Starten på resten av mitt liv!

Ta en titt på bildet. Hva ser du?

La oss ta det åpenbare først. En helt nydelig kjole! Dette er ikke en vanlig kjole. Dette er min «depot-injeksjons-frie-kjole», som jeg er sikker på at har magiske evner. Nylig kjøpt til meg selv for å markere at årevis med tvang i psykiatrien er over. Ikke mer psykofarmaka mot min vilje. Ikke mer avmakt, blåmerker eller frykt. Noe som er verdt finstasen på en ellers så vanlig og grå dag. Se på bildet igjen. La oss ta det ikke så åpenbare. En sliten kropp. Sliten, men lettet kropp. Årevis med indre og ytre kamper er over. Jeg skal spare dere for en detaljert historikk. Overskrifter som tvangsmedisinering, fastholding, og beltelegging gir ikke hyggelig lesestoff. Jeg deler nok mye, men ikke alt. Men de som vet det vet.

Det føles litt som om jeg har vært i en tørketrommel. Jeg gråter og ler om hverandre. Men puster lettet ut. Det er starten på resten av mitt liv. Og jeg gleder meg!

Som om livet sto på spill

Hallo! Kaffen din er klar, hørte jeg noen si. Jeg la ikke merke til køen som plutselig var bak meg. Vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der. Alt forsvant et øyeblikk, inkludert meg selv.

På vei til et av mine mange hjørner, midt mellom to av byens vakreste grønne lunger. Med kaffen i den ene hånden og med notatboka i den andre. En nummen kropp med kort pust. Blikket mitt var vendt ned mot skoene mine hele veien til hjørnet. Hvite joggesko med røde detaljer. Rødt ja. Jeg løftet forsiktig blikket. Som om livet sto på spill, begynte jeg å telle røde ting rundt meg. En stol ved vinduet. En dame med rød bluse. Kaffemaskinen med røde blinkende tall. En gutt med rød caps. Alarmen ved døra var også rød. Det var fem røde ting jeg kunne se. Ting som var rundt meg. Ting som var her og nå. Ting som eksisterer.

For om jeg kan se ting så eksisterer det vel. Hva da med de tingene man ikke kan se, men som eksisterer likevel. Som vennlighet, empati, og håp. Det er noe som ikke stemmer. En gjenkjennelig følelse av å ha glemt noe viktig, som sprer seg som ugress i kroppen. Som om jeg overser noe. Som en forbannelse som ikke vil slippe tak. Jeg skanner hjernen ofte for svar. Skriver liste på liste, i tilfelle det skulle dukke opp noe nytt.

Men der satt jeg å telte røde ting, som om livet sto på spill.

Vaktmester Eline på jakt etter verktøy

Hei fine lesere! Nå er det en stund jeg har skrevet noe her. Men etter å ha mottatt noen meldinger fra dere fikk jeg, for første gang på lenge, lyst til å skrive et innlegg. På forhånd ber jeg om unnskyldning for litt dårlig stemning, men livet skjer.

Jeg har ikke gått gått under jorda. (Bare nesten de siste dagene). Den siste perioden har jeg hatt litt ulike prosjekter gående. Et personlig bokprosjekt, et foto-prosjekt, og et rydde-prosjekt for å nevne noen. Angående sistnevnte så har det vært et forsøk på å frigjøre plass i hodet. Jeg har nemlig hørt at om det er kaotisk på innsiden så kan det hjelpe å rydde på utsiden. Vel, nå er det omtrent ekko i leiligheten og det er mer kaotisk på innsiden enn noen gang. Det kjennes som om jeg har sniffet bruspulver til frokost, og som om hodet mitt ikke kan romme flere tanker. Ergo den iherdige ryddingen. I tillegg har jeg lekt både rørlegger og elektriker. Noe som har vært på godt og vondt. Godt, fordi det gir mestringsfølelse å fikse opp i ting selv. Vondt, fordi ting ikke blir bra nok, ryddig nok, rent nok. Det var nesten så jeg brøt ut i gråt fordi en dimmer jeg hadde kjøpt på Clas Ohlson ikke passet lysbryteren. Jeg har egentlig hatt mye god energi. Litt for mye god energi kanskje. Men noe har endret seg den siste tiden. Veien fra blidfis til irritable tante Skår har blitt kortere og kortere.

Tanken om å bli vaktmester har slått meg. Men det er mulig det krever litt mer kompetanse? For spesielt interesserte kan jeg meddele at det faktisk finnes en egen vaktmester-skole. Som liten var min drøm å bli flyvertinne. For jeg syns de var så fine å se på. (Litt tynt grunnlag kanskje). 25 år senere vurderer jeg å bli vaktmester. (Ikke fordi jeg syns de er fine å se på, men fordi de får ting gjort). Jeg har jo lenge snakket varmt om verktøykassa mi. En hver vaktmester med respekt for seg selv må jo ha en verktøykasse. Min kasse har jeg gjennom år fylt opp med gode mentale verktøy. Som egenomsorg, landingsøvelser, og håp. Men den siste tiden har jeg rydda så mye at jeg også har ryddet vekk verktøykassa. Jeg har sikkert lagt den et lurt sted. Litt for lurt siden jeg sliter med å finne den igjen. Den dukker nok opp når du slutter å lete, var det noen som sa til meg. Hvordan det skal kunne gå stiller jeg meg undrende til. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men har en sånn merkelig følelse av at jeg har glemt noe viktig. Og at jeg må finne ut av det, fordi noe stort skal skje. Uten at jeg vet hva det er heller.

Det slår meg nå at jeg kanskje må begynne litt på nytt igjen. Skaffe meg en ny verktøykasse. En større en. En mer solid en. En kasse jeg kan fylle med nye øyne. Kanskje det er noe vi skal gjøre sammen? Jeg er jo langt fra alene om å streve litt psykisk. Ei heller alene om å ha opparbeidet meg noen tips og triks. Forslag til verktøy taes i mot med takk! Til dere som har sendt meg meldinger – Tusen hjertelig takk! Jeg blir helt rørt. Jeg håper dere som leser har det så bra som mulig! Så skrives vi plutselig igjen.

Eline

2017 vs 2021

Det er ikke bare tiden (eller blusene) som skiller disse bildene. Når jeg ser på kvinnen til venstre blir jeg oppriktig lei meg. For bak det lille smilet var det mye vondt. Jeg ser masse usikkerhet og angst. Det var en tid jeg tilbrakte mye tid på sykehus, og fikk medisiner jeg ikke ville ha. Når jeg ser på bildet til høyre kjenner jeg at jeg blir stolt. Sånn skikkelig. For i 2021 er jeg på et mye bedre sted. – Noe jeg har jobbet, og fremdeles jobber, beinhardt for. Litt etter litt har jeg fått tilbake tryggheten. Litt etter litt har jeg fått selvtillit. Kanskje krever det en viss alder å kjenne på den tryggheten jeg nå endelig gjør. For personlig opplever jeg at livet bare blir bedre og bedre.

Det er klart at alt ikke er like lett i dag heller. Livet mitt er ikke bare roser. Men det tror jeg ingens liv er. Jeg har fremdeles kamper jeg kjemper. Men de tar ikke lenger like stor plass. Jeg har i dag mer plass til å leve. I løpet av årene har jeg fått mye hjelp, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten. Men litt, eller ganske mye, av æren skal jeg ha selv.

Jeg tror det er viktig å se seg litt tilbake noen ganger. Ikke for å drukne i dritt som en gang var, men for å se endringer mer tydelig. For selv om det føles som om alt står stille, så er vi i utvikling hele tiden. Og når jeg tenker på alt som har skjedd fra da jeg var 26 til jeg i dag er 30, så ser jeg optimistisk på fremtiden.

Jeg gleder meg til noe hver dag

Marmorfliser. Roomservice. Hvitt sengetøy (som ikke tilhørte et sykehus). Badekar. Og upåklagelig selskap! En kort tur med t-banen, og jeg følte jeg var utenlands. En pause i luksus. Langt fra hverdagskost. Jeg har gledet meg til denne mini-ferien siden jeg fikk den i gave på bursdagen min. Det gjør så godt å glede seg til noe. Å telle ned dagene til noe stort. En natt på Grand føltes som en ukes storbyferie. Kanskje ikke så rart når man ellers har vært svært blottet for inntrykk.

Jeg tror vi alle trenger noe å glede oss til. Stort eller smått. Et eller annet som driver oss fremover. Noe som gjør at vi ser dagene går. Noe som motiverer oss. En grunn til å stå opp om morgenen. Jeg anser meg selv som svært heldig, for jeg gleder meg til noe hver eneste dag. Det er så klart perioder hvor jeg syns det kan være mer utfordrende å finne gleder. Men heldigvis er jeg kreativ, noe som hjelper meg å se lysglimt uansett hvor mørk situasjonen føles.

Det kan være den aller første kaffekoppen. Stort sett så er det noe jeg gleder meg til. Det kan være å pynte meg litt ekstra. Ofte gleder meg jeg til å høre på musikk. Da gjerne en bestemt låt jeg hører om og om igjen. Noen ganger har jeg en planlagt tur jeg ser frem til. Noen ganger er det noen jeg skal treffe som gjøre at jeg gleder meg.

I dag har jeg for lengst drukket den første kaffekoppen. Så akkurat nå er det jeg gleder meg til en deilig gåtur til en avtale på formiddagen. Jeg gleder meg også til turer i marka, til kaféene åpner, til sommeren, og til jeg skal slutte med medisiner.

Hva gleder du deg til?

Opplevelser er uten tvil det som skaper de største gledene! Det er jo ikke «bare» opplevelsen som skaper glede. For meg er mye av lykken også i å planlegge. Tiden før selve opplevelsen, når jeg kan glede meg. I opplevelsen prøver jeg så godt jeg kan å være til stede, være her-og-nå, for å få mest mulig ut av det. Og sist, minnene man får. De varer jo evig!

Alt er mulig!

Er det en ting som er sikkert så er det at vi utvikler oss til en hver tid. Noen endringer kan være synlige, mens andre endringer skjer på innsiden. Dette skjer enten vi vil eller ei. Spennende?! Følgende kommer noen tanker jeg har gjort meg den siste tiden. Ikke ta alt for god fisk. Jeg er ingen coach eller mentaltrener. Jeg er bare Eline, som ønsker å dele noen tanker. Og kanskje kan en liten dose med motivasjon og håp nå ut til noen der ute.

Hodet og kropp henger tett sammen. Men hva skjer kroppen forandrer seg raskere enn hodet klarer å henge med? For noen år tilbake la jeg på meg ca. 20 kilo på veldig kort tid. Noe som da var en svært synlig endring. Det skjedde så fort at hodet ikke rakk å henge med. Jeg var full av skam, og vondter i kroppen. Og som om det ikke var nok at joggebuksa ble til tights, fikk jeg ukentlige råd om kosthold og trening. På det tidspunktet var jeg ikke på et godt sted, hverken fysisk eller psykisk. Det har tatt meg lang tid å kunne snakke om den perioden, og om skammen som fulgte. Men det føles ganske befriende å snakke om det nå. Det er nok fordi det er et tilbakelagt kapittel.

I dag er jeg på det jeg vil kalle et godt sted. Både kropp og hodet har det bra. Til å begynne med ville jeg bare nyte. Nå ønsker jeg å reflektere litt over den siste perioden. For om det er mulig å ha det bra, så er det vel mulig å få det til å vare? Psykologen min spurte meg hva har du gjort for å ha det bra nå? Hva har jeg gjort? Jeg. Jeg har gjort endringer! Ja jeg har fått mye hjelp opp igjennom, men jobben har jeg gjort selv. Som beviser følgende: Vi mennesker trenger andre mennesker, og – det bor mye styrke i oss som individer. For kan jeg, så kan også du.

Den siste tiden har jeg gjort flere endringer som har påvirket meg positivt. Noen av de har vært helt bevisste, kontrollerte, endringer. Mens andre har kommet litt mer av seg selv. Jmf. Snøballeffekten. Det er ingen som har kommet med pekefingeren til meg. Ingen som har bedt meg gjøre ditt eller datt. Ingen gode råd. Jeg nådde en aldri så liten bunn. Derfra kunne jeg 1. Grave meg lenger ned. Eller 2. Bruke styrken som bor i meg til å bygge meg opp. Lite gir meg mer mestringsfølelse enn å nå mål jeg har satt meg.

Noen endringer skjer helt ubevisst. Da gjerne over tid. Som for eksempel et nytt tankemønster. En annerledes måte å se verden på. Andre endringer er bevisste. Endringer som vi selv kontrollerer, fordi vi har et ønske om det. Ta min røykeslutt som eksempel. Jeg er heldigvis utstyrt med stahet og viljestyrke. Hadde det ikke vært for det, så ville jeg nok ha røkt som en skorstein fremdeles. Å endre vaner er ikke en enkel sak. Kanskje har man brukt et helt liv på å bygge et mønster. Et mønster man har grodd litt fast i. Men det er langt fra umulig. Har man en indre motivasjon til endring tror jeg man kan komme lang.

Hvordan takler vi endringer i livet? Kanskje til og med endringer vi ikke kan styre? Endringer kan oppleves både vondt og utfordrende. Den gode nyheten derimot er at vi mennesker har evnen til å tilpasse oss. Menneskehjernen er bygd slik at den alltid vil kunne endres. Kult?!

Et siste stikk

Mandag folkens! Beste dagen i uka, etter min mening. Og det fine er at den kommer hver syvende dag. Jeg gledet meg så mye til en ny uke i går at jeg slet med å sove. Det bobler litt over for tiden. Det er kanskje litt mye armer og bein, men det nytes. Egentlig er det ikke så rart. Jeg har flere ting å rope hurra for. Hver eneste celle i kroppen jubler. Og det er ikke bare fordi jeg har begynt å bevege meg mer.

Som 16-åring svelget jeg min første pille for psykisk sykdom. 14 år har gått, og i løpet av den tiden har jeg fått i meg utallige mengder med ulik type psykofarmaka. Medikamenter jeg ikke klarer å uttale navnet på engang. Og det har vært mye tvang. Jeg har kommet ut av telling på hvor mange ganger jeg har blitt holdt fast, og fått injeksjoner mot min vilje. Som om disse traumatiske hendelsene ikke var nok har jeg også måttet tåle bivirkninger. I perioder har jeg følt meg som en zombie, blottet for følelser. Nå kan jeg lukte frihet og selvstendighet. For det er min kropp. Jeg ønsker hverken å trigge eller skremme. For det finnes mye god hjelp der ute. Antipsykotika er kanskje det rette for noen. Men nå er det på høy tid at jeg får prøve meg uten. Og det, det er verdt å feire. Jeg vurderer sterkt å troppe opp i bunaden når det siste stikket treffer huden min. Men det blir kanskje å dra det litt langt. Eller?

Nok psykofarmaka-prat. I dag skal jeg delta på en trim-gruppe igjen. Jeg som tidligere har fnyst av organisert trening fnyser ikke lenger. For der er det jammen mye endorfiner å hente. For ikke å snakke om mestringsfølelsen. Men endorfiner og mestring kan hentes fra andre steder enn fysisk aktivitet. Del gjerne med meg hva som funker for deg! Sånn helt på tampen vil jeg bare ønske deg en strålende mandag. Lag deg en god dag. Vær snill mot deg selv. Du er verdt det!

Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?!

Som et slags eksperiment skal jeg se hvor langt det er mulig å dra det. Denne gode driven. Dette fantastiske vinduet jeg nå har. Hvor bra er det mulig å ha det? Dette kan virke som et skryteinnlegg, det er det ikke ment som. Ønsket mitt er å spre håp, og kanskje til og med inspirere en eller to der ute. For klarer jeg, så klarer du óg.

I går startet jeg dagen med å hoppe rett i treningstøy, for så å helle nedpå en halvliter (vann). Så freset jeg rett opp til Sognsvann, der deltok jeg på en trimgruppe (!!!). Og på vei hjem klippet jeg av meg halve håret. Hva blir det neste? Jeg vet ikke, enda. Men jeg gleder meg uansett.

For typ en måned siden fikk jeg en vekker. Min første reaksjon var å gå rett i skammekroken. Men etter å ha sittet der en stund fant jeg ut at jeg kunne bruke denne energien på en bedre måte. Derfor mobiliserte jeg det jeg hadde og tok en 1.80. Hei og hallo fra den andre siden. Man skal aldri si aldri, men jeg vil ikke tilbake. Forandringer i livet skjer enten vi vil eller ei. Men er det ikke spennende å tenke på at vi kan påvirke retning?! Og det selv med de minste endringene. Det krever noe av en å endre vaner. Ganske mye faktisk. Men det er ikke umulig. Man må bare ha et ønske, så er man allerede godt i gang. Enten det er fysiske endringer, eller mentale, så må man ha en slags motivasjon. Dette er sikkert åpenbar info for mange, men for meg har det altså tatt ca 30 år å forstå. For det er jeg, og bare jeg, som setter begrensningene.

Enn så lenge nyter jeg dette gode vinduet. Det er nesten så jeg er redd for å gjøre ytterligere endringer, for jeg vil ikke ødelegge driven. Men jeg skal ikke bli for komfortabel, for ønsket om utvikling er der.

Ut av komfortsonen

Vi er alle ulike, men på samme tid er det også mye som er likt. I det siste har jeg utfordret meg selv litt på den sosiale fronten. Uredd, men litt redd likevel. Med en slags skrekkblandet fryd har jeg pushet meg selv litt ut av komfortsonen. Kanskje handler det om personlig usikkerhet. Mest sannsynlig. Selv om jeg er kontroll-freak, men anser jeg meg selv som både impulsiv og eventyrlysten på samme tid. Dette er faktisk en artig blanding det går an å kombinere har jeg funnet ut.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn type avslappet person som tar ting som det kommer, og som det alltid løser seg for. Men det vet vi alle at jeg ikke er. Jeg er vel en mini Nasse Nøff, med mulighet for utvikling til en Ole Brumm. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt. Med ikke-dømmende holdninger. Med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Med en genuin nysgjerrighet for andre. For en spennende og givende samtale oppstår sjeldent under enveiskommunikasjon. Selv om jeg ser på meg selv som lite dømmende, så har førsteinntrykk av andre mennesker mye å si. Utseende, tonefall, kroppsspråk, mimikk, og språk, er alle ting som spiller inn i et førsteinntrykk. Men jeg vet jo så godt at vi mennesker består av mange lag. Så dømmer man basert på ett enkelt treff tror jeg man kan gå glipp av potensielt fine ting. Å møte nye mennesker handler vel så mye som å gi sjanser, som det handler om å være åpen.

Jeg er ikke den som snakker mest. Er heller ikke redd for stillhet. Men blir stillheten pinlig, og ekstra lang, kan jeg ta ansvar for praten. Jeg er bare ikke så god på small talk. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har fått høre at ser tankefull ut, så ville jeg ha vært rik i dag. Og det er jeg ikke. Så krever det jo faktisk flere enn 1 person å holde i gang en god samtale. Hvertfall i de fleste tilfeller. Å møte nye mennesker er det mest spennende jeg kan gjøre. Hvorfor? For jeg lærer så mye i møte andre. Ikke bare om de andre. Men kanskje like mye om meg selv. For alle er unike individer, med helt unike historier. Med ulike erfaringer, på godt og vondt, som påvirker oss som mennesker, men også hvordan vi møter andre. Er ikke det spennende så vet ikke jeg.

Snøballeffekt

I dag var jeg ute før fuglene sang sin første strofe. Møtte ikke en eneste levende sjel på vei til dagens første stopp, Ullevålseter. Selv hvitveisen jeg gikk forbi sov. Men da solen traff øyet mitt oppe på Frognerseteren smilte jeg. Den doble cappuccinoen er nå erstattet med en ryggsekk. Og de fine blusene mine med ullundertøy og tursko. Jeg liker det. Når jeg legger meg for å sove kan jeg nesten ikke vente til det er morgen igjen. For jeg vet jeg skal oppleve nye eventyr.

Nylig hadde jeg en prat med psykologen min. Hvordan går det? Spurte han som vanlig. Bra, sa jeg. Det uten å tenke meg om. Og det var sant. Faktisk går det ganske bra, fortsatte jeg smilende. Hva er det som har gjort at ting er så bra nå? Og hvordan kan vi få det til å vare? Gode spørsmål, som fikk meg til å tenke. Jeg har en tendens til å løpe vekk fra de dumme periodene når jeg først har kommet meg litt igjen. Det er som om jeg helst vil late som om ting ikke har skjedd, og alt jeg vil er opp og fram. Denne utålmodigheten, og dette ønsket om å ha det bra, er jeg uendelig glad for at jeg har. Det er tross alt det som holder meg gående.

Etter å ha tenkt meg litt om svarte jeg at jeg selv har tatt i et skikkelig tak for denne bedringen. En god 1.80 kan man kalle det. Og i det jeg sa det høyt kjente jeg at jeg med hevet hode også er ganske stolt av egen innsats. Kanskje det er en slags snøballeffekt? At når først én god ting har skjedd så fortsetter ballen å rulle, og flere gode ting kommer min vei. Men hvordan skal jeg få dette til å vare? Jeg vet ikke helt svaret på det enda. Livet går jo opp og ned, så sannsynligheten for at dumme perioder komme igjen er stor. Uten at jeg vet det med sikkerhet, så har jeg stor tro på at det å ta vare på de gode rutinene vil være viktig. Jeg tror på at man må gjøre ting som pleier å gi en glede, selv når man ikke har lyst. For min egen del vet jeg at passivitet og inaktivitet ikke er bra. God helse kommer ikke av seg selv.

Nå som verktøykassa mi har blitt enda større, kjenner jeg meg mer rustet enn noensinne. Og det gir meg så mye håp for fremtiden.