Nattens tanker

Siden jeg ble innlagt har jeg lagt meg før klokken ti hver kveld. Men ikke i dag. Klokken har passert midnatt, og her sitter jeg våken i sengen. Med skuldre opp til ørene, og med hodet fullt av tanker. De fleste av dem ikke gode. Såkalt negative tanker. De har kanskje en tendens til å hope seg litt opp når det er mørkt. Som om himmelens farger bestemmer sinnsstemningen min. Dramatisk? Kanskje. Men det føles litt sånn akkurat nå.

Jeg sitter og stirrer på bokhyllen foran meg og på alle bøkene som er i den i et desperat forsøk på å flytte fokus. Jeg vil ha fokuset vekk fra tankene mine. Men som en av terapeutene sa tidligere i dag, det er vanskelig å ikke tenke på den rosa elefanten når noen først har nevnt den. Greit nok så tenker jeg kanskje ikke så mye på den rosa elefanten, men tankene mine fester seg til veldig mye annet som jeg ikke får bort.

Av kjedsomhet har jeg til nå skrollet gjennom facebook en del ganger og fått med meg at flere har giftet seg. En har kjøpt bolig, to har fått barn, mens andre er på en eller annen ferie. Alt dette dokumenteres selvsagt slik at også jeg kan få det med meg. Men, jeg klarer ikke la være å tenke tanken. Kommer disse tingene til å skje meg også? En vakker dag? Finnes den vakre dagen? I så fall når er den?

Vil jeg noen gang møte noen som vil klare å dele livet sitt med meg? Vil noen klare å elske meg i det hele tatt? Vil jeg noen gang klare meg gjennom en utdanning som på sikt kan gi meg en jobb som igjen kan føre til fast inntekt? Vil jeg noen gang føde et barn? Og vil jeg noen gang bli frisk?

Jeg kan ikke noe for det, men disse spørsmålene gjør meg lei meg. Slik som ting er nå kan jeg umulig forestille meg at svaret er ja. Og de vonde tankene som følger raser ned i meg. Jeg føler meg tung. Og det er ikke bare på grunn av alle medisinene. Det er kanskje mest fordi jeg kjenner på en håpløshet. Kanskje fordi jeg enda ikke er helt frisk. Kanskje fordi det er natt. Eller kanskje fordi jeg er et menneske.

Akkurat nå angrer jeg litt på de siste fire koppene med kaffe som jeg drakk tidligere på kvelden. Jeg tåler kanskje ikke koffein så godt. Eller kanskje dette bare er en av de nettene hvor jeg ikke skal sove i det hele tatt. Man får jo noen av de innimellom. Jeg overlever det. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg sov i stede for å være våken med alle tankene.

Jeg tørker et par tårer og vurderer om jeg skal si fra til nattevaktene. Si fra om at jeg har det vanskelig. Behandleren min sier jeg fremdeles er skjør. Javel, så er jeg kanskje det. Men jeg er ikke noe persilleblad. Hun sier forresten også at jeg må øve meg på å si fra når ting er vanskelig. Jeg kjenner etter. Kanskje jeg ikke har det så vanskelig. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt.

Jeg tørker et par tårer til som kommer. Og plutselig er det visst fri flyt. Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på de siste tablettene jeg svelget. Jeg kjenner jeg angrer på det glasset med vann. Nei nå er det nok, sier jeg høyt for meg selv. I morgen blir det ikke noe mer medisiner. Og de kan bare prøve å sette injeksjon på meg. Jeg skal klare meg uten.

Skulle ønske jeg kunne trylle. At jeg hadde sluppet dette her. Jeg pusser nesen. Lukker øynene noen sekunder. Drømmer meg bort. Til en tid hvor all sykdom er fraværende. Og hvor jeg har en god familie rundt meg, og venner. Jeg drømmer meg bort til en tid full av trygghet. Til en tid hvor også jeg bidrar i samfunnet. Ja, for det er en drøm.

Jeg lukker opp øynene igjen. Og blikket faller rett inn i bokhyllen igjen. Kanskje er det fordi det er natt. Kanskje er det fordi det er mørkt. Eller kanskje fordi det er så stille. Uansett, jeg fortsetter å gråte. Men det er på mange måter sunt å gråte. Jeg får hvertfall noe ut. Og jeg finner en merkelig trøst i å tørke mine egne tårer akkurat i natt. For plutselig er fokuset vekk fra de vonde tankene.

Jeg pusser nesen igjen. Så var det ikke flere tårer. Ikke for denne natten kanskje. Og jeg trøster meg med at om noen timer er himmelen lys av farge igjen. Ting ser som regel annerledes ut da. Men jeg vet ikke helt om himmelen er i stand til å endre et helt liv. Bare sånn etter noen timer, og på grunn av litt lys. Men jeg lukker øynene og bestemmer meg for å gi det en sjans.

God natt.

Kan 45 minutter poliklinisk behandling gjøre en forskjell?

Så mange mennesker. I ett og samme rom, uten et ord å veksle. Jeg er jo fremdeles innlagt, så jeg bruker litt tid på studere kulturen her inne.

Aviser åpnes, og lukkes igjen.

Jeg åpner også en avis, men jeg ser bare på bildene, for de er det eneste jeg får med meg. Men jeg later som om jeg leser jeg og. For på en merkelig måte vil jeg ikke være noe annerledes enn de andre.

Det drikkes te for harde livet. Noen slurper. Lukten av Earl Grey har for lengst festet seg i nesen min. Men der går grensen min. Jeg nekter å drikke te. Jeg er nemlig en kaffeperson.

Jeg ser på de rundt meg. Ingen møter blikket mitt. Kanskje like greit. Jeg ser ned i avisen igjen. På et bilde av Siv jensen og Erna Solberg i Dagsavisen. Men det varer ikke lenge.

Jeg flytter blikket mitt fra avisen og opp mot vinduet og fester det der. Jeg ser rett ut mot poliklinikken.

Jeg tar meg selv i å lurer på om de menneskene som går inn døren der kommer litt lykkeligere ut igjen. Etter 45 minutter. Hvis jeg følger nøye nok med, vil jeg se forskjell på ansiktene til de som går inn og ut? Det vil kanskje ta litt til å føre en nøye undersøkelse på dette området, men jeg mener tid har jeg jo nok av her. Kanskje skal jeg til og med føre en slags statistikk.

Jeg tenker tilbake på min polikliniske behandling. 45 min per gang. Per uke, kanskje per annen hver uke. Jeg er en person som bruker litt tid på å akklimatisere meg. Jeg trenger minst 20 minutter til å roe meg ned når jeg ankommer poliklinikken. Det gir 25 minutter igjen. Hvor kanskje 10 minutter blir brukt til ordentlig samtale, 10 minutter til en type avspenning, og ca 5 min til å planlegge neste treffpunkt.

Jeg lurer på om jeg ser annerledes ut når jeg forlater poliklinikken enn når jeg kommer dit. Jeg innbiller meg at jeg faktisk gjør det. Kanskje litt fordi jeg er så heldig som har en behandler som jeg liker veldig godt, og som jeg faktisk ser opp til. Hennes mening betyr skremmende mye for meg. Men siden vi ble kjent i 2014 har vi hatt en fin tone, som egentlig bare har blitt bedre og bedre.

Det var hun som også lærte meg at jo mer tid man tilbringer sammen, jo mer en lar hverandre å kjenne, jo mer vil man faktisk like hverandre. Og hun har så rett så rett.

Men 45 minutter. Hvor mye kan de bety for et menneske? Jeg husker en periode hvor de minuttene betydde alt for meg. 45 minutter i uken, som gjorde at jeg overlevde. Fordi jeg så frem til neste samtale. Det gav meg håp. Det gjør det fortsatt.

Men ingenting betyr mer enn de gangene hvor sekundviseren på klokken blir svakere og behandleren min ikke lenger kikker på klokken. Kanskje fordi det vi snakker om blir viktigere enn å holde seg innenfor de bestemte 45 minuttene.

I morgen skal jeg ut på luftetur med behandleren min. Jeg holder på med et spennende prosjekt for tiden, og det var visst viktig at behandleren min ble med på en del av denne prosessen. Hun har holdt av store deler av dagen for å være med meg, for å være min støtte. Og jeg gråter nesten når jeg skriver dette, for det betyr så ufattelig mye for meg. Jeg har vært så langt nede i lang tid nå, at det å kunne dele en glede med noen som betyr mye for meg, det gjør godt.

Det er jo klart at en behandler sikkert har flere pasienter å snakke med på en arbeidsdag. Sikkert et tett tidsskjema også. Men jeg er fortsatt meg, med mine behov.

Jeg kikker på de rundt meg på avdelingen igjen. Fortsatt ikke et blikk å møte. Kanskje like greit. Jeg flytter blikket mitt ned i avisen igjen, slik som de andre, og kikker intenst på Siv Jensen og Erna Solberg igjen, før jeg blar om på neste side.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der slik, men av en eller annen grunn føltes det trygt. Så jeg ble sittende.

 

 

 

 

Hun skulle bare visst

Jeg hadde akkurat flyttet over fra akuttpsykiatrisk til en ny post. Det var meningen jeg skulle være der over litt lengre tid.

Jeg var sliten. Veldig sliten. I tillegg var jeg redd. Redd for hvordan ting ville bli.

De viste meg til rommet mitt, men der orket jeg ikke være. Det var for stille. Så jeg fant veien til stua, og til et av hjørnene i sofaen. Jeg tenkte det var mest trygt.

Det var stille der og. Eneste lyden jeg hørte var sekundviseren på klokken over døren til kjøkkenet. Det var på grensen til å bli irriterende.

Det jeg trengte var selskap, men det turte jeg ikke å si. Så jeg ble sittende, i stillhet. I hjørnet.

Så kom en av sykepleierne inn i rommet. Hun satte seg forsiktig ned ved siden av meg og begynte å snakke. Jeg så munnen hennes bevege seg, men hørte lite av hva som kom ut.

Men så fikk jeg med meg noe. Hva liker du å gjøre da Eline? Pulsen min roet seg et par hakk.

Jeg liker å skrive jeg, svarte jeg forsiktig, og kjente det var godt å ha noen å snakke med. Godt å komme litt ut av sitt eget hode.

Ja det vet vi jo, og du skriver fint også. Vent litt så skal jeg hente noe til deg, sa hun og forsvant ut.

Jeg ble sittende igjen på stua. I hjørnet mitt. Tenkte at nå kom hun vel tilbake med enda mer medisiner til meg. Men det kunne hun da umulig gjøre. Kunne hun vel? Hvis ikke jeg hadde telt helt feil så hadde jeg allerede den dagen svelget ikke mindre enn 7 tabletter. Det måtte vel holde.

Så kom hun tilbake. Hun hadde et smil om munnen. Jeg så ingen medisiner, så jeg smilte jeg og, uten helt å vite hvorfor.

Vær så god, sa hun. I hånden hennes var en notatbok og en penn.

Til meg? Tusen, tusen takk, sa jeg. Jeg ble så overrasket. Kjente jeg ble varm i kinnene. Kanskje ble jeg litt rørt og. Nei, ikke kanskje. Jeg ble det.

Hun skulle bare visst. Hvor mye det betydde for meg.

Boken. Smilet. Og ordene.

Lykke er

Lykke er å få kaffe av nattevaktene før klokken har blitt 7.

Lykke er å kunne gå ute alene i mer enn 15 minutter.

Lykke er å kunne låse døren til badet.

Lykke er å dusje hjemme i egen dusj.

Lykke er å kikke i eget kjøleskap.

Lykke er å ha beina oppi sofaen.

Lykke er sjampo og balsam.

Lykke er åpne dører.

Hjelperne

Jeg har gått ute i dag. Rundt og rundt på sykehusområdet. Jeg ser dem overalt. Fra akuttposten, til allmenposten, og til poliklinikkene. De småløper. Alle sammen.

Alle disse menneskene, det eneste de vil er å hjelpe.

Hjelpere. Det er det de er.

 

Noen sitter og skriver. Noen løper fra dør til dør. Andre sitter i samtaler. Men alle hjelper.

Jeg hører rasling fra nøkler. Jeg ser navnskilt og alarmer. Jeg hilser. Tar nye folk i hendene.

Nye leger. Nye psykologer. Nye sykepleiere.

Hjelpere. Det er det de er. Hjelpere.

De vil hjelpe meg til å hjelpe meg selv. Jeg vet det.

 

De vil bare folk sitt beste, det må jeg tro på. For selv om vi ikke alltid er enige så er jeg sikker på at de er på mitt lag. Det merker jeg.

Hjelpere vil jo hjelpe.

 

Jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for dem. Kanskje ville jeg ikke vært i live.

 

Men det er viktig å huske på at hjelperne bare er mennesker de og. Akkurat som deg og meg.

Vi mennesker er utstyrt med sterke følelser og med egne meninger. I tillegg er vi forskjellige.

Vi er unike hver og en av oss.

 

Det er det som er så fint, syns jeg. Ulikheten, likheten, og mangfoldet. For på mange måter er vi like like som vi er forskjellige. Og det er fint. En ting er hvertfall sikkert, vi mennesker trenger hverandre.

 

Alle disse menneskene. Lite visste jeg at de bare ville hjelpe.

10 tanker på psykiatrisk

Jeg drømte mye i natt. Det kjente jeg da jeg våknet. For jeg skjønte ikke hvor jeg var. Det hjelper kanskje heller ikke at jeg har byttet rom frem og tilbake fra akuttavdelingen. Nå er det fullt på begge poster. Jeg har fått tildelt et undersøkelsesrom som kriseløsning. Men det funker helt fint. Det er virkelig ikke det som er problemet.

Jeg lurer på hvor mange runder rundt bygget jeg får gå i dag. Det må jo være noen med meg så det er begrenset med lufteturer. I går ble det 12 runder. Kanskje vi slår det i dag.

Hvis klokken på stueveggen tikker en desibel høyere kommer det til å klikke for meg også. Kanskje jeg skal diskret og forsiktig ta den ned fra veggen og ta ut batteriene?

Jeg kikker meg i speilet. Hvorfor er øyene mine så hovne? Jeg ser faktisk litt rar ut. Ikke det at jeg bryr meg så veldig om hvordan jeg ser ut. Jeg er tross alt på et sykehus. Men likevel, dette ser merkelig ut. Som om jeg har vært i slåsskamp. Men det har jeg jo ikke akkurat. Så kom jeg på gårsdagen. Hulkingen fra rommet mitt. Den kom fra meg. Jeg gråt nok mer i går enn jeg har gjort det siste halve året tilsammen.

Jeg lurer på hvor fort jeg egentlig klarer å løpe. Og hvis jeg tar bra nok med sats mot veggen, vil jeg klare å knuse den?

Jeg sitter i hjørnet mitt på stua. Forsøker så godt jeg kan å stenge ute tikkelyden fra klokken. Blikket mitt veksler mellom å hvile på de forskjellige bildene på veggene. Foran meg henger et bilde av en gutt som gråter ved siden av en hest. Bak meg henger et bilde av en sommerfugl, fanget i bur. Jeg lurer litt på hva dekoratørene her har tenkt. Hva er tanken bak. Hvilke følelser vil de formidle? Eller kanskje det er en merkelig sans for humor som jeg ikke forstår.

Jeg kikker opp. Lysene i taket er hvitere enn huden min. Det gjør vondt i øynene å se på. Best jeg lukker de.

For en uke siden gjorde jeg noe veldig dumt. Det preger meg i dag. Kanskje derfor jeg føler meg litt tung og nummen. Nei vent, det er medisinene. Men likevel, jeg kjenner på en optimisme. Kanskje ting vil ordne seg likevel.

Så mange tanker. Samtidig. Det gjør vondt å tenke. Noen ganger stopper det litt opp også. Men jeg vil ha tak i dem alle. Det er bare det at jeg ikke får tenkt en tanke ferdig før det kommer en ny. En sykepleier her sa vi i snitt tenker ca 50.000 tanker i døgnet. Da er det jo umulig å få med seg alt. Kanskje jeg får slå meg til ro med det.

Jeg tenker enda på antibacen. Om jeg skal ta og drikke av den. Etanol står det på den. Det kan umulig være bra. Men den er så tilgjengelig. Jeg klarer ikke å fjerne tanken ut av hodet mitt. Men tanker i seg selv er jo ikke farlige. Det å handle på de derimot kan være det.

Det er alltid sommer et sted på jorda

Det er alltid sommer et sted på jorda, sa sykepleieren med sin varme stemme. Hun ga meg et mildt blikk og smilte.

Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan, men på et vis ble jeg roligere inni meg.

Tanken på tilgjengelig sol og varme året rundt gjør rimelig godt. Bare det å vite at det finnes gjør godt. Det blir litt som sobril-effekten min. Den lille runde tabletten kan ligge lenge i vesken min, så lenge jeg vet at den ligger der, ja så kan jeg klare meg lenge uten å ta den.

Og hvis det alltid er sommer et sted på jorda så tror jeg at tanken på det kan gi meg litt ro. Kanskje mer enn faktisk  å svelge en sobril.

Så folkens, ta det med ro. Det er alltid sommer et sted på jorda.

Det er utrolig hva man venner seg til

Det er så grusomt rolig her. Som om stillheten roper. Som om det eneste jeg hører er lyden av te og aviser. Det lukter til og med te og aviser.

Noen ganger lukter det sprit og, men det er dessverre bare antibacen. Og den tør jeg ikke drikke av. Ikke fordi jeg er redd det kan være farlig, men fordi jeg ikke har lyst til å forlenge dette oppholdet her mer enn nødvendig.

Lukten av psykofarmaka er her vel hele tiden. En svak, litt søtaktig eim. Nesten som hasj. Bare at det ikke er det.

Og når jeg legger meg i det stive hvite sengetøyet, og pakker meg inn i dynen, lukter det eddik av hele meg. Så der ligger jeg. Som et stykke fiskefilet, klar til å bakes i ovnen. Bare at jeg ikke er det. Jeg er pasient på et psykiatrisk sykehus. Det er ikke helt det samme som et stykke fisk i en ovn, men det kan føles litt sånn.

Noen må fortelle høyt hva de tenker til enhver tid. Andre snakker på inn- og utpust med samme toneleiet. Andre igjen snakker med seg selv, dette inkluderer meg.

Men det er utrolig hva man venner seg til.

Svar på spørsmålsrunde – del II

Hva er ditt favorittpålegg?

OST.

Hva gråt du av sist?

Jeg fikk hjemmebesøk av en lege for noen dager siden. Hun var kjempehyggelig, men jeg var ikke bra. Hun så på meg med et medlidende blikk. Så spurte hun meg om hvorfor jeg var lei meg, og om hun kunne gjør noe. Hva som helst. Da kom tårene. Vi snakker styggråt. Men noen ganger gjør det godt å slippe løs følelser også.

Hva slags jobb har du hatt? Hvordan var det med åpenhet?

Jeg fikk min første jobb som 16-åring. Den gangen var det på panterommet på en Kiwi-butikk. Siden har jeg hatt flere forskjellige jobber. Jeg har vært innom barnehage, jeg har jobbet i kantine, og jeg har jobbet i klesbutikk. Dette har gått helt greit for seg, og har vært fine erfaringer å ha med seg videre. Siden jeg sluttet å jobbe i Cubus har jeg vært innom en folkehøyskole, og høgskolen i Oslo og Akershus for å studere. På denne tiden har mye skjedd, særlig på den psykiske fronten.

Dessverre har jeg strevd en del, noe som førte til at jeg til slutt måtte avslutte studiet mitt i 2017. Da bestemte jeg meg for å bli jobbsøker. Og i den prosessen gjorde jeg meg en del tanker. For hvordan skulle det gå? I søknader, i intervjuer, og på jobb? Jeg som er så åpen ellers, skulle jeg være åpen med en potensiell fremtidig arbeidsgiver? Og hvis ja, hvor mye og hva skal jeg si?

Har du hatt mye problemer med NAV?

Jeg har bevisst ikke skrevet mye om mitt forhold til NAV tidligere, da jeg har tenkt at det har vært en privatsak. Det tenker jeg jo fremdeles, men noen ting går det jo an å si noe om. Jeg kan godt svare på dette spørsmålet. For nei, jeg har ikke hatt mye problemer med NAV. Jeg opplever at jeg har fått den hjelpen jeg har trengt i rett tid. Så hjelper det jo i tillegg me god kjemi med de du snakker med. Vi er jo bare mennesker.

Jeg er nysgjerrig på jobben du fikk i fjor. Kan du si noe om hva arbeidsoppgavene gikk ut på?

Så moro! Jobben jeg fikk i fjor var i en brillebutikk. Det hele var utrolig spennende. Jeg hadde gleden av å jobbe i en utrolig stilig butikk. Hvor arbeidsoppgavene gikk ut på å ta i mot kunder. Bestille briller til den bestemte kunden. Fylle på med varer. Assistere optiker. Og ikke minst å montere briller. Det syns jeg var så spennende og gøy.

Hvilke studier har du gått på? Hva syns du om studieretningene og studiestedet?

Jeg har kun studert en ting. Det var sosialt arbeid, for å bli sosionom. Det begynte jeg med i 2013. Jeg ble syk første vinteren og måtte sykemelde meg. Siden hadde jeg pauser litt her og der, og utsettelser av eksamener osv. Jeg elsket studiet, men sykdommen min samarbeidet ikke godt nok. Jeg ble til slutt skviset ut.

Hvilke skolefag likte du? Er det noe fag du hatet, i så fall hva?

Jeg har alltid vært glad i språk. Norsk, engelsk, tysk. I tillegg har jeg faget jeg hadde på høgskolen som het kommunikasjon. Elsket det.

Føler du deg mest introvert eller ekstrovert, og hvorfor?

Jeg føler meg som en klar blanding. Helt klart. Jeg fores på energier fra andre mennesker, men trenger samtidig ro og hvile for å komme meg.

Er du musikalsk? Kan du synge, eller spille noe instrument?

Jeg sang en ABBA-låt i 70-årslaget til besteforeldrene mine. Jeg kan ikke huske noen ting, men jeg fikk applaus. Ellers har jeg lært meg å spille key board. Det gjorde jeg da jeg gikk i 5. Klasse.

Hva er dine fineste minner fra barndommen?

Jeg husker så godt en påskemorgen i 96 hvor mormoren min og jeg var ute en tur med dukkevognen og luftet dukkene mine. Jeg løftet hodet og så på henne og sa, mommi livet er herlig men jeg får det ikke til.Dette er et av mine fineste minner. Ellers må det bli å ha vært med moren min på jobb eller trening som liten. Hun har vært beintøff hele veien. Og jeg har vært så utrolig utrolig stolt.

Svar på spørsmålsrunde – psykiatri

Går du på noen medisiner i dag? I så fall hvilke? Og syns du det fungerer?

Jeg er glad dette spørsmålet kom. Men jeg kommer ikke til å gi noe detaljert svar. Jeg har skrevet litt om medisiner og medisinbruk tidligere, både med tvang og frivillighet. Men jeg har aldri gått ut med hva jeg står på, og hva jeg tar av medisiner. Det er noe jeg har valgt å holde privat. Vi er alle forskjellige individer, og vi vil alle reagere forskjellige på de forskjellige medikamentene. Jeg har alltid vært en skeptiker. Det skal mye til for at jeg svelger en paracet. Men med det sagt, så tror jeg at medisiner kan være en fin løsning for noen. Ikke det ene og alene, men kanskje som en slags krykke.

Hva konkret er det du sliter med? Hvilke diagnoser har du? Føler du at de er riktig?

Jeg har en schizoaffektiv lidelse. Den diagnosen fikk jeg i 2015. Personer med diagnosen kan ha samtidig forekomst av symptomer og tegn på både schizofreni og på bipolar lidelse. Med periodevise stemningsendringer på den ene siden, og med vrangforestillinger på den andre. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av beskrivelsene jeg har fått hva angår schizoaffektiv lidelse. Så på en måte kan jeg si at jeg føler det er riktig. Men på en annen måte er jeg svært lite opptatt av merkelapper.

Syns du helsevesenet for fort, for enkelt, setter diagnoser på folk?

Mitt inntrykk er at helsevesenet for setter diagnoser på folk. Ja, kanskje litt for fort. Grunnen er vel at de trenger de såkalte inngangsbillettene for å kunne gi pasienter en slags inngangsbillett. En slags tilgang til goder, som ellers ikke kommer uten en diagnose. Jeg tror nok at helsevesenet for fort setter diagnoser på folk, og at det kanskje ikke er helt bra. Hadde man vært mer grundigere her kunne man nok unngått en del feildiagnostisering.

Er du ofte innlagt? Frivillig/tvang?

Siden 2014 har jeg vært innlagt over 20 ganger. Noen korte opphold, og noen lengre. Noen frivillige opphold, og dessverre en del på tvang.

Tror du at du noen gang kan bli helt 100% frisk?

Huff, dette spørsmålet gjorde meg skikkelig trist. Det er faktisk ikke noe jeg tenker på sånn ellers. For jeg tar en dag av gangen. Men nå som jeg blir spurt må jeg innrømme at jeg ikke har tro på at jeg noen gang vil bli 100% frisk. Jeg blir trist av å tenke sånn for dette livet er himla slitsomt, men nå kan jeg nesten ikke lenger huske et liv uten disse berg-og-dal-banene heller.

Føler du at psykiatrien noen gang har skapt mer problemer for deg enn det har hjulpet?

Definitivt ja. Jeg er veldig lei for å måtte si akkurat det. For psykiatrien har gjort uendelig mye godt for meg, i mange mange år også. Men i 2015 ble jeg tvangsmedisinert og beltelagt for første gang. Det ødela en bit av meg. En bit jeg aldri vil få tilbake hel igjen.

Pleier du å være åpen med alle du møter? I så fall hvordan reagerer folk når du forteller om alvorlig psykisk sykdom og bruk av tvang?

Veldig godt spørsmål! For nesten hver dag blir vi jo nå foret med at åpenhet er bra, hva angår psykisk helse. Men hva og hvor mye skal man i så fall si? Og til hvem? Her finnes det ingen fasitsvar på hva som er riktig å gjøre. Men nå er det nå jeg som blir spurt. Jeg pleier stort sett å være åpen med de aller fleste jeg møter. Men det betyr ikke at når jeg hilser på nye mennesker så introduserer jeg meg selv meg, hei jeg er Eline og jeg har psykoser innimellom. Nei, som med andre private ting så kommer dette litt mer av seg selv sånn etterhvert. Men jeg har jo mange ganger stått i en situasjon hvor folk spør meg om hva jeg driver med. Dette syns jeg for tiden er ubehagelig, for jeg står hverken i jobb eller går i skole. Og grunnen er jo min helse. Så hva sier jeg? Vel, hehe, ingenting. Neida, jeg engasjerer meg i samfunnet. Også er jeg arbeidssøker hver dag. Det tar tid. Jeg har noen utfordringer i livet mitt som gjør ting litt vanskelig. Men jeg står på.

Hva tenker du om bruk av tvang? Bør det brukes mer/mindre? Eller kanskje aldri brukes?

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utøves på. Dette er mitt eget sitat, som har blitt brukt gjentatte ganger i reportasjer og kronikker. Og jeg mener det så sterkt fremdeles. Tvangen i seg selv er ikke problemet. Det er måten denne makten håndteres på som kan utløse store problemer hos pasienter. Selv har jeg opplevd tvang som en god stor ullgenser som har varmet og passet på meg. Men jeg har også opplevd tvang som en altfor trang pologenser, som virkelig har strammet rundt halsen min, og som ikke har hjulpet noe som helst. Det er mange som mener at tvang aldri bør benyttes. Jeg kan forstå det, men jeg tenker at det noen ganger er nødvendig. I retrospekt seg hvordan det har hindret meg i å gjøre dumme ting.

Hva tenker du om selve systemet i psykiatrien? Hvordan er det å ta kontakt, ventetid, er det vanskelig å få den hjelpen man trenger, ettervern/oppfølging osv?

Nok et stort og viktig spørsmål! Jeg har på mange måter vært heldig og fått hjelp tidlig. Psykiatrien har heller ikke gitt meg opp enda, noe jeg er evig takknemlig for. Men hvis jeg skal prøve å svare mer generelt og med det inntrykk jeg sitter med så vil jeg nok si at mye kunne ha vært bedre. Jeg hører stadig om folk som ikke får hjelp, enda de spør, enda de virkelig trenger det. Slik skal det jo ikke være.

Føler du at du blir tatt på alvor når du snakker om problemene dine? Til NAV, andre i hjelpeapparatet, familie, bekjente, venner, osv. Eller hender det at du føler problemene dine blir bagatellisert?

Jeg føler definitivt at jeg blir tatt på alvor når jeg snakker om mine problemer. Uansett hvem det er til. Det er jeg veldig glad for at jeg gjør. Nå er det jo klart at jeg i perioder har enkelte vanskelige tanker for meg, og at det da kanskje er vanskelig å sette seg inn i min situasjon er det ingen tvil om. Men når jeg strekker ut en hånd, får jeg alltid en tilbake. Og det er derfor jeg tror sånn på oss mennesker.

Hva er viktig for deg i din hverdag at du skal holde deg så frisk som mulig? Og hva gjør at du blir dårligere?

For at jeg skal holde meg så frisk i min hverdag som mulig er det flere ting som er viktig å holde på med. For mitt vedkommende er det ekstremt viktig å holde på et A4-liv. Det blir viktig at jeg står opp og legger meg til ca samme tid hver dag. Det blir viktig med faste måltider hver dag. Og det blir viktig med en balanse mellom søvn og aktiviteter. Utover det har jeg funnet ut av at min beste medisin er å være sammen med folk som er glad i meg.

Var du i kontakt med BUP som barn og tenåring? Hvis du var det, kan du fortelle litt om hvordan du opplevde det?

Som 16-åring var jeg i kontakt med BUP. Da ble det sendt bekymringsmelding både til barnevern og til barne- og ungdomspsykiatrisk. Jeg kan godt linke til min erfaring med det. Men det jeg kan si er at jeg følte en stor trygghet med å få hjelp herfra. Jeg følte at fokuset ikke lå diagnoser eller problemer. Men at man heller skulle være løsningsorientert, og hjelpe meg der jeg var.

LØVETANNBARN

Ville du anbefale andre om å være åpen om sine erfaringer fra psykisk helsevern? Hvilke råd vil du gi til de som lurer på om de skal være åpne, enten det er snakk om å stå fram i media, eller til sine nærmeste?

JA, JEG VIL ANBEFALE ANDRE Å VÆRE ÅPEN OM SINE ERFARINGER FRA PSYKISK HELSEVERN. ELLER OM SIN EGEN PSYKISKE HELSE. Jeg tenker at enten det gjelder åpenhet i media, eller blant de nærmeste, så er det verdt det. Tør å ta steget. De som tar i mot klarer seg uansett.