Vi mennesker er aldri bare én ting

For noen dager siden fikk jeg en kommentar som stakk litt. Jeg fikk høre noe som virkelig traff en nerve hos meg. Ordene har spilt seg om og om igjen i hodet mitt siden jeg fikk høre de.

Vedkommende omtalte meg som navlebeskuende. Ordene kom fra en person jeg kjenner svært godt. En person jeg er glad i og som jeg ser opp til. Kanskje var det derfor det stakk litt ekstra. Det første jeg gjorde var å google ordet. For navlebeskuende er negativt ladd. Ingen tvil om det. Kort fortalt betyr det selvopptatt og selvsentrert. At man ikke ser lenger enn til sin egen navle.

Jeg pleier vanligvis ikke ta meg så nær av ting. Men disse ordene traff tydeligvis et sårt punkt hos meg. Og jeg har brukt massevis av tid på å prøve å forstå.

Hva mente hun egentlig med det? Hvorfor sa hun det til akkurat meg? Er jeg virkelig navlebeskuende? Hadde hun kanskje en dårlig dag? Handlet det mer om henne? Eller handlet det faktisk om meg? Jeg har hvertfall ikke klart å la det gå. Hadde ordene kommet fra en helt fremmed, så ville jeg nok ikke ha brydd meg. Men nå bryr jeg meg. Jeg ønsker hverken å fremtre eller å være navlebeskuende.

Men det må da være en grunn til at hun sa det til meg. Jeg er ikke noe persilleblad. Så jeg har valgt å ta det som konstruktiv kritikk. Det har vi alle godt av innimellom. Jeg har valgt å heller gå litt inn i meg selve bli enda litt mer bevisst, for så å vende blikket mer utover. Men ord kan jo såre. Særlig om de treffer et ømt punkt.

Tidligere har jeg skrevet litt om hvordan vi mottar ord fra andre. Vi har selv kontroll på hva vil deler og hvordan. Vi bestemmer selv hva som kommer ut av vår munn. Men vi vet ingenting om hvordan det mottas i andre enden. Dette er både spennende og krevende på samme tid. Det er nemlig mange ting som spiller inn når et budskap sendes ut. Tonefall, mimikk, kroppsspråk, og kanskje også hvor godt man kjenner den man snakker til. Misforståelser kan uten tvil ofte oppstå.

Jeg setter veldig pris på ærlighet, på konstruktiv kritikk, tilbakemeldinger, og på en god diskusjon. Men å motta en negativ beskrivelse av meg selv som person oppleves verre enn om noen ikke liker genseren jeg har på meg. Det tror jeg flere kan kjenne seg igjen i.

Så er jeg jo et undrende menneske. Jeg tenker, overtenker, vurderer og analyserer, kanskje det aller meste.

Ordet navlebeskuende såret meg. Såpass ærlig kan jeg være. Men, i stede for å gå rett i forsvar, valgte jeg å bruke det til å se meg selv i et litt annet lys. For kanskje kan jeg bruke denne direkte tilbakemeldingen til å bli en bedre versjon av meg selv. Dessuten tror jeg oppriktig at de fleste ord og handlinger fra andre mennesker kommer fra et godt sted. Vi må tåle å høre andres mening, uten å gå rett i kjelleren. Vi må tåle å få tilbakemeldinger selv om den ikke er lik med vår egen oppfatning. Vi må rett og slett tåle ulikheter, fordi vi alle er ulike.

Denne direkte tilbakemeldingen jeg fikk satte i gang en hel tankerekke hos meg. Er jeg virkelig så selvopptatt? Ser jeg ikke lenger enn til min egen navle? Er jeg egentlig en selvsentrert egoist? Kanskje til og med et dårlig menneske?

Vi er nok alle mer eller mindre opptatt av oss selv og vårt eget liv. Og jeg tror at vi alle har egoisme i oss. Egoisme. Nok et negativt ladet ord. Men er det bare negativt? Ordet egoisme betyr at man handler ut i fra egen vinning. Det motsatte, altruisme (selvoppofrelse) betyr at man handler ut i fra hva som tjener samfunnet. Jeg tror at vi alle har litt av begge deler i oss. Og jeg tror at det er det som gjør at vi overlever. Ingen er bare én ting. Til det er vi mennesker altfor komplekse. Men kanskje har vi mer av enkelte trekk i enkelte perioder.

Jeg ønsker jo ikke å være, eller å fremtre, som hverken egoistisk eller navlebeskuende. Jeg vil se lenger enn til nesetippen min.

Men hvor mye skal man egentlig vektlegge en kommentar? Hvor mye skal man legge i en annen persons mening? Det viktigste er kanskje at man selv vet hvem man er og hva man står for. Utfordringen min er bare det at jeg enda ikke vet hvem jeg er. Jeg er 28 år gammel, og blir stadig usikker på meg selv, og på eget liv. Men noe vet jeg. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. Og jeg prøver å bli den beste versjonen av meg selv. Men vi mennesker gjør feil. Vi prøver og feiler underveis, og lærer vi litt mens vi går. Jeg vet mer i dag enn jeg gjorde i går.

Jeg forsøker så godt jeg kan å ta vare på meg selv. Og spør du meg er det stor forskjell på egoisme og egenomsorg. Selvopptatthet og selvivaretakelse er to forskjellige ting. Hva tenker du om egoisme kontra altruisme? Vi er vel alle en god blanding av flere fenomener.

2 kommentarer
    1. Bra skrevet 🙂 Jeg har en blogg om å stå fram som lesbisk i voksen alder og har lært meg å «skru av» hjernen for enkelte kommentarer . For jeg er meg og det er bra nok det .

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg