Tankeblokk

Jeg våknet tidlig. Og med tidlig så mener jeg rundt klokken 4. Men det gjorde ingenting, tenkte jeg. Da fikk jeg tid til å tenke. Akkurat som at jeg trengte mer tid til det

Tankeblokk, har du hørt om det Eline? Tankekaos, tankekjør, og tankespinn har jeg hørt om. Dette er jo ting jeg strever med. Men tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Si det høyt mange nok ganger, og det høres rimelig teit ut til slutt. Tankeblokk, fortsatte overlegen. Det er når tankene raser i full fart. Faktisk så stor fart at det blokkeres. Som om ikke tankene når frem. Tankeblokk. Det var jo noe i det hun sa. Jeg kjente det igjen. Et øyeblikk følte jeg meg dum. Jeg vil jo ikke være en person med tankeblokk.

Prøv å finne ordene Eline. Prøv så godt du kan, sa sykepleieren. Jeg ble sittende å stirre ut i luften. Gråten var tett opp i halsen. Det stive blikket mitt flyttet seg fra luften og festet seg til en av de mange grønne stolene i rommet. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Det blir bedre for deg hvis du klarer å sette ord på det du har inni deg, fortsatte hun. Au, det stakk i hjertet mitt. Tårene rant. Hadde jeg hatt ord ville jeg sagt at jeg bare ville forsvinne. At jeg ville vekk uansett hvor jeg var. Men jeg sa ikke det. For ordene var ikke der. Tankeblokk. Tankeblokk. Jeg fortsatte å stirre på den grønne stolen.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men neglene mine hadde boret seg fast i huden min. Og knokene var blitt hvite. Så slapp jeg taket. Jeg fløy opp fra stolen jeg satt på. Opp. Langt opp. Jeg svevde. Alt så så annerledes ut. Jeg så en kvinne stirre på en grønn stol. Også så jeg munnen til sykepleieren bevege seg. Men jeg var langt der oppe. Kroppen var nummen.

Så enkelt og så vanskelig. Kanskje er det en mening med det. Før var hun der. Men nå var hun definitivt borte. Hun ba meg om hjelp. Jeg gjorde ingenting. Ingenting. Og nå er hun borte. For godt. Jeg visste jo at hun slet. Likevel. Så enkelt og så vanskelig. Hvis hun klarte det, ja så kanskje jeg også burde ha klart det.

Jeg falt ned igjen. Ned på en av de grønne stolene igjen. Inn i min egen kropp. Fikk du med deg hva jeg sa, spurte sykepleieren. Jeg rødmet. Det kjente jeg. For nei, jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Fokus Eline. Skjerp deg, tenkte jeg. Eller sa jeg det høyt? Jeg vet ikke.

Så var dagen over. På tide å gape opp. Svelge litt psykofarmaka. Nei, vent nå litt. Det kan være farlig. Ja, for det har jeg både hørt og lest. Faktisk daglig. Her er medisinene dine Eline. Nei takk, sa jeg. Jeg vil gjerne klare meg uten. Men jeg har jo egentlig ikke valg. Faen. Hva gjør jeg. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk.

Så Eline, har du hørt om begrepet tankeblokk før? Overlegen stirret på meg. Det kunne jeg kjenne. Hun fortsatte. Det er når tankene raser i full fart. Faktisk så stor fart at det blokkeres. Som om ikke tankene når frem.

Tankeblokk.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg