13.september 2016 tok jeg fatt i gullpennen min på alvor. Det er nå snart 3 år siden. Og jeg har aldri angret siden. Jeg startet med å dele et par enkle, men tøffe dagboksnotater fra min tid som innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg gjorde dette mest for egen terapi, men gleden var stor da jeg oppdaget at andre også ville lese. Og at folk ville jeg skulle skrive mer.

Åpenhet er veldig viktig for meg. Åpenhet avler mer åpenhet. Vi lever tross alt bare 1 gang, så det er viktig å snakke om alle disse viktige tingene vi mennesker må igjennom, som jo kan være både vonde og utfordrende. Alvorlige psykiske lidelser trenger ikke å være farlig, men det å ikke snakke om det. DET kan være farlig.

Jeg har brukt mine egne erfaringer fra å være psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus, korte og lengre opphold. Jeg fortsatte å skrive, som egen terapi. Men får stadig vekk tilbakemeldinger om at det også kan hjelpe andre. Det er sterkt. Det er verdifullt.

Bloggnavnet mitt er jo Elineredderverdenlitt. Ergo, jeg ønsker å hjelpe verden, med mine erfaringer, litt. Altså med det lille jeg kan bidra med.

Jeg har vært så heldig å få snakke med Statsmister Erna Solberg, hvor vi diskuterte forbedringsmuligheter i psykiatrien. Det ble en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg ble jo invitert dit på grunn av en kronikk jeg skrev i Dagsavisen som handlet om tvangsmedisinering. Tiden som fulgte fikk jeg stadig vekk trykket kronikker om psykisk hele i forskjellige aviser og nettsider. Dette har jeg vokst mye på. Jeg føler meg både sett og hørt.

Faktisk ble jeg også leid inn for å holde foredrag på en DPS her i Oslo om det å stå utenfor samfunnet med en psykisk lidelse. I tillegg ble jeg også nevnt på Stortinget av nåværende stortingspresident, Tone Trøen. Etter VGs avsløringer om beltelegging. Det var stort for meg. Det får meg hvertfall til å tenke at noe kanskje har kommet frem. Og det betyr så uendelig mye.

Da jeg, høsten 2018, ble kontaktet av NRK for å være med på innspillingen til programmet Sinnssykt, var jeg ikke i tvil. Jeg var kanskje nervøs for kameraene, og litt for å kludre det til med min nervøsitet, men det var så mange fine folk rundt meg som passet på at dette skulle bli et helt fantastisk program. Så jeg følte meg godt ivaretatt. Spesielt av skjønne, modige Cecilie Kåss Furuseth. Og programmet, det ble en suksess. Angrer ikke på det heller.

Jeg er fylt med takknemlighet for det lille jeg har fått bidra med de siste 3 årene, med tanke på å opplyse folk om psykisk helse, og om alvorlig psykisk sykdom.

Mye har også skjedd for meg personlig disse 3 årene. Jeg måtte avbryte studiet jeg gikk på på grunn av psykisk sykdom, og nok en lengre innleggelse ventet på meg, Det har vært tøffe tak. Mange tøffe samtaler med behandlere, og mange tøffe innleggelser, kortere og lengre.

Jeg har nok dessverre fått oppleve mye vondt i psykiatrien, mye bruk av tvang. Dette er vanskelig. Men jeg klarer likevel å skimte noen lysglimt. Og disse lysglimtene har ansikter, hender, bein, og et hjerte – akkurat som meg. Man må ikke glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker som ofte er i en sårbar situasjon. Enten du er pasient eller pleier – vi er alle bare mennesker. Og mennesker kan gjøre feil, men de kan søren meg gjøre mye godt og.

Min siste innleggelse var et 5 måneders langt opphold. Jeg holdt på å miste motet flere ganger. Men på grunn den tiden, og på grunn av fantastiske mennesker rundt meg, som virkelig ville hjelpe, så kom jeg styrket ut av det på den andre siden. Jeg kom inn med en schizoaffektiv lidelse (som jeg jo har levd med siden 2015). Men etter en lang og krevende utredning kom jeg ut med 3 nye diagnoser.

1) Uspesifisert psykose. 2) Posttraumatisk stresslidelse. 3) Dissosiativ fuge.

For meg kan det være det samme hva man kaller det. Diagnoser er (skal være) ferskvare, og de definerer aldri meg eller deg som person. Jeg er meg, uavhengig av hva de fremmedordene der betyr. Det viktigste er hvordan man har det, og om man får god hjelp.

Tilbake til denne bloggbursdagen, som nå nærmer seg. Da jeg satt på Espresso House med macen min den dagen i september 2016 og formulerte mitt aller første blogginnlegg, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle holde det gående så lenge. Men 3 år har altså snart gått. Det er litt på grunn av meg. Men mest av alt på grunn av deg som leser. Tusen, tusen takk! Jeg hadde aldri trodd at jeg til og med kunne få meg venner på grunn av denne bloggen. Internett ass.

Gleder meg til neste 3 år.

Eline

Til minne om Liv Sofie Selset, min Mommi

Hvite blomster,
jeg ser de overalt

Vet ikke om de kan se meg,
ei heller om de kan høre meg,
men de er her

Og jeg er her

Jeg snakker til de,
det er bare gode ord

Jeg håper de ser,
jeg håper de hører

Hvite sommerfugler,
de er overalt

Jeg vil fange en,
ha en der for alltid,
men det går ikke

De er frie,
men jeg fortsetter å snakke til de,
bare gode ord

Jeg håper de ser,
jeg håper de hører

Det er kjærlighet i luften,
det kjenner jeg

Jeg våknet tidlig i dag. Det er varmt, men litt regn i luften. Jeg kler på meg. Det er de samme klærne siden forrige uke. Beina er fortsatt like tunge. Som sement.

Men på et magisk vis beveger de seg likevel. Skritt for skritt. Det er tungt å puste, men hjertepumpa går.

Jeg kommer meg til kafeen. Den samme jeg har vært på de siste dagene. Hjørnet mitt er ledig. Og jeg behøver ikke lenger si noe ved disken. Svart kaffe? Sitte her? Jeg nikker og smiler forsiktig.

Jeg setter meg ned og fyrer opp en røyk. Og i noen minutter får jeg en liten pustepause.

Jeg tenker på henne nesten hele tiden. Og når jeg ikke gjør det gjør det bare vondt. Men dette er vondt. Det kommer jeg ikke unna. Dette kan jeg ikke løpe fra. Men jeg vil ikke løpe fra det heller. Jeg vil være her. For henne.

Jeg er her. For henne. Det vil jeg alltid være.

Med Louis Armstrong på ørene tar jeg meg selv i å kikke opp på himmelen. Selv om jeg ikke finnes religiøs, så lurer jeg på om hun kan se meg. Jeg lurer på om hun kan høre meg. Og jeg lurer veldig på hvordan hun har det.

Mommi?
Kan du høre meg?
Kan du se meg?
Var du redd?
Er du redd nå?

Jeg vil bare holde rundt deg.
Jeg vil bare snakke med deg.
Jeg vil le med deg.

Selv om ting er ufattelig tøft nå, så kjenner jeg en styrke jeg aldri før har kjent. Jeg tror det er fordi en del av henne bor i hjertet mitt.

Jeg føler alle ser på meg. Det er bare det at jeg er usynlig. Fult publikum. Men scenen er tom. Best å holde seg unna. Jeg er her, uten å være her. Best å komme seg unna. Men det er vanskelig å vite hvor jeg skal av når jeg ikke vet hvor jeg er. Hele kroppen er nummen.

Jeg forsøker å åpne munnen, men ingen lyd kommer ut. Jeg forsøker å løfte beina, for alt jeg vil er å løpe. Men ingenting skjer. Jeg titter ut av vinduet. Nok en fin sommerdag. Og jeg som skulle ønske det var vinter. Ja, så har jeg kanskje nådd bunnen.

Jeg har hvertfall sluttet å grave.

Kjære Eline,
Du vil aldri bli alene. Jeg skal være med deg. Uansett. Jeg er her. Uansett. Du skjønner det kanskje ikke nå, men etterhvert vil du forstå. Jeg skal holde hånden din. Jeg skal tørke tårene dine.

Det kommer til å ordne seg.

Det er lørdag formiddag. Vi er i begynnelsen av juli. Det er sommer. Norsk sommer. Solen gjemmer seg godt bak skyene. Men det regner ikke. Ikke akkurat nå. Jeg har akkurat sagt hadet til mormoren min. Vi delte en sigarett og tok en kaffe før jeg takket for meg og gikk mot toget. Er du sikker på at alt er bra? Spurte hun. Joda, svarte jeg og presset frem noe som kunne ligne et smil.

Så gikk jeg.

Men alt er ikke bra. Alt kan jo umulig være bra. Likevel er det noe nå som ikke stemmer. Og jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med. Kanskje er det best jeg holder kjeft. Folk tror vel jeg er gæren. Det siste jeg vil er å ryke inn på psykiatrisk igjen.

Men alt er ikke bra. Alt kan umulig være bra. Nå er det noe som ikke stemmer. For jeg vet ikke om jeg egentlig finnes. Om jeg virkelig eksisterer. Nå er det 1 måned siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset, og det er jo mye som er bra. Tror jeg da. Men likevel.

Jeg ringte moren min. Hun svarer alltid. Det er trygt. Hei Eline. Jeg ble stille. Trodde ikke gråten skulle komme så fort. Hallo?! Hei, hikstet jeg. Hva er galt nå, Eline?

Ja, hva faen er galt nå Eline? Kan jeg ikke bare fungere? Jeg er så møkk lei. Selv ikke cider nummer 4 klarer å dempe angsten min. Og å ta flere piller – det vil jeg bare ikke. Jeg føler jeg sitter på en karusell jeg ikke klarer å komme meg av. Som om jeg har hatt den fyllekula og rusa meg til tusen, og har den fylleangsten. Det er bare det at uansett hvor mye vann jeg drikker, og uansett hvor mange turer jeg går, ja så blir det ikke bedre.

Ikke nå.

Jeg burde aldri ha sagt høyt at jeg hadde det bra. For nå har jeg jinxet hele opplegget. I det minste burde jeg ha banket i bordet mens jeg sa det. Ja, livet går opp og ned. Det er jeg fullstendig klar over. Og det er vel kanskje ytterpunktene som gir oss litt å kjenne på. Vi trenger ytterpunktene. Det tror jeg.

Men alt er ikke bra. Alt kan umulig være bra.

Hallo? Eline, er du der? Jeg vet ikke jeg. Jeg vet faktisk ikke om jeg er her. Jeg tar frem hendene mine, og gnir de i hverandre. De er svette, som alltid. Det kjenner jeg. Men om de finnes – det vet jeg ikke.

Jeg tar en slurk av cider nummer 5. Bare for å slippe å kjenne på usikkerheten. Ja, for den er kanskje det verste. Den, og ambivalensen. Skal jeg sove, eller ikke. Skal jeg spise, eller ikke. Skal jeg ta medisiner, eller skal jeg ikke? Har jeg noe valg egentlig?

Det eneste jeg vil er å komme ut av kroppen min. Jeg vil slippe unna mitt eget hode. For tankene spinner raskere enn Thundercoaster på Tusenfryd. Jeg vil av denne karusellen nå, før jeg kaster opp.

Hei Eline. Du skulle hatt ny injeksjon for et par dager siden. Det er viktig at du kommer til avdelingen slik at dette blir gjort. Ha en fin dag.

Ha en fin dag? Hm.. Det var merkelig. Jeg vil da ikke ha noen ny injeksjon. Men en fin dag, det tar jeg gjerne imot. Lurer på hvor jeg kan få tak i det. Og på hvor mye det koster. Skattepengene er borte, og mastercardet er makset. God sommer Eline.

Jeg tar en slurk til av halvliteren min. Jeg tenker på mamma. Og på mormor. De fineste menneskene i verden. Hadde det ikke vært for de så hadde jeg ikke vært her. Så enkelt er det. Men hvordan ble de så sterke. Og hvorfor er jeg så svak?

Alt er ikke bra. Men alt kan umulig være bra. Kanskje er dette forbigående. Men inntil da… Jeg skal finne ut av dette. Det må jeg bare. Jeg nekter å gi meg. Jeg har tross alt kommet langt.

Togturen til Oslo S fra Lillestrøm har aldri før vært så lang. Det var de lengste 10 minuttene i mitt liv. Tårene bare rant. Jeg klarte ikke stoppe. Men det er ikke farlig å gråte. Faktisk kan det gjøre litt godt. Det verste er å tvile på min egen eksistens. Da jeg kom frem til Oslo S tok jeg frem hendene mine igjen. Jaja, så lyser de hvertfall ikke. Ting har kanskje vært verre før, tenkte jeg. Eller sa jeg det høyt?

Jeg vet faktisk ikke lenger.

Jeg skulle bare gå en tur, sa jeg gråtkvalt. Jeg tvinnet fingrene mine godt inn i hverandre. Hendene var klamme. Har du tid til en liten prat, spurte jeg forsiktig. Jeg turte ikke se henne inn i øynene engang.

Jeg har tid til en lang prat og jeg, svarte sykepleieren med en varm stemme. Og med ett følte jeg meg litt mindre til bry.

Jeg skulle bare gå en tur, begynte jeg på nytt. Fremdeles med gråten i halsen. Jeg stoppet opp, og det ble stille igjen. Prøv å finne ord, sa hun.

Jeg skulle bare gå en tur, men så ble jeg redd. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, eller hva jeg skulle lete etter. Men jeg måtte ut.

Du skulle bare gå en tur, sa hun spørrende. Fortsatt med en varm stemme.

Ja. Jeg skulle bare gå en tur. Men jeg trodde ikke jeg skulle bli så redd. Jeg trodde ikke jeg skulle bli så skuffet. Skuffet over meg selv. Over livet. Jeg forstår ikke hvorfor ting må være så vanskelig.

Tårene fortsatte å komme. Jeg tror kanskje jeg er sliten, sa jeg.

Det er klart du er sliten. Det ville hvem som helst ha vært med lite søvn og mat. Og når du i tillegg løper rundt og leter etter svar på noe du ikke vet hva er, ja så forstår jeg godt du blir sliten.

Jeg skulle bare gå en tur, fortsatte jeg. Det ristet i beina mine. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, men tårene hadde sluttet å komme. Og når jeg kjente etter så følte jeg meg faktisk litt bedre.

Ja, for er det ikke litt slik at delt sorg halverer sorgen? Jeg er ikke i den minste tvil. En god samtale er bedre enn en tablett ellet to.

Nå er den her. Sommeren altså. Endelig. Tiden alle har sett frem til. Eller, de fleste kanskje. Men ikke jeg. Og jeg tror dessverre det finnes flere som meg. Flere som gruer seg til ferie, kortere åpningstider, og færre avtaler.

Jeg har ikke rukket å tenke så mye over denne problematikken før nå. Jeg er jo nylig utskrevet fra sykehus, og har vært opptatt med overgangen til hjemmet. På mange måter har jeg svevd på den rosa skyen der oppe, som jeg tidligere bare glimtvis har sett synet av.

Men nå er den altså her. Sommeren. Sees om ca 3 uker da, god sommer Eline! Det var det siste hun sa til meg. Behandleren min. God sommer ja! Svarte jeg før jeg i det hele tatt rakk å tenke. God sommer..

Foto: Marte Horvei

Men blir dette virkelig en god sommer? Jeg som i utgangspunktet sterkt misliker høytider, helligdager og ferier. Og dette vet jeg at jeg ikke er alene om. Men vi er jo alle pent nødt til å forholde oss til det.

Uansett, jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg venner og familie som er her, jeg har i tillegg et sikkerhetsnett fra helsevesenets side. Så selv om behandleren min er på ferie en stund fremover så er jeg ikke helt overlatt til meg selv. Det finnes mange mennesker der ute som ikke har noen å gå til når stormen herjer som verst. Det er trist. Sånn bør det nemlig ikke være.

Jeg har nok ofte en tendens til å påpeke ting fra psykiatrien som ikke fungerer så godt. Det er selvsagt viktig. Men minst like viktig er det å gi oppmerksomhet til de tingene som faktisk fungerer og som er positivt.

Jeg er langt i fra noen solskinnshistorie. Det vet dere som har fulgt meg en stund. Men jeg vet å sette pris på god hjelp og behandling når jeg først får den. Og jeg mener det når jeg sier jeg er en av de heldige. Ja, jeg har vært igjennom mye vondt i psykiatrien. Mye unødvendig tvang, beltelegging, og medisinering mot min vilje. Men jeg blir ikke gitt opp. Og det er mye positivt som har skjedd mellom mine negative linjer. Jeg kom inn i voksenpsykiatrien i 2014, og jeg går til behandling på samme sted enda.

Nå som behandleren min er ute i ferie så har de skreddersydd en plan for meg. For i tillegg til samtaler og en kontaktperson på sykehuset, så har jeg også mulighet til å bli fulgt opp fra en her i bydelen. Eller, mulighet og mulighet. Det er kanskje noe jeg må. Men jeg blir i det minste ivaretatt. Men denne planen har med høy sannsynlighet noe med å gjøre at jeg nylig ble utskrevet etter en innleggelse på 5 måneder.

Hva slags ferieplaner har du da Eline? Var det ei som spurte meg om i dag. Oi, tenkte jeg. Jeg har jo faktisk ingen planer. Og et par måneder uten planer virker ikke særlig lokkende akkurat nå.

Men nå er den altså her. Sommeren altså. På tide å nyte det som nytes kan. For plutselig er den faktisk over. Sommeren altså.

På mange måter føler jeg at jeg puster inn ny luft, og det føles så godt så godt. Folk spør hvordan det går med meg etter en 5 måneders innleggelse. Hvordan har du det egentlig nå, Eline?

Vel, den jeg overrasker mest med svaret er nok meg selv. For jeg har det virkelig bra. Ting går bra. Virkelig bra. Og jeg er mer stabil enn på lenge. Det er nesten så jeg ikke vil si det høyt. Fordi jeg er redd for å jinxe det. Jeg er rett og slett redd for å si høyt at jeg har det bra. Kanskje mest av alt fordi jeg er redd det ikke vil vare. Kanskje er jeg redd for at jeg ikke fortjener lykken. Denne velværen.

Men det gjør jeg.

Tross denne velværen, denne slags nyforelskelsen, har jeg i dag virkelig grått ut øynene mine. Jeg møtte en person i dag som betyr mye for meg. Nemlig min polikliniske behandler. Vel, så er det sunt å gråte litt innimellom. Men i dag føltes det ikke godt, og jeg klarte ikke å slutte. Jeg tar det absolutt ikke som noe nederlag, for jeg synes det er godt å vise følelser. Det er bare det at jeg ikke forsto hva som skjedde. Jeg forsto ikke meg selv og tårene mine.

Når jeg får vondt et sted, det å være fysisk eller psykisk, så forsøker jeg alltid å leke litt detektiv. Jeg prøver alltid å finne årsaken bak. Det ble vanskelig i dag. For i utgangspunktet var jeg glad, lettet, og kanskje til og med litt stolt. Men jeg så nok alt annet enn stolt ut der jeg satt hikstende i den beige stolen hennes og ristet på hodet.

Nå er denne samtalen et par dager siden, og jeg klarer ikke la være å spille den over igjen inne i hodet mitt. Jeg tror årsaken ligger i forskjellige ting. Det er jo klart at det gjør noe med en å være innlagt på sykehus over så lang tid. Jeg har hatt pleiere rundt meg 24/7. Jeg har hatt tilgang på profesjonell omsorg og på veiledning døgnet rundt. Og nå, nå er jeg hjemme igjen. Det er ingen som stopper meg om jeg vandrer ut av huset midt på natten. Det er ingen som ser meg når tårene renner. Og dette er helt klart en overgang.

Misforstå meg rett – jeg er evigglad for å være hjemme igjen. Utskrivelsen forrige uke kom i grevens tid. Og jeg har det virkelig bedre enn på lenge. Poenget mitt er vel bare at det har vært, og er, en overgang. Og overganger er ikke alltid enkle. Men livet skal kanskje ikke være enkelt.

Tilbake til denne detektimen min. Hvorfor gråt jeg så forferdelig intenst inne hos behandler. Overgangen fra døgn til hjem er uten tvil en del av svaret. En annen del tror jeg handler om hvilke forventninger jeg har. Både til meg selv og til andre.

I det siste har jeg jobbet en del med det jeg og sykehuset har kalte for livsprosjektet mitt. Dette vil jeg nok komme mer tilbake til på et senere tidspunkt. Men kort oppsummert handler det om mine mål for livet. Mål om å bo, om å jobbe, og om å ha det så bra som mulig.

Siden jeg kom hjem har jeg kastet og ryddet i hyller og skap til kramper har tatt meg. Jeg har dratt med meg faren min på IKEA (unnskyld pappa!). Jeg har deltatt på yogatimer. Jeg har startet opp frivillighetsarbeid. Jeg har besøkt familie og venner. Jeg har vært på festival. Og jeg har begynt jobbsøkerprosessen igjen. I tillegg til å ha fulgt opp poliklinisk behandling. Alt dette for å markere det dette er – en ny start.

Mange vil nok kanskje bremse meg litt ved å påpeke at det faktisk bare er ni dager siden jeg ble utskrevet. Men de som kjenner meg godt vet hvor utålmodig jeg kan være til tider. Og er det noe jeg får flass av, så er det å vente.

La meg spole tilbake fem måneder i tid. Jeg sitter i sofaen hos en psykologspesialist. En sykepleier er også tilstede. Vurderingen og samtalen starter. Jeg vet jo at de skal hjelpe meg, men jeg er reddere en noen gang. Alt jeg hører er at jeg er syk, og at jeg trenger å være på sykehus.

Selv om det er mye som har gått i glemmeboken kan jeg fortsatt huske hvordan jeg slet med å finne ord. Kroppen føltes nummen. Og det jeg tenkte aller mest på klarte jeg ikke si høyt.

Tankene mine stokket seg. Og ansiktet mitt hadde mimikken til en stein. Jeg husker tvilen jeg hadde. På alt og alle. På om min virkelighet egentlig var virkelig. Jeg husker jaget jeg hadde. Jaget etter å finne svar. Svar på noe jeg ikke visste hva eller hvor var. Jeg kan huske en intens desperasjon. Et intenst ønske om å avslutte det hele. Men der satt jeg altså i en sofa, uten håp, men med mennesker rundt meg, klare til å hjelpe.

Nå, fem måneder senere, sitter jeg i den samme sofaen. Med de samme menneskene rundt meg. Men denne gangen har jeg håp.

I dag er en merkelig dag. En dag full av forskjellige følelser. Du husker kanskje den følelsen du våknet med på julaften som liten. Sommerfuglene i magen. Gleden. Spenningen. Og masse håp. Litt sånn er det for meg i dag. Jeg våknet tidligere enn vanlig. Akkurat som om kroppen visste det skulle skje noe spesielt. Jeg hoppet hvertfall opp av sengen før vekkerklokken ringte. Jeg glemte til og med å lage meg kaffe på vei til badet. Men jeg stoppet opp foran speilet og sa høyt til meg selv, jeg skal skrives ut i dag. Og så kom tårene. Helt ukontrollert.

Kanskje ikke så rart at følelsene veksler litt akkurat i dag. Det er to årstider siden jeg ble innlagt. Fem måneder er lang tid. Og litt som på julaften veksler dagen i dag veldig mellom latter og gråt.

Mye har skjedd i løpet av disse månedene. Det har uten tvil vært den tøffeste tiden i mitt liv, men jeg mener det når jeg sier at jeg kommer ut styrket i andre enden. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive den lettelsen jeg føler på nå. Og ikke minst all den nye optimismen jeg har fått lagret. Det har vært hard jobbing. Både for de ansatte og for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Men god psykisk helse kommer ikke gratis.

Uten å nevne alt jeg har lært ved denne innleggelsen har jeg lyst til å fokusere litt på det som kanskje har vært den viktigste lærdommen for meg. Nemlig at det går an å stå i det som gjør vondt. At jeg ikke går i stykker når jeg snakker om vanskelige ting. At angst ikke er farlig. Og at det finnes mennesker der ute som bryr seg.

Dette er ting jeg har hørt før, og som jeg har tenkt at virker logisk. Men jeg har ikke tatt det ordentlig til meg. Det nytter jo ikke lese teori om ikke det fungerer i praksis. Vel, la oss bare si at jeg nå har vært igjennom den heftigste praksisperioden i mitt liv. Jeg har vært så heldig at jeg har fått prøve og feile med trygge folk rundt meg over en lengre periode. Og når jeg ikke har hatt håp, så har personalet på sykehuset båret håpet for meg.

Tilbake til den følelsen man kanskje kan få på julaften. Man har kanskje en del forventninger om at alt skal være fint og flott. Men så blir det kanskje litt mer stress og mas enn forventet. Kanskje blir man skuffet for at realiteten ikke står til forventningene.

Nå som jeg skrives ut har jeg en del forventninger. Jeg er full av spenning, optimisme og håp. Men folkens, det tar tid å komme seg etter lengre periode med sykdom. Det gjelder enten det er fysisk eller psykisk. Og kanskje særlig hvis man har vært lenge på sykehus. Noe av det jeg har vært aller mest redd for har vært å bli institusjonalisert. At jeg til slutt skulle gå i ett med veggene på sykehuset fordi jeg har vært der så lenge.

Det har altså ikke skjedd, og det kan jeg takke mange av de fantastiske menneskene på sykehuset for. For uansett hvor dårlig jeg har vært så har de tviholdt på det friske i meg. Men den aller største takken retter jeg faktisk til meg selv. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten den innsatsen jeg selv har gjort.

Vi mennesker trenger andre mennesker for å klare oss her i livet. Det er jeg ikke i tvil om. Noen ganger er det en prat vi trenger. Noen ganger trenger vi å dele stillhet. Noen ganger trenger vi kanskje en klem. Mens noen ganger kan det hende vi trenger noen som bærer håpet vårt for en.

Jeg har vært så heldig å ha hatt mennesker som har båret håpet for meg en god stund. Men nå, nå er jeg klar for å bære det selv.

Vi ønsker å kvalitetssikre behandlingen du får, sa hun. Jeg ble stille en god stund. Faktisk så stille at jeg kunne høre tankene rase gjennom hodet mitt. Kvalitetssikring, tenkte jeg. Hva betyr egentlig det?

Vi er usikre på om du har rett diagnose, og på om behandlingen du får er rett, fortsatte behandleren. Hjertet mitt dunket. Og det i raskere tempo enn tankene mine, som fortsatte å rase. Hva om jeg har hatt feil diagnose? Hva om behandlingen jeg har fått de siste 4-5 årene har vært feil? Jeg kjente jeg ble redd. Faktisk følte jeg for å kaste opp der jeg satt.

Tiden etter denne samtalen har jeg vært igjennom en utredning for å finne ut av veien videre. Selv om jeg ble stresset, redd og kvalm, så er jeg glad for at jeg og plagene mine blir tatt på alvor. Jeg ønsker jo å få best mulig behandling. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv. Uavhengig av en schizoaffektiv lidelse.

Vi har tro på deg, og på at du kan få det bedre, sier de på avdelingen. Det hjelper litt på. Vi trenger alle noen som har tro på oss. Vi er da bare mennesker.

Men tilbake til denne kvalitetssikringen. Hvorfor nå? Og hva tenker vi fremover?

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk sykehus utallige ganger. De siste årene har jeg faktisk vært mer på sykehus enn hjemme. Men denne innleggelsen har vært spesiell tøff, etter min mening. Jeg ble innlagt i begynnelsen av januar, og her er jeg enda. Heldigvis i bedre form enn da jeg kom, men ting har tatt tid. Etter å ha kokt hodene sammen fant vi ut at det var best med et pust i bakken. Det for å finne ut av hvor vi står, men mest av alt for å finne ut av hvor veien går videre.

Jeg mener det virkelig når jeg sier jeg er i bedre form. Det kan de rundt meg også bekrefte at stemmer. Men jeg må innrømme at de siste ukene også har vært vonde og vanskelige. Jeg har gjennom den siste tiden vært gjennom en utredning. Jeg har fylt ut skjemaer på skjemaer, og jeg sittet veldig mange samtaler. Vanskelige samtaler. Med sykepleiere, lege, og spesialist.

Men alt dette har jo en grunn. Og jeg føler virkelig det er et arbeid vi har gjort sammen. Nå som denne innleggelsen nærmer seg slutten kan jeg med hånd på hjertet si at jeg føler meg lettet. En 5 måneders lang periode på sykehus nærmer seg slutten, og jeg skal snart hjem for godt. Det er med skrekkblandet fryd jeg pakker sekken min. Men optimisten i meg kjenner at det venter noe godt.

Jeg ble innlagt med en schizoaffektiv lidelse, og blir utskrevet uten. Det føles rart, men samtid ikke. Jeg er meg uansett. Og en diagnose er bare en ferskvare. Jeg føler meg roligere nå enn på lenge, og jeg føler jeg er i trygge hender.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på hva slags diagnose(r) jeg har. Enda. Men det dreier seg fortsatt om psykoseproblematikk. Ordet dissosiasjon er også nevnt. Vi forsøker alle å forstå meg på best mulig måte. Og jeg tenker fremdeles, etter mange år i psykiatrien, at det finnes hjelp å få. Heldigvis.

Grunnen til at jeg deler dette er ikke fordi diagnosen(e) er så viktig. Det som betyr noe er jo behandlingen jeg får, og om den hjelper. Da kan det være det samme hva sykdommen heter så lenge hjelpen hjelper.