TVANG + INNFLYTELSE = SANT

Ettersom jeg har vært en god stund på sykehuset ble jeg jo rimelig godt kjent med personalet. Faktisk syns jeg det var ganske interessant å observere alle de ulike personlighetene som var der. Pasienter, som personale.

Når jeg ikke er lagt inn studerer jeg jo sosialt arbeid. Jeg er genuint opptatt av andre mennesker. Noen ganger prøvde jeg å forestille meg at jeg ikke var en psykiatrisk pasient som var lagt inn, men at jeg heller var der som observatør under en eller annen praksis.

Da jeg kom litt inn i rollen benyttet jeg anledningen til å spørre ut en del personale om hva de likte best med jobben sin. Jeg har jo tenkt at det å jobbe som “fangevokter” ikke kan være særlig stas… Noen svarte at de likte den varierte hverdagen, noen svarte at de likte når de fikk muligheten til å hjelpe pasienter, andre svarte at de likte best å kunne bruke egne erfaringer til nytte. Altså kom det fram en del forskjellige ting.

Når jeg derimot spurte om hva de likte minst med jobben sin svarte samtlige: tvangen. At det å utøve makt, og at bruken av tvang var det aller verste.

Hva sier dette oss? Noen kan jo kanskje tenke at man burde fjerne all tvang. Jeg tror ikke spørsmålet er om det skal være tvang eller ikke i dagens helsevesen. Jeg tror heller spørsmålet ligger i hvordan selve tvangen utføres. Dessverre har jeg, i likhet med mange andre, opplevd overtramp i psykiatrien. Maktutøvelser som aldri burde ha funnet sted. Det har fått meg til å lure mange ganger på om tvang noen gang kan være forsvarlig.

Jeg er selv enda underlagt tvungent psykisk helsevern. Faktisk er jeg enda tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus, men det merker jeg ikke så mye til. Mye er annerledes for meg nå. Jeg har truffet profesjonelle mennesker som har tatt meg i mot og lyttet til meg. Mennesker som har tatt til seg mine meninger og som har latt meg være en del av behandlingen. Det går faktisk an å være underlagt tvang, men fremdeles ha innflytelse på sitt eget liv. Det har jeg sett nå. Og det er der jeg tror nøkkelen ligger.

Bent Høie nedsetter nytt utvalg, som skal bruke to år på en gjennomgang av regelverket for bruk av tvang i helsevesenet ? BRA! Dette har jeg ventet på.

Dette bildet er av et rom jeg hadde da jeg var på skjermet avdeling. Tror bildet taler for seg. Kaldt. Kun en seng, midt i et rom. Antageligvis fordi det skulle være lettere for personalet å komme til for å holde meg fast. Jeg kan ikke få sagt det nok – DETTE ER IKKE GREIT. 

Jeg blir så lei meg når jeg hører andre som har lidd samme skjebne. For historiene er så mange. For ikke å snakke om alle de historiene vi ikke hører. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #tvang

SØKNAD OM PERMISJON

Når man er tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling er det veldig strenge regler på helt normale ting. For eksempel er det å få til en tur hjem ikke bare-bare, og det må ofte søkes om, skriftlig, et par dager i forveien, for så å godkjennes av en lege, dersom du skal ha noen sjangs. Under finner dere et dikt jeg skrev til behandleren min under en innleggelse. Et stakkars dikt jeg leverte inn i håp om å få permisjon.

SØKNAD OM PERMISJON 

Kjære du som måtte bestemme

Elines ønske du ikke må glemme

Jeg er nesten bare snill og grei

Vær så snill og hør på meg

Permisjon på lørdag jeg vil ha

Denne sjansen må du ta

På forhånd takk, vil jeg nå si

Du skal se jeg blir så blid så blid

Til dere som måtte lure – diktet hjalp ikke. Det ble ingen permisjon den gangen. 

DEN GRØNNE SONEN

Under er et 2 år gammelt utdrag fra dagboken min. Men, jeg husker det som om det var i går. Utdraget er fra min første maniske episode, og jeg som trodde jeg hadde det så bra.

5.9.2014

Jeg har opplevd noe helt fantastisk. Denne dagen ble joggeturen min noe helt utenom det vanlige. Jeg hadde nesten kommet meg gjennom Frognerparken da jeg så det i sidesynet mitt. Det grønne gresset som vokste. Jeg måtte stoppe opp. Var det virkelig? Jeg gikk nærmere og satte meg ned på huk. Plukket opp en håndfull med gress, og jeg fikk min bekreftelse. Jeg kunne se gresset gro. Først var det litt rart, men så kom jeg på det. Jeg hadde jo våknet i en grønn sone denne dagen. Den første tanken som slo meg da jeg åpnet øynene denne dagen var at jeg var i en grønn sone. Og grønt er bra. Tenk at jeg faktisk kan få gress til å gro, bare ved å ta på det! Hvorfor har jeg ikke oppdaget det før. Jeg må jo være helt spesiell. Dette føltes så bra. Jeg hadde aldri kjent på slik lykkerus før. Det er nesten så det ikke kunne bli noe bedre.

På stua vår har vi 50 grønne ting, det er bra. På venterommet på poliklinikken er det bare 21. Å lete etter grønne ting, og finne de, gir meg en fin ro. Jeg må male. Jeg vet ikke alltid hva, men jeg må bare male. Det er noe som må ut av systemet.

Hvorfor vil ikke folk rundt meg dele min overflod av endorfiner? Jeg har ikke tid til å slappe av nå. Jeg har kanskje mange tanker i hodet på en gang, og mange ideer jeg gjerne vil utføre, men det gjør det ikke bedre når jeg ikke får gjort det. Det kan føles litt rart noen ganger. Jeg har ofte en sterk fornemmelse av noe jeg skulle, burde, ville ha gjort, og så husker jeg ikke helt hva det er. Men, jeg vet det er noe. Jeg har ikke tid til dette. 

Jeg innser at det er først nå jeg virkelig forstår hva det vil si å være frustrert. Jeg kjenner frustrasjonen bruse over i blodet. Jeg har jo hatt tidenes fest 24/7 de siste ukene, har aldri før følt meg så bra over så lang tid, også skal jeg bremses?! Det gir ikke mening. Jeg har hverken hatt behov for søvn eller mat. Lykkerusen har tatt seg av mine grunnleggende behov og enda litt til. Også skal jeg stoppes?!

Her på avdelingen er jeg jo bare snill, grei og blid. Har bare litt mye energi, og har en rastløshet uten like. Det er ikke rettferdig at jeg skal sperres inne og dopes ned. Hvorfor? Nå har jeg vært her over en uke, og eneste friheten jeg får er å vandre alene i hagen i 15 minutter. Et kvarter. Et stakkars lite kvarter. Det klarer jeg ikke juble hurra for. 15 minutter vil aldri bli det samme for meg igjen etter det her.

De mener jeg bør skjermes fra ytre stimuli, at jeg trenger ro og hvile. At hjernen min jobber på høygir, og er overstimulert. “Du trenger hvile”. Det gir ikke mening. Jeg har en driv i meg nå. En sterk driv. Det er så mye jeg vil gjøre. Det bobler over av ideer og lyster i meg – jeg har et sterkt behov for å få unnagjort ting. Hvorfor kan de ikke forstå det? Jeg hadde det jo som plommen i egget før jeg kom hit, jeg ønsker sånn å fortsette i det sporet. Det føles som om jeg blir straffet når jeg blir holdt inne på denne måten. Ikke får jeg dra hjem, ikke får jeg dra ut alene, og nå får jeg heller ikke trene når jeg vil. Jeg kan ikke en gang styre hva jeg selv spiser. Jeg må spørre om lov til helt trivielle ting, i en alder av 23. Og uansett hvor høflig jeg måtte spørre, eller hvor desperat jeg blir, er det ikke gitt at jeg får et ja. Tenk at jeg gråt av glede da jeg fikk et ja til å ha radio på rommet.

Tenk at før jeg kom hit kunne jeg være ute i mange timer og ha det helt topp, for så å komme hjem og nesten ikke huske hvor jeg har vært eller hva jeg har gjort. Bare at alt hadde vært fantastisk. Farger var så mye sterkere, lukter mye mer intense, og lyder så mye tydeligere. Tenk at jeg kan sitte for meg selv og bare le. Helt alene, jeg har aldri hatt det sånn før. Jeg vil ikke være her. En skal jammen være frisk og sterk for å klare å være syk på sykehus.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse

Å MISTE KONTROLLEN

Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.

16.04.15

Jeg tror noe av de aller verste med denne situasjonen er at jeg har null kontroll over mitt eget liv. Alt jeg gjør blir nøye observert og vurdert til en hver tid. Alenetid kan jeg nesten bare drømme om fordi jeg må ha et frimerke klistret til meg til en hver tid. 

Jeg føler meg jo frisk, og har gjort det lenge nå? likevel blir jeg behandlet som syk, sprettet inne på skjermet avdeling. Jeg har blitt tvangsmedisinert, holdt fast, og lagt i belter. Jeg er traumatisert for livet. Likevel så er det verste med dette, tapet av kontroll. Jeg er en kontrollfreak og selvstendig til tusen, så at noen andre kommer inn og bestemmer? det er det som er den virkelige prøvelsen for meg… Uansett hvor godt jeg forbereder meg til en samtale så opplever jeg at folk har bestemt seg på forhånd. Dette er utrolig sårt fordi jeg prøver virkelig her, og jeg jobber knallhardt for å beholde roen.

Det jeg fryktet aller mest har allerede skjedd, så jeg har ikke noe mer å flykte fra. Jeg har bevist før at jeg er til å stole på, så man må snart gi meg en sjans igjen.

Frihet har alltid vært viktig for meg, men er nå, om mulig blitt enda viktigere… Jeg gleder meg til å ikke bli observert og vurdert hele tiden. Jeg gleder meg til å styre min egen hverdag igjen, til å leve livet mitt akkurat slik jeg ønsker. Til å gå ute alene, til turer i parken, til å være med venner, og ikke minst til å bestemme over meg selv ? det skal bli så bra!

Jeg er redd nå. Livredd for at alle medisinene skal fjerne det gode i meg og livet mitt. Men, jeg er nødt til å gjøre som de sier hvis ikke kommer jeg aldri ut herfra.

Det er vanskelig å forstå at man på toppen også trenger hjelp. At man må bremses fordi man har det for bra. Dette gir ikke mening for meg. Har jeg det ikke egentlig bra? Jeg kjenner jo meg selv best, og jeg føler meg bra. Kan jeg ikke stole på det?

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse

JEG ER BARE ET MENNESKE

Under kommer et utdrag fra min personlige dagbok. På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.

8.4.2015

Etter en svært ubehagelig telefonsamtale med en av sykepleierene på sykehuset bestemte jeg meg til slutt for å reise tilbake dit. Valget sto mellom å møte opp der selv, eller bli hentet av politiet. Det valget var ganske enkelt. 

“Eline, du skulle hatt injeksjon i forrige uke, så i dag kl.1430 kommer det inn noen som setter den på deg.” Og det var da helvete begynte. Planen min var å gjemme meg på toalettet i god tid i forveien, men det rakk jeg aldri. Kl.1410 kom det, ikke bare 1, men 4 pleiere inn. Pulsen min har aldri før steget så fort. Jeg var livredd. Tanken på å få sprøytet et giftstoff inn i meg som ble værende i 4 uker har vært totalt uaktuell… “Nå har du valget Eline. Enten setter vi den sprøyta nå, rolig, ellers så må vi tilkalle flere.” Det skulle vise seg at med “flere” mente de visst hele jævla personalet. Jeg har aldri før følt meg så liten og redd. ” Vi vil bare ditt eget beste, og du behøver medisin.” Ikke faen. Jeg trenger det ikke, og jeg kommer aldri til å gå med på det. Tvangsvedtak eller ei. Det er jo bare et stykke papir. Ikke visste jeg at jeg skulle bli båret med makt til en seng. Selv om jeg sparket og slo aldri så hard, så var de tilsammen mye sterkere enn meg. Jeg tror jeg telte 7-8 stykker som satt over meg og holdt meg fast. En av pleierne kneppet opp buksene mine, og en annen satte injeksjonen, resten holdt meg dønn fast. Det er det verste jeg noensinne har opplevd.

Etter dette ble jeg veldig urolig, og det eneste jeg ville var å komme meg vekk. Noe jeg bare kunne drømme om. De fortsatte å holde meg, og jeg ble mer og mer desperat. Til slutt endte dette med at jeg ble lagt i belter. Noe jeg trodde man hadde sluttet med på 1800-tallet. Jeg har aldri før kjempet så hardt for å komme meg vekk. Pleierne brukte rå makt. Jeg kjente ett og ett ben ble spent fast, så armene, så livet. “Dette er for ditt eget beste”, sa de. Følelsen jeg hadde inni meg kan ikke beskrives med ord. En av legene kom inn. Fordi jeg var så urolig ble to sprøyter til satt. Jeg vet ikke hva det var en gang. Klokken var 1515 da de spente meg fast. Kl.2230 slapp de meg løs. Det er over 7 timer det. Så gikk det ikke mer enn en halv time før jeg ble spent fast igjen. Denne gangen for hele natten. Den verste natten i mitt liv. Idag føler jeg meg totalt mørbanket, og jeg er full av blåmerker. 

Nå er denne hendelsen over 1 og 1/2 år siden, og jeg kan fortsatt si at det er det aller verste jeg har vært med på. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan å legge noen i belter med rå makt skal være til “pasientens beste”! Jeg er traumatisert for livet. Og, jeg er overbevist om at denne situasjonen kunne vært løst på en annen måte. Hva skjedde med dialogen?! At leger, spesialistsykepleiere og psykiatriske sykepleiere tilsammen kan komme fram til en slik løsning er mer enn skremmende. Det er hårreisende… Det spiller ingen rolle hvordan jeg oppførte meg. Det spiller ingen rolle hva slags diagnose jeg har. Dette burde ikke ha skjedd. Jeg er bare et menneske…

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #tvang #psykiatriblogg #personlig

DET ER PÅ TIDE Å FJERNE TABUET

Jeg har blitt fortalt at med min diagnose er det ikke sikkert jeg kan bo alene uten tilsyn. Jeg har blitt fortalt at med min diagnose må jeg ha medisiner kanskje resten av livet.
Jeg har over 10 tvangsinnleggelser bak meg, har fått ørten forskjellig tvangsvedtak i fleisen, og kjent på kroppen hva tvang betyr i praksis. 
Vi lever i 2016, og det er på tide at det blir gjort noen grep. Vi kan ikke ha det slik at beltelegging og tvangsmedisinering blir utveien når det er snakk om å gi nødvendig helsehjelp. 
Så hvorfor deler jeg det her? Vi kommer ingen vei dersom det legges lokk på den tøffe realiteten. Dersom noe skal skje er vi nødt til å åpne oss. Psykiske lidelser er like vanlig som for eksempel pollenallergi, og det er på tide å fjerne tabuet rundt det.
Jeg kan dele dette idag fordi jeg endelig kan si at jeg har det bra. Med god hjelp fra venner og familie, har jeg klart å komme meg videre. Til dere vil jeg si tusen takk. Dere vet hvem dere er.

 

#psykiatri #helse