Støl i hjernen

Fikk ikke sove i natt. Ble holdt våken av tanker. Gikk frem og tilbake i leiligheten for å se om de lettere bare kunne passere. Men i stede ble jeg lyttende intenst. Og i natt var de ikke særlig snille. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske, så klarer jeg ikke styre tankene. Selv ikke med min vilje av stål kan jeg få til det.

«Du er et mislykket menneske, Eline. Tenk deg om. Du vet det.». «Uendeligheten er der. Og du kommer til å forsvinne inn i den.» «Du er feig, Eline! Hva er vitsen? 30 år har snart gått. Og du går rundt i sirkler. Det er ingen humor i det.». «Vi skal alle forsvinne en dag. Du er bare en feig liten brikke i et digert puslespill.»

Hvem eller hva styrer disse tankene? Hvor kommer de fra? Noen eller noe må da sitte i førersetet. Jeg skal nok finne ut av det. Og når jeg gjør det skal jeg ha en skikkelig alvorsprat med vedkommende. For å ligge våken en hel natt å bli banket opp av tanker er ingen god opplevelse.

Jeg er støl i hjernen. Som om hver eneste celle har fått heftig juling. Som om noen eller noe har trengt seg inn i skallen min og fjernet det jeg hadde igjen av frontallapp og refleksjonsevne. Og hvem eller hva bestemte egentlig at tiden skal gå saktere når det er mørkt ute? Hvem eller hva bestemte at de eksistensielle krisene skal være mer intense om natten?

«Du tenker for mye, Eline. Du må finne balansen, Eline.» Ja. Men hvor faen er den da? For er det noen som virkelig har lett så er det meg. Og jeg er lei av å leke gjemsel.

I dag er det en sliten kriger som sitter i parken. Det tar på å bli mentalt tuklet med. Og jeg burde jo vite bedre. Enn å la meg lure av eget sinn. Men i løpet av én enkel natt forsvant 13 år med terapi. Ingen tilgjengelige verktøy. Ingen mottanker. Bare en haug med slemme tanker. Som jeg ikke vet hvor kommer fra.

Klokken er 7. Det er søndag. Og i dette lille øyeblikket ser jeg en svarttrost sluke en meitemark. Så slår det meg. Kan det være et slags tegn. Noe av en større betydning. Noe som kan gi meg litt mening igjen. Kanskje til og med noe som kan dra meg litt ned på jorda. Jeg vet jo ikke. Men det er forsøket verdt. For selv om jeg er en sliten kriger, så er jeg fortsatt en kriger. Og krigere gir seg ikke så lett.

Dessuten har jeg fremdeles håp. Jeg er heldig sånn sett. For meg er det den største drivkraften.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg