Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Jeg gikk tur, som jeg jo ofte gjør. Prøvde iherdig å skanne hver eneste krok, trekke inn all god luft. Vet ikke hvor lenge jeg hadde gått. Vet heller ikke helt hvor jeg var. Men plutselig lå det en liten puslebrikke foran beina mine. Tilfeldig? Jeg tror jo ikke helt på tilfeldigheter. Hadde noen lagt den der, slik at noen skulle finne den senere? Sitter det noen der hjemme et sted som pusler et puslespill, som mangler 1 brikke? Eller var denne puslebrikken et tegn? En påminnelse. På hvor liten et menneske er i et uendelig univers. En liten papp-bit i en bestem form. En form for vekker. På at alt henger sammen på et vis. Jeg tenker på den lille puslebrikken, og blir helt svett. Hvorfor tok jeg den ikke med meg? Jeg er ikke så god på tall eller sannsynlighetsregning, men jeg tror sjansen for å finne igjen den lille brikken, er ganske liten. Liten? Ja. Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Kanskje tenker jeg for mye. Kanskje er jeg sliten. Det kjennes hvertfall litt sånn. Kanskje må jeg bare tenke ferdig, før jeg kan slappe av. Eller kanskje det går an å gjøre begge deler samtidig? Jeg er ikke så god på multitasking. Er ikke så innmari god på å slappe av heller. Jeg er så redd for å gå glipp av noe. Av tankene. Særlig når de er så mange. Særlig når de er så viktige. Det føles litt som om jeg synger og synger. Men på et språk jeg ikke kjenner. Og på innoverpust. Stakkars de som hører på. Som om jeg kjører en bil i 80 km/t i 1.gir. Stakkars bil.

For alt jeg vet, kan den lille puslebrikken fremdeles ligge der ute og vente på nettopp meg. Selv er jeg ikke så glad i å vente. Og hvis jeg var en liten puslebrikke, så hadde jeg nok villet at noen skulle finne meg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg