Gjesteinnlegg – Snublefot og hennes knuste hjerte

Hvis du spør noen om kuren til et knust hjerte så får du flere svar. Noen sier sjokolade, andre sier alkohol. Noen mener å finne en ny kjærlighet fort hjelper mens andre mener man må ta tiden til hjelp. Ekspertene og vitenskapen mener at et nettverk er svaret. Det å ha noen rundt seg som kjenner deg og din situasjon godt. Som støtter deg og hører på alt du har å si. Det krever at du blottlegger deg men møter du de riktige menneskene så blir det et verdig vennskap som er bra å ha når du har det trist og leit.

Jeg er heldig. Jeg har et godt og variabelt nettverk med gode mennesker som bryr seg. Som stiller opp og bidrar. Som lytter og trøster. Jeg visste ikke hvor bra nettverket mitt var før jeg fikk en diagnose. Jeg tror jeg kanskje tok det for gitt for jeg trengte aldri noen og de trengte ikke meg på samme måte. Med alder og erfaring fikk jeg følelse for det og kjente på kroppen hvor viktig det er med et nettverk. Når jeg fikk diagnosen min desember i fjor ble det alvor. Jeg snublet inn på DPS fort og hadde ukentlige møter med psykolog. Jeg skulle klare meg selv og jobbe 100%. Alle heiet på meg også stupte jeg hardt. Jeg traff ikke veggen, jeg bommet. Jeg snublet i mine egne bein etter å ha møtt meg selv i døra og traff kanten på lista mot gulvet. Hardt. Diagnosen med angst og depresjon kom frem og jeg ble 60 % sykemeldt i tre måneder. 

Da kom de frem. Nettverket mitt. Som løftet meg opp og ikke ga slipp selv om jeg ikke ville ha dem der. Jeg testet alle sine grenser og de hadde tålmodigheten med seg. Spesielt mamma. Hun har alltid vært der for meg og det er ikke alltid like lett. Hun slipper det hun holder på med når jeg ringer og er kjapp til å følge meg opp hvis jeg ikke gir lyd fra meg. Hun har hørt på endeløse samtaler og fått meldinger når jeg ikke har det greit. Så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Forholdet med min første kjærlighet endte. Og det endte stygt. Hele nettverket stod klar og helt fremst, der stod mamma. Jeg overanalyserte alt og ingenting, ringte og sendte meldinger. Mamma stod klar med gode ord, distraheringer og lovte at ting blir bedre over tid. Kombinasjonen med brudd, diagnose og sykemelding ble jeg en vulkan av følelser og alt påvirket meg på enten godt eller vondt. Alt handlet om meg og hvor fælt jeg hadde det. Nettverket mitt fikk hodet mitt over vann. Mamma ga meg viljen til å reise meg igjen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang får takket mitt nettverk og min mamma for alt de har gjort for meg de siste månedene. Takk til deg som møter meg på Rust & rør for en øl. Takk til deg som er med på tur. Takk til deg som tar deg tid til å svare på messenger og til deg som svarer telefonen. Takk til deg som setter deg til rette i sofaen fordi du vet jeg har behov for mer tid enn du egentlig har. Takk til treffstedet som lytter og kommer med gode ord. Takk til dere som blir med på shuffleboard. En spesiell takk til mamma. Hun fremst med nettverket rett bak seg. De er min kur for et knust hjerte. Takk.

Av Helene Bruerberg Karlsen

Gjesteinnlegg – I ensomhetens nærvær

Jeg er en person som i skrivende stund har slitt sosialt i tolv år. Mesteparten av disse tolv årene har jeg vært uten venner. På dette tidspunktet er et sosialt liv noe som er helt fjernt for meg. Jeg kan ikke tenke meg til hvordan det er å ha noen en kan bare snakke med. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å bare kunne spørre noen venner om å bli med på konsert, kino osv. Selv går jeg hovedsakelig med familie eller alene. Derfor er det ikke uvanlig at jeg lar være å begi meg ut på ting jeg egentlig har interesse av. I fjor var det for eksempel en konsert jeg lot være å gå på fordi jeg ikke hadde lyst til å gå alene. For å være helt ærlig så vet jeg ikke en gang helt sikkert hva folk på min alder finner på med i lag med hverandre. Jeg har flere historier å dele om det sosiale som har hendt, eller ikke hendt, de siste tolv årene, men jeg skal i dette innlegget fokusere på de siste to årene. Det er nemlig to år siden jeg sluttet å kjenne på glede.

I 2016 fylte jeg 20 år, noe som til vanlig sikkert er en fantastisk dag. Personlig er ikke jeg noe fan av bursdager. Som regel gruer jeg meg alltid og synes det er ubehagelig at familien min skal få se at jeg ikke har noen venner. 20-års dagen min var ikke noe unntak. Tvert imot. Å nærme seg 20 er sannsynligvis noe av det verste jeg har opplevd. Nesten ferdig med tenårene, og det var så mye jeg ikke hadde fått opplevd. Ikke hadde jeg hatt noen kjærest, ikke hadde jeg hatt mitt første kyss (og på dette tidspunktet føltes det også som om det var litt for sent. Tør jeg virkelig å prøve etter alle disse årene?), ikke hadde jeg venner, og ikke hadde jeg blitt invitert med på noen fester. Å fylle 20 år og å befinne meg i en slik situasjon knuste meg. Det var på dette tidspunktet jeg innså hvor meningsløst og håpløst livet mitt er. Det var på dette tidspunktet jeg innså at jeg ikke kan se for meg at jeg klarer å fylle 30.

17.mai 2016 var heller ikke noe høydepunkt for meg. Faktisk var dette dagen der jeg virkelig krasjet. Der satt jeg, alene på rommet, ikledd joggebukse og t-skjorte, og hørte på musikk mens jeg kikket på 17.mai bilder på Instagram og lot tårene trille. Jeg ønsket meg bare noen venner å feire med. Ensomheten ble tatt til nye høyder og jeg begynte å gråte hver eneste dag fremover. Jeg gråt på vei til skolen, på vei hjem fra skolen, og jeg gråt mens jeg satt alene på rommet og tenkte på alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg gikk glipp av. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg selv helt fra omverdenen. Jeg orket ikke mer.

Heldigvis bedret ting seg i løpet av sommeren. Jeg hadde det på ingen som helst måte bra, men jeg klarte i det minste å få tankene mine over på litt andre ting – frem til desember. Her krasjet jeg nok en gang. Det nærmet seg nyttår. Jeg tok smertestillende hver eneste dag og stilte meg spørsmål som: “hva er det som hindrer meg i å bare ta alt på en gang?”. Jeg hadde riktignok fått disse på resept (selv om jeg definitivt tok dem lenger enn jeg egentlig skulle), men poenget er ikke handlingene mine, men følelsene og tankene mine. Fremtiden min virket så dyster at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn smerte. Jeg så for meg ti år hvor jeg gradvis ble verre og verre til jeg til slutt ikke orket mer. Jeg isolerte meg selv igjen, øynene mine fyltes med tårer nok en gang, dagene mine ble kortere fordi jeg sov så mye som mulig, ettersom at det var smertefullt å være våken, og atter en gang ville jeg unngå kontakt med andre medmennesker. Der satt jeg med de samme tankene og følelsene som tidligere: Hva er det som er galt med meg? Hvorfor vil ikke folk tilbringe noe tid sammen med meg? Hvorfor kan ikke jeg ha noen venner!?.

Mye høres negativt ut, men faktisk endte jeg opp med å være fast bestemt på at 2017 skulle bli annerledes. Jeg skulle utfordre meg selv og bli bedre! Jeg var så heldig at noen inviterte meg med på en 17. mai fest i fjor, noe som selvfølgelig også var min aller første fest. Jeg syntes det var ekstremt skummelt, men jeg måtte gi det et forsøk. Dette kunne være min sjanse. Jeg kunne gå der, treffe nye folk, ha det kjekt og få meg venner. I tillegg kunne jeg kanskje gjøre noe med den sosiale angsten min. Alt dette var jo bare ønsketenkning og langt ifra noe som var særlig realistisk. Jeg endte opp med å sitte for meg selv i flere timer, og sa nesten ikke et eneste ord. Faktisk hendte det flere ganger at folk spurte meg om det gikk bra med meg (noe som sier litt). Jeg følte meg så utfor og utilpass. Det endte opp med at jeg satt med en skikkelig dårlig følelse etter festen. Jeg følte jeg hadde ødelagt stemningen for alle andre. Jeg bestemte meg for at det ikke var noe vits i å forsøke lenger. Kanskje det bare ikke er meningen jeg skal ha venner…

Av David Sachs

#psykiskhelse #psykiatri #gjesteinnlegg #ensomhet

Gjesteinnlegg – Å male et egg

Påsken er rett rundt hjørnet. Jeg sitter i stua til bonuspappa i Moss. Huset er stille og alle har trukket seg tilbake til sitt. Bonuspappa sitter å ser på tv mens mamma sitter ute og drikker kaffe. Jeg sitter ved stuebordet med en eske i hendene. Stort stuebord og liten eske i hendene. Esken inneholder to egg, pensel og små beholdere med maling. Malesett for barn hvor du kan dekorere eggene selv og henge opp de opp med snor som følger med. Jeg åpner esken og legger ting utover bordet for å inspisere hva jeg har å jobbe med.

Det første jeg legger merke til er at penselen er billig og hårene må trimmes med saks hvis jeg skal ha noen mulighet for å bruke den til å male små dekorative ting. Spretter beholdere og kikker på malingen. Nyansene på fargene er stilige og jeg smiler mens jeg kjenner jeg blir ivrig til å male. Jeg går på kjøkkenet og henter saks, et glass med vann og tørkepapir. Klar til å male. Jeg har noen ideer for hvordan jeg vil dekorere eggene mens jeg klipper til penselen.

Dette er ikke mitt første malesett. Selv i en alder av snart 27 så syns jeg disse konseptene er morsomme å dille med. Soduko, kryssord, malesett, puslekryss og tegnebøker er mer av kategorien jeg alltid har vært glad i. Riktig tid og sted kan jeg være kreativ og virkelig fordype meg i disse ulike tingene. Riktig tid og sted er nøkkelord. Når jeg var ung var all tid og sted riktig. Jeg ble sjeldent rastløs og kunne sitte med noe kreativt i mange timer. Det var da.

Nå sitter jeg i stua til bonuspappa. Tid og sted er riktig. Stua er rolig og påsken er rett rundt hjørnet. Dette er jo et konsept jeg er glad i. Jeg begynner å krangle med meg selv om hvilken farge det første egget skal ha. Hva som er mest påske, eller hva som passer best i stua til bonuspappa. Så flirer jeg av meg selv fordi jeg er 26 år og skal male egg jeg tror noen kommer til å henge opp. Så bestemmer jeg meg for å drite i dumme tanker og hvis jeg skal male så maler jeg. Men hvilken farge ble jeg enig med meg selv om å bruke? Jeg blir usikker. Sur fordi fargen skal stemme. Det ene egget har et motiv med en hane og en høne på. De står på en gressplen med blomster rundt seg. Gresset må være grønt og hanen må ha rød kam. Må og må. Tidligere på dagen snakket jeg om fargene. Bonuspappa nevner at det er ikke så viktig å ha realistiske farger på egget. At jeg kan ta hvilke farger jeg vil. I øyeblikket tenker jeg at da bryr han seg ikke om utseende på egget. Samtidig som jeg blir lettet over at presset for at ting ikke skal være perfekt.

Disse tankene kommer og går om hverandre i løpet av to minutter. Fra jeg har åpnet esken og tatt ut innholdet til jeg går på kjøkkenet for å finne saks og et glass med vann. I mitt hode er det full krig. Jeg blir enig med meg selv, uenig med meg selv til å tenke på bonuspappa og hans mening. Jeg tar meg selv i tankemønsteret jeg har fanget meg selv i. Det tar nesten fem minutter før jeg innser hva det er jeg egentlig holder på med. Hvor destruktiv jeg er ovenfor meg selv når det kommer til et malesett der anbefalt aldergrense er 12 år.

Jeg setter i gang og maler. Tar de fargene som føles riktig ut der og da. Bestemmer meg for at egget med kanin motiver blir for vanskelig å male på grunn av detaljene og billig pensel. Jeg åpner den hvite malingen og maler over motivet. To til tre lag og drar til meg en lysestake som jeg kan bruke til å henge egget på mens det tørker. Jeg går løs på det andre egget med hønen og hanen. Jeg angrer på fargevalget fordi blåfargen er mørkere enn jeg trodde. Jeg har ødelagt begge fuglene med stygg blå. Jeg henger det andre egget på lysestaken og gir opp. Jeg lukker beholderne til malingen og slår ut vannet. Vasker penselen godt og tørker den med papir så den er klar for i morgen.

Jeg reiser meg og tar på meg skoa. Mens jeg drar på meg jakka kommer bikkja gående og skjønner tegningen. Jeg går på automat og følger bikkja . Hun går til høyre bortover veien og jeg følger etter. Vi går i fem minutter til vi kommer til skogkanten. Jeg vil inn i skogen og bare gå. Tankene er i hundre, de irriterer seg over blåfargen jeg klarte å ødelegge. I enden av veien står det en mann med motorsag og hørselvern. Han blokkerer veien inn til skogen ved å gå frem og tilbake. Det bråker og han ser ikke meg. Jeg stopper opp og gråter. Nå er det nok. Jeg prøver å stikke av. Igjen. 30 minutter etter at jeg åpnet esken så har jeg ikke stoppet å straffe meg selv. Fordi dette er en del av meg. Å ikke gi slipp på hva jeg mener er riktige farger eller hva jeg gføler at jeg gjør feil. Jeg skulle egentlig ikke vært i stua til bonuspappa. Jeg skulle egentlig vært her i morgen. Men jeg satt hjemme og noe endret seg. Enda en endring som er vanskelig å håndtere. Så jeg stakk av. Fra leiligheten i Drammen til bonuspappa i Moss. Jeg stikker av fra det vanskelige. Da er det vanskelig å tilgi seg selv for å male eggene riktig.

Av Helene Bruerberg Karlsen

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #gjesteblogg #gjesteinnlegg #påske

Gjesteblogging – ønsker historier fra dere!!

Hei kjære lesere,

Jeg har tenkt å sprite opp bloggen litt. Og med det mener å inkludere flere skribenter. Jeg er jo ikke alene om å ha en psykisk helse. Nei, det har vi alle. Psykiske utfordringer er noe vi alle har det og. I større eller mindre grad.

Jeg åpner nå for historier fra dere. Jeg vil åpne for det som kalles gjesteblogging. Og ønsker å dele historier her på bloggen. Du kan velge å stå fram med navn, eller være helt anonym. Det velger du. Det fine her, tenker jeg, er at flere historier blir delt.

En klok dame sa en gang til meg at delt glede dobler gleden, og delt sorg halverer sorgen. Så kom igjen – la oss dele litt.

Hvis dette traff deg på noe vis syns jeg du skal si fra til meg. Kanskje er du pårørende til noen som strever psykisk. Kanskje har du en mor som har en psykisk lidelse, eller en god venn. Kanskje har du en psykisk lidelse selv. Uansett, hvis du nå brenner inne med en historie (eller to) er det bare å ta kontakt med meg. Det kan du gjøre enten via Facebook-siden min, eller via mailen [email protected].

Jeg venter i spenning.

Eline <3

#elineredderverdenlitt #gjesteblogging #psykiskhelse