På nyåret tilbrakte jeg 5 uker under tvang på psykiatrisk sykehus. Både julaften og nyttårsaften hadde jeg innestatus på sykehuset. Men det er ikke det som er det triste her.
Jeg er en av de som i lang tid har kjempet for mer åpenhet og mer frihet rundt psykiatrisk behandling. Gjennom en blogg, via kronikker, og på tv. Jeg tror fremdeles åpenhet avler mer åpenhet, og at åpenhet er bra. Men etter 5 uker som tvangsinnlagt igjen ser jeg nå at vi fremdeles har en lang vei å gå. Kanskje lengre enn jeg først trodde.
I 2016 ble jeg nevnt på Stortinget av daværende stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Grunnen var at jeg tidligere hadde vært utsatt for ulovlig beltelegging på sykehus, noe jeg dessverre ikke var alene om. VG lagde flere saker om dette.
Seks år har nå gått. Har det egentlig skjedd en endring? Jeg vil dra det så langt som å si jeg ble sjokkert over tvangsbruken jeg ble utsatt for nå nylig. Bildet av en koffert med belter som ble båret inn på rommet mitt samtidig som min egen kropp, har boret seg inn på netthinnen.
Jeg ser nå jeg ikke var ved mine fulle fem da jeg først ble innlagt. Ukene før er en eneste stor grøt, med svært lite søvn og svært mye kaos. Jeg må nok innrømme nå at jeg er glad jeg fikk hjelp. Men den stunden jeg hadde på legevakten i Oslo dagen jeg ble sendt på sykehus skulle jeg gjerne vært spart for. Om jeg ikke var redd nok i utgangspunktet ble jeg det hvertfall der. Tidligere på dagen var det en som sa han var lege som ringte på døren min hjemme. Men han så så ung ut, en typisk konfirmant, og jeg syns han snakket så rart. Jeg trodde han skulle selge noe, og lukket derfor døren.
Legen fra legevakten i Oslo sa senere den dagen at det ble sykehus enten jeg ville eller ikke, noe jeg motsatte meg. Jeg forsøkte iherdig å komme meg vekk. Plutselig lå jeg på bakken med hodet presset ned. Jeg husker jeg så et par svære svarte støvler, og husker jeg var redd jeg skulle få de sparket i hodet. Jeg vet ikke hvor mange de var, men de var sterke og hadde høye stemmer. De ropte jeg måtte roe meg ned, slutte å kjempe i mot.
Turen til sykehuset husker jeg lite av. Både ambulanse og politi eskorterte meg, men om jeg ikke tar feil, var det ingen som snakket til meg under den turen.
Jeg ble lagt i belter på akuttposten nesten med en gang jeg kom inn dit. Det er klart at jeg har vist motstand, det er klart at jeg har kjempet i mot. Men det ville kanskje en hver gjort om man følte fare var på ferde, og at ingen var til å stole på. Jeg er usikker på hvor lenge jeg lå i beltesengen, men jeg fikk etterhvert «valget» om å svelge tabletter eller å få en injeksjon.
I løpet av de tre ukene jeg var på den første avdelingen, var jeg ute fire ganger. To av de i sokkelesten i snøen, for døren ut sto plutselig på gløtt. De andre gangene fulgte to fra avdelingen meg rundt bygget. De to siste ukene tilbrakte jeg på en annen avdeling i Oslo. Og har svært lite positivt å si om den.
Jeg er overbevist om at en del av tvangsbruken kunne ha vært unngått. Like overbevist er jeg om at hjelpen ble gjort i beste mening. Leger, sykepleiere, og vernepleiere er bare mennesker de og. Mennesker gjør feil, selv i beste mening. Mange av de som har hjulpet meg den tiden, har jeg opplevd som varme mennesker. Mennesker som virkelig har stått på for at jeg skulle ha det så bra som mulig.
Så til spørsmålet – kan tvang håndteres annerledes? Jeg er ikke i tvil. Svaret er ja, det kan det. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd tvang på ulike måter.