Nedstengning igjen.. Tonefallet mitt kommer kanskje ikke tydelig med i disse ordene. Derfor legger jeg til et stort sukk. Det var gøy så lenge den lille åpningen varte. Prisen må vi betale nå.
Jeg sier følgende til meg selv: Mennesker er svært tilpasningsdyktige. Jeg er et menneske. Ergo, vil dette gå bra.
Men tror jeg på det?
Det nærmer seg mine beste besteforeldres 80-årsdag, og min egen 30-årsdag. Dette er bursdager som skulle markeres. Feiringer som vi har sett frem til. Jeg prøver å sette det hele i et større perspektiv. For hva er vel viktigere enn liv og helse? Jeg er takknemlig for at jeg enda har helsen i behold. Bank i bordet. Men det er lov til å være skuffet og lei seg nå. Jeg tror faktisk det er like viktig å sette ord på det, som det er å kunne tenke positivt. Ingen klarer å være positiv til alt 24/7. I så fall er det litt påklistret, og ikke særlig genuint. Det er klart at det går an å vri det meste over til noe positivt. Det handler ikke om hvordan man har det men om hvordan man tar det, er et kjent ordtak. Det provoserer frem brekninger i meg.
For dette er kjipt. For alle. Og det handler faktisk om hvordan man har det. Det handler da også om å sette ord på hvordan man har det.
Jeg ser nå at jeg igjen må ta i bruk mine egne tips og triks. Kanskje til og med følge mine egne strenge tiltak, inkludert loven om Egenomsorg. Men hvis du sitter inne med noe gull, noe som hjelper deg i nok en krevende periode, så del gjerne med meg!
Jeg nekter å bli sittende i furte-kroken. Trøsten? Vi er i mars folkens. Årets første vårmåned er i gang. Og selv ikke en dum pandemi ved navn Corona kan hindre solen og varmegradene i å komme.
Solen skinner i dag. Det nærmer seg en ny årstid. Heldigvis. Jeg startet derfor dagen i dag på jakt etter hestehov.🌼 Hestehov ja. Vårens sikreste tegn. Selveste tegnet på håpet. Noe vi alle kan trenge mer eller mindre av i disse tider. Jeg fant ingen hestehov i dag. Men det betyr ikke at de ikke finnes. Kanskje er det når man slutter å lete at de dukker opp.🌼
Hvis man sier en ting høyt mange nok ganger, blir det tilslutt en sannhet da?
«Jeg er trygg. Jeg er trygg. Jeg er trygg.» Det er jo en spennende hypotese. Og om det er noe i det, så skal jeg jammen teste det ut. Høres kanskje simpelt ut. Men kanskje er det litt enkelt og litt vanskelig på samme tid. Og kanskje vil det kreve litt tålmodighet. Personlig eier jeg lite tålmodighet, men jeg er ekstremt god på å vente. En artig liten kombo der. Men en kombo som kommer godt med. Hvis det er slik at selv det mest umulige kan være mulig (noe jeg tror) så er det definitivt verdt å vente på.🌼
I det siste har et bestemt spørsmål surret rundt i hodet mitt. Har jeg fokusert så mye på ønsket om trygghet at det har gjort meg utrygg?!
Men hva er egentlig trygghet?
Hva som oppleves som trygghet for oss mennesker vil nok variere fra person til person. Det er også forskjell på ytre og indre trygghet. Jeg er privilegert på mange måter. Jeg har trygge ytre rammer. Mange har ikke det. For meg er det den indre tryggheten jeg så sterkt søker. Men jeg tror jeg har gått meg litt vill blant all søkingen. Dessuten, selv om jeg ikke finner indre trygghet, selv om jeg ikke kan kjenne på den, eller ta på den, så betyr ikke det at den ikke finnes. Som hestehoven dukker den kanskje opp når jeg slutter å lete.🌼
Ønsket mitt er jo å kunne komme dit hvor jeg er trygg nok i meg selv, at det ikke spiller noen rolle hvor jeg befinner meg, eller hvem jeg er sammen med.
I årevis har fylt side opp og side ned i notatbøker. Bokstaver har blitt til ord. Og ord har blitt til setninger. Og nå sitter jeg her med en haug av notatbøker, fulle av alle slags tanker og følelser. Psykologen min spurte hva jeg skulle gjøre med alle disse bøkene. I en fleipete tone sa jeg at jeg skulle brenne de. Eller, det var kanskje ikke fleip. Jeg vet ikke helt. Uansett. Det er blitt en tradisjon for meg at jeg starter hver ny notatbok med å skrive ned mål. Ting jeg ønsker å oppnå. Større og mindre ting. Men øverst på listen står alltid «trygghet» i store bokstaver.
Det slo meg nå at jeg kanskje skal omformulere målene mine litt. Kanskje skal jeg også være såpass vill at jeg stryker ordet trygghet. Men jeg må jo finne et mål som kan erstatte det. For kanskje, bare kanskje, vil tryggheten jeg så sterkt søker falle på plass om jeg starter i en annen ende.🌼
Nok en lille-mandag er godt i gang. I et forsøk på å nyte det som er igjen av helgen sitter jeg i kjent stil på kafé. De som kjenner meg vet jo at søndag er min minst favorittdag i uken. Men hva hadde vel mandagen vært uten en søndag? Perspektiv folkens.
Mens jeg sitter her og drikker luksus-kaffen min (dobbel cappuccino med kanel og sukker), fordøyer jeg gårsdagens begivenheter. Jeg kan nemlig skryte av mitt aller første vinterbad. Med 2 grader i luften og 6 grader i vannet ble jeg svært overrasket over hvor lett det hele gikk. Jeg hadde jo forberedt meg på skikkelig seigpining, kuldesjokk, og smerte. Forbauselsen var derfor stor da plasket var overstått. Og den som lo i 10 min i strekk etterpå, det var meg. Det florerer av fotobevis på sosiale medier av vinterbading for tiden. Som en slags trend skryter folk entusiastisk av kropp i iskaldt vann. Og nå har jeg altså blitt en av de. Hva blir det neste liksom? Jeg skal ikke forkynne denne aktiviteten noe mer. For jeg kan godt forstå at dette ikke er for alle. Men personlig fristet det absolutt til gjentakelse.
Nok selvskryt. Jeg har også lyst til å bruke denne lille-mandagen til å si takk. Tusen takk til deg der ute som leser disse linjene. Enten det er første gangen du klikker deg inn hit, eller om du er fast leser. Tusen, tusen takk! Selv etter 4 og 1/2 år inn i min «blogg-karriere» mottar jeg stadig meldinger fra mennesker der ute. Modige, sterke mennesker i alle aldre og kjønn. Mennesker som deler litt av sitt innerste inne med meg. Ord blir litt fattige her jeg sitter bak tastaturet. Men vit at det sitter en svært ydmyk og takknemlig sjel her. Dette beviser bare nok en gang for meg at åpenhet nytter. Ikke alle trenger nødvendigvis å eksponere sin egen psyke på internett. Men å dele litt med noen, det har jeg stor tro på.
En slags overlevelsmekanisme, tillært i svært ung alder. Men som kan være til hinder senere i livet. Evnen til å kunne koble seg vekk fra ubehag virker jo til å være en ganske god egenskap. Eller? Det å kunne skru av når følelser blir overveldende, kanskje fra fortrengte minner, høres jo greit ut. Til og med logisk. Det er ingen som ønsker å stå i ubehag. Det ligger helt naturlig i oss mennesker at vi søker oss til trygghet, og ønsker oss vekk fra det utrygge.
Hva da når følelser fra fortiden dukker opp i nåtid? Det er stor forskjell på å være utrygg i egen kropp og på å være utrygg i eget hjem. Personlig har jeg ingen grunn til å være utrygg på grunn av fysiske omgivelser i dag. Likevel opplever jeg periodevis stor form for utrygghet. Og noen ganger får jeg også fortiden vist som film på netthinnen min. Det er da ikke den type film hvor popcorn og hygge er inkludert. Mer en uønsket skrekkfilm som dukker opp i tide og utide. Det som fysisk skjer i kroppen min er at jeg automatisk skrur av sansene. Alle lemmene blir som fylt av sement. Kroppen blir nummen. Og det eneste får med meg er hvor vondt det gjør. Så jeg skrur av. Eller dissosierer.
Jeg er jo godt over snittet glad i fremmedord. Noen kaller meg til og med en ordsmed. Men enkelte begreper innenfor psykiatrien gir meg frysninger. Eksempelvis, dissosiasjon, dissosiativ fuge, latenstid, ikke-organisk-psykose, for å nevne noen. Det er en grunn til at jeg ikke lenger leser epikrisene mine. Ikke nok med alle disse psykiatriske begrepene som liksom skal beskrive meg. Jeg blir også omgjort til bestemte tall, som følge av diagnose-systemet. I tillegg til at det sjeldent er lystig lesestoff.
Dissosiasjon ja. Før var denne mekanismen helt fjern for meg. Men med tiden, og med god hjelp fra andre, forstår jeg fenomenet mer og mer. Jeg finner det lettere å jobbe med noe når jeg forstår hvorfor ting skjer, hva som skjer, og hvordan ting skjer. Det er jo mye lettere å behandle en type vondt når man kan peke på såret. Jeg er ikke klin-koko, selv om det ofte kjennes slik. Jeg har normale reaksjoner på unormale hendelser. Det gjør meg ikke til et offer. I dag er jeg snart 30 år gammel, har gått i terapi halve livet mitt. Jeg er nå utstyrt med en heftig verktøykasse. Og jeg øver meg stadig på å bli en bedre snekker.
Jeg er heller ikke alene om å streve med dette psykologiske fenomenet. Denne vondten. Mange som meg, som har opplevd unormale hendelser, finner bevisst eller ubevisst ut av at kroppen og sinnet kan skru av. Koble seg fra verdenen. Jeg jobber beinhardt hver dag, for å la dette ta mindre plass. Jeg ønsker ikke at det, som en gang var til stor hjelp, skal ødelegge for meg i dag. Det finnes så mye man kan gjøre for å komme seg ut av det. Mange tips og triks, helt konkrete verktøy, som hjelper en tilbake. Fra en omtrent frakoblet tilstand, til å kunne koble seg på verdenen igjen.
Hva som hjelper for meg, er ikke sikkert at er det samme for deg. Her må vi bare prøve og feile litt. Tanken er å flytte fokus ut. Og litt etter litt få med seg noe fra det som skjer her og nå. Det kan være å telle 5 ting man ser i rommet man er i. Det kan være å telle antall røde eller grønne ting man ser. Man kan bruke hendene til å kjenne på noe. Et kaldt glass, en varm kopp. Kjenne hvordan det føles på fingertuppene. Man kan forsøke å registrere lyder rundt en. Dette er ingen enkel sak, selv om det kanskje høres sånn ut for noen. Det er ikke så lett som å ta seg sammen når verden rundt en raser. Det krever mye trenging. Men det er ingen umulighet. Poenget er å koble seg på kroppen igjen. Og å bruke sansene. Selv øver jeg på disse teknikkene. Det er ikke alltid jeg får det til på egenhånd. Noen ganger trenger jeg andre til å hjelpe meg litt på veien. Det bør ikke være noe nederlag.
Jeg var ganske liten da jeg skjønte at det ikke bare var skrubbsår som kunne gjøre vondt.
Å vokse med psykiske lidelser i nær familie kan være utfordrende, men samtidig også gi verdifull innsikt. Mange barn vokser opp i familier med psykiske lidelser. I dag er det mer åpenhet og lettere tilgang på hjelp og informasjon, enn da jeg vokste opp. Mye har skjedd siden 90-tallet. Heldigvis. Helsepersonell plikter i dag å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende når foreldre er alvorlige syke. Jmf. Helsepersonelloven § 10a. Barn skal få lov til å være barn. Det er aldri et barns feil at mor eller far er syk.
Barn er små kropper med store hjerter. Ofte fulle av lojalitet. Barn får med seg mye. Kanskje mer enn voksne tenker. Men barn har også stor fantasi, og kan derfor lage sine egne forklaringer. Mange barn kan kanskje kjenne på ansvar for sine foreldre. Kanskje til og med ta på seg skyld for at mor eller far er syk. Selv kan jeg huske jeg tenkte at om jeg bare er snill er nok, så vil mamma få det bra.
Jeg var 6 år gammel første gang jeg var inne på et psykiatrisk sykehus. Men i 1997 var det ikke jeg som var pasienten. Man kan si mye om å ta med et lite barn på en lukket psykiatrisk avdeling, men en ting er sikkert. Det har gitt meg noe verdifullt. Jeg var nok et følsomt barn. Og kanskje har jeg blitt eksponert for mye oppigjennom. Ting som har gjort meg til den jeg er i dag. På godt og vondt. Jeg er ikke av den oppfatningen av at barn skal skånes for alt her i livet. Det gjelder også psykisk sykdom. Jeg tror det er viktig å snakke om ting. Søke mer informasjon og forståelse. Da jeg var barn ble ikke psykisk helse satt ord på.
Mange barn kan bli fortere voksne, når det er alvorlig sykdom i nær familie. Pårørende kan nok ofte kjenne mye på både usikkerhet og utrygghet. Man kan sikkert si mye om hvordan det vil påvirket et menneske. Men jeg vet av egen erfaring at jeg som barn fikk verdifull innsikt. Jeg lærte meg kjapt å lese kroppsspråk, tolke ansiktsmimikk, å lytte til bestemte tonefall. Tross en del usikkerhet, utviklet jeg mye empati for mennesker rundt meg. Jeg ville ikke vært uten de erfaringene mine. Selv i min svært unge alder. Men kanskje kunne noen ting blitt håndtert annerledes. Eller, håndtert i det hele tatt. Så hva hadde jeg ønsket meg som liten? Hva skulle jeg ønske var annerledes? Noen som så meg. Noen som kunne forklare meg, på en god måte, hva psykisk helse er. Noen som anerkjente mine følelser. Noen som kunne si at det ikke var min feil.
De fleste mennesker vil møte på psykiske utfordringer i en eller annen grad en eller annen gang i livet. Om du kanskje ikke får en psykisk lidelse selv, så kjenner du mest sannsynlig til noen som har det. Ja til mer åpenhet. Ja til mer tilgjengelig informasjon. Ikke bare for voksne. Vi må ikke glemme barna. De små kroppene, med de store hjertene, som faktisk også skal bli voksne en dag.
God lille-mandag! Og gratulerer med både det ene og det andre. Det er vel flere grunner til å feire litt i dag. Sist jeg markerte valentinsdagen var i 2014. Da satte jeg fyr på min egen BH. Men i dag skal det ikke brennes undertøy. Jeg skal heller bruke denne lille-mandagen til å vaske hus og kropp. Ja, jeg vet hvordan man lager en skikkelig fest! Personlig er jeg mer opptatt av å speide etter varmere grader på yr.no. Og de kommer! Men jeg tar det også som en seier at jeg snart har kommet meg gjennom nok en helg. Men nok kaffepreik. Jeg er jo hverken værmelder eller nyhetsanker. Selv om jeg trenger å øve meg på small talk, så er og blir min hjertesak – psykisk helse.
For noen dager siden møtte jeg hjerne-doktor’n min. Og siden da har jeg kjempet hardt for ikke å la mørket fange meg. En lengre samtale om mindre lystbetonte ting resulterte i at et vindu åpnet seg. Og nå vet jeg ikke om jeg har klart å lukke det igjen.
Er det ikke snodig hvordan kroppen kan huske det hodet helst vil glemme?
En uforklarlig knute, som kanskje sitter i brystet. Opp mot halsen. En type knute som ikke vil slippe taket. En følelse. Et murrende ubehag, du ikke vet hvor kommer fra. Den bare dukker opp, i tide og utide. Tar seg sine friheter. Og alt du vil er å løpe. Vekk. Fra ubehaget. Men kroppen blir sement. Og uansett hvor hardt du kjemper i mot så blir knuten i brystet der.
Og hvis et vindu først åpnes, kan det på et uforklarlig vis dukke opp ting du egentlig har fortrengt. Er det ikke rart hvordan man kan huske enkeltepisoder helt ned på detaljnivå. Alt fra hvordan det så ut rundt en, til hva man hadde på seg av klær, til hva det luktet i rommet. Episoder, gode eller vonde, som blir til minner. Minner man enten gjerne vil huske for alltid, eller minner av den typen man aller helst vil glemme. Kanskje til og med som man jobber hardt for å fortrenge. Late som om aldri har skjedd. Men kroppen er en underlig og fantastisk maskin. Men hvordan vite at det man husker virkelig har funnet sted? Hvordan kan man egentlig vite at minner er ekte? Jeg skal ikke drodle noe mere på det, bare slenger ut et par forstyrrende spørsmål.
Har du vondt i foten går du til legen. Er foten brukket får du gips, et par krykker, og en «god bedring». Har du vondt i sjela er ting litt mer komplisert. Dessverre. Men i 2021 har vi kommet langt hva angår behandling av psykiske utfordringer. Selv går jeg til behandling for mine. Det er nok ikke alle som har godt utbytte av samtaleterapi, men i mitt tilfelle fungerer det godt. Likevel sitter jeg nå, med vinduet mitt på vidt gap, og lurer på hvordan jeg skal klare å lukke det.
Mitt mektigste våpen er pennen. Et svært nyttig verktøy for meg for å forstå/sortere tanker. Jeg skriver først og fremst for egen terapi. Etter samtalen med hjerne-doktor’n hadde jeg et sterkt behov for å skrive. Og jeg skrev så svette og tårer sprutet. Når krana først var åpnet, var det vanskelig å skru den av. Med skallebank og røde kinn, opplevde jeg for første gang at skrivingen gjorde ting verre. For mens jeg skrev dukket det detaljer opp som jeg ikke visste at husket.
Vondt og overveldende? Ja. Men ikke farlig. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Det går bra Eline. Du kommer ikke til å gå i stykker. Er det alltid hensiktsmessig å dykke ned i fortiden? Jeg mener, om det bare gjør vondt? Men kanskje må det gjøre skikkelig vondt før det kan slippe taket? Jeg vet ikke.
Kanskje forbannelsen blir brutt. En gang for alle?
Det var en gang en liten pike. Eller så liten var hun faktisk ikke. Piken nærmet seg 30 år. Med brune øyne og gyldent langt hår bodde hun i landet langt der borte. De kalte piken Eline. For lenge siden ble det kastet en forbannelse over Eline. Hun var bare en liten pike da den onde heksa i landet kastet mørk trolldom over henne. Flere i landet visste om det, men ingen snakket om det.
Med tiden vokste Eline opp. Flere gode hjelpere dukket opp fra fjernt og nært. Og på magisk vis vokste også hjertet til Eline. Det samme hjertet som en gang ble stygt skadet.
Forbannelsen Eline måtte leve med gjorde at mørke traff henne hver eneste dag nøyaktig på samme tid. Som skjebnen til en varulv. For ved slaget 14.00 blir den lille piken, som ikke lenger er så liten, fremdeles preget av mørket. ADHD på formiddagen, og rett i depressivitet på ettermiddagen. Satt litt på spissen.
I eventyr flest vinner det gode over det onde. Og dette eventyret er intet unntak. Noe håp og glede må da frem en gang etter mye elendighet. Eventyr eller ei.
Askepott mistet sin egen glassko. En sko som til slutt førte henne til prinsen og halve kongeriket. Det er slettes ikke sikkert at det venter en prins eller et halvt kongerike på Eline. For hun har jo aldri eid glassko å miste. Men forbannelsen er i ferd med å slippe taket likevel. Kanskje til og med bli brutt. En gang for alle. For selv om den lille piken den gangen var uheldig på flere måter, har hun vokst opp til å bli en sterk kvinne, full av mot, styrke, og håp. Tre magiske nøkler som kan slå i hjel en hver ondskap.
Ved siden av å bli en ekte Disney-prinsesse, har det å skulle gjeste God Morgen Norge alltid vært en stor drøm for meg. Har vært hardbarka fan av programmet siden tidlig 90-tallet. Og i går skjedde det altså. Tiden fra jeg fikk tilbudet til det hele var gjennomført gikk så fort at jeg omtrent ikke rakk å henge med.
Foto: Tv2
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – ord er makt. Ord kan kanskje såre, men jammen kan de trøste, lindre, og gi håp også. I mitt tilfelle kjennes det som rene magien. At noe som starter i hjertet finner veien til hodet, gjennom hendene, til pennen jeg holder, og på papiret. Det å kunne formidle tanker og følelser via ord er en mektig kunst, spør du meg.
I dag er det en svært stolt og ydmyk kropp som sitter med pennen i hånden. Grunnen til at jeg gjestet programmet var et dikt jeg skrev. Ønsket mitt var å formidle håp i håpløsheten, i skriftform.
Her er linken til klippet hvor jeg leser opp diktet mitt:
I dag smakte kaffen ekstra godt. Vannet fra dusjen kjentes ekstra digg. Og musikken jeg hørte på var ekstra fin. Det er nesten så jeg banker i bordet og kaster salt over skuldrene. Men bare nesten. For jeg har det bra. Faktisk bra +++. Det kan jeg ikke huske sist varte så lenge. Men jeg skal ikke analysere det for mye. Heller tillate meg selv å være i det gode mens det faktisk pågår.
Den siste tiden har jeg gjort flere voksenting. Som å skifte batteri på røykvarsleren og å vaske dusjen. I tillegg har jeg gjort vokseninnkjøp. Frøken Skår er nå en stolt eier av askebøtte og termostat. Nå kan jeg altså følge nøye med på temperaturutviklingen både inne og ute. Vurderer nesten å skaffe meg egen vær-dagbok óg. Men bare nesten. I denne Sibir-kulden har jeg sittet ved vinduet og hyttet sint med neven til kuldegradene. Nå blir det slutt på det. Voksenpoeng til meg.
Samtidig tar jeg meg selv i å synge til Pocahontas, med mascaraen som mikrofon. Noen kaller det barnslig, jeg kaller det balanse. Selv om jeg nærmer meg 30 år, blir jeg aldri for gammel til å leke prinsesse. Apropos 30. Jeg har aldri før gledet meg sånn til en bursdag. Mye mulig jeg får den berømte pepperkvernen i gave. Men, jeg bryr meg ikke. For jeg har det bra. Og jeg tror oppriktig at jeg kun har det beste foran meg.
Venter på beste Besta. Selvfølgelig på stamplassen vår. Grains. Fransk sted. Croissanter så langt øyet kan se. Lukten av ferske bakevarer og nykvernede kaffebønner når nesen min. En uslåelig kombo. Jeg har glemt AirPodsene mine. Men det gjør ingenting. Lar meg distrahere av menneskene rundt meg. Min favorittaktivitet. Jeg blir aldri lei. Kan sitte slik i timesvis. Lurer alltid på hvor de andre kommer fra, på hvor de skal, og på hva de tenker på. Mennesker ja. Kropper i alle aldre, farger og fasonger. De har noe vakkert ved seg alle sammen.
Noen har jeg sett før. Noen kjenner jeg igjen. For denne verdenen er ikke så stor. Noen har jeg aldri sett før. Og noen vil jeg nok aldri se igjen. De forblir kun et minne på netthinnen min. Det syns jeg er spennende.
Jeg blir sittende å lytte til summingen i rommet. Resultatet av mange mennesker samlet i et rom. Det er noe fascinerende over det. Hvordan ord, språk, samtaler, til sammen blir til en slags behagelig summing. Jeg begynner å telle hoder. Vi er kanskje litt mange her. 27 hoder teller jeg. I et rom. Ikke helt corona-vennlig kanskje. Tok ikke med meg målebånd heller, så vet ikke om meteren overholdes. Men det er litt deilig å se. Som et lite hint av normalitet. Det er rart hva. Hvordan det nå kjennes ut som om jeg gjør noe ulovlig. Og alt jeg gjør er å sitte på en kafé. Det minner meg på at jeg ved et ivrig uhell klarte å bestemoren min en klem for noen uker siden. Vi bare så rart på hverandre etterpå. Så lo vi litt. Tenk det, at kafébesøk og klemmer skulle bli fy fy.
Jeg håper så inderlig at dette viruset ikke setter sitt varige preg på det som før var normalt. Jeg håper av hele mitt hjerte at vi snart kan gi en klem uten å gå i skammekroken etterpå. Og jeg vet jeg ikke er alene om dette.
