«Det er aldri for sent å gi opp»

Jeg kan enda huske. Hvor mye jeg gråt. Jeg var så lei meg. Vi snakker maskara langt ned på anklene. Men jeg var hos mormoren min. Mulig jeg var for opptatt av mitt eget snørr. For jeg la ikke merke til at hun hentet frem en bok. Ikke før den lå i fanget mitt. «Det er aldri for sent å gi opp», sto det på forsiden. Gull på svart. Hva skjedde nå, tenkte jeg. Her sitter jeg å bader i egne tårer. Så gir min egen mormor meg en bok med den tittelen. (?!). Ser hun ikke at jeg er i store smerter. Ser hun ikke at livet mitt verker.

Men siden jeg tross alt er født nysgjerrig, måtte jeg jo undersøke boken. Det viste seg at det var en samling med tristesser, av en fyr ved navn Nils-Fredrik Nielsen. Og om du ikke vet hva en tristesse er, så fortvil ikke. Ordet, tristesse, er fransk, og betyr «tristhet», «sørgmodighet», «tungsinn», «dysterhet» eller «melankoli». En saftig betydning med andre ord.

I min familie eksiterer det som heter galgenhumor. Dessverre. Eller, heldigvis? Kanskje et fenomen som oppstår etter mange vanskeligheter. Som en måte å overleve på. Ved å bruke mørk humor. Jeg har hvertfall blitt oppdratt slik.

Bokens forord lyder slik: «Et menneskeliv er overveiende kort- og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og positiv tenkning. Det kan nok virke en stund, men ikke i lengden.»

Videre står det: «Den som erkjenner det triste, er på bølgelengde med livet selv. Og den som virkelig dyrkes det, som en mørk og frisk blomst, kan smykke seg med en deilig, livslang sorg – som man selv har elsket frem. I motsetning til alle dem som bare kommer av seg selv.»

For en mormor, tenker kanskje du. Men var hun kanskje inne på noe? Jeg kan telle på én hånd hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv. Men denne samlingen av tristesser er altså en av de. Selv om jeg ofte er optimist og har en positiv sjel, så vet jeg å sette pris på humor når den kommer. Gjerne av det mørke slaget. Slik er jeg bare bygd. Dessverre, eller heldigvis.

«Livet er fullt av gleder. Den ene slår den andre i hjel.»

«Et ensomt menneske er en ulykke. Som heldigvis kommer alene.»

«Når nøden er størst, er hjelpen nærmest borte.»

Dette må være mine favoritt-tristesser. For uansett humør får de meg til å smile. Og det takket være en nå avdød, halv-sprø mormor, som var full av humor. Heldigvis.

Med det sagt, så mener jeg ikke at man skal gi opp. Aldri. For det finnes alltid håp. Men noen ganger er det verdt tiden å stikke fingeren litt i jorda, se seg selv litt utenfra, og bare le.

La meg aldri glemme

En drøm. Du var der. Som vanlig. Det samme hvite rosehavet. Den hvite kisten. Alle de gode ordene. All kjærligheten. Det har brent seg inn i hjernehinnen. Det tøffeste jeg noensinne har gjort var å bære den kisten. Og å se bilen kjøre avgårde. Men det var ingen avskjed. Det vet jeg nå.

For du er her fremdeles. Det beviser du gang på gang. I natt bar jeg deg. På skuldrene mine. Det var ikke tungt. Likevel var jeg sliten da jeg våknet. Hva kan det bety? Å bære noen på sine skuldre. Men du er ikke bare en noen. Om det er noen jeg ønsker å bære på skuldrene mine så er det jo deg!

Jeg er heldig. For jeg ser deg enda. Ikke bare i søvne. Jeg ser deg i ting rundt meg. I solen, som varmer kinnene mine. I alle fuglene, de som stadig oppsøker meg. I den hvite sommerfuglen. Den som kretset rundt meg i parken. I den nydelige forglemmegei’en som jeg nylig gikk forbi. Du er overalt. Til en hver tid. For du bor i hjertet mitt. Og jeg bærer deg mer enn gjerne på skuldrene mine.

La meg aldri glemme. Den varme stemmen din. Alle de kloke ordene dine. Røykhosten. Den lune humoren din. Og den smittende latteren. Det er der fremdeles. Alt sammen. Og jeg vil aldri, aldri glemme.

10 ting som har gitt meg mening i dag:

I kjent stil er jeg på jakt. Etter svar. Etter mening. Etter en større betydning. Kanskje er ikke alt gjort på en dag. Men utålmodig som jeg er har jeg gjort et desperat forsøk. For den som leter vil finne. Hvertfall til slutt.

Her kommer 10 ting som har gitt meg mening i dag.

1) Mannen på Kaffebrenneriet som alltid smiler og sier hei til meg.
2) Dusjen jeg endelig klarte å gjennomføre.
3) Musikk. Og alle de deilige trommene.
4) De grønne lungene, og den lille roen jeg får der.
5) Den hvite sommerfuglen som kretser over meg.
6) Den ekstra sterke kaffekoppen.
7) En sms fra en god venn.
8) Ord som slutter på -sjon.
9) Suffiks, og ordets betydning.
10) Fuglene som fikk mat av fugledamen.

Nevnte jeg musikk?!

Hva har gitt deg mening i dag?

Suffiks

Suffiks. Affiks. Prefiks. Infiks. Jeg har alltid vært opptatt av ord. Tall derimot, har aldri vært min greie. Jeg er ingen matematiker. Ikke med tall. Men med ord. En ordmatematiker. Jeg vet at det sistnevnte ikke er et ord. Men jeg tror likevel du forstår betydningen av de 14 bokstavene. I akkurat den kombinasjonen.

Jeg er en ekte ordnerd. Selv om jeg har et godt ordforråd, så oppdager jeg stadig noe nytt. Faktisk blir jeg helt i ekstase når jeg oppdager nye ord.

Suffiks er et nytt ord for meg. Jeg ble så ivrig og nysgjerrig at jeg sendte en sms til norsklæreren jeg hadde på ungdomsskolen. Hun må da vite hva det betyr. Jeg har selvsagt undersøkt litt. Og til nå skjønner jeg at det dreier seg om grammatikk. Suffiks: uselvstendig del av et ord som ferdigstilles.

Men den definisjonen holder ikke for meg. Det står også at det danner substantiv av verb. Det er jo interessant. At en helt egen ordklasse kan forvandles. Med suffiks. På latin heter det suffigere. Som handler om ledd, språkelement, som henges etter en ordstamme (som forresten også er et nytt ord for meg). Det står videre at -dom, -else, -het, og -lig, er vanlige suffikser i norsk. Med andre ord et hav av grammatiske muligheter. At ordklasser forvandles. Betydningen blir noe annet ved hjelp av et par enkle bokstaver.

Grunnen til denne nysgjerrige interessen for dette bestemte ordet startet da jeg skulle skrive ned ord jeg syns er viktige. Ord jeg ønsker å forstå. Og det viste seg at de hadde et fellestrekk. Fire små bokstaver. Alle ordene sluttet på -sjon. Persepsjon. Emosjon. Kognisjon. Kommunikasjon. Informasjon. Dimensjon. Friksjon. Subsitusjon.

Straks jeg oppdaget dette tok jeg på meg detektiv-brillene og spurte orakelet, Google. Et enkelt søk, sjon, med et spennende svar. Suffiks. Et godt ord etter min mening. Hvertfall ruller det godt på min tunge. Kanskje det til og med er mitt nye favorittord. Suffiks. Suffiks. Suffiks.

Har du et favorittord? Hva er det? Og hva betyr det?

Hvordan bæsjer ugler?

Hva kan jeg gjøre i dag som er bra for meg? Jeg liker ikke denne versjonen av meg selv. Denne Eline’n er ikke bra for meg. Ikke bra for noen. Lavpunkt!

Min idiotsikre plan var ikke så idiotsikker likevel. En halvliter før klokken 9. Alkohol. Eller var det hasj? Hasj kan jo ikke drikkes. Men balsam kan. Den er flytende. Men det har jeg prøvd. Ventet i spenning på en magisk reaksjon. Men jeg kan røpe at det eneste som skjedde var at jeg ble kvalm. Skjerp deg, Eline. Ta deg sammen nå og rist litt godt i den forbanna verktøykassa. Tenk. Fokuser på én tanke om gangen. Prøv.

Hva kan jeg gjøre i dag som er bra for meg? (Kanskje det beste spørsmålet som har dukket opp på lenge).

Ta 1 time om gangen. Puste. Med magen. Skrive. Sitte i parken. Drikke kaffe. Se på TV. Ikke snakke mer med fremmede mennesker. Men er dette nok? For jeg orker faktisk ikke drikke mer balsam. Denne situasjonen krever handling.

Har mitt liv virkelig blitt slik. Eller er jeg i en annen form for dimensjon. Jeg vet ikke hva dimensjon betyr engang. Men jeg vet å sette pris på et godt ord. Sånn som molefonken. Jeg liker klangen i det. Melankoli også. Det er et godt ord. Det er bare betydningen som ikke er så god.

Jeg prøver å slå meg selv litt på beina. Og litt lett i ansiktet. Hva skjer? Jo, jeg får røde kinn. Naturlig blush. Sitter fortsatt i parken. På samme sted som de andre dagene. De som fløy forbi. Prøver å hente frem et godt minne. Noe som kan få meg til å trekke på smilebåndet. Ja, kanskje til og med le.

Det første som dukker opp i hodet mitt er, av en eller annen grunn, da lillebroren min spurte meg om hvordan ugler bæsjer. Han kan ikke ha vært mer enn 4 år. Jeg husker jeg ikke klarte å svare på det. Latteren sto i veien. Men for et spørsmål! Jeg ler faktisk nå. Alene. For det er et godt minne. Og jeg er glad jeg har en hukommelse som enda fungerer. Hvertfall mesteparten av tiden. Jeg har klare ting jeg skulle ønske jeg slapp å huske. Men det har vi vel alle.

Tilbake til i dag. Til solen. Og parklivet. En dag er vel bare en dag. Trenger ikke legge så mye i det. Men timene blir lange. Derfor tar jeg 1 tine av gangen.

Hva skal du gjøre i dag som er bra for deg?

For spesielt interesserte

1991. Året Eline Skår blir født. Hvertfall er det det som står i passet mitt. Så mest sannsynlig stemmer det sånn rent fysisk. Min entré til denne verden var, som med alt annet i mitt liv, langt fra uproblematisk.

Det var en godt over 5 kg baby som skulle ut. Kanskje ikke så rart mitt aller første kallenavn var «Bergtora». Bein måtte knekkes for å få meg ut. Jeg finner ingen annen forklaring enn at jeg ikke var klar.

Nå, nesten 30 år senere, gir det mer mening enn noensinne. Jeg var ikke klar for denne verdenen. Jeg har aldri vært det. Selv som en 5 kilos baby var jeg sta som et esel. Noe jeg enda er.

Allerede på en vårdag i 1991 satte jeg standarden for dramatikk. For en pangstart. «Du er kanskje ikke klar for dette, men nå knekker vi noen bein og drar deg ut med makt likevel.».

Velkommen til verden.

Så var jeg kanskje ikke klar i 1991. Kanskje er jeg ikke klar i 2020 heller. Ikke for denne verdenen. Ikke for denne virkeligheten. Jeg vil nødig være min egen selvoppfyllende profeti, men kanskje er jeg det likevel. Av en eller annen grunn. Og det må være lov å grunnen til egen eksistens. Tilfeldigheter tror jeg nemlig ikke på. Skjebnen og spådommer derimot. Det kan jeg tro på. Hvertfall litt.

Og vi trenger alle noe eller noen å tro på.

En sommerdag

Varme kinn. Varmt potetgull. Varme bobler. Varme grader. ☀️☀️☀️

Nybarberte legger. Med solfaktor på. Solbrillemerker på nesa. Blomsterkjoler, så langt øyet kan se. Klippet gress. En svak duft av sigaretter i det fjerne. Latter og flørt kombinert med musikk. En liten høyttaler i en stor park. De grønne lungene, som pulserer i takt med min egen hjerterytme.

Kabom! – Kabom! – Kabom!

Jeg kjenner fregnene poppe frem en etter en. Har Phil Collins på ørene. «In the Air tonight». Nøyaktig 3 minutter og 41 sekunder inn skjer det magi. Trommene!!! Den samme lyden jeg spent venter på gang på gang. Går aldri lei. (Bare en liten anbefaling fra meg). Bryr meg ikke om hvor mange som er rundt meg. Lyden av 80-talls-trommer knuser en hver sosial antenne.

God pinse!!!

Livets balsam

Mitt liv er en floke. Og jeg er redd det ikke finnes en balsam. Personlig har jeg ingenting i mot å gå rundt som et bustetroll. Så lenge det er på utsiden. Men det er ikke det. Disse tuggene, disse flokene, er på innsiden.

Selv ikke børsten min er sterk nok for dette. Ikke balsamen jeg har på badet heller. Tror jeg. Men hva om jeg drikker den? Tenk om det er så enkelt. Som en mirakelkur i flytende form. Den ideen tar jeg patent på. Jeg bare nevner det. Mange kunne nok trengt en mirakelkur i enkelte perioder. Og det hadde nok vært penger å tjene. Livets balsam folkens. Av Eline Skår.

Da jeg var liten ble jeg og en kamerat tatt i å banne. Faen! Helvete! Smalt det fra oss. Vi ble tatt på fersk gjerning av moren hans. Og jeg kan enda huske straffen. Det store såpestykket som traff tungen min. En ting kan jeg si – såpe er ingen gastronomisk opplevelse. Og det er en god grunn til at jeg sjeldent banner høyt i dag. Men jeg banner ofte inni meg.

Kanskje jeg burde lese på innholdslisten før jeg heller nedpå. Hva slags ingredienser har egentlig livets balsam? Og hvor mye av hva trenger man egentlig? Har hørt L’Oréal sin skal være bra. Men er det nok? Og hva skjer egentlig om man drikker den? Det gjenstår å se.

Ingredienser:
Aqua, cetearyl alcohol, glycerim, isopropyl, myristate, + en hel haug andre greske ord.

Når jeg ser nærmere etter så står det faktisk også, do not ingest. Men jeg er født nysgerrig. Må bare prøve. Bare litt. Apropos såpe. Jeg har ikke dusjet på en stund. Kanskje det skal være målet for dagen. Det er mye mestring i små ting, sies det. Og kanskje, bare kanskje drikker jeg litt av balsamen min. For å se hva som skjer. Det er verdt forsøket.

For det var deg og meg

Jeg lukker øynene.

Det lukter røyk. Og svak parfyme. Mommi er her. Vi deler en kanne med kaffe og en pakke sigaretter. Marlboro Gold. Praten flyter som alltid. Vi løser verdensproblemer. Sammen er vi dynamitt, sier Mommi og ler. Jeg kan ikke annet enn å le med. Latteren hennes er så smittende. Hun ser på meg og gir meg en god klem. Jeg blir helt varm innvendig. Jeg har ikke vært så glad på lenge. Jeg føler meg trygg.

Vi sitter i hver vår ende av sofaen, som alltid. Ser litt på TV sammen. Og ler enda mer. Jeg ser nøye på Mommi. Memorerer hver eneste smilerynke. Så jeg aldri vil glemme dette magiske øyeblikket. Vi tar frem favorittboken min «Solegget» og leser den sammen. Baklengs såklart. Det har vi alltid gjort. Jeg fniser og ler som om jeg ikke har gjort noe annet.

Plutselig faller bildet bak sofaen ned fra veggen. Det ga fra seg et lite dunk i det det traff hodene våres, og vi ble begge svært overrasket. Mommi bryter ut i latter. Og jeg følger med. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der og lo, men til slutt var begge støle i magemusklene. Det kjentes godt. Det kjentes så trygt. For det var deg og meg.

Jeg åpner øyene.

Det lukter røyk. Og svak parfyme. Men Mommi er borte. Jeg drikker litt kaffe, og røyker et par sigaretter. Marlboro Gold. Jeg sitter i sofaen. Alene. Og bildet fra stuen til Mommi henger over hodet mitt. Men i min stue. Det faller ikke ned. Ikke denne gangen. Og ikke ler jeg heller. Jeg henter frem «Solegget», for å bla litt i den. Den samme boken som i alle mine leveår lå trygt oppbevart hos Mommi. Jeg lukter på den. Tar på den. Og begynner forsiktig å lese. Baklengs såklart. Det har vi jo alltid gjort.

Ted rav ne gnag ne netil ekipevla mos eddob i te tluh ert i negoks. Jeg stopper opp litt. For å se om noe skjer. Om det kommer noen latter. Eller en slags røykhoste. Men den eneste som hoster her er meg. Jeg bestemmer meg for å lese igjennom boken. I et forsøk på å komme nærmere.

Det var en gang en liten alvepike som bodde i et hult tre i skogen. Hun syns det var så morsomt å danse. Om våren danset hun velkommen-kjæresol-dansen, om høsten danset hun hvirvle-guleløv-dansen, og om vinteren fall-hvitesne-dansen. Men når hun hadde danset en liten stund, ble hun så trett at hun krøp inn i treet sitt, og der sovnet hun.

Jeg klarer ikke lese lenger. Bokstavene svømmer i tårene mine. Mommi? Hvisker jeg forsiktig. Ingen svar. Mommi?! Denne gangen roper jeg. Kan du høre meg? Kan du se meg? Fortsetter jeg desperat. Jeg lukker øynene. Det skjer ingenting. Jeg prøver å presse de sammen, for å se om det hjelper. Men det gjør bare vondt. Alt jeg vil er å le. Med deg. Jeg løfter blikket. Ser på bildet som nå henger på min vegg. Det henger stødigere enn noen gang. Faktisk kan jeg skimte støvrester på rammen. Og av en eller annen grunn får det meg til å le. Sånn skikkelig. Sånn med magen. Og det kjennes godt. Det kjennes trygt.

For det var deg og meg.

Var det kaffe eller champagne jeg hadde til frokost?

Det føles som om jeg gjør noe ulovlig. Men jeg sitter bare på kafé og drikke kaffe. Pakken med sigaretter er selvfølgelig med. Den svake whiskey-stemmen min er et bevis på at jeg har røkt som en skorstein den siste tiden. Jeg burde nok holdt meg hjemme. Noen sa jeg burde det. Men noen sa også at det kommer til å gå bra.

Jeg kan ikke slippe taket. Ikke nå. En penn og en rød notatbok er alt jeg trenger. Eller har jeg glemt noe? Det føles som om jeg overser noe. Bevisst eller ubevisst. Men jeg skal klare dette. Kanskje det blir på hvite knoker. Eller kanskje det går lekende lett. Jeg er åpen for å bli positivt overrasket. Alltid.

Jeg vil være min egen bekreftelse. Redd? Ikke nå lenger. Frykten slipper taket. Kontrollen også. Nei, jeg er ikke redd. Men ikke modig heller. Som en kriminell har jeg brutt meg ut av huset. Ofret min egen kontroll for en kopp kaffe og et par sigaretter i friluft. For det skulle ikke være nødvendig å gjemme seg. Bak vegger av uttrygghet. Bak en lås av frykt.

Det er litt som om jeg skal lette fra bakken. Var det kaffe eller champagne jeg hadde til frokost i dag? Spiller det noen rolle? Enn så lenge sitter jeg her. I kjent stil med mørke dråper i koppen og med en Marlboro mellom fingrene.