Jeg er en av de mange tusener som nå leter etter et stede å leie. Da helst i hovedstaden for det er her livet mitt er. Jeg drar på meg smilet og drar på visninger med bolig-CV’n i hånda. Møter avslag etter avslag. Og det gjør like vondt hver gang.
Jeg er en av mange som strever psykisk. Faktisk har jeg en uføretrygd på grunn av det. Som bevis på langvarig sykdom, og på en sikker inntekt. Men om det sees på slik i samfunnet er jeg nå dessverre usikker på. Den første visningen jeg dro på fikk jeg høre av utleier at han hadde silt ut en del «navere» for de var jo ikke til å stole på. Og at å leie med NAV-garanti som depositum ikke var noe for han. Jeg følte meg ikke akkurat særlig høy i hatten da. Dessverre er ikke hans oppfatning og fordommer unike. La meg bare fortelle deg at jeg har aldri følt meg mindre. Jeg saumfarer finn.no hver bidige dag for å finne mitt fremtidige hjem. Jeg, som så mange andre, er i en sårbar situasjon. Jeg trenger et hjem. Et hjem jeg kan være trygg i. Et hjem jeg har råd til. Kanskje også med NAV-garanti som depositum. Og det er ikke så lett å stå rakrygget å fortelle om en uføretrygd, selv om det så langt i fra er min feil. Det forteller dog svært lite om meg som person. Min uføretrygd forteller ikke hvor ressurssterk jeg er. Hvor engasjert jeg er i samfunnet, og i rettferdighet. Den forteller ikke hvor gøy jeg er å henge med, hvor stort hjerte jeg har, eller hvor mye jeg bryr meg om de jeg har kjær.
Grunnen til min uføretrygd har ingen egentlig noe med. Men her føler jeg for å bruke meg selv som eksempel. I mitt 31-årige liv har jeg strevd psykisk så lenge jeg kan huske. Det gjør ikke meg til en mindre seriøs leietaker enn andre for det. Og det limbo-landet jeg nå befinner meg i, fra en bolig til forhåpentligvis en annen, er ikke godt å være i. Det tærer mer på psyken enn jeg noen gang kunne forestille meg.
Ikke bare skal jeg skulle kunne selge meg inn med en uføretrygd i sekken. Leieprisene har også steget betraktelig den siste tiden. Selv om jeg anser meg selv som privilegert med min unge uføretrygd, så rekker det ikke for det fleste hybelleiligheter rundt omkring. Det er ofte jeg ser i finn-annonsene at det søkes etter seriøse leietakere, og at «NAV-garanti/sosial garanti ikke er å foretrekke». Jeg kan ikke annet enn undre – hvor kommer disse holdningene fra. Og hvem vet. Kanskje er disse såkalte «naverne» mer seriøse enn andre. Hvor pengene kommer fra forteller lite om deg som person.
Så her kommer en aldri så liten bønn til utleiere rundt omkring i landet. Ta deg tid til meg. Ikke døm meg. Gi meg en sjanse. Husk at det som kan virke som en svakhet kan være nettopp det som gjør meg sterkere enn andre. Og sist men ikke minst – det kunne vært deg.