Utskrivelse i dag – Jeg er klar for å bære håpet mitt selv

La meg spole tilbake fem måneder i tid. Jeg sitter i sofaen hos en psykologspesialist. En sykepleier er også tilstede. Vurderingen og samtalen starter. Jeg vet jo at de skal hjelpe meg, men jeg er reddere en noen gang. Alt jeg hører er at jeg er syk, og at jeg trenger å være på sykehus.

Selv om det er mye som har gått i glemmeboken kan jeg fortsatt huske hvordan jeg slet med å finne ord. Kroppen føltes nummen. Og det jeg tenkte aller mest på klarte jeg ikke si høyt.

Tankene mine stokket seg. Og ansiktet mitt hadde mimikken til en stein. Jeg husker tvilen jeg hadde. På alt og alle. På om min virkelighet egentlig var virkelig. Jeg husker jaget jeg hadde. Jaget etter å finne svar. Svar på noe jeg ikke visste hva eller hvor var. Jeg kan huske en intens desperasjon. Et intenst ønske om å avslutte det hele. Men der satt jeg altså i en sofa, uten håp, men med mennesker rundt meg, klare til å hjelpe.

Nå, fem måneder senere, sitter jeg i den samme sofaen. Med de samme menneskene rundt meg. Men denne gangen har jeg håp.

I dag er en merkelig dag. En dag full av forskjellige følelser. Du husker kanskje den følelsen du våknet med på julaften som liten. Sommerfuglene i magen. Gleden. Spenningen. Og masse håp. Litt sånn er det for meg i dag. Jeg våknet tidligere enn vanlig. Akkurat som om kroppen visste det skulle skje noe spesielt. Jeg hoppet hvertfall opp av sengen før vekkerklokken ringte. Jeg glemte til og med å lage meg kaffe på vei til badet. Men jeg stoppet opp foran speilet og sa høyt til meg selv, jeg skal skrives ut i dag. Og så kom tårene. Helt ukontrollert.

Kanskje ikke så rart at følelsene veksler litt akkurat i dag. Det er to årstider siden jeg ble innlagt. Fem måneder er lang tid. Og litt som på julaften veksler dagen i dag veldig mellom latter og gråt.

Mye har skjedd i løpet av disse månedene. Det har uten tvil vært den tøffeste tiden i mitt liv, men jeg mener det når jeg sier at jeg kommer ut styrket i andre enden. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive den lettelsen jeg føler på nå. Og ikke minst all den nye optimismen jeg har fått lagret. Det har vært hard jobbing. Både for de ansatte og for meg. Det skal jeg ikke legge skjul på. Men god psykisk helse kommer ikke gratis.

Uten å nevne alt jeg har lært ved denne innleggelsen har jeg lyst til å fokusere litt på det som kanskje har vært den viktigste lærdommen for meg. Nemlig at det går an å stå i det som gjør vondt. At jeg ikke går i stykker når jeg snakker om vanskelige ting. At angst ikke er farlig. Og at det finnes mennesker der ute som bryr seg.

Dette er ting jeg har hørt før, og som jeg har tenkt at virker logisk. Men jeg har ikke tatt det ordentlig til meg. Det nytter jo ikke lese teori om ikke det fungerer i praksis. Vel, la oss bare si at jeg nå har vært igjennom den heftigste praksisperioden i mitt liv. Jeg har vært så heldig at jeg har fått prøve og feile med trygge folk rundt meg over en lengre periode. Og når jeg ikke har hatt håp, så har personalet på sykehuset båret håpet for meg.

Tilbake til den følelsen man kanskje kan få på julaften. Man har kanskje en del forventninger om at alt skal være fint og flott. Men så blir det kanskje litt mer stress og mas enn forventet. Kanskje blir man skuffet for at realiteten ikke står til forventningene.

Nå som jeg skrives ut har jeg en del forventninger. Jeg er full av spenning, optimisme og håp. Men folkens, det tar tid å komme seg etter lengre periode med sykdom. Det gjelder enten det er fysisk eller psykisk. Og kanskje særlig hvis man har vært lenge på sykehus. Noe av det jeg har vært aller mest redd for har vært å bli institusjonalisert. At jeg til slutt skulle gå i ett med veggene på sykehuset fordi jeg har vært der så lenge.

Det har altså ikke skjedd, og det kan jeg takke mange av de fantastiske menneskene på sykehuset for. For uansett hvor dårlig jeg har vært så har de tviholdt på det friske i meg. Men den aller største takken retter jeg faktisk til meg selv. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten den innsatsen jeg selv har gjort.

Vi mennesker trenger andre mennesker for å klare oss her i livet. Det er jeg ikke i tvil om. Noen ganger er det en prat vi trenger. Noen ganger trenger vi å dele stillhet. Noen ganger trenger vi kanskje en klem. Mens noen ganger kan det hende vi trenger noen som bærer håpet vårt for en.

Jeg har vært så heldig å ha hatt mennesker som har båret håpet for meg en god stund. Men nå, nå er jeg klar for å bære det selv.

2 kommentarer
    1. Dette er så gøy
      Vi rundt deg vet hvor lang veien har vært og hvor hardt du har jobbet for dette
      Ikke helt alene, men sammen med gode hjelper på sykehuset og de du har rundt deg
      Takk til alle sammen, Eline er verdt hvert eneste sekund som er gitt til henne ❤
      Veldig glad i deg Eline

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg