Pauser.

Alene. Ensom. Pratesyk. Rom-humør.

De siste dagene har jeg, i likhet med mange, jobbet litt ekstra hardt. Både kroppen og knotten får virkelig kjørt seg i disse dager. Store endringer i hverdagen gjør det kanskje ekstra vanskelig å holde humøret oppe. Jeg går rundt med konstant gåsehud. Som et resultat av at verden brenner, men også av all varme og kjærlighet som blir spredd rundt omkring.

Det som derimot ikke har endret seg er letingen min. Men nå vet jeg definitivt hva jeg leter etter. Pauser. Et lite pusterom i en hverdag med mye klaus, angst, og frustrasjon. Pusterom som får meg til å smile. Kanskje til og med til å le.

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne meg litt ekstra rar nå for tiden. Ikke helt lett å skille mellom hva som er mine «vanlige psykiske utfordringer» og hva som faktisk skyldes corona. Viruset i seg selv, og alle tiltakene som er iverksatt, er nok til å gjøre alle og enhver sprø.

Frem til nå har jeg brukt mye av energien min på å holde på optimisten i meg. Siden den røde knappen ble trykket på har jeg forsøkt å spre godt humør til både kjente og fremmede. På mange måter har jeg lekt både vaktmester og komiker. Og dette har fungert godt for meg frem til nå. Det har hjulpet meg til å flytte fokus. Men nå kjenner jeg at jeg er litt tom. Tom for vitser, tom for verktøy.

Derfor blir viktigere for meg nå enn noen sinne å finne pusterom. Bruke det jeg enda har igjen av humor og egenomsorg til å ivareta meg selv, og samtidig passe på de rundt meg. Som ellers skifter humøret mitt fra tid til annen. Men i disse dager er det ekstra utfordrende å holde meg stabil. Jeg benytter derfor en hver anledning som byr seg til å puste. Sånn med magen. For det kan være lett å glemme nå. Jeg puster i firkanter. Leser alfabetet baklengs. Teller sakte til ti. Og knasker beroligende.

Tilbake til letingen min. Letingen etter pauser. Hva gir meg pauser nå?

Fugler. Jeg har faktisk gått til innkjøp av en fuglebok. Tenk å være en fugl nå. Bare fly rundt. Vente på fugledamen som FORTSATT daglig leverer brødsmuler på de ulike matstasjonene her på Majorstuen.

Musikk. Jeg synger, av full hals, til ABBA. Og danser selvsagt med full innlevelse. Det får meg til å trekke på smilebåndet. Beklager forresten til mine nærmeste naboer. Men dette er ikke tiden til å holde tilbake på raushet.

Penklær. Ja, du leste rett. Setter av god tid til både å sminke meg og til å ta på fine klær. Hvorfor? Jo, for det får meg til å føle meg mini-bitte-litt bedre. Dessuten føler jeg det gjør meg mer produktiv.

Corona-ekspress. Jeg lever mat, godis, og blomster til flotte, fine mennesker som er i karantene. Det får meg glad, og det gleder andre. Vinn-vinn.

Blomster. Håp i farger som gror opp av bakken. Og de finnes! Fant årets første hestehov i går, og gråt av glede. Jeg tok meg selv i å kysse blomstene. Den første nærkontakten jeg har fått på lenge.

Video-samtaler. Dagen i dag startet med telefon-frokost med mine beste besteforeldre. Lite gleder meg mer enn å se at de fremdeles deler en grapefrukt hver morgen.

Folkens. Ikke gi opp. Det kommer bedre tider. Og det finnes fremdeles håp, selv om det kanskje ikke føles slik akkurat nå.

Hva gir deg pauser i disse dager?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg