Tro og håp ogsånn

I dag hører jeg på julesanger. Eller salmer, som ofte er å høre rundt juletider. Jeg er fullstendig klar over at vi fremdeles er i august, og at det er lite som minner om jul. Men en god melodi slår aldri feil, uansett årstid. Jeg har egentlig en regel som går ut på at jeg ikke får lov til å spille julerelatert musikk før 1.desember. Men noen regler er til for å brytes. Tydeligvis. For her sitter altså jeg (og Christel Alsos) og synger på deilig er jorden. Tårene kom allerede ved første strofe – Deilig er jorden, prektig er Guds himmel.

Jeg har vel aldri vært særlig religiøs av meg. Men har alltid vært litt søkende. Og har alltid vært full av håp. Mitt ønske er aldri å fornærme noen, eller tråkke noen på tærne. Derfor vil jeg vise forsiktighet når jeg snakker om tro og livssyn. Tro kan være en svært personlig ting. Det er jeg klar over. Men jorden vi bor på bør romme alle skal tanker, all slags tro, bare det ikke går ut over andre.


Foto: Hedda Marie Westlin

I det siste har jeg søkt svar. Og jeg har fått det. Tilfeldig? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg er på et bedre sted enn for 10 år siden. Enn for 1 år siden. Hold fast på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på, var den en som sa til meg. Den setningen gikk rett i hjerterota mi. For jeg har oppigjennom fått masse. Så lenge jeg kan huske har jeg vært et undrende vesen. Idag eier jeg fremdeles en barnlig nysgjerrighet. Og kanskje må jeg nok alltid bære flere spørsmål enn svar. Men det er greit. Livet kommer ikke med en fasit.

Jeg lukker øynene idet, det hev ei rose sprunge, fyller ørene mine. Jeg får gåsehud over hele kroppen. Men er varm innvendig. I hodet mitt spiller jeg av en kveld fra midten av 90-tallet. Med de små barnehendene mine foldet satt jeg ved sengekanten. Det hadde jeg nemlig sett noen gjøre på TV. Om du ser meg nå Gud, kan du gi meg et tegn? Jeg husker jeg ventet i spenning. Sa jeg lovet å være snill resten av mitt liv om jeg fikk et svar. Vet ikke hvor lenge jeg satt der. Men den kvelden fikk jeg ikke svaret jeg søkte.

Jeg åpner øynene igjen. Fremdeles gåsehud. Fremdeles varm. Hold fast på det du fikk, for det er mange måter vi blir møtt på. Jeg sier setningen høyt til meg selv. Og ordene som kommer ut av munnen, den samme munnen som den kvelden på 90-tallet ba om svar, har nettopp fått svar. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. Men jeg tror ikke mitt liv lenger behøver å være en gåte. Og det er en mektig tanke.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg