Jeg er en av de heldige

Jeg har blitt lagt i belter. Holdt fast. Holdt nede på gulvet. Blitt tvangsmedisinert. Jeg har fått blåmerker etter basketak. Og jeg har blitt holdt igjen mot min egen vilje. Alt dette på psykiatrisk avdeling. Likevel er jeg en av de heldige. Det mener jeg. Og her kommer hvorfor.

Jeg var 16 år gammel da en henvisning ble sendt til BUP fra helsestasjonen. Med svart hettegenser og røde merker på håndleddet kom jeg inn i systemet. Jeg fikk hjelp allerede som 16-åring. Og jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært i dag om ikke det hadde vært for det.

Jeg kan fremdeles huske den første samtalen jeg hadde. Det luktet vanilje i terapirommet. Det hang bilder av solnedganger på veggene. Og en stor klokke tikket jevnlig over utgangsdøren. Alt var sånn passe irriterende. Og terapeuten, hun var sikkert i 50-årene. Ikke noe galt med henne, det er jeg sikker på. Men jeg var livredd. Redd for å ha gjort noe feil. I tillegg til å være deprimert og suicidal som 16-åring, så var jeg også på god vei inn i barnevernets systemer. Det var altså mye å stå i den tiden.

Men jeg fikk hjelp.

Jeg er en av de heldige. For jeg fikk hjelp i tidlig alder. Det er jeg overbevist om. I dag finnes det køer i norsk psykisk helsevern som ikke ligner grisen. At man må vente i månedsvis på et ”kanskje-svar” når livet viser seg som mørkest, det blir helt feil for meg. Er det virkelig slik at det må stå om liv eller død for at man når frem til hjelpeapparatet? Eller er alt litt tilfeldig?

Jeg kjenner folk som har det kjempetungt, som lever med mørke tanker daglig, og som har strekt ut en hånd for å få hjelp, men som ikke blir møtt. Det er skremmende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i et land som Norge, ikke kan hjelpe folk som ber om det.

Men jeg fikk jo hjelp.

Det er kanskje lett for meg å si. Som har fått hjelpen nærmest påtvunget i så mange år. Men jeg har også vært i den situasjonen, hvor jeg selv har bedt om hjelp. Men da har jeg da for faen meg fått det. Hvorfor gjelder ikke dette for alle?

Bent Høie, hvis du leser dette. Hvor mange liv må gå tapt? Hvor langt skal vi tøye strikken? Vi lever i et av verdens rikeste land, det burde da være mulig å yte forsvarlig helsehjelp til de som trenger det. Jeg kjenner ei jeg som fikk en henvisning til psykologhjelp. Hun ventet tålmodig i måneder med angst og selvmordstanker før hun fikk svar. Og svaret var nei. Hva vil du at jeg som venninne skal si til henne?

Jeg fikk jo hjelp. Og i tidlig alder. Jeg var kanskje en av de heldige. Som kom inn under systemet tidlig. Men hva med alle de andre? Det bor over 5 millioner mennesker i Norge. Over 50 % av oss vil få en psykisk lidelse. Er det ikke på tide at psykiske lidelser blir likestilt med de fysiske. Kropp og sjel henger jo sammen. Så kjære Bent Høie. Kan du ikke være så snill å gjøre noe med disse ventekøene, som jo blir dødens venteværelse for en del. Tenk at liv kan reddes.

For en ukes tid siden tok ei venninne av meg sitt eget liv. Og det var ikke en hvilken som helst venninne heller. Dette var Tine. Som jeg som 16-åring ble kjent med inne på psykiatrisk avdeling. Det er klart at når man møtes på sitt mørkeste, så gjør det noe med en. Tine og jeg ble etterhvert godt kjent, og gode venner. Nå er hun ikke her mer. Tine fikk, som meg, hjelp, men kanskje var man for sent ute med å gi riktig hjelp. Jeg vet ikke. Jeg er ingen ekspert. Men jeg er et menneske, akkurat som deg. Og jeg vet noe om hva som føles bra og ikke.

