Villmarkens datter prøver igjen

Frostrøyk ut av munnen. Rim som glitrer i gresset. Vingespenn i morgenlyset. Solen. Den som enda varmer ansiktet.

I går turet jeg ut i marka før klokken var 6. Det var jo litt tidlig, tenker kanskje du. Ja, det tenker jeg og. Men… Det var så sååå verdt det! Planen var egentlig å gå en lang tur opp til en sæter. Men noe stoppet meg. Kondisjonen? Nei, faktisk ikke. Jeg gikk forbi et vann, og synet som møtte meg slo ut pusten min.

Vi beveger oss nå inn i min absolutt favoritt-del av året. Høsten. Ikke bare er det mer å se på på TV. Luften ute blir friskere. Fargene blir vakrere. Og jeg blir mer kreativ.

Jeg elsker at jeg endelig kan ta på meg ullgensere og litt tykkere jakker. Men det behøver ikke bli så veldig mye kaldere enn nå. For akkurat nå, akkurat denne tiden, er for meg helt perfekt.

Kanskje er denne tiden perfekt og så spesiell og vakker på grunn av den korte lengden. Jeg tror det. For snart kommer vinteren. Og den trenger jeg å forberede meg litt på kjenner jeg.

Tilbake til morgenturen jeg hadde i går. Det er noe helt magisk ved å få litt jord under neglene. Ved å klemme på et tre. Et tre som kanskje har stått der i flere hundre år. Det er noe helt spesielt med lukten av skog. Med det magiske lyset om morgenen. Nå er jeg ikke spesielt overtroisk av meg. Men, ved dette vannet kan det jo kanskje bo et troll eller to. Kanskje.

Uansett. Villmarkens datter prøver. Igjen. Alt hun har. Alt hun makter. Å se det vakre. Det som faktisk er overalt.

1 kommentar
    1. Så utrolig fine bilder! Stilig at du kommer deg opp så tidlig for å gå tur! Det er det få som klarer vil jeg tro.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg