Velkommen til Oslos beste vestkant. Eller?

En rumpe i været. Et sted å gjøre fra seg. To menn som krangler om den siste slurken av flaske vodka. En sjanglende kropp som roper etter hjelp gatelangs. Fyren i parken. Han som kjefter og viser meg finger. Den naken mannen som sover på gulvet inne på «Brun og Blid». Jeg skulle ønske jeg kunne si at disse observasjonene bare var uheldige unntak fra normalen. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke var mitt nabolag. Men det er det. Velkommen til bydel Frogner. Oslos beste vestkant. Eller?

Jeg går forbi de samme skjebnene hver dag. Og jeg får den samme flaue smaken i munnen. I bydelen jeg bor i er det omtrent 60.000 innbyggere. Hvorfor er det ingen som gjør noe? Hvorfor gjør ikke jeg noe? Selv går jeg hjem. Uten å gjøre noe som helst for å hjelpe. Etter å ha vært vitne til disse tingene går jeg hjem. Et sted jeg tar for gitt. Noen vegger og et tak, som gir meg trygghet og varme. En seng å sove i. Et sted med mat og drikke. Et sted jeg kan kalle hjem.

Bogstadveien, Oslos travleste handlegate, med julelys så langt øyet kan se, med kafeer på hvert hjørne. Hva ser du? Jeg skal ikke gå lenger enn ut døren før jeg ser ulike sårbare mennesker. Mennesker som på sin måte prøver å klare seg. Mennesker som deg og meg. Fra vinduet mitt ser jeg rett ned på et gatehjørne. Der ligger en butikk, også brukt som overnattingssted, for noen. Hva gjør jeg? Jeg lukker persiennene. Jeg lukker øynene. Tenker, huff så trist, i mitt stille sinn. For så å ture bort på Kaffebrenneriet for å få den daglige doble cappuccinoen. Gjerne med kanel og sukker på. Drikker den inne i en varm stol. Med god samvittighet?

Om du føler deg litt truffet nå, så er det meningen. Ettersom det er omtrent 60.000 mennesker i Frogner bydel, og ingenting skjer, så tviler jeg sterkt på at jeg er den eneste som lukker øynene. Og jeg nekter å tro dette kun gjelder denne delen av landet. Hvorfor gjør vi ingenting? Tenk om det var deg. Kald, husløs, sulten, og kanskje rusa. Hva kan jeg bidra med, tenker kanskje du. Noen andre tar seg nok av det, tenker kanskje du. Vi kan alle bidra. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Vi mennesker er avhengig av hverandre for å overleve. Vi må tørre å bry oss. I en tid hvor ord som avstand og dugnad florerer. Hva med mer fokus på en sårbar gruppe, og mindre fokus på hvor vidt det skal være Black Friday eller ei.

Hva med et telefonnummer å ringe til. En slags vaktsentral for disse menneskene. Mange vet kanskje ikke helt hvordan de kan bidra, eller om de i det hele tatt kan bidra. Hva med å møte blikkene til de du ser? Hva med å gi et vennlig smil? Tenk litt på dette til neste gang du bestiller en dobbel cappuccino, eller til du går til stedet du kaller hjem. Det skal hvertfall jeg gjøre.

1 kommentar
    1. Møte blikk og vennlig smil kan vi alle klare 🥰
      Jeg liker å lese bloggen din 😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg