Av alle mine 305 innlegg på denne bloggen er dette det vanskeligste å dele.
I godt over 3 år har jeg vrengt sjelen min. På internett. I kronikker. I artikler. I intervjuer. Til og med på TV. Siden 2016 har jeg delt åpent om egen psykisk helse. Er det alltid bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort?
I årene som har gått har jeg fremmet åpenhet offentlig opp til flere ganger i uken. Jeg har delt personlige tanker, meninger, og følelser. Jeg har åpnet opp om innleggelser, medisinering, og diagnoser. Først nå, 3 år senere, tenker jeg å slutte.
Hvorfor?
Jeg har innsett at jeg ikke kan redde verden. Men kanskje kan jeg redde meg selv. Litt. Mens det fremdeles er tid. Ta vare på meg selv. Skjerme meg. Beskytte meg. Lage mer plass. I hodet, og i hjertet. For slik ting er nå, så er det helt fullt. Siden 2016 har jeg delt av meg selv ukritisk. Det kan jeg ikke lenger gjøre.
Jeg har vært for mye oppi eget hodet, og for lite i egen kropp. Jeg vil ikke glemme meg selv, hvem jeg er. Jeg vil ikke gå glipp av livet mens det skjer.
Jeg vil takke dere. Takke alle som har lest. Som har fulgt meg gjennom opp- og nedturer. Tusen hjertelig takk. For alle likes, delinger, kommentarer, gode råd, og tanker. Det har betydd mye! Kanskje litt for mye.
Dette er ikke et endelig farvel. Jeg kommer til å fortsette med skrivingen. Men da på andre forumer. Man skal heller aldri si aldri, har jeg hørt. Så hvem vet. Kanskje dukker jeg opp på denne bloggen på et senere tidspunkt. Men jeg sier ikke når, hva, hvordan, eller hvorfor.
Ingen vet hva fremtiden bringer. Dessverre. Eller heldigvis.
Jeg har fremdeles et sterkt ønske om å redde verden. Litt. Men jeg må nok redde meg selv litt først, før det er for sent. Mitt engasjement rundt psykisk helse og åpenhet fortsetter å brenne. Ingen tvil om det.
Men akkurat nå er det en pause jeg trenger. Tror jeg.
Hjem til en sofa. Høres ikke det fint ut? Legg til et godt pledd og en kopp varm kakao. Kanskje la TV’n surre og gå i bakgrunnen. Gjerne med pysjen på, sminken av, og håret opp.
Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. Jeg vil gjerne ha et godt pledd rundt meg. Men ikke mitt eget. Ikke pleddet av bly. Det er for tungt å bære.
Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. En kopp varm kakao frister også. Men jeg spiser jo ikke sjokolade. Unner meg ikke det.
Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. TV’n som før ga meg både selskap og trøst er ikke lenger min venn. For mye lyder. For mye å følge med på.
Jeg vil hjem til en sofa. Men ikke min egen. Tør ikke ta på pysj. Redd for å sove. Redd for å være våken. Men sminken er av, og håret opp.
I dag har jeg gjort et tanke-/skriveeksperiment. Her kommer 15 minutter med tanker, svart på hvitt. Ufiltrerte, uperfekte 523 ord med tanker, om jeg ikke har telt helt feil.
Usensurert. Kan jeg notere ned alle tankene? Kaldt. Kaffe. Påfyll. Angrer jeg? Vet ikke. Kink i nakken er vondt. Dag tre. Orker ikke sminke meg, men gjør det likevel. Orker ikke gå ut, men gjør det likevel. Orker ikke, kan ikke, vil ikke, bør ikke, tenke, lytte, snakke. Nei. Jo. Nei. Er jeg et dårlig forbilde? Er jeg i det hele tatt et forbilde? Mer kaffe. Som om jeg lever i en drøm, men ting er bakvendt, opp ned. Jeg blir redd. Vil ikke trigge. Er jeg ego? Dårlig råd. Ingen råd. Må klare meg selv. Kan ikke be om hjelp. Men spør om råd likevel. Håp? Savner Mommi intenst. Så mye jeg skulle ha sagt. Unnskyld. Det ordner seg. Jeg har det bra. Eller, så bra jeg kan ha det. Jeg finner ut av ting etterhvert. Fra moll til dur.
Jeg vil bare klare å være hjemme, hvor enn det er. Tankene danser. Fort. Men jeg følger med. Mer kaffe. Vil bo i egen kropp. Ikke lenger være fremmed. Klokken er 10, det er lyst ute. Heldigvis. Har aldri før registrert det mørke mørket. Men nå er det virkelig mørkt. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg beveger meg overalt, så lenge det er lyst. Fugler. Fine. Frie. Hun hadde rødt hår. Det var fint. Påfyll av kaffe. Liten grønn bil. I farta. Jeg elsker å kjøre bil. Håper jeg får tilbake lappen snart. Fortjener jeg det? Musikken på ørene. Tjuvstartet på julen. Christel Alsos. I den kalde vinter. Nydelig. Jeg gruer meg til jul. Veldig. Men julen kommer jo uansett. Faen. Nå ble jeg trist. Men det er jo ikke farlig. Gjør jo vondt. Men det tåler jeg.
Kanskje må jeg ha noen regler. Mest sannsynlig ja. Glemmer hvem jeg er, hvor jeg er, og hva jeg skal. Kaffe. Husker ikke. Men noen sa noe. Av betydning. Hva var det? Kløver 10. Den svarte fuglen? Har sett den 3 ganger. Må være den samme. Regler. Reise vekk. Isolere meg. Kanskje. Vet ikke. Faen. Så mange tanker. Er det virkelig. Virkeligheten. Liten tid. Fortell meg hvem jeg er. November ja. Hold fokus. Avlys. Hold av tid. Til tanker. Finne frem. Minst mulig kontakt. Ikke snakke med folk. Takk. Nei. Ok. Vet ikke. Kaffe. Det får bare ta den tiden det tar. Jeg er enda ung. Eller. Ingen vinner frem til den evige ro. Synger Sundfør. Men fristen? Ut november? Ventemåneden. Verre enn januar? Februar? Kanskje. Trodde ikke jeg var en sommerperson. Jeg må puste. Glemmer det litt. Må skape.
Noe. Men hva hvis. Det er bakvendt. Har glemt noe viktig. En større betydning. Hva var det igjen? Ha en fin dag, sa hun. Damen. Mente hun det? Kaffe. Kanskje røyke litt igjen? Nei. Er ikke bra. Eller. Usunt? Eller. Gir det meg noe? Ja. Livsglede. Liker ikke det ordet, men skriver det ned likevel. Går på høygir nå. Har skrevet mange ord. Tanker. I full fart. Nå er kaffekoppen tom. Men pennen danser videre. Punktum.
Jeg vil gi deg som leser en utfordring. Sett av 15 minutter til deg, en penn, og litt papir. Se hva som dukker opp. Om du vil kan du sende resultatet til meg, [email protected]
La oss kjøre dette tanke-/skriveeksperimentet sammen!
Bare fordi du ikke kan se noe betyr ikke det at det ikke finnes. Men bare fordi du kan se noe betyr ikke det at det finnes heller.
Hvordan kan du vite at du virkelighet virkelig er virkelig?
Det er ikke alltid som det ser ut. Det har jeg fått erfare gang på gang. Jeg har heist det røde flagget. Men jeg vet ikke om jeg får det ned igjen. Dessuten finner jeg finner ikke stigen.
Jeg hvisker så høyt jeg kan, men får ingen svar. Folk roper så stille. Den skrikende tausheten hører ikke jeg.
Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Og hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå?
En tankerekke. Et spinn. Et pledd av bly. Jeg surrer meg inn i det. Håper på varme. Men jeg fryser. Blir tungpustet. Og til slutt glemmer jeg hvem jeg er.
Så jeg skriver. Drikker kaffe. Og ser på fugler.
Og jeg går. Løfter det ene beinet foran det andre. Skritt for skritt. Tanke for tanke. Sekund for sekund. Burde kanskje legge ut smuler langs stien, så jeg finner veien tilbake. Men fuglene er sultne.
Pleddet av bly blir tyngre og tyngre. Jeg er redd jeg drukner. Blir borte. Og til slutt er det bare tanker igjen.
Det er ikke alltid jeg rekker å tenke ferdig en tanke før det kommer en ny. Litt sånn som nå for tiden. Så jeg skriver. For å sortere. Og nå er jeg her igjen. Samme sted. Samme kaffe. Samme sigarett.
Alene, men med mennesker rundt meg. Ikke husker jeg hvordan jeg kom hit, men nå er jeg her. Igjen.
Så mye er likt, likevel er noe annerledes. Jeg har jo vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen. Så jeg skriver. For å trygge.
Jeg vet ikke hva, hvor, eller hvordan. Men jeg tror jeg vet hvorfor. Og det må da bety noe. Noe stort. Det er bare det at jeg har glemt noe. Noe viktig. Det er som om jeg spiser suppe med gaffel. Livet går i moll. Jeg nærmer meg stadig, men veien er enda lang.
Hva tenker du om det? Var det ei som spurte. Jeg vet ikke. Hørte ikke hva hun hadde sagt. For mange tanker. For liten plass. For liten tid.
Som om kroppen danser stilledans, mens hodet, tent som et lys, vil ut i full dur.
You won’t let go, you won’t give in. Till every part of you is suffering. It’s the strangest thing, it’s deliberate. Done with intent, without repent, synger Susanne Sundfør så vakkert. Det hører jeg. For musikken står ikke stille. Det hele er villfarende. Eller delirious, som Sundfør synger på engelsk.
Å, hvis bare livet mitt var en sang. Jeg ville bare brukt de vakreste ord. Tror jeg. Men akkurat nå er livet mitt bare en melodi, tom for ord. Og det hele går i moll.
Men jeg nærmer meg. Og snart går det fra moll til dur. Med kun de vakreste ord.
I går gjorde jeg noe vilt. Noe jeg har drømt om halve livet mitt. Noe som betyr ekstremt mye for meg. Tror aldri jeg har gledet meg så mye til noe som det jeg gjorde til akkurat dette. Som et barn før julaften fikk jeg ikke sove. Jeg har rett og slett telt ned timene.
Det er fantastisk godt å kunne kjenne litt på denne delen av livet igjen. Trodde nesten både hodet og hjertet hadde mistet evnen til slik lykkerus. Vel, i går ønsket jeg både endorfiner og adrenalin hjertelig velkommen. Og jeg nyter det enda.
Så hva har jeg gjort? De som kjenner meg har kanskje gjettet det allerede. Dette ville jeg har drømt om, som betyr ekstremt mye for meg, har vært et slags prosjekt. Det startet allerede i 2012, men var påtenkt lenge før den tid. Hint – Prosjektet har kostet meg blod, svette, og tårer. Gledestårer.
Siste hint – Prosjektet begynner på T og slutter på atovering.
Unnskyld pappa, men dette måtte skje. Dette er noe jeg gjør 100 % for min egen del. Og det føles helt fantastisk. For første gang på lenge har jeg gjort noe uten tvil i mitt sinn. Jeg har aldri angret tidligere, og kommer nok ikke til å gjøre det etter denne gangen heller. Etter over 6 timer i godstolen i går, bærer jeg nå med meg et godt stykke kunst uansett hvor jeg går. En utstilling jeg bærer med stolthet.
Litt bilder fra gårsdagen:
Her er den berømte godstolen. På Timeless Tattoo, Pilestredet, Oslo satt jeg altså i over 6 timer.
Her har vi såvidt kommet i gang. Gjør det ikke vondt, lurer kanskje du? Det kommer litt an på litt forskjellige ting. Men jeg personlig syns ikke det gjør spesielt vondt. Minner om et vepsestikk, bare at det er konstant.
Her er vi kanskje halvveis. Fuglene begynner å ta sin form. For ja, så glad er jeg i fugler. At jeg må ha de på kroppen min til en hver tid.
Visste du at når man tatoverer seg så får man mellom 50 og 3000 nålestikk med blekk inn under huden i minuttet? Flaks jeg ikke er redd for nåler.
Det er noe svært pirrende med hele denne prosessen. Noe som gjør at jeg kjenner jeg lever. Endelig. Alt fra planleggingen, til idémyldringen, til møtet med artisten, og selve gjennomføringen, og ikke minst det permanente resultatet.
Her er det ferdige resultatet, bildet er tatt dagen etter. Fremdeles sårt og litt hovent. Men jeg er så utrolig fornøyd. Tenk at jeg bærer dette med meg overalt. Etterhvert som det hele gror vil det gli mer naturlig inn med det jeg allerede har av blekk på kroppen.
Tatoveringene jeg tok i går har jeg som sagt tenkt på, og drømt om, halve livet. Min tatoveringsreise startet i 2012 (da var jeg 21 år gammel), fortsatte i 2014, og nå i 2019. Det er med andre ord gjennomtenkt.
Med fare for å gjenta meg selv – det var så himmelsk å kjenne at jeg virkelig lever. For ja, jeg er litt i tvileland innimellom. Men blekket i går minner meg på det viktige.
Hva er ditt forhold til tatoveringer? Har du noen selv? Angrer du?
Hørte på radioen i går morges at blåmandagen var her. At vi skulle komme oss over den vonde kneika sammen. Etter helgen liksom. La meg bare starte med å si at jeg er ekstremt lettet og glad for at det er hverdag igjen.
Her kommer et bildebevis. Bildet er tatt på god vei inn i tirsdagen. Som etter min mening er en svært så undervurdert dag.
Personlig er jeg ikke noe glad i helger. Jeg er så ekstremt avhengig av de få rutinene jeg har i hverdagen, at når helgen kommer så rakner alt. Ting blir så svevende, og stort sett blir jeg vandrende i gatene på måfå. Gjerne i timevis.
Jeg har jo hverken jobb eller skole, enda, så den berømte helgefølelsen slår aldri til på fredagene mine. Dessverre. Jeg går heller inn i en slags semi-depresjon. Den eksistensielle krisen min vokser seg bare større og større, og har en lei tendens til å eksplodere i helgene.
Helgen som var ble jeg sittende å gråte på kafé. Opp til flere ganger. Stusselig? Ja, kanskje. Men det måtte nok til. Da søndagen kom forsøkte jeg å vrenge de hjernecellene som var igjen, i håp av å finne en slags forklaring. Når klumpen i magen blir for stor søker jeg alltid svar på hvorfor. For finner jeg en forklaring kan jeg som regel klare å akseptere den ekle klumpen litt lettere, for så å komme meg videre.
Dette har jeg bestemt meg for å ta tak i. Denne helgekrisen. Ettersom det er noe jeg ser at stadig gjentar seg, omtrent som et mønster, så ønsker jeg å gjøre noe med det.
Jeg sier ikke at hver dag skal være en dans på roser, for det tror jeg gjelder fåtallet av oss. Jeg tror også vi trenger et par nedturer i ny og ne for å kjenne på livets glade sider. Kontrastene må til, tror jeg. Hvis ikke blir livet kjedelig. Vi må kanskje bare passe på at kontrastene ikke blir for store, og for vedvarende. Balanse er det folk snakker om. Den jævla balansen. Jeg har enda ikke funnet den. Og er det noen som virkelig har lett. Så er det meg. Kanskje skal jeg vente så den finner meg.
Nei, tilbake til det mer konkrete. Hvordan skal jeg løse denne helgekrisen?
Jo, jeg skal skrive ukeplaner. Rett og slett sette meg ned å skrive ned punkt for punkt hva jeg skal fylle dagene med. Ikke noe er for dumt, for smått, eller for stort i mitt liv. Jeg må nå ta i bruk noen av de teknikkene som ble brukt mens jeg var innlagt. Det gjør jeg for å pakke meg selv enda litt bedre inn. Være litt føre-var, heller enn etter-snar.
Uansett om balansen finner meg, eller om jeg finner den først, så skal jeg forsøke aktivt å jobbe meg frem til det som fungerer best for meg. Selv om jeg kanskje har et lite håp om at balansen skal finne meg først, så skal jeg ikke bli sittende i sofaen og vente på at den skal banke på døren min. Nei, jeg er for rastløs til det. Og uansett resultat, så føles det jo (nesten) alltid godt å kjenne at man jobber for noe.
Om denne helgekrisen min har jeg også tenkt følgende – Kanskje hverdagene blir så mye bedre nettopp fordi helgene er så kjipe? Kanskje mandagene blir ekstra bra fordi jeg har lidd meg gjennom søndagene?
Kanskje er det nettopp dette som gir meg balanse?
Ja, kanskje. Men behøver det å være slik? Eller kan jeg finne en løsning som gir meg balanse uten å måtte gå på veggene i helgene? Kan jeg faktisk gjøre noe aktivt for at helgene ikke skal bli så ille? Jeg tror det. Og den makten jeg selv har til å gjøre en positiv endring i eget liv, det er makten av det gode slaget.
Men, jeg er vel ikke alene om å sette meg mål uten å klare å nå de. Det hender rett som det er at jeg gjør det. Og det er da ingen krise, er det vel?
Helgekrise? Kanskje. Men så er det jo tross alt hverdager det er flest av. Heldigvis for meg.
Etter at jeg delte innlegget om at jeg skulle bytte terapeut fikk jeg en del tilbakemeldinger. Det er visstnok mange der ute som også syns et slikt bytte er problematisk. Det var nesten hjerteskjærende å lese noen av historiene deres.
For vi er bare mennesker, alle sammen. Og mennesker blir knyttet til mennesker.
Det var flere som ønsket at jeg skulle skrive mer om min situasjon, og mine tanker kring denne prosessen. Det skal jeg forsøke å gjøre.
Jeg vet at jeg har vært heldig som har fått kontinuitet, forutsigbarhet, og stabilitet i behandlingen. Jeg har hatt én terapeut i godt over 5 år. Mange som skriver til meg har gjerne byttet terapeut 2-5 ganger i løpet av den perioden. Hvis de har gått i behandling så lenge. Noen har byttet terapeut opp til flere ganger selv om de har gått i behandling i relativt kort tid.
Skal man få noe særlig utbytte av behandling er det noen vesentlige ting som må på plass etter min mening. Dersom én av disse tingene uteblir så tviler jeg sterkt på at behandlingen blir god.
• Man må ha kjemi med den man skal snakke med.
• Man må ha tillitt.
• Men skal man få kjemi og tillitt til en terapeut så behøver man tid.
Selv om jeg syns at dette byttet av terapeut er både vondt og vanskelig så forstår jeg at jeg må gi nye mennesker en sjanse. Dette byttet krever noe både av den nye terapeuten min, men også av meg. I denne prosessen blir jeg pent nødt til å lytte med både ører og øyne. Og kanskje også ha et såkalt åpent sinn, om jeg får til det.
Av naturlige årsaker vil jeg nok komme til å sammenligne min nye terapeut med min gamle. Dette skal jeg forsøke å bremse så godt det lar seg gjøre. For jeg må jo akseptere at vi er forskjellige.
L og jeg trengte ikke alltid å si noe. L kunne noen ganger lese meg som en åpen bok. Ekkelt? Ja. Trygt? Ja, det også. Nesten så hun kunne lese tankene mine. Det var godt å slippe å lese de selv. Særlig da ting var skummelt, kaotisk, og rotete.
Min nye terapeut vil aldri kunne bli L. Det er jo umulig på alle måter. Det er noe trist med det. Men også noe litt fint. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fremdeles får tid. For at jeg ikke blir gitt opp. For en av mine største frykter er å bli helt overlatt til meg selv.
Vi mennesker er ulike. Men vi er ofte like like som vi er ulike på en og samme tid. Vi er svært sammensatte. Selv om førsteinntrykket kan være godt (som jeg jo tenker at har en del å si), så betyr ikke det at det er full klaff fra start. Det blir litt som å skulle vinne i lotto. Det går bare ikke an å planlegge, uansett hvor mye man ønsker. Ofte må gjerne flere forsøk til.
Aller helst skulle jeg gjerne ha spolt frem i tid. Trykket på knappen og spolt over denne litt halv-kleine-bli-kjent-fasen. Men akkurat det er det ingen av oss som evner å gjøre. Dessverre.
Som jeg skrev sist, så har jeg mine tvil på om jeg nå ønsker å fortsette i behandling. Den tvilen er absolutt til stede. Kanskje ikke så rart. Etter godt over 5 år i voksenpsykiatrien, og rundt 5 år i barne-og ungdomspsykiatrien før det. 10 år i behandling er lang tid.
Skal jeg virkelig slutte nå? Av ulike grunner er det nesten umulig for meg å slutte nå. Både praktisk og følelsesmessig. På mange måter føler jeg at jeg har blitt avhengig av denne hjelpen. Avhengig av systemet. Samtalene. Tryggheten. Men nå føles det som om alt dette er revet vekk. Tryggheten er revet vekk og erstattet med en ny person. Et nytt team. Nye spørsmål. Nye synsvinkler.
Byttet av terapeut kan kanskje lettere sammenlignes med Yatzy. Uansett hvor hardt eller hvor lenge du rister terningene så er det ingen garanti for at du vinner. Uansett hvor hardt du måtte ønske så er det ikke sikkert det blir full pott. Flaks jeg ikke er en dårlig taper. Det fine med Yatzy er at det alltid er poeng som føres opp underveis.
Men det er bare det at dette handler om mer enn et spill. Det er livet mitt det er snakk om. I Yatzy kommer man på et punkt til sjanse. Her kan man rett og slett ikke stryke. Og i likhet med i livet, så er det alltids noe man kan føre opp.
Det får meg også til å tenke at dette byttet kanskje til og med kan føre til noe positivt. Et nytt menneske som kan riste i godteposen med nye hender. Jeg vet ikke. Men jeg krysser alt jeg har og håper inderlig at det vil bringe noe godt med seg.
La meg bare understreke at dette innlegget ikke er noen kontaktannonse.
Jeg tok meg selv i å flørte en gang i sommer. Dette skjer såpass sjeldent at jeg kan feste det til både tid og sted. Jeg vet ikke helt om det var bevisst fra min side. Vet vel ikke heller helt om det kan kategoriseres som flørting. Det ble kanskje mer et desperat forsøk på å få bekreftelse i en eller annen form fra et annet menneske.
Planen var å selge sykkelen min. Jeg hadde lagt ut annonse på Finn.no. Tenkte å få rundt 200 kr for den. Det jeg ikke var forberedt på var hvor kjekk mannen som til slutt kom for å hente sykkelen var. Da han åpnet munnen ble jeg bare stående å fikle med det blomstrete skjørtet mitt. Jeg tror han forsøkte å gi meg den 200-lappen, men jeg fniste det bare bort. Sa noe om at sykkelen tross alt var litt ødelagt, litt sånn som meg selv.
Jeg hadde nok håpet på en respons i form av litt fnisende latter tilbake. Men den kjekke mannen takken for seg, tok med seg sykkelen og gikk.
Og jeg lurer på hvorfor jeg fremdeles er singel.
I går kveld fikk jeg akutt lyst på is. I og med at butikken ligger 10 meter unna døren min var det en lett beslutning å ta. Jeg var ikke akkurat stivpyntet, men leppestiften var på. Da jeg kom inn i butikken så jeg for første gang singelkurvene. Jeg bestemte meg for å gi dette fenomenet et forsøk, uten aning om hva jeg gikk til.
På handlelisten min sto følgende: dopapir, tamponger, bind, is.
Jeg fylte opp singelkurven min med mine singelvarer, og ventet i spenning. Etter noe som føltes som en evighet, kjente jeg at jeg hadde stått lenge nok og vugget mellom chips-hylla og sjokoladen. Jeg vurderte et øyeblikk å ta med meg singelkurven ut og hjem. Det ville kanskje vært litt rart, men igjen – jeg er jo litt rar. Pleier som regel ikke være så opptatt av hva som er rart og ikke. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fremdeles er singel.
Uansett singelkurv eller ei – jeg er like singel som før denne handleturen. Om mulig, kanskje enda mer.
Ofte beskriver jeg meg selv som en 80-åring i en 28 år gammel kropp. Ikke bare fordi jeg liker kryssord og kamferdrops, også fordi jeg har levd et liv. Men jeg befinner meg altså midt i 20-årene uansett hvordan jeg føler det. Mange omtaler denne tiden som glansbildeårene. Vel, mitt liv er alt annet enn et glansbilde.
La meg male et bilde for dere. I dag er det lørdag. Jeg startet dagen litt før klokken 6 med å gråte oppi restene av bøtten med is som jeg kjøpte i går, med singelkurven. Jeg sier ikke dette for å få sympati, det er rett og slett bare en beskrivelse av min virkelighet. Siden tårene-i-bøtten-med-karamell-is-situasjonen jeg hadde i dag morges har jeg klart både å kle på meg og å sminke meg. Men jeg roper ikke akkurat hurra for det.
Jeg kan ikke noe for det. Jeg tar meg selv daglig i å sammenligne meg med andre. Det popper opp bilder av de tre B’ene overalt. Bryllup, boligkjøp, og babyer. Jeg har jo evnen til å kunne glede meg over andres vegne. Heldigvis. Men jeg må innrømme at jeg speiler disse bildene til mitt eget liv.
Får sånn helt ærlig – jeg vil også ha de tre B’ene. Bryllup, boligkjøp, og baby. Tror jeg da. Kanskje ikke akkurat i dag, men sånn på sikt. Og jeg skulle så inderlig ønske at de også lå i mine kort. I min fremtid. Men det er jeg redd det ikke gjør.
Med fare for å høres ut som den gretne 80 år gamle damen jeg føler meg som, så er jeg litt misunnelig. Ikke sjalu. Men misunnelig. Jeg har alltid ønsket meg et A4-liv, men er redd det raknet allerede ved fødselen.
Men i stede for å bruke tid og energi på å sammenligne meg med det rundt, vil jeg bruke resten av dagen i dag på å gå litt inn i meg selv. For hvem bestemte egentlig at et A4-liv skulle inneholde de tre B’ene? Hvem bestemte at livet skulle bestå av bryllup, boligkjøp, og babyer, for at det skal være vellykket?
Kanskje er ikke jeg og mitt liv skapt for dette. Kanskje ønsker jeg dette fordi samfunnet sier det. Men hva vil jeg? Sånn egentlig? Sånn innerst inne?
Dette skal jeg bruke litt tid på i dag, mens jeg spiser resten av bøtten med is og ser på Stjernekamp på NRK i både ullsokker og joggebukse. Hvis jeg holder meg våken så lenge da.
