Lytte med øynene

Hun sto der. Langs den hvite veggen. Hun var kald. Redd. Alene. Men med mange rundt seg. Hun sa ingenting. Klarte ikke. Orket ikke. Turte ikke. Det ristet i beina. Hun åpnet munnen. Tok sats. Men det kom ingen lyd.

Blikket hennes skrek. Hendene hennes ropte.

Hadde de bare lyttet. Med øynene.

Noen ganger roper stillheten. På den måten at det nesten er umulig å ikke høre.

Det skjærer i ørene. Svir i øynene.

Noen ganger forteller stillheten mer enn ord. Vi må bare lytte. Med øynene.

Hun sto der. Langs den hvite veggen. Så kald. Så redd. Så alene. Men med så mange rundt seg. Tårene hennes ba om hjelp. De forknytte nevene hennes skrek stopp.

Hadde de bare lyttet. Med øynene.

For blikket hennes skrek. Og hendene hennes ropte.

Stillheten kan bråke. På den måten at noen holder seg for ørene. Noen holder seg før øynene. Vil ikke se. Vil ikke høre. Noen ganger bråker stillheten så jævlig at noen ikke orker å lytte.

Hverken med øynene eller med hjertet.

Lytter du med øynene?

Angrer jeg?

I det siste har jeg lært flere ting. Jeg har lært at internett kan være en fantastisk ting. At det å blogge om psykisk helse er veldig givende. Jeg lært at jeg har fantastiske lesere rundt omkring i hele landet. Mennesker i forskjellige kjønn, aldre, og situasjoner. Jeg har også lært at det lønner seg å strekke ut en hånd, og kanskje be om hjelp når livet stormer som verst. For det finnes hjelp å få. Men dette er ikke uproblematisk.

Mange skriver til meg at de kjenner seg igjen i ting jeg skriver om. Men mange skriver også at de ikke er så åpne selv. Dette har fått meg til å tenke. På en måte kan jeg forstå at dette med åpenhet er vanskelig. Egen psykisk helse kan være en rimelig personlig ting. Og særlig dette med diagnoser kan jeg skjønne at ikke bare er enkelt å dele fritt. Sånn egentlig så er det jo ingen andre som har noe med dette å gjøre heller.

Kanskje er det sårt og nytt. Kanskje er det vondt og vanskelig å akseptere egen situasjon. Kanskje er man redd for hva andre vil tenke. Redd for eventuelle fordommer og stigma knyttet til diagnoser. Alt dette gjør meg trist å tenke på, for jeg er redd vi fremdeles har en vei å gå med tanke på åpenhet rundt psykiske lidelser.

Jeg gjør meg også noen tanker rundt meg selv, min egen psykiske helse, mine diagnoser, og min åpenhet knyttet til dette. Jeg er jo veldig åpen som person. På bloggen min, i kronikker, og ikke minst i møte med andre mennesker. Jeg er åpen om at jeg i perioder strever med psykoseproblematikk, angst, og dissosiasjon. Men også tydelig på at mye jo er menneskelig, og tilhører en del av livet.

Jeg er hverken lege eller psykolog, men jeg er i likhet med deg, et menneske med mye erfaring på godt og vondt. Og jeg velger å dele.

Angrer jeg?

Det enkle svaret på det er nei. Det gjør jeg ikke. Jeg tok et bevisst valg i 2016 om at jeg ville være åpen om egne psykiske utfordringer. Jeg ønsket mer åpenhet rundt psykisk helse, og åpnet derfor opp om eget liv. Jeg har delt tanker om egne diagnoser, om innleggelser, om tvang, medisinering, og om psykiatrien generelt. Jeg har uten tvil funnet mye trøst, håp, og glede, i å kunne dele med andre. Jeg er så absolutt for åpenhet. Likevel hender det at også jeg gjør meg noen tanker om hvordan ting hadde vært om jeg ikke hadde åpnet meg slik jeg har gjort.

Hva om jeg hadde holdt ting skjult. Hva hvis? Jeg kan få tanker om at jeg kanskje da ville ha hatt en ferdig utdannelse i dag. Kanskje ville jeg hatt fast jobb. Kanskje til og med ha stiftet en familie. Men hadde det holdt i lengden? Og hvordan ville jeg ha hatt det med meg selv?

Uansett, det er jo dette jeg brenner for. Åpenhet rundt psykisk helse. Jeg kjenner det langt inne i ryggmargen at jeg er på rett plass når jeg bruker min stemme. Men dette er ikke et sort-hvitt bilde. Det er ikke alltid så enkelt. Alt til sin tid kanskje. Og alt med måte. Med åpenhet handler nok mye om tid og sted. Om man kjenner seg klar for å åpne seg. Om man har gode folk og god støtte rundt seg til å takle det som eventuelt måtte komme. Jeg tenker også på hvordan man velger å åpne seg. Dette er noe jeg forsøker å være bevisst på i eget tilfelle.

Mitt ønske er aldri å trigge. Tvert om ønsker jeg å inspirere. Jeg ønsker at folk skal kunne kjenne trøst, håp, og kanskje litt glede, i min åpenhet. Jeg håper hele tiden at det finnes noen der ute som kjenner seg igjen i de tingene jeg beskriver. For på den måten kjenner jeg meg ikke så alene.

Er det en ting som er sikkert så er det at jeg ikke er alene om å ha utfordringer her i livet. Så spesiell er jeg ikke. Alle strever vi med et eller annet. Og jeg tror og mener oppriktig at ting blir litt mindre skummelt om vi deler. Både oppturer og nedturer. Jeg tror også at det vil gjøre oss litt klokere i møte med andre mennesker. Alle behøver ikke ha egen blogg, eller skrive kronikker for å fremme åpenhet. Men jeg tenker at ved å dele, i en eller annen form, så vil det være lettere å kunne være seg selv.

Og jeg tror at om vi alle bidrar så vil vi på sikt kunne skape et mer åpent og tolerant samfunn hvor det er rom for oss alle.

Hva er dine tanker rundt åpenhet?

Uansett hvilket bein jeg hadde stått opp med i dag, så ville det ikke ha vært det rette

Du ser så molefonken ut, sa mamma.

Molefonken, tenkte jeg. Fortsatt stirrende ut luften. Sikkert akkurat passe molefonkent. Det er et godt ord. På mange måter. Molefonken. Bare legg det i munnen din. Smak på litt på det. Tygg litt på det.

I følge den norske bokmålsordboka er molefonken bare et annet ord for nedstemt. Eller trist.

Det er på mange måter et godt ord. Kanskje ser jeg litt molefonken ut. Kanskje har jeg også grunner til det. Når jeg tenker meg om, så har jeg det. Men jeg finner likevel glede over at det finnes et slikt godt ord. Et ord som dekker hvordan jeg faktisk har det. Dessuten er jeg nok litt over gjennomsnittet opptatt av, og glad i, gamle ord og uttrykk.

Det er sjelden jeg blir glad av å høre at jeg ser trist eller nedstemt ut. Men akkurat i dag var det det jeg trengte. Akkurat i dag trengte jeg molefonken. For akkurat i dag tillater jeg meg selv å være molefonken.

Kan du ikke smile litt da? Spør mamma. Prøv å se litt glad ut liksom, fortsetter hun.

Jeg skulle så inderlig ha presset frem et smil. Et av de ekte. Men det er rett og slett litt vanskelig. Jeg våknet opp til sildrende regn på vinduet i dag. Det passet bra, tenkte jeg. Det står i stil til humøret mitt.

Molefonken. Regn. Sur kaffe. Synd, trist, leit, tenkte jeg. Så fyrte jeg opp sigaretten i feil ende. Jeg er sikker på jeg har røkt mer gift i dagen enn ellers. Men det måtte vel bare skje en gang det og.

Dagen i dag minner meg rett og slett litt om musikktimene til Knut (60) da jeg gikk i 5.klasse. Vi sto på rekke og rad, og var alle pent nødt til å synge følgende i kor:

”Det var en lørdags morgen han skulle dra av sted, men da han kom til trappen så snublet han og gled. Han rullet og han rullet, den stakkars stakkars mann. Og han fikk hull i hodet sitt, og brakk en hjørnetann”.

Jeg syns jeg ser mannen som rullet nedover trappen og brakk sin hjørnetann. Tipper han også så passe molefonken ut.

Jeg er fullstendig klar over at det er lørdag. Men dagens høydepunkt var definitivt da jeg hang opp alle de svarte trusene mine.

Hva var ditt høydepunkt i dag?

Hun er død

På en benk langs en husvegg. Midt mellom parken og leiligheten. Her sitter jeg. Nøyaktig på samme plass som da jeg fikk beskjeden. Det er tre måneder siden nå, men jeg husker enda stemmen hans. Gråten hans. Alvoret. Hun er død. Tre små ord, med en uendelig stor betydning.

Verden min raste sammen i det øyeblikket. Hjernen min kortsluttet. Aldri før har jeg hylt eller ropt så høyt. En smerte jeg ikke visste at fantes fór gjennom kroppen min. Inn i hjertet. Ingen ting annet betydde noe mer, og jeg ville bare dø jeg også.

Jeg får nok aldre takket de fremmede menneskene som tok vare på meg i de lange minuttene etter. Men jeg glemmer dem aldri.

Kaffen smakte ikke like godt i dag. Liksom litt sur. Litt kald. Kanskje ikke så rart, for jeg glemte den da jeg sto på badet. De spilte Du ga mæ viljestyrke, av Kristian Kristensen, på radioen. Og det var da jeg mistet det. Jeg knakk sammen. Sank ned på gulvet i takt med tårene mine. Noen ganger utløses det av en sang. Noen ganger av en spesiell klem. Et blikk. En parfyme. Et ord. Men i dag var det Kristian Kristensen sin stemme.

Er det en ting jeg har lært i løpet av de siste tre månedene, så er det at sorg går i bølger. Og akkurat i dag gjør sorgen ekstra vondt. Så i dag tillater jeg meg selv å gråte. Hvor som helst. Og når som helst. Den bunnløse sorgen har også lært meg at det er viktig å kjenne på glede, når den måtte komme. Det er lov å le. Selv om noe grusomt har skjedd. Jeg tillater meg også å trøste meg selv. Med musikk. Med venner. Med familie. Og ikke minst med minner.

Når jeg lukker øynene ser jeg det hvite rosehavet. De svarte klærne. Den varme presten. Og alle menneskene. Når jeg lukker øynene hører jeg den gode latteren hennes, og What a Wonderful World, om hverandre. Når jeg lukker øynene kjenner jeg lukten av Marlboro Gold, og parfymen hennes. Når jeg lukker øyene, og virkelig kjenner etter, kjenner jeg på all kjærligheten. Og jeg kjenner viljestyrken. Viljestyrken hennes. Og min egen.

Jeg kjenner det langt inni hjertet mitt.

Kristian Kristensen – Du ga mæ viljestyrke

Æ står å vente på, æ står å vente på noe godt
Æ kan ikkje omfange det æ har allerede fått
Æ finn ikkje roa her, finn ikkje ro på stedet hvil
Æ finn bare gamle spor som gror dypere over tid
Ååå du fant i mæ det æ fikk i fra dæ

Ååå du ga mæ
Vilje, vilje til å komme mæ fram, til å fortsette å gå
Vilje, vilje til å komme me hjem, vilje til å la dæ gå
Kan æ få se dæ igjen? Kan æ få se dæ igjen?
Kan æ få si det va du som ga mæ viljestyrke

Æ ser dæ i alle ting, ser dæ i alt som fær forbi
Æ ser at du følge med, følge min sjel til enhver tid
Æ føle mæ litt forlatt, føla mæ tom i tankerom
Æ følge et anna spor fra ordan dine, små og stor
Ååå du fant i mæ det æ fikk i fra dæ

Ååå du ga mæ
Vilje, vilje til å komme mæ fram, til å fortsette å gå
Vilje, vilje til å komme mæ hjem, vilje til å la dæ gå
Kan æ få se dæ igjen? Kan æ få se dæ igjen?
Kan æ få si det va du som ga mæ viljestyrke

Kanskje du høre mæ?
Kanskje du huske mæ?
Kanskje må æ la dæ gå

Æ vil bare si det til dæ, æ vil bare si det til dæ
Si det va du, du ga mæ viljestryke

Æ tenke på tusen ting, tenke på ting æ skulle sagt
Æ skulle sagt dem før, før alle ordan ble forlatt
Æ føle at vi en gang, en gang skal møtes igjen

Så æ står fortsatt å vente på, æ står å vente på noe godt

Som om jeg røyker i oppoverbakke

Noen ganger så rekker jeg ikke tenke en tanke ferdig før det kommer en ny. Ting går så fort at jeg blir stående stille. Det føles litt som å røyke i oppoverbakke. Beina går fortere og fortere, for å nå toppen. Men pusten henger ikke med. Snarere tvert i mot. Og det er omtrent på disse tider jeg får lyst til å selge bunaden min. Jeg får en stor trang til å flykte. Til noe, eller fra noe. Bare rømme. Vekk. Fra meg selv. Eller kanskje til meg selv.

Ok. Så kan jeg kanskje ikke selge bunaden. Ikke akkurat nå. Den får henge i fred i skapet litt til. Men noe er jeg nødt til å gjøre.

Hadde jeg hatt studier nå så hadde jeg sluttet. Hadde jeg hatt en jobb nå så hadde jeg sagt den opp. Hadde jeg vært gift nå så hadde jeg skilt meg. Hadde jeg eid egen bolig nå så hadde jeg solgt den. Men jeg har ikke noen av delene.

Men jeg er da ikke en som gir seg så lett? I min familie sier vi alltid at den som gir seg er en dritt. Og jeg er da ingen dritt. Kanskje en sjelden gang i blant, men ikke sånn grunnleggende.

Noe er jeg likevel nødt til å gjøre. Jeg er jo god på å gå. Så kanskje jeg bare skal pakke sekken, og gå så langt jeg klarer. Min personlige rekord er 33.000 skritt på en dag. Da mener jeg å huske at jeg hadde et par pauser underveis. Vel, stryk de pausene. Jeg har ingen tid å miste, føler jeg. Hvertfall ikke om jeg skal bruke beina som fremkomstmiddel.

Men når vet jeg om jeg er fremme? Hvordan vet jeg at jeg er på rett plass?

Kanskje jeg skulle klippet av meg alt håret, solgt det, og kjøpt meg motorsykkel for pengene? Det er en fristende tanke. Men jeg tør vel ikke det heller. Midtlivskrise kalles det vel på godt norsk. Men jeg er 28 år gammel. Skal jeg ikke bli 60 engang? Er jeg virkelig midt i livet mitt allerede nå?

Kanskje finnes det flere spørsmål enn det finnes svar. Kanskje er nettopp jeg et av mange spørsmål her i livet. Og kanskje blir jeg nødt til å akseptere at det ikke alltid finnes svar.

Eller, svar finnes det jo alltids. Men liksom ikke det svaret som du kan sette to streker under. En fasit. Det finnes alltids svar. Men de er kanskje ikke alltid slik du selv ønsker. Derfor snakker jeg ofte med meg selv. Da får jeg som regel de svarene jeg vil ha. Men ikke alltid. Det hender også at jeg er uenig med meg selv.

Jeg vet ikke hva. Jeg vet ikke hvor. Jeg vet ikke hvordan. Eller når. Men jeg tror jeg vet hvorfor.

Pulsen øker. Jeg kan kjenne det. Det dunker langt ut i fingerspissene. Pusten som blir mer og mer overfladisk. Så kommer stjernene.

Jeg tar sats, og trekker pusten dypt. Så dypt jeg klarer. Jeg holder pusten en stund mens jeg leser alfabetet baklengs. Først inni meg. Jeg puster igjen. Så høyt for meg selv. Å, ø, æ, osv. Jeg hørte nemlig en gang at det skulle dempe et eventuelt angstanfall. Og jeg er desperat, så jeg bruker alle teknikker jeg har. Funker ikke alfabetet så puster jeg litt i firkant. Og funker ikke det, så gir jeg faen.

Noen ganger må kanskje et angstanfall til. Noen ganger ser jeg meg nødt til å la bølgen skylle over meg. Til å la tårene renne. Og til å la stemmen brøle. Men akkurat nå klarer jeg ikke det. Det er som om kroppen fryser. Jeg blir nummen. Står på stede hvil. Som om hjernen min går på speed, mens resten av verden går i slow motion. Og jeg må få med meg alt.

Jeg vil vite hvor jeg kommer fra. Jeg vil vite hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vil vite hvorfor akkurat jeg er akkurat her akkurat nå.

Jeg søker hele tiden etter svar. Etter en mening på livet. Meningen bak min egen eksistens. Hvis jeg i det hele tatt finnes. Men jeg tror at jo nærmere et svar jeg kommer, jo lenger unna virkeligheten befinner jeg meg. Og det hele blir ganske vanskelig å kombinere.

Spesielt når jeg røyker i oppoverbakke.

Alle de vakre fargene

Det finnes mange nyanser fra svart til hvitt. Mange fine farger jeg ellers vil gå glipp av.

Om jeg ikke ser. Sånn på skikkelig. Sånn med åpne øyne.
Om jeg ikke lytter. Sånn på skikkelig. Sånn med hjertet.

For livet er ikke alt eller ingenting.
Heldigvis.

Selv når ting virker håpløst. Selv når sorgens klør tar tak i deg.
Det er da du må se. Det er da du må lytte.
Til deg selv. Og til andre.

For hvis du virkelig gjør det. Sånn på skikkelig. Sånn med hjertet.
Så vil du se alle de vakre fargene.

For de er der hele tiden.

Mine topp 10 bilder gjennom 10 år

Jeg har rotet litt i arkivet. Faktisk ganske mye. Jeg har gravd meg tilbake ca 10 år i tid. Interessen for fotografi har jeg alltid hatt. Bilder tatt av andre. Bilder tatt av meg. Gamle som nye. I farger, og i sort/hvitt. Bilder av mennesker, dyr, naturen, bygninger. Og av alt annet mellom himmel og jord.

Jeg elsker at et enkelt bilde kan vekke flere følelser hos meg. At et enkelt bilde kan minne meg om en tid, et sted, eller mennesker.

2012/2013 gikk jeg på en folkehøyskole med foto i fokus. Et år jeg aldri kommer til å angre på. Ikke bare fikk jeg vennskap for livet, jeg fikk også tid til å dyrke hobbyen min. Nå går fotograferingen min litt i perioder. Det hender jeg må tørke støv av kameraet. Men når det først skrus på, går jeg inn i en annen modus. Inn til et slags fristed.

Utstyret jeg har brukt, og fremdeles bruker, er et eldre Nikon kamera. D5100.

Alle bildene i dette innlegget betyr noe helt spesielt for meg. Noen har jeg tatt. Noen har andre tatt. Det sies et at bilde kan si mer enn tusen ord. Her kommer da ca ti tusen ord i bilder.

Arneberg, Bjerkely folkehøyskole. 2012. Meg og angsten.

Røa, Oslo. 2017. Av Atle Kvia.

Lista, Sør-Norge. 2011. Mommi med sigarett.

Nordmarka, Oslo. 2018. Av Hedda Marie Westlin.

Tanzania, Afrika. 2013. Masaier i naturen.

Skjetten. 2012. Mommi. Den som gir seg er en dritt.

Arneberg. 2012. Brenner barnevernpapirer.

Bjerkely Folkehøyskole. 2012. Av Sunniva Lovise Harboe.

Frognerparken, Oslo. 2018. av Stella Magasin.

Bjerkely Folkehøyskole. 2013. Av Magnus Andres Hagen Olsen.

Hva syns du om bildene?
Hvilket er din favoritt?
Er du også glad i fotografi?

I Frynseland

For første gang gikk jeg hjem fra poliklinikken uten musikk på ørene. Jeg hadde rett og slett ikke plass til det. Jeg kjenner det trenger seg på. Frynsene. Denne gangen kommer det ikke som lyn fra klar himmel. Mer som et ubehagelig snikende ullteppe. Og jeg tar det i mot med åpne armer.

Jeg kjenner at jeg er på vei til å lulle meg inn i noe litt skummelt. Det er ikke bare en dårlig dag. Og det er ikke helt fremmed for meg. Det at jeg blir fremmed i egen kropp. Men jeg kjenner at jeg ikke kjemper i mot denne gangen.

Jeg har lyst til å rømme. Jeg vil være på vei en plass. Helst til utlandet. Jeg vil kjenne at jeg lever. Helst sånn på skikkelig. At jeg virkelig eksisterer. Men jeg har mine tvil. Dessuten har jeg ikke råd. Har vært inne på tanken om å selge bunaden min igjen. Det mest verdifulle jeg eier. Sydd med kjærlighet i hvert eneste sting av tanten min.

Jeg skrur meg gradvis meg av. Ingen følelser, ingen lyst, ingen vilje. Jeg klarer ikke akkurat nå. Orker ikke. Et skritt frem, og to tilbake. Eller kanskje fem. Jeg orker ikke. Begynne fra start igjen.

Jeg er lei av å se på de klamme hendene mine. Slå de sammen i takt. For å høre. For å se. At de er der. Det prikker ikke lenger i de heller.

Jeg kjenner det igjen. Jeg sover dårligere. Spiser dårligere. Husker dårligere. Faller ut. Rastløshet. Redsel. Den numne følelsen i kroppen. En sår tvil om virkeligheten (hva nå enn det er). Det gjør vondt. I kroppen. I hjertet. Så hva er nytt? Et team. Nye mennesker. Kan jeg stole på de? Jeg vet ikke en gang om jeg kan stole på meg selv.

Så hva er kjent? Det snikende ullteppet? Det kjennes ikke mykt denne gangen. Ikke varmer det heller. Men jeg luller meg inn i det likevel.

Klamrer meg fast til det kjente. Det utrygge trygge. Likegyldigheten som kjemper mot viljen. En konstant kamp som sliter meg ut. Som om huden min er av bobleplast. Og litt etter litt sprekkes boblene. Den eneste svetten jeg kjenner på er innvendig.

Jeg tømmer lommeboka for gamle mynter og eventuelle skjulte sedler. Sjekker sparekontoen. Kunne det holde. Jeg vet ikke hvor eller hvordan. Men jeg tror jeg vet hvorfor. Kanskje. Hvis jeg leter hardt nok. Lenge nok.

Så hva gjør jeg? Jeg sover. Så mye jeg klarer. Jeg er redd for natten. Vil sove den bort. Vil sove bort smerten. Jeg er redd for å lukke øynene. Synd jeg ikke klarer å sove med de åpne. Men jeg lukker de likevel. Jeg prøver.

Jeg lurer på mange ting. Om jeg finner det jeg søker etter. Om jeg kanskje må jobbe hardere. Eller om jeg skal la være. Om ting virkelig vil bli bedre. Om ting blir verre. Eller om jeg står på stedet hvil. Eller kanskje går rundt meg selv. Sirkel for sirkel.

Hva med målene mine? Drømmene mine? De som glitret så fint på papiret. Jeg vet ikke lenger. Det eneste som danser i livet mitt i disse dager er fingrene over tastaturet. Og fuglene da. De ser jeg overalt. Heldigvis.

Så jeg tar med meg frynsene mine, og går.

Gi tid – Verdensdagen for psykisk helse

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, 10.oktober 2019, har jeg valgt å skrive litt om årets tema, som er gi tid.

Mange sier de har for lite av det. Noen sier den går sakte. Andre påstår at tiden går fortere med årene. Men hva er tid sånn egentlig? I følge Wikipedia er tid et abstrakt begrep benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra nåtid til fremtid.

Vi vet at tid er viktig og verdifullt. Men hvorfor er det sånn?

Jeg har lyst til å introdusere deg for faren min. (Med hans tillatelse). Han heter Lars. Er 54 år gammel. Skilt et par ganger, har 3 barn, og ny flott samboer. I tillegg har han hus, hytte, båt, og bil. Lars er over gjennomsnittet opptatt av alt som har med data å gjøre. Dyktig er han óg. Ja, også er han lidenskapelig opptatt av trening. Så det gjør han. Masse. Men et døgn består kun av 24 timer. Hva skal prioriteres?

Jeg har vel aldri manglet noe sånn materielt sett. Jeg har fått alt for fine gaver til både jul og bursdag. Og jeg er takknemlig for det. Men hva betyr det egentlig?

Av ulike grunner vokste jeg opp med en far som ikke var veldig tilstedeværende. Jeg kan faktisk huske at jeg på et tidspunkt tenkte at vi aldri kom til å få noen god relasjon. Det vet jeg han også har tenkt. Det er vondt å tenke på. Men det var faktisk slik det var for oss.

Livet skjedde. Jeg ble voksen. Kanskje litt for fort. Men mye har endret seg. Heldigvis.

Jeg tror ikke faren min er klar over hvor bra han er. Kanskje er han ikke trygg nok på seg selv, i rollen som far, hva vet vel jeg. Men han er mer en bra nok. Med tiden har han blitt et av mine favorittmennesker. Jeg tror ikke han skjønner selv hvor morsom han er, uten å være klar over det selv. Hvor omsorgsfull han er når han prøver. Eller hvor klok han er.

Han er snill som et lam. Har gode verdier. Jeg har aldri hørt han si et vondt ord om noen. Han er løsningsorientert, og har evnen til å tenke praktisk når livet (les: jeg) stormer som verst. Og han er rett og slett utrolig fin å prate med. Det absolutt fineste jeg kan få av faren min er tid. Det å få litt av hans tid får meg til å føle meg spesiell. Verdifull.

I dag har vi en relasjon sterkere enn noen sinne. Et far-datter-forhold jeg er stolt av. Hvordan klarte vi dette? Vi som holdt på å gli fra hverandre.

Jo, vi har gitt hverandre tid. Noe som har vist seg å være den beste investeringen i vårt forhold.

Tid. Kanskje det mest verdifulle som finnes. Det er hvertfall det aller viktigste og mest dyrebare du kan gi bort, å få. Tid med venner. Familie. Eller kanskje med hjelpeapparatet.

Å gi tid til andre redder liv. Det er jeg helt sikker på. I mitt tilfelle har det hvertfall gjort det. Jeg anser meg selv som svært heldig, for jeg har fått, og får fremdeles tid. Ofte er det ikke så mye som skal til. Men det å ha noen rundt seg, som bryr seg, og som gir tid, betyr uendelig mye.

Et øyeblikk er over sånn helt plutselig. Og du får det aldri igjen. Før du vet ordet av det er det eneste du sitter igjen med minner. Så la oss skape gode minner. For når tiden er ute, og folk går bort, kan vi trøste oss med dem.

Strekk ut en hånd. Ta i mot hjelp. Vis initiativ. Gi tid.

Eline anbefaler favoritter

Det er noe helt eget med høsten. Noe på grensen til magisk. Noe som fyller meg med ny energi og inspirasjon. Likevel vet jeg at en del kan slite på denne tiden av året. Det kan være en tung tid for mange. Både mørket og kulden kan være vanskelig å håndtere. Dette gleder også meg.

Fordi livet skjer har jeg hatt noen tøffere dager den siste tiden. Men takket være venner, gode lesere, mye kjærlighet i luften, og en fantastisk (snart eks-) behandler, har jeg det litt lettere nå. I tillegg til ytre faktorer har jeg jobbet en del med meg selv. Dette inspirerte meg til å skrive en slags liste. En type liste hvor jeg anbefaler mine favoritter nå for tiden.

Jeg har vrengt hver eneste hjernecelle i håp om å finne frem lyspunkter i en litt grå hverdag. Det har jeg altså klart, og jeg klapper meg selv på skulderen for det. Jeg har laget listen litt for å sette mer pris på ting i hverdagen, litt for å kunne dele relativt enkle gleder meg dere, men mest av alt for å bevisstgjøre meg selv på enkle grep jeg kan gjøre selv.

Her kommer altså mine anbefalte favoritter for tiden:

Musikk. Det hender faktisk at jeg hører på noe annet enn Susanne Sundfør. Og nå lurer jeg på hvor mange ganger jeg har spilt Highasakite sin Can I be forgiven. Den har gått på repeat siden forrige fredag, og jeg blir ikke lei. Dette er øreporno på høyt nivå. Det er fantastisk hvor mye trøst, håp, og glede jeg kan finne i musikk.

Kafé. En kafétur slår aldri feil. I det siste har favoritten min vært Litteraturhuset her i Oslo. Fantastisk atmosfære, god service, og deilig kaffe. Her finner jeg ro og inspirasjon til å skrive. I tillegg kan jeg anbefale Åpent Bakeri på Damplassen, som ligger ved Ullevål Hageby. Også her i Oslo. Føles alltid som om jeg blir dratt litt tilbake i tid når jeg kommer dit.

Tur. Bor du i Oslo-området kan jeg på det sterkeste anbefale turen til Ullevålseter. Det er ca 5.5 km å gå fra Sognsvann. En nydelig tur å gå alene, eller sammen med noen. Bildet er fra min siste tur til seteren. Da gikk jeg sammen med min spreke Besta. Mestringsfølelsen av å komme opp var, som alltid, deilig. Og vi toppet det hele med å styrte en flaske Solo, som gjorde opplevelsen enda litt bedre.

Mat. Jeg vet ikke hvordan du er. Men jeg er en type periodespiser. Jeg finner noe jeg liker ekstra godt, og holder meg til det så lenge jeg gidder/orker. Grønn & frisk sin håndlagde rullekebab får kjørt seg i disse dager. Det er min absolutte matfavoritt for tiden. Anbefales på det sterkeste!

Egenpleie. Å sette av tid til egen spakveld hjemme er noe jeg gjør med jevne mellomrom. Men av en eller annen grunn er det mer etterlengtet nå på denne tiden av året. Både hud og hår trenger litt ekstra pleie. Følelsen etter en hårkur, et fotbad, og ansiktsmaske gjør hvertfall underverker for meg. En såkalt treat-my-self-dag. Det er noe med å sette av tid til seg selv. Å klare å være i eget selskap. Kanskje sette på god musikk, eller en favorittserie, og bare nyte.

Fotografering. Å ta bilder har jeg funnet ut av at er en fin avkobling for meg. Jeg tar bilder av meg selv, av andre, av steder/ting jeg liker, av naturen, og ikke minst de nydelige høstfargene. Jeg går inn i en annen modus når kamera skrur på. Jeg fokuserer på hva jeg syns er fint/behagelig å se på, og knipser i vei.

Bruktbutikker. Jeg har i det siste forsøkt å bli mer miljøbevisst. Litt er bedre enn ingenting. Det å besøke Fretex eller UFF syns jeg er kjempegøy. Ikke bare er denne type shopping snillere for verden. Det er også billigere, og mye morsommere. På bruktbutikker kan man også finne skatter som ingen andre har.

Forandring. Det å gjøre noe nytt i hverdagen tror jeg vi alle trenger en gang i blant. Høsten er kanskje også det perfekte tidspunktet. Krydre tilværelsen med nye utfordringer. Enten det er å ommøblere i hjemmet, klippe håret, stifte nye bekjentskaper, eller kanskje prøve ut en ny hobby. Når vi går ut av komfortsonen vår skjer det noe med oss. Jeg tror vi utvikler oss mer enn ellers når vi gjør noe nytt. I det siste har det skjedd både større og mindre endringer i mitt liv. Noen endringer har jeg vært med på å lage selv, mens andre har oppstått fordi at livet skjer. Selv om endringer noen ganger kan gjøre hinsides vondt, så tror oppriktig at vi vokser på det.

Jeg håper at du kanskje fant litt glede eller inspirasjon i denne listen. Har du noen favoritter for tiden? Noe spesielt du finner litt ekstra glede i? Noe som gjør din hverdag litt enklere? Kommenter gjerne, eller send meg en melding. Jeg behøver også påfyll innimellom.