Psykologen min kaller det dissosiasjon, jeg kaller det bare vondt.

«Det så vondt å være at jeg ikke klarer å gjøre».

En slags overlevelsmekanisme, tillært i svært ung alder. Men som kan være til hinder senere i livet. Evnen til å kunne koble seg vekk fra ubehag virker jo til å være en ganske god egenskap. Eller? Det å kunne skru av når følelser blir overveldende, kanskje fra fortrengte minner, høres jo greit ut. Til og med logisk. Det er ingen som ønsker å stå i ubehag. Det ligger helt naturlig i oss mennesker at vi søker oss til trygghet, og ønsker oss vekk fra det utrygge.

Hva da når følelser fra fortiden dukker opp i nåtid? Det er stor forskjell på å være utrygg i egen kropp og på å være utrygg i eget hjem. Personlig har jeg ingen grunn til å være utrygg på grunn av fysiske omgivelser i dag. Likevel opplever jeg periodevis stor form for utrygghet. Og noen ganger får jeg også fortiden vist som film på netthinnen min. Det er da ikke den type film hvor popcorn og hygge er inkludert. Mer en uønsket skrekkfilm som dukker opp i tide og utide. Det som fysisk skjer i kroppen min er at jeg automatisk skrur av sansene. Alle lemmene blir som fylt av sement. Kroppen blir nummen. Og det eneste får med meg er hvor vondt det gjør. Så jeg skrur av. Eller dissosierer.

Jeg er jo godt over snittet glad i fremmedord. Noen kaller meg til og med en ordsmed. Men enkelte begreper innenfor psykiatrien gir meg frysninger. Eksempelvis, dissosiasjon, dissosiativ fuge, latenstid, ikke-organisk-psykose, for å nevne noen. Det er en grunn til at jeg ikke lenger leser epikrisene mine. Ikke nok med alle disse psykiatriske begrepene som liksom skal beskrive meg. Jeg blir også omgjort til bestemte tall, som følge av diagnose-systemet. I tillegg til at det sjeldent er lystig lesestoff.

Dissosiasjon ja. Før var denne mekanismen helt fjern for meg. Men med tiden, og med god hjelp fra andre, forstår jeg fenomenet mer og mer. Jeg finner det lettere å jobbe med noe når jeg forstår hvorfor ting skjer, hva som skjer, og hvordan ting skjer. Det er jo mye lettere å behandle en type vondt når man kan peke på såret. Jeg er ikke klin-koko, selv om det ofte kjennes slik. Jeg har normale reaksjoner på unormale hendelser. Det gjør meg ikke til et offer. I dag er jeg snart 30 år gammel, har gått i terapi halve livet mitt. Jeg er nå utstyrt med en heftig verktøykasse. Og jeg øver meg stadig på å bli en bedre snekker.

Jeg er heller ikke alene om å streve med dette psykologiske fenomenet. Denne vondten. Mange som meg, som har opplevd unormale hendelser, finner bevisst eller ubevisst ut av at kroppen og sinnet kan skru av. Koble seg fra verdenen. Jeg jobber beinhardt hver dag, for å la dette ta mindre plass. Jeg ønsker ikke at det, som en gang var til stor hjelp, skal ødelegge for meg i dag. Det finnes så mye man kan gjøre for å komme seg ut av det. Mange tips og triks, helt konkrete verktøy, som hjelper en tilbake. Fra en omtrent frakoblet tilstand, til å kunne koble seg på verdenen igjen.

Hva som hjelper for meg, er ikke sikkert at er det samme for deg. Her må vi bare prøve og feile litt. Tanken er å flytte fokus ut. Og litt etter litt få med seg noe fra det som skjer her og nå. Det kan være å telle 5 ting man ser i rommet man er i. Det kan være å telle antall røde eller grønne ting man ser. Man kan bruke hendene til å kjenne på noe. Et kaldt glass, en varm kopp. Kjenne hvordan det føles på fingertuppene. Man kan forsøke å registrere lyder rundt en. Dette er ingen enkel sak, selv om det kanskje høres sånn ut for noen. Det er ikke så lett som å ta seg sammen når verden rundt en raser. Det krever mye trenging. Men det er ingen umulighet. Poenget er å koble seg på kroppen igjen. Og å bruke sansene. Selv øver jeg på disse teknikkene. Det er ikke alltid jeg får det til på egenhånd. Noen ganger trenger jeg andre til å hjelpe meg litt på veien. Det bør ikke være noe nederlag.

2 kommentarer
    1. Så enig og vet akkurat hvordan du har det. Men de gangen vi ber om hjelp gjør oss heller sterkere enn svakere uansett hva enn andre måtte tro og mene.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg