PAUSE.

Jeg skal forsøke å være klar som en klokke nå. I 2016 startet jeg denne bloggen. Min klare hjertesak har vært, og er fremdeles psykisk helse. Og med tiden har jeg opparbeidet en stemme. Jeg har frontet åpenhet rundt både oppturer og nedturer. Denne plattformen har vært mitt fristed. Mitt kreative rom. Et rom hvor jeg har kunnet kombinere to fine ting:

1) Åpenhet rundt psykisk helse
2) Skriving

I det siste har flere uttrykt bekymring for meg og for min psykiske helse. Med grunn. Jeg har ikke vært helt meg selv, ikke helt på plass, også kjent som litt vel frynsete. Jeg setter enormt pris på gode ord, velmenende råd, hjerter, og alle tomler opp. Tusen takk!

Målet mitt har siden en septemberdag i 2016 vært å bryte ned tabuer ved min åpenhet. Jeg vil si at vi sammen har kommet et godt stykke på vei. Men det er nok fremdeles et stykke igjen. Den kampen er jeg langt fra ferdig med. Men til og med åpenheten selv trenger pauser innimellom. Dette er min måte å sette litt grenser på. En måte ta vare på meg selv og min egen psyke.

Jeg kommer til å fortsette skrivingen. For pennen jeg balanserer mellom fingrene mine er på mange måter min ekstra lunge. Den samme pennen er fremdeles mitt sterkeste verktøy. Men kanskje er det ikke alt internett trenger å se. Jeg er bare et menneske jeg og, og i mennesker gjør feil. Ganske mange og faktisk. Det er en del av det å leve.

Derfor tar jeg en pause fra bloggen på ubestemt tid. Jeg kommer nok tilbake. En eller annen dag, i en eller annen form. Kanskje sterkere enn noensinne. Men i mellomtiden skal mitt hovedprosjekt være å ta vare på meg selv, og på min egen psykiske helse. Jeg håper inderlig at du som leser disse linjene forsøker på det samme.

Masse kjærleik fra Eline

«Det er aldri for sent å gi opp»

Jeg kan enda huske. Hvor mye jeg gråt. Jeg var så lei meg. Vi snakker maskara langt ned på anklene. Men jeg var hos mormoren min. Mulig jeg var for opptatt av mitt eget snørr. For jeg la ikke merke til at hun hentet frem en bok. Ikke før den lå i fanget mitt. «Det er aldri for sent å gi opp», sto det på forsiden. Gull på svart. Hva skjedde nå, tenkte jeg. Her sitter jeg å bader i egne tårer. Så gir min egen mormor meg en bok med den tittelen. (?!). Ser hun ikke at jeg er i store smerter. Ser hun ikke at livet mitt verker.

Men siden jeg tross alt er født nysgjerrig, måtte jeg jo undersøke boken. Det viste seg at det var en samling med tristesser, av en fyr ved navn Nils-Fredrik Nielsen. Og om du ikke vet hva en tristesse er, så fortvil ikke. Ordet, tristesse, er fransk, og betyr «tristhet», «sørgmodighet», «tungsinn», «dysterhet» eller «melankoli». En saftig betydning med andre ord.

I min familie eksiterer det som heter galgenhumor. Dessverre. Eller, heldigvis? Kanskje et fenomen som oppstår etter mange vanskeligheter. Som en måte å overleve på. Ved å bruke mørk humor. Jeg har hvertfall blitt oppdratt slik.

Bokens forord lyder slik: «Et menneskeliv er overveiende kort- og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og positiv tenkning. Det kan nok virke en stund, men ikke i lengden.»

Videre står det: «Den som erkjenner det triste, er på bølgelengde med livet selv. Og den som virkelig dyrkes det, som en mørk og frisk blomst, kan smykke seg med en deilig, livslang sorg – som man selv har elsket frem. I motsetning til alle dem som bare kommer av seg selv.»

For en mormor, tenker kanskje du. Men var hun kanskje inne på noe? Jeg kan telle på én hånd hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv. Men denne samlingen av tristesser er altså en av de. Selv om jeg ofte er optimist og har en positiv sjel, så vet jeg å sette pris på humor når den kommer. Gjerne av det mørke slaget. Slik er jeg bare bygd. Dessverre, eller heldigvis.

«Livet er fullt av gleder. Den ene slår den andre i hjel.»

«Et ensomt menneske er en ulykke. Som heldigvis kommer alene.»

«Når nøden er størst, er hjelpen nærmest borte.»

Dette må være mine favoritt-tristesser. For uansett humør får de meg til å smile. Og det takket være en nå avdød, halv-sprø mormor, som var full av humor. Heldigvis.

Med det sagt, så mener jeg ikke at man skal gi opp. Aldri. For det finnes alltid håp. Men noen ganger er det verdt tiden å stikke fingeren litt i jorda, se seg selv litt utenfra, og bare le.

La meg aldri glemme

En drøm. Du var der. Som vanlig. Det samme hvite rosehavet. Den hvite kisten. Alle de gode ordene. All kjærligheten. Det har brent seg inn i hjernehinnen. Det tøffeste jeg noensinne har gjort var å bære den kisten. Og å se bilen kjøre avgårde. Men det var ingen avskjed. Det vet jeg nå.

For du er her fremdeles. Det beviser du gang på gang. I natt bar jeg deg. På skuldrene mine. Det var ikke tungt. Likevel var jeg sliten da jeg våknet. Hva kan det bety? Å bære noen på sine skuldre. Men du er ikke bare en noen. Om det er noen jeg ønsker å bære på skuldrene mine så er det jo deg!

Jeg er heldig. For jeg ser deg enda. Ikke bare i søvne. Jeg ser deg i ting rundt meg. I solen, som varmer kinnene mine. I alle fuglene, de som stadig oppsøker meg. I den hvite sommerfuglen. Den som kretset rundt meg i parken. I den nydelige forglemmegei’en som jeg nylig gikk forbi. Du er overalt. Til en hver tid. For du bor i hjertet mitt. Og jeg bærer deg mer enn gjerne på skuldrene mine.

La meg aldri glemme. Den varme stemmen din. Alle de kloke ordene dine. Røykhosten. Den lune humoren din. Og den smittende latteren. Det er der fremdeles. Alt sammen. Og jeg vil aldri, aldri glemme.

Det viktigste er å overleve

Har mistet meg selv. Litt. Latt meg selv forsvinne. Litt. Men det finnes verre ting. De siste dagene har jeg levd i en annen verden. Min egen kanskje. Jeg gjorde det samme som liten. Lukket øynene, telte til tre, og lagde min egen verden. Mitt helt eget fristed. Et sted hvor jeg bestemte reglene. Alt fra været, til huset jeg bodde i, til fargene rundt meg, til hvordan jeg så ut, og til hvem andre som hadde adgang til stedet.

Jeg var sjefen. Presidenten av den bestemte verdenen. Eller prinsessen var det vel som oftest.

Årene har gått. Livet har skjedd. Og her er jeg. I min verden, i mitt fristed, eksisterer kun 6 ting akkurat nå. Musikk, kaffe, sigaretter, solen, parken, og pennen jeg har mellom fingrene. I min verden er det ikke lenger så viktig hvordan ting ser ut. Det spiller ingen rolle hvordan jeg ser ut heller. Ikke nå.

Det viktigste er å overleve. Med det det innebærer for meg. Og jeg overlever nå takket være disse 6 tingene. Musikk, kaffe, sigaretter, solen, parken, og pennen jeg har mellom fingrene. Dette er en slags påminnelse til meg selv. Om hvor store små ting kan være. Om at det noen ganger er både viktig og riktig å forsvinne litt. For målet er jo å overleve. Målet er trygghet også. Og når innsiden revner, og uendeligheten tar overhånd, er det ekstra viktig for meg å holde fokus. Fokus på fokus. Og akkurat nå er det disse 6 tingene jeg har fokus på.

Jeg legger hele sjelen min i det. Og de som kjenner meg vet at jeg sjeldent går halvhjertet inn i ting. For det viktigste er å overleve. Hvertfall nå. Så kan jeg leve etterhvert.

10 ting som har gitt meg mening i dag:

I kjent stil er jeg på jakt. Etter svar. Etter mening. Etter en større betydning. Kanskje er ikke alt gjort på en dag. Men utålmodig som jeg er har jeg gjort et desperat forsøk. For den som leter vil finne. Hvertfall til slutt.

Her kommer 10 ting som har gitt meg mening i dag.

1) Mannen på Kaffebrenneriet som alltid smiler og sier hei til meg.
2) Dusjen jeg endelig klarte å gjennomføre.
3) Musikk. Og alle de deilige trommene.
4) De grønne lungene, og den lille roen jeg får der.
5) Den hvite sommerfuglen som kretser over meg.
6) Den ekstra sterke kaffekoppen.
7) En sms fra en god venn.
8) Ord som slutter på -sjon.
9) Suffiks, og ordets betydning.
10) Fuglene som fikk mat av fugledamen.

Nevnte jeg musikk?!

Hva har gitt deg mening i dag?

Suffiks

Suffiks. Affiks. Prefiks. Infiks. Jeg har alltid vært opptatt av ord. Tall derimot, har aldri vært min greie. Jeg er ingen matematiker. Ikke med tall. Men med ord. En ordmatematiker. Jeg vet at det sistnevnte ikke er et ord. Men jeg tror likevel du forstår betydningen av de 14 bokstavene. I akkurat den kombinasjonen.

Jeg er en ekte ordnerd. Selv om jeg har et godt ordforråd, så oppdager jeg stadig noe nytt. Faktisk blir jeg helt i ekstase når jeg oppdager nye ord.

Suffiks er et nytt ord for meg. Jeg ble så ivrig og nysgjerrig at jeg sendte en sms til norsklæreren jeg hadde på ungdomsskolen. Hun må da vite hva det betyr. Jeg har selvsagt undersøkt litt. Og til nå skjønner jeg at det dreier seg om grammatikk. Suffiks: uselvstendig del av et ord som ferdigstilles.

Men den definisjonen holder ikke for meg. Det står også at det danner substantiv av verb. Det er jo interessant. At en helt egen ordklasse kan forvandles. Med suffiks. På latin heter det suffigere. Som handler om ledd, språkelement, som henges etter en ordstamme (som forresten også er et nytt ord for meg). Det står videre at -dom, -else, -het, og -lig, er vanlige suffikser i norsk. Med andre ord et hav av grammatiske muligheter. At ordklasser forvandles. Betydningen blir noe annet ved hjelp av et par enkle bokstaver.

Grunnen til denne nysgjerrige interessen for dette bestemte ordet startet da jeg skulle skrive ned ord jeg syns er viktige. Ord jeg ønsker å forstå. Og det viste seg at de hadde et fellestrekk. Fire små bokstaver. Alle ordene sluttet på -sjon. Persepsjon. Emosjon. Kognisjon. Kommunikasjon. Informasjon. Dimensjon. Friksjon. Subsitusjon.

Straks jeg oppdaget dette tok jeg på meg detektiv-brillene og spurte orakelet, Google. Et enkelt søk, sjon, med et spennende svar. Suffiks. Et godt ord etter min mening. Hvertfall ruller det godt på min tunge. Kanskje det til og med er mitt nye favorittord. Suffiks. Suffiks. Suffiks.

Har du et favorittord? Hva er det? Og hva betyr det?

Hvordan bæsjer ugler?

Hva kan jeg gjøre i dag som er bra for meg? Jeg liker ikke denne versjonen av meg selv. Denne Eline’n er ikke bra for meg. Ikke bra for noen. Lavpunkt!

Min idiotsikre plan var ikke så idiotsikker likevel. En halvliter før klokken 9. Alkohol. Eller var det hasj? Hasj kan jo ikke drikkes. Men balsam kan. Den er flytende. Men det har jeg prøvd. Ventet i spenning på en magisk reaksjon. Men jeg kan røpe at det eneste som skjedde var at jeg ble kvalm. Skjerp deg, Eline. Ta deg sammen nå og rist litt godt i den forbanna verktøykassa. Tenk. Fokuser på én tanke om gangen. Prøv.

Hva kan jeg gjøre i dag som er bra for meg? (Kanskje det beste spørsmålet som har dukket opp på lenge).

Ta 1 time om gangen. Puste. Med magen. Skrive. Sitte i parken. Drikke kaffe. Se på TV. Ikke snakke mer med fremmede mennesker. Men er dette nok? For jeg orker faktisk ikke drikke mer balsam. Denne situasjonen krever handling.

Har mitt liv virkelig blitt slik. Eller er jeg i en annen form for dimensjon. Jeg vet ikke hva dimensjon betyr engang. Men jeg vet å sette pris på et godt ord. Sånn som molefonken. Jeg liker klangen i det. Melankoli også. Det er et godt ord. Det er bare betydningen som ikke er så god.

Jeg prøver å slå meg selv litt på beina. Og litt lett i ansiktet. Hva skjer? Jo, jeg får røde kinn. Naturlig blush. Sitter fortsatt i parken. På samme sted som de andre dagene. De som fløy forbi. Prøver å hente frem et godt minne. Noe som kan få meg til å trekke på smilebåndet. Ja, kanskje til og med le.

Det første som dukker opp i hodet mitt er, av en eller annen grunn, da lillebroren min spurte meg om hvordan ugler bæsjer. Han kan ikke ha vært mer enn 4 år. Jeg husker jeg ikke klarte å svare på det. Latteren sto i veien. Men for et spørsmål! Jeg ler faktisk nå. Alene. For det er et godt minne. Og jeg er glad jeg har en hukommelse som enda fungerer. Hvertfall mesteparten av tiden. Jeg har klare ting jeg skulle ønske jeg slapp å huske. Men det har vi vel alle.

Tilbake til i dag. Til solen. Og parklivet. En dag er vel bare en dag. Trenger ikke legge så mye i det. Men timene blir lange. Derfor tar jeg 1 tine av gangen.

Hva skal du gjøre i dag som er bra for deg?

Støl i hjernen

Fikk ikke sove i natt. Ble holdt våken av tanker. Gikk frem og tilbake i leiligheten for å se om de lettere bare kunne passere. Men i stede ble jeg lyttende intenst. Og i natt var de ikke særlig snille. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske, så klarer jeg ikke styre tankene. Selv ikke med min vilje av stål kan jeg få til det.

«Du er et mislykket menneske, Eline. Tenk deg om. Du vet det.». «Uendeligheten er der. Og du kommer til å forsvinne inn i den.» «Du er feig, Eline! Hva er vitsen? 30 år har snart gått. Og du går rundt i sirkler. Det er ingen humor i det.». «Vi skal alle forsvinne en dag. Du er bare en feig liten brikke i et digert puslespill.»

Hvem eller hva styrer disse tankene? Hvor kommer de fra? Noen eller noe må da sitte i førersetet. Jeg skal nok finne ut av det. Og når jeg gjør det skal jeg ha en skikkelig alvorsprat med vedkommende. For å ligge våken en hel natt å bli banket opp av tanker er ingen god opplevelse.

Jeg er støl i hjernen. Som om hver eneste celle har fått heftig juling. Som om noen eller noe har trengt seg inn i skallen min og fjernet det jeg hadde igjen av frontallapp og refleksjonsevne. Og hvem eller hva bestemte egentlig at tiden skal gå saktere når det er mørkt ute? Hvem eller hva bestemte at de eksistensielle krisene skal være mer intense om natten?

«Du tenker for mye, Eline. Du må finne balansen, Eline.» Ja. Men hvor faen er den da? For er det noen som virkelig har lett så er det meg. Og jeg er lei av å leke gjemsel.

I dag er det en sliten kriger som sitter i parken. Det tar på å bli mentalt tuklet med. Og jeg burde jo vite bedre. Enn å la meg lure av eget sinn. Men i løpet av én enkel natt forsvant 13 år med terapi. Ingen tilgjengelige verktøy. Ingen mottanker. Bare en haug med slemme tanker. Som jeg ikke vet hvor kommer fra.

Klokken er 7. Det er søndag. Og i dette lille øyeblikket ser jeg en svarttrost sluke en meitemark. Så slår det meg. Kan det være et slags tegn. Noe av en større betydning. Noe som kan gi meg litt mening igjen. Kanskje til og med noe som kan dra meg litt ned på jorda. Jeg vet jo ikke. Men det er forsøket verdt. For selv om jeg er en sliten kriger, så er jeg fortsatt en kriger. Og krigere gir seg ikke så lett.

Dessuten har jeg fremdeles håp. Jeg er heldig sånn sett. For meg er det den største drivkraften.

For spesielt interesserte

1991. Året Eline Skår blir født. Hvertfall er det det som står i passet mitt. Så mest sannsynlig stemmer det sånn rent fysisk. Min entré til denne verden var, som med alt annet i mitt liv, langt fra uproblematisk.

Det var en godt over 5 kg baby som skulle ut. Kanskje ikke så rart mitt aller første kallenavn var «Bergtora». Bein måtte knekkes for å få meg ut. Jeg finner ingen annen forklaring enn at jeg ikke var klar.

Nå, nesten 30 år senere, gir det mer mening enn noensinne. Jeg var ikke klar for denne verdenen. Jeg har aldri vært det. Selv som en 5 kilos baby var jeg sta som et esel. Noe jeg enda er.

Allerede på en vårdag i 1991 satte jeg standarden for dramatikk. For en pangstart. «Du er kanskje ikke klar for dette, men nå knekker vi noen bein og drar deg ut med makt likevel.».

Velkommen til verden.

Så var jeg kanskje ikke klar i 1991. Kanskje er jeg ikke klar i 2020 heller. Ikke for denne verdenen. Ikke for denne virkeligheten. Jeg vil nødig være min egen selvoppfyllende profeti, men kanskje er jeg det likevel. Av en eller annen grunn. Og det må være lov å grunnen til egen eksistens. Tilfeldigheter tror jeg nemlig ikke på. Skjebnen og spådommer derimot. Det kan jeg tro på. Hvertfall litt.

Og vi trenger alle noe eller noen å tro på.

En sommerdag

Varme kinn. Varmt potetgull. Varme bobler. Varme grader. ☀️☀️☀️

Nybarberte legger. Med solfaktor på. Solbrillemerker på nesa. Blomsterkjoler, så langt øyet kan se. Klippet gress. En svak duft av sigaretter i det fjerne. Latter og flørt kombinert med musikk. En liten høyttaler i en stor park. De grønne lungene, som pulserer i takt med min egen hjerterytme.

Kabom! – Kabom! – Kabom!

Jeg kjenner fregnene poppe frem en etter en. Har Phil Collins på ørene. «In the Air tonight». Nøyaktig 3 minutter og 41 sekunder inn skjer det magi. Trommene!!! Den samme lyden jeg spent venter på gang på gang. Går aldri lei. (Bare en liten anbefaling fra meg). Bryr meg ikke om hvor mange som er rundt meg. Lyden av 80-talls-trommer knuser en hver sosial antenne.

God pinse!!!