I dag leverer Oslo by på sitt beste. Jeg kan melde om strålende vær, fuglekvitter, og et par nye fregner her jeg sitter.
Jeg kan ikke huske sist jeg så så mange mennesker samlet på en plass. Og det gjør så forbanna godt. Her lukter ingen antibac. Bare grill og god stemning. Jeg trenger ikke musikk på ørene engang. All snakkingen fra menneskene rundt meg lager en summende lyd. En slags lyd jeg aldri trodde jeg skulle få høre igjen. Tenk at litt sol og varmere grader kan gi så mye glede. Så mye håp. Det er ikke bare naturen som våkner til live igjen, det er menneskene også. Og jeg elsker det!
Det er omtrent umulig å ikke bli litt glad av det her. Men med det sagt, så vet jeg godt at det finnes flere der ute som ikke har det så greit uansett vær og vind. Psykiske problemer forsvinner ikke bare fordi sola kommer. Dessverre. Men alt som kan hjelpe hjelper. Hvis du er en av de som ikke har det så bra, så hør meg nå – det vil bli bedre. Vær god mot deg selv. Så god du kan. Om det er å gå en tur. Liten eller stor. Om det er å danse til god musikk. Eller kanskje å pynte deg med din fineste kjole? Gråt om du klarer, bare husk å le litt etterpå. Gjør en aktivitet du liker. Sett av tid til deg selv. Det er ikke egoisme, det er egenomsorg. Snakk med naturen, den er der alltid. Den lytter.
Disse tipsene har ingen vitenskapelig grunnlag. Men etter mye prøving og feiling selv, har jeg funnet ut at dette gir meg noe. Eller, ikke bare noe. Faktisk ganske mye.
Du er sterkere enn du tror. Psykisk, men også fysisk. Du er langt fra noe persilleblad. Det bor så mye bra i deg. Du er sta, modig og tøff. Det vil få deg langt. Du er verdifull og god nok akkurat slik du er. Du fortjener gode ting. Du fortjener å ha det bra. Ta godt vare på deg selv. Det er verdt det.
Bare et eksempel på hvordan jeg jobber med å bli glad i meg selv. Det er ikke sikkert jeg tror hvert eneste ord. Men å skrive ned gode ting om seg selv har en effekt. Og alt som kan hjelpe hjelper. Hvem vet. Kanskje vil det komme en tid hvor jeg tror på ordene.
Jeg har kledd meg i kjole i dag. Som en liten finger til kulden ute. Da jeg våknet var jeg ikke spesielt god mot meg selv. Du vet, når du står foran speilet og snakker stygt om deg selv til deg selv. Men vi mennesker har valg, heldigvis. Jeg har vel alltid valgt selv hva jeg skal ha på meg (til mine foreldres fortvilelse). I dag falt valget på en nydelig blå sommerkjole. Den matchet ikke akkurat humøret mitt. Men hva litt farger gjør. Jeg har faktisk funnet frem sommerkjolene mine. I alle regnbuens farger. Som jeg gleder meg til å pynte meg for solstrålene. Overfladisk? Kanskje. Men alt som kan hjelpe hjelper.
De siste dagene har vært litt trøblete. Det er akkurat som om jeg våkner i en verden som kjennes fremmed. Som om kroppen jeg beveger ikke er min. Og når den følelsen først har satt seg er den vanskelig å bli kvitt. Det er en kjent opplevelse for meg det her, men det gjør det ikke mindre skremmende. Jeg rister på alle lemmer i et forsøk på å våkne. Sånn skikkelig. Det funker ikke. Forsøker å puste i firkant, men det virker bare provoserende. Jeg teller derfor heller alle de blå tingene jeg kan se rundt meg. Øynene faller til slutt ned på kjolen min. Og i et lite øyeblikk er jeg her. Jeg repeterer de ordene fra meg selv til meg selv. Høyt denne gangen.
Du er sterkere enn du tror. Psykisk, men også fysisk. Du er langt fra noe persilleblad. Det bor så mye bra i deg. Du er sta, modig og tøff. Det vil få deg langt. Du er verdifull og god nok akkurat slik du er. Du fortjener gode ting. Du fortjener å ha det bra. Ta godt vare på deg selv. Det er verdt det.
Det snør, det blåser, og solen skinner, om hverandre. Været skifter oftere enn mitt eget humør. Jeg er nok ikke den eneste som venter på at gradene skal stige oppover. Men folkens, våren den er her. Jeg vil ikke lenger kaste bort tid på å vente. For mens jeg venter skjer vakre ting. Derfor har jeg bevisst løftet blikket. Og hva fant jeg?
Joggesko på asfalt. Nybørstet asfalt. Blomster. Kirsebærtrær. Grønne spirer. Og bygningene så vakre at jeg vil kysse dem.
Hallo, fra hjemmekontor vol.3000. Susanne Sundfør sin «Darlings» surrer i bakgrunnen. So, it’s definite then. It’s written in the stars darlings. Everything must come an end. Jeg synger med. Har tent lys. 4 faktisk. Alle for håp. Jeg skriver ned gode tanker til meg selv. Tar en god slur av dagens tredje kaffekopp, og drømmer meg tilbake til hjørnet mitt på Kaffebrenneriet.
Det er rart, for tanken på å gå på kafé igjen virker så fjern. Og det kommer fra hun som tidligere gikk på kafé 2-3 ganger om dagen. Men som jeg savner det. Jeg savner å være først ute på stamplassen tidlig på morgenen. Jeg savner å se menneskene der. De samme som går igjen og igjen. Og jeg savner at de bak disken vet nøyaktig hva jeg skal bestille.
En medium kaffe med litt melk? Jeg smiler, rødmer svakt, og takker høflig som vanlig.
Det slår meg nok en gang hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Hadde noen fortalt meg for litt over et år siden at vi i dag kom til å bade i antibac, bruke ansiktsmasker, og holde 2 meters avstand til folk, så hadde jeg ledd. Men jeg ler ikke i dag. Selv jeg som evner å se humor i det meste, syns ikke dette er morsomt på noen som helst måte. Men antibac, masker, og avstand har blitt den nye normalen. Jeg tror det jeg savner mest av alt (i tillegg til å klemme) er å se ansikter. Å se om noen er glade, sinte, eller lei seg. Vi lærer å speile andres følelser allerede som spedbarn. Noe som vekker empati. Det er helt grunnleggende for oss mennesker. Men nå sitter jeg altså her. Ikke akkurat Kaffebrenneriet-standard, men det går.
Om du, som meg, syns det går litt trått nå, så ikke gi opp. Vi kan kanskje ikke gå på kafé, spise på restaurant, eller klemme hverandre. Men følgende vil for alltid være lov:
– Danse på stuegulvet
– Synge høyt til favorittartisten
– Skrive dagbok
– Gå turer
– FaceTime med noen man er glad i
– Sende melding til noen man tenker på
– Lese en god bok
– Ta bilder
Den lista var like mye en påminnelse til meg som til deg. Det er kanskje enklere sagt enn gjort. Men det å ivareta gode rutiner, det å være god mot seg selv, er så ufattelig viktig. Det med eller uten en pandemi. Selv har jeg vært litt lat. Kognitivt, men også fysisk. Aktivitet er undervurdert. Litt er bedre enn ingenting. Og alt med måte. Memo til undertegnede.
Det er nesten så jeg ikke tør si det høyt. Tør omtrent ikke skrive det engang. Men, jeg har begynt å jogge igjen. Jepp. Er litt redd for å jinxe det. For det har ikke blitt en vane enda. Men i dag har jeg altså vært på min 6. joggetur på relativt kort tid. Jeg er sikker på at hver eneste celle i kroppen min roper hurra. Og det som er ekstra gøy er at jeg allerede kjenner fremgang. Det hjelper nok at jeg ikke har rørt en sigarett på 4 måneder. Uansett, veldig moro. Sist jeg gjorde et forsøk på å jogge ble jeg stoppet av egen hoste/brekninger etter ca 3 minutter.
Jeg jogget aktivt før. Litt for aktivt. 2014-2015 hadde jeg et svært usunt forhold til kropp, mat, og trening. Dette vet jeg mange strever med. Og selv 6 år senere, henger det fremdeles litt i hos meg. Mye er heldigvis bedre. Og jeg vil virkelig unngå å havne der jeg var. Å måtte løpe over 1 mil hver dag. Å sulte meg selv. Å være slem mot kroppen min.
Jeg fortjener bedre. Jeg har bare én kropp. Den må jeg ta vare på, så godt jeg kan. Jeg ønsker god helse, både fysisk og psykisk. Og dette henger tett sammen. Kropper kommer i alle former og fasonger. Det fleste kropper vil endres over tid. Noen mer enn andre. Selv har jeg hatt en undervektig kropp, en overvektig kropp, og noe midt i mellom. Men det er den samme kroppen som har fått meg gjennom dagene. En kropp som har mestret mye, og som skal mestre enda mer. Det burde være en selvfølge at den kroppen fortjener det beste. Men dette vet jeg er enklere sagt enn gjort. Dessuten er alle kropper ulike, og trenger ulike ting. Det kan være lett å glemme blant alle tips og triks om mat og trenging vi ser på ulike sosiale medier.
Det er mulig jeg trigger noen med dette. Det ønsker jeg ikke. Og nettopp derfor kommer jeg til å vise forsiktighet hvis jeg skriver om trening, mat, og kropp. Kropp er topp. Men din kropp er din, og bare din. Og min kropp er min, og bare min. Tidligere har jeg fått ulike kommentarer på kroppen min. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok. Å kommentere andres kropper kan være skadelig. Tenk deg derfor godt om før du kommenterer andres kropper. De fantastiske maskinene som er i stand til så mye.
I dag er det 5.april, og påsken 2021 er snart over. Heldigvis. Jeg er ikke så glad i ferier og høytider. Det er akkurat som om utfordringer og problemer blir forsterket. Kontrastene fra hygge og kos til ensomhet og lidelse blir sterkere. De røde dagene er langt fra hygge og kos for mange. Psykiske lidelser tar ikke ferie selv om kalenderen viser det.
Men Mommi, denne påsken har gått både fortere og bedre enn ventet. Og jeg vet du er stolt av meg. For jeg har passet på å være god mot meg selv (nesten) hver dag. Så er det kanskje ikke skrevet i sten at hver ferie må tilbringes i fosterstilling. Jeg er nemlig åpen for å bli positiv overrasket. Og denne påsken har overrasket meg litt. Det har ikke bare vært blomster, men livet er jo ikke bare det heller. Faktisk tror jeg at jeg kommer litt styrket ut av disse dagene. Litt på grunn av fine mennesker rundt meg, men mye på grunn av egen innsats. Jeg jobber beinhardt hver eneste dag. Men livet bør ikke leves kun på hvite knoker. Derfor øver jeg på å nyte de gode øyeblikkene når de kommer. Og øvelse gjør mester, er det noe som heter.
Mens jeg skriver til deg nå lar jeg disney-klassikeren Pocahontas surre i bakgrunnen. Det er en av mine favoritter. Pocahontas snakker med piletreet. Som er bestemoren hennes. Så klok, så varm, og morsom. Som deg.
«Lytt med hjertet nå, du vil snart forstå», synger bestemor piletre.
Hadde du vært i live nå, så hadde jeg såklart vært hos deg. Vi hadde løst verdensproblemene sammen, mens vi flesket oss til i sofaen din. Men «bare» fordi du er død betyr ikke det at vi ikke har kontakt. Jeg snakker til deg daglig. Men det vet du jo. For du svarer meg i drømmene. Vær så snill, ikke slutt med det. For jeg husker fremdeles stemmen din. Varm som en sommerdag. Full av godhet. Og litt preget av sigaretter.
I 2008 var jeg 17 år gammel. Full av usikkerhet. Noen måneder inn i året hadde jeg min siste dag på barnevernsinstutisjonen jeg bodde på. Det er mye jeg har fortrengt fra den tiden. Men dette glemmer jeg aldri.
Et kort formet som en blomst. Og inni blomsten stod ett ord. Modig. Kortet, det var til meg.
Det foregår nok mye rart i barnevernet. Det har jeg selv fått oppleve. Men den diskusjonen tar jeg siden. For meg ble oppholdet på den siste institusjonen jeg bodde på et vendepunkt. Da jeg kom dit var det eneste som kom ut av munnen min «vet ikke». Jeg gråt meg til søvn hver eneste natt. Og jeg knuste glass, som jeg brukte til å skade meg selv med. Arrene på armene mine bærer jeg fremdeles. Da jeg dro derfra hadde jeg tørket tårene, med litt hjelp. Jeg hadde fått påfyll. Av omsorg. Av håp. Og her sitter jeg, 13 år senere, og lurer på om de menneskene som jobbet der er klar over hva det har betydd for meg.
Jeg sendte derfor en mail til styreren ved institusjonen. Uvitende om at stedet fremdeles eksisterer.
Hei, jeg vet ikke hvem jeg når frem til ved å sende denne mailen. Men jeg prøver. Mitt navn er Eline Skår. I en periode i 2008 bodde jeg på … ungdomshjem. I dag er jeg 30 år gammel, og bor for meg selv i Oslo. Som 17-åring var livet mitt svært vanskelig. Hos dere opplevde jeg voksne mennesker som ville meg vel over tid. Jeg opplevde genuin optimisme og håp på mine vegne. På mange måter var mitt opphold på … et vendepunkt i mitt liv. Og jeg vet ikke navnene på hvem jeg i dag skal takke for nettopp det. Den tiden jeg var hos dere gjorde dype inntrykk på meg. Jeg lærte meg å se håp og godhet, ikke bare i meg selv, men også hos mennesker rundt meg. Jeg kan huske at jeg omtrent ikke ville flytte. Uansett hvem jeg når ut til med denne mailen, så håper jeg at jeg får frem noe viktig. Jobben folk gjør på slike plasser gjør inntrykk. Det skaper håp og endring. Og i mitt tilfelle, tror jeg faktisk det har reddet liv. Takk.
Og jeg fikk svar. Jeg ble svært rørt da de skrev tilbake at de husket meg. Jeg kunne også se et lite PS. Hvor det stod følgende: «Det ser ut til at du fremdeles er modig».
Siden 2008 har jeg ofte fått høre hvor tøff jeg virker. Faktisk er det mange som beskriver meg som uredd og modig. Jeg skal ikke dra det så langt som å si at skinnet bedrar. For jeg vet selv at jeg er tøff på mange områder. Men den siste tiden har jeg følt meg alt annet enn modig. Jeg har ligget i fosterstilling og synes synd på meg selv. Men ingen kan vel være alt til en hver tid. En klok person sa en gang til meg at selv om det er best å leve her og nå, så er det noen ganger verdt tiden å se litt tilbake. Ikke for å dyrke det vonde, men for å se utviklingen. Vi mennesker er i konstant endring. Jeg er ingen solskinnshistorie. Jeg er vel heller et bevis på at mennesker trenger andre mennesker.
Jeg har vært igjennom mye. Selvskading, innleggelser, barnevernet, spiseproblematikk +++. Og jeg har fått til mye på egenhånd. I dag kan jeg med hevet hode si at jeg er stolt av staheten min. Den har tross alt ført meg langt. Likevel hadde jeg nok aldri klart alt dette uten en heiagjeng. Endringer skjer hele tiden. Men skal man få til gode varige endringer så må man ønske det selv. Det krever stahet, styrke, og mot. Som jo er egenskaper jeg har.
Et par skjærer krangler om restene av en kebab. Noen ivrige joggere suser forbi. Småspurvene synger i kor i trærne. De samme trærne som snart blir grønne. Solen varmer i kinnene mine. Jeg sitter på en fuktig gressflekk. Den samme flekken jeg sitter på hvert år. Jeg har rukket å bli våt i rumpa. Men jeg bryr meg ikke om det.
Jeg samler på øyeblikk som dette. Øyeblikk som er her og nå. Øyeblikk som gir håp, glede, og motivasjon. Tre ting som kommer godt med nå. Ting som står i stor kontrast til hvordan virkeligheten min var for litt siden. Endring. Livet er i endring uansett om man vil eller ei. Endring gir håp. Noe annet som gir håp er hestehoven jeg gikk forbi i går. Opp av asfalt til og med. Jeg spurte den hvordan den hadde klart det. Til svar sa den gule blomsten at det lønner seg å være sta. Kanskje til og med litt uredd. Modig. Tenk at en hestehov kan trøste og gi så mye håp. Det ble et øyeblikk jeg tar vare på.
Et øyeblikk er ofte kort. Det er ikke uten grunn til at det heter nettopp øyeblikk. Et enkelt blunk, så kan det hele være over. Det gjelder å følge med. Og det gjelder å lagre de gode øyeblikkene. Får vi mange og gode nok av de så kan vi gjøre de om til minner. Minner som vi kan hente frem når vi trenger de. For øyeblikk varer jo ikke evig. Det er trist og vakkert på samme tid.
Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre.
Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre.
Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre.
