VI skal klare dette

Opp av asfalt. Blant ugress. Den vakreste blomst. Med håp i hvert blad. Med styrke i stengelen. Og med mot i den hvite melkesaften. Vi trenger alle å bli sett. Vi trenger alle å bli hørt. Vi trenger alle å bli møtt med varme og vennlighet. Hvorfor? Jo, fordi vi er mennesker. Og mennesker trenger andre mennesker. Jeg sier ikke at det alltid er enkelt. For livet er ikke enkelt. Det er ikke alltid lett å treffe gode valg, eller å tenke gode tanker. For vi er ikke roboter som ikke blir påvirket av andre. Vi mennesker blir påvirket av andre fordi vi er mennesker. Og nettopp også fordi vi er mennesker så har vi valg. Løvetannen vokser stort sett der der er sol. Og blomsten har evnen til å sprenge seg igjennom den tyngste asfalt.

Det er tøffe dager. Tøffe tak. Det skal jeg ikke legge skjul på. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg hadde det slik. Det går liksom i glemmeboken fra gang til gang. Dessverre. Eller, heldigvis. Men nå er det på høy tid at jeg bretter opp ermene, og henter frem den styrken som fremdeles bor i meg. Litt som hos løvetannen. Tøffe dager, og vanskelige perioder, vil vi alle ha i løpet av livet. Jeg vet av egen erfaring at det kan oppleves svært utfordrende. Noen ganger til og med overveldende og uholdbart. Hodet kan kjennes overbelastet av vonde tanker. Men tanker er bare tanker. Ikke nødvendigvis farlige, selv om de kjennes slik.

Tøffe dager, og vanskelige perioder, kan oppleves belastende. Ikke bare for den som står midt i det. Også for de som står rundt. De pårørende. Belastende? Ja. Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Man kan vel si at jeg har fått meg en liten (les: stor) vekker. Jeg beveger meg nok en gang opp og ut av gjørma. Jeg blir desperat, utålmodig, og ivrig etter bedring. En saftig kombo av egenskaper som kommer godt med i slike perioder. Jeg er klar. For å brette opp ermene. For å jobbe hardt. For å mobilisere krefter. For å hente frem styrken i meg. Litt som hos løvetannen. Sta som jeg jo også er tenker jeg at jeg skal klare dette. Kanskje aller helst alene. Men jeg kan faktisk ikke være så sta og egen. For vi mennesker blir til i møte med andre. Vi trenger andre mennesker. Og jeg er langt i fra alene. Derfor er tittelen på dette innlegget endret fra JEG til VI skal klare dette.

Husk på løvetannen. Husk at du er viktig. Du kan også bli sett og hørt av noen. Og like viktig – du kan se og høre andre.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg