Det samme skjer hver gang. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir overrasket. Men det ble jeg. Kanskje derfor det gjør så himla vondt. Kanskje derfor det verker i hjertet enda.
En bit av meg ble ødelagt. Hele himmelen falt ned. Det har skjedd før, men i går braket det skikkelig løs.
Kan et menneske gå i stykker? Ja, jeg tror det.
Men det er i motbakke det går oppover, er det mange som sier.
Jeg har ikke gått i stykker. Men jeg har det vondt. Og sånn er det noen ganger.
Men man kan kanskje ikke bli så skuffet uten forventninger? Faen ta disse forventningene.
Det eneste jeg vil er å finne ut av hvor jeg skal. En evig runddans. Som å danse strekkbuksepolka i alt for små sko i alt for lang tid. I alt for rask musikk. Det er ikke særlig behagelig. Jmf. 9.klasse.
Hvem er det som frivillig isolerer seg i julen? Hvem er det som hvileløs reiser landet rundt, ja ut av landet også, for å finne fred? For å finne svar?
Det er meg. Jeg må videre. Og jeg gir faen ikke opp.
Jeg våknet før vekkerklokken. Det var fortsatt mørkt ute. Deilig, tenkte jeg. Jeg kastet på meg klærne og slengte på meg litt sminke. Men det var likevel noe som manglet. Og det var ikke frokosten jeg tenkte på.
Gjennom julen har jeg følt at noe manglet. Og det er hverken familie, mat, eller gaver jeg tenker på. For jeg er heldig på mange måter. Men den følelsen av at noe manglet har bare blitt forsterket med tiden. Og nå har jeg surret meg inn i et stort nett det er vanskelig å komme ut av igjen.
Og jeg tror jeg vet hva som foregår, og hva som fremdeles mangler. Det er meg selv. Det er som om jeg ikke finnes. Jeg ser hva som skjer rundt meg, men bit for bit forsvinner jeg i meg selv. Det gjør ikke vondt lenger, men det er skremmende.
Jeg hører folk snakke til meg, jeg hører det kommer ord, men jeg kan ikke hjelpe for å lure på om de egentlig snakker til meg.
For jeg er jo ikke her.
Men jeg vil være her.
Noen ganger, når jeg ikke finnes, må jeg strekke ut armene for å se på de. Og ofte må jeg klappe meg selv på skuldrene. Bare for å kjenne at de er der. Dette høres kanskje rart ut, men vi har alle vårt.
Så nå sitter jeg her da. På kafeen. Jeg strekker ut armene, og klapper meg selv på skuldrende. De andre som sitter her ser litt rart på meg, men hva gjør vel det. Jeg finnes jo ikke. Ingen grunn til å bli flau over noe som ikke eksisterer. Når jeg kjenner etter så er det egentlig litt godt å ikke bry seg om hva andre tenker om meg.
Men på den andre siden så ønsker jeg jo å bry meg. Og jeg ønsker å være til stede, for andre, og for meg selv.
Så inntil videre fortsetter jeg å klappe meg på skuldrene. Og jeg håper på det beste. For håpet kan aldri forsvinne.
Der sitter hun igjen. Hun fryser, det ser jeg. Hun har nok vært ute i natt igjen. Hun har med kofferten sin. Den samme som jeg har sett overalt andre steder.
Jeg føler meg dårlig. Det vrenger seg i magen.
For her sitter jeg. Andre juledag. Og syns sånn passe synd på meg selv. For julen kan jo være vond. Den er det for meg. Kontrastene kan bli så innmari store.
Men jeg bor ikke i en koffert. Det er det faktisk andre som gjør. Det er minusgrader ute. Stuen min er god og varm. Jeg har varmekabler på badet, og jeg fyrer med ved. Jeg har klesskift for hver dag og enda mer. Jeg har en dusj som gjør meg ren. Men jeg velger dette bort.
For her sitter altså jeg. På kafe igjen. Andre juledag. Og syns passe synd på meg selv. Hvorfor det? Jo, fordi jeg ikke liker romjulen. Fordi jeg har et stort savn. Fordi jeg gråter litt innimellom.
Men for faen Eline, du velger dette selv. Tørk de jævla tårene. Det er bare noen dager av et helt år.
Og der sitter hun igjen. Med bustete hår, og en trist mine. Jeg lurer på hva hun tenker på. Jeg lurer på hva historien hennes er. Kanskje hun ikke feirer jul fordi hun ikke har noen familie å feire den med. Kanskje har hun en familie, men at den er slem, så hun velger den bort. Eller kanskje hun er litt som meg, som velger å flykte litt. Men så er det denne kofferten da.
Så reiser hun seg opp og går mot meg. Jeg håper ikke hun har lagt merke til at jeg har studert henne. Unnskyld meg, men jeg er så sulten, har du mulighet til å hjelpe meg litt?Selvfølgelig, svarte jeg. Svaret kom helt kontant. Til gjengjeld fikk jeg hele livshistorien hennes.
Det var en historie preget av mye sykdom, og av lite hjelp hverken fra det offentlige eller fra familie. Hun hadde ikke noe sted å bo, så hver eneste dag ble en slags jakt. Jeg måtte kjempe for å holde tilbake tårene. Maken til sterk dame som stod ved siden av meg. Hun ble så glad for den lille hjelpen fra meg at hun ville gi meg et maleri. Jeg takket så høflig som jeg kunne, og sa det ikke var nødvendig. Så gav hun meg en stor klem. Og det er en klem jeg aldri vil glemme.
Da jeg våknet i dag i den tomme leiligheten min, kjente jeg på en slags sorg. Den samme type sorgen jeg kjenner på hver jul. Jeg så for meg at dagen kom til å bli like trist og grå som andre romjuler. Men det er denne dagen absolutt ikke.
Damen med kofferten vet det nok ikke, men hun ga dagen min mening. Hun satte ting i perspektiv for meg. Vi er begge alene, men på to helt forskjellige måter. Vi er begge alene andre juledag, men har forskjellige historier. Likevel er det mye som er likt. Kanskje var det derfor jeg følte sånn med henne.
Vi er jo mennesker begge to. Mennesker som er utstyrt med sterke følelser. Og jeg velger å tro at alle mennesker har en samvittighet. Damen med kofferten vet det nok ikke. Men hun lærte meg litt om livet i dag. Tusen, tusen hjertelig takk.
For noen dager siden hoppet jeg fra et stupebrett uten å lande. Hvertfall føltes det sånn. Jeg gjorde det vanskeligste jeg har gjort på lenge. Lite visste jeg at en tur på 20-bussen langs Oslos veier kunne være så utfordrende. Jeg gjorde som jeg pleier å gjøre når ting blir vanskelig. Jeg kikket ned. Ned i de klamme hendene mine.
Det var faktisk en hyggelig ting jeg var på vei til. Jeg var blitt invitert til en førjulsfest. Overhodet ingenting å grue seg for. Likevel kjentes det ut som om jeg skulle kaste opp innvollene mine.
Jeg gikk av bussen og kjente det var litt lettere å puste igjen. Men klumpen i magen var der fremdeles. Jeg gjorde et forsøk på å fjerne maskaraflekkene på kinnet mitt, jeg ville ikke noen skulle se jeg hadde grått. Så rettet jeg meg opp i ryggen og gikk framover, samtidig som stemmen i hodet fortsatte.
Æsj, nei Eline. Du må snu. Du er for stygg, dra hjem. Ingen kommer til å ville snakke med deg uansett. Og hvis noen skulle finne på å snakke med deg så kommer du til å drite deg ut likevel. Du er 27 år gammel, uten utdanning, uten jobb. Du er ingenting. Snu.
Stemmen bare fortsatte. Den snakket meg rett ned i skoene mine. Mens jeg hev etter pusten ringte jeg moren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde stått i gangen med finklærne på i en halvtime før jeg turte å gå ut mot bussen. Jeg fortalte hvordan jeg hadde svettet på bussen fordi jeg var redd folk lo av meg. Og jeg fortalte at jeg nå sto en plass mellom Carl Berner og Tøyen og skammet meg. Tenk at noe som skal være hyggelig kan gjøre så vondt.
Den lille telefonsamtalen ga meg mot nok til å gå de siste meterne frem til leiligheten til ei av mine aller beste venninner. Jeg tror aldri jeg har vært så andpusten før. Heldigvis kjenner vi hverandre godt, så jeg kunne forklare turen min dit for henne. Jeg følte meg ganske dum der jeg sto i gangen og rødmet. Men hun forsto.
Hun forsto også at jeg dro hjemover igjen med en gang. Det gjorde godt. Å slippe å måtte forsvare meg selv. For egentlig forsto jeg ikke helt selv hva som skjedde. Ikke da. Men nå, nå ser jeg det. Klumpen i magen. De svette hendene. Den høye pulsen. Katastrofetankene. Det var angsten som sjekket inn igjen.
Jeg skal ikke psykoanalysere absolutt alt jeg gjør, for det tror jeg ikke er bra, men i dette tilfellet tror jeg at jeg bør prøve å forstå meg selv. Kanskje først og fremst for at jeg ikke skal være så jævla streng med meg selv. Det er jo ingen som vinner noe på det. Og som behandleren min sier, jeg må lære å gi meg selv trøst når jeg trenger det. Jeg må være god med meg selv.
Jeg tror, at når livet mitt ellers er så tomt som det er nå så er det lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Det var denne sosiale sammenkomsten et god, men trist, eksempel på. Men jeg minner meg selv på at jeg faktisk overlevde. Jeg ga det hele et godt forsøk. Nei vel så lyktes jeg kanskje ikke hundre prosent. Men det er faktisk en del av livet. Det er lov å prøve, og det er lov å feile.
Nervøsitet. Usikkerhet. Svetteperler. Klamme hender. Og hvite vegger. Ikke et eneste bilde å hvile øynene på. Psykiateren sitt blikk tør jeg ikke møte. Så jeg kikker ned.
Jeg kjenner på en avmakt. En svært skjev fordeling. At uansett hva jeg sier så blir det ikke hørt. Så jeg kikker ned.
Språket som blir brukt er passe provoserende. Fremmedordene kommer på rekke og rad, i klar kontrast til de rolige stemmene som flyter gjennom rommet. Som om de snakket til et lite barn. Så jeg kikker ned.
Og på den andre siden sitter altså jeg. Snart 30 år gammel, og mer usikker enn noensinne.
Vi vil bare hjelpe deg. Vi vil ditt eget beste.
Det føles virkelig som tre mot en. Psykiater, lege, og sykepleier. Alle mot meg.
Det er synd at det skulle bli slik. Nå må vi handle. Og du kommer til å bli syk igjen.
Så mange ord som samler seg opp i hodet. Kanskje for mange. For ikke et eneste et kommer ut. Det føles som om jeg mister språket.
Så jeg der. Et sted mellom fire hvite vegger, og tre fagpersoner. Jeg sitter der. Uten språk. Fortsatt usikker. Så jeg kikker ned.
Vi mennesker trenger kunnskap om psykisk helse for å forstå oss selv, og for å ta gode valg her i livet. Vi trenger kunnskap om psykiske lidelser for å kunne støtte hverandre, for å forhindre stigmatisering, og for å fjerne fordommer. Er du fortsatt ikke enig med meg? Da bør du fortsette å lese.
Er hun farlig? Spurte taxisjåføren. Jeg sto rett ved siden av han, men følte meg likevel som luft. Jeg kunne ikke høre svaret, men jeg så at vekteren tenkte seg nøye om. Jeg følte plutselig en sterk trang til å forsvare meg. Tårene sprengte på. Dette var alt annet enn greit. Taxisjåføren satte seg inn bak rattet. Jeg tok sats og åpnet munnen. Jeg er ikke farlig, sa jeg så høyt og bestemt jeg kunne.
For jeg var så absolutt ikke farlig. Ikke for han. For meg selv kanskje. Men ikke for han. Ikke for andre.
Er hun farlig? Herregud. Sliten? Kanskje. Stressa? Ja. Fortvilet? Definitivt. Men farlig? Nei.
Jeg hadde brukt nok en dag på stasjonen. Nok en dag i desperasjon for å finne svar. For å finne et sted, eller en bestemt person som kunne gi meg svar. Igjen uten hell. Jeg var sliten, redd og ensom. Men jeg var så absolutt ikke farlig. Psykotisk med vrangforestillinger, som det heter på fint. Ord som kan skremme hvem som helst. Jeg vet det.
For hva er det vi leser om i media? Hva er det vi ser på TV? Utilregnelige mennesker som, på grunn av en psykisk lidelse, løper rundt nakne og dreper tilfeldige mennesker på gata. La meg bare gjøre en ting klart. De aller fleste mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse er ikke farlige. Kanskje er de bare redde. Kanskje er de forvirra. Og kanskje er de veldig ensomme.
Er hun farlig?
Det verste var kanskje ikke det at han stilte spørsmålet. Det verste for meg var at han snakket til vekteren som om jeg var luft. Jeg sto jo der. Jeg var rett ved siden av. Vettskremt og forvirra. Med øynene fulle av tårer. Det siste jeg trengte var å bli behandlet som en kriminell.
Er hun farlig?
Nok et eksempel fra dagens samfunn som forteller oss at vi trenger mer informasjon. Det er klare behov for å lære mer om psykisk helse og psykiske lidelser. For det angår oss alle. Skjer det ikke deg så skjer det kanskje en du kjenner godt.
Et møte. Et rom med et gedigent bord. Fylkeslegen i den ene enden, overlegen i den andre. Jeg satt jo der jeg også, men det tror jeg et øyeblikk at de glemte. De var begge der for å hjelpe meg. Tror jeg hvertfall.
Jeg slet med å få med meg alt som ble sagt. Jeg har muligens konsentrasjonsproblemer for tiden, men jeg er ikke helt borte. Jeg hørte noe lignende fra fylkeslegen som, dette kan vi ta siden, pasienten skal slippe å høre på, det er tross alt hennes møte. Jeg tror ikke jeg var alene om å kjenne på den ubehagelige stemningen som fylte rommet. Men så gikk det bare et par minutter før fylkeslegen og jeg var de eneste igjen.
Jeg forsøkte å puste med magen. Jeg var så sliten i hodet. Og følte mye sto på spill. Jeg beklaget for fylkeslegen at jeg kanskje var litt frynsete, nervøs og utilpass. Men fikk et vennlig smil tilbake. Fylkeslegen sa det ikke gjorde noen ting. Jeg slappet litt mer av. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å ytre min mening rundt situasjonen.
Fylkeslegen så på meg og spurte, du har gått på medisiner en stund du, har du ikke? Jeg nikket bekreftende tilbake. De fleste har godt av en pause fra medisiner etterhvert. Det er jo sterke medisiner det er snakk om. Jeg kjente hjertet gjorde et ekstra hopp. Alt jeg vil er jo å klare meg uten. At ting skal være bra. Og ikke minst, at jeg skal få slippe de svært så nedverdigende og vonde opplevelsene med tvangsmedisinering.
Det skjedde igjen denne uken. Det går kaldt nedover ryggen min bare jeg tenker på det. Og jeg sitter igjen, med medisiner i kroppen min. Jeg får de ikke bort uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor redd jeg er. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske. De sier det ikke er farlig. De sier det gjør meg godt. Jeg vet ikke. Og den usikkerheten er vond å bære.
Men satt fylkeslegen virkelig der nå og sa jeg hadde hatt godt av en pause? Jeg tror jeg ble stille en stund. For jeg kunne ikke la være å tenke på den siste injeksjonen. På overlegen som på død og liv skulle få gitt meg den. På politiet som hentet meg. På alle menneskene som holdt meg nede på sengen. På alle vondtene kroppen etterpå. Hvorfor gå igjennom alt dette, hvis man like etter tenker jeg skal ha en pause fra såkalt sterke medisiner?
Jeg tror at det jeg egentlig lurer på er om denne tvangsbehandlingen kunne, skulle, eller burde vært unngått? Hvem kan jeg stole på når ikke legene er enige? Jeg har vært under tvungen behandling og blitt gitt medisiner mot min vilje en god stund nå, og senest denne uken fikk jeg en injeksjon satt. Det er vondt og vanskelig å ikke vite om jeg kan stole på helsevesenet, som egentlig kun er til for å hjelpe.
Jeg kan godt være den første til å innrømme at jeg bare er et menneske. Og vi mennesker gjør feil. Men har vi egentlig råd til det i helsevesenet? Jeg har ingen medisinutdanning, jeg er ingen lege. Jeg er Eline, og jeg er utstyrt med sterke følelser og meninger. Og jeg kjenner kroppen min best selv.
Ingen snø å se på bakken, likevel er det noe magi i luften. Bestemoren min har, som alle tidligere år, skaffet billetter til Nøtteknekkeren. Det er tradisjon for oss. Jeg blir aldri for gammel til å se lille Klara glede seg til en magisk jul. Jeg har allerede bakt brune pinner i to omganger. Den første omgangen forsvant nemlig. Men det er tradisjon det óg.
Det er bare det at i år er noe litt annerledes. Jeg er annerledes. Det føles hvertfall sånn. Jeg føler jeg har dårlig tid, men finner ikke ut av hva jeg skal fylle den med. Så jeg blir stående stille mens tankene raser. Som en slags evigvarende stilledans til en altfor rask musikk. Det passer ikke helt sammen.
Det skjedde igjen. Jeg ble holdt fast av politi og en gjeng andre mens injeksjonen ble satt. Det går kaldt nedover ryggen min bare jeg tenker på det. Og nå sitter jeg igjen, med et stoff i kroppen min. Jeg får det ikke bort uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor redd jeg er. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske. De sier det ikke er farlig. De sier det gjør meg godt. Jeg vet ikke. Og den usikkerheten er vond å bære.
Fortsatt ingen snø å se på bakken, men magien er der likevel. Det kommer til å ordne seg, sier jeg. Fremdeles ingen snø. Med mindre himmelen faller ned, fortsetter jeg.
Jeg spente hver centimeter av kroppen. De eneste ordene som kom ut av munnen min var, nei og slipp meg. Jeg hadde nok med å prøve å puste.
Når jeg ser tilbake på året som har gått er det nesten bare positive ting som dukker opp i hodet mitt. Dere som har fulgt min reise via sosiale medier, eller som har hatt god gammeldags personlig kontakt, vet jo at også 2018 har vært utfordrende for meg. Men jeg er jo ikke alene om å ha utfordringer. Det er jo det som er selve livet.
Men, det som er så fint er at oppturer veier mer enn nedturer i mitt sinn. Også dette året har jeg vært så heldig å få mine ord på trykk i avisen noen ganger. Og jeg ser nå at min stemme faktisk blir hørt. Det betyr så uendelig mye for meg. I løpet av 2018 er jeg sikker på at jeg har vokst 10 cm i stolthet. Jeg har ikke bare fått lov til å engasjere meg skriftlig via bloggen eller aviser, dette året har jeg også fått muligheten til å jobbe foran et kamera.
Som sagt, når jeg ser tilbake på 2018 så dukker det nesten bare positive ting opp. Det syns jeg er fantastisk. At hjernen også kan fungere slik. Men, så er jeg jo heldig på mange måter. Ikke bare har jeg en stor og flott familie, som jeg vet er glad i meg. Jeg har også en god gjeng med venner som setter pris på mitt selskap (tror jeg hvertfall). Dette må jeg minne meg selv på noen ganger.
Kjære alle sammen,
Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å ivareta dere alle gjennom det nye året. Jeg skal gjøre mitt beste for å gi noe tilbake til dere som gir så mye til meg. Ja, så er jeg heldig. Men likevel tenker jeg det er lov å ønske seg noe for julen.
I likhet som for julen i fjor ønsker jeg at tiden framover blir en god tid for oss alle. Jeg vet at julen kan være en tid som kanskje blir ekstra vond og ekstra vanskelig for mange. Kontrastene kan bli store, og nettopp derfor er det så viktig at vi tar vare på de vi har rundt oss. Vi må stikke fingeren i jorda. For alle har vi vårt å stri med. Jeg er faktisk ikke så spesiell. Tanken på at vi er mange som strever med ulike ting gjør, at hvertfall jeg, føler litt mindre alene. Det er en trist tanke at mange strever, men det er realiteten. Så la oss gjøre det beste ut av det.
Kjære alle sammen. La oss åpne hjertedørene. Gi bort en ekstra klem. Fortell folk at du er glad i de. Ta vare på det vi har her og nå. Livet kan nemlig ikke leves forlengs eller baklengs. Det eneste som er sikkert er det vi har her i dette øyeblikk.
Folkens, jeg tror at om vi alle slår hodene våres sammen, og ønsker det sterkt nok, så går dette i oppfyllelse.
Med det sagt så håper jeg for oss alle at førjulstiden og julen blir fin. Og gjør den ikke det så venter det straks et rykende ferskt nytt år på andre siden. Jeg trekker pusten og gleder meg til å puste ut over nyttår. Og jeg gleder meg allerede til nye eventyr i 2019.
