Ut av komfortsonen – Å møte nye mennesker

Noe av det mest spennende jeg kan gjøre er å treffe nye mennesker. Det er det flere grunner til. Vi er alle så ulike, men på samme tid er det også mye som er likt. Denne motsettende setningen finner jeg svært fascinerende.

I det siste har jeg utfordret meg selv litt på den sosiale fronten. Uredd, men litt redd likevel, har jeg møtt nye mennesker. Med en slags skrekkblandet fryd har jeg pushet meg selv litt ut av komfortsonen. For det krever faktisk litt av meg å skulle bli kjent med nye fjes. Kanskje handler det om personlig usikkerhet. Kanskje handler det om at noe står på spill. Og at dette noe er verdt å legge inn en innsats i. Jeg tror det. Selv om jeg er kontroll-freak, anser jeg meg selv som både impulsiv og eventyrlysten på samme tid. Dette er faktisk en deilig blanding det går an å kombinere har jeg funnet ut. Og når det kommer til turer i skog og mark, eller en kopp kaffe, så er jeg sjeldent vond å be.

I et møte med behandleren min la jeg frem denne tankerekken. For jeg syns åpenbart at det er verdt å utforske. Det virket det som om han syntes også. For han lyttet til mine refleksjoner, for så å legge til noen spørsmål til ettertanke.

Hvor mye har førsteinntrykk å si? Hva vektlegger du hos den du møter? Hvordan forbereder du deg?

Jeg skulle ønske jeg var en sånn type avslappet person som tar ting som det kommer, og som det alltid løser seg for. Men det vet vi alle at jeg ikke er.

Men jeg har da levd et langt liv. Jeg vet jo noe (les: en del) om å møte nye mennesker. Ofte prøver jeg å tenke igjennom hvordan jeg selv vil bli møtt. Med ikke-dømmende holdninger. Med en balanse mellom å by på seg selv, og å vise interesse for den andre. Med en genuin nysgjerrighet for andre. Å utlevere seg selv, helt en filter. Med en slags evig monolog, uten interesse for andre, kan være uheldig. For en spennende og givende samtale oppstår sjeldent under enveiskommunikasjon.

Selv om jeg ser på meg selv som lite dømmende, så har førsteinntrykk av andre mennesker svært mye å si. Utseende, tonefall, kroppsspråk, mimikk, og språk, er alle viktige ting som spiller inn i et førsteinntrykk. Men, jeg vet jo så godt at vi mennesker består av mange lag. Så dømmer man basert på ett enkelt treff tror jeg man kan gå glipp av potensielt fine ting. Å møte nye mennesker handler vel så mye som å gi sjanser, som det handler om å være åpen.

Jeg har også lyst til å nevne sosial kompetanse. Hvor mye har det å si? Og hva er egentlig sosiale antenner? Her er jeg langt fra noen fasit. Jeg har langt fartstid med å føle meg både annerledes og litt keitete i sosiale settinger. Men, er det en ting jeg føler meg passe god på, så er det å lese andre. Jeg er ekstremt var på stemninger. Ofte bruker jeg humor i møte med nye mennesker. Altså, min type humor. Dette gjør jeg i et forsøk på å lette på en mulig anspent stemning. Men jeg må jo føle meg litt frem. Noen ganger treffer jeg, og noen ganger feiler jeg totalt. Jeg må ofte bli litt varm i trøya. Rett og slett gå meg litt varm for at snakketøyet settes ordentlig i gang. Men, der er vi forskjellige. Og det er jammen spennende det og.

Jeg er ikke den som snakker mest. Men jeg er oppmerksom av natur. Og blir de pinlige stillheten ekstra lange, kan jeg ta ansvar for praten. Jeg er ikke god på small talk. Faktisk er jeg ikke så redd for stillheter. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har fått høre at jeg er stille/ser tankefull ut, så ville jeg ha vært rik i dag. Og, det er jeg ikke. Så krever det jo faktisk flere enn 1 person å holde i gang en god samtale. Hvertfall i de fleste tilfeller. Hilsen ei som i perioder snakker mye med seg selv. Mange liker å snakke om seg selv. Da kan det jo være fint å stille noen gode, litt åpne, spørsmål til den du møter. Finne noen passende spørsmål uten at det blir et jobbintervju. Der har jeg nok litt å lære.

Å møte nye mennesker er det mest spennende jeg kan gjøre. Hvorfor? For jeg lærer så mye i møte andre. Ikke bare om de andre. Men kanskje like mye om meg selv. For alle er unike individer, med helt unike historier. Med ulike erfaringer, på godt og vondt, som påvirker oss som mennesker, men også hvordan vi møter andre. Er ikke det spennende så vet ikke jeg.

Noen ganger lurer jeg på om jeg har en slags sjette sans. Ikke noe åndenes-makt-greier. Mer slik at jeg kan sense en annens historie. I møte med andre kan jeg noen ganger fornemme en tyngre bakgrunn, uten helt å sette fingeren på hva det er. Og dette skjer ofte relativt fort. På enkelte mennesker jeg møter kan merke at de har levd et liv på godt og vondt, uten at de trenger å si noe om det. Jeg kan merke at de bærer på en del vonde erfaringer, uten at det nødvendigvis utbroderes. Det er det jeg mener med den sjette sansen. Men hvordan merker jeg det?

Fremtoning? Ord? Refleksjoner? Spørsmål? En fornemmelse av genuinitet? Jeg tror det handler om en kombinasjon av disse tingene. Min opplevelse er at disse treffene er svært sjeldne. Men jammen vært å lete etter. For det finnes så mange flotte, sterke folk. Kort oppsummert så handler det å møte nye mennesker om å gi og ta. Jeg tror ikke vi skal være så redde for å by litt ekstra på oss selv. For hva er det verste som kan skje? En avvisning, kanskje. Det kan kjennes ganske så ubehagelig det. Men som med det meste her i livet så går jo også det over.

Hva vektlegger du hos de du møter? Og forbereder du deg før nye treff? I så fall, hvordan?

3 kommentarer
    1. Vi mennesker blander mange ganger sammen hvordan vi faktisk er og hvordan vi ønsker å være. Jeg har en enkel standard for hjertet mitt som noen ganger er vanskelig å strekke meg etter og det er ingen automatikk i at jeg når opp til den. Min enkle standard er å ønske andre mennesker godt, å håpe at andre lærer og erfarer uten for mye smerte og lidelser, selv de jeg ikke liker eller liker svært dårlig. Det betyr ikke at det som er galt blir rett, langt i fra. I alle fall, denne standarden merker jeg at gjør ting lettere, stort sett, for meg selv og for andre rundt meg. Det er en holdning som mange ganger gjør at ting går av seg selv. Akkurat det kan være uvant og veldig behagelig for en som har overtenkt det som er å overtenke. Det er fint å oppleve en naturlig flyt.

      Å tilegne seg kunnskap om forskjellige ting kan bidra til trygghet og gjøre slik at man får ankerfeste i seg selv. Forskjellig kunnskap om mennesker er ganske greit siden man selv er et menneske og til stadighet møter andre mennesker, og noen ganger seg selv i døren.

      Hva gjør oss like? Om man forenkler det så er oppsettet det samme men innholdet forskjellig. Vi har fysiske kropper, vi har følelser som noen ganger kan føles på kroppen, vi har tanker og i kjernen av et menneske finnes en bevissthet, en del av oss som legger merke til det som er i oss selv og som legger merke til det som er rundt oss. Mange identifiserer seg mest med kroppen sin, mest med følelsene eller tankene sine. Bevisstheten er en stor del av oss men det virker ikke som om mange er bevisst over at den delen også er der.

      Personlighetene til menneskene er noe som gjør oss forskjellige. En del av personlighetene våre er hva vi liker og misliker, og selv noe enkelt som dette kan gjøre oss veldig fargerike. Personlighetene våre kan være forskjellige på mange måter, litt forskjellig på ett område, veldig forskjellig på et annet, veldig like, nesten like, veldig ulike osv. I menneskelige forhold av ulike slag liker jeg best mennesker jeg har kjemi med, men denne kjemien er ikke noe forutsetning for å kunne trives i andres selskap.

      Verdiene våre gjør oss forskjellige. Ikke bare gjør de oss forskjellige men verdiene våre styrer til og med livene våre. Det er verdt (hoho) å legge merke til hvordan egne og andres verdier er med på å formene livene våre. Det er også verdt å merke hvordan verdiene våre forandrer seg over tid, hvordan det noen ganger virker som om de til stadighet er i endring, mens enkelte verdier forblir hvor de er i forhold til andre verdier i oss selv.

      Vi har forskjellig innhold i hjertene våre. Noen bærer på tunge hjerter med tunge ting i seg og har tunge tak med innholdet, andre har lette hjerter med lettere innhold. Noen har hatt tunge hjerter men slapp til slutt taket i det tunge gjennom tilgivelse og fikk et nytt og lettet hjerte i stedet for det tunge. En eller flere ting kan skje utenfor oss selv og så ender det opp med at vi bærer på tunge ting som vi kjemper mot og vi kjemper dermed kamper mot oss selv. De som har kjempet har ofte en annen kvalitet ved seg enn mennesker som har hatt mindre å stri med.

      Vi har forskjellig innhold i tankene våre basert på interesse, nødvendighet, basert på tidligere erfaringer, basert på nye erfaringer, vi sammenligninger ting med hverandre, tenker i ulike perspektiv, for noen er noe stort mens for andre er det smått og de som tenker det er smått tenker dermed ikke så mye over det som andre synes er stort.

      Samvittigheten vår. Noen mener samvittigheten ligger i følelsene, men det stemmer ikke med min erfaring. Samvittigheten vår er den høyeste sansen vi har for det som er rett og galt. Noen har god kontakt med sin samvittighet mens det kan virke som om andre har lite eller er flinke til å se bort fra samvittigheten sin. Vi lar oss fort lure av oss selv de gangene vi overtaler oss selv til å se bort fra samvittigheten vår, eller at vi blir så sinna at sinnet (som er en følelse) skygger over samvittigheten. Sånn sett blir samvittigheten som en sol å regne og jeg trives best med godt vær på den måten.

      Mennesker kan være kompliserte, men å møte andre mennesker behøver ikke være det. Det kan være veldig enkelt og lett, rett og slett. Hemmeligheten med å være en god lytter er enkel. De som er gode lyttere er interesserte i å lytte til andre. De som lytter hører noe de kanskje lurer på, og kanskje spør mer om og som gjør at samtalen flytter seg videre. Man hører om noe som ligner på egne erfaringer eller er helt motsatt av egne erfaringer. Kanskje man forteller litt om det, eller snur samtalen til et nærliggende tema, eller i en annen retning man synes er interessant. Små ting i samtalene kan ofte være det som snur samtalen en helt annen vei. Små ting i samtalene kan også ofte være det som starter en stor samtale. Å starte en samtale kan være så lett som å konstatere situasjonen man er i der og da og så ruller samtalen av gårde av seg selv, og livet leker.

    2. Min erfaring er at de fleste mennesker liker å snakke om seg selv og sine interesser, så når jeg møter nye mennesker pleier jeg å fritte dem ut om hvilke interesser de har. Det fungerer vanligvis veldig bra. F eks møtte jeg en fyr som var ekspert på modellfly, og han la villig ut om sine erfaringer om modellfly. En annen gang møtte jeg ei jente som hadde reist mye, og som hadde vært på toppen av Kilimanjaro. Jeg har ikke reist så mye og har aldri vært i Afrika, og det var ganske interessant å høre hennes erfaringer. Osv.

      Hvis man først får folk igang, så behøver man ikke å si så mye selv. Jeg husker en gang jeg snakket med en fyr som var veldig interessert i revolusjoner, og han snakket om revolusjoner i to timer uten at jeg sa noe særlig, og da vi avsluttet, tok han meg i hånden og takket meg for «en høyst interessant samtale».

      Det er faktisk ganske mange som er villige til å dele sine erfaringer hvis man gir dem sjansen.

    3. Et menneske som har opplevd litt i livet er et mer helt menneske; et mer interessant menneske dvs. det kjenner seg selv på godt og vondt, kan snakke om mange temaer. Det kjenner ikke bare seg selv, men kjenner også andre, og kan forstå deres tanker og følelser.

      Besta

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg