Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?!

Som et slags eksperiment skal jeg se hvor langt det er mulig å dra det. Denne gode driven. Dette fantastiske vinduet jeg nå har. Hvor bra er det mulig å ha det? Dette kan virke som et skryteinnlegg, det er det ikke ment som. Ønsket mitt er å spre håp, og kanskje til og med inspirere en eller to der ute. For klarer jeg, så klarer du óg.

I går startet jeg dagen med å hoppe rett i treningstøy, for så å helle nedpå en halvliter (vann). Så freset jeg rett opp til Sognsvann, der deltok jeg på en trimgruppe (!!!). Og på vei hjem klippet jeg av meg halve håret. Hva blir det neste? Jeg vet ikke, enda. Men jeg gleder meg uansett.

For typ en måned siden fikk jeg en vekker. Min første reaksjon var å gå rett i skammekroken. Men etter å ha sittet der en stund fant jeg ut at jeg kunne bruke denne energien på en bedre måte. Derfor mobiliserte jeg det jeg hadde og tok en 1.80. Hei og hallo fra den andre siden. Man skal aldri si aldri, men jeg vil ikke tilbake. Forandringer i livet skjer enten vi vil eller ei. Men er det ikke spennende å tenke på at vi kan påvirke retning?! Og det selv med de minste endringene. Det krever noe av en å endre vaner. Ganske mye faktisk. Men det er ikke umulig. Man må bare ha et ønske, så er man allerede godt i gang. Enten det er fysiske endringer, eller mentale, så må man ha en slags motivasjon. Dette er sikkert åpenbar info for mange, men for meg har det altså tatt ca 30 år å forstå. For det er jeg, og bare jeg, som setter begrensningene.

Enn så lenge nyter jeg dette gode vinduet. Det er nesten så jeg er redd for å gjøre ytterligere endringer, for jeg vil ikke ødelegge driven. Men jeg skal ikke bli for komfortabel, for ønsket om utvikling er der.

Eline’s 10 bud

1. Vær god mot gode folk

2. Spis sjokolade, om du føler for det

3. Le mer

4. Ta godt vare på kroppen din, den fantastiske maskinen

5. Snakk med naturen, den lytter alltid

6. Vær nysgjerrig – det finnes nemlig ingen dumme spørsmål

7. Det er forskjell på å elske seg selv og på å dyrke seg selv, vit forskjellen

8. Si mer JA, men ikke til alt

9. Ta vare på barnet i deg, det er mye glede i å leke

10. Ikke sammenligne deg selv med andre, du er verdifull akkurat slik du er

Om det blir vanskelig å følge alle disse budene, så står du helt fritt til å lage dine egne. Så lenge vi alle følger Kardemommeloven.

Modig

***Trigger warning***

I 2008 var jeg 17 år gammel. Full av usikkerhet. Noen måneder inn i året hadde jeg min siste dag på barnevernsinstutisjonen jeg bodde på. Det er mye jeg har fortrengt fra den tiden. Men dette glemmer jeg aldri.

Et kort formet som en blomst. Og inni blomsten stod ett ord. Modig. Kortet, det var til meg.

Det foregår nok mye rart i barnevernet. Det har jeg selv fått oppleve. Men den diskusjonen tar jeg siden. For meg ble oppholdet på den siste institusjonen jeg bodde på et vendepunkt. Da jeg kom dit var det eneste som kom ut av munnen min «vet ikke». Jeg gråt meg til søvn hver eneste natt. Og jeg knuste glass, som jeg brukte til å skade meg selv med. Arrene på armene mine bærer jeg fremdeles. Da jeg dro derfra hadde jeg tørket tårene, med litt hjelp. Jeg hadde fått påfyll. Av omsorg. Av håp. Og her sitter jeg, 13 år senere, og lurer på om de menneskene som jobbet der er klar over hva det har betydd for meg.

Jeg sendte derfor en mail til styreren ved institusjonen. Uvitende om at stedet fremdeles eksisterer.

Hei, jeg vet ikke hvem jeg når frem til ved å sende denne mailen. Men jeg prøver. Mitt navn er Eline Skår. I en periode i 2008 bodde jeg på … ungdomshjem. I dag er jeg 30 år gammel, og bor for meg selv i Oslo. Som 17-åring var livet mitt svært vanskelig. Hos dere opplevde jeg voksne mennesker som ville meg vel over tid. Jeg opplevde genuin optimisme og håp på mine vegne. På mange måter var mitt opphold på … et vendepunkt i mitt liv. Og jeg vet ikke navnene på hvem jeg i dag skal takke for nettopp det. Den tiden jeg var hos dere gjorde dype inntrykk på meg. Jeg lærte meg å se håp og godhet, ikke bare i meg selv, men også hos mennesker rundt meg. Jeg kan huske at jeg omtrent ikke ville flytte. Uansett hvem jeg når ut til med denne mailen, så håper jeg at jeg får frem noe viktig. Jobben folk gjør på slike plasser gjør inntrykk. Det skaper håp og endring. Og i mitt tilfelle, tror jeg faktisk det har reddet liv. Takk.

Og jeg fikk svar. Jeg ble svært rørt da de skrev tilbake at de husket meg. Jeg kunne også se et lite PS. Hvor det stod følgende: «Det ser ut til at du fremdeles er modig».

Siden 2008 har jeg ofte fått høre hvor tøff jeg virker. Faktisk er det mange som beskriver meg som uredd og modig. Jeg skal ikke dra det så langt som å si at skinnet bedrar. For jeg vet selv at jeg er tøff på mange områder. Men den siste tiden har jeg følt meg alt annet enn modig. Jeg har ligget i fosterstilling og synes synd på meg selv. Men ingen kan vel være alt til en hver tid. En klok person sa en gang til meg at selv om det er best å leve her og nå, så er det noen ganger verdt tiden å se litt tilbake. Ikke for å dyrke det vonde, men for å se utviklingen. Vi mennesker er i konstant endring. Jeg er ingen solskinnshistorie. Jeg er vel heller et bevis på at mennesker trenger andre mennesker.

Jeg har vært igjennom mye. Selvskading, innleggelser, barnevernet, spiseproblematikk +++. Og jeg har fått til mye på egenhånd. I dag kan jeg med hevet hode si at jeg er stolt av staheten min. Den har tross alt ført meg langt. Likevel hadde jeg nok aldri klart alt dette uten en heiagjeng. Endringer skjer hele tiden. Men skal man få til gode varige endringer så må man ønske det selv. Det krever stahet, styrke, og mot. Som jo er egenskaper jeg har.

Så er jeg kanskje litt modig likevel.

LIVETS UNBRAKO

Om du er på jakt etter mer syting, negativitet, og håpløshet – se vekk. Om du derimot, som meg, trenger mer påfyll av verktøy og håp – fortsett å lese!

Gårdagens innlegg ble litt vel mørkt, til å være meg. Vi har alle lov til å «syte» litt nå. Vi er rett og slett nødt til å tømme oss litt. Fortelle om de negative følelsene vi har knyttet til pandemien. Gjør vi ikke det tror jeg det kan gå riktig galt. For ingen klarer å være positive hele tiden. I såfall er det svært påklistret og lite genuint. Jeg klarer hvertfall ikke det. Åpenbart. Men det hjelper ingen at jeg bader i selvmedlidenhet. Minst av alt meg selv. Dagens innlegg er derfor et forsøk på å reparere litt. Jeg skriver dette først og fremst for min egen del. Såpass ærlig kan jeg være. For mitt eget ego trenger jeg nå en skikkelig trøste-onsdag.

Tusen takk for tilbakemeldinger på sørgestunden min i går forresten. Jammen er det flere som har ristet godt i verktøykassen sin nå. Og folk deler. Noen leser bøker, og finner gode pauser i det. For det er noe med å komme litt ut av sitt eget hode. Jeg fikk også tips om å lytte til podcast, lære et nytt språk, eller lage en ny matrett. Flere nevner naturen. Å gå lengre turer er jo balsam for sjelen. Jeg skal ikke komme med pekefingeren, gi bastante råd, eller si hva som er rett eller galt å gjøre. Men jeg syns det er noe fint ved å slenge ute tips og triks.

Dagen i dag startet med P3 morgen på badet. Dagens første låt gjorde meg helt varm inn til beinet. Sett på Nightcall av London Grammar. Du vil ikke angre. Akkurat passe melankolsk. Musikk må være mitt sterkeste verktøy. En slags unbrako-nøkkel. Du vet de nøklene du får fra IKEA. Ser helt like ut, men passer til så mange ulike utfordringer. Livets unbrako – musikk. Til begravelser og bursdager, som til høytider og hverdags.

I det siste tror jeg at jeg har undervurdert musikkens kraft. Derfor er jeg glad radioen i dag klarte å minne meg på den. En av de få fordelene med å bo alene, slik jeg gjør, må vel være at det å synge med musikken uten noen form for skam. Dette gjør jeg hver eneste dag. Fra morgen til kveld. Og siden jeg har sluttet å røyke har jeg også gått fra en litt feminin Kaptein-Sabeltann-stemme til en mer Sissel-Kyrkjebø-light. Frem til nå har jeg tatt lydene som kommer ut av munnen min for gitt. Men vet du egentlig hva som skjer når vi synger? For det første lurer vi språk inn i hjernen. For det andre utløses det hormoner. Av det gode slaget. Selv kjenner jeg at jeg blir både gladere og roligere. Det er vinn-vinn.

Livets unbrako. Hvilken sang skal du synge i dag?

Rusa på edikk og Zalo

Jeg synes det er så rart hvordan tiden bare flyr – og står stille – på en og samme tid. Men hva søren er tid egentlig? Hvis noen der ute sitter med en god fasit, så meld gjerne ifra. Jeg vet jo at en time består av 60 minutter. Og at 1 minutt består av 60 sekunder. Men hva bestemmer om tiden går fort eller sakte? Følelsen man har av tid viser ingen klokke. Selv ikke de nyeste smart-klokkene fikser det. Jeg blir litt smårar av å tenke på tid. Det blir litt det samme for meg som å tenke på universet. Det er så stort, og jeg blir plutselig veldig liten.

Jeg lurer på flere ting. Ikke bare på hva tid er. Eller på hvor stort universet egentlig er. Jeg lurer veldig på hvordan du der ute har det? Akkurat nå. I dette øyeblikk. Jeg lurer på hva du skal gjøre i dag, for nettopp å få tiden til å gå.

De siste dagene har vært svært krevende for meg. Så fort jeg går ut døren er det som om verdenen rundt meg eksploderer. Som om lyder blir høyere, og farger skarpere. Det føles som om jeg må ta inn absolutt alt som skjer. Jeg skanner hver eneste krok. Litt fordi jeg er sulten på livet, litt fordi jeg ikke vil gå glipp av ting, men også litt fordi jeg er redd. Jeg har rett og slett et tynnere filter enn vanlig. Og da blir det fort litt mye for det lille hodet mitt. Jeg har nok ikke vært like flink til å følge Loven om Egenomsorg heller. Og corona-restriksjonene gjør det ikke noe bedre. Her er vi mange i samme båt.

Men hva kan vi gjøre for å føle oss litt bedre? Om så bare et lite hakk?

Hva enn som får deg til å ha det litt bedre, så gjør det! Om vi følger Kardemommeloven burde det meste være mulig å gjøre nå. Prøv å kjenne etter. Hva gjør deg glad? Hva får deg til å slappe av?

Med det tynne filteret, og med det lille hodet mitt, har jeg innsett at jeg må gjøre ting som samler meg litt. Det kunne vært å ligge i et stille, mørkt rom, blottet for ytre stimuli. Men til det er jeg altfor utålmodig. Psykologen min tipset meg til å gjøre konkrete ting. Praktiske gjøremål, som gjør at jeg må være litt tilstede, og som gir resultater. Nå sitter jeg altså her, noen dager senere. Og huset har aldri før vært så skinnende rent. Jeg kan melde om nyvaskede gulv, et vasket kjøleskap, og en nyskrubbet dusj. Ja, jeg vet å kose meg litt ekstra i helgene. For spesielt interesserte kan jeg tipse om edikk og Zalo for dusjvegger. Lukter sterkt som fy. Et øyeblikk tror jeg faktisk jeg ble litt rusa på kombinasjonen. Men det ga resultater. Og hvem fikk en liten pause fra sitt eget hode? Hvem var det som i etterkant kjente på mestring? Meg.

Dagens utflukt

Først trodde jeg det var synet mitt det var noe galt med. Men i dag er det er altså tjukk tåke i byen. Som et magisk teppe pakket det meg inn i en eventyrverden. Og i et lite øyeblikk befant jeg meg langt unna alt som har med corona å gjøre. Deilig. Et etterlengtet friminutt.

Faktisk var jeg så langt inn i mitt eget eventyr at jeg ikke merket de andre menneskene som også hadde tatt turen til Østensjøvannet. For på en benk satt en kropp og sang for fuglene. Og kroppen, den var meg.

Østensjøvannet ja. Jeg kan ikke tenke meg en bedre start på dagen enn i fugleparadiset. Faktisk er det observert over 230 ulike fuglearter på denne plassen. En kort t-bane-tur østover, og en oase av en annen verden åpner seg. Nå var det litt ekstra spesielt akkurat i dag, ettersom jeg ikke så lenger enn 2-3 meter foran meg.

I dag ble altså Spotify erstattet med fuglekvitter, -sang, og svane-kvekk. Litt balsam for en litt lei og sliten sjel.

Hvem har jeg blitt?!

Nok en lille-mandag er godt i gang. I et forsøk på å nyte det som er igjen av helgen sitter jeg i kjent stil på kafé. De som kjenner meg vet jo at søndag er min minst favorittdag i uken. Men hva hadde vel mandagen vært uten en søndag? Perspektiv folkens.

Mens jeg sitter her og drikker luksus-kaffen min (dobbel cappuccino med kanel og sukker), fordøyer jeg gårsdagens begivenheter. Jeg kan nemlig skryte av mitt aller første vinterbad. Med 2 grader i luften og 6 grader i vannet ble jeg svært overrasket over hvor lett det hele gikk. Jeg hadde jo forberedt meg på skikkelig seigpining, kuldesjokk, og smerte. Forbauselsen var derfor stor da plasket var overstått. Og den som lo i 10 min i strekk etterpå, det var meg. Det florerer av fotobevis på sosiale medier av vinterbading for tiden. Som en slags trend skryter folk entusiastisk av kropp i iskaldt vann. Og nå har jeg altså blitt en av de. Hva blir det neste liksom? Jeg skal ikke forkynne denne aktiviteten noe mer. For jeg kan godt forstå at dette ikke er for alle. Men personlig fristet det absolutt til gjentakelse.

Nok selvskryt. Jeg har også lyst til å bruke denne lille-mandagen til å si takk. Tusen takk til deg der ute som leser disse linjene. Enten det er første gangen du klikker deg inn hit, eller om du er fast leser. Tusen, tusen takk! Selv etter 4 og 1/2 år inn i min «blogg-karriere» mottar jeg stadig meldinger fra mennesker der ute. Modige, sterke mennesker i alle aldre og kjønn. Mennesker som deler litt av sitt innerste inne med meg. Ord blir litt fattige her jeg sitter bak tastaturet. Men vit at det sitter en svært ydmyk og takknemlig sjel her. Dette beviser bare nok en gang for meg at åpenhet nytter. Ikke alle trenger nødvendigvis å eksponere sin egen psyke på internett. Men å dele litt med noen, det har jeg stor tro på.

Gjør du dette er det umulig å ikke bli glad..

Mulig jeg er litt preget av all den gode musikken jeg hører på for tiden. Den siste uken har jeg startet dagene med mine nye venner Whitney, Tina, og Bonnie. Skal forresten hilse fra de. Så til tittelen på innlegget. Det kan nok høres ut som en VG+ sak. Det er det altså ikke. Kun noen ydmyke tips fra meg til deg. Prøver du deg på ett eller flere av disse tipsene kan jeg garantere deg et trekk på smilebåndet.

Hinke gatelangs
Om du hopper eller hinker, det spiller ingen rolle. Vi har forskjellige preferanser. Det viktige her er at du er ute blant folk. For da kan du nemlig begynne å telle smil der ute. 

Mate småfugler
Vær fugledamen for en dag. Lite får meg til å bli så full av lykke som når fuglene flokker seg rundt meg. Og fuglene blir jo minst like gira. Det er vinn-vinn. 

Snakke baklengs 
Det virker kanskje litt barnslig, kanskje ikke helt pedagogisk riktig. Men stol på meg. Du vil ikke angre på litt baklengs-prat. Erab vørp, rof ted re eksnag ås yøg!

Bevege kroppen til 80-tallsmusikk
Min personlige favoritt å danse til er Cheri Lady av Modern Talking. Gi meg en kald Pepsi Max og denne godlåta på full guffe, og rockefoten får leve fritt. 

Ta hoppebilder
Dette fungerer veldig enkelt, og det slår aldri feil for meg. Sett mobilkamera på selvutløser og hopp i vei. Kan gjøres alene, men aller helt sammen med noen. Delt glede dobler gleden.

Jeg vet godt at det ikke alltid er like lett å smile eller le når man har det tøft. Hvertfall ikke sånn genuint. Og det er kanskje ikke når man er nede i kjelleren at det frister å snakke baklengs, eller å danse rundt. Jeg vet med meg selv at det på mange måter krever så uendelig mye mer å gjøre slike ting når man ikke føler seg på topp. Og det kan også være vanskelig å komme på slike barnlige verktøy. Nettopp derfor har jeg nå skrevet de ned. Gode ting kan ikke repeteres ofte nok. Og jeg gjentar – du har lov til å le tross alvor i verden. Jeg husker tiden etter min mormors død. Trodde aldri jeg ville være i stand til å le igjen. Ikke sånn med magen hvertfall. Og hvis jeg plutselig lo føltes det som om jeg gjorde noe ulovlig. Det er ikke ulovlig i le. Jeg vet jo det nå. Uansett hva du finner gøy, uansett hva som får deg til å le, så gjør mer av det. Humor og latter gir oss gode pustepauser i en utfordrende tid. 

Mine morgenrutiner

Morgenstund har gull i munn. Eller? Jeg kjenner ingen andre som er så glad i morgenen som meg. Som spretter opp av sengen før noen klarer å si «god morgen». Som omtrent tvangspreget stiller vekkerklokken til 06.00 hver eneste dag. Våkner såklart som regel før den. Jeg pleier å legge frem antrekket kvelden før, for ikke å miste verdifull tid på morgenen. Faktisk våkner jeg flere ganger om natten, for å se på klokken. Kan jeg stå opp nå? For jeg gleder meg (nesten) alltid til en ny morgen.

De som har bodd med meg over tid, vet at jeg ikke overdriver. Jeg er og blir et hardbarka A-menneske. Hver ny morgen bringer for meg en haug av nye muligheter. Det er på morgenen jeg er mest kreativ, mest produktiv, og mest full av energi. På grensen til det irriterende for de jeg har bodd med. Det er faktisk nesten så jeg åpner opp vinduet og synger i takt med fuglene når jeg står opp. Og det er klart at alle kanskje ikke er klar for dette tidlig på morgenkvisten. Men det er altså jeg.

☕️ På vei til badet setter jeg på dagens første kopp med kaffe. Det er lite som slår følelsen av de første sorte dråpene som treffer tunge og gane.

☕️ På badet settes såklart P3morgen på. Litt selskap må jeg ha mens jeg pusser tennene.

☕️ Morgenstellet går unna på ca 10-15 minutter. Jeg stresser ikke. Faktisk nyter jeg den lille spa-tiden jeg har på badet. Vasker ansikt. Og maler ansikt.

☕️ Så går turen videre til hjemmekontoret. Der ligger ark, notatbøker, penner, og venter på meg. Setter ofte på God Morgen Norge i bakgrunnen.

☕️ Setter mine mål og ønsker for dagen, og skriver de gjerne ned. Det gjør det mer tydelig for meg, og litt lettere å oppnå. Nå er jeg veldig opptatt av struktur da.

☕️ Sender den daglige tekstmeldingen til Besta. Hun er også litt morgenfugl. Og lite gjør meg så glad som svar fra henne.

☕️ Scrolletid. Facebook, nettaviser, litt nyheter. Dette med god musikk i bakgrunnen.

☕️ Det pleier ikke ta så lang tid før jeg blir rastløs på morgenen. Den første turen ut er gjerne tidlig. Ofte til en kafé. Eller til en av parkene.

Hva prioriterer du om morgenen? Finnes det flere morgenfugler der ute?

Som et trumf-kort sendt fra oven

Mulig jeg nå har gått fra Eline light til å bli bonusversjonen av meg selv. Det føles nemlig litt som om jeg har stått opp fra de døde. Kanskje det skyldes tiltakene mine, det strenge regimet med rutiner. Kanskje det skyldes et par netter med god søvn. Kanskje det skyldes solen på den blå himmelen. Det er nok flere faktorer som spiller inn på dette stigende humøret. Men uansett hva det skyldes så nytes denne deilige oppadgående rusen.🤍

Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg kjente meg så oppesen og full av god energi som jeg gjør nå. Og det mitt i en lock-down! Tenk at jeg endelig syns det er fint å se fremover. Og tenk at jeg kan gjøre det uten å få gråten i halsen. Her kommer en klisjé. Livet er som en berg-og-dag-bane. Det går opp og ned. Noen ganger går det litt fort i svingene. Noen ganger bråstopper det. Og noen ganger kan man bli uvel av det hele. Men disse opp- og nedturene gir tross alt livet farger. For hva hadde vel en opptur vært uten en nedtur? Uten å overdrive har de siste dagene vært et mareritt. Jeg har aldri vært så mye inne i mitt eget hjem, i mitt eget skinn, i mitt eget hode, som nå. Jeg har ikke godt av for mye av noe. Det gjelder da også eget selskap. Men gårsdagen min endte opp med å bli så fin at den slo i hjel de andre dumme dagene. Som et lysende trumf-kort, sendt fra oven. Og det gir meg mer håp enn noe annet.✨

Det finnes så mye godhet der ute. Og jeg klarer nå både se og ta i mot det. På dagens morgentur var det hakket før jeg danset gatelangs, rundt lyktestolpene, på grensen til å bryte ut i full sang🎤. Men noe skamfølelse har jeg fremdeles. Sparer det showet til stuegulvet hjemme litt senere i dag. Det skal sies at jeg hadde 80-talls-lista fra Spotify på ørene🎵. Hvorfor har ingen fortalt meg om den før?! Kate Bush, Cindy Lauper, U2, Roxette, og Phil Collins – som perler på en snor. Jeg må være født i feil tiår. Et annet tips fra underholdningsverdenen er uten tvil 71 grader nord. Ja, vet jeg hegner litt etter. Men endelig har også jeg fått øynene opp for dette programmet. Jeg ler og gråter sammen med de tøffe deltakerne. Jeg mener – Vår Staude for president!💂🏻‍♀️

Bortsett fra å synge å danse til 80-tallets øreporno har jeg ett mål for dagen. Være mer ute❄️ Nå har det seg sånn at det faktisk finnes dårligere vær en klær. Men den store lyse solen som mange av oss nå ser gjør at jeg kan bruke favoritt-klesplagget mitt, SOLBRILLER. Lite får meg til å føle meg så kul som bak et par mørke briller. Hva skal du i dag? Fortell meg gjerne!