til den dag i dag. I BUP er det normalt å avslutte behandlingen når pasienten har fylt 18 år. I mitt tilfelle fortsatte behandlingen noen år til. Det er jeg ufattelig glad for.

Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er i mine øyne stor. Skremmende stor. Men kanskje er det en grunn til det. For min del hadde jeg et par års opphold med behandling etter at jeg avsluttet behandlingen i BUP. Det som møtte meg da jeg trengte hjelp som voksen skremte meg på flere måter.

Noe av det første jeg ble møtt med i voksenpsykiatrien var skjemaer. Skjemaer, skjemaer, skjemaer. Jeg forstod raskt at de var ute etter å sette en diagnose på meg. Noe som overhodet ikke var i fokus i barne- og ungdomspsykiatrien. Ikke slik jeg opplevde det hvertfall.

Slik jeg har forstått det er man i dag nødt til å ha en diagnose for å få tilgang til nødvendig helsehjelp i systemet. På mange måter fungerer en diagnose som en inngangsbillett. Det utløser visse rettigheter. Det kan virke logisk på noen måter. Men hva skjer dersom man er for raskt ute, og det settes feil diagnose? Hjelpen jeg har fått har variert veldig.

Det andre som slår meg er fokuset på medisiner. Forskjellen fra BUP til voksenpsykiatrien er stor. Det tok lang tid før vi i det hele tatt snakket om medisiner i min tid under BUP. Etter hvert startet jeg på antidepressiva, noe som hjalp meg for en periode. I voksenpsykiatrien startet jeg på antidepressiva nesten med en gang, etter å ha hatt en lang depressiv periode. Det gikk noen uker, så fikk jeg min første maniske episode. Jeg ble lagt inn og ble rask satt på enda nye medisiner.

2015 ? 2016 var jeg mer på sykehus enn ute i det fri. Da under tvang. Tiden gikk, og jeg fikk stadig tilbakefall. Tilslutt var jeg så full av medisiner at jeg følte meg som en vandrende zombie, blottet for egne meninger. Dette tror jeg ikke hadde skjedd i BUP. Jeg føler likevel for å understreke at jeg ikke tror noen ting er gjort av vond vilje. Min opplevelse er at de fleste menneskene jeg har møtt i hjelpeapparatet har hatt et oppriktig ønske om å hjelpe meg.

Foto: Hedda Marie Westlin

Mitt inntrykk er likevel at det i BUP blir brukt mer tid på dialog. Og det er så utrolig viktig. For meg skapte det trygghet og forutsigbarhet, noe jeg tror vi alle mennesker trenger. Syk, eller ikke syk.

Fokuset var ikke på medisiner, paragrafer eller vedtak. Fokuset var ikke på bruk av tvang. Jeg ble ikke holdt fast eller lagt i belter når jeg ikke samarbeidet. Jeg sier ikke at det er det som nødvendigvis skjer i voksenpsykiatrien, men det er noen av opplevelsene jeg sitter igjen med. Det er først når jeg nå har opplevd begge delene at jeg kan se forskjeller.

Noe jeg ser på som svært viktig i behandling i psykiatrien er kontinuitet. At man får en behandler å forholde seg til. En behandler som man kan ha over tid, slik at man slipper å bytte underveis. En god behandling krever et godt forhold mellom pasient og behandler, og det krever god kommunikasjon. Det kommer ikke av seg selv.

Et godt samarbeid er nødvendig for å få til dette. Og skal man få til det behøver man tid. Det har jeg vært heldig og fått. Både i BUP og i voksenpsykiatrien. Det er jeg takknemlig for. Jeg har hatt stødige behandlere på begge arenaer. Behandlere som har fulgt både mine oppturer og nedturer over tid. Dette er bra.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg tror ikke jeg skal dvele for mye med ting, for jeg har tross alt kommet langt uansett. Jeg har lært mye, på godt og vondt. Og jeg er stolt av å være der jeg er i dag. Likevel tror jeg det er viktig å reflektere litt rundt erfaringer dersom det kan bidra til å hjelpe andre mennesker i lignende situasjoner senere.

Jeg er bare et menneske. Ett menneske med én historie. Men jeg har møtt mange på min reise. Mange som har vært i lignende situasjoner. Situasjoner hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp. Det som da har gått igjen er et ønske om å bli møtt som et menneske.

Man må aldri glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker med sterke følelser, og med egne meninger. Det er viktig at det blir tatt hensyn til dette i en slik jobb som helsepersonell har. Det å hjelpe andre mennesker er etter min mening verdens viktigste jobb. Da er det viktig å gjøre den jobben med en stor dose ydmykhet og empati. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #BUP #voksenpsykiatri #tvang #medisiner

Elineredderverdenlitt fyller 1 år

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere!

Det er nesten ikke til å tro, men bloggen min fyller 1 år i dag. Det hadde jeg aldri trodd at skulle skje.

I dag er både penkjolen og partyhatten på. Flagget er funnet fram. 13.september i fjor tok jeg et valg. Et valg om å sette ord på følelsene mine. Et valg om å dele. Det er et valg jeg aldri kommer til å angre på. 13.september i år er jeg akkurat utskrevet fra nok et opphold på sykehus. Men det kommer til å gå bra. 

Jeg tenker på alt som har skjedd gjennom året som har gått. På alle de fine og spennende tingene som har kommet min vei. Kronikker i aviser, møtet med statsministeren, prosjekter, intervjuer, og ikke minst nye bekjentskaper.

Alt dette er mye takket være denne bloggen. Men kanskje aller mest takket være fine, vakre mennesker som jeg er så heldig å ha i livet mitt.

Elineredderverdenlitt har gitt meg mer tro på meg selv. Tro på at også jeg kan få til ting. Tross utfordringer. Tross sykdom. Jeg har kommet langt. Og bloggen min har vært til stor hjelp for meg.

Det at bloggen fyller ett år er ikke bare en vanlig bursdagsmarkering. Dette er en markering på så mye mer. Jeg har vært inn og ut av sykehus også dette året, men bloggen har vært der hele tiden. Jeg har vært av og på studier, men bloggen har bestått. Jeg har kranglet med nære og kjære, jeg har fått kjeft, men også nye klemmer. Og bloggen, den har har vært der hele veien.

Som en ekstra bestemor, klar med tekoppen på de ekstra tøffe dagene. Klar med en klapp på skulderen de dagene jeg har hatt ting å feire. Som en ekstra bestemor har bloggen vært der. Gitt meg trøst, og heiet på meg.

Og gjennom bloggen har jeg kommet i kontakt med andre som også har kommet med råd. Det er verdifullt. Det tar jeg med meg.

Jeg gleder meg til å se hvor veien går videre. Uansett hvor veien går er en ting sikkert. Jeg kommer fortsatt til å prøve og redde verden. Litt.

En så stor dag, som denne er for er for meg, er verdt å feire. I dag heiser jeg flagget og skåler med glassene. 3 ganger hipp hipp hurra for Elineredderverdenlitt.

Hurra! Hurra! Hurra!

#psykiatri #psykiskhelse #bloggbursdag #sykehus #psykose #elineredderverdenlitt

I Min Drøm

 

Hvordan er det mulig

At i går nå er i dag

At i fjor nå er i år

 

Plutselig er jeg gammel

Men jeg husker alt

Selv det hjertet vil glemme

 

I min drøm er det godt å sove

Jeg våkner fra en drøm

For å være i en annen drøm

 

Jeg er enda ung

Barnet i meg ler

Men jeg glemmer å puste

 

Det gjør ingenting

Drømmen tar all fokus

Drømmen puster for meg

 

I min drøm finnes ikke tid

Jeg kaster alle klokker

Verden er for stor for det

 

Så mye å oppleve

Så mye å se

Alt er evig

 

I min drøm

 

#psykiskhelse #dikt #poesi #elineredderverdenlitt

Jeg faller ut

I følge eksperter tenker vi et sted mellom 50. - 70.000 tanker i løpet av en dag. Det er mange tanker det. Faktisk er det over dobbelt så mange tanker som det er innbyggere i hjembyen min.

Det fleste tanker kommer og flyr forbi uten at de gjør noe særlig ut av seg. Noen tanker tenker vi bevisst, andre tanker kommer ubevisst. Noen tanker er gode, andre er vonde. Noen tanker blir borte, mens andre blir værende og repeterer seg. Igjen og igjen. Som en ødelagt plate.

Nå for tiden er det nesten så jeg kan kjenne alle de 50. - 70.000 tankene som kommer. Jeg kan kjenne det gjør vondt i hodet. Jeg kan kjenne hele kroppen vibrere, som om jeg er elektrisk. Og jeg kan kjenne dunking ved tinningen min.

Det gjør ingenting å ha mange tanker. Tankene i seg selv er jo ikke farlige. De kan kanskje virke skremmende, men farlige er de ikke. Jeg har enda ikke hørt om en eneste en som har dødd av å tenke en tanke. Det er langt fra tanke til handling.

