Svar på spørsmålsrunde – psykiatri

Går du på noen medisiner i dag? I så fall hvilke? Og syns du det fungerer?

Jeg er glad dette spørsmålet kom. Men jeg kommer ikke til å gi noe detaljert svar. Jeg har skrevet litt om medisiner og medisinbruk tidligere, både med tvang og frivillighet. Men jeg har aldri gått ut med hva jeg står på, og hva jeg tar av medisiner. Det er noe jeg har valgt å holde privat. Vi er alle forskjellige individer, og vi vil alle reagere forskjellige på de forskjellige medikamentene. Jeg har alltid vært en skeptiker. Det skal mye til for at jeg svelger en paracet. Men med det sagt, så tror jeg at medisiner kan være en fin løsning for noen. Ikke det ene og alene, men kanskje som en slags krykke.

Hva konkret er det du sliter med? Hvilke diagnoser har du? Føler du at de er riktig?

Jeg har en schizoaffektiv lidelse. Den diagnosen fikk jeg i 2015. Personer med diagnosen kan ha samtidig forekomst av symptomer og tegn på både schizofreni og på bipolar lidelse. Med periodevise stemningsendringer på den ene siden, og med vrangforestillinger på den andre. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av beskrivelsene jeg har fått hva angår schizoaffektiv lidelse. Så på en måte kan jeg si at jeg føler det er riktig. Men på en annen måte er jeg svært lite opptatt av merkelapper.

Syns du helsevesenet for fort, for enkelt, setter diagnoser på folk?

Mitt inntrykk er at helsevesenet for setter diagnoser på folk. Ja, kanskje litt for fort. Grunnen er vel at de trenger de såkalte inngangsbillettene for å kunne gi pasienter en slags inngangsbillett. En slags tilgang til goder, som ellers ikke kommer uten en diagnose. Jeg tror nok at helsevesenet for fort setter diagnoser på folk, og at det kanskje ikke er helt bra. Hadde man vært mer grundigere her kunne man nok unngått en del feildiagnostisering.

Er du ofte innlagt? Frivillig/tvang?

Siden 2014 har jeg vært innlagt over 20 ganger. Noen korte opphold, og noen lengre. Noen frivillige opphold, og dessverre en del på tvang.

Tror du at du noen gang kan bli helt 100% frisk?

Huff, dette spørsmålet gjorde meg skikkelig trist. Det er faktisk ikke noe jeg tenker på sånn ellers. For jeg tar en dag av gangen. Men nå som jeg blir spurt må jeg innrømme at jeg ikke har tro på at jeg noen gang vil bli 100% frisk. Jeg blir trist av å tenke sånn for dette livet er himla slitsomt, men nå kan jeg nesten ikke lenger huske et liv uten disse berg-og-dal-banene heller.

Føler du at psykiatrien noen gang har skapt mer problemer for deg enn det har hjulpet?

Definitivt ja. Jeg er veldig lei for å måtte si akkurat det. For psykiatrien har gjort uendelig mye godt for meg, i mange mange år også. Men i 2015 ble jeg tvangsmedisinert og beltelagt for første gang. Det ødela en bit av meg. En bit jeg aldri vil få tilbake hel igjen.

Pleier du å være åpen med alle du møter? I så fall hvordan reagerer folk når du forteller om alvorlig psykisk sykdom og bruk av tvang?

Veldig godt spørsmål! For nesten hver dag blir vi jo nå foret med at åpenhet er bra, hva angår psykisk helse. Men hva og hvor mye skal man i så fall si? Og til hvem? Her finnes det ingen fasitsvar på hva som er riktig å gjøre. Men nå er det nå jeg som blir spurt. Jeg pleier stort sett å være åpen med de aller fleste jeg møter. Men det betyr ikke at når jeg hilser på nye mennesker så introduserer jeg meg selv meg, hei jeg er Eline og jeg har psykoser innimellom. Nei, som med andre private ting så kommer dette litt mer av seg selv sånn etterhvert. Men jeg har jo mange ganger stått i en situasjon hvor folk spør meg om hva jeg driver med. Dette syns jeg for tiden er ubehagelig, for jeg står hverken i jobb eller går i skole. Og grunnen er jo min helse. Så hva sier jeg? Vel, hehe, ingenting. Neida, jeg engasjerer meg i samfunnet. Også er jeg arbeidssøker hver dag. Det tar tid. Jeg har noen utfordringer i livet mitt som gjør ting litt vanskelig. Men jeg står på.

Hva tenker du om bruk av tvang? Bør det brukes mer/mindre? Eller kanskje aldri brukes?

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utøves på. Dette er mitt eget sitat, som har blitt brukt gjentatte ganger i reportasjer og kronikker. Og jeg mener det så sterkt fremdeles. Tvangen i seg selv er ikke problemet. Det er måten denne makten håndteres på som kan utløse store problemer hos pasienter. Selv har jeg opplevd tvang som en god stor ullgenser som har varmet og passet på meg. Men jeg har også opplevd tvang som en altfor trang pologenser, som virkelig har strammet rundt halsen min, og som ikke har hjulpet noe som helst. Det er mange som mener at tvang aldri bør benyttes. Jeg kan forstå det, men jeg tenker at det noen ganger er nødvendig. I retrospekt seg hvordan det har hindret meg i å gjøre dumme ting.

Hva tenker du om selve systemet i psykiatrien? Hvordan er det å ta kontakt, ventetid, er det vanskelig å få den hjelpen man trenger, ettervern/oppfølging osv?

Nok et stort og viktig spørsmål! Jeg har på mange måter vært heldig og fått hjelp tidlig. Psykiatrien har heller ikke gitt meg opp enda, noe jeg er evig takknemlig for. Men hvis jeg skal prøve å svare mer generelt og med det inntrykk jeg sitter med så vil jeg nok si at mye kunne ha vært bedre. Jeg hører stadig om folk som ikke får hjelp, enda de spør, enda de virkelig trenger det. Slik skal det jo ikke være.

Føler du at du blir tatt på alvor når du snakker om problemene dine? Til NAV, andre i hjelpeapparatet, familie, bekjente, venner, osv. Eller hender det at du føler problemene dine blir bagatellisert?

Jeg føler definitivt at jeg blir tatt på alvor når jeg snakker om mine problemer. Uansett hvem det er til. Det er jeg veldig glad for at jeg gjør. Nå er det jo klart at jeg i perioder har enkelte vanskelige tanker for meg, og at det da kanskje er vanskelig å sette seg inn i min situasjon er det ingen tvil om. Men når jeg strekker ut en hånd, får jeg alltid en tilbake. Og det er derfor jeg tror sånn på oss mennesker.

Hva er viktig for deg i din hverdag at du skal holde deg så frisk som mulig? Og hva gjør at du blir dårligere?

For at jeg skal holde meg så frisk i min hverdag som mulig er det flere ting som er viktig å holde på med. For mitt vedkommende er det ekstremt viktig å holde på et A4-liv. Det blir viktig at jeg står opp og legger meg til ca samme tid hver dag. Det blir viktig med faste måltider hver dag. Og det blir viktig med en balanse mellom søvn og aktiviteter. Utover det har jeg funnet ut av at min beste medisin er å være sammen med folk som er glad i meg.

Var du i kontakt med BUP som barn og tenåring? Hvis du var det, kan du fortelle litt om hvordan du opplevde det?

Som 16-åring var jeg i kontakt med BUP. Da ble det sendt bekymringsmelding både til barnevern og til barne- og ungdomspsykiatrisk. Jeg kan godt linke til min erfaring med det. Men det jeg kan si er at jeg følte en stor trygghet med å få hjelp herfra. Jeg følte at fokuset ikke lå diagnoser eller problemer. Men at man heller skulle være løsningsorientert, og hjelpe meg der jeg var.

LØVETANNBARN

Ville du anbefale andre om å være åpen om sine erfaringer fra psykisk helsevern? Hvilke råd vil du gi til de som lurer på om de skal være åpne, enten det er snakk om å stå fram i media, eller til sine nærmeste?

JA, JEG VIL ANBEFALE ANDRE Å VÆRE ÅPEN OM SINE ERFARINGER FRA PSYKISK HELSEVERN. ELLER OM SIN EGEN PSYKISKE HELSE. Jeg tenker at enten det gjelder åpenhet i media, eller blant de nærmeste, så er det verdt det. Tør å ta steget. De som tar i mot klarer seg uansett.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg