Vinne tillit på leiemarkedet som «naver»

Jeg er en av de mange tusener som nå leter etter et stede å leie. Da helst i hovedstaden for det er her livet mitt er. Jeg drar på meg smilet og drar på visninger med bolig-CV’n i hånda. Møter avslag etter avslag. Og det gjør like vondt hver gang.

Jeg er en av mange som strever psykisk. Faktisk har jeg en uføretrygd på grunn av det. Som bevis på langvarig sykdom, og på en sikker inntekt. Men om det sees på slik i samfunnet er jeg nå dessverre usikker på. Den første visningen jeg dro på fikk jeg høre av utleier at han hadde silt ut en del «navere» for de var jo ikke til å stole på. Og at å leie med NAV-garanti som depositum ikke var noe for han. Jeg følte meg ikke akkurat særlig høy i hatten da. Dessverre er ikke hans oppfatning og fordommer unike. La meg bare fortelle deg at jeg har aldri følt meg mindre. Jeg saumfarer finn.no hver bidige dag for å finne mitt fremtidige hjem. Jeg, som så mange andre, er i en sårbar situasjon. Jeg trenger et hjem. Et hjem jeg kan være trygg i. Et hjem jeg har råd til. Kanskje også med NAV-garanti som depositum. Og det er ikke så lett å stå rakrygget å fortelle om en uføretrygd, selv om det så langt i fra er min feil. Det forteller dog svært lite om meg som person. Min uføretrygd forteller ikke hvor ressurssterk jeg er. Hvor engasjert jeg er i samfunnet, og i rettferdighet. Den forteller ikke hvor gøy jeg er å henge med, hvor stort hjerte jeg har, eller hvor mye jeg bryr meg om de jeg har kjær.

Grunnen til min uføretrygd har ingen egentlig noe med. Men her føler jeg for å bruke meg selv som eksempel. I mitt 31-årige liv har jeg strevd psykisk så lenge jeg kan huske. Det gjør ikke meg til en mindre seriøs leietaker enn andre for det. Og det limbo-landet jeg nå befinner meg i, fra en bolig til forhåpentligvis en annen, er ikke godt å være i. Det tærer mer på psyken enn jeg noen gang kunne forestille meg.

Ikke bare skal jeg skulle kunne selge meg inn med en uføretrygd i sekken. Leieprisene har også steget betraktelig den siste tiden. Selv om jeg anser meg selv som privilegert med min unge uføretrygd, så rekker det ikke for det fleste hybelleiligheter rundt omkring. Det er ofte jeg ser i finn-annonsene at det søkes etter seriøse leietakere, og at «NAV-garanti/sosial garanti ikke er å foretrekke». Jeg kan ikke annet enn undre – hvor kommer disse holdningene fra. Og hvem vet. Kanskje er disse såkalte «naverne» mer seriøse enn andre. Hvor pengene kommer fra forteller lite om deg som person.

Så her kommer en aldri så liten bønn til utleiere rundt omkring i landet. Ta deg tid til meg. Ikke døm meg. Gi meg en sjanse. Husk at det som kan virke som en svakhet kan være nettopp det som gjør meg sterkere enn andre. Og sist men ikke minst – det kunne vært deg.

Kan tvang håndteres annerledes?

På nyåret tilbrakte jeg 5 uker under tvang på psykiatrisk sykehus. Både julaften og nyttårsaften hadde jeg innestatus på sykehuset. Men det er ikke det som er det triste her.

Jeg er en av de som i lang tid har kjempet for mer åpenhet og mer frihet rundt psykiatrisk behandling. Gjennom en blogg, via kronikker, og på tv. Jeg tror fremdeles åpenhet avler mer åpenhet, og at åpenhet er bra. Men etter 5 uker som tvangsinnlagt igjen ser jeg nå at vi fremdeles har en lang vei å gå. Kanskje lengre enn jeg først trodde.

I 2016 ble jeg nevnt på Stortinget av daværende stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Grunnen var at jeg tidligere hadde vært utsatt for ulovlig beltelegging på sykehus, noe jeg dessverre ikke var alene om. VG lagde flere saker om dette.

Seks år har nå gått. Har det egentlig skjedd en endring? Jeg vil dra det så langt som å si jeg ble sjokkert over tvangsbruken jeg ble utsatt for nå nylig. Bildet av en koffert med belter som ble båret inn på rommet mitt samtidig som min egen kropp, har boret seg inn på netthinnen. 

Jeg ser nå jeg ikke var ved mine fulle fem da jeg først ble innlagt. Ukene før er en eneste stor grøt, med svært lite søvn og svært mye kaos. Jeg må nok innrømme nå at jeg er glad jeg fikk hjelp. Men den stunden jeg hadde på legevakten i Oslo dagen jeg ble sendt på sykehus skulle jeg gjerne vært spart for. Om jeg ikke var redd nok i utgangspunktet ble jeg det hvertfall der. Tidligere på dagen var det en som sa han var lege som ringte på døren min hjemme. Men han så så ung ut, en typisk konfirmant, og jeg syns han snakket så rart. Jeg trodde han skulle selge noe, og lukket derfor døren.

Legen fra legevakten i Oslo sa senere den dagen at det ble sykehus enten jeg ville eller ikke, noe jeg motsatte meg. Jeg forsøkte iherdig å komme meg vekk. Plutselig lå jeg på bakken med hodet presset ned. Jeg husker jeg så et par svære svarte støvler, og husker jeg var redd jeg skulle få de sparket i hodet. Jeg vet ikke hvor mange de var, men de var sterke og hadde høye stemmer. De ropte jeg måtte roe meg ned, slutte å kjempe i mot. 

Turen til sykehuset husker jeg lite av. Både ambulanse og politi eskorterte meg, men om jeg ikke tar feil, var det ingen som snakket til meg under den turen. 

Jeg ble lagt i belter på akuttposten nesten med en gang jeg kom inn dit. Det er klart at jeg har vist motstand, det er klart at jeg har kjempet i mot. Men det ville kanskje en hver gjort om man følte fare var på ferde, og at ingen var til å stole på. Jeg er usikker på hvor lenge jeg lå i beltesengen, men jeg fikk etterhvert «valget» om å svelge tabletter eller å få en injeksjon.

I løpet av de tre ukene jeg var på den første avdelingen, var jeg ute fire ganger. To av de i sokkelesten i snøen, for døren ut sto plutselig på gløtt. De andre gangene fulgte to fra avdelingen meg rundt bygget. De to siste ukene tilbrakte jeg på en annen avdeling i Oslo. Og har svært lite positivt å si om den.

Jeg er overbevist om at en del av tvangsbruken kunne ha vært unngått. Like overbevist er jeg om at hjelpen ble gjort i beste mening. Leger, sykepleiere, og vernepleiere er bare mennesker de og. Mennesker gjør feil, selv i beste mening. Mange av de som har hjulpet meg den tiden, har jeg opplevd som varme mennesker. Mennesker som virkelig har stått på for at jeg skulle ha det så bra som mulig.

Så til spørsmålet – kan tvang håndteres annerledes? Jeg er ikke i tvil. Svaret er ja, det kan det. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd tvang på ulike måter.

To skritt frem og ett tilbake

Så er vi her igjen. Det er nesten ett år siden jeg skrev her sist. Hallo, og takk for sist forresten. Sommeren er i gang for fult. Folk tar fri fra jobb. Folk drar på ferie. (De som kan reise utenlands, tross streiken, gjør kanskje det). Flere har spurt meg hva mine sommerplaner er. Svaret er ingenting. Sannheten er vel at jeg har gruet meg til sommerferien. Som uføretrygdet har jeg jo egentlig ikke ferie engang, så hva er det å grue seg for?

Ensomhet folkens. Ensomheten blir tydeligere for meg i ferier. Selv om store deler av samfunnet tar fri, gjør ikke psykisk sykdom det. Og jeg tror ikke man trenger ha en psykisk lidelse engang for å kjenne på ensomhet i ferier. Kontrastene fra «husarrest» til is og brus i parken blir så voldsomme. La meg gjøre det klart – det er ingen som hindrer meg i å nyte hverken is eller brus i parken. Det klarer jeg fint selv.

Like før jul ble jeg innlagt med psykose og mani. Den innleggelsen er noe av det verste jeg har vært med på. Jeg kom meg ut og hjem i slutten av januar. Men alt ble ikke en dans på roser for det. Et halvt år har gått, og livet mitt har føltes som en berg-og-dal-bane. I følge hjelpeapparatet mitt har jeg hatt flere psykotiske episoder i etterkant. Kall det hva du vil. Det jeg vet nå er hvor krevende det er å komme seg igjen. Tid, krefter, og energi må til. Pluss en helvetes stå-på-vilje. Enkelte dager klarer jeg så vidt å komme meg ut på butikken. Og noen ganger snur jeg ved døra. Ambivalensen herjer sånn i meg. Skoene går på og av. Jeg går frem og tilbake til døren. Kanskje tar jeg sats og går ut, men snur hjemover igjen fordi jeg fremdeles er redd folk tenker stygt om meg, og vil meg vondt. Like redd er jeg for å høre tankene til andre.

Dette virker nok litt vel tragisk, noe det jo også er. Men jeg merker det blir bedre. Jeg merker jeg blir litt sterkere for hver dag. Men jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg hvor krevende det kunne bli komme seg. To skritt frem og ett tilbake.

Sulten på livet

Blomsterkjolen er byttet ut med joggedressen. Og gladmusikken med melankolske strofer. Jeg kan se regnet treffe vinduene mine. Og for å sette stemningen skikkelig synger jeg med på de tristeste partiene. Værsyk? De siste dagene har jeg lengte sånn etter lavere temperaturer og regn, men når det først kom så ble det liksom ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Som tatt ut av en romantisk komedie sitter jeg nå ved vinduskarmen. Lytter til trist musikk. Og gråter litt innimellom. Det må til innimellom. Hvertfall for meg.


Foto: Hedda Marie Westlin

Det får meg til å tenke på forventninger. Jeg kan ha masse forventninger. Men når tiden går og ingenting skjer på utsiden, fortsetter innsiden å spinne. Dette er helt normalt. Men er det ikke litt sånn at sjansen for å bli skuffet kan øke hvis man har masse forventninger. Sannsynlighetsregning er ikke min sterkeste side, men erfaringene jeg har gjort meg tilsier at det er noe i det. Men det er vel forskjell på å forvente noe, og på å håpe på noe. Nå er jeg litt over snittet opptatt av ord og betydninger, men jeg tror du skjønner greia.

Jeg skulle ønske jeg var en litt mer avslappet type, en som kunne ta ting litt mer som de kom. Men det vet vi alle at jeg ikke er. Likevel liker jeg ikke tanken på at jeg muligens forventer for mye. Av livet. Av andre. Ikke minst av meg selv. Min bestemor, sier at man aldri blir ferdig utlært. At man alltid utvikler seg, alltid lærer nye ting. Ikke så dum hun altså. Det gir meg håp hvertfall. Ting som virker vanskelig i dag, kanskje til og med umulig, vil mulig falle på plass etterhvert. Hvis man går inn for det. Og er det en liten semi-mulighet der, så fortsetter jeg å håpe. Kanskje må grunnstammen være på plass før man kan gro videre. Jeg tror det. At man trenger en trygghet i bunn, for å tørre å ta i mot endringer. For å tørre å våge.

Jeg vil påstå at jeg har en slags trygg grunnstamme nå. Ergo, er jeg klar for endringer. Jeg ønsker å våge. For etter så mange år kjenner jeg endelig at jeg er sulten på livet. Det skulle vel bare mangle at jeg hadde noen forventninger nå. Noe annet ville kanskje vært litt rart. Likevel ønsker jeg å bli mer bevisst i hva jeg forventer av meg selv og av andre. Men, det er lov å håpe.

Et engasjert hjerte

Jeg husker da jeg publiserte mitt første innlegg her. En september-kveld i 2016. Det nærmer seg 5 år siden jeg satt i sofaen her og hamret løs på tastaturet. Jeg ville endre verden. Litt. Et engasjert hjerte som ble til ord her inne. Ord som etterhvert ble plukket opp av aviser, av hjelpeapparatet, av pårørende, pasienter, og av statsministeren. Engasjementet mitt vokste. Jeg fikk blod på tann, og følte på mange måter at jeg hadde funnet mitt kall. Kanskje ikke så rart med tanke på mestringsfølelsen jeg endelig fikk. En svært etterlengtet følelse. Tiden før denne bloggens start ble tilbragt på psykiatriske avdelinger. Jeg var mer inne enn ute. Proppet av medisiner. Alt jeg ville var å passe inn, være med venner, feste, date. I stede har jeg spilt kort med sykepleiere, drukket haugevis av utvannet traktekaffe, og ventet på lufteturer. (Og det er av de fine jeg husker).

Store deler av 20-årene mine gikk bort til mye vondt. Da jeg kom inn i systemet trodde jeg at psykiatrien bare var god hjelp. Derfor er kofferten med beltene som brent inne på min netthinne. Injeksjonene og skjermingen som fulgte tror jeg kan ha gjort mer skade enn nytte. Men systemet er ikke så svart/hvitt. Det vet jeg etter så mange år som pasient. For det finnes mye god hjelp der ute. Og mye har nok også endret seg de siste årene. Jeg mener det også når jeg sier at jeg har vært heldig. Tross alt har jeg fått hjelp, jeg har kommet meg videre. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten all hjelp og oppfølging. Og enkeltpersoner der ute har strukket seg langt for min bedring. Det er mennesker jeg aldri vil få takket nok.

Å skrive om egen psyke på internett er ikke bare-bare. På mange måter har jeg blottlagt sjela mi. Jeg har delt fra mitt innerste inne, i håp om å kunne gjøre en liten forskjell. Jeg angrer ikke på min åpenhet, men det er nok ikke for alle. Jeg vet jeg er mye mer enn en psykiatrisk pasient. Det bor så mye mer i meg. Nå, snart 5 år senere, sitter jeg i samme sofa. Litt eldre, litt klokere, litt tryggere, og mye friere. En ting er sikkert. Gode ting tar tid. Så til den legen som en gang sa jeg ikke ville kunne klare meg uten bestemte medisiner, ikke ville kunne bo alene – se på meg nå!

Et slags psykologisk gjennombrudd

Alt jeg vil er å få med meg livet mens det skjer. Jeg har et genuint ønske om få til ting, om å treffe folk, om å reise, dra på turer. Da helst uten styggen på ryggen. Som blomster trenger vi mennesker også pleie. Ulik pleie, men fortsatt pleie. Vann, næring, lys, og kanskje litt selskap. Løvetannen klarer seg den og. Selv om den må sprenge seg gjennom tung asfalt. Urettferdig? Kanskje. Livet kan vel være litt urettferdig noen ganger.

Normale reaksjoner på unormale hendelser. Kroppen husker ofte det hodet vil glemme. Ubehag, angst, frykt, panikkanfall, søvnproblemer. Et diffust fenomen. Lidelser jeg har hatt i lang tid. Det har uten tvil vært vanskelig å definere, vanskelig å plassere. Én type lidelse kan ha flere ulike symptomer. Ulike måter å vises på. Og sikkert enda flere ulike måter å forståes på. Kanskje ikke så rart jeg har flere ulike diagnoser bak meg. Terapi har ingen fasit. Til det er livet alt for komplekst. Og vi er alle så forskjellige.

Tingene jeg har strevd, og strever med, tar i perioder stor plass. Så stor plass at jeg må forsvinne. Enten i meg selv, eller ut og inn i noe annet. Det forstår jeg nå. Det har egentlig vært en helt genial mekanisme for meg. Det å kunne skru av. Forsvinne inn eller ut. Men i dag er det mer i veien. Jeg har ingen konkret grunn til å bære frykt. Hadde jeg vært redd for noe helt konkret, som for eksempel edderkopper, kunne eksponering kanskje vært til hjelp. I mitt tilfelle er ikke eksponering for ubehaget løsningen.

Kroppen blir nummen, og jeg stenger av. Ubehaget blir for stort. Jeg føler meg som en fremmed. Verden blir fremmed. Og ubehaget vokser enda mer. Hva da? Ikke mer ubehag hvertfall. Nå er jeg ingen ekspert på dette fenomenet. Ikke enda hvertfall. Men jeg vet om noen ting som kan hjelpe. For meg gjelder det å flytte fokus ut. Bruke sansene. Det er ikke enkelt, men med litt (mye trening) er det mulig. Sier høyt 5 ting jeg kan se rundt meg. Finner 3 ting jeg kan kjenne på. Lukter på noe som jeg assosierer med noe trygt. Jeg er ofte plaget av mareritt, våkner svett og i full alarmberedskap. Derfor står det nå et duftlys på nattbordet mitt. Lyset er i et glass som jeg kan kjenne på. Og stearinen er av vaniljeduft som kan jeg lukte på.

Jeg har alltid vært et søkende vesen. På godt og vondt. Men først nå 14 år inn i terapi gir det mening. Forklaringen: Jeg har båret med meg, og bærer enda med meg et ubehag. Et slags ubehag som noen ganger blir så stort, så vondt, at det eneste som hjelper er å flykte. Da enten inn i meg selv, eller utenfor og inn i noe annet. På fagspråk kalt dissosiasjon. Jeg viser som regel stor forsiktighet ved bruk av slike psykiatriske ord. Men om det kan være til hjelp, om det kan bidra til mer forståelse, så gjør det kanskje ikke så mye likevel. Personlig syns jeg det er lettere å jobbe med ting når jeg kan forstå hva som skjer og hvorfor det skjer. Det som er trist, men også litt fint, er at jeg ikke er alene i verden om å ha disse utfordringene. Det finnes også mye god forskning i dag på hvordan man kan få det litt bedre. Jeg googler aldri diagnosene mine. Psykologen min tar på seg oppgaven å finne fagstoff og god behandling for meg. Det er jeg veldig takknemlig for.

Hemmeligheter og søvnløse netter

Fra ett av hjørnene mine. Venter på en sms. Hodet er rastløs, men kroppen nummen. Ingen heldig kombinasjon, men jeg begynner å bli vant til det. Følelsen av å ha glemt noe slipper ikke taket. Er det viktig nok så kommer du på det, sier folk. Jeg gjentar det høyt til meg selv, men tror ikke helt på det. Som en klo har følelsen festet seg om brystet mitt. Et konstant ubehag som gjør det umulig å glemme at jeg har glemt noe.

Nylig fortalte jeg noe jeg har holdt hemmelig en stund, noe som har plaget meg, for psykologen min. Den typen hemmelighet som har ført til mye skam og søvnløse netter. Årevis med terapi bak meg, og jeg har fremdeles vansker med å snakke om enkelte ting. Tar heller på meg humor-hatten, og later som om jeg fikser livet.

Psykologer hører nok mye rart i løpet av en karriere. De er vant med alle slags følelser, og alle slags hemmeligheter. Men en gynekolog er også vant mye forskjellig. Det gjør det ikke noe enklere å vise underlivet sitt for det. Poenget mitt er at det kanskje finnes situasjoner vi opplever som så ubehagelig at det blir vanskelig å venne seg til. Kanskje skal vi ikke det heller. Men selv om ting kan være ubehagelig så vil jeg påstå at det ofte kan være verdt å stå i. For ingenting varer evig. Det gjelder da også for et ubehagelig besøk hos psykologen. Eller gynekologen. Og kanskje vil man kjenne på en lettelse i etterkant. Det gjorde hvertfall jeg.

2017 vs 2021

Det er ikke bare tiden (eller blusene) som skiller disse bildene. Når jeg ser på kvinnen til venstre blir jeg oppriktig lei meg. For bak det lille smilet var det mye vondt. Jeg ser masse usikkerhet og angst. Det var en tid jeg tilbrakte mye tid på sykehus, og fikk medisiner jeg ikke ville ha. Når jeg ser på bildet til høyre kjenner jeg at jeg blir stolt. Sånn skikkelig. For i 2021 er jeg på et mye bedre sted. – Noe jeg har jobbet, og fremdeles jobber, beinhardt for. Litt etter litt har jeg fått tilbake tryggheten. Litt etter litt har jeg fått selvtillit. Kanskje krever det en viss alder å kjenne på den tryggheten jeg nå endelig gjør. For personlig opplever jeg at livet bare blir bedre og bedre.

Det er klart at alt ikke er like lett i dag heller. Livet mitt er ikke bare roser. Men det tror jeg ingens liv er. Jeg har fremdeles kamper jeg kjemper. Men de tar ikke lenger like stor plass. Jeg har i dag mer plass til å leve. I løpet av årene har jeg fått mye hjelp, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten. Men litt, eller ganske mye, av æren skal jeg ha selv.

Jeg tror det er viktig å se seg litt tilbake noen ganger. Ikke for å drukne i dritt som en gang var, men for å se endringer mer tydelig. For selv om det føles som om alt står stille, så er vi i utvikling hele tiden. Og når jeg tenker på alt som har skjedd fra da jeg var 26 til jeg i dag er 30, så ser jeg optimistisk på fremtiden.

Jeg gleder meg til noe hver dag

Marmorfliser. Roomservice. Hvitt sengetøy (som ikke tilhørte et sykehus). Badekar. Og upåklagelig selskap! En kort tur med t-banen, og jeg følte jeg var utenlands. En pause i luksus. Langt fra hverdagskost. Jeg har gledet meg til denne mini-ferien siden jeg fikk den i gave på bursdagen min. Det gjør så godt å glede seg til noe. Å telle ned dagene til noe stort. En natt på Grand føltes som en ukes storbyferie. Kanskje ikke så rart når man ellers har vært svært blottet for inntrykk.

Jeg tror vi alle trenger noe å glede oss til. Stort eller smått. Et eller annet som driver oss fremover. Noe som gjør at vi ser dagene går. Noe som motiverer oss. En grunn til å stå opp om morgenen. Jeg anser meg selv som svært heldig, for jeg gleder meg til noe hver eneste dag. Det er så klart perioder hvor jeg syns det kan være mer utfordrende å finne gleder. Men heldigvis er jeg kreativ, noe som hjelper meg å se lysglimt uansett hvor mørk situasjonen føles.

Det kan være den aller første kaffekoppen. Stort sett så er det noe jeg gleder meg til. Det kan være å pynte meg litt ekstra. Ofte gleder meg jeg til å høre på musikk. Da gjerne en bestemt låt jeg hører om og om igjen. Noen ganger har jeg en planlagt tur jeg ser frem til. Noen ganger er det noen jeg skal treffe som gjøre at jeg gleder meg.

I dag har jeg for lengst drukket den første kaffekoppen. Så akkurat nå er det jeg gleder meg til en deilig gåtur til en avtale på formiddagen. Jeg gleder meg også til turer i marka, til kaféene åpner, til sommeren, og til jeg skal slutte med medisiner.

Hva gleder du deg til?

Opplevelser er uten tvil det som skaper de største gledene! Det er jo ikke «bare» opplevelsen som skaper glede. For meg er mye av lykken også i å planlegge. Tiden før selve opplevelsen, når jeg kan glede meg. I opplevelsen prøver jeg så godt jeg kan å være til stede, være her-og-nå, for å få mest mulig ut av det. Og sist, minnene man får. De varer jo evig!

Alt er mulig!

Er det en ting som er sikkert så er det at vi utvikler oss til en hver tid. Noen endringer kan være synlige, mens andre endringer skjer på innsiden. Dette skjer enten vi vil eller ei. Spennende?! Følgende kommer noen tanker jeg har gjort meg den siste tiden. Ikke ta alt for god fisk. Jeg er ingen coach eller mentaltrener. Jeg er bare Eline, som ønsker å dele noen tanker. Og kanskje kan en liten dose med motivasjon og håp nå ut til noen der ute.

Hodet og kropp henger tett sammen. Men hva skjer kroppen forandrer seg raskere enn hodet klarer å henge med? For noen år tilbake la jeg på meg ca. 20 kilo på veldig kort tid. Noe som da var en svært synlig endring. Det skjedde så fort at hodet ikke rakk å henge med. Jeg var full av skam, og vondter i kroppen. Og som om det ikke var nok at joggebuksa ble til tights, fikk jeg ukentlige råd om kosthold og trening. På det tidspunktet var jeg ikke på et godt sted, hverken fysisk eller psykisk. Det har tatt meg lang tid å kunne snakke om den perioden, og om skammen som fulgte. Men det føles ganske befriende å snakke om det nå. Det er nok fordi det er et tilbakelagt kapittel.

I dag er jeg på det jeg vil kalle et godt sted. Både kropp og hodet har det bra. Til å begynne med ville jeg bare nyte. Nå ønsker jeg å reflektere litt over den siste perioden. For om det er mulig å ha det bra, så er det vel mulig å få det til å vare? Psykologen min spurte meg hva har du gjort for å ha det bra nå? Hva har jeg gjort? Jeg. Jeg har gjort endringer! Ja jeg har fått mye hjelp opp igjennom, men jobben har jeg gjort selv. Som beviser følgende: Vi mennesker trenger andre mennesker, og – det bor mye styrke i oss som individer. For kan jeg, så kan også du.

Den siste tiden har jeg gjort flere endringer som har påvirket meg positivt. Noen av de har vært helt bevisste, kontrollerte, endringer. Mens andre har kommet litt mer av seg selv. Jmf. Snøballeffekten. Det er ingen som har kommet med pekefingeren til meg. Ingen som har bedt meg gjøre ditt eller datt. Ingen gode råd. Jeg nådde en aldri så liten bunn. Derfra kunne jeg 1. Grave meg lenger ned. Eller 2. Bruke styrken som bor i meg til å bygge meg opp. Lite gir meg mer mestringsfølelse enn å nå mål jeg har satt meg.

Noen endringer skjer helt ubevisst. Da gjerne over tid. Som for eksempel et nytt tankemønster. En annerledes måte å se verden på. Andre endringer er bevisste. Endringer som vi selv kontrollerer, fordi vi har et ønske om det. Ta min røykeslutt som eksempel. Jeg er heldigvis utstyrt med stahet og viljestyrke. Hadde det ikke vært for det, så ville jeg nok ha røkt som en skorstein fremdeles. Å endre vaner er ikke en enkel sak. Kanskje har man brukt et helt liv på å bygge et mønster. Et mønster man har grodd litt fast i. Men det er langt fra umulig. Har man en indre motivasjon til endring tror jeg man kan komme lang.

Hvordan takler vi endringer i livet? Kanskje til og med endringer vi ikke kan styre? Endringer kan oppleves både vondt og utfordrende. Den gode nyheten derimot er at vi mennesker har evnen til å tilpasse oss. Menneskehjernen er bygd slik at den alltid vil kunne endres. Kult?!