Noen tenker sakte, andre tenker fort. Noen har mange gode tanker, mens andre kan ha mange vonde tanker. Jeg har ikke så mange vonde tanker, heldigvis. Men hos meg spinner tankene veldig fort. Noen ganger spinner de så fort at jeg ikke rekker å tenke tanker ferdig før det kommer nye. Da stopper det litt opp for meg, og det kan nesten føles som om jeg ikke klarer å tenke i det hele tatt.

Tankeforstyrret heter det på fint. Selv liker jeg ikke tanken på å være forstyrret, så jeg kaller det å falle ut. Jeg faller bare litt ut.

Noen ganger faller jeg ut av en tankerekke. Av et resonnement, av en samtale, av en tekst. Noen ganger faller jeg litt ut av livet. Litt sånn som nå.

Men jeg kommer tilbake.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #tankeforstyrret #tankevirus #sykehus #innleggelse

Å miste sosiale antenner

Etter flere måneder inne på sykehuset kjente jeg at det var flere ting med meg som endret seg. Ikke bare hadde buksa blitt strammere, det føltes strammere også rundt hodet. Det jeg reagerte aller mest på gjaldt i sosiale settinger.

De sosiale antennene jeg engang hadde følte jeg at hadde forsvunnet helt. Det føltes som om jeg hadde glemt hvordan jeg skulle oppføre meg ute blant folk, ute blant venner. Derfor unngikk jeg sosiale sammenkomster så godt det lot seg gjøre. Jeg har alltid vært veldig sosial av meg, så dette kostet meg mye.

Det gjorde vondt å stenge seg inne. Det gjorde vondt å si nei. Men alternativet føltes verre. Bare det å føre en normal samtale kunne by på utfordringer. For hva skulle jeg egentlig snakke om? Hvertfall ikke psykisk sykdom, sykehus og innleggelser. Men det var det jeg visste om. Det var mitt liv. Min verden. Dessuten, hvem ville vel være hun psykotiske jenta med lysende hender? Ikke jeg hvertfall. Og jeg trodde heller ikke at folk rundt var interessert i å høre om henne.

Dette var sårt for meg. Jeg har alltid vært heldig som har hatt gode folk rundt meg. Jeg har alltid hatt venner som jeg har følt meg trygg på. Nå var ting endret. Jeg måtte stenge folk ute. Og det gjorde vondt.

Jeg hørte venner snakke om fester de hadde vært på. Om skole, innleveringer, kjærester og så videre. Mens jeg, jeg var helt låst inn i en psykiatrisk boble. I tillegg var jeg så medisinpåvirket at jeg følte meg som en zombie. En zombie blottet for egne meninger. Jeg klarte rett og slett ikke å følge med i samtaler. Og med tanke på at jeg kom fra et rom med fire hvite vegger så var overgangen til alle inntrykkene ute i det fri ganske så dramatisk. Alle fargene, luktene, lydene, trafikken og ikke minst alle menneskene. Jeg hadde nok med å fordøye alt dette.

Eline, du ser så tankefull ut. Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen sa det til meg, ja da ville jeg vært rik nå. Jeg kan love at jeg har vært tankefull. Man får litt å tenke på når man blir sperret inne og kontrollert over så lang tid.

Det er mulig jeg har vært litt kjapt ute med å dømme mine nærmeste, for etterhvert som tiden gikk erfarte jeg at jeg var god nok for de fleste uansett. Psykotisk eller ei. Jeg er heldig som har venner som ønsker å høre om sykehusoppholdene mine, venner som genuint ønsker å vite hvordan ting går. Venner som er der uansett.

For det blir bedre igjen. Det gjør det alltid.

Når jeg ser tilbake på dette nå så skremmer det meg virkelig at jeg ble så lukket. Jeg gikk jo inn i min helt egen verden. Det skremmer meg, for i dag kan jeg se forskjellen. Og den er som dag og natt. Jeg føler nå at jeg har bygd opp de sosiale antennene mine igjen. Det er litt som å sykle. Er det en stund siden du har gjort det, så tar det litt tid å komme inn i det igjen. Jeg føler meg selvsikker og trygg i sosiale settinger igjen. Ikke hver gang. Men jeg er da bare et menneske. Det er menneskelig å bli usikker en gang i blant.

Vi trenger alle å oppleve tilhørighet. Følelsen av å passe inn er sted, det å være en del av noe større enn oss selv er viktig for oss alle. Nettopp derfor gjorde det så utrolig vondt å føle at jeg mistet min plass. Jeg følte meg utenfor. En følelse jeg ikke unner noen.

Kanskje kjenner du noen som du tror føler seg utenfor, eller kanskje du føler deg utenfor selv? Husk å bry deg om andre. Ofte er det ikke så mye som skal til.

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #sykdom

 

En sykdom med et privilegium

Nå for tiden er åpenhet blitt en tydelig trend. Godt er det. Jeg har selv vært åpen om min psykiske helse og om ting jeg strever med. Likevel har jeg ikke vært helt ærlig. Det skal jeg være nå.

For sannheten er at i tillegg til å være psykisk syk så har jeg et annet alvorlig problem. Et problem som begynte som en slags trøst. Som en beroligende venn. Som et trygt sted å rømme til når livet stormet som verst. Det begynte kanskje uskyldig, men utviklingen var skremmende.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som kommer til å endre livet mitt.

Det hele ble satt i gang av en av mine beste venner. Hun sa hun var bekymret for meg, og at hun gjerne ville jeg skulle snakke med en person hun kjente. En som hadde vært igjennom en del, og som har brukt sin erfaring til å hjelpe andre. Jeg tenkte at jeg kunne jo møte denne personen hvis det gjorde vennen min glad, men tenkte for meg selv at det ikke kom til å gjøre noen forskjell.

Det var søndag formiddag, jeg var fremdeles litt bedugget etter gårsdagens edle dråper. Jeg svelget to paracet og møtte opp.

Vedkommende fortalte meg sin historie. En historie om tid i psykiatrien. En historie jeg kunne kjenne meg igjen i. En historie om mye bruk av alkohol. Hvorfor forteller hun meg dette, tenkte jeg. Er det så synlig at jeg drikker mye? Så begynte hun å spørre meg om min historie. Jeg hadde ikke noe å tape på å fortelle, så det gjorde jeg.

For sannheten er at jeg har et problem med alkohol. De siste årene har jeg drukket for å dempe følelser. Folk rundt har reagert, men jeg har hatt alle slags unnskyldninger. Jeg har skjult tomflasker, ledd vekk bemerkninger. Jeg har rettferdiggjort det med at jeg tross alt ikke gjør noe annet galt. Jeg er som regel snill med de fleste, så om jeg drikker alkohol litt nå og litt da så skader det vel ingen.

Jeg fungerer i hverdagen selv om jeg drikker en del alkohol. Dessuten er det synd på meg på grunn av mye jeg har vært igjennom. Da er det vel ikke så rart at jeg bruker alkohol for å koble av. Og unnskyldningene bare fortsatte. Jeg drakk hvis jeg var glad, jeg drakk hvis jeg var lei meg, og jeg drakk hvis jeg kjedet meg. Rundt denne tiden var jeg også inn og ut av psykiatriske sykehus. Jeg drakk på permisjoner, og jeg smuglet til og med inn alkohol på avdelingen. Den siste tiden var det alkohol hver bidige dag. Jeg kunne drikke på morgenen som på kvelden.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som endrer livet mitt.

Jeg fikk en utfordringen av damen jeg møtte den søndagen. Hun sa, ikke si til deg selv at du aldri skal drikke igjen. Si til deg selv at det neste døgnet skal jeg ikke drikke. Jeg nikket høflig til henne og sa jeg skulle gjøre det. Jeg tenkte at det ikke kom til å gå. Jeg visste jeg hadde alkohol hjemme til å bli sånn passe beruset. Vi sa hadet til hverandre og dro hver vår vei.

Hele veien hjem hadde jeg en ekkel klump i magen. Jeg vrengte hver eneste hjernecelle i håp om å føle meg bedre. Det gjorde jeg ikke. Men så tenkte jeg, hva om det er noe i det hun sier? At det kun er meg selv jeg lurer?

Hei jeg heter Eline...

Jeg har vel tenkt at det ikke går an å være alkoholiker så tidlig som i 20-årene. Men det gjør det. Absolutt. Jeg heter Eline, og jeg er alkoholiker. Det føles bra å være ærlig for seg selv og for andre. Jeg er alkoholiker, og jeg kommer alltid til å være det.

Alkoholisme er en ekkel sykdom, men det er en sykdom med et privilegium ingen andre sykdommer har. Man kan nemlig velge vekk alkoholen. Det er et valg jeg har tatt, og som jeg tar hver dag. Det å ha en alvorlig psykisk lidelse, eller en kronisk leddgikt er ikke sykdommer man kan velge vekk. Det kan man med alkoholisme. Er du laktoseintolerant holder du deg mest sannsynlig unna melk. Er du alkoholiker, ja da bør du holde deg unna alkohol.

For 1 år siden tok jeg et valg. Et valg som har endret livet mitt.

Så hvorfor har jeg ikke vært åpen om mitt alkoholproblem før? På grunn av skammen. Fordi jeg i så lang tid har vært preget av psykiatri og av diagnoser. Jeg har tenkt at jeg ikke ville pådra meg selv, eller de rundt meg, enda et problem. Hvorfor velge å åpne meg nå? Fordi jeg er lei av at det fremdeles skal finnes ting som får meg til å skamme meg. Jeg er like lei av fordommene rundt rusproblematikk som jeg er lei av tabuene rundt psykiske lidelser.

Vi vet at mange strever med et anstrengt forhold til alkohol. Da er vi nødt til å snakke om det. For det er mulig å endre ting. Det vet jeg, for jeg har selv gjort det.

Den søndagen for 1 år siden virket det helt umulig å skulle holde seg edru et døgn. Tenk at det nå er 365 døgn siden. Det, for meg, viser at det meste er mulig. Vi må bare ikke glemme og støtte hverandre på veien. 

 

#skam #psykiskhelse #alkohol #rusproblematikk #elineredderverdenlitt

SKULLE ØNSKE

Jeg skulle ønske at man slapp å sove

At det bare fantes dag og kveld før det på nytt ble dag igjen

Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre

 

Jeg skulle ønske jeg kunne fly

Det bruser over i hver eneste celle i kroppen

Tankene raser raskt

 

Jeg får ikke med meg alt, men det gjør ingenting

Kanskje jeg skal prøve

 

Jeg skulle ønske at tiden sto stille

At gode mennesker ble værende, at de ikke kunne mistes

Jeg har mange å leve for

 

Jeg skulle ønske jeg følte meg ekte

At ting rundt meg eksisterte, at jeg fant veien hjem

Jeg vil ikke våkne opp til at alt jeg kjenner til er borte

 

Kanskje det er best å ikke sove, for da slipper jeg å våkne

 

Jeg skulle ønske jeg ikke var redd

Redd for å forsvinne, redd for å miste alt

For jeg har så mye, så mye å ta vare på

 

Jeg skulle ønske jeg kjente at jeg fantes

For bare sånn kan jeg kjenne deg

 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #dikt #poesi 

EKSPEDISJON REDDEVERDENLITT

E'en i navnet mitt står for eventyrlysten. Det har den alltid gjort. Denne gangen vet jeg ikke om det var eventyrlysten som gjorde det, eller om det var mangelen på søvn og medisiner. Uansett, jeg måtte ut på eventyr. Ut på en ekspedisjon.

Jeg ville ut i skog og mark. Ha et eventyret der. Det var det som føltes rett. Jeg pleier å fleipe med at jeg er villmarkens datter, noe de som kjenner meg godt vet at ikke stemmer. Faktisk er det ikke i nærheten av sannheten engang. Jeg er hun som, i en alder av 6, nektet å gå på tur i skogen uten rosa tyllkjole. Nå, 20 år senere, har jeg erstattet tyllkjolen med ullundertøy og med en sekk på størrelse med meg selv. Jeg visste ikke helt når, hvor eller hva. Men jeg visste at det måtte skje snart.

Ekspedisjon reddeverdenlitt var i gang. Jeg tror aldri jeg har vært så gira før. Aldri noensinne har jeg før pakket en sekk med slik lidenskap som jeg gjorde før denne ekspedisjonen. Jeg kan jo fortelle at denne utflukten ikke dreide seg om å få frisk luft i lungene, å se på fine fugler, eller å lukte på mose. Selv om de tingene er fine de og. Denne utflukten, denne ekspedisjonen, skulle gi meg ro. Jeg skulle finne ro. I tillegg hadde jeg et stort ønske om å få kjenne litt på den mestringsfølelsen jeg så lenge har savnet.

I går ettermiddag dro jeg ut med sekken på ryggen og med sommerfuglene i magen. Jeg var så spent. Selv om det føltes som om jeg var i en drøm, så føltes alt veldig rett. Noen ganger bare vet man at man er på rett spor. Slik var det for meg. For jeg visste at det på et eller annet vis ville gi meg noen svar. At det ville gi meg ro.

Jeg måtte gjøre dette selv. Jeg måtte klare meg alene. Det var reglene. Det var slik jeg ville finne ut av ting.

Jeg tenkte for meg selv at det kunne kanskje hende at nettene ble kalde, men at det ikke gjorde noen ting. Litt måtte jeg jo ofre for å finne svar, tenkte jeg. Jeg trenger ikke noe telt. Det blir bra å sove under åpen himmel. Jeg kommer ikke til å bli redd. Jeg er sterk. Og dette vil bare gjøre meg sterkere. Dessuten hadde jeg gått til innkjøp av hodelykt. Jeg følte jeg var godt rustet.

Tenk om jeg, Eline Skår, kan klare å bo ute i marka, ute i skogen alene, da kan jeg vel klare alt. Nå hadde jeg sjansen. Ikke bare til å utfordre meg selv, men til å finne ro. Og til å klare dette alene.

Med blodsmak i munnen måtte jeg pent ta første pause allerede etter 30 minutter ut i ekspedisjonen. Lite visste jeg at en sekk kunne bli så tung. Men jeg var likevel overraskende blid. Jeg satt og lo for meg selv da jeg så på den store sekken. Tenkte på hvordan natten skulle bli. Jeg trakk pusten dypt og fortsatte og gå.

Før ekspedisjonen hadde jeg også gått til innkjøp av en kart som dekket området. Men fordi jeg ikke har doktorgrad i kart eller har en innebygd GPS så gikk jeg min egen sti. Noe som førte til at jeg rotet meg bort. Jeg fant ikke fram til plassen som skulle gi meg ro. Det begynte å bli mørkt, og jeg fant derfor ut at jeg skulle snu tilbake til en av de kjente veiene. Like ved den veien fant jeg en fin liten plass jeg kunne slå leir. For jeg skulle sove ute. Det lå ved et vann.

Hvis ikke du var klar over det kan jeg nå fortelle deg at augustkvelder kan bli ganske kalde. Da klokken var bikket 21 ble 2 lag ull til 3. Av en eller annen merkelig grunn gledet jeg meg veldig til å ta på meg den nye hodelykten min. Kanskje ikke så rart. Det viste seg at det skulle bli et av ekspedisjonens høydepunkt. Hodelykten skulle vise seg å være min beste innvestering på lenge. Men etter klokken 23 ble alt svart. Og jeg som ikke skulle bli redd ble mer redd enn noensinne.

Gjennom natten kom det lyder fra alle retninger. Uling fra vinden, krasling i trærne, og plasking fra vannet. Det er ingenting, det er ingenting, så jeg høyt. Det hjalp ikke. Jeg var fortsatt like redd. Jeg lukket øynene og la meg ned i soveposen min. Jeg lukket opp øynene igjen, og det jeg da fikk se kommer jeg aldri til å glemme. En stjernehimmel klarere enn glass. Som små smaragder på svart fløyel. I en god stund ble jeg liggende å stirre opp.

Jeg må ha sovnet etterhvert. For da jeg våknet kunne jeg se ordentlig igjen. Det var blitt lyst. Det var utrolig deilig. Så slo det meg. Jeg hadde klart det. Jeg hadde sovet ute i skogen. Alene. For en følelse. Jeg var i ekstase. Faktisk ble jeg så stolt og fornøyd at jeg valgte å dele frokosten min med de innpåslitne endene fra vannet ved siden av.

Hvis jeg kan klare det her så kan jeg jo vurdere å gjøre dette permanent. Det er penger å spare, og til slutt vil jeg vel finne svar. Og kanskje vil jeg føle meg friere, tenkte jeg. Det ble med tanken denne gangen. Instinktet i meg fikk meg hjem igjen i dag. Det føles ikke helt rett. Jeg har jo ikke gjort meg ferdig.

Men skogen vil alltid være der. Den forsvinner ikke.

Nå har jeg blitt ca 20 myggstikk og en sår hals rikere. Men for en mestringsfølelse. Og tenk på det jeg har lært da. At en sekk kan være tyngre enn den ser ut. At trær kan ligne mistenkelig mye på troll. Og at kvae ikke smaker det samme som tyggis.

Jeg har også lært at det kanskje ikke hjelper å lete etter ro. Jeg vet jo ikke hvordan den ser ut engang. Da blir det vanskelig å lete. Kanskje er det slik at roen må finne meg. Jeg vet ikke. Kanskje kommer jeg til å prøve igjen. Det er ikke sikkert det er så vanskelig, eller at det tar så lang tid. Forstå det den som kan. Dette er viktig for meg. 

 

#elineredderverdenlitt #friluftsliv #skog #marka #norsknatur

PÅRØRENDE KAN VÆRE TIL STOR HJELP, HVIS DE BARE FÅR LITT HJELP SELV

Mitt navn er Eline. Jeg er 26 år gammel og bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, tannkrem, kanel, høsten, og gode mennesker. Ofte beskriver jeg meg selv som en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Ikke bare fordi jeg liker kryssord, mokkabønner og det å stå opp tidlig. Men også fordi jeg har dyrebare erfaringer, på godt og vondt.

Hvis du går forbi meg på gata ville du nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg. På mange måter er jeg helt normal. Men i likhet med de fleste andre mennesker har også jeg utfordringer. Min utfordringer er psykoser. Jeg har en schizoaffektiv lidelse. En psykoselidelse preget av periodevis stemningsendringer og uvanlige vrangforestillinger. Det kan være utfordrende. Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Jeg jobber daglig med å lære meg å leve med dette.

Som med så mye annet så tar dette tid. Man skal både prøve og feile en del ganger. Det gjør ingenting om jeg snubler en gang i blant. Skrubbsår er ikke farlig. Heldigvis finnes det gode plastre å få kjøpt i dag. Og med god støtte og hjelp fra folk rundt meg er jeg sikker på at dette kommer til å gå fint.

Og her kommer jeg inn på noe viktig. Nemlig de pårørende. For hva blir egentlig pårørendes rolle når enkeltpersoner får helseutfordringer og kanskje havner på sykehus?

Når man blir lagt inn på et sykehus, enten det er somatisk eller psykiatrisk, så er det vanlig prosedyre å oppføre nærmeste pårørende. Dette er ment som en sikkerhet for helsepersonell, men kanskje aller mest for pasienten selv. Nærmeste pårørende skal kontaktes ved innleggelse, ved eventuelle rømningsforsøk, ved utskrivelse, når bestemte vedtak blir fattet, og aller helst bli innkalt til pårørendemøte for informasjon underveis.

Min erfaring med samarbeid med pårørende har vært både òg. Mine pårørende har blitt lyttet til, og har fått nødvendig informasjon. Dessverre så har jeg også opplevd en type dårligere samarbeid. Jeg har opplevd at viktig informasjon til pårørende har blitt tilbakeholdt, og i ett tilfelle faktisk blitt løyet om.

Min nærmeste pårørende forsøkte gjentatte ganger å ringe meg den dagen jeg lå i belter. Naturligvis fikk han ikke tak i meg på mobilen, ettersom jeg lå fastspent. Han ringte derfor avdelingen og fikk snakket med en av sykepleierne. Han spurte hvor jeg var og om det gikk bra med meg. Han reagerte på at han ikke fikk tak i meg. Svaret han fikk var at jeg lå og slappet av på rommet, og at de skulle gi meg beskjed om at han hadde ringt.

Dette er uten tvil en situasjon min nærmeste pårørende, og ikke minst jeg, reagerte kraftig på. Han har senere sagt til meg at hadde han visst sannheten så hadde han mest sannsynlig kastet seg i bilen på vei til meg. I stede fikk han høre at jeg hadde det bra, og valgte å tro på det. Dette burde ikke ha skjedd.

Siden 2014 har jeg vært veldig mye på sykehus. 2015-2016 var jeg mer inne enn jeg var ute i det fri. Det har gjort at jeg har fått en del erfaringer hva angår samarbeid med pårørende. Situasjonen ovenfor er nok ikke et godt eksempel på hvordan ting skal håndteres. Men jeg har også en del fine erfaringer med pårørende.

Psykoser er kanskje ingenting å spøke med. Men jeg gjør det likevel. Humor og latter gir meg pauser i en ellers så alvorlig og slitsom hverdag. Mine nærmeste pårørende har sjeldent fått pauser de siste 4-5 årene. Jeg har vært så mye syk, så mye innlagt. Og når jeg ikke har vært innlagt har jeg vært i en skummel faresone på jakt etter svar. Jeg har hatt ulike oppdrag, hørt stemmer fra veggen, og hatt lysende hender. Dette har uten tvil vært spennende for meg, men det har nok blitt litt for spennende for de rundt meg. Jeg har vært vanskelig å snakke både til og med, det vet jeg nå.

Jeg husker en gang faren min ble sint på meg. Jeg kan huske at han sto over meg og kjeftet. Akkurat som om han prøvde å kjefte psykosen ut av meg. Jeg ble livredd. Men det jeg ikke tenkte på da var hvor redd han måtte ha vært. Jeg husker også den gangen mormoren min truet med å sende politiet på meg. Hun var rasende.

Vi har snakket om dette i etterkant, og det sinnet kom utelukkende fra redsel og bekymring for meg. Det kan jeg forstå nå. Men man kan ikke kjefte folk til fornuft. Det er bare å prøve selv, du vil se at det ikke går.

I slike tilfeller har det vært godt å kunne få litt støtte og råd fra helsepersonell. Noen ganger snakker vi med min behandler sammen for å få hjelp til en bedre dialog. For det er her nøkkelen ligger. En god dialog. Vi har også fått hjelp til å forstå situasjonen bedre. Kanskje kan det hjelpe bare at en tredjeperson er tilstede. En nøytral person. I mitt tilfelle har det vært til stor hjelp.

Jeg spurte mine nærmeste pårørende hva som har vært det mest utfordrende i forhold til meg i de periodene hvor jeg har vært syk. Samtlige svarte at det var hjelpeløsheten de følte på som var det verste. At de ikke nådde fram. For meg sier dette noe om behovet for rådgivning til pårørende. Dette er viktig, for det er tross alt de som står pasienten nærmest.

Ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre en situasjon litt enklere. Kanskje trenger man ikke en magisk tryllestav. Kanskje behøver man ikke redde hele verden. Poenget mitt er at det er så viktig å ta vare på hverandre. Særlig i vanskelige situasjoner. Og da vil jeg bare understreke at pårørende spiller en like viktig brikke som pasienten selv. Pårørende er også i en vanskelig situasjon. Pårørende har også behov for å bli hørt. Og pårørende kan også være til stor hjelp, hvis de bare får litt hjelp selv.

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #elineredderverdenlitt #psykisklidelse #pårørende #psykose

AKKURAT PASSE

 

Det luktet hvitvin. Hvitvin, reker, og sitron. Jeg så meg rundt. Det satt velkledde mennesker overalt. Kjoler, skjorter, og slips.

En, to tre. Jeg lukket øynene.

Ønsket meg til et annet sted.

Ønsket meg til en annen kropp.

 

Fire, fem seks. Jeg åpnet øynene.

Hvor er jeg nå?

Hvem har jeg blitt?

 

Jeg kjente solen varme ansiktet mitt. Det var akkurat passe varmt. Alle de velkledde menneskene satt ordentlig på ordentlige stoler. Men ikke jeg. Det var ikke flere ledige ordentlige stoler igjen, så jeg satt på trappen, med brusflasken i hånda. Akkurat passe kul. Jeg hørte latter rundt meg. Akkurat passe høyt. De så glade ut der de satt og holdt i hvitvinsglassene. Akkurat passe avslappet. Jeg var ikke avslappet. Jeg var heller ikke velkledd. Og ikke lo jeg akkurat passe heller. Jeg lo ikke i det hele tatt.

 

Jeg er alene nå.

Dag var blitt til natt.

Sommeren var definitivt over.

 

En av de velkledde damene snublet over meg. Ikke akkurat passe kjole kanskje. Ikke akkurat passe mye hvitvin kanskje heller. Jeg strakk ut armen min og spurte om det gikk bra. Akkurat passe svakt. Damen reiste seg igjen. Børstet støv fra kjolen. Så gikk hun. Hun hørte meg ikke. Hun så meg ikke. Var jeg usynlig? Var jeg ingenting?

 

Jeg satt ved siden av en blomst. Den var rosa. Akkurat passe stor. Så hun den mon tro?

Hvem er jeg nå?

Hvordan havnet jeg her?

Jeg er alene nå.

 

Damen kom mot meg igjen. Akkurat passe fort. Men jeg ble klam i hendene. Nervøs. Hun gikk rett forbi. Nå var det ikke lenger akkurat passe varmt. Solen var gått ned. Men det gjorde ingenting. Jeg reiste meg og kastet brusflasken i bakken. Akkurat passe hardt. Den knuste. Jeg så rundt meg. De velkledde menneskene satt fortsatt ordentlig på de ordentlige stolene sine.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

 

Hode, skulder, kne og tå.

Det var alt der.

Men jeg kjente ikke meg.

 

Hvorfor ser ingen meg, tenkte jeg. Hvorfor hører ingen meg. Fremdeles kunne jeg høre latter. Jeg tok sats og begynte å rope. Det var alt annet enn akkurat passe. Det var grusomt. Nå var det ingen latter å høre lenger heller. Det var blitt helt stille. Så stille at jeg kunne høre skyene bevege seg.

Damen som snublet snudde seg mot meg. Hun festet blikket sitt mot øynene mine. Det var akkurat passe ekkelt. Du er akkurat passe du, sa hun og smilte.

Jeg glemmer det aldri.

 

Hvitvin, reker, og sitron. Kjoler, skjorter, og slips.

Hode, skulder, kne og tå.

 

Jeg er akkurat passe.  

#psykiskhelse #psykiatri #elineredderverdenlitt #poesi

MIN STØRSTE FRYKT

I mitt 26-årige liv har jeg vært redd for mange ting. Jeg har vært redd for edderkopper, trange rom, og høyder. Jeg har vært redd for leger, psykiatere, og medisiner. Likevel kan dette være forbigående redsler. Jeg skal nå fortelle om noe som har vært mer vedvarende hos meg. En iboende frykt jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

Min største frykt er nemlig at folk skal gi meg opp. Det gjelder lærere, leger, og behandlere. Det gjelder medstudenter, venner, til og med mine foreldre. Jeg har mange ganger vært nære ved å gi opp meg selv, og har derfor hatt et sterkt behov for at folk rundt meg skal beholde troen. Jeg har vært livredd for at folk skal gi meg opp på grunn av diagnosen min. Og jeg har vært redd for at mine nærmeste ikke lenger ville ha noe mer med meg å gjøre etter ørtende runde på sykehus. Jeg har vært så redd, så redd.

2015 og 2016 var årene jeg tilbragte mer tid på sykehus enn jeg gjorde ute i det fri, og da under tvang. Når man er underlagt tvungent psykisk helsevern blir man fratatt all kontroll. Dette har bydd på store utfordringer for meg. Å miste kontrollen over eget liv gjør noe med oss mennesker, det er det ingen tvil om. Selv om jeg muligens er en kontrollfreak, så tror jeg ikke jeg er alene om å ha et ønske om å styre eget liv.

For mange kan kanskje psykiske lidelser virke skremmende. Det finnes ingen bestemt kur eller noe fasitsvar for hvordan man skal håndtere de. Dessuten hører man mye rart om psykisk sykdom. Det er ofte sterke fordommer knyttet til bestemte lidelser. Enkelte vil kanskje heller skygge banen enn å involvere seg.

Vi har alle lest om mennesker som er strafferettslig utilregnelige. Mennesker som ikke kan bli dømt til fengsel på grunn av for eksempel psykose. La meg bare gjøre en ting klart. Psykoser er ikke det samme som å løpe rundt naken å drepe tilfeldige mennesker på gaten.

Jeg har selv erfart at det meste jeg har sagt eller gjort har blitt sett i lys av min diagnose. Ting jeg, ute i det fri, hadde opplevd som normalt, har blitt sett på som sykt. En beskrivelse av min psykiske lidelse med påfølgende beskrivelser av symptomer. Jeg har opplevd at handlingene mine har blitt forklart som et bestemt symptom. Ansvaret har da forflyttet seg fra meg, som selvstendig individ, til sykdommen min. Faren med å legge all skyld over på en sykdom, på diagnosen, er at man overser mennesket bak selve handlingen. Handlingen blir et symptom på en diagnose, og ikke en konsekvens av egen fri vilje.

Her kommer en påstand. Når det forventes en viss oppførsel av et menneske, oppfører mennesket seg deretter. Enkelte handlinger kan derfor bli framprovosert. Blir man behandlet som en psykiatrisk pasient, ja da oppfører man seg til slutt som en. Faren ved å få tildelt en slik rolle er at det kan være svært vanskelig å bryte ut av den. Vi blir formet av de sosiale rammene rundt oss.

Hva skjer da, når man mister all kontroll? Når man blir tvangsinnlagt for ente gang. Jeg for min del husker jeg nådde et punkt hvor jeg ikke lenger turte å ha egne meninger. Jeg visste at beslutningene uansett ble tatt for meg, så jeg valgte å tie. Jeg ga rett og slett opp meg selv. En fare med dette er at man risikerer å bli likegyldig. At ting rundt en ikke lenger betyr noen verdens ting. Det å være likegyldig er etter min mening den verste tilstanden man kan være i.

Jeg opplevde at enkelte sosiale relasjoner visnet hen. Noen sa rett ut til meg at situasjonen min var for mye å takle, og at de av den grunn har valgt å trekke seg ut. Dette var det jeg fryktet hele veien, så det gjorde forferdelig vondt. Men jeg har aldri blitt gitt opp. Tvert i mot. Jeg har kanskje et litt mindre nettverk, men det er et jævlig bra et.

Er det noe de rundt meg har lært meg så er det viktigheten av åpenhet. Jeg har selv kjent på hvor mye det betyr når noen rundt meg, noen jeg bryr meg om, åpner seg og betror seg til meg. Det er jo en tillitserklæring. Da jeg begynte å åpne meg gjorde jeg situasjonen enklere for meg selv. Ved å invitere mine nærmeste inn, ved å bruke mine egne ord til å forklare hva som foregikk, knyttet jeg bånd sterkere enn noensinne med de rundt. Det kommer jeg aldri til å angre på.

Jeg har hatt mine nærmeste venner med i møter på sykehuset, og jeg har hatt mine nærmeste pårørende med i samtaler med behandlere. Jeg har funnet så mye støtte i de rundt meg at frykten for å bli gitt opp etterhvert har blitt litt mindre. I dag gleder det meg å kunne si at min største frykt ikke lenger er fullt så stor.

Jeg nektet å miste all kontroll. Jeg nektet å la meg institusjonalisere. Og jeg fant igjen ordene. Det er jeg så ufattelig glad for i dag.

 

#psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #frykt #sykehus #innleggelse

HVORDAN MØTE MENNESKER NÅR DE ER SYKE

For litt siden fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke. Et spørsmål som oste av omsorg og godhet. Det var ei som lurte hvordan hun skulle møte folk når de var syke. Jeg ble faktisk rørt av spørsmålet. For etter 4 år med inn og ut av sykehus kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet.

Jeg ble glad og ydmyk for spørsmålet. Men jeg skjønner at her finnes det ikke noe fasitsvar. Det jeg vet er at sykdom er noe som angår oss alle. Enten direkte, eller indirekte. Det å være somatisk eller psykisk.

Psykiske lidelser er like utbredt som somatisk sykdom. Men jeg tror enda det er slik at majoriteten finner det enklere å møte en person med en kreftdiagnose enn en person med en psykoselidelse. Hvorfor er det slik?

Jeg skal nå forsøke og svare litt på spørsmålet. Igjen, her finnes det ingen fasitsvar. Hva jeg finner godt, og hva jeg opplever at har hjulpet meg, er det ikke sikkert at vil være bra for andre. Vi er jo alle forskjellige individer som opplever ting ulikt. Likevel har jeg stor tro på at vi har en del ting til felles. Da tenker jeg også på hvordan vi ønsker å bli møtt når vi er på vårt mest sårbare.

Jeg kan prøve og svare litt på hva jeg har opplevd som bra fra mine nærmeste. La meg bare gjøre det helt klart med en gang at jeg er ingen enkel person å ha med å gjøre når jeg er syk. Jeg blir både vanskelig å snakke med og til. I tillegg blir jeg impulsiv, tankeforstyrret, og mister litt kontakten med virkeligheten. Dette er noe som skremmer mange. Det er en tilstand som gjør vondt for de rundt meg, men som først og fremst er vond for meg.

Jeg vet ikke hvordan du reagerer når du blir syk. Kanskje blir du redd. Hvordan oppfører du deg da? Selv rømmer jeg. Jeg trekker meg vekk fra situasjonen. Jeg har mange ganger opplevd at mennesker rundt trekker seg unna meg. Det oppleves ikke godt. Andre blir sinte når de blir redde. Jeg har gjentatte ganger opplevd å bli kjeftet på av nær familie. Som om psykosen skulle kjeftes ut av meg. Det gjorde bare at jeg trakk meg unna, og ble enda mer redd.

Nå vet jeg ingenting om hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men det jeg vet er at å være syk ikke er en god tilstand å være i. Mange blir veldig redde, og dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. Når jeg blir redd så er det en ting jeg automatisk søker. Trygghet. En helt naturlig reaksjon etter min mening.

Når de rundt meg på et eller annet vis har klart å vise meg trygghet har jeg fått det litt bedre. Noen ganger er det så lite som skal til. Kanskje bare at en person er i samme rom som meg. Eller en ekstra telefonsamtale på kvelden. Andre ganger har det vært utrolig godt når noen virkelig ser meg. At noen forteller meg at de ser meg. At de ser jeg ikke har det noe godt, men at de ønsker å være der for meg uansett. Støtte meg. Høre på meg. Uansett hvor sykt det jeg forteller måtte være.

Foto: Atle Kvia

Igjen, jeg vet ikke hvordan du eller dine er når sykdom rammer. Men vi trenger alle mennesker å bli sett. Frisk som syk. Vi trenger alle å bli trodd på. Når jeg har vært på mitt verste har jeg omtrent ikke sett forskjell på opp og ned. Det siste jeg trenger da er at folk stresser seg opp, kjefter, og trekker seg unna meg.

Det rareste jeg fikk høre en gang var at man måtte være klin gæren om man hadde psykoser. La meg bare si det så klart som at nei, det stemmer ikke. Jeg skal ikke gjøre noe større poeng ut av dette. Og jeg håper at du som leser forstår hvorfor.

Selv om hjernen min kanskje fungerer litt annerledes i perioder, betyr ikke det at jeg ikke kan snakkes til. Selv om jeg har lysende hender og tror det bor noen inne i veggen min så betyr ikke det at folk bør snu ryggen og gi meg opp. Jeg er fortsatt et menneske. Et menneske utstyrt med følelser. Akkurat som deg.

Slutt å tulle! Du har ikke lysende hender. Det bor ingen i veggen din. Du må slutte og tulle Eline. Jeg grøsser. Ville du bedt en kreftpasient slutte og tulle når vedkommende fortalte om hvor vondt ting var? Nei, jeg tror ikke det.

Jeg er bare ett menneske. En sykdom. En historie. En av mange. Men vi er alle like like som vi er forskjellige. Hvordan møter du dine nærmeste når de er syke? Hvordan ønsker du å bli møtt når du er på ditt mest sårbare?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #elineredderverdenlitt #psykose #psykisklidelse #sykdom #pårørende

ET OPPGJØR MED FORTIDEN

Jeg kunne ha sagt at du er et grusomt menneske, noe jeg mente før. Men jeg tror du sliter. Mer enn noen kan ane. Ingen friske mennesker oppfører seg slik du gjorde. Ingen friske mennesker skjeller ut små barn. Ingen friske mennesker ber små, uskyldige barn holde kjeft når de prøver å forsvare seg.

Jeg var så liten at jeg ikke engang forsto ordene som kom fra deg. Likevel forsto jeg at det var grunn til å være redd. Barn plukker opp ting. Kanskje var det måten du ropte på. Kanskje var det ansiktsuttrykket ditt. Uansett, jeg var redd.

For du skal vite at måten du behandlet meg på satte sine spor. Dype spor. Det har vært vanskelig, og det har gjort vondt. Jeg forstod ikke hva som skjedde den gangen, og jeg tror vel ikke jeg noen gang vil forstå det. Jeg ønsker ikke å forstå det heller. Det er ikke verdt å bruke tid og krefter på.

Jeg bare håper du nå forstår at du ikke kan behandle andre mennesker på den måten. Aldri, noensinne. Det er sykt, og det kan ikke forsvares.

Kanskje har du sosial angst. Kanskje er du sjalu, eller kanskje du sliter med relasjoner til andre mennesker. Hva vet vel jeg. Men vi har alle vår historie. Vi har alle våre utfordringer. Du er ikke så spesiell. Og du har ingen grunn til å oppføre deg som du vil. Du har et ansvar, akkurat som alle andre på denne planeten.

Jeg var liten, sårbar og forsvarsløs da. Det utnyttet du deg av. Nå er jeg voksen, sterk, og modigere enn du noen gang vil bli. Kanskje er det hardt å høre, men jeg tror du innerst inne vet at det stemmer.

Vit at det ikke var ordene dine som såret mest. Det var den kalde skulderen. Det var det kjølige blikket. Det var din mangel på empati. Vit at det ikke bare er den gangen for over 20 år siden du bør unnskylde. Det er all tiden etterpå også. Men ta det helt med ro. Jeg ville ikke ha unnskyldningen din. Jeg skal spare deg for det. Du ville vel ikke ment det uansett. Og hva er poenget da?

Jeg trøster meg med at du sliter, og kanskje ikke er helt frisk. For hadde du vært det ville du umulig ha oppført deg slik. Jeg syns faktisk synd på deg. Jeg har også ting jeg strever med, men meg er det håp for. Jeg får hjelp. Jeg er ikke sikker på om noen kan hjelpe deg. Du må nemlig ønske en forandring selv.

Tenk at jeg i så mange år forsøkte å være bra nok for deg. Tenk at jeg prøvde så hardt for å få din anerkjennelse. Tenk på all energien jeg la i det. Bortkastet.

Vit at du en gang i tiden betydde noe for meg. Vit at jeg forstår at du ikke har det godt. Det unnskylder likevel ingenting. 

Jeg husker en gang du sa til meg at det var viktig jeg tilga. At jeg ikke behøvde å glemme, men at jeg likevel kunne tilgi. Vel, jeg vil nok ikke kunne tilgi deg. Men jeg skal jobbe hardt for å glemme.

  

 

ET VAKKERT PROBLEM

Et vakkert problem

 

Jeg åpner døren

Uten å ane hvor jeg skal

Det starter som regel sånn

 

Veien blir til mens jeg går

 

Og jeg går

 

Skritt for skritt

Tanke for tanke

Jeg går

 

Steg for steg

Sekund for sekund

 

Tiden flyr

 

Jeg gikk ut døren

Uten å ane hvor jeg skulle

Veien ble til mens jeg gikk

 

Hvordan havnet jeg egentlig her?

 

Det gjør vondt, men føles også godt

Det bråker, men er samtidig helt stille

Alt går så fort, men jeg står helt i ro

 

Tanke for tanke

Sekund for sekund

 

Jeg har vært her før

Men jeg kjenner meg ikke igjen

Det er noe skremmende, men også vakkert med det

 

Et vakkert problem

Ja, det kan jeg leve med

 

Foto: Hedda Marie Westlin

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #dikt

SYK AV Å VÆRE PÅ SYKEHUS

Hyling, skriking, alarmer som går, hamring på dører, sparking, mer hyling og skriking.

Har du sovet i natt Eline, spurte nattevakten. Jeg hadde sovet. Det var godt gjort for her har det vært høyt lydnivå og mye støy, svarte han.

Jeg hadde ikke spist på lenge. Det vrengte seg i magen. Jeg tenkte jeg skulle få i meg det obligatoriske knekkebrødet mitt med gulost og tomat til frokost. For ikke å glemme glasset med biola. Biola med bringebærsmak er toppen av lykke inne på avdelingen. Men stemningen rundt bordet var dårlig. Eggene var tydeligvis for varme, noe som resulterte i en lang tale fra en medpasient om hvor dumt det var.

Jeg orker ikke sånt jeg. For det første er jeg ekstremt konfliktsky, for det andre klarer jeg ikke bruke tid på ting jeg opplever som totalt unødvendig. Og dette syns jeg var på grensen til uhøflig. Jeg blir i tillegg veldig urolig når folk rundt meg er sinte. For all del. Det er sunt å vise følelser, men alt med måte, er det noe som heter. Jeg droppet frokosten den morgenen.

Det at man venner seg til at folk går rundt og snakker med seg selv er en ting. Det har jeg nok gjort selv også. Men når man venner seg til at folk synger for full hals, for så å kjefte på alt og alle sekundet etter, da er det kanskje på tide å lufte hodet litt utenfor sykehusets fire hvite vegger.

Kan det virkelig være til hjelp å være lukket inne på en psykiatrisk avdeling? Dette har jeg tenkt mye på. Og jeg har en teori. I de periodene hvor jeg blir manisk, eller psykotisk, så har jeg nok godt av det. Skjerming, gode rutiner, mat, søvn, trygghet og omsorg. Men er det mulig å få til dette på et sykehus? Blant alle alarmene, kjeftingen og dunkingen? Jeg tror det er mulig til en viss grad. Eller, jeg vet det er mulig.

Jeg opplever ofte at jeg raskt blir bedre, at jeg kommer litt tilbake til meg selv igjen. Teorien min er at jeg som regel har blitt holdt inne for lenge. Så lenge at om jeg blir slengt buser på, skreket til, eller slått i hodet av medpasienter, så bryr jeg meg ikke.

Det blir normalen for meg. Og det er kanskje det som kan kalles sykt.

Jeg husker en gang jeg startet dagen med å bli slått i hodet av en medpasient. Det var ikke hardt. Det gjorde ikke vondt. Likevel ble jeg litt redd. Men jeg tror nok hun var mer redd enn jeg var. Du er pedofil, ropte hun til meg. Jeg ristet på hodet og gikk forsiktig videre.

Jeg husker også godt en eldre dame. Hun må ha vært i 60-årene. Hun gikk rundt på avdelingen iført kun en BH. Hun så på meg. Liker du fugler, spurte hun. Jeg elsker fugler, svarte jeg. Og der hadde vi noe felles, annet enn å være innlagt. Så braste hun ut i latter. Og plutselig gjorde jeg det og.

Man opplever uten tvil litt av hvert når man er innlagt på et psykiatrisk sykehus. Det som slår meg er hvor forskjellige vi alle er, men at vi på samme tid også er ganske like.

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #psykose #mani #elineredderverdenlitt

Å MØTE MENNESKER DER DE ER

Han var nok litt over 80 år. Rund og god mage. Hvitt hår og bustete skjegg. Det måtte være han. Han var mer sliten enn jeg hadde forventet. Han var mer redd enn jeg forventet. Julenissen trenger vel ferie han og, kanskje mer enn noen andre. Men jeg skulle ønske han slapp å tilbringe ferien sin på en psykiatrisk avdeling.

De ansatte var tydeligvis nazister. På et eller annet vis hadde de oppdaget at julenissen var jøde, og dermed fanget han. Ikke rart julenissen var redd. Da han i tillegg oppdaget en revolver liggende på avdelingens gulv traff redselen hans et nytt nivå. Han ble så redd at han ristet. Ingen forsto hva han sa lenger. Vi hørte bare noe om jøder, nazister og Holocaust.

Nazistene la han i bakken, og der lå han. Det så temmelig brutalt ut. Det virket som om det bare gjorde han mer redd. Kanskje ikke så rart. Jeg ville nok også blitt redd hvis jeg ble sperret inne av en gjeng nazister som skulle ta livet av meg.

Ring politiet! Nazistene vil ta lommeboken min og alt jeg eier før de dreper meg, skrek julenissen. Du er trygg her nå, sa en av nazistene. Jeg vet ikke helt om det hjalp, men han så litt roligere ut nå. Bortsett fra at julenissen ble lagt i bakken, så var nazistene overraskende snille og varme mot han. De lyttet tålmodig til historier fra krigen, og de kom med råd når det gjaldt politiet.

Det handler om å møte mennesker der de er. Det har jeg kjent mye på selv. Det handler om å vise respekt og medfølelse, særlig når man skal hjelpe andre mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Det utgjør hele forskjellen.

Hvorfor?

Situasjonen med julenissen er et godt eksempel, for det er så mye jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg har også vært livredd. Jeg har også vært i behov av hjelp. Hjelp har jeg fått, men måten den har blitt utført på har vært avgjørende for meg. Følelsen man sitter igjen med har alt å si.

Jeg husker svært godt perioden hvor jeg hadde lysende hender. Det var min virkelighet, og det tok all fokus. Den gangen var det en lege som tok seg god tid til å undersøke hendene mine. Jeg husker hvordan hun tålmodig stilte meg spørsmål, og hvordan hun lyttet til svarene mine. Jeg husker at hun til og med sammenlignet mine hender med sine egne, og fikk en av sykepleierne til å ta bilder av hendene våres. Bare for at jeg skulle få se at det ikke var noe å  være redd for. Hun tok meg på alvor. Jeg glemmer ikke sånt.

Det handler om å møte mennesker der de er.

Jeg hadde snakket med en dame over en stund. Hun ba meg levere en slags oppgave på et kontor i en annen by. Jeg ble stresset, for jeg var innlagt på dette tidspunktet. Jeg sa fra til en pleier, men da han kom inn på rommet mitt var ikke damen der lenger. Hun hadde forsvunnet. Selvfølgelig. Han lot meg fortelle hva damen hadde sagt til meg, og sa deretter at han gjerne ville snakke med henne selv. Han ville vi skulle ringe kontoret i den byen, bare for å bekrefte avtalen. Jeg ringte, for jeg hadde nummeret. Pleieren satt der med meg hele tiden og hørte på samtalen. Det viste seg at denne damen sluttet i den jobben for flere år siden, og at jeg ikke hadde vært i kontakt med henne på enda lenger.

Men jeg ble tatt på alvor.

Selv da jeg var i den grønne sonen ble jeg tatt på alvor. Det var 50 grønne ting hjemme, men bare 23 grønne ting på poliklinikken. Da var det selvsagt bedre å være hjemme. Jeg telte alt som var grønt. Og jo mer, jo bedre. Grønt var trygt. Dette fikk jeg utdype og forklare hvorfor til de rundt meg. Jeg ble lyttet til. Jeg ble møtt der jeg var.



Foto: Hedda Marie Westlin

Jeg kan ikke understreke dette nok. Viktigheten av å møte folk der hvor de er. Å ta folk på alvor, men samtidig beholde bakkekontakten. Å møte folk med respekt og empati. Jeg er ikke i tvil. Dette er mulig å få til. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Vi er bare mennesker. Og mennesker blir syke. Det kan være det blir deg neste gang. Hva er din virkelighet? Hvordan ønsker du å bli møtt?

 

#psykiatri #psykiskhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse #sykehus

 

LA OSS SNAKKE LITT OM SKAM

Nå tenker jeg ikke på skam som i NRK-serien Skam. Jeg tenker på en helt annen type skam.  Den skammen mange lever med. Den typen skam jeg har måttet leve med som psykiatrisk pasient. Skam, den eneste følelsen det ikke finnes noen medisin for.

Jeg har skammet meg over å falle ut av skolen, jeg har skammet meg over å ha skadet meg selv, jeg har skammet meg over å ha ligget i belter, jeg har skammet meg over å ha en psykiatrisk diagnose, og jeg har skammet meg over å være lagt inn på sykehus. Listen bare fortsetter. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som har skammet meg over disse tingene. Dette har fått meg til å lure ? hvorfor er disse temaene så skambelagte?

En av mine nærmeste sa nylig til meg at skam er lik uvitenhet. Det er det kanskje noe i. At ting vi vet lite om skaper fordommer og kanskje automatisk blir skambelagt. I mitt tilfelle stemmer dette ganske bra.

Det er først i dag jeg kan si at jeg ikke lenger skammer meg. Og hvorfor det? Jo, i dag vet jeg så uendelig mye mer. Jeg har fått mye mer erfaring. Jeg har fått mer informasjon. Jeg har utviklet meg i samtaler med behandlere, og i samtaler med pårørende. Jeg har lært at det ikke er min skyld. Da jeg skjønte at jeg ikke lenger behøvde å skamme meg var det som om tjue kilo ble lettet fra skuldrene mine. For meg sier dette noe om viktigheten av å snakke om ting.

Det å dele med andre, å velge og åpne opp, har også hjulpet meg en del. Jeg har underveis oppdaget at jeg ikke er alene. Jeg er ikke alene om å ha skadet meg, jeg er ikke alene om å ha blitt lagt i belter, og jeg er hvertfall ikke alene om å ha en psykisk lidelse. Jeg er rett og slett ikke så spesiell som jeg først trodde.

Da jeg oppdaget dette hjalp det utrolig mye på den vonde skammen jeg så lenge har kjent på. Ved å åpne meg har jeg hjulpet meg selv, og andre, til å forstå litt mer. Du har kanskje hørt utrykket delt glede dobler gleden, delt sorg halverer sorgen? Litt sånn tror jeg det er med skammen. Når du deler litt av den så vil den føles litt mindre, og kanskje til og med bli helt borte på sikt.

Livet er ikke uten lidelse og smerte, uten disse tingene ville vi vært døde. Hvertfall følelsesmessig. Så hvorfor skal jeg da skamme meg over ting som er helt menneskelig?



Foto: Hedda Marie Westlin

Det er en ensom tilstand å være i skammen. Det er vel ikke uten grunn at man sier gå å skam deg, eller blir truet med skammekroken som barn. Samtidig så hører jeg noen ganger folk snakke om andre som ikke eier skam. Som om det er noe positivt å eie litt skam. Jeg vet ikke helt jeg. Den skammen jeg kjenner til vil jeg helst ikke ha noe med å gjøre. Men hvis utsagnet handler om å eie det på en måte som gjør at jeg selv får kontroll over det, uten at det blir noe negativt, da er det kanskje ikke så dumt å eie litt skam.

Jeg skammer meg ikke lenger over å bruke lenger tid på skolen, tenk på alle menneskene jeg blir kjent med. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha lysende hender en gang i blant, det er jo med på å gjøre meg til meg. Jeg skammer meg ikke lenger over å ha vært lagt inn på sykehus for en alvorlig psykisk lidelse. Det er faktisk ikke min feil. Og jeg er ikke alene om det.

Jeg skammer meg ikke lenger over alle disse tingene, for i likhet med deg er også jeg bare et menneske. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #skam #elineredderverdenlitt #mentalhelse #sykehus #innleggelse

EN SINNA PASIENT OG EN ENDA MER SINNA NATTEVAKT

Jeg tror aldri jeg har møtt noen som skriker og kjefter så mye som henne før. Det hender titt og ofte at jeg våkner av at hun skriker og kjefter. Hun pleier og stå med røyken i hånda på balkongen og kjefte på samfunnet.

Siden jeg har vært innlagt en del så vet jeg mye om at det kommer inn ulike typer på avdelingen. Vi er alle forskjellige. Alle er her på sykehuset av en grunn. Men vi har alle forskjellige måter å takle situasjonen på.

Det var blitt ganske sent. Jeg hørte hun beordret nattevaktene til å gi henne fyr til sigaretten sin. Det fikk hun. Men så satte hun i gang å kjefte. Jeg har tidligere blitt irritert, men denne gangen kunne jeg kjenne smerten i stemmen hennes. Hun fikk beskjed om å roe seg, uten at det førte hen. Hun fortsatte og kjefte. Volumet ble skrudd enda et pakk høyere. Jeg hørte hun ytret noe om menneskerettigheter og tenkte for meg selv at hun sikkert ikke hadde noe lyst til å være her. Kjeftingen fortsatte og fortsatte.

Du roper så jævla høyt at ingen får sove, sa nattevakten. Han virket tydelig irritert. Hun fortsatte og kjefte. Så kom det. Hold kjeft! Hold kjeft! Hooold kjeeeeft! Denne gangen var det nattevakten som ropte. Jeg hørte det så godt. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Det ble stille en stund.

Jeg satt på sengekanten og så ut vinduet. Vinduet mitt peker ut mot balkongen, så jeg fikk med meg det hele. Jeg burde ha grepet inn. Jeg burde ha sagt noe. Sagt i fra til noen. Varslet. Men jeg gjorde ingenting. Jeg bare satt der og kjente på ubehaget.

Kunne jeg skrudd tilbake tiden ville jeg ha grepet inn og sagt at det der ikke var greit. For å snakke slik til syke mennesker, eller mennesker generelt, det er langt fra ok. Men det er lett å være etterpåklok. Jeg kan dessverre ikke skru tilbake tiden. Men jeg kan minne meg selv på at det ofte ikke er så mye som skal til for å endre en situasjon til det bedre. Men hvis ingen gjør noen ting, nei da skjer det ingenting heller.

Når sluttet vi å behandle hverandre som mennesker? Når sluttet vi å være gode mot hverandre? Er vi ikke på et sykehus? Det er mulig jeg tar feil, men jeg har tenkt at man skal være ekstra gode mot folk på sykehus.

Kanskje er det slik at damen som skrek har holdt på slik flere dagevis, eller ukesvis. Kanskje er det slik at nattevaktene er lei av å høre på den samme regla natt etter natt. Eller kanskje nattevakten som ropte rett og slett hadde hatt en dårlig dag selv. Hva vet vel jeg.

Jeg skal droppe en lang reprimande om hvem som skulle vært den profesjonelle i denne situasjonen, for det tror jeg er ganske opplagt. Men jeg har lyst til å si følgende:

Kjære nattevakt. Jeg driter i om du har hørt oss skrike flere netter på rad. Jeg blåser i om du har hørt den samme klageregla ørten ganger før. Jeg bryr meg heller ikke om du syns vi er slitsomme som gråter og ønsker noen å snakke med selv om klokken er over 23. Ja det er trist om du har hatt en dårlig dag, men du er faktisk på jobb. Ingen av oss pasienter skal måtte finne oss i å bli skreket til og kjeftet på av en som egentlig er her for å trygge oss. For det er trygghet vi trenger. Kjære nattevakt. Ikke be pasienter om å holde kjeft. Du oppnår overhodet ingenting med det, annet enn å gjøre oss mer redde. Kjære nattevakt. Jeg syns det er leit at jeg må gjøre et poeng ut av dette, men vær så snill å huske at vi er mennesker. Vær så snill, behandle oss som det også.

På forhånd takk. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #sykehus #innleggelse

DET UMULIGE MULIGE

 

Det er umulig, sa de

Et slikt svar finnes ikke

Du må gi opp

 

Det er umulig, sa de

Mennesker kan ikke fly

Og du er bare et menneske

 

Det er umulig, sa de

Døgnet har ikke mange nok timer

Du klarer ikke alt

 

Det er umulig, sa de

Du er ikke magisk

Du kan ikke redde hele verden

 

Hvis man sier et ord mange nok ganger føles det til slutt litt rart 

Nesten uvirkelig

Umulig

Umulig

Umulig

Umulig

 

Jeg vil gjøre det umulige mulig

Det trenger ikke være rart

Det behøver ikke være vanskelig heller

 

Det er mulig, sier jeg

Det umulige mulige, det er mulig det

 



#psykiskhelse #psykiatri #dikt #poesi #elineredderverdenlitt
 

ET LITE TILBAKEBLIKK

Da jeg ble innlagt denne gangen var det med en flau smak i munnen jeg gikk gjennom de tunge dørene igjen. For nå har jeg kommet ut av tellingen på antall innleggelser. Jeg stoppet vel å telle etter nummer femten.

Da jeg ble låst inn dørene oppdaget jeg at det et svært kjent fjes som skulle ta meg i mot. Jeg ble både glad, lettet, flau og litt trist. Denne personen har tatt meg i mot flere ganger tidligere, og har nok sett meg på mitt verste. Da jeg nå kom inn var jeg superstressa, redd, og tårene sto ut av øynene mine.

Etter den obligatoriske legeundersøkelsen fikk vi litt tid til å prate, noe jeg satte veldig stor pris på. Han så på meg og spurte om jeg kunne huske sommeren for ett år siden. Det kunne jeg absolutt. Han lurte på om det var noe jeg opplevde som var annerledes i år. Det var det definitivt. Mye har skjedd. Masse bedringer, selv med tilbakefall.

For ett år siden, sommeren 2016, lette jeg etter en person med lysende hender. Jeg jaktet et svar. Jeg hadde selv lysende hender. Og stemmene fra veggene hjemme førte meg til Stockholm. Jeg fløy alene til Arlanda, mer redd enn noen gang. Jeg husker ikke så mye, men vet jeg fikk hjelp av noen politi så jeg kunne fly hjem igjen. En ansatt fra sykehuset, samme person som jeg har nevnt over her, kom for å møte meg der flyet landet på Gardermoen. Jeg skjønte hva som kom til å skje, men hadde aldri sett for meg hvor ille det kunne bli.

For ett år siden var jeg tvangsinnlagt over hele sommeren. Jeg ble tvangsmedisinert. Jeg ble holdt fast, og truet med beltebruk. Jeg hadde nesten ikke mulighet til å være ute, men det gjorde ikke så mye for jeg var omtrent ikke i stand til å gå på grunn av medisineringen. Noe som også gjorde at jeg gråt en hel del. Det var tøffe tak.

Så hva er annerledes i år Eline?

Jeg er jo innlagt igjen, på samme stedet til og med. Men jeg er her frivillig. Jeg må jo ta medisiner mens jeg er her, men jeg har ingen tvangsmedisineringsvedtak. Det er heller ingen som holder meg fast og truer med beltebruk. Og så har jeg jo ikke lysende hender denne gangen.

Jeg tror jeg får hjelp nå før det går for langt. Jeg vil ikke miste meg selv. Jeg er fremdeles på leting. Jeg jakter enda på et svar. En slags sammenheng som vil kunne hjelpe, ikke bare meg, men også mange andre rundt meg.

Vil jeg noen gang finne svaret? Det er det ingen som vet.

Og det må jeg bare leve med.

Det fine med dette tilbakeblikket er at jeg selv kan se framgangen. Tenk på de endringene som har skjedd fra sommeren 2016 til sommeren 2017. Nå må jeg innrømme at jeg er veldig spent på sommeren 2018. Noen ganger tar man kanskje et stort steg fram, men man tar kanskje to steg bakover like etter. Jeg flytter stegene mine fram og tilbake hele tiden jeg. Men de er da hvertfall i bevegelse. Og en vakker dag. En jævla vakker dag så vil jeg treffe.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #psykose #innleggelse #sykehus #reise #elineredderverdenlitt

JEG TRENGER DEG

 

Jeg slår meg selv i ansiktet

Du er ekte Eline

Du finnes

 

Jeg dypper ansiktet i vann

Du må våkne Eline

Det er bare en drøm

 

Jeg slår hodet i veggen, det kjenner jeg

Hjertet slår raskt

Ta det med ro Eline, det går over

 

Jeg tar meg selv i ansiktet. Kjenner pulsen på halsen. Kjenner på magen. At den går ut og inn. Kjenner tyngden til lårene mine mot stolen. Kjenner føttene som fester seg mot gulvet. Og alle tærne. For de er mine. Er de ikke? De er ekte. Er de ikke?

Jeg har vært her før. Det vet jeg. Jeg tar på de hvite veggene. Men jeg kjenner meg ikke igjen.

Det er folk som vil hjelpe meg her. Det vet jeg. Folk som kjenner meg. Men jeg kjenner ikke de igjen. Det er som om de ikke finnes. Som om de er døde.

 

Jeg slår meg selv i ansiktet igjen

De er ekte Eline

De finnes

 

Jeg holder meg fast i stolen

Spenner alle muskler

Dette er ekte Eline, dette er virkelig

 

En ting er at jeg selv ikke er virkelig. Det kan jeg håndtere. Noe annet er det når folk meg ikke er virkelige. Det skremmer meg. Hva kan jeg stole på da?

Men det som virkelig knuser meg er at jeg ikke opplever mine aller nærmeste som virkelige heller. Venner, familie. De er ikke virkelige. Som om de er døde. Mennesker som jeg er veldig glad i, og som jeg vet er glade i meg, de finnes ikke lenger.

 

Vær så snill. Kom tilbake. Jeg trenger dere.

Vær så snill å komme tilbake Eline.

Jeg trenger deg.



 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #elineredderverdenlitt #psykose #innleggelse

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits