Sommeren jeg ga bort sykkelen min og begynte å røyke

God sommer da Eline! Sees om ca 3 uker. Det var det siste hun sa til meg. Behandleren min. God sommer ja! Svarte jeg før jeg i det hele tatt rakk å tenke. God sommer..

Men blir dette virkelig en god sommer? Jeg som i utgangspunktet sterkt misliker høytider, helligdager og ferier. Og dette vet jeg at jeg ikke er alene om. Men vi er jo alle pent nødt til å forholde oss til det.

Uansett, jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg venner og familie som er her, jeg har i tillegg et sikkerhetsnett fra helsevesenets side. Så selv om behandleren min er på ferie en stund så er jeg ikke helt overlatt til meg selv. Det finnes mange mennesker der ute som ikke har noen å gå til når stormen herjer som verst. Det er trist. Sånn bør det nemlig ikke være.

Er det flere enn meg som er glad sommeren er på hell? Man kan si mye om sommer og skolefri, og is og brus, men jeg går sterkt ut i fra at vi er mange som ønsker hverdagen tilbake med åpne armer.

Mitt navn er Eline. Jeg er 28 år gammel, liker Susanne Sundfør, kanel, og tannkrem. Ja, også har jeg et par diagnoser da. Noen ganger lyser hendene mine, andre ganger vet jeg ikke hvem jeg er. Men jeg får hjelp. Det har jeg fått en god stund. Sommeren 2019 var den første sommeren jeg var hjemme, og ikke innlagt på døgnavdeling, på en del år. Fem for å være eksakt. Men sommeren 2019 var også sommeren mormoren min døde. Og jeg har aldri kjent på slik sorg før. Vi er alle forskjellige individer, og vi takler alle ting forskjellig. Men en ting er sikkert. Sorg gjør vondt. Jævla vondt.

Jeg ga bort sykkelen min og begynte å røyke.

Du skal få 150 kr for den, var det en fyr som skrev til meg på Finn.no. 150 kr ja, det holder kanskje til en pakke røyk, tenkte jeg. Solgt, svarte jeg uten å tenke noe mer på det. 10 minutter etterpå sto det en dansk mann i bakgården min, klar for å hente sin nye sykkel. Han var jo litt kjekk, tenkte jeg. Du skal få den! Utbrøt jeg og ga fra meg et smil. Et tragisk forsøk på en flørt fra min side. Mener du det? Spurte den danske mannen. Ja klart det, svarte jeg. Men i likhet med meg så trenger også sykkelen en tur på sykehus. Jeg lo. Høyt. Det gjorde ikke den danske mannen. Men han takket i det minste, og tok sykkelen under armen før han gikk.

Nei vel, så ble det kanskje ingen sommerflørt med han, men jeg følte meg bedre enn på lenge. Like etter gikk jeg for å kjøpe meg en pakke med sigaretter. Marlboro Gold hvis jeg skal være helt korrekt. Det samme som mormoren min har røkt. Det skulle vise seg å straffe seg. For jeg røkte alle tjue på rappen den kvelden. Måtehold er visst ikke et ord jeg kjenner godt til.

Uansett. Nå er sommeren på hell, og i skrivende stund sitter jeg med en sigarett mellom pekefinger og langemann. Mormoren min er fortsatt død, og det gjør fremdeles helvetes vondt. Jeg hører folk si det blir bedre med tiden. At for hver dag som går så vil det bli lettere. Bullshit. Det tror jeg rett og slett ikke på. For mormoren min er død. Uansett hvordan man vrir og vender på det. Og det kan bare ikke bli bedre. Men, kanskje jeg etterhvert vil klare å leve med det på et vis. Jeg snakker med henne hver dag. Enten høyt til bildene, høyt til himmelen, eller stille inni i hodet mitt.

Ja, så ga jeg bort sykkelen min og begynte å røyke sommeren 2019. Men ting kunne vært verre. Det finnes mye mer faenskap jeg heller kunne brukt tiden på. Så vet jeg kanskje ikke alltid hvem jeg er, og noen ganger lyser kanskje hendene mine.

Men jeg lever.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg