PAUSE.

Jeg skal forsøke å være klar som en klokke nå. I 2016 startet jeg denne bloggen. Min klare hjertesak har vært, og er fremdeles psykisk helse. Og med tiden har jeg opparbeidet en stemme. Jeg har frontet åpenhet rundt både oppturer og nedturer. Denne plattformen har vært mitt fristed. Mitt kreative rom. Et rom hvor jeg har kunnet kombinere to fine ting:

1) Åpenhet rundt psykisk helse
2) Skriving

I det siste har flere uttrykt bekymring for meg og for min psykiske helse. Med grunn. Jeg har ikke vært helt meg selv, ikke helt på plass, også kjent som litt vel frynsete. Jeg setter enormt pris på gode ord, velmenende råd, hjerter, og alle tomler opp. Tusen takk!

Målet mitt har siden en septemberdag i 2016 vært å bryte ned tabuer ved min åpenhet. Jeg vil si at vi sammen har kommet et godt stykke på vei. Men det er nok fremdeles et stykke igjen. Den kampen er jeg langt fra ferdig med. Men til og med åpenheten selv trenger pauser innimellom. Dette er min måte å sette litt grenser på. En måte ta vare på meg selv og min egen psyke.

Jeg kommer til å fortsette skrivingen. For pennen jeg balanserer mellom fingrene mine er på mange måter min ekstra lunge. Den samme pennen er fremdeles mitt sterkeste verktøy. Men kanskje er det ikke alt internett trenger å se. Jeg er bare et menneske jeg og, og i mennesker gjør feil. Ganske mange og faktisk. Det er en del av det å leve.

Derfor tar jeg en pause fra bloggen på ubestemt tid. Jeg kommer nok tilbake. En eller annen dag, i en eller annen form. Kanskje sterkere enn noensinne. Men i mellomtiden skal mitt hovedprosjekt være å ta vare på meg selv, og på min egen psykiske helse. Jeg håper inderlig at du som leser disse linjene forsøker på det samme.

Masse kjærleik fra Eline

Det viktigste er å overleve

Har mistet meg selv. Litt. Latt meg selv forsvinne. Litt. Men det finnes verre ting. De siste dagene har jeg levd i en annen verden. Min egen kanskje. Jeg gjorde det samme som liten. Lukket øynene, telte til tre, og lagde min egen verden. Mitt helt eget fristed. Et sted hvor jeg bestemte reglene. Alt fra været, til huset jeg bodde i, til fargene rundt meg, til hvordan jeg så ut, og til hvem andre som hadde adgang til stedet.

Jeg var sjefen. Presidenten av den bestemte verdenen. Eller prinsessen var det vel som oftest.

Årene har gått. Livet har skjedd. Og her er jeg. I min verden, i mitt fristed, eksisterer kun 6 ting akkurat nå. Musikk, kaffe, sigaretter, solen, parken, og pennen jeg har mellom fingrene. I min verden er det ikke lenger så viktig hvordan ting ser ut. Det spiller ingen rolle hvordan jeg ser ut heller. Ikke nå.

Det viktigste er å overleve. Med det det innebærer for meg. Og jeg overlever nå takket være disse 6 tingene. Musikk, kaffe, sigaretter, solen, parken, og pennen jeg har mellom fingrene. Dette er en slags påminnelse til meg selv. Om hvor store små ting kan være. Om at det noen ganger er både viktig og riktig å forsvinne litt. For målet er jo å overleve. Målet er trygghet også. Og når innsiden revner, og uendeligheten tar overhånd, er det ekstra viktig for meg å holde fokus. Fokus på fokus. Og akkurat nå er det disse 6 tingene jeg har fokus på.

Jeg legger hele sjelen min i det. Og de som kjenner meg vet at jeg sjeldent går halvhjertet inn i ting. For det viktigste er å overleve. Hvertfall nå. Så kan jeg leve etterhvert.

Støl i hjernen

Fikk ikke sove i natt. Ble holdt våken av tanker. Gikk frem og tilbake i leiligheten for å se om de lettere bare kunne passere. Men i stede ble jeg lyttende intenst. Og i natt var de ikke særlig snille. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske, så klarer jeg ikke styre tankene. Selv ikke med min vilje av stål kan jeg få til det.

«Du er et mislykket menneske, Eline. Tenk deg om. Du vet det.». «Uendeligheten er der. Og du kommer til å forsvinne inn i den.» «Du er feig, Eline! Hva er vitsen? 30 år har snart gått. Og du går rundt i sirkler. Det er ingen humor i det.». «Vi skal alle forsvinne en dag. Du er bare en feig liten brikke i et digert puslespill.»

Hvem eller hva styrer disse tankene? Hvor kommer de fra? Noen eller noe må da sitte i førersetet. Jeg skal nok finne ut av det. Og når jeg gjør det skal jeg ha en skikkelig alvorsprat med vedkommende. For å ligge våken en hel natt å bli banket opp av tanker er ingen god opplevelse.

Jeg er støl i hjernen. Som om hver eneste celle har fått heftig juling. Som om noen eller noe har trengt seg inn i skallen min og fjernet det jeg hadde igjen av frontallapp og refleksjonsevne. Og hvem eller hva bestemte egentlig at tiden skal gå saktere når det er mørkt ute? Hvem eller hva bestemte at de eksistensielle krisene skal være mer intense om natten?

«Du tenker for mye, Eline. Du må finne balansen, Eline.» Ja. Men hvor faen er den da? For er det noen som virkelig har lett så er det meg. Og jeg er lei av å leke gjemsel.

I dag er det en sliten kriger som sitter i parken. Det tar på å bli mentalt tuklet med. Og jeg burde jo vite bedre. Enn å la meg lure av eget sinn. Men i løpet av én enkel natt forsvant 13 år med terapi. Ingen tilgjengelige verktøy. Ingen mottanker. Bare en haug med slemme tanker. Som jeg ikke vet hvor kommer fra.

Klokken er 7. Det er søndag. Og i dette lille øyeblikket ser jeg en svarttrost sluke en meitemark. Så slår det meg. Kan det være et slags tegn. Noe av en større betydning. Noe som kan gi meg litt mening igjen. Kanskje til og med noe som kan dra meg litt ned på jorda. Jeg vet jo ikke. Men det er forsøket verdt. For selv om jeg er en sliten kriger, så er jeg fortsatt en kriger. Og krigere gir seg ikke så lett.

Dessuten har jeg fremdeles håp. Jeg er heldig sånn sett. For meg er det den største drivkraften.

Klokka er tusen

Har du noen gang sagt et ord så mange ganger at det til slutt høres rart ut? Jeg gjør det hele tiden. Gjentar det samme ordet om og om igjen til det mister mening. Det er the story of my life.

Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Inn til det uendelige. Og der forsvinner jeg. Der mister du meg.

Jeg ser på håndleddet mitt. Leter etter tiden. Men det er ingen klokke å se. Bare en diffus følelse av et fjernt fenomen. For i mitt liv er klokka tusen. Hvertfall føles det sånn. Du virker litt sliten Eline, var det noen som sa. Noen sa også at jeg burde holde meg for meg selv. Noen sa faktisk også at jeg må leve i den virkelige verden. Men hvor faen er det?

Det er vanskelig å snakke. Som om noen har stjålet tungen min. Brutalt. Som om jeg mister ordene. Og det eneste som kommer ut av munnen min er vet ikke, eller kanskje. Det gjør vondt. Verker i hele kroppen. For jeg har så mye på hjertet. Så jeg bruker det eneste verktøyet jeg har igjen. Pennen. Et farlig våpen i perioder. Og kanskje deler jeg litt vel mye. Men denne pennen har tross alt hjulpet meg gjennom vanskeligheter før.

Klokka er tusen. Og jeg har tusen tanker i hodet. Tilfeldig? Jeg tror ikke det. Skjebnen derimot. Den kan jeg tro på. At jeg har en skjebne. Som en slags naturlig orden i universet. En slags bestemt rekke av hendelser i mitt liv. Skjebnen ja. Noe må jeg da tro på. Særlig når virkeligheten svikter, og det ikke finnes en Gud for meg.

Så jeg skriver. Det samler de tusen tankene jeg har i hodet. For det er ikke mulig å skrive ned alle på en og samme tid. Og når jeg nå er i en litt røff periode må jeg bruke det jeg har. Det jeg kjenner til. Smerte er en del av livet det og. Det skal liksom gjøre litt vondt innimellom. Bare jeg ikke forsvinner. Sånn helt.

«Jeg vil ikke dø. Dykke ned i sjøen. Hvor ingen noensinne vil finne meg. Døden trenger en kirurg», synger Susanne Sundfør i låten Rome (som er min favoritt gjennom tidene). «Kle av meg, og lett byrden min», fortsetter hun. Tenk at ord kan bety så mye for et menneske. Tenk at det finnes så mye trøst, håp, og styrke i en tekst. Og om man legger til en melodi så skapes magi. Det er skjebnen for meg.

Så selv om min klokke er tusen. Og selv om verktøykassa er tom. Så har jeg fremdeles pennen. Og musikken. Ting tar kanskje litt lenger tid. Hvertfall slik ting er nå. Men jeg har tid. Tror jeg. Gode ting tar tid, er det noe som heter. Og jeg tror det fremdeles finnes tid. Selv om klokka er tusen.

Fra meg selv til meg selv

Du drømmer Eline. Det er bare en drøm. Våkne nå. Vær så snill å våkne. Kaffen venter. De trygge gode sorte dråpene. Radioen roper på deg. Den samme radioen du daglig nynner til. Den radioen du finner trøst i.

Fra en drøm til en annen. Uansett virkelighet – det kommer til å gå bra. Hvertfall var det noen som sa det. Ikke hvem som helst noen heller. Noen som du stoler på. Det kommer til å gå bra.

Legg ned garden Eline. Du behøver ikke være så sta. Ikke nå. Du har kjempet nok. Jeg ber deg om å forstå. At du i dag ikke lenger trenger å være på vakt. Det har kanskje hjulpet deg før, men kommer i veien nå. For livet. Og livet skjer. Enten du vil eller ei.

Du har mennesker rundt deg som bryr seg om deg Eline. Mennesker som ønsker å hjelpe. Mennesker som vil deg vel. Kan du stole på det? For du skyver disse menneskene vekk. Det tjener ingen.

Våkne nå, Eline. Vær så snill. Se deg rundt. Tenkt deg om. Det er på tide å legge ned garden.

Så mange spørsmål. Så liten tid.

Hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor?

Så mange spørsmål. Så liten tid. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvordan havnet jeg her? Hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå? Det er som om det har gått hakk i plata. Store spørsmål stilles i hodet mitt. Om og om igjen. Selv ikke musikken demper den lyden.

Jeg er 29 år gammel, og jeg vet enda ikke hvem jeg er. Til vanlig klarer jeg å lande på et eller annet vis. Men det er som om kropp og sinn ikke vil samarbeide. Ikke nå. Jeg blir nummen i hver eneste celle. Står på stedet hvil, mens hodet løper løpsk.

Hvem vet. Kanskje tar det et helt liv å finne ut hvem man er. Eller kanskje et helt liv ikke er nok. Det er en litt skremmende tanke. Men en tanke er jo bare nettopp en tanke. Jeg kjenner kontrollen glipper. Litt etter litt. Og det gjør at jeg mister fotfestet.

Jeg blir redd. For å forsvinne. Inn blant store spørsmål. Inn i alle tankene. De som er så mange. Jeg er bare én. Ett enkelt menneske, med min helt unike historie, som på sitt vis gjør meg spesiell likevel. Jeg har alltid vært redd for det uendelige. Redd for å forsvinne inn i evigheten.

Derfor gjør jeg som jeg gjør. I dette øyeblikk klapper jeg meg selv på armer og bein. Må kjenne at jeg virkelig er her. Det hjelper ikke. Så jeg flytter hendene fra armer og bein opp til ansiktet. Kjenner på kinnene mine. De er varme. Det kjenner jeg.

Jeg fortsetter å kjenne på de. Selv om jeg sitter blant folk. Jeg tar meg selv i å lure. På om de kan se meg. Sånn virkelig. Vel, varme kinn eller ei – det var noe håndfast. Noe jeg kan tro på. Et fysisk bevis.

Men hvem er jeg?

Jeg vet at jeg er Eline. Eline Skår er mitt navn. Det vet jeg jo. Også er jeg 29 år gammel. Men det har jeg allerede fått stadfestet. Jeg kan legge til at jeg bor på Majorstuen. For å se hva som skjer. Men det skjer ingenting. Hva er det jeg venter på? Noe. Noen?

Kanskje det hjelper om jeg legger til ting jeg vet at jeg liker. Hva liker Eline? Kaffe. Det var lett. Hva mer? Fugler. Susanne Sundfør. Notatbøker. Helst røde. Skriving. Foto. Dans. Humor. Den gode typen. Natur. Fine kjoler. Tatoveringer. Mormoren min. Marlboro. Fregner. Høsten. Sang. Trommeslag. De fra 80-tallet.

Ja, se der ja. Nå skjedde det noe. Jeg er her. Selv om de rundt meg kanskje ikke kan se meg, så sitter jeg her. Og jeg har nettopp ramset opp ting jeg liker. Ting som gjør meg til nettopp meg. Noe vet jeg da.

Så slår det meg. Har jeg mistet min identitet? Eller, var det selvfølelsen? Hva er egentlig forskjellen på identitet og selvfølelse? Jeg vet ikke hva selvfølelse er. Kanskje er det den som mangler. Kanskje er selvfølelsen dette noe. Kanskje. Kanskje ikke. Selvtillit har jeg jo. Kanskje litt for mye i perioder. Kanskje. Kanskje ikke. Men jeg hadde byttet ut selvtilliten mot selvfølelse når som helst. Hvor som helst. For hva som helst.

Så mange spørsmål. Så liten tid.

Et ultimatum

I dag våknet jeg til at regnet trommet på vinduet mitt. Det er helg, og det ser ut til å til og med fuglene har tatt litt fri. I kjent stil følte jeg meg litt som været. Men i stede for å gråte i takt med regndråpene, ga jeg meg selv et ultimatum.

Enkelte dager krever nemlig at jeg er litt streng med meg selv. Og i dag er en slik dag.

Eline, i dag har du to valg. Du kan 1. Bli hjemme i leiligheten. Isolere deg selv fra andre. Og drukne i tårer og selvmedlidenhet. Eller du kan 2. Få rumpa di i gir. Stelle deg, kanskje litt mer enn ellers, og komme deg ut. Jeg kan allerede nå avsløre at jeg valgte alternativ nummer 2.

Selv om jeg er en svært sammensatt person, så setter jeg også pris på enkle ting. Fine ting. Og jeg liker å pynte meg. Tenk at litt ekstra sminke og en fin kjole kan snu en litt dum dag. Det virker kanskje enkelt, banalt, og en smule overfladisk. Men det har en funksjon. Faktisk kjenner jeg allerede nå at humøret har steget et par hakk.

Jeg er i en litt frynsete og skjør periode nå. Så i går fikk jeg en oppfordring av behandleren min. I enkelte perioder syns jeg tankene raser i litt for stor fart for hodet mitt. Konsentrasjonen blir dårligere, og det blir vanskeligere å holde fokus. Jeg blir sliten av meg selv. Men selv i disse periodene klarer jeg noen ganger å finne pauser. Og det er verdt å utforske. Oppfordringen fra behandleren min var å leke litt detektiv. Å forsøke og holde fokus på fokus. Rett og slett registrere disse pausene. Kortere eller lengre. Hva, når, hvordan, og hvorfor.

Jeg bruker ofte skrivingen bevisst for å samle tanker. Det fungerer for meg. For selv om hodet kan ha 1000 tanker samtidig, så klarer jeg kun å skrive ned en av gangen. Og slik holder jeg litt på det fokuset som er igjen likevel. Dagens oppgave til meg selv blir derfor å skrive ned disse pausene, hva som faktisk skjer, dersom jeg er så heldig å få noen.

Fortsettelse følger…

NRK, selvmedisinering, og livets drink

Vi vet at dette er tøffe tider for mange. Kanskje særlig for de som i utgangspunktet var sårbare. Siden min hjertesak er psykisk helse, tenker jeg spesielt på mennesker som (før corona) strevde på en eller annen måte. Hjelpen blir lenger borte, og folk isolerer seg mer. Dette er svært uheldig. Det krever ingen doktorgrad å forstå at mangel på hjelp og isolasjon påvirker oss negativt. Jeg vet for min egen del at denne tiden har vært litt ekstra krevende. Og behovet for pauser fra egen lidelse har vokst. Dette vet jeg at jeg ikke er alene om.

For litt siden ble jeg kontaktet av NRK som skal kjøre en nyhetssak om unge mennesker som strever psykisk (kanskje ekstra i disse tider), og som selvmedisinerer seg på et eller annet vis for å holde ut i en vanskelig tid. Noen tyr til alkohol, og noen bruker også narkotiske midler for å få disse pausene. Dette er trist, men meget forståelig, og jeg virkelig relatere. Jeg valgte likevel å si nei til å stille opp til denne saken i NRK. Grunnen er at jeg ikke føler meg helt på plass selv, så det var en måte å sette en grense på.

Jeg kjenner likevel at jeg har lyst til å si noen ting om temaet. Fordi det treffer så mange av oss. Over kortere og lengre perioder har jeg brukt alkohol bevisst for å få pauser fra egen lidelse. Det er et mørkt kapittel fra mitt liv, men jeg har heldigvis kommet meg ut av den destruktive atferden. For det er det det er. Alkohol gir kanskje en umiddelbar pause der og da, men vi vet at problemer kan forsterkes som følge av det. Jeg dømmer ingen som bruker alkohol eller andre type midler for å få pauser i en tung tid. Selvmedisinering er nok mer vanlig enn vi tror. Enten det er med mat, alkohol, eller narkotiske midler. Men jeg kjenner jeg er opptatt av at det finnes håp. Mye håp. Selv om jeg ikke er noen solskinnshistorie, så er jeg et levende bevis på at det finnes andre veier i livet for å oppnå pauser. Det er ingen enkel sak, og absolutt ikke gjort på en dag. For gode ting tar tid. Men det er mulig.

Jeg har fremdeles behov for pauser, om mulig enda mer enn før. Det hender stadig at jeg tenker på alkohol som en mulighet. Det innrømmer jeg. Men frontallappen min hindrer meg, heldigvis. Det skumle med et middel som alkohol er at det går rett til hjernens belønningssenter, noe som gjør at man får lyst på mer. Og noen er kanskje mer sårbar og disponible for å få en type avhengighet. Jeg er en av disse noen. Men jeg har med tiden (og med mye prøving og feiling) innsett at det finnes andre måter å aktivere belønningssenteret på. Jeg oppfordrer derfor alle dere der ute som måtte streve litt til å ta i bruk nysgjerrigheten deres. For enklere, mindre skadelige ting, kan også fremkalle pauser.

For meg har nysgjerrighet, kreativitet, og stahet vært redningen. Tre egenskaper som vi alle kan hente frem. Jeg er ikke redd for å være litt barnslig, så ofte bruker jeg lek, musikk og dans for å få pauser. Det er ikke skadelig. Det utløser endorfiner. Og, det er helt gratis. Dette er bare min måte. En liten del av mine erfaringer. Jeg vet jo det finnes uendelig med måter å finne både pauser, dopamin, og lykkerus på. Noen bruker trening. Noen tegner eller maler. Og noen har oppdaget mindfullness. Kanskje må bruke fantasien litt mer i disse dager. Det forsøker hvertfall jeg å gjøre. Jeg drikker daglig av livets drink, som er et bilde av mine pauser. Og selv om det ikke finnes en fasit serverer jeg dere likevel min personlig oppskrift på livets drink.

Ingredienser:

3 ts nysgjerrighet
2 ss kreativitet
1 dl stahet

+ 1 liten porsjon håp

Fremgangsmåte:

Finn frem et passende glass. Akkurat passe stort eller lite til å romme dagens egenskaper. Hell alle ingrediensene oppi. En etter en. Begynn gjerne med den ingrediensen du føler er sterkest. Bland godt. Drinken kan nytes kald så vel som varm. Vel bekomme! Ps. Er det vanskelig å finne de bestemte ingrediensene kan de sløyfes og erstattes med det du måtte ha tilgjengelig. Litt er bedre enn ingenting.

Husk at du ikke er alene. Ikke vær redd for å ta kontakt med noen dersom du strever. For vi kan ikke alltid fikse alt helt på egenhånd. Tross covid-19, så finnes det hjelp der ute. Og det vil bli bedre!!!

En liten prat om dopamin

Oslo, i dag er du ekstra fin. Solen skinner og temperaturen stiger. Jeg har tuslet barbent i parken. Solkremen er på, men jeg kjenner fregner poppe frem en etter en. Og denne lille smaken av sommer gir meg en god følelse.

Jeg har, som alltid, prosjekter på gang. Større og mindre. Men uansett størrelse har de en god funksjon. Nemlig at de holder meg gående. Og jeg trives jo best i fart. Et av mine prosjektet presenterte jeg for psykologen min i dag. Det var gøy å se at ideen min falt i smak hos andre enn meg selv. For dette prosjektet dreier seg om rus. Men den naturlige formen. Dopamin.

Jeg er på jakt etter pauser i livet. Alt som kan gi min hardtarbeidende hjerne et lite friminutt. Men hva gir oss mennesker friminutt? Hvor, hvordan, når? Dette er verdt å utforske, mener jeg. For vi trenger alle litt pauser.

Derfor har jeg lyst til å snakke litt om dopamin. Et signalstoff som skilles ut fra flere steder i hjernen. Det er rett og slett en form for rus som gir oss en god følelse. En naturlig beruset følelse vi kan få for eksempel når vi spiser, har sex, eller gjør noe spennende. Ta sjokolade som et konkret eksempel. Du putter en bit i munnen, smaker på den. Kanskje liker du sjokolade veldig godt. Det som da skjer er at hjernen skiller ut dopamin, og det hele går rett til belønningssenteret i hjernen. Vi får en form for rus, som gjør at vi får lyst til å repetere handlingen. Det er faktisk den samme delen av hjernen som blir aktivert om man tar kokain (men det er farlig og forbudt).

Dopamin derimot kan vi skille ut på naturlig vis. Og dette har jeg begynt å forske litt på. Hvordan oppnå denne godfølelsen? Jeg er jo 29 år gammel, så jeg har prøvd litt forskjellig opp igjennom. Sjokolade, alkohol, shopping. Dette er alle eksempler som går rett til belønningssenteret. Men det slår meg at det finnes mindre skadelige ting. Ting som kanskje også er gratis.

Tenk det. Vi kan produsere vår helt egen rus. Vi kan få vår egen hjerne til å skille ut dopamin, og kanskje til og med utløse endorfiner (kroppens lykkehormon). Jeg kjenner jeg blir litt nerd nå, men dette er jo fryktelig spennende! Det sa hvertfall psykologen min seg svært enig i.

Hva som gir meg naturlig rus er ikke sikker at er det samme for deg. Derfor må vi lete litt. Jeg tror det er verdt å bruke både energi og tid på. Og faktisk kjenne litt ekstra godt etter. Personlig vet jeg at for min del funker lek og moro bra. Det å være kreativ. Musikk, sang, og dans, gir meg masse endorfiner. Helt gratis. Og helt naturlig. Det gir meg pauser og svært etterlengtede friminutt. Prosjektet jeg nå har handler om bruke dette fantastiske belønningssystemet litt mer bevisst. Faktisk sette av tid til lek, nysgjerrighet, og kreativitet. Flaks jeg ikke er redd for å være litt barnslig.

Hva tenker du om dette? Kanskje vil du være med på dette spennende prosjektet?! Hva gir deg godfølelse? Hvor er du? Og når skjer det? Kommenter gjerne, så kanskje vi sammen kan komme frem til noe lurt.

Jeg puster lettet ut i dag. Gjør du?

Vel blåst folkens! Om du leser dette kom du deg gjennom gårsdagen du óg. Kanskje dagen ikke ble akkurat slik du ønsket, men lite blir akkurat slik vi ønsker. Selv hadde jeg en god dag i går. Jeg lot forventningene ligge igjen hjemme på Majorstuen, og pakket med meg litt håp og glede i stede. Og kanskje var det akkurat det som skulle til.

Mulig jeg gikk i historiens minste tog, men det var noe rørende og fint med det. Uansett var det med glede jeg vrengte av meg bunaden. Og da jeg våknet i dag hadde jeg litt den samme følelsen som jeg våkner med etter nyttårsdagen. Litt tom. Litt molefonken. Men også lettet. Bravo Eline. Hurra og gratulerer Eline. Du kom deg gjennom det røde.

Hverdagen er her igjen. Hvertfall så hverdag som det kan bli i disse tider. Røde dager kan være fine for mange, men også et rent helvete. Kontrastene kan bli store, og ensomheten enorm. Det vet jeg mye om. Derfor puster jeg lettet ut i dag. For bak smilet og den nydelige bunaden skjuler det seg ofte mye øyet ikke kan se. Jeg puster alltid lettet ut når det røde er overstått. Uansett om det har vært fint eller ei. For jeg liker hverdager best. Og det er heldigvis hverdager det er flest av.

Selv om lite blir akkurat slik vi ønsker oss, så skal vi ikke slutte å drømme. Drømmer og håp for fremtiden er helt essensielt om vi skal overleve. Men livet er ikke så enkelt som «den positive lov». Og det er ikke alltid bare å ta seg sammen. Det vet jeg også mye om.

Jeg tillater meg selv nok en gang å være litt dyp. Det er tross alt dagen etter Dagen. Og dessuten er jeg ikke så god på small talk. Jeg tror mye handler om å gi rom for følelser. Alle slags følelser. Faktisk tror jeg det er selve nøkkelen. Men dette er ikke gjort i en håndvending. Jeg får det ikke til selv engang. Ikke etter 12-13 år i terapi. Fremdeles løper jeg fra det vonde. I stede for å stå i det. Følelser som skam, skyld, sorg, sinne, tristhet. Hvem vil vel stå i det?

Men det er slitsomt å løpe. Jeg tror derfor at om man gir det vonde plass, så vil det etterhvert lette litt. Og på sikt kanskje ikke virke så overveldende. Og kanskje, bare kanskje vil behovet for å løpe bli litt mindre. Nå syns jeg selv at jeg hørtes ganske smart ut. Ikke så rart. Det var tross alt et klokt resonnement jeg serverte der. Men jeg kan ikke ta hele æren for det. Jeg har fått, og får fremdeles, hjelp. Til å se litt annerledes på ting. Til å bevare håp, drømmer og nysgjerrighet.

Jeg deler disse tankene idag først og fremst for mitt eget ego. Det skjer ganske ofte faktisk. For ved å skrive er det lettere for meg å samle tanker. Til og med de vonde. Og om jeg i tillegg kan nå ut til noen det ute. Kanskje til å med hjelpe ett menneske, så er alt verdt det.