Vurdering av tiltak, psykisk krise, og håp i håpløsheten

For en uke siden iverksatte både regjeringen og jeg nye, strenge tiltak. I går holdt regjeringen sin pressekonferanse med vurdering av tiltakene, og her kommer altså min i skriftlig form.

Loven om Egenomsorg har blitt fulgt nøye dagene som har gått. Det har ikke vært enkelt. Men det har vært mulig. Jeg kan likevel allerede nå avsløre at varigheten av tiltakene blir forlenget. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at syv dager ikke er nok for å se noen varig effekt. Gode ting tar tid. Og vi har enda tid. Jeg tror også vi har mye godt i vente. Ta onsdag som kommer som et eksempel. Regjeringen letter på tiltakene i Oslo-regionen, og jeg følger såklart etter. Kafeene får gjenåpne, og mitt hjerte gleder seg mer enn noensinne. Vurderer bunad på Kaffebrenneriet onsdag morgen.

Så til noe mer alvorlig. Rundt om i landet meldes det om økende psykisk uhelse. Helseforetakene slår alarm om barn og unges psykiske påkjenninger. Om sprengt kapasitet på sykehusene. Her må det gjøres noe drastisk! Det er flott at det blir bevilget mer penger til hjelpetelefoner. Det er flott at studenter får tilbud om mer hjelp. Men jeg stiller meg undrende til manglende fokus på alvoret vi nå står ovenfor. Det blir litt som å blåse på skrubbsåret og si at det går over. Vi snakker om en stor psykisk krise i samfunnet. Belastningene etter strenge tiltak og isolasjon over tid kan bli større enn vi tør tenke. Og dette går hardt ut over den yngre generasjonen. Min stemme er kanskje ikke så stor, men jeg bruker det jeg har. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.

Den bitende Sibir-kulden i hovedstaden har satt meg, og mange andre, i en slags dobbelt isolasjon. Og for en som er vant til å være så mye ute som meg, blir veggene rimelig trange etterhvert. Jeg tar meg selv i å irritere meg over egen pust, eget tryne, og egen stemme. Da har man vært litt for mye i eget selskap. Det føles litt som om noen har puttet meg i en tørketrommel og glemt å sette på timeren. Som om jeg synger på inn- og utpust i en litt for høy falsett. Som om jeg røyker i oppoverbakke med sykkelen på det tyngste giret. Likevel finnes det håp i håpløsheten. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Selv om det er kaldt er det ingen tvil om at vi går mot lysere tider. Dagene blir stadig lengre. Vi ser mer av solen. Og snart vil vi nok også se mer av hverandre.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg