Snøballeffekt

I dag var jeg ute før fuglene sang sin første strofe. Møtte ikke en eneste levende sjel på vei til dagens første stopp, Ullevålseter. Selv hvitveisen jeg gikk forbi sov. Men da solen traff øyet mitt oppe på Frognerseteren smilte jeg. Den doble cappuccinoen er nå erstattet med en ryggsekk. Og de fine blusene mine med ullundertøy og tursko. Jeg liker det. Når jeg legger meg for å sove kan jeg nesten ikke vente til det er morgen igjen. For jeg vet jeg skal oppleve nye eventyr.

Nylig hadde jeg en prat med psykologen min. Hvordan går det? Spurte han som vanlig. Bra, sa jeg. Det uten å tenke meg om. Og det var sant. Faktisk går det ganske bra, fortsatte jeg smilende. Hva er det som har gjort at ting er så bra nå? Og hvordan kan vi få det til å vare? Gode spørsmål, som fikk meg til å tenke. Jeg har en tendens til å løpe vekk fra de dumme periodene når jeg først har kommet meg litt igjen. Det er som om jeg helst vil late som om ting ikke har skjedd, og alt jeg vil er opp og fram. Denne utålmodigheten, og dette ønsket om å ha det bra, er jeg uendelig glad for at jeg har. Det er tross alt det som holder meg gående.

Etter å ha tenkt meg litt om svarte jeg at jeg selv har tatt i et skikkelig tak for denne bedringen. En god 1.80 kan man kalle det. Og i det jeg sa det høyt kjente jeg at jeg med hevet hode også er ganske stolt av egen innsats. Kanskje det er en slags snøballeffekt? At når først én god ting har skjedd så fortsetter ballen å rulle, og flere gode ting kommer min vei. Men hvordan skal jeg få dette til å vare? Jeg vet ikke helt svaret på det enda. Livet går jo opp og ned, så sannsynligheten for at dumme perioder komme igjen er stor. Uten at jeg vet det med sikkerhet, så har jeg stor tro på at det å ta vare på de gode rutinene vil være viktig. Jeg tror på at man må gjøre ting som pleier å gi en glede, selv når man ikke har lyst. For min egen del vet jeg at passivitet og inaktivitet ikke er bra. God helse kommer ikke av seg selv.

Nå som verktøykassa mi har blitt enda større, kjenner jeg meg mer rustet enn noensinne. Og det gir meg så mye håp for fremtiden.

1 kommentar
    1. Jeg har håndtert hendelser i nær og fjern fortid opp til flere ganger. Fant ut en tid tilbake at dette var unødvendig og tok et endelig oppgjør ved å tilgi personer jeg tidligere ikke hadde tilgitt. Det skjedde i mitt stille sinn og det var godt nok for meg. I mitt stille sinn takket jeg også for lærdommen jeg hadde fått av enkelte hendelser som har vist seg å være velsignelser i forkledning. Endel utfordringer på livets vei har medført at jeg iherdig har unngått forskjellige arenaer, mennesker og situasjoner. Men det betyr også at jeg har lært mye på andre områder og det er jeg takknemlig for. Det virker i alle fall som at en eller flere dører som tidligere har vært stengt kan åpne seg når man blir mer komfortabel i sitt eget skinn.

      En konflikt mellom meg og en situasjon har jeg tidligere ofte møtt med en eller flere reaksjoner. Hemmeligheten er å møte en konflikt med minst ett spørsmål. “Hvordan kan jeg løse dette?” er et ledende spørsmål som forhåpentligvis leder til et godt eller fornuftig svar. Ved å stille spørsmålet gjør man noe konstruktivt i stedet for å reagere med fortvilelse eller sinne. Ved å stille spørsmålet ser man etter en eller flere muligheter, og på lengre sikt betyr det kanskje en mulighet for å kunne møte konflikter på en bedre måte enn tidligere.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg