Skulle ønske jeg var dem

Jeg så ei jente komme gråtende ut fra poliklinikken. Hun løp.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så en mann smile da han ble skrevet ut fra døgnposten.
Skulle ønske jeg var han.

Jeg så overlegen komme kjørende i bil til jobb.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så sykepleierne le. De skulle sammen til lunsj.
Skulle ønske jeg var dem.

Jeg så en dame sykle avgårde. Håret hennes flagret i vinden.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så fuglene fly fra tre til tre.
Skulle ønske jeg var dem.

Jeg gleder meg til

Det hjelper som regel alltid å ha noe å glede seg til. Det gjelder store som små ting. Hva gleder du deg til?
Her er min liste:

1. Konserter. Da særlig Susanne Sundfør.

2. Flere kafébesøk. Jeg kan bare ikke få nok.

3. Kvalitetstid med mormoren min.

4. Plukking av blomster.

5. 17.mai!!! Spising av is hele dagen. Trenger jeg si mer.

6. Yoga i Frognerparken.

7. Bruktmarkeder.

8. Bruke skogen og marka!! Jeg vil være villmarkens datter igjen!!

Svar på spørsmålsrunde

Her kommer svarene på første del til spørsmålsrunden. Det er fremdeles ikke for sent å stille spørsmål. Jeg er her.

Jeg lurer på om du har noen gode venner? Og hvis du har det, er det vanskelig å holde kontakten med de?

Jeg er veldig takknemlig for dette spørsmålet. Mest fordi jeg er så heldig at jeg kan svare ja, jeg har gode venner i mitt liv. Men også fordi det kanskje ikke kommer så godt fram ellers i bloggen min. Det blir fort mye alvor. Men ja, jeg har noen gode venner i mitt liv. Jeg er kanskje ikke den med størst nettverk, men det knippet jeg har, det tar jeg vare på.
De aller, aller nærmeste er det ikke noe problem å holde kontakten med. Det er klart at når jeg er på mitt dårligste så kan det skremme vekk enkelte. Og jeg har fått beskjed om at noen trekker seg unna på grunn av det. Men dette tilhører sjeldenheten. Jeg har fått erfare at åpenhet lønner seg, også blant venner.

Har du noen bedre opplevelser med tvangsmedisinering? Hvilke følelser har du når det skal skje?

Svaret på dette er enkelt og greit nei. Jeg har ikke hatt en eneste bedre opplevelse med tvangsmedisinering. Det er klart at hvert tilfelle ikke innebærer så mye tvang og fysisk makt, men hver gang det har skjedd har jeg fått det ekstremt vanskelig. Det aller, aller beste er jo om medisineringen kan skje frivillig, om det er nødvendig.

Hvordan går det med tanke på jobb?

Jeg leverte inn oppsigelsen min til brillebutikken jeg jobbet i rundt august i fjor. Det var trist, men nødvendig. Så søkte jeg jobb på kafé en lengre periode, og ble kalt inn på intervjuer, men uten hell. Januar ble jeg innlagt på psykiatrisk, noe som satte jobbsøkingen på vent. Men jeg kjenner nå at jeg er klar for å sondere terrenget igjen.

Jeg lurer på hvor store kontraster det er mellom ulike perioder for deg, og om hvor lange de periodene kan være?

Godt spørsmål. Kontrastene mellom de ulike periodene mine kan være ganske store. Nesten litt svart/hvitt. Jeg har tidligere hatt tendenser til å bli litt vel gira. Litt høy på livet. Lite søvn, lite mat, mye aktivitet. Mens denne perioden har jeg gått mer andre veien. Inn i en depressiv fase. Heldigvis er jeg på vei til normalen igjen nå. Hvertfall det som er mitt normale. Sett i retrospektiv så kan jeg vel si at de fleste dårlige periodene mine har vart i 1-2 måneder. Men at denne perioden har vart litt lenger.

Hvordan ligger du an med studier?

Jeg avsluttet ufrivillig et studie i 2017. Da ble jeg mer eller mindre kastet ut fra studiet sosialt arbeid fra høgskolen i Oslo og Akershus. Pga sykdom ble jeg meldt som ikke skikket, og måtte si fra meg plassen. Jeg tok en lengre pause, men vurderte å starte opp på medier og kommunikasjon i fjor, men ble dårlig igjen. På grunn av dårlige perioder valgte jeg derfor å ta helt pauser fra studier. På uviss tid.

Har du noen inspirerende/interessante blogger du vil anbefale?

Http://skrivelisa.no – ikke bare er hun en av mine beste venner, hun er også en av de dyktigste jeg kjenner hva angår skriving.

Du har en skikkelig kjekk stefar, er han singel?

Takk, jeg vet. Han er faktisk verdens kjekkeste. Dessverre er han ikke singel, men sikkert åpen for vennskap. Jeg vet bare at han er min beste venn.

Hvordan syns du det har vært å være med på TV-dokumentaren «sinnssykt»?

Det å få være med i en slik produksjon har vært helt fantastisk. Fra menneskene i NRK, til tematikken, til spenningen rundt premieren, og til tilbakemeldingene i etterkant. Alt har virkelig vært fantastisk. Jeg angrer ikke nå, og jeg kommer nok ikke til å angre på åpenheten jeg har bidratt med.

Spørsmålsrunde!!

Hei folkens,

jeg tenkte det nå var på høy tid å fyre i gang en ny spørsmålsrunde. Jeg vet det har kommet nye følgerne, og at mye har skjedd siden sist. Derfor er dere nå, gamle som nye, velkomne til å stille spørsmål. Her svarer jeg på alt. Om det gjelder min hjertesak, psykisk helse, eller om det gjelder hva jeg har på brødskiva, eller spørsmål rundt mitt første kyss. Hva enn du måtte lure på – jeg er her til å svare.

Du kan stille spørsmål direkte her i kommentarfeltet. Eventuelt kan du sende meg en mail på [email protected] , eller kontakte meg direkte på Facebook. Jeg blir glad for alt. Det finnes ingen dumme spørsmål. Det er kun nysgjerrigheten som stopper deg.

Klem, Eline

Siden sist

Siden sist har jeg feiret bursdagen min. Ganske så heftig også. Vi snakker vafler og brus. Både venner og familie var til stede på min 28-årsdag. Og det beste av alt var at jeg fikk feire nesten hele dagen utenfor sykehuset.

Siden sist har jeg vært på skrivekurs. Egentlig var dette et kurs kun ment for ansatte på sykehuset, men på et fiffig vis fikk jeg også innpass, og det kunne ikke ha passet meg bedre.

Siden sist har jeg fått avlyst en tur til New York. Sykehuset mener jeg ikke er klar for en slik tur enda, og har derfor avlyst reisen. Jeg ble veldig lei meg. Men heldigvis er det noe som heter både reiseforsikring og legeerklæring. Og ja, New York forsvinner ikke med det første.

Siden sist har jeg spist ute på restaurant med min beste Roy. Av forskjellige grunner er det ikke ofte jeg gjør dette, men sist søndag spiste vi ute, og det var helt nydelig.

Siden sist har jeg gått ca 171.000 skritt. De som kjenner meg godt vet jo hvor mye jeg elsker å gå. Jeg har null problemer med å gå 20-30.000 skritt per dag. I dette tidspunktet har jeg heldigvis fått gått en del selv om jeg fremdeles er innlagt. Jeg har kanskje ikke nådd noen personlig rekord, men 171.000 skritt på en uke vil jeg si er ganske bra.

Siden sist har jeg hørt mye på musikk. Awake av Fay Wildhagen, Bad Guy av Billie Eilish, og Obsessed av Ina Wroldsen har alle gått på repeat. Og det på full guffe. Det er rart hva musikk kan gjøre med oss. Med humøret. Jeg for min del bruker ofte musikk som terapi, og ofte kan det gi bedre effekt enn sobril.

Siden sist har jeg spist ca 10 stk croissant. Det er kanskje imponerende i seg selv, men selv om jeg klarer å skrive det riktig betyr ikke det at jeg klarer å uttale denne saftigheten. Men godt er det.

Siden sist har det kommet en sak om meg på NRK.no. Jeg legger ved linken: https://P3.no/pa-leting/ . Her er info om meg, om hvorfor jeg er med i NRK-serien Sinnssykt, og litt om hva schizoaffektiv lidelse er.

Finn din indre ro

Finn din indre ro, sto det. Svart på hvitt. På en plakat midt i Majorstuakrysset.

God ide, men hvor søren skal jeg lete, tenkte jeg. Jeg mener, jeg har vært overalt minst fem ganger, og fremdeles ingen indre ro. Faktisk ikke noe tegn til den en gang. Jeg har jo lett så mye at jeg nå er innlagt.

Ikke vet jeg hvordan den ser ut. Ikke vet jeg hvordan den lukter. Ei heller vet jeg hvordan den føles. Som jo kanskje ville vært det viktigste av alt.

Men jeg, jeg blir mer urolig av å lete. Men noe må jeg jo gjøre.

Jeg så opp på plakaten igjen. Det var forferdelig mye tekst der. Og nederst i venstre hjørne var det bilde av en mann i dress.

Jeg tok meg selv i å undre over hvorfor. Om mannen i dress hadde funnet sin indre ro. Og i så fall hvor han hadde lett. Hva er det han vet som jeg ikke vet?

Finn din indre ro, gjentok jeg høyt for meg selv. Min indre ro ja. Den som bare visste…

Bursdag som innlagt

Så hva ønsker du deg Eline? Ingenting, svarer jeg høflig og rødmer. Jeg vil jo ikke være til bry på noe vis. Men sannheten er at jeg ønsker meg flere ting. Frihet, ro, og sjelefred blant annet. Men er det mulig å be om det? Det er kanskje for mye å be om. For mye å ønske seg.

Jeg er 28 år gammel i dag. 28 år og innlagt på psykiatrisk. Det er spesielt. Men etter en samtale med overlegen i går fikk jeg fri til å feire dagen hjemme med kjente og kjære. Det er jeg så ufattelig glad for.

Jeg skal være brutalt ærlig. Jeg trodde lenge at jeg ikke kom til å være her for å feire denne dagen. Men her er jeg altså. Med finstasen på og med noe godt i glasset. Greit nok så våknet jeg kanskje ikke til frokost og sang på senga, men jeg er i live. Og det betyr mer enn noe annet.

Det er mye jeg skulle ønske at var annerledes med mitt liv. Men jeg må ikke glemme hvor heldig jeg er. Jeg har tak over hodet, nok mat til å mette, og ikke minst så har jeg folk rundt meg som jeg vet bryr seg. Det er dagen i dag et bevis på.

Kontrastene er likevel litt store. Mobilen min durer i ett sett. Hilsener renner inn. Men på sykehuset er det få som nevner noe. Nåvel så er jeg på en psykiatrisk avdeling, og jeg hadde ikke forventet noe heller. Det skal sies at jeg fikk en forsiktig bursdagsklem av primærkontakten min tidlig på morgenen. Og det betydde så uendelig mye. Jeg har tross alt bursdag, men er på et sykehus.

Jeg sov urolig natt til i dag. Faktisk våknet jeg rundt klokken 2, gira og tent som et lys. Jeg pleier å si at bursdager ikke betyr noe for meg, og at det ikke er så viktig å bli feiret. Vel, det er løgn. For inne meg finnes et lite bursdagsbarn som rett og slett ønsker å feire livet. Frem med champagnen og finstasen. Bukke, nikke, neie, snu oss omkring. Jeg fyller år!

Hurra! Hurra! Hurra!

Nattevaktkaffe

Klokken er kvart over sju. Jeg har vært våken siden fire. I skrivende stund sitter jeg i hjørnet mitt i den store sofaen på stua.

I hånden min har jeg en kaffekopp som jeg har fylt med nattevaktkaffe (les: sterk som fy). På ørene har jeg P3morgen, og akkurat nå snakker de om hva som er meningen med livet.

Jeg faller, som vanlig, litt inn og ut av samtalen, men jeg koser meg faktisk litt her jeg sitter.

For det er noe magisk med slike morgenstunder. Den stille og på grensen til meditative stunden før resten av byen også våkner.

Jeg bestemmer meg for at dette skal bli en bra dag. Jeg bestemmer meg for å suge til meg hver eneste solstråle, men også for at ta i mot de regndråpene som måtte komme. Uansett hva denne dagen vil bringe, så er jeg klar!

Jeg er en av de heldige

Jeg har blitt lagt i belter. Holdt fast. Holdt nede på gulvet. Blitt tvangsmedisinert. Jeg har fått blåmerker etter basketak. Og jeg har blitt holdt igjen mot min egen vilje. Alt dette på psykiatrisk avdeling. Likevel er jeg en av de heldige. Det mener jeg. Og her kommer hvorfor.

Jeg var 16 år gammel da en henvisning ble sendt til BUP fra helsestasjonen. Med svart hettegenser og røde merker på håndleddet kom jeg inn i systemet. Jeg fikk hjelp allerede som 16-åring. Og jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært i dag om ikke det hadde vært for det.

Jeg kan fremdeles huske den første samtalen jeg hadde. Det luktet vanilje i terapirommet. Det hang bilder av solnedganger på veggene. Og en stor klokke tikket jevnlig over utgangsdøren. Alt var sånn passe irriterende. Og terapeuten, hun var sikkert i 50-årene. Ikke noe galt med henne, det er jeg sikker på. Men jeg var livredd. Redd for å ha gjort noe feil. I tillegg til å være deprimert og suicidal som 16-åring, så var jeg også på god vei inn i barnevernets systemer. Det var altså mye å stå i den tiden.

Men jeg fikk hjelp.

Jeg er en av de heldige. For jeg fikk hjelp i tidlig alder. Det er jeg overbevist om. I dag finnes det køer i norsk psykisk helsevern som ikke ligner grisen. At man må vente i månedsvis på et ”kanskje-svar” når livet viser seg som mørkest, det blir helt feil for meg. Er det virkelig slik at det må stå om liv eller død for at man når frem til hjelpeapparatet? Eller er alt litt tilfeldig?

Jeg kjenner folk som har det kjempetungt, som lever med mørke tanker daglig, og som har strekt ut en hånd for å få hjelp, men som ikke blir møtt. Det er skremmende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i et land som Norge, ikke kan hjelpe folk som ber om det.

Men jeg fikk jo hjelp.

Det er kanskje lett for meg å si. Som har fått hjelpen nærmest påtvunget i så mange år. Men jeg har også vært i den situasjonen, hvor jeg selv har bedt om hjelp. Men da har jeg da for faen meg fått det. Hvorfor gjelder ikke dette for alle?

Bent Høie, hvis du leser dette. Hvor mange liv må gå tapt? Hvor langt skal vi tøye strikken? Vi lever i et av verdens rikeste land, det burde da være mulig å yte forsvarlig helsehjelp til de som trenger det. Jeg kjenner ei jeg som fikk en henvisning til psykologhjelp. Hun ventet tålmodig i måneder med angst og selvmordstanker før hun fikk svar. Og svaret var nei. Hva vil du at jeg som venninne skal si til henne?

Jeg fikk jo hjelp. Og i tidlig alder. Jeg var kanskje en av de heldige. Som kom inn under systemet tidlig. Men hva med alle de andre? Det bor over 5 millioner mennesker i Norge. Over 50 % av oss vil få en psykisk lidelse. Er det ikke på tide at psykiske lidelser blir likestilt med de fysiske. Kropp og sjel henger jo sammen. Så kjære Bent Høie. Kan du ikke være så snill å gjøre noe med disse ventekøene, som jo blir dødens venteværelse for en del. Tenk at liv kan reddes.

For en ukes tid siden tok ei venninne av meg sitt eget liv. Og det var ikke en hvilken som helst venninne heller. Dette var Tine. Som jeg som 16-åring ble kjent med inne på psykiatrisk avdeling. Det er klart at når man møtes på sitt mørkeste, så gjør det noe med en. Tine og jeg ble etterhvert godt kjent, og gode venner. Nå er hun ikke her mer. Tine fikk, som meg, hjelp, men kanskje var man for sent ute med å gi riktig hjelp. Jeg vet ikke. Jeg er ingen ekspert. Men jeg er et menneske, akkurat som deg. Og jeg vet noe om hva som føles bra og ikke.

Likevel vil jeg understreke at jeg er en av de heldige. I dag er jeg 28 år gammel og tvangsinnlagt på psykiatrisk. Det gjør vondt. Veldig vondt. Og jeg skulle ønske jeg kunne bestemme selv. Men jeg blir i det minste ikke gitt opp.

Jeg får jo hjelp.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiskhelsevern #psykiatri #BentHøie #politikk