Jeg vil gjøre det lettere å snakke om psykisk helse.

Det er så grusomt rolig her. Som om stillheten roper. Som om det eneste jeg hører er lyden av te og aviser. Det lukter til og med te og aviser.

Noen ganger lukter det sprit og, men det er dessverre bare antibacen. Og den tør jeg ikke drikke av. Ikke fordi jeg er redd det kan være farlig, men fordi jeg ikke har lyst til å forlenge dette oppholdet her mer enn nødvendig.

Lukten av psykofarmaka er her vel hele tiden. En svak, litt søtaktig eim. Nesten som hasj. Bare at det ikke er det.

Og når jeg legger meg i det stive hvite sengetøyet, og pakker meg inn i dynen, lukter det eddik av hele meg. Så der ligger jeg. Som et stykke fiskefilet, klar til å bakes i ovnen. Bare at jeg ikke er det. Jeg er pasient på et psykiatrisk sykehus. Det er ikke helt det samme som et stykke fisk i en ovn, men det kan føles litt sånn.

Noen må fortelle høyt hva de tenker til enhver tid. Andre snakker på inn- og utpust med samme toneleiet. Andre igjen snakker med seg selv, dette inkluderer meg.

Men det er utrolig hva man venner seg til.

Hva er ditt favorittpålegg?

OST.

Hva gråt du av sist?

Jeg fikk hjemmebesøk av en lege for noen dager siden. Hun var kjempehyggelig, men jeg var ikke bra. Hun så på meg med et medlidende blikk. Så spurte hun meg om hvorfor jeg var lei meg, og om hun kunne gjør noe. Hva som helst. Da kom tårene. Vi snakker styggråt. Men noen ganger gjør det godt å slippe løs følelser også.

Hva slags jobb har du hatt? Hvordan var det med åpenhet?

Jeg fikk min første jobb som 16-åring. Den gangen var det på panterommet på en Kiwi-butikk. Siden har jeg hatt flere forskjellige jobber. Jeg har vært innom barnehage, jeg har jobbet i kantine, og jeg har jobbet i klesbutikk. Dette har gått helt greit for seg, og har vært fine erfaringer å ha med seg videre. Siden jeg sluttet å jobbe i Cubus har jeg vært innom en folkehøyskole, og høgskolen i Oslo og Akershus for å studere. På denne tiden har mye skjedd, særlig på den psykiske fronten.

Dessverre har jeg strevd en del, noe som førte til at jeg til slutt måtte avslutte studiet mitt i 2017. Da bestemte jeg meg for å bli jobbsøker. Og i den prosessen gjorde jeg meg en del tanker. For hvordan skulle det gå? I søknader, i intervjuer, og på jobb? Jeg som er så åpen ellers, skulle jeg være åpen med en potensiell fremtidig arbeidsgiver? Og hvis ja, hvor mye og hva skal jeg si?

Har du hatt mye problemer med NAV?

Jeg har bevisst ikke skrevet mye om mitt forhold til NAV tidligere, da jeg har tenkt at det har vært en privatsak. Det tenker jeg jo fremdeles, men noen ting går det jo an å si noe om. Jeg kan godt svare på dette spørsmålet. For nei, jeg har ikke hatt mye problemer med NAV. Jeg opplever at jeg har fått den hjelpen jeg har trengt i rett tid. Så hjelper det jo i tillegg me god kjemi med de du snakker med. Vi er jo bare mennesker.

Jeg er nysgjerrig på jobben du fikk i fjor. Kan du si noe om hva arbeidsoppgavene gikk ut på?

Så moro! Jobben jeg fikk i fjor var i en brillebutikk. Det hele var utrolig spennende. Jeg hadde gleden av å jobbe i en utrolig stilig butikk. Hvor arbeidsoppgavene gikk ut på å ta i mot kunder. Bestille briller til den bestemte kunden. Fylle på med varer. Assistere optiker. Og ikke minst å montere briller. Det syns jeg var så spennende og gøy.

Hvilke studier har du gått på? Hva syns du om studieretningene og studiestedet?

Jeg har kun studert en ting. Det var sosialt arbeid, for å bli sosionom. Det begynte jeg med i 2013. Jeg ble syk første vinteren og måtte sykemelde meg. Siden hadde jeg pauser litt her og der, og utsettelser av eksamener osv. Jeg elsket studiet, men sykdommen min samarbeidet ikke godt nok. Jeg ble til slutt skviset ut.

Hvilke skolefag likte du? Er det noe fag du hatet, i så fall hva?

Jeg har alltid vært glad i språk. Norsk, engelsk, tysk. I tillegg har jeg faget jeg hadde på høgskolen som het kommunikasjon. Elsket det.

Føler du deg mest introvert eller ekstrovert, og hvorfor?

Jeg føler meg som en klar blanding. Helt klart. Jeg fores på energier fra andre mennesker, men trenger samtidig ro og hvile for å komme meg.

Er du musikalsk? Kan du synge, eller spille noe instrument?

Jeg sang en ABBA-låt i 70-årslaget til besteforeldrene mine. Jeg kan ikke huske noen ting, men jeg fikk applaus. Ellers har jeg lært meg å spille key board. Det gjorde jeg da jeg gikk i 5. Klasse.

Hva er dine fineste minner fra barndommen?

Jeg husker så godt en påskemorgen i 96 hvor mormoren min og jeg var ute en tur med dukkevognen og luftet dukkene mine. Jeg løftet hodet og så på henne og sa, mommi livet er herlig men jeg får det ikke til.Dette er et av mine fineste minner. Ellers må det bli å ha vært med moren min på jobb eller trening som liten. Hun har vært beintøff hele veien. Og jeg har vært så utrolig utrolig stolt.

Går du på noen medisiner i dag? I så fall hvilke? Og syns du det fungerer?

Jeg er glad dette spørsmålet kom. Men jeg kommer ikke til å gi noe detaljert svar. Jeg har skrevet litt om medisiner og medisinbruk tidligere, både med tvang og frivillighet. Men jeg har aldri gått ut med hva jeg står på, og hva jeg tar av medisiner. Det er noe jeg har valgt å holde privat. Vi er alle forskjellige individer, og vi vil alle reagere forskjellige på de forskjellige medikamentene. Jeg har alltid vært en skeptiker. Det skal mye til for at jeg svelger en paracet. Men med det sagt, så tror jeg at medisiner kan være en fin løsning for noen. Ikke det ene og alene, men kanskje som en slags krykke.

Hva konkret er det du sliter med? Hvilke diagnoser har du? Føler du at de er riktig?

Jeg har en schizoaffektiv lidelse. Den diagnosen fikk jeg i 2015. Personer med diagnosen kan ha samtidig forekomst av symptomer og tegn på både schizofreni og på bipolar lidelse. Med periodevise stemningsendringer på den ene siden, og med vrangforestillinger på den andre. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av beskrivelsene jeg har fått hva angår schizoaffektiv lidelse. Så på en måte kan jeg si at jeg føler det er riktig. Men på en annen måte er jeg svært lite opptatt av merkelapper.

Syns du helsevesenet for fort, for enkelt, setter diagnoser på folk?

Mitt inntrykk er at helsevesenet for setter diagnoser på folk. Ja, kanskje litt for fort. Grunnen er vel at de trenger de såkalte inngangsbillettene for å kunne gi pasienter en slags inngangsbillett. En slags tilgang til goder, som ellers ikke kommer uten en diagnose. Jeg tror nok at helsevesenet for fort setter diagnoser på folk, og at det kanskje ikke er helt bra. Hadde man vært mer grundigere her kunne man nok unngått en del feildiagnostisering.

Er du ofte innlagt? Frivillig/tvang?

Siden 2014 har jeg vært innlagt over 20 ganger. Noen korte opphold, og noen lengre. Noen frivillige opphold, og dessverre en del på tvang.

Tror du at du noen gang kan bli helt 100% frisk?

Huff, dette spørsmålet gjorde meg skikkelig trist. Det er faktisk ikke noe jeg tenker på sånn ellers. For jeg tar en dag av gangen. Men nå som jeg blir spurt må jeg innrømme at jeg ikke har tro på at jeg noen gang vil bli 100% frisk. Jeg blir trist av å tenke sånn for dette livet er himla slitsomt, men nå kan jeg nesten ikke lenger huske et liv uten disse berg-og-dal-banene heller.

Føler du at psykiatrien noen gang har skapt mer problemer for deg enn det har hjulpet?

Definitivt ja. Jeg er veldig lei for å måtte si akkurat det. For psykiatrien har gjort uendelig mye godt for meg, i mange mange år også. Men i 2015 ble jeg tvangsmedisinert og beltelagt for første gang. Det ødela en bit av meg. En bit jeg aldri vil få tilbake hel igjen.

Pleier du å være åpen med alle du møter? I så fall hvordan reagerer folk når du forteller om alvorlig psykisk sykdom og bruk av tvang?

Veldig godt spørsmål! For nesten hver dag blir vi jo nå foret med at åpenhet er bra, hva angår psykisk helse. Men hva og hvor mye skal man i så fall si? Og til hvem? Her finnes det ingen fasitsvar på hva som er riktig å gjøre. Men nå er det nå jeg som blir spurt. Jeg pleier stort sett å være åpen med de aller fleste jeg møter. Men det betyr ikke at når jeg hilser på nye mennesker så introduserer jeg meg selv meg, hei jeg er Eline og jeg har psykoser innimellom. Nei, som med andre private ting så kommer dette litt mer av seg selv sånn etterhvert. Men jeg har jo mange ganger stått i en situasjon hvor folk spør meg om hva jeg driver med. Dette syns jeg for tiden er ubehagelig, for jeg står hverken i jobb eller går i skole. Og grunnen er jo min helse. Så hva sier jeg? Vel, hehe, ingenting. Neida, jeg engasjerer meg i samfunnet. Også er jeg arbeidssøker hver dag. Det tar tid. Jeg har noen utfordringer i livet mitt som gjør ting litt vanskelig. Men jeg står på.

Hva tenker du om bruk av tvang? Bør det brukes mer/mindre? Eller kanskje aldri brukes?

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utøves på. Dette er mitt eget sitat, som har blitt brukt gjentatte ganger i reportasjer og kronikker. Og jeg mener det så sterkt fremdeles. Tvangen i seg selv er ikke problemet. Det er måten denne makten håndteres på som kan utløse store problemer hos pasienter. Selv har jeg opplevd tvang som en god stor ullgenser som har varmet og passet på meg. Men jeg har også opplevd tvang som en altfor trang pologenser, som virkelig har strammet rundt halsen min, og som ikke har hjulpet noe som helst. Det er mange som mener at tvang aldri bør benyttes. Jeg kan forstå det, men jeg tenker at det noen ganger er nødvendig. I retrospekt seg hvordan det har hindret meg i å gjøre dumme ting.

Hva tenker du om selve systemet i psykiatrien? Hvordan er det å ta kontakt, ventetid, er det vanskelig å få den hjelpen man trenger, ettervern/oppfølging osv?

Nok et stort og viktig spørsmål! Jeg har på mange måter vært heldig og fått hjelp tidlig. Psykiatrien har heller ikke gitt meg opp enda, noe jeg er evig takknemlig for. Men hvis jeg skal prøve å svare mer generelt og med det inntrykk jeg sitter med så vil jeg nok si at mye kunne ha vært bedre. Jeg hører stadig om folk som ikke får hjelp, enda de spør, enda de virkelig trenger det. Slik skal det jo ikke være.

Føler du at du blir tatt på alvor når du snakker om problemene dine? Til NAV, andre i hjelpeapparatet, familie, bekjente, venner, osv. Eller hender det at du føler problemene dine blir bagatellisert?

Jeg føler definitivt at jeg blir tatt på alvor når jeg snakker om mine problemer. Uansett hvem det er til. Det er jeg veldig glad for at jeg gjør. Nå er det jo klart at jeg i perioder har enkelte vanskelige tanker for meg, og at det da kanskje er vanskelig å sette seg inn i min situasjon er det ingen tvil om. Men når jeg strekker ut en hånd, får jeg alltid en tilbake. Og det er derfor jeg tror sånn på oss mennesker.

Hva er viktig for deg i din hverdag at du skal holde deg så frisk som mulig? Og hva gjør at du blir dårligere?

For at jeg skal holde meg så frisk i min hverdag som mulig er det flere ting som er viktig å holde på med. For mitt vedkommende er det ekstremt viktig å holde på et A4-liv. Det blir viktig at jeg står opp og legger meg til ca samme tid hver dag. Det blir viktig med faste måltider hver dag. Og det blir viktig med en balanse mellom søvn og aktiviteter. Utover det har jeg funnet ut av at min beste medisin er å være sammen med folk som er glad i meg.

Var du i kontakt med BUP som barn og tenåring? Hvis du var det, kan du fortelle litt om hvordan du opplevde det?

Som 16-åring var jeg i kontakt med BUP. Da ble det sendt bekymringsmelding både til barnevern og til barne- og ungdomspsykiatrisk. Jeg kan godt linke til min erfaring med det. Men det jeg kan si er at jeg følte en stor trygghet med å få hjelp herfra. Jeg følte at fokuset ikke lå diagnoser eller problemer. Men at man heller skulle være løsningsorientert, og hjelpe meg der jeg var.

LØVETANNBARN

Ville du anbefale andre om å være åpen om sine erfaringer fra psykisk helsevern? Hvilke råd vil du gi til de som lurer på om de skal være åpne, enten det er snakk om å stå fram i media, eller til sine nærmeste?

JA, JEG VIL ANBEFALE ANDRE Å VÆRE ÅPEN OM SINE ERFARINGER FRA PSYKISK HELSEVERN. ELLER OM SIN EGEN PSYKISKE HELSE. Jeg tenker at enten det gjelder åpenhet i media, eller blant de nærmeste, så er det verdt det. Tør å ta steget. De som tar i mot klarer seg uansett.

 

Det samme skjer hver gang. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir overrasket. Men det ble jeg. Kanskje derfor det gjør så himla vondt. Kanskje derfor det verker i hjertet enda.

En bit av meg ble ødelagt. Hele himmelen falt ned. Det har skjedd før, men i går braket det skikkelig løs.

Kan et menneske gå i stykker? Ja, jeg tror det.

Men det er i motbakke det går oppover, er det mange som sier.

Jeg har ikke gått i stykker. Men jeg har det vondt. Og sånn er det noen ganger.

Men man kan kanskje ikke bli så skuffet uten forventninger? Faen ta disse forventningene.

Det eneste jeg vil er å finne ut av hvor jeg skal. En evig runddans. Som å danse strekkbuksepolka i alt for små sko i alt for lang tid. I alt for rask musikk. Det er ikke særlig behagelig. Jmf. 9.klasse.

Hvem er det som frivillig isolerer seg i julen? Hvem er det som hvileløs reiser landet rundt, ja ut av landet også, for å finne fred? For å finne svar?

Det er meg. Jeg må videre. Og jeg gir faen ikke opp.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Etter at bloggen min ble etablert og jeg begynte å åpne meg, dukker det stadig opp spørsmål. Jeg tenker derfor å peise i gang 2019 med ei god gammeldags spørsmålsrunde.

Du kan stille meg akkurat det spørsmålet du ønsker å stille. Ingen regler her, og ingen tvang. Det trenger ikke omhandle psykisk helse, selv om det er det jeg skriver mest om. Kanskje lurer du på hva min guilty pleasure er. Eller kanskje du lurer på hva jeg skammer meg over. Eller hva jeg spiser til nattmat.

Det er opp til deg å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan. Alle spørsmål vil bli besvart. Alle vil også være anonyme.

Spørsmålene du måtte sitte inne med kan du legge igjen i kommentarfeltet på bloggen, du kan sende meg en melding på facebook, eller du kan sende meg en mail på [email protected].

Husk, det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar. Eller noe sånt.

Eline

Godt nyttår godtfolk! Jeg håper inderlig at julen har behandlet dere bra, og om ikke så, at dere hvertfall fikk en strålende overgang inn til det nye året. Tenk at vi er i 2019. Det er snart 20 år siden tusenårsskiftet! Og det husker jeg så godt. Sykt.

Jeg for min del er veldig glad 2018 er over nå, rett og slett fordi slutten var så innmari vond. Det er alltid godt å kunne sette en strek. Og nå setter jeg min. 

Det er et bevisst valg fra min side å ikke lage meg nyttårsforsetter. Jeg klarer nemlig aldri å innfri de, og skuffelsen blir så stor. Men det å ha konkrete ting å glede meg til derimot er noe jeg er rimelig god på.

Så hva ser jeg frem til i 2019?

• Jeg gleder meg til å bruke tid i skog og mark. Dette er noe Villmarkens datter har savnet nå i kulden. Jeg gleder meg til gradene kryper litt oppover igjen. Kanskje vil du være med meg på tur?
• Jeg ser frem til å bruke mer tid med venner å familie. Dette fortjener et eget punkt på listen fordi det muligens er min beste medisin.
• Jeg gleder meg masse til å reise. I år går turen blant annet til New York, noe jeg er skikkelig gira for. Har du vært der selv og kanskje har noen tips så kommenter gjerne!
• Jeg gleder meg til å stå på enda mer for å skaffe meg en god jobb. Evt. til å begynne på et studie. Eller kanskje begge deler. Noe må hvertfall skje.
• Jeg ser virkelig frem til våren. Ikke fordi jeg fyller år på denne tiden, men rett og slett fordi jeg føler jeg blir født på ny denne årstiden. På denne tiden av året skjer det noe magisk med hele meg. Både kropp og sinn.

Hva ser du frem til i 2019?

#elineredderverdenlitt #2019

Jeg kom gråtende inn, men gikk faktisk smilende ut. Jeg måtte nemlig vise legitimasjon.

2 år, 4 måneder, og 5 dager. Det er den tiden jeg har vært edru. På vannvogna. Men nå?

Skal? Skal ikke? Skal?

Hele veien fram til polet var en eneste stor ambivalens. Tårene sprutet. Hjertet dunket. Og tankene raste.

Jeg har vært så flink, og så sterk i så lang tid. Skal jeg virkelig kaste bort all den harde jobben?

Men den er jo ikke bortkastet. Jeg har blitt sterkere. Og kanskje kan jeg klare å kontrollere det. Kanskje har jeg ikke lenger et alkoholproblem?

CatoNegro, stod det. Fra Chile. 11 %. Det er da ikke så mye, tenkte jeg.

Tårene presset på igjen. Lavpunkt Eline, lavpunkt. Men hvis det kan gjøre kneika lettere å komme over, ja så er det kanskje verdt det?

 

2 år, 4 måneder, og 5 dager.

CatoNegro. Og 3 halvlitere for sikkerhetsskyld.

Skal? Skal ikke? Skal? 

Tårene strømmet på. Jeg sendte melding til en av mine beste venninner. Hva skal jeg gjøre?

Det er onsdag og klokken har så vidt passert 12. Har du tenkt igjennom grunnen til at du vil drikke nå? Hun traff. Hardt også. For hva var egentlig grunnen? Jeg syns synd på meg selv. Og jeg ville ut av suppa mi. Jeg ville finne stedet. Finne ut av ting. En gang for alle.

Så fikk jeg tilsendt nummeret til Anonyme Alkoholikere, og en sterk oppfordring til å ringe.

Jeg så på telefonen min. Tørket tårene og nesen min. Det går ikke, tenkte jeg. Tårene strømmet på igjen. Jeg tenkte på venninnen min, som hadde forsøkt å ringe meg. Som hadde snakket med noen i AA for meg. Sikkert fordi hun ville så inderlig hjelpe.

Jeg fikk en vond smak i munnen. Det var samvittigheten. Men den var tydeligvis ikke vond nok, for like etter pakket jeg sekken, tok på meg jakken, og vendte nesen mot polet.

CatoNegro.

2 år, 4 måneder, og 5 dager.

Hva nå?

Det kommer til å orden seg, uansett, tenkte jeg. Og det gjør det.

#elineredderverdenlitt

Jeg våknet før vekkerklokken. Det var fortsatt mørkt ute. Deilig, tenkte jeg. Jeg kastet på meg klærne og slengte på meg litt sminke. Men det var likevel noe som manglet. Og det var ikke frokosten jeg tenkte på.

Gjennom julen har jeg følt at noe manglet. Og det er hverken familie, mat, eller gaver jeg tenker på. For jeg er heldig på mange måter. Men den følelsen av at noe manglet har bare blitt forsterket med tiden. Og nå har jeg surret meg inn i et stort nett det er vanskelig å komme ut av igjen.

Og jeg tror jeg vet hva som foregår, og hva som fremdeles mangler. Det er meg selv. Det er som om jeg ikke finnes. Jeg ser hva som skjer rundt meg, men bit for bit forsvinner jeg i meg selv. Det gjør ikke vondt lenger, men det er skremmende.

Jeg hører folk snakke til meg, jeg hører det kommer ord, men jeg kan ikke hjelpe for å lure på om de egentlig snakker til meg.

For jeg er jo ikke her.

Men jeg vil være her.

Noen ganger, når jeg ikke finnes, må jeg strekke ut armene for å se på de. Og ofte må jeg klappe meg selv på skuldrene. Bare for å kjenne at de er der. Dette høres kanskje rart ut, men vi har alle vårt.

Så nå sitter jeg her da. På kafeen. Jeg strekker ut armene, og klapper meg selv på skuldrende. De andre som sitter her ser litt rart på meg, men hva gjør vel det. Jeg finnes jo ikke. Ingen grunn til å bli flau over noe som ikke eksisterer. Når jeg kjenner etter så er det egentlig litt godt å ikke bry seg om hva andre tenker om meg.

Men på den andre siden så ønsker jeg jo å bry meg. Og jeg ønsker å være til stede, for andre, og for meg selv.

Så inntil videre fortsetter jeg å klappe meg på skuldrene. Og jeg håper på det beste. For håpet kan aldri forsvinne.

#elineredderverdenlitt #jul #julen #psykiskhelse

Januar

Starten av 2018 var jeg så heldig å få være med i en reportasje i magasinet Stella. Tre modige kvinner ble intervjuet om temaet Skam. Jeg var en av dem. Resten av denne måneden ble brukt til å utforske Oslo marka på vinterstid. Jeg lagde blant annet mitt aller første bål, og jeg er fremdeles stolt av det.

Februar

I februar måned ble jeg intervjuet av NRK hvor temaet var avhengighet. Veldig spennende å få være med på noe slikt. Ellers lærte jeg denne måneden å sette pris på kong vinter og på kuldegradene. Jeg tror aldri jeg har vært så mye ute i skog og mark på vinterstid før 2018.

Mars

Mars måned var en stor måned for meg. Jeg startet måneden med å dra til Paris med mine besteforeldre. Da jeg kom hjem fra turen ventet et jobbintervju jeg var meget spent på. Og ja, jeg endte opp med å få jobben. Det betydde så uendelig mye for meg. Senere i mars ble jeg invitert til å delta i en paneldebatt i Trondhjem, hvor temaet hva om åpenhet om psykiske lidelser kunne være skadelig.

April

Denne måneden startet med at jeg fikk publisert en tekst i VG. Dette var veldig stort for meg. Teksten handlet om åpenhet, og hvor mye man kan vinne på å være åpen. Senere denne måneden ble jeg innlagt, og jeg husker svært lite fra det.

Mai

Som sikkert flere husker så var mai måned en veldig varm måned. Jeg benyttet anledningen til å sove ute under åpen himmel flere ganger. 17.mai var også et høydepunkt. Jeg fikk presset på meg bunaden, og spiste frokost i parken med venner.

Juni

Her kommer en liten funfact. Jeg hadde ikke spist pizza på flere år før juni 2018. Som dere ser på bildet koset jeg meg skikkelig. Ellers vant jeg billetter til Piknik i Parken, en festival i Vigelandsparken. Gleden var stor da jeg fikk se helten min Susanne Sundfør igjen. Resten av måneden ble stort sett brukt utendørs.

Juli

Juli måned var kjempevarm, og jeg benyttet anledningen til å sove ute gjentatte ganger. Kanskje litt for mye. Jeg fikk også et innlegg på trykk i Dagsavisen denne måneden, og tilbakemeldingene var overveldende.

August

Nok en måned med fine temperaturer. Jeg fikk nok blod på tann, for jeg fortsatte å sove ute.

September

September må være min yndlingsmåned. Jeg elsker at det blir litt mørkere. Jeg elsker høstfargene, den friske lufta, og hytteturer. Bildene herfra er fra hytten til min far, som ligger på Vaset ved Fagernes.

Oktober

Oktober startet med at jeg fikk en kronikk på trykk i avisen. Jeg blir så stolt og så glad for at tankene mine kan spres. 10.oktober var verdensdagen for psykisk helse (større enn julaften spør du meg). Jeg brukte dagen på rådhuset, hvor Else Kåss Furuseth mottok åpenhetsprisen. VELFORTJENT.

November

November måned brukte jeg hvertfall en helg på hytta på Vaset. Det er helt nydelig der. Alltid godt å komme litt ut av Oslogryta. Det siste bildet fra denne måneden er fra innlegget jeg skrev om stigmatisering av psykisk syke. Det ble publisert i bladet Psykisk Helse.

Desember

Jeg har alltid vært, og er fremdeles, glad førjulstiden. Mørke kvelder, stearinlys, julekaker, julekalender, og skriving av julekort. Det er julen jeg har litt problemer med. Men på et vis overlever jeg jo hvert år. Jeg må bare se på det som vanlige dager. I år, på julaften kom et innlegg jeg har skrevet på trykk i Dagsavisen.

Når jeg ser tilbake på 2018, så blir jeg faktisk litt rørt. Mye har skjedd, selv om jeg føler at tiden har stått stille. Jeg har mye å være stolt over, og jeg har mange å være glad i. Om 2019 bare blir halvparten så innholdsrikt, ja så skal jeg si meg fornøyd.

 

 

Der sitter hun igjen. Hun fryser, det ser jeg. Hun har nok vært ute i natt igjen. Hun har med kofferten sin. Den samme som jeg har sett overalt andre steder.

Jeg føler meg dårlig. Det vrenger seg i magen.

For her sitter jeg. Andre juledag. Og syns sånn passe synd på meg selv. For julen kan jo være vond. Den er det for meg. Kontrastene kan bli så innmari store.

Men jeg bor ikke i en koffert. Det er det faktisk andre som gjør. Det er minusgrader ute. Stuen min er god og varm. Jeg har varmekabler på badet, og jeg fyrer med ved. Jeg har klesskift for hver dag og enda mer. Jeg har en dusj som gjør meg ren. Men jeg velger dette bort.

For her sitter altså jeg. På kafe igjen. Andre juledag. Og syns passe synd på meg selv. Hvorfor det? Jo, fordi jeg ikke liker romjulen. Fordi jeg har et stort savn. Fordi jeg gråter litt innimellom.

Men for faen Eline, du velger dette selv. Tørk de jævla tårene. Det er bare noen dager av et helt år.

Og der sitter hun igjen. Med bustete hår, og en trist mine. Jeg lurer på hva hun tenker på. Jeg lurer på hva historien hennes er. Kanskje hun ikke feirer jul fordi hun ikke har noen familie å feire den med. Kanskje har hun en familie, men at den er slem, så hun velger den bort. Eller kanskje hun er litt som meg, som velger å flykte litt. Men så er det denne kofferten da.

Så reiser hun seg opp og går mot meg. Jeg håper ikke hun har lagt merke til at jeg har studert henne. Unnskyld meg, men jeg er så sulten, har du mulighet til å hjelpe meg litt? Selvfølgelig, svarte jeg. Svaret kom helt kontant. Til gjengjeld fikk jeg hele livshistorien hennes.

Det var en historie preget av mye sykdom, og av lite hjelp hverken fra det offentlige eller fra familie. Hun hadde ikke noe sted å bo, så hver eneste dag ble en slags jakt. Jeg måtte kjempe for å holde tilbake tårene. Maken til sterk dame som stod ved siden av meg. Hun ble så glad for den lille hjelpen fra meg at hun ville gi meg et maleri. Jeg takket så høflig som jeg kunne, og sa det ikke var nødvendig. Så gav hun meg en stor klem. Og det er en klem jeg aldri vil glemme.

Da jeg våknet i dag i den tomme leiligheten min, kjente jeg på en slags sorg. Den samme type sorgen jeg kjenner på hver jul. Jeg så for meg at dagen kom til å bli like trist og grå som andre romjuler. Men det er denne dagen absolutt ikke.

Damen med kofferten vet det nok ikke, men hun ga dagen min mening. Hun satte ting i perspektiv for meg. Vi er begge alene, men på to helt forskjellige måter. Vi er begge alene andre juledag, men har forskjellige historier. Likevel er det mye som er likt. Kanskje var det derfor jeg følte sånn med henne.

Vi er jo mennesker begge to. Mennesker som er utstyrt med sterke følelser. Og jeg velger å tro at alle mennesker har en samvittighet. Damen med kofferten vet det nok ikke. Men hun lærte meg litt om livet i dag. Tusen, tusen hjertelig takk.

#elineredderverdenlitt #jul #julen #psykiskhelse