Skam. Er det utelukkende negativt?

Skam ja. Kanskje den verste følelsen å stå i. Kanskje den vanskeligste følelsen å snakke om. Men er skam utelukkende negativt?

Vi mennesker kan skamme oss over mye rart. Noen ting kan sitte dypere enn andre. Ofte er de tingene vi skammer oss over svært vanskelig å snakke åpent om. Men jeg kan avsløre noe allerede nå. Mest sannsynlig så er du ikke alene om skammen. Så hvorfor kan vi ikke bare dele mer om det? Delt sorg halverer sorgen, er det noe som heter. Kanskje er det litt sånn med skam også.

«Gå å skam deg!» «Sett deg i skammekroken.» «Hun eier ikke skam.» Dette er ting jeg er vokst opp med å høre rundt omkring. Men det er ikke først for i godt voksen alder at jeg forstår mer av dette fenomenet.

Jeg har skammet meg over mye i mitt liv. Over alt fra selvskading, diagnoser, alkoholvaner, til utseende, og til å være innlagt i psykiatrien. I tillegg har jeg skammet meg over å stå uten skole og jobb (det kjenner jeg at jeg gjør litt fremdeles). Man kan skamme seg over større og mindre ting.

I følge et evolusjonspsykologisk perspektiv handler skam mye om å ivareta det sosiale felleskapet. Følelsen av skam kan lede oss til å følge bestemte regler og normer som gjelder i et samfunn. Så er det kanskje ikke utelukkende negativt. Hadde vi ikke eid noen form for skamfølelse, så tror jeg vi kunne gjort mye rart. Men skam er nært knyttet til selvfølelsen. Og nettopp derfor også ofte et problem hos mennesker med psykiske lidelser. Da jeg var i tenårene slet jeg mye med rødming. Som jo er et klassisk tegn på synlig skam. Og klassens klovner var ikke sene med å påpeke nettopp dette. Noe som gjorde at jeg gikk fra rosa til purpurrød farge i ansiktet. Dette har jeg heldigvis vokst av meg med tiden. Men jeg husker fremdeles følelsen av synlig skam, midt i fleisen. Men selv om jeg ikke rødmer like ofte og like intenst lenger så betyr ikke det at jeg ikke skammer meg over ting.

Jeg har blitt en godt over middels åpen person. Jeg har åpnet opp om ulike typer tabubelagte temaer opp igjennom. Men selv jeg har hemmeligheter. Selv jeg har ting jeg ikke klarer å åpne opp om. Ting jeg holder tett til brystet. Og hvorfor det? Fordi skam. Også er det kanskje ikke alt Internett trenger å se. Men jeg er priveligert, for jeg har flere i livet mitt som jeg stoler på. Personer som jeg kan betro meg til. Ikke bare har jeg gode venner og nære pårørende. Jeg har jo også en psykolog som jeg snakker med. Men selv i terapirommet, som jeg jo har blitt ganske trygg i, syns jeg skam er vanskelig å snakke om.

Jeg lurer på noe. Har du noen gang betrodd deg til noen? Noen du kanskje stoler litt ekstra på. Jeg har det. Flere ganger faktisk. Jeg har da erfart at jeg ikke er alene om å kjenne på den skammen jeg forteller om. Og om den jeg har snakket med kanskje ikke har kjent på det samme, så har jeg hvertfall blitt møtt med empati, medmenneskelighet og forståelse.

For litt siden ble jeg nødt til å fortelle noen om noe jeg har skammet meg mye over. Noe jeg fremdeles kjenner at kan få meg i skammekroken. Kanskje til og med til å rødme litt. Jeg skal ikke gå i detalj, for noen hemmeligheter må man ha. Poenget mitt kommer her. De jeg snakket med lyttet. De hverken dømte eller kjeftet. Faktisk ble jeg mer møtt med varme og forståelse. Og hvem var det som følte seg 10 kg lettere etterpå? Moi.

Ofte har denne skamfølelsen en lei tendens til å vokse i eget sinn. Kanskje til og med sette seg i kroppen. Det vet jeg av erfaring. Om man da åpner seg for noen. Gjerne noen man stoler på. Så kan litt av følelsen slippe taket. For det er litt som med troll – de sprekker i lyset. Jeg er ikke i tvil. Det hjelper å snakke om skammen. Det er kanskje ikke så lett, men øvelse gjør mester.

1 kommentar
    1. Uten skam, er vi psykopater – så det er klart skamfølelsen har noe for seg! Det er viktig å kjenne på skam når vi har gjort noe vi vet er galt. Problemet er vel heller når man kjenner på skam for noe man ikke selv har skyld i – det kan jeg også tenke meg at det er en del av i psykiatrien. Personlig kjenner jeg at grad av skam er mest avhengig av reaksjonene som en handling blir møtt med – nettopp at det er ganske sosialt betinget for min del, iallfall.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg