Alt er mulig!

Er det en ting som er sikkert så er det at vi utvikler oss til en hver tid. Noen endringer kan være synlige, mens andre endringer skjer på innsiden. Dette skjer enten vi vil eller ei. Spennende?! Følgende kommer noen tanker jeg har gjort meg den siste tiden. Ikke ta alt for god fisk. Jeg er ingen coach eller mentaltrener. Jeg er bare Eline, som ønsker å dele noen tanker. Og kanskje kan en liten dose med motivasjon og håp nå ut til noen der ute.

Hodet og kropp henger tett sammen. Men hva skjer kroppen forandrer seg raskere enn hodet klarer å henge med? For noen år tilbake la jeg på meg ca. 20 kilo på veldig kort tid. Noe som da var en svært synlig endring. Det skjedde så fort at hodet ikke rakk å henge med. Jeg var full av skam, og vondter i kroppen. Og som om det ikke var nok at joggebuksa ble til tights, fikk jeg ukentlige råd om kosthold og trening. På det tidspunktet var jeg ikke på et godt sted, hverken fysisk eller psykisk. Det har tatt meg lang tid å kunne snakke om den perioden, og om skammen som fulgte. Men det føles ganske befriende å snakke om det nå. Det er nok fordi det er et tilbakelagt kapittel.

I dag er jeg på det jeg vil kalle et godt sted. Både kropp og hodet har det bra. Til å begynne med ville jeg bare nyte. Nå ønsker jeg å reflektere litt over den siste perioden. For om det er mulig å ha det bra, så er det vel mulig å få det til å vare? Psykologen min spurte meg hva har du gjort for å ha det bra nå? Hva har jeg gjort? Jeg. Jeg har gjort endringer! Ja jeg har fått mye hjelp opp igjennom, men jobben har jeg gjort selv. Som beviser følgende: Vi mennesker trenger andre mennesker, og – det bor mye styrke i oss som individer. For kan jeg, så kan også du.

Den siste tiden har jeg gjort flere endringer som har påvirket meg positivt. Noen av de har vært helt bevisste, kontrollerte, endringer. Mens andre har kommet litt mer av seg selv. Jmf. Snøballeffekten. Det er ingen som har kommet med pekefingeren til meg. Ingen som har bedt meg gjøre ditt eller datt. Ingen gode råd. Jeg nådde en aldri så liten bunn. Derfra kunne jeg 1. Grave meg lenger ned. Eller 2. Bruke styrken som bor i meg til å bygge meg opp. Lite gir meg mer mestringsfølelse enn å nå mål jeg har satt meg.

Noen endringer skjer helt ubevisst. Da gjerne over tid. Som for eksempel et nytt tankemønster. En annerledes måte å se verden på. Andre endringer er bevisste. Endringer som vi selv kontrollerer, fordi vi har et ønske om det. Ta min røykeslutt som eksempel. Jeg er heldigvis utstyrt med stahet og viljestyrke. Hadde det ikke vært for det, så ville jeg nok ha røkt som en skorstein fremdeles. Å endre vaner er ikke en enkel sak. Kanskje har man brukt et helt liv på å bygge et mønster. Et mønster man har grodd litt fast i. Men det er langt fra umulig. Har man en indre motivasjon til endring tror jeg man kan komme lang.

Hvordan takler vi endringer i livet? Kanskje til og med endringer vi ikke kan styre? Endringer kan oppleves både vondt og utfordrende. Den gode nyheten derimot er at vi mennesker har evnen til å tilpasse oss. Menneskehjernen er bygd slik at den alltid vil kunne endres. Kult?!

Et siste stikk

Mandag folkens! Beste dagen i uka, etter min mening. Og det fine er at den kommer hver syvende dag. Jeg gledet meg så mye til en ny uke i går at jeg slet med å sove. Det bobler litt over for tiden. Det er kanskje litt mye armer og bein, men det nytes. Egentlig er det ikke så rart. Jeg har flere ting å rope hurra for. Hver eneste celle i kroppen jubler. Og det er ikke bare fordi jeg har begynt å bevege meg mer.

Som 16-åring svelget jeg min første pille for psykisk sykdom. 14 år har gått, og i løpet av den tiden har jeg fått i meg utallige mengder med ulik type psykofarmaka. Medikamenter jeg ikke klarer å uttale navnet på engang. Og det har vært mye tvang. Jeg har kommet ut av telling på hvor mange ganger jeg har blitt holdt fast, og fått injeksjoner mot min vilje. Som om disse traumatiske hendelsene ikke var nok har jeg også måttet tåle bivirkninger. I perioder har jeg følt meg som en zombie, blottet for følelser. Nå kan jeg lukte frihet og selvstendighet. For det er min kropp. Jeg ønsker hverken å trigge eller skremme. For det finnes mye god hjelp der ute. Antipsykotika er kanskje det rette for noen. Men nå er det på høy tid at jeg får prøve meg uten. Og det, det er verdt å feire. Jeg vurderer sterkt å troppe opp i bunaden når det siste stikket treffer huden min. Men det blir kanskje å dra det litt langt. Eller?

Nok psykofarmaka-prat. I dag skal jeg delta på en trim-gruppe igjen. Jeg som tidligere har fnyst av organisert trening fnyser ikke lenger. For der er det jammen mye endorfiner å hente. For ikke å snakke om mestringsfølelsen. Men endorfiner og mestring kan hentes fra andre steder enn fysisk aktivitet. Del gjerne med meg hva som funker for deg! Sånn helt på tampen vil jeg bare ønske deg en strålende mandag. Lag deg en god dag. Vær snill mot deg selv. Du er verdt det!

Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?!

Som et slags eksperiment skal jeg se hvor langt det er mulig å dra det. Denne gode driven. Dette fantastiske vinduet jeg nå har. Hvor bra er det mulig å ha det? Dette kan virke som et skryteinnlegg, det er det ikke ment som. Ønsket mitt er å spre håp, og kanskje til og med inspirere en eller to der ute. For klarer jeg, så klarer du óg.

I går startet jeg dagen med å hoppe rett i treningstøy, for så å helle nedpå en halvliter (vann). Så freset jeg rett opp til Sognsvann, der deltok jeg på en trimgruppe (!!!). Og på vei hjem klippet jeg av meg halve håret. Hva blir det neste? Jeg vet ikke, enda. Men jeg gleder meg uansett.

For typ en måned siden fikk jeg en vekker. Min første reaksjon var å gå rett i skammekroken. Men etter å ha sittet der en stund fant jeg ut at jeg kunne bruke denne energien på en bedre måte. Derfor mobiliserte jeg det jeg hadde og tok en 1.80. Hei og hallo fra den andre siden. Man skal aldri si aldri, men jeg vil ikke tilbake. Forandringer i livet skjer enten vi vil eller ei. Men er det ikke spennende å tenke på at vi kan påvirke retning?! Og det selv med de minste endringene. Det krever noe av en å endre vaner. Ganske mye faktisk. Men det er ikke umulig. Man må bare ha et ønske, så er man allerede godt i gang. Enten det er fysiske endringer, eller mentale, så må man ha en slags motivasjon. Dette er sikkert åpenbar info for mange, men for meg har det altså tatt ca 30 år å forstå. For det er jeg, og bare jeg, som setter begrensningene.

Enn så lenge nyter jeg dette gode vinduet. Det er nesten så jeg er redd for å gjøre ytterligere endringer, for jeg vil ikke ødelegge driven. Men jeg skal ikke bli for komfortabel, for ønsket om utvikling er der.

Ut av komfortsonen

Vi er alle ulike, men på samme tid er det også mye som er likt. I det siste har jeg utfordret meg selv litt på den sosiale fronten. Uredd, men litt redd likevel. Med en slags skrekkblandet fryd har jeg pushet meg selv litt ut av komfortsonen. Kanskje handler det om personlig usikkerhet. Mest sannsynlig. Selv om jeg er kontroll-freak, men anser jeg meg selv som både impulsiv og eventyrlysten på samme tid. Dette er faktisk en artig blanding det går an å kombinere har jeg funnet ut.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn type avslappet person som tar ting som det kommer, og som det alltid løser seg for. Men det vet vi alle at jeg ikke er. Jeg er vel en mini Nasse Nøff, med mulighet for utvikling til en Ole Brumm. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt. Med ikke-dømmende holdninger. Med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Med en genuin nysgjerrighet for andre. For en spennende og givende samtale oppstår sjeldent under enveiskommunikasjon. Selv om jeg ser på meg selv som lite dømmende, så har førsteinntrykk av andre mennesker mye å si. Utseende, tonefall, kroppsspråk, mimikk, og språk, er alle ting som spiller inn i et førsteinntrykk. Men jeg vet jo så godt at vi mennesker består av mange lag. Så dømmer man basert på ett enkelt treff tror jeg man kan gå glipp av potensielt fine ting. Å møte nye mennesker handler vel så mye som å gi sjanser, som det handler om å være åpen.

Jeg er ikke den som snakker mest. Er heller ikke redd for stillhet. Men blir stillheten pinlig, og ekstra lang, kan jeg ta ansvar for praten. Jeg er bare ikke så god på small talk. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har fått høre at ser tankefull ut, så ville jeg ha vært rik i dag. Og det er jeg ikke. Så krever det jo faktisk flere enn 1 person å holde i gang en god samtale. Hvertfall i de fleste tilfeller. Å møte nye mennesker er det mest spennende jeg kan gjøre. Hvorfor? For jeg lærer så mye i møte andre. Ikke bare om de andre. Men kanskje like mye om meg selv. For alle er unike individer, med helt unike historier. Med ulike erfaringer, på godt og vondt, som påvirker oss som mennesker, men også hvordan vi møter andre. Er ikke det spennende så vet ikke jeg.

Snøballeffekt

I dag var jeg ute før fuglene sang sin første strofe. Møtte ikke en eneste levende sjel på vei til dagens første stopp, Ullevålseter. Selv hvitveisen jeg gikk forbi sov. Men da solen traff øyet mitt oppe på Frognerseteren smilte jeg. Den doble cappuccinoen er nå erstattet med en ryggsekk. Og de fine blusene mine med ullundertøy og tursko. Jeg liker det. Når jeg legger meg for å sove kan jeg nesten ikke vente til det er morgen igjen. For jeg vet jeg skal oppleve nye eventyr.

Nylig hadde jeg en prat med psykologen min. Hvordan går det? Spurte han som vanlig. Bra, sa jeg. Det uten å tenke meg om. Og det var sant. Faktisk går det ganske bra, fortsatte jeg smilende. Hva er det som har gjort at ting er så bra nå? Og hvordan kan vi få det til å vare? Gode spørsmål, som fikk meg til å tenke. Jeg har en tendens til å løpe vekk fra de dumme periodene når jeg først har kommet meg litt igjen. Det er som om jeg helst vil late som om ting ikke har skjedd, og alt jeg vil er opp og fram. Denne utålmodigheten, og dette ønsket om å ha det bra, er jeg uendelig glad for at jeg har. Det er tross alt det som holder meg gående.

Etter å ha tenkt meg litt om svarte jeg at jeg selv har tatt i et skikkelig tak for denne bedringen. En god 1.80 kan man kalle det. Og i det jeg sa det høyt kjente jeg at jeg med hevet hode også er ganske stolt av egen innsats. Kanskje det er en slags snøballeffekt? At når først én god ting har skjedd så fortsetter ballen å rulle, og flere gode ting kommer min vei. Men hvordan skal jeg få dette til å vare? Jeg vet ikke helt svaret på det enda. Livet går jo opp og ned, så sannsynligheten for at dumme perioder komme igjen er stor. Uten at jeg vet det med sikkerhet, så har jeg stor tro på at det å ta vare på de gode rutinene vil være viktig. Jeg tror på at man må gjøre ting som pleier å gi en glede, selv når man ikke har lyst. For min egen del vet jeg at passivitet og inaktivitet ikke er bra. God helse kommer ikke av seg selv.

Nå som verktøykassa mi har blitt enda større, kjenner jeg meg mer rustet enn noensinne. Og det gir meg så mye håp for fremtiden.

Heller sent enn aldri

I det siste har jeg hatt en liten (stor) åpenbaring. Hvem andre, med meg, har brukt tid på å snakke kroppen sin ned? Rekk opp ei hånd. Tenk hvor mye tid, hvor mange dager, måneder, og år (!!!) det går an å være slem mot sit eget skinn.

En kropp. Kroppen. Den fantastiske maskinen. Man får kun én kropp her i livet. Om ikke det er grunn nok i seg selv til å behandle den pent, så vet ikke jeg. Men hva pent er.. vil variere fra person til person. Derfor vil du aldri finne konkrete råd eller eksempler på mat og trening her. Påfyll av bensin og fysisk aktivitet trenger vi alle. Det trenger vi ikke diskutere. Men en fasit med to streker under finnes ikke. Dessverre, eller heldigvis. For min kropp er helt unik. Og det er din óg. Fantastisk?! Derfor trenger vi også ulike ting. Så er det kanskje ikke så rart at det tar tid å bli kjent med sin egen kropp. En kropp som i tillegg er i stadig utvikling.

Nå er jeg 30 år. Livet ligger fremdeles foran meg. Men at det skulle ta meg så lang tid å forstå følgende er litt trist. Kroppen min er jo helt fantastisk. Og det akkurat som den er. Tenk på hva jeg får til med den. Som Finn Skårderud sier så fint: Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp. Jeg er kroppen min. Kropp og psyke henger ikke bare litt tett sammen. Det henger veldig tett sammen. Jeg er kroppen min. Og jeg kan ikke tro jeg ikke har behandlet den med respekt og takknemlighet før. Jeg skammer meg. Men heller sent enn aldri.

Det glade budskap

Hei til deg der ute! Hvordan går det? Jeg regner med jeg ikke er eneste som har slikket sol de siste dagene. Litt påfyll av D-vitaminer og frisk luft skal man ikke kimse av. Det gjør hvertfall noe med mitt humør. Siden sist har jeg også utforsket andre deler av byen. Jeg er som regel å finne en plass mellom Bogstadveien og Frognerparken. Vel, det var mitt forrige liv. Skal ikke ta for hardt i, men jammen er det deilig å utvide horisonten litt. I går var jeg faktisk ved sjøen og på fjellet (Huk og Frognerseteren)!

Det skjer fine ting i livet mitt nå. Større og mindre ting, som til sammen gjør meg både håpefull og drømmende når jeg tenker på fremtiden. For første gang på lenge tør jeg tenke lenger frem enn bare en uke. Jeg har nok hatt den ta-en-dag-om-gangen-mentaliteten litt lenge. Jeg er sterk nok, god nok, til å drømme større. Jeg vil ikke lenger gro fast i mitt eget diktatur. Kanskje det er de nye joggeturene som har gått til hodet mitt? For jeg føler meg nyfrelst, på grensen til forelsket. Og alt jeg vil er å spre det glade budskap. Uten å være altfor irriterende så klart.

Psykiske problemer forsvinner ikke selv om sola kommer

I dag leverer Oslo by på sitt beste. Jeg kan melde om strålende vær, fuglekvitter, og et par nye fregner her jeg sitter.

Jeg kan ikke huske sist jeg så så mange mennesker samlet på en plass. Og det gjør så forbanna godt. Her lukter ingen antibac. Bare grill og god stemning. Jeg trenger ikke musikk på ørene engang. All snakkingen fra menneskene rundt meg lager en summende lyd. En slags lyd jeg aldri trodde jeg skulle få høre igjen. Tenk at litt sol og varmere grader kan gi så mye glede. Så mye håp. Det er ikke bare naturen som våkner til live igjen, det er menneskene også. Og jeg elsker det!

Det er omtrent umulig å ikke bli litt glad av det her. Men med det sagt, så vet jeg godt at det finnes flere der ute som ikke har det så greit uansett vær og vind. Psykiske problemer forsvinner ikke bare fordi sola kommer. Dessverre. Men alt som kan hjelpe hjelper. Hvis du er en av de som ikke har det så bra, så hør meg nå – det vil bli bedre. Vær god mot deg selv. Så god du kan. Om det er å gå en tur. Liten eller stor. Om det er å danse til god musikk. Eller kanskje å pynte deg med din fineste kjole? Gråt om du klarer, bare husk å le litt etterpå. Gjør en aktivitet du liker. Sett av tid til deg selv. Det er ikke egoisme, det er egenomsorg. Snakk med naturen, den er der alltid. Den lytter.

Disse tipsene har ingen vitenskapelig grunnlag. Men etter mye prøving og feiling selv, har jeg funnet ut at dette gir meg noe. Eller, ikke bare noe. Faktisk ganske mye.

Alt som kan hjelpe hjelper

Du er sterkere enn du tror. Psykisk, men også fysisk. Du er langt fra noe persilleblad. Det bor så mye bra i deg. Du er sta, modig og tøff. Det vil få deg langt. Du er verdifull og god nok akkurat slik du er. Du fortjener gode ting. Du fortjener å ha det bra. Ta godt vare på deg selv. Det er verdt det.

Bare et eksempel på hvordan jeg jobber med å bli glad i meg selv. Det er ikke sikkert jeg tror hvert eneste ord. Men å skrive ned gode ting om seg selv har en effekt. Og alt som kan hjelpe hjelper. Hvem vet. Kanskje vil det komme en tid hvor jeg tror på ordene.

Jeg har kledd meg i kjole i dag. Som en liten finger til kulden ute. Da jeg våknet var jeg ikke spesielt god mot meg selv. Du vet, når du står foran speilet og snakker stygt om deg selv til deg selv. Men vi mennesker har valg, heldigvis. Jeg har vel alltid valgt selv hva jeg skal ha på meg (til mine foreldres fortvilelse). I dag falt valget på en nydelig blå sommerkjole. Den matchet ikke akkurat humøret mitt. Men hva litt farger gjør. Jeg har faktisk funnet frem sommerkjolene mine. I alle regnbuens farger. Som jeg gleder meg til å pynte meg for solstrålene. Overfladisk? Kanskje. Men alt som kan hjelpe hjelper.

De siste dagene har vært litt trøblete. Det er akkurat som om jeg våkner i en verden som kjennes fremmed. Som om kroppen jeg beveger ikke er min. Og når den følelsen først har satt seg er den vanskelig å bli kvitt. Det er en kjent opplevelse for meg det her, men det gjør det ikke mindre skremmende. Jeg rister på alle lemmer i et forsøk på å våkne. Sånn skikkelig. Det funker ikke. Forsøker å puste i firkant, men det virker bare provoserende. Jeg teller derfor heller alle de blå tingene jeg kan se rundt meg. Øynene faller til slutt ned på kjolen min. Og i et lite øyeblikk er jeg her. Jeg repeterer de ordene fra meg selv til meg selv. Høyt denne gangen.

Du er sterkere enn du tror. Psykisk, men også fysisk. Du er langt fra noe persilleblad. Det bor så mye bra i deg. Du er sta, modig og tøff. Det vil få deg langt. Du er verdifull og god nok akkurat slik du er. Du fortjener gode ting. Du fortjener å ha det bra. Ta godt vare på deg selv. Det er verdt det.

For alt som kan hjelpe hjelper.

På jakt etter våren

Det snør, det blåser, og solen skinner, om hverandre. Været skifter oftere enn mitt eget humør. Jeg er nok ikke den eneste som venter på at gradene skal stige oppover. Men folkens, våren den er her. Jeg vil ikke lenger kaste bort tid på å vente. For mens jeg venter skjer vakre ting. Derfor har jeg bevisst løftet blikket. Og hva fant jeg?

Joggesko på asfalt. Nybørstet asfalt. Blomster. Kirsebærtrær. Grønne spirer. Og bygningene så vakre at jeg vil kysse dem.