Som om jeg røyker i oppoverbakke

Noen ganger så rekker jeg ikke tenke en tanke ferdig før det kommer en ny. Ting går så fort at jeg blir stående stille. Det føles litt som å røyke i oppoverbakke. Beina går fortere og fortere, for å nå toppen. Men pusten henger ikke med. Snarere tvert i mot. Og det er omtrent på disse tider jeg får lyst til å selge bunaden min. Jeg får en stor trang til å flykte. Til noe, eller fra noe. Bare rømme. Vekk. Fra meg selv. Eller kanskje til meg selv.

Ok. Så kan jeg kanskje ikke selge bunaden. Ikke akkurat nå. Den får henge i fred i skapet litt til. Men noe er jeg nødt til å gjøre.

Hadde jeg hatt studier nå så hadde jeg sluttet. Hadde jeg hatt en jobb nå så hadde jeg sagt den opp. Hadde jeg vært gift nå så hadde jeg skilt meg. Hadde jeg eid egen bolig nå så hadde jeg solgt den. Men jeg har ikke noen av delene.

Men jeg er da ikke en som gir seg så lett? I min familie sier vi alltid at den som gir seg er en dritt. Og jeg er da ingen dritt. Kanskje en sjelden gang i blant, men ikke sånn grunnleggende.

Noe er jeg likevel nødt til å gjøre. Jeg er jo god på å gå. Så kanskje jeg bare skal pakke sekken, og gå så langt jeg klarer. Min personlige rekord er 33.000 skritt på en dag. Da mener jeg å huske at jeg hadde et par pauser underveis. Vel, stryk de pausene. Jeg har ingen tid å miste, føler jeg. Hvertfall ikke om jeg skal bruke beina som fremkomstmiddel.

Men når vet jeg om jeg er fremme? Hvordan vet jeg at jeg er på rett plass?

Kanskje jeg skulle klippet av meg alt håret, solgt det, og kjøpt meg motorsykkel for pengene? Det er en fristende tanke. Men jeg tør vel ikke det heller. Midtlivskrise kalles det vel på godt norsk. Men jeg er 28 år gammel. Skal jeg ikke bli 60 engang? Er jeg virkelig midt i livet mitt allerede nå?

Kanskje finnes det flere spørsmål enn det finnes svar. Kanskje er nettopp jeg et av mange spørsmål her i livet. Og kanskje blir jeg nødt til å akseptere at det ikke alltid finnes svar.

Eller, svar finnes det jo alltids. Men liksom ikke det svaret som du kan sette to streker under. En fasit. Det finnes alltids svar. Men de er kanskje ikke alltid slik du selv ønsker. Derfor snakker jeg ofte med meg selv. Da får jeg som regel de svarene jeg vil ha. Men ikke alltid. Det hender også at jeg er uenig med meg selv.

Jeg vet ikke hva. Jeg vet ikke hvor. Jeg vet ikke hvordan. Eller når. Men jeg tror jeg vet hvorfor.

Pulsen øker. Jeg kan kjenne det. Det dunker langt ut i fingerspissene. Pusten som blir mer og mer overfladisk. Så kommer stjernene.

Jeg tar sats, og trekker pusten dypt. Så dypt jeg klarer. Jeg holder pusten en stund mens jeg leser alfabetet baklengs. Først inni meg. Jeg puster igjen. Så høyt for meg selv. Å, ø, æ, osv. Jeg hørte nemlig en gang at det skulle dempe et eventuelt angstanfall. Og jeg er desperat, så jeg bruker alle teknikker jeg har. Funker ikke alfabetet så puster jeg litt i firkant. Og funker ikke det, så gir jeg faen.

Noen ganger må kanskje et angstanfall til. Noen ganger ser jeg meg nødt til å la bølgen skylle over meg. Til å la tårene renne. Og til å la stemmen brøle. Men akkurat nå klarer jeg ikke det. Det er som om kroppen fryser. Jeg blir nummen. Står på stede hvil. Som om hjernen min går på speed, mens resten av verden går i slow motion. Og jeg må få med meg alt.

Jeg vil vite hvor jeg kommer fra. Jeg vil vite hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vil vite hvorfor akkurat jeg er akkurat her akkurat nå.

Jeg søker hele tiden etter svar. Etter en mening på livet. Meningen bak min egen eksistens. Hvis jeg i det hele tatt finnes. Men jeg tror at jo nærmere et svar jeg kommer, jo lenger unna virkeligheten befinner jeg meg. Og det hele blir ganske vanskelig å kombinere.

Spesielt når jeg røyker i oppoverbakke.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg