Å MISTE KONTROLLEN

Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.

16.04.15

Jeg tror noe av de aller verste med denne situasjonen er at jeg har null kontroll over mitt eget liv. Alt jeg gjør blir nøye observert og vurdert til en hver tid. Alenetid kan jeg nesten bare drømme om fordi jeg må ha et frimerke klistret til meg til en hver tid. 

Jeg føler meg jo frisk, og har gjort det lenge nå? likevel blir jeg behandlet som syk, sprettet inne på skjermet avdeling. Jeg har blitt tvangsmedisinert, holdt fast, og lagt i belter. Jeg er traumatisert for livet. Likevel så er det verste med dette, tapet av kontroll. Jeg er en kontrollfreak og selvstendig til tusen, så at noen andre kommer inn og bestemmer? det er det som er den virkelige prøvelsen for meg… Uansett hvor godt jeg forbereder meg til en samtale så opplever jeg at folk har bestemt seg på forhånd. Dette er utrolig sårt fordi jeg prøver virkelig her, og jeg jobber knallhardt for å beholde roen.

Det jeg fryktet aller mest har allerede skjedd, så jeg har ikke noe mer å flykte fra. Jeg har bevist før at jeg er til å stole på, så man må snart gi meg en sjans igjen.

Frihet har alltid vært viktig for meg, men er nå, om mulig blitt enda viktigere… Jeg gleder meg til å ikke bli observert og vurdert hele tiden. Jeg gleder meg til å styre min egen hverdag igjen, til å leve livet mitt akkurat slik jeg ønsker. Til å gå ute alene, til turer i parken, til å være med venner, og ikke minst til å bestemme over meg selv ? det skal bli så bra!

Jeg er redd nå. Livredd for at alle medisinene skal fjerne det gode i meg og livet mitt. Men, jeg er nødt til å gjøre som de sier hvis ikke kommer jeg aldri ut herfra.

Det er vanskelig å forstå at man på toppen også trenger hjelp. At man må bremses fordi man har det for bra. Dette gir ikke mening for meg. Har jeg det ikke egentlig bra? Jeg kjenner jo meg selv best, og jeg føler meg bra. Kan jeg ikke stole på det?

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse

JEG ER BARE ET MENNESKE

Under kommer et utdrag fra min personlige dagbok. På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.

8.4.2015

Etter en svært ubehagelig telefonsamtale med en av sykepleierene på sykehuset bestemte jeg meg til slutt for å reise tilbake dit. Valget sto mellom å møte opp der selv, eller bli hentet av politiet. Det valget var ganske enkelt. 

“Eline, du skulle hatt injeksjon i forrige uke, så i dag kl.1430 kommer det inn noen som setter den på deg.” Og det var da helvete begynte. Planen min var å gjemme meg på toalettet i god tid i forveien, men det rakk jeg aldri. Kl.1410 kom det, ikke bare 1, men 4 pleiere inn. Pulsen min har aldri før steget så fort. Jeg var livredd. Tanken på å få sprøytet et giftstoff inn i meg som ble værende i 4 uker har vært totalt uaktuell… “Nå har du valget Eline. Enten setter vi den sprøyta nå, rolig, ellers så må vi tilkalle flere.” Det skulle vise seg at med “flere” mente de visst hele jævla personalet. Jeg har aldri før følt meg så liten og redd. ” Vi vil bare ditt eget beste, og du behøver medisin.” Ikke faen. Jeg trenger det ikke, og jeg kommer aldri til å gå med på det. Tvangsvedtak eller ei. Det er jo bare et stykke papir. Ikke visste jeg at jeg skulle bli båret med makt til en seng. Selv om jeg sparket og slo aldri så hard, så var de tilsammen mye sterkere enn meg. Jeg tror jeg telte 7-8 stykker som satt over meg og holdt meg fast. En av pleierne kneppet opp buksene mine, og en annen satte injeksjonen, resten holdt meg dønn fast. Det er det verste jeg noensinne har opplevd.

Etter dette ble jeg veldig urolig, og det eneste jeg ville var å komme meg vekk. Noe jeg bare kunne drømme om. De fortsatte å holde meg, og jeg ble mer og mer desperat. Til slutt endte dette med at jeg ble lagt i belter. Noe jeg trodde man hadde sluttet med på 1800-tallet. Jeg har aldri før kjempet så hardt for å komme meg vekk. Pleierne brukte rå makt. Jeg kjente ett og ett ben ble spent fast, så armene, så livet. “Dette er for ditt eget beste”, sa de. Følelsen jeg hadde inni meg kan ikke beskrives med ord. En av legene kom inn. Fordi jeg var så urolig ble to sprøyter til satt. Jeg vet ikke hva det var en gang. Klokken var 1515 da de spente meg fast. Kl.2230 slapp de meg løs. Det er over 7 timer det. Så gikk det ikke mer enn en halv time før jeg ble spent fast igjen. Denne gangen for hele natten. Den verste natten i mitt liv. Idag føler jeg meg totalt mørbanket, og jeg er full av blåmerker. 

Nå er denne hendelsen over 1 og 1/2 år siden, og jeg kan fortsatt si at det er det aller verste jeg har vært med på. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan å legge noen i belter med rå makt skal være til “pasientens beste”! Jeg er traumatisert for livet. Og, jeg er overbevist om at denne situasjonen kunne vært løst på en annen måte. Hva skjedde med dialogen?! At leger, spesialistsykepleiere og psykiatriske sykepleiere tilsammen kan komme fram til en slik løsning er mer enn skremmende. Det er hårreisende… Det spiller ingen rolle hvordan jeg oppførte meg. Det spiller ingen rolle hva slags diagnose jeg har. Dette burde ikke ha skjedd. Jeg er bare et menneske…

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #tvang #psykiatriblogg #personlig

DET ER PÅ TIDE Å FJERNE TABUET

Jeg har blitt fortalt at med min diagnose er det ikke sikkert jeg kan bo alene uten tilsyn. Jeg har blitt fortalt at med min diagnose må jeg ha medisiner kanskje resten av livet.
Jeg har over 10 tvangsinnleggelser bak meg, har fått ørten forskjellig tvangsvedtak i fleisen, og kjent på kroppen hva tvang betyr i praksis. 
Vi lever i 2016, og det er på tide at det blir gjort noen grep. Vi kan ikke ha det slik at beltelegging og tvangsmedisinering blir utveien når det er snakk om å gi nødvendig helsehjelp. 
Så hvorfor deler jeg det her? Vi kommer ingen vei dersom det legges lokk på den tøffe realiteten. Dersom noe skal skje er vi nødt til å åpne oss. Psykiske lidelser er like vanlig som for eksempel pollenallergi, og det er på tide å fjerne tabuet rundt det.
Jeg kan dele dette idag fordi jeg endelig kan si at jeg har det bra. Med god hjelp fra venner og familie, har jeg klart å komme meg videre. Til dere vil jeg si tusen takk. Dere vet hvem dere er.

 

#psykiatri #helse