Tilbakeblikk: Mitt første møte med akuttpsykiatrisk

Det lå snø på bakken. Iskaldt. Januar 2014. Jeg var 22 år gammel, og hadde nettopp kjempet meg gjennom en tøff jul og en helvetes start på det nye året. Jeg husker hvordan jeg tok mot til meg. Mot til å be om hjelp. Jeg skjønte at noe var fryktelig galt.

Jeg dro med meg de mørke tankene mine til legen. Jeg husker jeg gråt. Masse. Var redd. Av legen fikk jeg beskjed om å oppsøke psykiatrisk legevakt i Oslo sentrum dersom ting ikke ble bedre. Ting ble ikke bedre. Det ble verre. De mørke tankene, blandet med en god dose mot, ble med meg da jeg tok t-banen ned til sentrum. Jeg visste ikke en gang at det var noe som het psykiatrisk legevakt før legen min nevnte det.

Redd.

Møtet mitt med psykiatrisk legevakt husker jeg svært lite av. Bare at det var ekstremt vondt og vanskelig. Kanskje det tøffeste jeg noen gang har gjort. For det å be om hjelp krever styrke og mot. Samme kveld ble jeg innlagt på voksenpsykiatrisk akuttavdeling for aller første gang. Lite visste jeg da, at dette ble starten på en hel årrekke med innleggelser, medisiner, og vanskeligheter.

Selv om jeg husker lite fra legevakten den kvelden, så vet jeg at jeg ble tatt på alvor. Jeg var i behov av hjelp, og det fikk jeg.

Likevel var mitt første møte med akuttavdelingen ganske så skremmende. Hvite, sterile vegger. Hyling og roping fra naborommet. Og en haug av ukjente mennesker, som var der for å hjelpe. Jeg klarte bare ikke å ta i mot. Jeg visste lite om hva jeg trengte. Hele den natten var jeg våken. Jeg var redd alt og alle. Jeg husker jeg ba om å få dra midt på natten, men fikk beskjed om at det ikke var mulig.

Morgenen etter ble det en samtale med blant annet lege og spesialist. Men denne samtalen er totalt visket vekk fra min hukommelse. Det eneste jeg husker er at det da ble sendt en henvisning til poliklinisk behandling, og at jeg ble sendt hjem igjen.

Jeg kan huske hvordan jeg satt på sengekanten og gråt. En sykepleier forsøkte å trøste meg, men jeg var vel utrøstelig. Jeg ville ikke hjem igjen, men ville ikke være der heller. Jeg ville ikke være noe sted, og det var utrolig vondt å bære helt alene.

Uansett – jeg fikk forklart veien til t-banen, da jeg ikke var kjent i området, og fikk et slags lykke til på vei ut fra avdelingen.

… Det er veldig rart for meg å tenke tilbake på den januarkvelden i 2014. Det er faktisk 5 og ½ år siden. Mye har skjedd siden den tid. På godt og vondt.

Man kan si mye rart om norsk psykiatri og om helsepersonell generelt. Men en ting er jeg sikker på at er grunnleggende – og det er ønsket om å hjelpe andre mennesker. Så er det bare spørsmål om når, hvor, og hvordan? Og selv om ønsket til å hjelpe andre mennesker er tilstede så krever god hjelp noe mer enn det. Vi er bare mennesker, alle sammen. Og mennesker gjør feil. Dessverre.

Dette er kanskje noe av det jeg syns er mest vanskelig å tenke på. All hjelpen jeg har fått opp igjennom, og fremdeles får. Alle menneskene jeg har møtt, og møter fremdeles. Mennesker som er til for å hjelpe. Men at feil begås uansett ønsket man har om å hjelpe.

Selv om jeg har opplevd vonde ting i psykiatrien så vet jeg så inderlig godt at ønsket om å hjelpe er der. Så jeg trøster meg en del med det. Men syns samtidig det kan være skremmende å tenke på feilene som har blitt begått.

Jeg føler likevel at ting er på vei i en god retning. Jeg holder på håpet. Det må jeg gjøre. Det er min måte å overleve på. Når jeg nå spoler tilbake til den januarkvelden i 2014 ser jeg hvor langt jeg har kommet. Men det har ikke kommet gratis. Det har krevd tid. Masse tid. Og det har jeg fått, og får fremdeles. I tillegg har jeg en grunnleggende tro på at vi mennesker blir både tryggere og klokere med tiden. Noe som også er til hjelp.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg