En ny start

På mange måter føler jeg at jeg puster inn ny luft, og det føles så godt så godt. Folk spør hvordan det går med meg etter en 5 måneders innleggelse. Hvordan har du det egentlig nå, Eline?

Vel, den jeg overrasker mest med svaret er nok meg selv. For jeg har det virkelig bra. Ting går bra. Virkelig bra. Og jeg er mer stabil enn på lenge. Det er nesten så jeg ikke vil si det høyt. Fordi jeg er redd for å jinxe det. Jeg er rett og slett redd for å si høyt at jeg har det bra. Kanskje mest av alt fordi jeg er redd det ikke vil vare. Kanskje er jeg redd for at jeg ikke fortjener lykken. Denne velværen.

Men det gjør jeg.

Tross denne velværen, denne slags nyforelskelsen, har jeg i dag virkelig grått ut øynene mine. Jeg møtte en person i dag som betyr mye for meg. Nemlig min polikliniske behandler. Vel, så er det sunt å gråte litt innimellom. Men i dag føltes det ikke godt, og jeg klarte ikke å slutte. Jeg tar det absolutt ikke som noe nederlag, for jeg synes det er godt å vise følelser. Det er bare det at jeg ikke forsto hva som skjedde. Jeg forsto ikke meg selv og tårene mine.

Når jeg får vondt et sted, det å være fysisk eller psykisk, så forsøker jeg alltid å leke litt detektiv. Jeg prøver alltid å finne årsaken bak. Det ble vanskelig i dag. For i utgangspunktet var jeg glad, lettet, og kanskje til og med litt stolt. Men jeg så nok alt annet enn stolt ut der jeg satt hikstende i den beige stolen hennes og ristet på hodet.

Nå er denne samtalen et par dager siden, og jeg klarer ikke la være å spille den over igjen inne i hodet mitt. Jeg tror årsaken ligger i forskjellige ting. Det er jo klart at det gjør noe med en å være innlagt på sykehus over så lang tid. Jeg har hatt pleiere rundt meg 24/7. Jeg har hatt tilgang på profesjonell omsorg og på veiledning døgnet rundt. Og nå, nå er jeg hjemme igjen. Det er ingen som stopper meg om jeg vandrer ut av huset midt på natten. Det er ingen som ser meg når tårene renner. Og dette er helt klart en overgang.

Misforstå meg rett – jeg er evigglad for å være hjemme igjen. Utskrivelsen forrige uke kom i grevens tid. Og jeg har det virkelig bedre enn på lenge. Poenget mitt er vel bare at det har vært, og er, en overgang. Og overganger er ikke alltid enkle. Men livet skal kanskje ikke være enkelt.

Tilbake til denne detektimen min. Hvorfor gråt jeg så forferdelig intenst inne hos behandler. Overgangen fra døgn til hjem er uten tvil en del av svaret. En annen del tror jeg handler om hvilke forventninger jeg har. Både til meg selv og til andre.

I det siste har jeg jobbet en del med det jeg og sykehuset har kalte for livsprosjektet mitt. Dette vil jeg nok komme mer tilbake til på et senere tidspunkt. Men kort oppsummert handler det om mine mål for livet. Mål om å bo, om å jobbe, og om å ha det så bra som mulig.

Siden jeg kom hjem har jeg kastet og ryddet i hyller og skap til kramper har tatt meg. Jeg har dratt med meg faren min på IKEA (unnskyld pappa!). Jeg har deltatt på yogatimer. Jeg har startet opp frivillighetsarbeid. Jeg har besøkt familie og venner. Jeg har vært på festival. Og jeg har begynt jobbsøkerprosessen igjen. I tillegg til å ha fulgt opp poliklinisk behandling. Alt dette for å markere det dette er – en ny start.

Mange vil nok kanskje bremse meg litt ved å påpeke at det faktisk bare er ni dager siden jeg ble utskrevet. Men de som kjenner meg godt vet hvor utålmodig jeg kan være til tider. Og er det noe jeg får flass av, så er det å vente.

Utskrivelse i dag – Jeg er klar for å bære håpet mitt selv

La meg spole tilbake fem måneder i tid. Jeg sitter i sofaen hos en psykologspesialist. En sykepleier er også tilstede. Vurderingen og samtalen starter. Jeg vet jo at de skal hjelpe meg, men jeg er reddere en noen gang. Alt jeg hører er at jeg er syk, og at jeg trenger å være på sykehus.

Selv om det er mye som har gått i glemmeboken kan jeg fortsatt huske hvordan jeg slet med å finne ord. Kroppen føltes nummen. Og det jeg tenkte aller mest på klarte jeg ikke si høyt.

Tankene mine stokket seg. Og ansiktet mitt hadde mimikken til en stein. Jeg husker tvilen jeg hadde. På alt og alle. På om min virkelighet egentlig var virkelig. Jeg husker jaget jeg hadde. Jaget etter å finne svar. Svar på noe jeg ikke visste hva eller hvor var. Jeg kan huske en intens desperasjon. Et intenst ønske om å avslutte det hele. Men der satt jeg altså i en sofa, uten håp, men med mennesker rundt meg, klare til å hjelpe.

Nå, fem måneder senere, sitter jeg i den samme sofaen. Med de samme menneskene rundt meg. Men denne gangen har jeg håp.

I dag er en merkelig dag. En dag full av forskjellige følelser. Du husker kanskje den følelsen du våknet med på julaften som liten. Sommerfuglene i magen. Gleden. Spenningen. Og masse håp. Litt sånn er det for meg i dag. Jeg våknet tidligere enn vanlig. Akkurat som om kroppen visste det skulle skje noe spesielt. Jeg hoppet hvertfall opp av sengen før vekkerklokken ringte. Jeg glemte til og med å lage meg kaffe på vei til badet. Men jeg stoppet opp foran speilet og sa høyt til meg selv, jeg skal skrives ut i dag. Og så kom tårene. Helt ukontrollert.

Kanskje ikke så rart at følelsene veksler litt akkurat i dag. Det er to årstider siden jeg ble innlagt. Fem måneder er lang tid. Og litt som på julaften veksler dagen i dag veldig mellom latter og gråt.

Mye har skjedd i løpet av disse månedene. Det har uten tvil vært den tøffeste tiden i mitt liv, men jeg mener det når jeg sier at jeg kommer ut styrket i andre enden. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive den lettelsen jeg føler på nå. Og ikke minst all den nye optimismen jeg har fått lagret. Det har vært hard jobbing. Både for de ansatte og for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Men god psykisk helse kommer ikke gratis.

Uten å nevne alt jeg har lært ved denne innleggelsen har jeg lyst til å fokusere litt på det som kanskje har vært den viktigste lærdommen for meg. Nemlig at det går an å stå i det som gjør vondt. At jeg ikke går i stykker når jeg snakker om vanskelige ting. At angst ikke er farlig. Og at det finnes mennesker der ute som bryr seg.

Dette er ting jeg har hørt før, og som jeg har tenkt at virker logisk. Men jeg har ikke tatt det ordentlig til meg. Det nytter jo ikke lese teori om ikke det fungerer i praksis. Vel, la oss bare si at jeg nå har vært igjennom den heftigste praksisperioden i mitt liv. Jeg har vært så heldig at jeg har fått prøve og feile med trygge folk rundt meg over en lengre periode. Og når jeg ikke har hatt håp, så har personalet på sykehuset båret håpet for meg.

Tilbake til den følelsen man kanskje kan få på julaften. Man har kanskje en del forventninger om at alt skal være fint og flott. Men så blir det kanskje litt mer stress og mas enn forventet. Kanskje blir man skuffet for at realiteten ikke står til forventningene.

Nå som jeg skrives ut har jeg en del forventninger. Jeg er full av spenning, optimisme og håp. Men folkens, det tar tid å komme seg etter lengre periode med sykdom. Det gjelder enten det er fysisk eller psykisk. Og kanskje særlig hvis man har vært lenge på sykehus. Noe av det jeg har vært aller mest redd for har vært å bli institusjonalisert. At jeg til slutt skulle gå i ett med veggene på sykehuset fordi jeg har vært der så lenge.

Det har altså ikke skjedd, og det kan jeg takke mange av de fantastiske menneskene på sykehuset for. For uansett hvor dårlig jeg har vært så har de tviholdt på det friske i meg. Men den aller største takken retter jeg faktisk til meg selv. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten den innsatsen jeg selv har gjort.

Vi mennesker trenger andre mennesker for å klare oss her i livet. Det er jeg ikke i tvil om. Noen ganger er det en prat vi trenger. Noen ganger trenger vi å dele stillhet. Noen ganger trenger vi kanskje en klem. Mens noen ganger kan det hende vi trenger noen som bærer håpet vårt for en.

Jeg har vært så heldig å ha hatt mennesker som har båret håpet for meg en god stund. Men nå, nå er jeg klar for å bære det selv.

Jeg har ikke lenger diagnosen schizoaffektiv

Vi ønsker å kvalitetssikre behandlingen du får, sa hun. Jeg ble stille en god stund. Faktisk så stille at jeg kunne høre tankene rase gjennom hodet mitt. Kvalitetssikring, tenkte jeg. Hva betyr egentlig det?

Vi er usikre på om du har rett diagnose, og på om behandlingen du får er rett, fortsatte behandleren. Hjertet mitt dunket. Og det i raskere tempo enn tankene mine, som fortsatte å rase. Hva om jeg har hatt feil diagnose? Hva om behandlingen jeg har fått de siste 4-5 årene har vært feil? Jeg kjente jeg ble redd. Faktisk følte jeg for å kaste opp der jeg satt.

Tiden etter denne samtalen har jeg vært igjennom en utredning for å finne ut av veien videre. Selv om jeg ble stresset, redd og kvalm, så er jeg glad for at jeg og plagene mine blir tatt på alvor. Jeg ønsker jo å få best mulig behandling. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv. Uavhengig av en schizoaffektiv lidelse.

Vi har tro på deg, og på at du kan få det bedre, sier de på avdelingen. Det hjelper litt på. Vi trenger alle noen som har tro på oss. Vi er da bare mennesker.

Men tilbake til denne kvalitetssikringen. Hvorfor nå? Og hva tenker vi fremover?

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk sykehus utallige ganger. De siste årene har jeg faktisk vært mer på sykehus enn hjemme. Men denne innleggelsen har vært spesiell tøff, etter min mening. Jeg ble innlagt i begynnelsen av januar, og her er jeg enda. Heldigvis i bedre form enn da jeg kom, men ting har tatt tid. Etter å ha kokt hodene sammen fant vi ut at det var best med et pust i bakken. Det for å finne ut av hvor vi står, men mest av alt for å finne ut av hvor veien går videre.

Jeg mener det virkelig når jeg sier jeg er i bedre form. Det kan de rundt meg også bekrefte at stemmer. Men jeg må innrømme at de siste ukene også har vært vonde og vanskelige. Jeg har gjennom den siste tiden vært gjennom en utredning. Jeg har fylt ut skjemaer på skjemaer, og jeg sittet veldig mange samtaler. Vanskelige samtaler. Med sykepleiere, lege, og spesialist.

Men alt dette har jo en grunn. Og jeg føler virkelig det er et arbeid vi har gjort sammen. Nå som denne innleggelsen nærmer seg slutten kan jeg med hånd på hjertet si at jeg føler meg lettet. En 5 måneders lang periode på sykehus nærmer seg slutten, og jeg skal snart hjem for godt. Det er med skrekkblandet fryd jeg pakker sekken min. Men optimisten i meg kjenner at det venter noe godt.

Jeg ble innlagt med en schizoaffektiv lidelse, og blir utskrevet uten. Det føles rart, men samtid ikke. Jeg er meg uansett. Og en diagnose er bare en ferskvare. Jeg føler meg roligere nå enn på lenge, og jeg føler jeg er i trygge hender.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på hva slags diagnose(r) jeg har. Enda. Men det dreier seg fortsatt om psykoseproblematikk. Ordet dissosiasjon er også nevnt. Vi forsøker alle å forstå meg på best mulig måte. Og jeg tenker fremdeles, etter mange år i psykiatrien, at det finnes hjelp å få. Heldigvis.

Grunnen til at jeg deler dette er ikke fordi diagnosen(e) er så viktig. Det som betyr noe er jo behandlingen jeg får, og om den hjelper. Da kan det være det samme hva sykdommen heter så lenge hjelpen hjelper.

Når festen tar slutt

Det er 18.mai. Jeg har vært sosial alle de siste dagene, på alle mulige måter. Det hele ble toppet med et vel så heftig brak i går. Frokost i parken, korps ved slottet, koldtbord hos familien. Fantastisk? Ja. Men jeg? Jeg ble sliten.

Jeg er nok ikke den eneste som i går holdt pusten og sugde inn magen. Ikke nok med at bunaden var for liten (noe som er en selvtillittsknekk for en hver), jeg hadde også startet på mitt liv utenfor de hvite fire veggene. Og med det mener jeg psykehuset.

Jeg er takknemlig. Faktisk ekstremt takknemlig for at jeg kunne feire med familie og venner. Ikke bare fordi jeg er så heldig å ha både familie og venner rundt meg, men også fordi jeg kunne feire utenfor psykehuset. Likevel kom alt dette med en bismak. Det er rart det der. Hvordan man aldri blir fornøyd.

Men jeg var glad. Det vet jeg. For glad er en følelse jeg kan kjenne igjen. Glad, urolig, og trist. Dette er følelser jeg kjenner på til stadighet. Men i går var det glad jeg var. Og godt var det.

I de siste ukene har jeg gjort et slags sosialt eksperiment. Jeg har gått ut med ukjente mennesker i håp av å få nye vennskap. Og jammen har jeg truffet flotte folk. Jeg blir helt rørt her jeg sitter. For hendene som har blitt strukket ut til meg den siste tiden er jammen mange. Og de har vært så varme, så varme. Og jeg, jeg er takknemlig.

Men akkurat i dag. Som egentlig er en lørdag, men som kjennes ut som en søndag, er jeg litt tom. For når festen tar slutt så kommer det et tomrom. Det gjelder enten det er 17.mai, julaften, eller påske. Hvertfall i mitt tilfelle. Og det kjenner jeg på i dag.

Jeg håper på mange måter at jeg ikke er alene om å kjenne på dette. Litt fordi jeg ikke vil kjenne meg så kravstor, litt fordi jeg ikke vil bli misforstått, men mest av alt fordi jeg ikke vil være alene. For når festen tar slutt blir det nesten litt tomt i andre enden.

Det er mye som er bedre nå. Og det er det viktig at jeg tar innover meg. Men nå har det vært flere sosiale dager på rad, med tut og kjør, og det kjennes nå. Da er det viktig å huske på at det er både lov og vanlig å føle seg alene. Den følelsen vil alltid være der, men den vil også alltids gå over.

For det meste her i livet går over.

Stillheten i rommet bråker så jævlig

Dette går jo greit, sa jeg høyt for meg selv. Der satt jeg. Midt i sofaen. Helt alene. Ingen sykepleiere i sikte. Ingen antibac å lukte. Ei heller ingen hvite lys i taket. Jeg kunne høre lyden av radioen fra badet, og se synet av nok en episode friends rulle på TV’n. Litt for å overdøve styrken av mine egne tanker, litt for å kjenne på å bestemme omgivelsene selv, men mest av alt for nok et desperat forsøk på å prøve å slappe av. For å finne ro.

Stillheten i rommet bråker så jævlig.

Dette kommer til å gå fint, fortsatte jeg. Og for første gang på lenge, og da snakker vi måneder, kjente jeg at jeg virkelig mente det. Dette kommer til å gå fint. Det virker kanskje ikke så mye, men håpet er der uansett nå. Og det kjennes faen så godt.

Men selv om håpet endelig er der er det likevel som om noe mangler. Jeg trenger å fylle livet mitt. Det er akkurat som om jeg har et svart hull i magen min som jeg ikke klarer å fylle selv. Ikke med mat engang.

Overgangen fra å være innlagt på døgnavdeling til å komme hjem og bo hjemme alene snakkes det for lite om. Jeg står midt oppi denne overgangen nå. Og etter å ha vært innlagt siden januar er det ikke bare bare å skulle stå på egne ben. Jeg kommer fra å bli hjulpet og pleid av nesten bare hyggelige mennesker døgnet rundt, til å komme hjem til en tom leilighet. Dette ville nok vært krevende for en hver.

Jeg pleier å tøffe meg og si at jeg bare vil hjem. At bare jeg kommer hjem igjen, bare jeg blir skrevet ut, ja så vil ting falle på plass og bli bra. Men det er vel et stykke fra sannheten. Det krever faktisk en del. Og det krever vel kanskje aller mest av meg. Det er på tide at jeg igjen spiller hovedrollen i mitt eget liv.

Men det er jo interessant og se hva som skjer med et menneske etter å ha vært innlagt over så lang tid. La meg bare få understreke at jeg har, gjennom disse månedene, fått veldig tett og god hjelp. Jeg vil også si at jeg er så heldig å være på et helt annet stadium i dag, en jeg var den kalde januardagen jeg ble innlagt. Jeg er også veldig takknemlig for all god hjelp, for alle gode samtaler, for alle de snille menneskene som har forsøkt å gi meg god hjelp og oppfølging.

Med det sagt, det gjør noe med enn å være innlagt over så langt tid. Jeg går fra å ha døgnbemanning rundt meg over flere måneder til å bo helt alene. Selv om jeg liker å tenke at jeg vil klare meg selv, så er det liten tvil om at jeg nå står ovenfor en stor utfordring. Kanskje større enn jeg kunne tenkt. For denne overgangen var jeg ikke forberedt på. Vi mennesker er jo vanedyr. Det finnes lite vi ikke klarer å venne oss til. En tvangsinnleggelse inkludert.

Likevel, jeg er optimistisk. Jeg ser endelig lyst på fremtiden igjen. Jeg har en følelse av at jeg har det beste i vente her i livet. Og den følelsen skal jeg ta vare på. Når jeg nå er hjemme alene på døgn tre kjenner jeg sakte men sikkert på noe som ligner mestringsfølelse. Og den ønsker jeg så innmari velkommen.

Jeg kommer til å få til dette, sier jeg høyt igjen. Dette gjentar jeg et par ganger, ganske så høyt også. Jeg prøver å overdøve lyden i rommet av både radio og TV, og innser at jeg faktisk kan skru volumet ned et par hakk.

Jeg lukker øynene. Tenker på hvor heldig jeg er. Denne runden har virkelig vært vanskelig. Og jeg er så utrolig lei meg for hva jeg har utsatt mine nærmeste for. Og jeg er uendelig takknemlig for at de fremdeles er der for meg. Hva skulle jeg gjort uten dem. Vi mennesker trenger hverandre, det er det liten tvil om.

Kanskje nettopp derfor er det så viktig at den fasen jeg er i nå, tiden mellom døgnbehandling og hjem, blir brukt tid på å snakke ordentlig om.

Det blir stille. Volumet fra radioen og TV’n er skrudd alt for lavt, det innser jeg nå. Stillheten i rommet bråker så jævlig. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg tåler styrken på tankene mine. Ikke enda. På sikt kanskje. Ja. Men inntil da skrur jeg volumet høyere. Jeg lar på nytt radioen surre og gå i bakgrunnen, synkront med en eller annen friends episode på TV’n.

Men jeg er ikke i tvil. Jeg kommer til å klare det. Dette kommer til å gå fint.

Eline

Så mange kloke ord

Fortiden får vi ikke gjort så mye med.

Fremtiden vet vi lite om.

Det eneste vi egentlig har er øyeblikket her og nå.

Du må lete der du står.

Du er akkurat passe.

Vi bærer håpet ditt for deg.

Så mange kloke ord. Så mange gode tanker.

Så mange snille mennesker.

Så liten tid.

I mine hender

Jeg våknet helt gjennomvåt av svette. Mareritt igjen. Lettelsen strøk over meg som et varmt teppe et par knappe sekunder, før virkeligheten slo ned igjen. Skulle ønske at det jeg våknet til også bare var en drøm. Men det var det ikke. Langt i fra. Alt var like ekte som tårene nedover kinnene mine.

Jeg kledde på meg og gikk ut. Lukten av pollen traff nesen min. Men det gjorde ingenting. Fuglene kvitret om kapp. Og solen blendet ansiktet mitt. Det hele var egentlig ganske fint. Men også litt trist.

Da jeg kom hit var det mørkt omtrent døgnet rundt. Og nå er vi på god vei inn i en annen årstid.

Plutselig var vi her, sa jeg og plukket opp en hestehov. Nesten som om jeg snakket til den. Den kunne i hvertfall lytte. Den lyttet uten å si noe spesielt tilbake. Og på en merkelig måte føltes det trygt.

Nå. 5 måneder senere. Har nesten alt blitt lysere. Ja, til og med håret mitt. Det eneste som ikke har blitt lysere er mitt innerste indre. Hjertet mitt. Hodet mitt. Det blir faktisk ikke mørkere enn dette, fortsatte jeg til hestehoven. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg moste blomsten mellom hendene mine.

Noe så skjørt og vakkert. Og i mine hender.

Skulle ønske jeg var dem

Jeg så ei jente komme gråtende ut fra poliklinikken. Hun løp.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så en mann smile da han ble skrevet ut fra døgnposten.
Skulle ønske jeg var han.

Jeg så overlegen komme kjørende i bil til jobb.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så sykepleierne le. De skulle sammen til lunsj.
Skulle ønske jeg var dem.

Jeg så en dame sykle avgårde. Håret hennes flagret i vinden.
Skulle ønske jeg var henne.

Jeg så fuglene fly fra tre til tre.
Skulle ønske jeg var dem.

Siden sist

Siden sist har jeg feiret bursdagen min. Ganske så heftig også. Vi snakker vafler og brus. Både venner og familie var til stede på min 28-årsdag. Og det beste av alt var at jeg fikk feire nesten hele dagen utenfor sykehuset.

Siden sist har jeg vært på skrivekurs. Egentlig var dette et kurs kun ment for ansatte på sykehuset, men på et fiffig vis fikk jeg også innpass, og det kunne ikke ha passet meg bedre.

Siden sist har jeg fått avlyst en tur til New York. Sykehuset mener jeg ikke er klar for en slik tur enda, og har derfor avlyst reisen. Jeg ble veldig lei meg. Men heldigvis er det noe som heter både reiseforsikring og legeerklæring. Og ja, New York forsvinner ikke med det første.

Siden sist har jeg spist ute på restaurant med min beste Roy. Av forskjellige grunner er det ikke ofte jeg gjør dette, men sist søndag spiste vi ute, og det var helt nydelig.

Siden sist har jeg gått ca 171.000 skritt. De som kjenner meg godt vet jo hvor mye jeg elsker å gå. Jeg har null problemer med å gå 20-30.000 skritt per dag. I dette tidspunktet har jeg heldigvis fått gått en del selv om jeg fremdeles er innlagt. Jeg har kanskje ikke nådd noen personlig rekord, men 171.000 skritt på en uke vil jeg si er ganske bra.

Siden sist har jeg hørt mye på musikk. Awake av Fay Wildhagen, Bad Guy av Billie Eilish, og Obsessed av Ina Wroldsen har alle gått på repeat. Og det på full guffe. Det er rart hva musikk kan gjøre med oss. Med humøret. Jeg for min del bruker ofte musikk som terapi, og ofte kan det gi bedre effekt enn sobril.

Siden sist har jeg spist ca 10 stk croissant. Det er kanskje imponerende i seg selv, men selv om jeg klarer å skrive det riktig betyr ikke det at jeg klarer å uttale denne saftigheten. Men godt er det.

Siden sist har det kommet en sak om meg på NRK.no. Jeg legger ved linken: https://P3.no/pa-leting/ . Her er info om meg, om hvorfor jeg er med i NRK-serien Sinnssykt, og litt om hva schizoaffektiv lidelse er.