Psykologen min kaller det dissosiasjon, jeg kaller det bare vondt.

«Det så vondt å være at jeg ikke klarer å gjøre».

En slags overlevelsmekanisme, tillært i svært ung alder. Men som kan være til hinder senere i livet. Evnen til å kunne koble seg vekk fra ubehag virker jo til å være en ganske god egenskap. Eller? Det å kunne skru av når følelser blir overveldende, kanskje fra fortrengte minner, høres jo greit ut. Til og med logisk. Det er ingen som ønsker å stå i ubehag. Det ligger helt naturlig i oss mennesker at vi søker oss til trygghet, og ønsker oss vekk fra det utrygge.

Hva da når følelser fra fortiden dukker opp i nåtid? Det er stor forskjell på å være utrygg i egen kropp og på å være utrygg i eget hjem. Personlig har jeg ingen grunn til å være utrygg på grunn av fysiske omgivelser i dag. Likevel opplever jeg periodevis stor form for utrygghet. Og noen ganger får jeg også fortiden vist som film på netthinnen min. Det er da ikke den type film hvor popcorn og hygge er inkludert. Mer en uønsket skrekkfilm som dukker opp i tide og utide. Det som fysisk skjer i kroppen min er at jeg automatisk skrur av sansene. Alle lemmene blir som fylt av sement. Kroppen blir nummen. Og det eneste får med meg er hvor vondt det gjør. Så jeg skrur av. Eller dissosierer.

Jeg er jo godt over snittet glad i fremmedord. Noen kaller meg til og med en ordsmed. Men enkelte begreper innenfor psykiatrien gir meg frysninger. Eksempelvis, dissosiasjon, dissosiativ fuge, latenstid, ikke-organisk-psykose, for å nevne noen. Det er en grunn til at jeg ikke lenger leser epikrisene mine. Ikke nok med alle disse psykiatriske begrepene som liksom skal beskrive meg. Jeg blir også omgjort til bestemte tall, som følge av diagnose-systemet. I tillegg til at det sjeldent er lystig lesestoff.

Dissosiasjon ja. Før var denne mekanismen helt fjern for meg. Men med tiden, og med god hjelp fra andre, forstår jeg fenomenet mer og mer. Jeg finner det lettere å jobbe med noe når jeg forstår hvorfor ting skjer, hva som skjer, og hvordan ting skjer. Det er jo mye lettere å behandle en type vondt når man kan peke på såret. Jeg er ikke klin-koko, selv om det ofte kjennes slik. Jeg har normale reaksjoner på unormale hendelser. Det gjør meg ikke til et offer. I dag er jeg snart 30 år gammel, har gått i terapi halve livet mitt. Jeg er nå utstyrt med en heftig verktøykasse. Og jeg øver meg stadig på å bli en bedre snekker.

Jeg er heller ikke alene om å streve med dette psykologiske fenomenet. Denne vondten. Mange som meg, som har opplevd unormale hendelser, finner bevisst eller ubevisst ut av at kroppen og sinnet kan skru av. Koble seg fra verdenen. Jeg jobber beinhardt hver dag, for å la dette ta mindre plass. Jeg ønsker ikke at det, som en gang var til stor hjelp, skal ødelegge for meg i dag. Det finnes så mye man kan gjøre for å komme seg ut av det. Mange tips og triks, helt konkrete verktøy, som hjelper en tilbake. Fra en omtrent frakoblet tilstand, til å kunne koble seg på verdenen igjen.

Hva som hjelper for meg, er ikke sikkert at er det samme for deg. Her må vi bare prøve og feile litt. Tanken er å flytte fokus ut. Og litt etter litt få med seg noe fra det som skjer her og nå. Det kan være å telle 5 ting man ser i rommet man er i. Det kan være å telle antall røde eller grønne ting man ser. Man kan bruke hendene til å kjenne på noe. Et kaldt glass, en varm kopp. Kjenne hvordan det føles på fingertuppene. Man kan forsøke å registrere lyder rundt en. Dette er ingen enkel sak, selv om det kanskje høres sånn ut for noen. Det er ikke så lett som å ta seg sammen når verden rundt en raser. Det krever mye trenging. Men det er ingen umulighet. Poenget er å koble seg på kroppen igjen. Og å bruke sansene. Selv øver jeg på disse teknikkene. Det er ikke alltid jeg får det til på egenhånd. Noen ganger trenger jeg andre til å hjelpe meg litt på veien. Det bør ikke være noe nederlag.

Barn er små kropper med store hjerter

Jeg var ganske liten da jeg skjønte at det ikke bare var skrubbsår som kunne gjøre vondt.

Å vokse med psykiske lidelser i nær familie kan være utfordrende, men samtidig også gi verdifull innsikt. Mange barn vokser opp i familier med psykiske lidelser. I dag er det mer åpenhet og lettere tilgang på hjelp og informasjon, enn da jeg vokste opp. Mye har skjedd siden 90-tallet. Heldigvis. Helsepersonell plikter i dag å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende når foreldre er alvorlige syke. Jmf. Helsepersonelloven § 10a. Barn skal få lov til å være barn. Det er aldri et barns feil at mor eller far er syk.

Barn er små kropper med store hjerter. Ofte fulle av lojalitet. Barn får med seg mye. Kanskje mer enn voksne tenker. Men barn har også stor fantasi, og kan derfor lage sine egne forklaringer. Mange barn kan kanskje kjenne på ansvar for sine foreldre. Kanskje til og med ta på seg skyld for at mor eller far er syk. Selv kan jeg huske jeg tenkte at om jeg bare er snill er nok, så vil mamma få det bra.

Jeg var 6 år gammel første gang jeg var inne på et psykiatrisk sykehus. Men i 1997 var det ikke jeg som var pasienten. Man kan si mye om å ta med et lite barn på en lukket psykiatrisk avdeling, men en ting er sikkert. Det har gitt meg noe verdifullt. Jeg var nok et følsomt barn. Og kanskje har jeg blitt eksponert for mye oppigjennom. Ting som har gjort meg til den jeg er i dag. På godt og vondt. Jeg er ikke av den oppfatningen av at barn skal skånes for alt her i livet. Det gjelder også psykisk sykdom. Jeg tror det er viktig å snakke om ting. Søke mer informasjon og forståelse. Da jeg var barn ble ikke psykisk helse satt ord på.

Mange barn kan bli fortere voksne, når det er alvorlig sykdom i nær familie. Pårørende kan nok ofte kjenne mye på både usikkerhet og utrygghet. Man kan sikkert si mye om hvordan det vil påvirket et menneske. Men jeg vet av egen erfaring at jeg som barn fikk verdifull innsikt. Jeg lærte meg kjapt å lese kroppsspråk, tolke ansiktsmimikk, å lytte til bestemte tonefall. Tross en del usikkerhet, utviklet jeg mye empati for mennesker rundt meg. Jeg ville ikke vært uten de erfaringene mine. Selv i min svært unge alder. Men kanskje kunne noen ting blitt håndtert annerledes. Eller, håndtert i det hele tatt. Så hva hadde jeg ønsket meg som liten? Hva skulle jeg ønske var annerledes? Noen som så meg. Noen som kunne forklare meg, på en god måte, hva psykisk helse er. Noen som anerkjente mine følelser. Noen som kunne si at det ikke var min feil.

De fleste mennesker vil møte på psykiske utfordringer i en eller annen grad en eller annen gang i livet. Om du kanskje ikke får en psykisk lidelse selv, så kjenner du mest sannsynlig til noen som har det. Ja til mer åpenhet. Ja til mer tilgjengelig informasjon. Ikke bare for voksne. Vi må ikke glemme barna. De små kroppene, med de store hjertene, som faktisk også skal bli voksne en dag.

Når kroppen husker det hodet vil glemme

God lille-mandag! Og gratulerer med både det ene og det andre. Det er vel flere grunner til å feire litt i dag. Sist jeg markerte valentinsdagen var i 2014. Da satte jeg fyr på min egen BH. Men i dag skal det ikke brennes undertøy. Jeg skal heller bruke denne lille-mandagen til å vaske hus og kropp. Ja, jeg vet hvordan man lager en skikkelig fest! Personlig er jeg mer opptatt av å speide etter varmere grader på yr.no. Og de kommer! Men jeg tar det også som en seier at jeg snart har kommet meg gjennom nok en helg. Men nok kaffepreik. Jeg er jo hverken værmelder eller nyhetsanker. Selv om jeg trenger å øve meg på small talk, så er og blir min hjertesak – psykisk helse.

For noen dager siden møtte jeg hjerne-doktor’n min. Og siden da har jeg kjempet hardt for ikke å la mørket fange meg. En lengre samtale om mindre lystbetonte ting resulterte i at et vindu åpnet seg. Og nå vet jeg ikke om jeg har klart å lukke det igjen.

Er det ikke snodig hvordan kroppen kan huske det hodet helst vil glemme?

En uforklarlig knute, som kanskje sitter i brystet. Opp mot halsen. En type knute som ikke vil slippe taket. En følelse. Et murrende ubehag, du ikke vet hvor kommer fra. Den bare dukker opp, i tide og utide. Tar seg sine friheter. Og alt du vil er å løpe. Vekk. Fra ubehaget. Men kroppen blir sement. Og uansett hvor hardt du kjemper i mot så blir knuten i brystet der.

Og hvis et vindu først åpnes, kan det på et uforklarlig vis dukke opp ting du egentlig har fortrengt. Er det ikke rart hvordan man kan huske enkeltepisoder helt ned på detaljnivå. Alt fra hvordan det så ut rundt en, til hva man hadde på seg av klær, til hva det luktet i rommet. Episoder, gode eller vonde, som blir til minner. Minner man enten gjerne vil huske for alltid, eller minner av den typen man aller helst vil glemme. Kanskje til og med som man jobber hardt for å fortrenge. Late som om aldri har skjedd. Men kroppen er en underlig og fantastisk maskin. Men hvordan vite at det man husker virkelig har funnet sted? Hvordan kan man egentlig vite at minner er ekte? Jeg skal ikke drodle noe mere på det, bare slenger ut et par forstyrrende spørsmål.

Har du vondt i foten går du til legen. Er foten brukket får du gips, et par krykker, og en «god bedring». Har du vondt i sjela er ting litt mer komplisert. Dessverre. Men i 2021 har vi kommet langt hva angår behandling av psykiske utfordringer. Selv går jeg til behandling for mine. Det er nok ikke alle som har godt utbytte av samtaleterapi, men i mitt tilfelle fungerer det godt. Likevel sitter jeg nå, med vinduet mitt på vidt gap, og lurer på hvordan jeg skal klare å lukke det.

Mitt mektigste våpen er pennen. Et svært nyttig verktøy for meg for å forstå/sortere tanker. Jeg skriver først og fremst for egen terapi. Etter samtalen med hjerne-doktor’n hadde jeg et sterkt behov for å skrive. Og jeg skrev så svette og tårer sprutet. Når krana først var åpnet, var det vanskelig å skru den av. Med skallebank og røde kinn, opplevde jeg for første gang at skrivingen gjorde ting verre. For mens jeg skrev dukket det detaljer opp som jeg ikke visste at husket.

Vondt og overveldende? Ja. Men ikke farlig. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Det går bra Eline. Du kommer ikke til å gå i stykker. Er det alltid hensiktsmessig å dykke ned i fortiden? Jeg mener, om det bare gjør vondt? Men kanskje må det gjøre skikkelig vondt før det kan slippe taket? Jeg vet ikke.

Vi er alle litt klokere i dag enn vi var i går

Nesten som et fortrengt minne. For nøyaktig ett år siden så befant jeg meg på legevakten. Så gikk ting kanskje ikke helt knirkefritt i fjor heller. Selv ikke før corona. Noen ganger (egentlig ganske ofte) kan jeg føle at jeg har grodd litt fast. At jeg står på stedet hvil, uten noen form for personlig utvikling. Og jeg tipper at mange, med meg, kjenner på denne håpløsheten fra tid til annen.

Vi er alle litt klokere i dag enn vi var i går. Selv om det kanskje ikke føles slik så er både du og jeg i konstant utvikling. Det enten vi vil eller ei. Noen ganger må vi kanskje ta et par steg ut av situasjonen for å kunne se tydeligere. Det er noe som heter at fortiden får vi ikke gjort noe med, og fremtiden vet vi lite om, så det eneste vi egentlig har er øyeblikkene her og nå. Jeg vet ikke hvem som sa det, men vedkommende glemte å understreke følgende: Det er like viktig å drømme for morgendagen som det er å hente lærdom fra gårsdagen.

La meg spole enda mer tilbake i tid. Perioden 2015-2016 var jeg mer inne på sykehus enn ute i det fri. En svært vond tid for meg. Jeg husker jeg følte meg som en vandrende zombie blottet for egne følelser, og som sakte men sikkert mistet sosiale antenner. Jeg husker en overlege. Hun kunne fortelle meg at jeg mest sannsynlig alltid ville være avhenging av medisiner, av hjelp, at jeg mest sannsynlig aldri ville kunne bo alene, og at studier/jobb ville bli problematisk. Man kan sikkert si mye om disse utsagnene var rett eller ikke å si. Men i dag bor jeg altså alene. Jeg er fremdeles avhengig av noe hjelp. Men jeg får til mer og mer på egenhånd. Og om ikke det er et klart bevis på utvikling, så vet jeg ikke hva som er det. Hadde jeg bare visst da det jeg vet nå. At alle disse erfaringene, på godt og vondt, skulle gi meg verdifull innsikt, styrke, og en god dose mot. Selv om jeg ikke er en solskinnshistorie, så er jeg et levende eksempel på at håp finnes.

Mer enn en pasient

Jeg er 29 år gammel. Uføretrygdet. Og avhengig av hjelp for mine psykiske utfordringer. Jeg lurer på om det er slik mitt liv skal se ut for bestandig? Er det for sent for meg å drømme?

Jeg var 16 år gammel første gang jeg entret et terapirom. Siden 2007 har jeg gått til behandling for psykiske lidelser. Det utgjør nesten halve livet mitt. Et halvt liv preget av mange og lange sykehusopphold, og av mye bruk av tvang. Et halvt liv hvor medisiner og psykoterapi har tatt stor plass. Hva har det gjort med meg? Hvem er jeg egentlig? Uten terapien. Uten all hjelp og støtte. Det var en lege som stilte meg disse spørsmålene. Spørsmål som førte til en liten eksistensiell krise.

I lang tid har jeg engasjert meg for åpenhet rundt psykisk helse. Min personlige hjertesak. Åpenhet avler åpenhet. Og det har hjulpet meg mer enn det har skadet. Men kan det bli for mye fokus på psykisk helse? Og hvor stor del skal behandling egentlig ta? Jeg vil nødig gro fast i en passiv pasientrolle. Jeg ønsker mer bevissthet rundt hvem jeg er, på godt og vondt. Jeg ønsker det skal komme tydeligere frem, ikke forsvinne blant medisiner, vedtak, og legeprat. Faktisk er jeg ganske morsom. Det vet ikke legen min. Jeg bryr meg om de rundt meg. I tillegg er jeg utålmodig og sta, men ganske god på å vente. En fin kombinasjon. Jeg er full av gode og dårlige egenskaper, akkurat som deg. Egenskaper som gjør meg til nettopp meg.

Kontinuitet, stabilitet, og forutsigbarhet er nøkkelord for god behandling, etter min mening. Jeg har fått dette over lang tid. Jeg er klar over at slik behandling tilhører sjeldenheten, og at jeg på mange måter har vært heldig. Det er ikke gitt at man får hjelp om man strever psykisk. Jeg hører stadig om mennesker som møter avslag på avslag. Om mennesker som får behandlingen avsluttet før de selv ønsker det. Jeg hører om modige mennesker som tør å be om hjelp, men som ikke får det. Mitt ønske er ikke å fremstå som en diva, eller å tråkke noen på tærne. Men selv om mitt tilfelle er litt spesielt, så er det ikke unikt. I 2019 var det registrert litt over 20.000 uføretrygdede under 30 år i Norge. Mange av disse har psykiske helseplager. Jeg er én blant mange som har masse av ressurser. Det ville vært fryktelig synd og meningsløst om de gikk til spille.

Jeg spør igjen – hvem er jeg egentlig? Et spørsmål mange stiller seg. Eksistensielle kriser er nødvendig om vi skal vokse som mennesker. Kanskje tar det et helt liv å finne ut av hvem man er. Og kanskje et helt liv ikke er nok. Man blir kanskje tryggere med årene. Man blir kanskje mer robust og mer sikker på den man er. Det er lov å håpe. Mitt liv er ikke skrevet i sten. Og det er ikke ditt heller. Uføretrygdet eller ei. Fortiden gir oss erfaringer og verdifull kunnskap. Men det skal ikke stå i veien for fremtiden.

Jeg spiller tøff for psykologen min

Hvordan har julen gått, spurte han. Hvor lang tid har du, tenkte jeg. Jeg tok frem ukeplanene jeg aktivt har brukt for å vise frem som et slags svar på spørsmålet. I lang tid har jeg gått rundt med angsten utenpå kroppen og med gråten høyt oppe i halsen. Det sa jeg ikke. I stede tok jeg på meg komikerhatten. Ga fra meg spøk etter spøk. Fortalte hvordan jeg gjennom julen hadde lekt både klovn, vaktmester, og elektriker.

Jeg fikk han til å le et par ganger. Og jeg lo såklart med. Humor er viktig. Humor er bra. Når vi ler utløser kroppen lykkehormonet endorfiner, og det kjennes godt. Humor gir pauser og pusterom i en hverdag som kanskje ellers er preget av mye alvor. Men er det alltid passende? Under komikerhatten og bak vitsebrillene er en sliten og lei Eline. En Eline som har lyst til å gråte i et fang. En Eline som syns mye er vondt og vanskelig.

Jeg er ikke den eneste som gjør dette. Som later som om ting går bedre enn det egentlig gjør. Som gjemmer meg bak noe. Som spiller tøff. Kall det et skjold, eller en forsvarsmekanisme. Noen gjemmer seg bak humor. Noen bak tøffe ord. Noen bak aggressivitet. Og noen sier ingenting. Dette er nok ganske normalt. Jeg tror også at disse ulike type skjoldene kan være til hjelp. En ressurs når livet stormer. Men behøver jeg å gjemme meg? Tøffe meg? Late som? For min egen behandler? En person som er utdannet og som får betalt for å hjelpe. En person som er til for meg, for å lytte til mine følelser og tanker. Og som i tillegg har taushetsplikt.

Jeg har tenkt så mange ganger at jeg skulle ønske psykologen min kunne sett innsiden av hodet mitt. At han kunne se de vonde følelsene mine. Men han er ikke Lilli Bendris. Psykiatrien er enda ikke blitt så avansert. Jeg vil nødig kaste bort tid. Hverken andres eller min. Men jeg sensurerer meg selv. Tankene mine og følelsene mine sitter fast i et kaos i hodet, og det eneste munnen min produserer av lyder er «nei, nei, nei.» Det føles hvertfall slik. Og det gjør om mulig enda mer vondt.

Jeg er heldig på noen måter. Ordene er jo der. Selv om de ikke kommer ut av munnen min, så har jeg pennen. Kanskje skal jeg få han til å lese dette. For jeg vet vel innerst inne at jeg ikke behøver å spille tøff. Det er jo ingen som tjener på det. Og hva er det verste som kan skje? Hva er det jeg frykter så mye at jeg ser meg nødt til å bruke skjold. Kanskje er jeg redd for hva andre, inkludert han, vil tenke om meg. Kanskje er jeg redd for at det vonde vil ta enda mer plass. Kanskje er jeg redd jeg vil drukne i offerrollen og i elendighet. Men bare fordi man later som om noe ikke finnes, så betyr ikke det at det ikke gjør det. Bare fordi man ikke kan se noe betyr ikke det at det ikke eksisterer heller. Og skal vi tro på eventyrene, så sprekker troll i lyset. Kanskje er det også litt sånn med vonde tanker og følelser.

Min åpenhet har kostet – men ikke penger

Jeg har aldri tjent en krone på min blogg. Tilbud om spons har jeg mottatt lenge. Online psykologtjenester, klær, sminke, hudprodukter, og sparkesykler. Ja til og med tamponger levert på døren. Det finnes ikke grenser for hva jeg har blitt tilbudt. Men siden september 2016 har jeg vært tydelig på at min plattform ikke skal tjenes noe penger på.

I 4 år har jeg blogget utelukkende om psykisk helse relaterte temaer. Min åpenhet har kostet. Men ikke penger. Den kontakten jeg etterhvert har fått med dere der ute, kjente eller ukjente, har vært verdt alt. Men ikke en sparkesykkel eller sminkeprodukter. Psykisk helse er altfor alvorlig til å sponses. Jeg har gjort meg selv sårbar. Jeg har virkelig eksponert meg selv. Delt fra mitt innerste inne. I håp om å kunne hjelpe noen der ute, og å spre nettopp HÅP. Angrer jeg?

Jeg har bestandig vært tydelig på at jeg ikke er en rosa-blogger. Da jeg for alvor satte meg bak tastaturet var jeg sint. En stor opplevelse av urett. Jeg hadde vært tvangsinnlagt over lang tid. Beltelagt flere ganger. Og proppet av medisiner jeg ikke engang klarer å uttale. Medisiner som gjorde meg til en vandrende zombie. Medisiner som gjorde at joggebuksa ble til tights. Dette er IKKE ting jeg pleier å åpne opp om. Men det viser alvoret. Det var ikke for moro skyld at jeg skapte denne plattformen. Det var ikke for klikk eller spons. Jeg hadde et sterkt behov for å sette ord på den urett jeg selv hadde kjent på. Jeg skrev og skrev og skrev. Først og fremst for min egen del. For egen terapi. Raskt innså jeg at jeg ikke var alene. Dessverre. I mellomtiden har det kommet en ny lov om tvang i psykisk helsevern. Et av sykehusene jeg tilbragte alt for mye tid på er nå nedlagt. Og vi nærmer oss en helt annen åpenhet rundt psykisk helse enn da jeg først begynte å slite tidlig på 2000-tallet.

Følelsen av fellesskap skal ikke undervurderes. Man kan lett drukne i egen dritt. Derfor var min blogg-debut en åpenbaring for meg. Unike historier fra dere der ute. Fra modige mennesker. Hjalp meg på mange måter. Det gjør de enda! Jeg har innsett at jeg ikke er alene eller så spesiell som jeg først trodde. Jeg har fått hjelpe til å løfte blikket. Til å distanserer meg fra egen lidelse. Til å takle egen hverdag med sykdom bedre. Og jeg vil nok aldri være i stand til å takke godt nok. Klart jeg har gjort en innsats selv. Men mennesker trenger andre mennesker. Og jeg har hatt andre mennesker rundt meg.

Jeg har kanskje ikke det største publikumet, men vet at jeg har trofaste lesere der ute. Det har betydd, og betyr ALT. Den september-kvelden i 2016 var jeg rimelig svett da jeg delte mitt første blogg-innlegg. Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle få publisert kronikker, eller møte statsministeren, være med på et TV-program, delta i debatter, i en podcast, eller treffe Kronprinsparet digitalt. Hadde du forespeilet meg dette i 2016 hadde jeg trodd det var tull. Fint og flott som det jo kan høres ut, så er det likevel kontakten med dere der ute som har betydd, og som fremdeles betyr mest.

Så til spørsmålet om jeg angrer? OVERHODET IKKE. NEI. NO. NIET. NEIN.

Skinnet kan bedra

For litt siden fikk jeg høre at det var vanskelig å se på meg at jeg bærer på psykisk sykdom. At jeg, som bestandig er velkledd og stelt, fremtrer veldig ordentlig. At man umulig kan tenke jeg strever, ved første øyekast. At min bagasje er godt kamuflert bak fine klær og maskara. Det fikk meg til å tenke. Ting er ikke alltid som det ser ut. Hva jeg måtte gå å bære på innsiden er ikke sikkert at synes. Mest sannsynlig gjør det ikke det.

Helt siden jeg lærte å gå har jeg kledd meg selv. Jeg har bestandig vært glad i å pynte meg. Allerede som 5-åring insisterte jeg på å ha på min rosa tyllkjole på tur i skogen, til min fars fortvilelse. Omtrent 25 år senere finner jeg like mye glede i å pynte meg. Hvis ikke mer. Det kan kanskje høres overfladisk ut, men i en hverdag med mye alvor og psykisk sykdom, lyser det opp tiden. Jeg bruker gjerne tid på å planlegge antrekk, og på å sminke meg. Helst med litt god musikk i bakgrunnen. Overfladisk eller ei, det gir meg glede.

Dette er meg. Innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling. Kanskje ikke vanskelig å se at jeg hadde det vanskelig her.

Dette er også meg. Bak en bluse, bak litt sminke. På dette tidspunktet var jeg også innlagt på grunn av mine psykiske vansker. Hadde du gjettet det?

Jeg har kanskje et par psykiatriske diagnoser, men jeg er ikke diagnosene. Det er en stor forskjell der. Derfor er jeg glad for at bagasjen min som regel ikke synes. Skinnet kan bedra, er det noe som heter. Tenk på alle du går forbi i løpet av en dag. Hvor mange kan du gjette deg til at har en diagnose eller to? Alle bærer vi med oss vår historie. Unike historier som preger oss på godt og vondt, og som påvirker vår måte å møte verden på. Disse historiene kan noen ganger synes utenpå, men i de aller fleste tilfeller så gjør de ikke det.

Jeg har blogget åpent om mine utfordringer siden 2016. Jeg har delt om mange tabubelagte temaer. Delt fra opp- og nedturer. Likevel er det ikke alt jeg deler. Heldigvis. Jeg er ikke alene om å dele om psykisk helse. Mange bruker ulike sosiale medier for å fremme åpenhet. Dette er bra. Men kommentaren jeg innledet med fikk meg også til å tenke på mine egne plattformer og på hva jeg selv deler av både tekst og bilder. Mitt liv er ikke et glansbilde. Langt der ifra. Det har det vel aldri vært. Kanskje må jeg bli enda mer bevisst over hva jeg deler ut, uten at det går på min egen bekostning. Vi kan ikke alltid stole på hva vi ser på Instagram, eller på det store internettet. Vi kan heller ikke alltid se på mennesker hvordan de har det.

En frivillig husarrest

God lørdag mine deilige trofaste druer. Jeg kan i denne stund melde om en tilbakelagt natt med god søvn. Følte meg litt som Tornerose da jeg våknet. Ble bare litt skuffet da det ikke var en prins i rommet.

Det har vært litt mye for meg i det siste. Jeg har vel funnet ut av at jeg er i behov av en ekstra verktøykasse. En for nedturer, og en for de mer heftige oppturene. Felles for de begge er at filteret mitt blir tynnere. Og i det siste snakker vi omtrent gjennomsiktig. Jeg skal ikke lenger en ut døren min og det er mye inntrykk å ta inn. Mennesker som beveger seg i ulik gange, duene som flyr sammen, et par kråker som deler nattens kebab-rester, nye julelys i gatene, et skilt jeg ikke har sett før, en tørr eller våt asfalt, lyset som bryter himmelen.

Jeg finner inspirasjon i alt og alle. Men den siste tiden har jeg holdt et tempo så høyt at folk har lurt på om jeg var rusa. Det kan jeg jo bare avsløre at jeg ikke har vært. Eller, en form for rus får man jo når man sover lite. En slags promille, og et tynnere filter. En oppstemthet som ikke ligner grisen. Jeg blir ekstremt produktiv og kreativ. Får så mange store, gode ideer. Tiden flyr. Det er gøy. Helt til det sier pang.

I går sa det pang. Et panikkanfall er ikke farlig, selv om det oppleves slik. Det er kroppen sitt språk. Et hamrende hjerte og en ristende kropp som skriker: RO NED. Heldigvis har jeg et knippe med gode hjelpere der ute. Turen hjem telte jeg ned fra hundre med en varm stemme på øret.

En frivillig husarrest venter på meg denne helgen. Om jeg så må sitte på hendene mine. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke er en superhelt, selv om jeg føler meg som det perioder. Jeg er bare et menneske jeg og. Og alle mennesker trenger behøver å få dekket grunnleggende behov. Banalt. Enkelt og vanskelig på samme tid. Du må nok skjerme deg litt nå, sa behandleren min. Og med det minske ytre inntrykk. Hvertfall til filteret mitt blir litt tykkere. Og det er denne husarresten et forsøk på.

Uten å gi dere en lang avhandling kan jeg si at jeg har blitt skjermet før. Da inne på en lukket avdeling. Null musikk, ikke besøk. Fikk ikke lese aviser engang. Et hvitt rom, med en seng plassert midt i rommet. Høydepunktet var de 5 minuttene jeg spilte «idiot» med en ansatt. Det er ingen ønsket situasjon for noen. Dette var en periode på 2 uker på et psykiatrisk sykehus som (heldigvis) er nedlagt i dag. Men det gjorde noe med meg. For når alt av inntrykk, alt av ytre stimuli fjernes, så spinner hodet videre. Og fantasien har ingen grenser.

Ergo er en frivillig husarrest mye bedre.

Litt (mye) filosofi på morgenkvisten

I skrivende stund sitter jeg bøyd over datamaskinen. Beina mine kveiler seg rundt hverandre, og fingrene danser ivrig over tastaturet. Jeg våknet nemlig svært brått med en idé. Mulig jeg drømte, men plutselig datt et navn ned i hodet mitt. Hans Skjervheim.

Har du hørt om han? Et kjapt søk på internettet, og jeg fant ut av at han var en norsk filosof. Døde i 1999. Skjervheim var opptatt av hvordan vi mennesker møter andre. Noen som kanskje er noe av det mest spennende jeg vet om. Det mellommenneskelige. Han skrev boken «Deltakar og tilskodar og andre essayes». Og her ringte det ei bjelle hos meg. I 2013 studerte jeg til å bli sosionom. Det var min drøm, før jeg fikk alvorlige helseutfordringer. Det aller første arbeidskravet jeg hadde som student var i faget, vitenskapsteori, og handlet i all hovedsak om å forstå Hans Skjervheim sin filosofi. Litt sprøtt, at jeg 7 år senere våkner en natt med han i hodet mitt. Tilfeldig?

Jeg håper jeg ikke har mistet deg allerede. Tematikken kan kanskje virke tørt for noen. Men jeg insisterer på at du fortsetter å henge med. Jeg har nemlig et lite håp om at mitt engasjement kan smitte litt over på deg som leser. Med det i mente skal jeg forsøke å bruke et forståelig språk. Jeg ble fristet til å bla i arkivet. Der fant jeg arbeidskravet som jeg, etter mye svette og tårer, leverte inn høsten 2013. 7 sider proppet av akademisk språk. Det var såvidt jeg forstod min egen tekst. Jeg har nå skrelt vekk vitenskapsteoretiske begrep, i et forsøk på å bryte det litt ned. Skjervheim var som meg, også opptatt av språket. Det er tross alt det som skiller oss fra andre levende vesener.

Hans Skjervheim utviklet en teori som han kalte en treleddet relasjon. (Også kjent som en triadisk modell). Teorien gikk ut på at i møte med andre mennesker har en relasjon hvor man deler noe sammen. Skjervheim forklarte dette som et forhold mellom den andre, meg, og saksforholdet (en sentral filosofisk størrelse). Tre sentrale enheter som møtes i en praktisk situasjon. Da jeg studerte i 2013 fikk vi ofte høre hvor viktig det var å se personen i situasjonen. Litt utrolig at det tok meg 7 år å forstå dette. Heller sent enn aldri si.

For å vise en treleddet relasjon enda tydeligere vil jeg skissere en toleddet relasjon. Her har man to mennesker som snakker med hverandre. Ikke opptatt av hva som blir sagt, men at det blir sagt noe.

Altså er det, som Skjervheim påpekte, forskjell på å forklare og å forstå. Det er ikke alltid lett å holde bevisstheten med tanke på hvordan vi møter andre i ulike situasjoner. Men vi har valg. Og vi har evnen til å engasjere oss. Det kan være overraskende lett å gå inn fella hvor man definerer andre mennesker på grunn av en påstand. Jeg vet at jeg selv har gjort/gjør det, men en god start er alltid å bli mer bevisst. Jeg vet jo også så inderlig godt hvordan det kan oppleves å bli definert av andre. Personlig syns jeg det er ganske så ubehagelig. Som et slags angrep på meg og min frihet. Som om andre gjør min mening, om til meg, og om til noe uforanderlig. Dette har jeg kjent en del på i ulike møter i psykisk helsevern. Det kan være fort gjort å bli definert ut i fra utsagn og handlinger. Du sa … ergo er du… Derfor er jeg så glad for at Hans Skjervheim dukket opp i hodet mitt igjen. Han sin filosofiske teori tror jeg vi i 2020 kan hente lærdom av.

Uansett hvor man befinner seg, uansett hvem du er, uansett hvor du kommer fra – Skal vi møte mennesker på en god måte må vi også se på situasjonen mennesket befinner seg i.