Likevel vil jeg understreke at jeg er en av de heldige. I dag er jeg 28 år gammel og tvangsinnlagt på psykiatrisk. Det gjør vondt. Veldig vondt. Og jeg skulle ønske jeg kunne bestemme selv. Men jeg blir i det minste ikke gitt opp.

Jeg får jo hjelp.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiskhelsevern #psykiatri #BentHøie #politikk

5 ting som gir meg glede for tiden

Jeg skal ærlig innrømme at starten på 2019 har vært tøff for meg. Bare noen få dager inn i januar ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Og her er jeg enda. Det er klart at ting går fremover. Heldigvis. Men det er tøffe tak.

Da gjelder det å finne ting å glede seg over. Små eller store gulrøtter i hverdagen som kan sprite opp et ellers så traurig liv.

Sinnssykt. Det ville vært rart om jeg ikke nevnte dokumentarserien her på denne listen. Dette er noe jeg har ventet lenge på, og gledet meg lenge til. Dette er uten tvil noe som gir meg positiv energi i et ellers så kjedelig liv. Jeg fikk permisjon fra sykehuset for å delta på premierefesten til programmet. Det var utrolig stort for meg. Virkelig en seier. Responsen og tilbakemeldingene har vært overveldende. Og det er klart at det er hyggelig å høre nattevakter og sykepleieres tilbakemeldinger på sykehuset. Har du ikke allerede sjekket ut serien så anbefaler jeg det på det sterkeste. Alle episodene ligger tilgjengelig på NRK nett-tv.

Foto: NRK

Kafébesøk. Det er et klart friskhetstegn for meg, at jeg igjen begynner og trives med å gå på kafe. Jeg tror Hallgeir fra Luksusfellen hadde røsket seg i håret han ikke har om han hadde vært klar over hvor stor del av budsjettet mitt som går til kafebesøk. Mens jeg tror behandleren min klapper i hendene av glede for at jeg har det litt bedre. I det siste har toppen av lykke vært å drysse kanel over cappuccinoen til Kaffebrenneriet, så det gjør jeg så lenge lommeboken (og sykehuset) tillater det.

Aviser. I papirform såklart. Jeg høres kanskje ut som en 80 år gammel mann, men lukten av ferske aviser er det lite som slår. Jeg kan sitte i timevis og bare bla. Jeg får fremdeles ikke med meg så mye av teksten, men jeg studerer bildene desto nøyere. Og det er noe med å bare sitte i en sofa og å ha evnen til å slappe av. Bare litt.

Musikk. I likhet med mange andre får jeg mye glede ut av å høre på musikk. I det siste har jeg vært flinkere til å sette på musikk når jeg har ledig tid. Jeg har også eksperimentert litt mer med hva jeg hører på, så det går ikke bare i Sundfør. Siden jeg er en 80 år gammel mann så hører jeg fremdeles mye på radio, og får derfor inspirasjon gjennom den. I det siste er det Sigrid, Emilie Nicolas, Ary, Mø, og Highasakite det går i.

Solen. Med fare for å høre rimelig institusjonspreget ut så vil jeg rette oppmerksomheten mot årstiden vi nå beveger oss inn i. Våren. Og mot været. Det eneste trygge samtaleemnet rundt frokostbordet på sykehuset. Men jeg tror ikke jeg er alene om å glede meg over de sjeldne solstrålene som kommer. Jeg er nok en av de første til å dra fram både vårjakke og solbriller. Kanskje nytes det sånn nettopp fordi det skjer så sjeldent. Uansett, det at vi går mot lysere og varmere tider gjør definitivt noe med humøret.

Jeg har vrengt hjernen min i håp om å finne flere ting som gir meg glede for tiden, men akkurat i dag kommer jeg ikke på flere ting. Uansett så klapper jeg meg selv på skulderen, for alt er bedre enn ingenting. Og jeg er faktisk heldig som har 5 ting i mitt liv som gir meg glede nå.

Jeg skal være med i en NRK-serie – det er Sinnssykt

Endelig kan jeg dele dette. Dette noe som jeg er veldig stolt av å være en del av. Siden september i fjor har jeg hatt sommerfugler i magen. Jeg ble nemlig kontaktet av NRK fordi de var i gang med å lage en dokumentarserie, og de ville ha med meg.

