Vi mennesker er aldri bare én ting

For noen dager siden fikk jeg en kommentar som stakk litt. Jeg fikk høre noe som virkelig traff en nerve hos meg. Ordene har spilt seg om og om igjen i hodet mitt siden jeg fikk høre de.

Vedkommende omtalte meg som navlebeskuende. Ordene kom fra en person jeg kjenner svært godt. En person jeg er glad i og som jeg ser opp til. Kanskje var det derfor det stakk litt ekstra. Det første jeg gjorde var å google ordet. For navlebeskuende er negativt ladd. Ingen tvil om det. Kort fortalt betyr det selvopptatt og selvsentrert. At man ikke ser lenger enn til sin egen navle.

Jeg pleier vanligvis ikke ta meg så nær av ting. Men disse ordene traff tydeligvis et sårt punkt hos meg. Og jeg har brukt massevis av tid på å prøve å forstå.

Hva mente hun egentlig med det? Hvorfor sa hun det til akkurat meg? Er jeg virkelig navlebeskuende? Hadde hun kanskje en dårlig dag? Handlet det mer om henne? Eller handlet det faktisk om meg? Jeg har hvertfall ikke klart å la det gå. Hadde ordene kommet fra en helt fremmed, så ville jeg nok ikke ha brydd meg. Men nå bryr jeg meg. Jeg ønsker hverken å fremtre eller å være navlebeskuende.

Men det må da være en grunn til at hun sa det til meg. Jeg er ikke noe persilleblad. Så jeg har valgt å ta det som konstruktiv kritikk. Det har vi alle godt av innimellom. Jeg har valgt å heller gå litt inn i meg selve bli enda litt mer bevisst, for så å vende blikket mer utover. Men ord kan jo såre. Særlig om de treffer et ømt punkt.

Tidligere har jeg skrevet litt om hvordan vi mottar ord fra andre. Vi har selv kontroll på hva vil deler og hvordan. Vi bestemmer selv hva som kommer ut av vår munn. Men vi vet ingenting om hvordan det mottas i andre enden. Dette er både spennende og krevende på samme tid. Det er nemlig mange ting som spiller inn når et budskap sendes ut. Tonefall, mimikk, kroppsspråk, og kanskje også hvor godt man kjenner den man snakker til. Misforståelser kan uten tvil ofte oppstå.

Jeg setter veldig pris på ærlighet, på konstruktiv kritikk, tilbakemeldinger, og på en god diskusjon. Men å motta en negativ beskrivelse av meg selv som person oppleves verre enn om noen ikke liker genseren jeg har på meg. Det tror jeg flere kan kjenne seg igjen i.

Så er jeg jo et undrende menneske. Jeg tenker, overtenker, vurderer og analyserer, kanskje det aller meste.

Ordet navlebeskuende såret meg. Såpass ærlig kan jeg være. Men, i stede for å gå rett i forsvar, valgte jeg å bruke det til å se meg selv i et litt annet lys. For kanskje kan jeg bruke denne direkte tilbakemeldingen til å bli en bedre versjon av meg selv. Dessuten tror jeg oppriktig at de fleste ord og handlinger fra andre mennesker kommer fra et godt sted. Vi må tåle å høre andres mening, uten å gå rett i kjelleren. Vi må tåle å få tilbakemeldinger selv om den ikke er lik med vår egen oppfatning. Vi må rett og slett tåle ulikheter, fordi vi alle er ulike.

Denne direkte tilbakemeldingen jeg fikk satte i gang en hel tankerekke hos meg. Er jeg virkelig så selvopptatt? Ser jeg ikke lenger enn til min egen navle? Er jeg egentlig en selvsentrert egoist? Kanskje til og med et dårlig menneske?

Vi er nok alle mer eller mindre opptatt av oss selv og vårt eget liv. Og jeg tror at vi alle har egoisme i oss. Egoisme. Nok et negativt ladet ord. Men er det bare negativt? Ordet egoisme betyr at man handler ut i fra egen vinning. Det motsatte, altruisme (selvoppofrelse) betyr at man handler ut i fra hva som tjener samfunnet. Jeg tror at vi alle har litt av begge deler i oss. Og jeg tror at det er det som gjør at vi overlever. Ingen er bare én ting. Til det er vi mennesker altfor komplekse. Men kanskje har vi mer av enkelte trekk i enkelte perioder.

Jeg ønsker jo ikke å være, eller å fremtre, som hverken egoistisk eller navlebeskuende. Jeg vil se lenger enn til nesetippen min.

Men hvor mye skal man egentlig vektlegge en kommentar? Hvor mye skal man legge i en annen persons mening? Det viktigste er kanskje at man selv vet hvem man er og hva man står for. Utfordringen min er bare det at jeg enda ikke vet hvem jeg er. Jeg er 28 år gammel, og blir stadig usikker på meg selv, og på eget liv. Men noe vet jeg. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. Og jeg prøver å bli den beste versjonen av meg selv. Men vi mennesker gjør feil. Vi prøver og feiler underveis, og lærer vi litt mens vi går. Jeg vet mer i dag enn jeg gjorde i går.

Jeg forsøker så godt jeg kan å ta vare på meg selv. Og spør du meg er det stor forskjell på egoisme og egenomsorg. Selvopptatthet og selvivaretakelse er to forskjellige ting. Hva tenker du om egoisme kontra altruisme? Vi er vel alle en god blanding av flere fenomener.

Alt jeg ikke fikk sagt

Kjære Mommi,

I dag er det søndag. Vi er i slutten av februar. På vei inn i en ny årstid. Det er 7 og 1/2 måned siden du gikk bort. Jeg teller ikke dager, men jeg merker godt tiden som går forbi. Både fort og sakte på en gang.

Men hva er egentlig tid? Når jeg tenker på det føler jeg meg liten. Men en klok venn sa en gang at tiden er full av opplevelser i et eget univers. Alt som skjer på inn- og utsiden. Tid er alt det som gjør at alt ikke oppleves samtidig. Tid er etterhvert minner. En slags rekkefølge. Tid setter ting i system. Rydder opp. Og både du og jeg liker å ha det ryddig.

Minutter blir til timer. Timer blir til dager. Dager til uker. Og uker til måneder. Men savnet av deg kan ikke måles i tid. Det er en følelse som er konstant. Noe jeg bærer med meg overalt til en hver tid. ❤️

Alt jeg vil er å ringe deg, besøke deg, høre stemmen din, klemme deg, le med deg. For jammen har vi ledd mye sammen. Din fantastiske lune humor smittet over på oss alle. Du skal vite at det gjør den enda. Kjære Mommi. Det er så mye jeg vil snakke med deg om. Så mye jeg vil fortelle. Så mye jeg vil spørre deg om. Faktisk så mye at jeg daglig snakker med deg. Inne i hodet mitt.

Det er nesten litt vittig, for ofte vet jeg hva du ville ha sagt. For så godt kjente vi hverandre. Tenk Mommi, at vi bare kunne se på hverandre, for så å bryte ut i latter. Et bånd så sterkt at et enkelt blikk kunne utveksle flere tanker. Ingen leste meg så godt som du. Og det var trygghet for meg. Ingen fikk meg til å le så rått som du. Vit at du enda får meg til å le.

Jeg ser på bilder av deg, røyker sigarettene dine, bærer klærne dine, og lukter på parfymen din. Det får meg litt nærmere deg. Og når jeg fryser varmer jeg meg på alle de gode minnene. Vit at du skapte dem alle. ❤️

Jeg ser deg overalt. I godheten hos andre mennesker. I familien. I blomster. I fugler. Til og med i drømmer besøker du meg. Kjæreste Mommi. Det er så mye jeg vil si til deg. Ting jeg ikke rakk å si. Mindre ting og større ting. Din omsorg og din kjærlighet for meg var så stor at når jeg hadde vondt fikk du det vondt. Og du ville gjort alt, absolutt alt, for at jeg skulle få det bra. Vit at det var, og er, gjensidig.

For du var ikke bare mormoren min. Du var også min beste venn. Det er du enda. Men i stede for å snakke med en levende Mommi, snakker jeg med bilder, med fugler, med andre mennesker, og jeg skriver. Noen ganger synger jeg til og med til deg. For ånden din, godheten din, lever videre i oss alle. For så unik og spesiell er du. Jeg vil du skal vite at det kommer til å gå bra med meg. Du behøver ikke lenger å bekymre deg. Og mye av grunnen til det er nettopp deg.

For litt siden fikk jeg et spørsmål om hva som har formet meg mest. Hva som har gjort meg til meg. Ansiktet ditt var det første som dukket opp i hodet mitt. Helt automatisk tok jeg opp telefonen. For jeg ville ringe deg å fortelle deg det. Men jeg kan jo ikke lenger ringe deg. Og det faktum knuser meg. Sorg kan ikke måles i tid, styrke eller form. Men jeg tror vi lærer oss å bære den. For det bor mye styrke i oss mennesker. Det har du vist meg. Gang på gang.

Jeg tror oppriktig at den dagen du forlot oss, så la du igjen litt av styrken din i hjertet mitt. Det kjenner jeg nemlig. Jeg kjenner deg i hjertet mitt. Mens jeg skriver til deg nå sitter jeg, i kjent stil, på kafé og røyker. Tårene spruter for jeg savner deg sånn. Men jeg tillater meg selv å gråte hvor som helst, og når som helst. Døden er en like naturlig del av livet som det å leve er. Dessverre. Ingen vet hva som skjer når vi går bort. Heldigvis.

Men jeg kjenner deg så sterkt enda. Så sterkt at jeg tror du også kjenner meg. To sjeler, som kanskje deler samme hjerte.❤️ Jeg tror det. Og jeg håper og håper. At du har fått litt ro. At du følger med. At du både hører og ser. Og jeg håper så inderlig at du har det bra. For du er fremdeles den viktigste for meg.

Psykiske lidelser er ikke sexy

Jeg blogger om egen psykisk helse. Tematikken har nylig blitt problematisert i media. Noe jeg mener er bra. Vi må tørre å stille kritiske spørsmål til ukritisk deling. Og her kommer derfor en alvorsprat om åpenhet. 

Å dele elendighet helt ukritisk tror jeg ingen har godt av. Hverken den som deler eller den som tar i mot. Men har man et bevisst forhold til det tror jeg mye av jobben er gjort. 

Det har blitt ekstremt lettvint å trykke på publiser. Veldig lett å dele ting. Og kanskje ser vi en trend i å dele mer personlige ting. Jeg tror ikke denne utviklingen kommer til å snu. I 2016 startet jeg å blogge om egen psyke, og 4 år senere holder jeg på fremdeles. Hvorfor?

Min tanke har vært, og er fremdeles, at åpenhet er bra. Åpenhet avler åpenhet. Og åpenhet i seg selv er ikke farlig. Det kan derimot være farlig å ikke snakke om ting. Personlig fikk jeg det lettere ved å åpne meg. Det ble på mange måter enklere å være meg. Men denne delingen er ikke bare uproblematisk. Det finnes ingen fasit på når, hvor, eller hvordan. Men jeg tror vi alle har godt av å tenke oss om en ekstra gang før vi åpner oss. Og kanskje spesielt før vi trykker publiser.

Det snakkes om at angst blir en mystisk, på grensen til sexy ting å ha. Vi snakker om romantisering av selvmord. Og vi kan mystifiserer psykiske lidelser. La meg bare understreke en ting. Psykiske lidelser er ikke sexy. Faktisk er det alt annet enn det.

Dette er meg etter et angstanfall. Ikke veldig Instagram-vennlig, men psykiske lidelser er som regel ikke Instagram-vennlige. Det sitter litt langt inne for meg å dele, men jeg gjør det likevel. For jeg vet så inderlig godt at livet byr på opp- og nedturer. Og at det som ikke går bra, tross alt går over en gang. Men gode ting tar tid.

Jeg vil komme med en oppfordring. Vis forsiktighet når du åpner opp om egen psyke. Fra en som har delt mye, og kanskje til og med angrer litt på noe av det. Psykiske lidelser er ikke ment for likerklikk. Til det er det altfor alvorlig. Det finnes mange andre måter å hente både oppmerksomhet og sympati på. Heldigvis. Tenk deg om før du drar angst-kortet. Det kan nemlig være svært uheldig. Og kanskje særlig uheldig er det når det kombineres med plateslipp eller diverse lanseringer. Det fjerner fokuset fra de som virkelig strever. Psykiske lidelser er på ingen måte salgsvare. Og bør aldri forveksles med hverken mystikk eller romantikk.

Jeg tror vi alle må gå noen runder med oss selv. Og kanskje stikke fingeren litt i jorda. Det gjelder også meg. For livet er ikke alltid enkelt. Vi må klare å stå i vanskelige ting, uten at det blir en diagnose ut av det. Så hva tilhører normalen, og hva er psykiske lidelser? Det sies at flere unge strever psykisk i dag enn tidligere. Jeg er ikke i tvil. Forklaringen ligger i åpenheten vi ser mer og mer av. Ja, det er viktig å snakke om ting som oppleves vanskelig. Men alt hører kanskje ikke hjemme på sosiale medier.

Åpenhet om psykisk helse er ikke et svart/hvitt-bilde. Heldigvis. Vi må bruke alle fargene når vi først er i gang. For slik er livet. Det inneholder opp- og nedturer, ja. Men så har vi alt det som foregår innimellom. Ikke alle trenger å blogge om egen psykiske helse eller å skrive kronikker. Åpenhet er så mye mer enn disse tomlene opp.

Borte bra, men hjemme best?

Budapest er virkelig en by med sjel. Et vakkert sted jeg sent vil glemme. De flotte bygningene. De massive broene. Spaserturene over Donau. Lette sko på brostein. De flotte kjolene. De fargerike markedene. Det majestetiske hotellet. Den deilige vårluften. Og alle minnene vi skapte. Litt sånn som på film. Likevel tok jeg med selv i å kysse bakken da jeg jeg landet her hjemme i Norge.

Borte bra, men hjemme best, er det noe som heter. Jeg vet ikke helt. En reise til en annen by fikk meg til å innse hvor fanget jeg er i min egen.

Jeg liker å se på meg selv som en fri fugl. Som en som verdsetter frihet høyt. Kanskje mest av alt. Men Budapest har vist meg at jeg er alt annet enn en fri fugl. En reise kan åpne øyne. Det er kanskje enda en klisjé, men langt i fra tull og tøys. Man blir proppet av nye inntrykk. Sansene jobber på spreng. Hvertfall gjorde mine det. 4 dager utenlands, og jeg er helt pumpet.

Bildet jeg har av den personen jeg ønsker å være stemmer ikke overens med den jeg faktisk er. Særlig ikke med Budapest-versjonen. Faktisk er gapet ganske stort. For oppi hodet mitt er jeg fri, impulsiv, adrenalinsøkende, og eventyrlysten. Men i det virkelige bildet er jeg fanget, kjedelig, og hjemmekjær. Og dette bildet plager meg.

Hvorfor? Jeg vil vite hvem jeg virkelig er. Jeg vil vite hvor jeg kommer fra. Hvorfor jeg er som jeg er. Og jeg vil vite hvorfor jeg er her. Jeg ønsker da ikke å være fanget. Men det er akkurat det jeg er. Fanget i egen by. I egen kropp. I eget hode. Av min egen angst. Den jeg passer så altfor godt på. Jeg steller bedre med angsten enn jeg gjør med meg selv. Og den oppdagelsen gjorde jeg i Budapest. Faktisk fikk jeg en real vekker i den gamle byen med sjel. Kanskje hadde den litt for mye sjel. Kanskje tenker jeg litt for mye. Mest sannsynlig, ja.

Jeg vil ikke bare overleve. Jeg vil leve. Ønsker ikke å løpe fra dag til dag. Repetere de samme tingene, på de samme stedene, fordi angsten sier det. For hvem sa at angsten skulle få bestemme? Når lot jeg det gå så langt? Livet setter oss stadig på prøve. Men jeg ønsker ikke lenger å gå gjennom dagene med bind for øynene. For innerst inne ønsker jeg noe helt annet for meg selv og for mitt liv. Jeg vil utvikle meg. Til noe stort. Jeg vil vokse. Mentalt. Og den utviklingen tror jeg ikke skjer på Kaffebrenneriet på Majorstuen. Ikke hver eneste dag.

Det er mange som sier at utvikling skjer når vi utfordrer oss. Vel, jeg har vært litt lat på den fronten. Det ser jeg nå. 4 dager i en annen by ga meg et nytt perspektiv. På godt og vondt. Så nå er det opp til meg, hvordan jeg velger å bruke dette perspektivet. Jeg vil ikke gro fast i det gamle vante. Jeg vil leve. Ikke bare overleve. Jeg vil gå gjennom gatene uten bind for øyene. Jeg vil ta av støttehjulene.

Budapest viste meg at jeg fremdeles har en lang vei å gå. At jeg fremdeles har en del utfordringer. Det er altså mye jeg kan jobbe med. Ting kan bli bedre. Jeg velger å kalle det potensiale. For på den måten finnes det håp. Og håp kan jeg både tro på og bære. Dessuten, gode ting tar tid. Og jeg har jo fremdeles tid. Eller?

Fra et godt sted

Så lenge jeg puster er det mer som er rett enn som er galt, sa en klok dame en gang til meg. Og jeg puster jo. Litt overfladisk kanskje, men jeg puster. Pust er pust, eller? Den fortsetter hvertfall uansett hvor jeg befinner meg. Kroppen ass.

Selv om jeg ikke kan kontrollere alt og alle i Budapest, så prøver jeg iherdig på det likevel. Det kan være vanskelig for en kontroll-freak som meg å slippe taket, særlig når frihetsfølelsen kombineres med klaus. Men angsten tar ikke feire. Selv ikke på utenlandsturer. Selv ikke i Budapest. Så jeg prøver så godt jeg kan å passe på den. For det er jo enkelte ting jeg kan gjøre for det bedre likevel.

Jeg gjentar ordene, setningen, om og om igjen i hodet. Trøster meg med betydningen, hvor ordene kom fra, og stemmen som en gang sa dem. Så jeg repeterer dem. Så lenge jeg puster, er det mer som er rett enn som er galt.

Denne på grensen til meditative økten har fått meg til å tenke. På hvordan vi mennesker mottar ord. Jeg tror det meste vi forteller andre mennesker kommer fra et godt sted. Kall meg gjerne naiv, men det er nå slik jeg velger å se på livet. Det kan være spørsmål, historier, komplementer, råd, ideer, forslag, eller til og meg kjeft. Vi vet selv hvor ordene kommer fra, og hva vil ønsker med dem, men vi har null kontroll over hvordan de mottas i andre enden. Uansett det gode stedet det måtte komme fra.

For så forskjellige er vi mennesker. Og det er jo det som gjør dette livet så spennende. Syns jeg da.

På en kafé, midt på torvet i Budapest, drakk jeg kaffe med min beste bestemor. Vi snakket om nettopp disse tingene. Om ord. Om hvordan vi møter andre mennesker. Jeg glemte helt tid og sted. Det som betydde noe var henne, meg, og alle ordene i mellom.

Budskap vi ønsket å dele med hverandre. Viktige, personlige, betraktninger om livet. Fra ei på snart 30, og fra ei på snart 80. Bestemoren min sier mye klokt. Men i dag fikk hun meg virkelig til å tenke. Og jeg ønsker å dele litt livsvisdom med deg som leser.

«Livet blir bare mer og mer spennende».

Ordene kom så lett ut av munnen hennes. Og uten tvil fra et godt sted. På den andre siden av bordet satt jeg og mottok ordene. Et budskap. Verdifull livserfaring servert fra et menneske til et annet. Jeg skal ikke komme med en analyse av budskapet. Jeg vil heller la de syv små ordene få lov til å sveve litt. La deg som leser gjøre deg opp din egen betraktning. La deg få motta budskapet på din helt unike måte. For så spesiell er du.

Fra et godt sted til et annet.

På reisefot

Sist jeg våknet i hvitt sengetøy var jeg tvangsinnlagt på psykiatrisk. Dagens hvite pute representerte noe ganske annet for meg. Kanskje take motsetningen til og med. Nemlig frihet.

Jeg er på tur til Budapest. Og det lille inntrykket jeg har fått til nå lover svært godt. Brostein. Vakre slott. Blomsterkjoler. Gamle trikker. Massive broer. For ikke å nevne hotellputer. Høyt under taket. Tunge gardiner fra gulv til tak. Balkong med utsikt over byen.

Du vet det øyeblikket når du våkner, og kanskje befinner deg et annet sted enn dagen før. Du er litt i ørska, og vet fremdeles ikke hva som tilhører drømmen og ikke. Kanskje må du også klype deg selv litt i armen. Vel, litt sånn var det for meg i dag. Men så fort jeg kjente igjen hotellets hvite pute roet pulsen seg litt.

Det første jeg gjorde var å se ut de store vinduene. Solen. På den litt rosa-aktige himmelen. Bak slørete dis. Det speilet seg i vannet. Donau.

Jeg måtte fortette å klype meg i armen gjennom hele dagen. Jeg blir alltid litt rar på reiser. Liksom litt hudløs. Liksom litt utenpå meg selv. Redd for å gå glipp av ting. Jeg føler jo som regel at jeg aldri er på rett plass til rett tid. Men Budapest. Å kjære Budapest. Du utfordrer den følelsen.

Takk.

En alvorsprat

Den siste tiden har det bygget seg opp en slags provokasjon i meg. Og provokasjon kan brukes til mye rart. Særlig hvis den mobiliseres godt.

Jeg er i gang med en relativt heftig og intensiv terapi. Noe som setter i gang en rekke tankespinn hos meg. Vi jobber med noe jeg har valgt å kalle «Livsprosjektet». Som i bunn og grunn handler om hvordan jeg skal skape et best mulig liv for meg selv. Jeg ønsker jo blant annet at problemer og utfordringer skal ta mindre og mindre plass, og heller bli erstattet med glede, mestring, og ressurser som tross alt bor i meg.

Dette er ingen enkel sak. Og hvertfall ikke gjort på en dag. Men gode ting tar tid. Og jeg har enda tid. Heldigvis.

Jeg skal ikke utdype terapien noe mer nå, for det er ikke poenget i dette innlegget. Det var mer en slags påminnelse om at jeg fremdeles har litt å jobbe med, for at «Livsprosjektet» mitt skal bli så bra som mulig.

Nå nærmer jeg meg 30, og fremdeles lurer jeg på hva andre tenker og mener om meg. Jeg kjenner jo at dette avtar litt med årene. Jeg blir mer og mer sikker på meg selv. Men noen ting kan det sette meg litt ut av spill. Det er ikke lenge siden jeg fikk noen kommentar på kropp og mat. Det er heller ikke lenge siden jeg opplevde negative holdninger rundt det å motta ulike tjenester fra NAV. Det hender også at jeg får spørsmål om å danne egen familie. Og dette oppleves ikke bare uproblematisk for meg.

Det er stor forskjell på genuin interesse, det å faktisk bry seg, vise omsorg, og på det å stille dømmende spørsmål. Akkurat som om det skulle finnes en bestemt mal for å oppnå lykke og velvære her i livet. Nå skal jeg avsløre noe – Den malen finnes ikke. Vi er alle ulike, og har alle ulike ønsker om hvordan vi vil at livene våres skal se ut. Hva som er bra for meg, hva som gir meg mening her i livet er ikke nødvendigvis det samme som for andre. Vi har rett og slett forskjellige trivselsfaktorer. Og ikke minst forskjellige utgangspunkt her i livet. Og det er det på tide at vi alle respekterer.

Jeg kan jo forstå de som opplever livet som en evig grønn bølge. At alt går på skinner. Og at det majoriteten gjør og forventer, er det som er best for alle. Så kanskje kan til og med et dømmende spørsmål eller en lite gjennomtenkt kommentar komme fra et godt sted. Nemlig å dele gleder og engasjement med andre.

Selv om jeg liker å tro at jeg selv er en sterk, unik, og selvstendig kvinne, så er jeg jo bare et menneske. Og det er svært menneskelig å sammenligne seg selv med andre. Jeg prøver og prøver og prøver alt jeg kan for å la det være. Og når jeg er i det rette hjørnet sammenligner jeg med hvor jeg er i dag, med hvor jeg var for en tid tilbake. 2015-2016 tilbragte jeg mer tid på sykehus enn jeg gjorde ute i det fri. Hver eneste bidige dag var en kamp. Nå bor jeg jeg hjemme. Er i tiltak. Og gjør ting som gjør meg glad. Ting om holder meg gående. Ting som får meg fra dag til dag. Ting som gir meg mening. Og er ikke det det viktigste?

Kanskje er det ikke sånn at jeg ønsker de samme tingene for meg og mitt liv for at jeg skal ha det så bra som mulig. La oss bryte det helt ned. Livet handler om å finne ut av hva som gjør at man har det bra. Og om man er så heldig å finne de tingene, så må man gjøre mer av de. Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven. Og vi må gjøre mer av de tingene uten på la dømmende tanker, spørsmål eller kommentarer hindre oss. Til det er livet alt for kort.

Nettopp derfor tror jeg det er viktig at vi alle er litt mer romslige. For vi alle er ulike. Og selv om mye er likt. Så er det fremdeles en god del til som er helt unikt fra et menneske til et annet.

Et Oslo-mysterium

Den siste tiden har jeg lagt merke til et rart fenomen. Ulik type fotokunst er spredt rundt omkring i Oslo by. Samme størrelse på bildene. Hengt opp i samme høyde. Og med samme type teip.

Det vekker nysgjerrigheten i meg.

Det rare er at de forsvinner når jeg leter. Ellers dukker de opp overalt.

– Hvorfor henger bildene akkurat der de henger?
– Hva betyr bildene?
– Er det noen sammenheng?
– Hvem henger de opp?
– Hvem har skapt disse kunstverkene?
– Er det kun i Oslo?

Kan du hjelpe meg å løse mysteriet? Nysgjerrigheten min vokser i takt med bildesamlingen. Jeg trenger derfor din hjelp. Vet du noe om disse bildene? Jeg lover ingen dusør, men alle tips mottas med stor takk!

Hilsen Detektiv Skår

En dag full av umulige muligheter

De siste dagene har jeg smilt litt ekstra. Hva grunnen er stiller jeg meg spørrende til. Kanskje er det all den friske luften jeg får. Kanskje handler det om alle smilende jeg møter. Kanskje er det den nye kjolen min. Eller kanskje det er all den gode musikken jeg fyller ørene med. Uansett hva det skyldes så tenker jeg det er verdt å stoppe opp litt. For å registrere hva som faktisk skjer, og hvorfor.

Jeg nyter det hvertfall enn så lenge. Jeg er ikke der hvor det kjennes som om jeg skal lette fra bakken. Jeg er hverken Eline Ekstra eller Eline Light. Jeg tror jeg er noe midt mellom der. Jeg går med høyt hode og med rak rygg. Det er nesten så jeg har vokst 5 centimeter over de siste dagene. Jeg vet ikke om det er mulig. Men helt umulig tror jeg ikke at det er.

Jeg har høyere selvtillit enn ellers. Føler meg uredd. Klar for nye utfordringer. Klar for å gjøre det umulige mulig.

Det kan være mindre ting. Som å kle meg annerledes. Som å ta kontakt med en gammel venn. Eller det kan være litt større ting. Større umuligheter. Som å ta tak i ting som ellers plager meg. Som å be om hjelp til utfordringene mine. Som å vise meg litt sårbar. Selv med rak rygg.

All denne gode energien. All denne selvtilliten. Den rake ryggen. De 5 ekstra centimeterne. Noe må jeg da kunne bruke det til. Helst noe kontruktivt. Helst noe som gir meg mening. Gjerne noe som kan utvikle meg som person.

Jeg vil bli den beste versjonen av meg selv. Og alt det måtte innebære. Både opp- og nedturer, og alt det innimellom. Jeg vil bygge selvfølelse, ikke selvtillit. Jeg vil fokusere på mestring og ressurser, ikke kun på problemer. Jeg vil leke mer. Ikke ta alt så seriøst. Jeg ønsker å løfte blikket. Ikke være for mye i mitt eget hode.

Jeg vil gjøre det umulige mulig!!!

Alt jeg lurer på

Nysgjerrigheten tar litt overhånd. Det er så mye jeg syns er vakkert. Så mye jeg tenker er verdt å få med seg. Jeg er redd for å gå glipp av ting. Noe viktig. Noe som kan ha en større betydning. En genuin interesse. I alt og alle. Alt jeg lurer på. Jeg er redd jeg har flere spørsmål enn det det finnes svar til. Eller, vent litt. La meg snu på det. Tenk om det finnes flere svar enn det finnes spørsmål. Da må jeg virkelig jobbe på. Ha både øyne og ører åpne. Hjertet også.

Jeg lurer på hvor alle fuglene flyr. Jeg lurer på hvor det brune løvet på bakken forsvinner hen. Jeg lurer på hva som skaper lydene under føttene mine. Jeg lurer på hva de eldre mennene ved siden av meg snakker om. På hvorfor damen foran meg sitter med armene i kors. Jeg lurer på hva hun tenker på. Jeg lurer på hvorfor fremmede mennesker smiler til meg. Og jeg lurer på om jeg fortjener det.

Jeg lurer på hva alle damene som går forbi har i handleposene sine. Om det er en ny fin kjole. Eller om det er middag. Jeg lurer på hva de skal ha til middag. Om de i det hele tatt spiser middag. Jeg ser folk som løper. Og jeg lurer på hva de skal rekke. Hva som er så viktig. Er det en buss? Er det et tog? Eller kanskje en avtale. En skikkelig viktig en. En avtale med en viktig person. Eller kanskje mange viktige personer. Hva skal de i så fall snakke om? Og kan jeg få være med?

Det er så mange ting jeg vil vite. Hva er egentlig tid? Hvor mange skritt er det mulig å gå i løpet av en dag? Hvor mye kaffe er det mulig å drikke i løpet av et døgn? Hva er det som styrer været? Og hvorfor liker de fleste aller best sol? Jeg lurer på hva folk tenker på. Når de går. Når de sitter stille. Når de er hjemme. Og når de er ute. Hva er favorittsangen deres? Hva gjør folk glade? Hva gjør folk triste?

Mange spørsmål på samme tid og sted. Så om det virkelig finnes flere svar enn det finnes spørsmål, så blir jeg om mulig, enda mer nysgjerrig. Jeg nekter hvertfall å tro at det er 50/50. Det ville jo ha fjernet spenningen. For det er noe litt pirrende med aldri helt å vite. Men at man stadig kan komme litt nærmere et svar. Ikke svaret, med to streker under. Men et av mange.

Hva tror du det finnes flest av? Spørsmål eller svar?