Foto: NRK

Den skulle handle om unge voksne med alvorlige psykiske lidelser, og om de ressursene disse menneskene også har. Jeg likte konseptet veldig godt så jeg behøvde ikke tenke lenge før jeg sa ja.

Jeg er jo veldig åpen som person, og jeg tenker at åpenhet om psykisk helse/uhelse er viktig for å bryte ned tabuer, og for at vi skal få det bedre med oss selv. Jeg tenker at dette programmet kan være med på å redusere stigma rundt psykisk sykdom. Og jeg tenker at hadde denne serien fantes da jeg var yngre, ja så ville jeg kanskje spart meg for mye redsel. For kanskje ved å snakke om det kan vi ufarliggjøre det litt.

Alvorlig psykisk sykdom kan være farlig, men det å snakke om det er ikke det. Og man er så uendelig mye mer enn diagnosen sin.

Serien ledes av den modige og tøffe Cecilie Kåss Furuseth. Hun ønsker at det skal bli lettere å leve med og snakke om alvorlige psykiske lidelser. Dette er hun ikke alene om. Vi blir igjennom programmets 6 episoder kjent med henne, med flere andre unge voksne, og med de ulike utfordringene disse menneskene har. Jeg er med i episode 5.

Foto: NRK

Nå håper jeg at du som leser dette også gjerne vil se programmet. Det handler om psykisk helse. Det handler om deg, og meg. Og det handler også om en god porsjon håp.

Følg med! Mandag 11.mars blir alle episodene tilgjengelig på NRK nett-tv, og første episode sendes på NRK3 kl.20.20.

#nrk #nrkp3 #sinnssykt #psykiskhelse

Tankeblokk

Jeg våknet tidlig. Og med tidlig så mener jeg rundt klokken 4. Men det gjorde ingenting, tenkte jeg. Da fikk jeg tid til å tenke. Akkurat som at jeg trengte mer tid til det

Tankeblokk, har du hørt om det Eline? Tankekaos, tankekjør, og tankespinn har jeg hørt om. Dette er jo ting jeg strever med. Men tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Si det høyt mange nok ganger, og det høres rimelig teit ut til slutt. Tankeblokk, fortsatte overlegen. Det er når tankene raser i full fart. Faktisk så stor fart at det blokkeres. Som om ikke tankene når frem. Tankeblokk. Det var jo noe i det hun sa. Jeg kjente det igjen. Et øyeblikk følte jeg meg dum. Jeg vil jo ikke være en person med tankeblokk.

Prøv å finne ordene Eline. Prøv så godt du kan, sa sykepleieren. Jeg ble sittende å stirre ut i luften. Gråten var tett opp i halsen. Det stive blikket mitt flyttet seg fra luften og festet seg til en av de mange grønne stolene i rommet. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Det blir bedre for deg hvis du klarer å sette ord på det du har inni deg, fortsatte hun. Au, det stakk i hjertet mitt. Tårene rant. Hadde jeg hatt ord ville jeg sagt at jeg bare ville forsvinne. At jeg ville vekk uansett hvor jeg var. Men jeg sa ikke det. For ordene var ikke der. Tankeblokk. Tankeblokk. Jeg fortsatte å stirre på den grønne stolen.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men neglene mine hadde boret seg fast i huden min. Og knokene var blitt hvite. Så slapp jeg taket. Jeg fløy opp fra stolen jeg satt på. Opp. Langt opp. Jeg svevde. Alt så så annerledes ut. Jeg så en kvinne stirre på en grønn stol. Også så jeg munnen til sykepleieren bevege seg. Men jeg var langt der oppe. Kroppen var nummen.

Så enkelt og så vanskelig. Kanskje er det en mening med det. Før var hun der. Men nå var hun definitivt borte. Hun ba meg om hjelp. Jeg gjorde ingenting. Ingenting. Og nå er hun borte. For godt. Jeg visste jo at hun slet. Likevel. Så enkelt og så vanskelig. Hvis hun klarte det, ja så kanskje jeg også burde ha klart det.

Jeg falt ned igjen. Ned på en av de grønne stolene igjen. Inn i min egen kropp. Fikk du med deg hva jeg sa, spurte sykepleieren. Jeg rødmet. Det kjente jeg. For nei, jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Fokus Eline. Skjerp deg, tenkte jeg. Eller sa jeg det høyt? Jeg vet ikke.

Så var dagen over. På tide å gape opp. Svelge litt psykofarmaka. Nei, vent nå litt. Det kan være farlig. Ja, for det har jeg både hørt og lest. Faktisk daglig. Her er medisinene dine Eline. Nei takk, sa jeg. Jeg vil gjerne klare meg uten. Men jeg har jo egentlig ikke valg. Faen. Hva gjør jeg. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk.

Så Eline, har du hørt om begrepet tankeblokk før? Overlegen stirret på meg. Det kunne jeg kjenne. Hun fortsatte. Det er når tankene raser i full fart. Faktisk så stor fart at det blokkeres. Som om ikke tankene når frem.

Tankeblokk.

Møte med behandlere utenfor institusjonen

Jeg husker selv fra tiden jeg jobbet i matbutikk at jeg kjente igjen kundene. Jeg la også merke til matvarene de kjøpte. Vi er jo bare mennesker. Og mennesker er nysgjerrige av natur. Vi legger merke til ting. Og vi husker.

Jeg ringte moren min. Mamma, hjelp. Bare vær snill å hold tråden. Jeg sitter på kafé og drikker kaffe. Men det gjør tilfeldigvis overlegen fra sykehuset også. Jeg svetter. Hendene mine skjelver. 

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns det er så hinsides ubehagelig å treffe på folk som har jobbet med meg i psykiatrien ute i det fri. Eller jo, jeg vet hvorfor. Tanken på fortiden, på alt det vonde. Tanken på mennesker som gjorde meg vondt. Men også tanken om at jeg gjør dem utilpass. Bare ved å se meg. Bare det å se dem inn i øynene er nok til å slå ut pusten min.

Et blikk. Et øyeblikk. Hvorfor er det slik? Jo, fordi de vet min historie. Fordi de har lest min journal. Fordi de har beskrevet meg og min psykiatriske presens. Psykiatriske fremmedord.

Et blikk. Et øyeblikk. Og en hel historie.

Taushetsplikt, minner moren min meg på. Taushetsplikt ja. Men det er bare det at noen ganger verker taushet mer enn ord.

Jeg skal være forsiktig med å si jeg vet hva andre tenker, men i visse tilfeller har jeg nok den sjette sans. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at pleierne som la meg i belter den gangen også syns det et ubehagelig å møte meg på gaten. Jeg syns hvertfall det. Det er klart at den uskrevne regelen om at de ikke kan hilse med mindre jeg gjør det selv gjelder. Men likevel. Ubehaget kommer. Og denne byen er faktisk ikke så stor.

Så jeg fikler med hendene. Leter febrilsk etter mobilen i veska. Og jeg ringer moren min og gråter. For dette ubehaget vil jeg ikke stå i alene. Jeg liker å tenke at jeg er rimelig kvikk sosialt sett, men denne situasjonen klarer jeg ikke løse på egenhånd.

Det er mulig jeg overdramatiserer dette en smule. Men jeg tror ikke jeg er alene om å finne det ubehagelig, rart, og muligens litt kleint å treffe på behandlere der ute i det fri.

Jeg husker fra da jeg var liten at jeg fikk høre at konger og dronninger også gikk på toalettet. Jeg trodde ikke på det først, for de var tross alt konger og dronninger. Men det er jo sant. De også gjør sitt fornødne. Selv med den lille teorien i bakhånd syns jeg det er snodig å se for meg behandlere i et såkalt normalt dagligliv. Så det å treffe de mellom potetgullet og dopapiret på Kiwi er nesten utenkelig.

Men hvem sa det var jeg som måtte ta hensyn til denne ubehageligheten? Nok er nok. Lenge leve taushetsplikten. Lenge leve rak nakke og høy hake. Dette skal jeg fikse. Det finnes nok av problemer å ta av. Jeg nekter at dette også skal bli et.

Eline

Jeg trenger noen til å tro for meg

Du kan ikke ta alle kampene på en gang. Vi skal hjelpe deg med å ta de. Alle sammen. Men en etter en.

Du er beintøff, Eline. Modig. 

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men i det siste ender det som regel i gråt. Mye også. Så jeg gjør det.

Jeg har så lyst til å tro dem. At jeg virkelig er tøff. Modig. Men jeg føler meg alt annet enn det. Jeg føler meg mislykket som menneske. Så jeg fortsetter å gråte.

Jeg bader i selvmedlidenhet. Men badekaret renner ikke over. Ikke enda. Det er litt plass igjen. Og jeg vet nøyaktig hva jeg skal fylle det med.

Håp.

Er det noe som har skjedd Eline? Spør en av sykepleierne. Du virker så annerledes. Så forknytt. Du vet du kan snakke med oss. Vi vil bare hjelpe deg.

Vi tenker du muligens er litt deprimert. Hva tenker du om det?

jeg stotrer fram et nei. For det er jo ingenting spesielt som har skjedd. Ikke annet enn at verden min har rast sammen, og at himmelen har falt ned. Jeg ser det kanskje ikke, men det hele føles sånn.

Jeg knytter nevene. Jeg skal klare dette, tenker jeg. Men jeg tror det ikke. Jeg tror ikke på mine egne tanker. Tårene fortsetter å renne. Badekaret er i ferd med å fylles opp.

Syns du det er irriterende at vi trenger oss på Eline? Kanskje er du sint fordi du må være her og fordi vi prakker på deg hjelp. 

Slik er det faktisk ikke. Jeg blir ikke sint jeg. Bortsett fra i går da jeg sto på hjørnet av sykehuset og sparket i bakken og skrek. Men nei, jeg blir jo ikke sint. Jeg blir oppgitt og fryktelig frustrert.

Faktisk er jeg takknemlig over hjelpen som blir prakket på meg. Det betyr at noen har troen på at det kan bli bedre.

For akkurat nå har ikke jeg det. Troen altså. Og noen ganger trenger man noen rundt seg til å tro for en. Jeg trenger det nå.

Men jeg har det. Og det gir meg håp. Så jeg fyller resten av badekaret.

Klumpen i magen

Og der var den tilbake igjen. Den svarte klumpen i magen. Skal jeg ønske den velkommen? Det er litt rart. For etter så mange timer, dager, år, ja så har jeg nesten blitt glad i den. Uansett hvor vondt den gjør. Den har sin helt egen plass. Det vil si, jeg har gitt den plass. Magen min varmer den. Mater den. Nesten som et barn.

Forer jeg elendigheten? Oppsøker jeg elendigheten? Er ikke alt jeg egentlig ønsker å være lykkelig? Hvertfall litt? I går gråt jeg på meg hovent ansikt. Og da jeg våknet i dag morges hadde det enda ikke gitt seg. Men dette er gammelt nytt. Det er ikke første gangen jeg gråter meg i søvn. Jeg skriver ikke dette for å sanke sympati. Jeg skriver det fordi det er min virkelighet.

Alt blir større oppi hodet mitt. Hvorfor er det slik? Noen ganger er det ikke godt å være meg uansett hvor jeg er. Hvorfor er det slik? Jeg vil ut av min egen kropp. Ut av mitt eget hodet. Det er for trangt her. Er det flere som har det sånn? Det må det da være.

Men vi er jo alle forskjellige. Hvorfor er det sånn at noen strever seg gjennom livet, og muligens tenker på døden som en mulig utvei, mens andre gifter seg, får barn, og puster med magen? Jeg vet jo at det ikke er så svart-hvitt. Livet har flere nyanser innimellom. Det går opp og ned. Noen ganger er man glad, andre ganger ikke. Sånn er det bare.

Jeg høres muligens litt bitter ut, noe som egentlig ikke er meningen. Men jeg har vært innlagt på psykiatrisk siden nyttår. Jeg føler meg heldigvis bedre nå enn da jeg kom. Men hvorfor i helvete skal jeg streve sånn? Fortjener jeg ikke å ha det bra over litt lengre tid? Eller tillater jeg ikke meg selv å ha det bra?

Jeg kan huske at jeg, fra ganske så tidlig alder, ofte gråt meg i søvn. Jeg kan huske jeg sa til moren min at jeg hadde vondt inn meg, uten å vite hvorfor. Det gjør jeg enda. Og nå nærmer jeg meg 30. Hvorfor er det slik? Vil det noen gang ta slutt? Vil jeg noen gang få fred? Vil jeg noen gang slutte å flykte? Fra meg selv?

Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker svar, selv om jeg fortsatt leter. Men det holder meg gående. Det holder meg i live. På en merkelig måte. Jeg lukker øynene, selv om jeg hater det. Jeg føler jeg mister kontrollen. Men jeg gjør det likevel. Jeg tar den ene hånden min på magen. Kjenner på den svarte klumpen. Jeg er lei av å streve. Lei av å kjempe. Lei av å forsøke å flykte.

Den svarte klumpen kommer til å være der sammen med meg. Det er jeg nødt til å akseptere. Så jeg ønsker den velkommen. Stryker hånden lett over magen. Jeg lukker opp øynene igjen. Og tenker for meg selv at det var en fin øvelse. Jeg tenker at min behandler ville nok ha vært stolt av meg. Eller ville hun det?

Kanskje er jeg skjør. Kanskje er jeg en sart sjel. Men jeg puster. Og så lenge jeg fortsetter å puste er det mer som er rett en som er galt.

Som glitterlim på fargepapp

Du vet det kanskje ikke, men du redder livet mitt.

På grunn av deg puster jeg.

Sånn med magen.

Du vet det kanskje ikke, men sammen med deg ler jeg.

På ekte.

Sånn langt ned i magen.

Det føles godt.

Samtidig skremmer det meg.

Men det går an å føle på det gode oppi det vonde, ikke sant?

Du vet det kanskje ikke, men hadde du vært en melodi så hadde du vært en Sundfør-låt.

Og det betyr mye, for meg.

Jeg kjenner det godt.

Sånn langt ned i magen.

Jeg blir varm. Og kald.

Det er sommerfugler og støvkorn overalt.

Jeg blir kvalm. Litt skremt.

Men det er på den gode måten.

Som glitterlim på fargepapp.

Det må liksom bare bli bra.

For du vet at minus og minus blir pluss.

Du vet det kanskje ikke, men om vi var et regnestykke ville svaret alltid hatt to streker under seg.

Om minus og minus blir pluss for alltid, eller om det bare er for et øyeblikk, det spiller ingen rolle.

For du er du. Og det er så uendelig mye mer enn bra nok.

Du vet kanskje ikke, men vi har møttes før.

Kanskje i et annet liv, kanskje i en drøm.

Men det spiller ingen rolle.

For som glitterlim på fargepapp så hører du hjemme mitt liv.

Nattens tanker

Siden jeg ble innlagt har jeg lagt meg før klokken ti hver kveld. Men ikke i dag. Klokken har passert midnatt, og her sitter jeg våken i sengen. Med skuldre opp til ørene, og med hodet fullt av tanker. De fleste av dem ikke gode. Såkalt negative tanker. De har kanskje en tendens til å hope seg litt opp når det er mørkt. Som om himmelens farger bestemmer sinnsstemningen min. Dramatisk? Kanskje. Men det føles litt sånn akkurat nå.

Jeg sitter og stirrer på bokhyllen foran meg og på alle bøkene som er i den i et desperat forsøk på å flytte fokus. Jeg vil ha fokuset vekk fra tankene mine. Men som en av terapeutene sa tidligere i dag, det er vanskelig å ikke tenke på den rosa elefanten når noen først har nevnt den. Greit nok så tenker jeg kanskje ikke så mye på den rosa elefanten, men tankene mine fester seg til veldig mye annet som jeg ikke får bort.

Av kjedsomhet har jeg til nå skrollet gjennom facebook en del ganger og fått med meg at flere har giftet seg. En har kjøpt bolig, to har fått barn, mens andre er på en eller annen ferie. Alt dette dokumenteres selvsagt slik at også jeg kan få det med meg. Men, jeg klarer ikke la være å tenke tanken. Kommer disse tingene til å skje meg også? En vakker dag? Finnes den vakre dagen? I så fall når er den?

Vil jeg noen gang møte noen som vil klare å dele livet sitt med meg? Vil noen klare å elske meg i det hele tatt? Vil jeg noen gang klare meg gjennom en utdanning som på sikt kan gi meg en jobb som igjen kan føre til fast inntekt? Vil jeg noen gang føde et barn? Og vil jeg noen gang bli frisk?

Jeg kan ikke noe for det, men disse spørsmålene gjør meg lei meg. Slik som ting er nå kan jeg umulig forestille meg at svaret er ja. Og de vonde tankene som følger raser ned i meg. Jeg føler meg tung. Og det er ikke bare på grunn av alle medisinene. Det er kanskje mest fordi jeg kjenner på en håpløshet. Kanskje fordi jeg enda ikke er helt frisk. Kanskje fordi det er natt. Eller kanskje fordi jeg er et menneske.

Akkurat nå angrer jeg litt på de siste fire koppene med kaffe som jeg drakk tidligere på kvelden. Jeg tåler kanskje ikke koffein så godt. Eller kanskje dette bare er en av de nettene hvor jeg ikke skal sove i det hele tatt. Man får jo noen av de innimellom. Jeg overlever det. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg sov i stede for å være våken med alle tankene.

Jeg tørker et par tårer og vurderer om jeg skal si fra til nattevaktene. Si fra om at jeg har det vanskelig. Behandleren min sier jeg fremdeles er skjør. Javel, så er jeg kanskje det. Men jeg er ikke noe persilleblad. Hun sier forresten også at jeg må øve meg på å si fra når ting er vanskelig. Jeg kjenner etter. Kanskje jeg ikke har det så vanskelig. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt.

Jeg tørker et par tårer til som kommer. Og plutselig er det visst fri flyt. Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på de siste tablettene jeg svelget. Jeg kjenner jeg angrer på det glasset med vann. Nei nå er det nok, sier jeg høyt for meg selv. I morgen blir det ikke noe mer medisiner. Og de kan bare prøve å sette injeksjon på meg. Jeg skal klare meg uten.

Skulle ønske jeg kunne trylle. At jeg hadde sluppet dette her. Jeg pusser nesen. Lukker øynene noen sekunder. Drømmer meg bort. Til en tid hvor all sykdom er fraværende. Og hvor jeg har en god familie rundt meg, og venner. Jeg drømmer meg bort til en tid full av trygghet. Til en tid hvor også jeg bidrar i samfunnet. Ja, for det er en drøm.

Jeg lukker opp øynene igjen. Og blikket faller rett inn i bokhyllen igjen. Kanskje er det fordi det er natt. Kanskje er det fordi det er mørkt. Eller kanskje fordi det er så stille. Uansett, jeg fortsetter å gråte. Men det er på mange måter sunt å gråte. Jeg får hvertfall noe ut. Og jeg finner en merkelig trøst i å tørke mine egne tårer akkurat i natt. For plutselig er fokuset vekk fra de vonde tankene.

Jeg pusser nesen igjen. Så var det ikke flere tårer. Ikke for denne natten kanskje. Og jeg trøster meg med at om noen timer er himmelen lys av farge igjen. Ting ser som regel annerledes ut da. Men jeg vet ikke helt om himmelen er i stand til å endre et helt liv. Bare sånn etter noen timer, og på grunn av litt lys. Men jeg lukker øynene og bestemmer meg for å gi det en sjans.

God natt.

Kan 45 minutter poliklinisk behandling gjøre en forskjell?

Så mange mennesker. I ett og samme rom, uten et ord å veksle. Jeg er jo fremdeles innlagt, så jeg bruker litt tid på studere kulturen her inne.

Aviser åpnes, og lukkes igjen.

Jeg åpner også en avis, men jeg ser bare på bildene, for de er det eneste jeg får med meg. Men jeg later som om jeg leser jeg og. For på en merkelig måte vil jeg ikke være noe annerledes enn de andre.

Det drikkes te for harde livet. Noen slurper. Lukten av Earl Grey har for lengst festet seg i nesen min. Men der går grensen min. Jeg nekter å drikke te. Jeg er nemlig en kaffeperson.

Jeg ser på de rundt meg. Ingen møter blikket mitt. Kanskje like greit. Jeg ser ned i avisen igjen. På et bilde av Siv jensen og Erna Solberg i Dagsavisen. Men det varer ikke lenge.

Jeg flytter blikket mitt fra avisen og opp mot vinduet og fester det der. Jeg ser rett ut mot poliklinikken.

Jeg tar meg selv i å lurer på om de menneskene som går inn døren der kommer litt lykkeligere ut igjen. Etter 45 minutter. Hvis jeg følger nøye nok med, vil jeg se forskjell på ansiktene til de som går inn og ut? Det vil kanskje ta litt til å føre en nøye undersøkelse på dette området, men jeg mener tid har jeg jo nok av her. Kanskje skal jeg til og med føre en slags statistikk.

Jeg tenker tilbake på min polikliniske behandling. 45 min per gang. Per uke, kanskje per annen hver uke. Jeg er en person som bruker litt tid på å akklimatisere meg. Jeg trenger minst 20 minutter til å roe meg ned når jeg ankommer poliklinikken. Det gir 25 minutter igjen. Hvor kanskje 10 minutter blir brukt til ordentlig samtale, 10 minutter til en type avspenning, og ca 5 min til å planlegge neste treffpunkt.

Jeg lurer på om jeg ser annerledes ut når jeg forlater poliklinikken enn når jeg kommer dit. Jeg innbiller meg at jeg faktisk gjør det. Kanskje litt fordi jeg er så heldig som har en behandler som jeg liker veldig godt, og som jeg faktisk ser opp til. Hennes mening betyr skremmende mye for meg. Men siden vi ble kjent i 2014 har vi hatt en fin tone, som egentlig bare har blitt bedre og bedre.

Det var hun som også lærte meg at jo mer tid man tilbringer sammen, jo mer en lar hverandre å kjenne, jo mer vil man faktisk like hverandre. Og hun har så rett så rett.

Men 45 minutter. Hvor mye kan de bety for et menneske? Jeg husker en periode hvor de minuttene betydde alt for meg. 45 minutter i uken, som gjorde at jeg overlevde. Fordi jeg så frem til neste samtale. Det gav meg håp. Det gjør det fortsatt.

Men ingenting betyr mer enn de gangene hvor sekundviseren på klokken blir svakere og behandleren min ikke lenger kikker på klokken. Kanskje fordi det vi snakker om blir viktigere enn å holde seg innenfor de bestemte 45 minuttene.

I morgen skal jeg ut på luftetur med behandleren min. Jeg holder på med et spennende prosjekt for tiden, og det var visst viktig at behandleren min ble med på en del av denne prosessen. Hun har holdt av store deler av dagen for å være med meg, for å være min støtte. Og jeg gråter nesten når jeg skriver dette, for det betyr så ufattelig mye for meg. Jeg har vært så langt nede i lang tid nå, at det å kunne dele en glede med noen som betyr mye for meg, det gjør godt.

Det er jo klart at en behandler sikkert har flere pasienter å snakke med på en arbeidsdag. Sikkert et tett tidsskjema også. Men jeg er fortsatt meg, med mine behov.

Jeg kikker på de rundt meg på avdelingen igjen. Fortsatt ikke et blikk å møte. Kanskje like greit. Jeg flytter blikket mitt ned i avisen igjen, slik som de andre, og kikker intenst på Siv Jensen og Erna Solberg igjen, før jeg blar om på neste side.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der slik, men av en eller annen grunn føltes det trygt. Så jeg ble sittende.