MØTET MED STATSMINISTEREN

Telefonen min ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg lot være og svare. Ett ubesvart anrop. Jeg må innrømme at jeg, som alltid, ble veldig nysgjerrig. Faktisk ble jeg så nysgjerrig at jeg trosset telefonskrekken min. Jeg ringte opp igjen.

Ja god dag, du har kommet til statsministerens kontor.

Hei, det er Eline.. Ehm, jeg så jeg hadde et tapt anrop fra dette nummeret.

Å Herregud. Enten er dette en utrolig dårlig og altfor tidlig aprilspøk, eller så er det alvor, tenkte jeg. 

Ja hei. Er det Eline Skår?

Jeg kremtet og svarte forsiktig ja.

Det er du som skrev innlegget i Dagsavisen om tvang i psykisk helsevern fredag 4.november?

Ja, svarte jeg, like forsiktig denne gangen.

Vi ringer deg på vegne av statsministeren, som har lest innlegget ditt. Vi ønsker nå å invitere deg til en konferanse i regi av helse- og omsorgsdepartementet. Kunne du tenke deg å delta?

Jeg tror jeg brukte noen ekstra sekunder på å repetere i hodet mitt hva som nettopp hadde blitt sagt før jeg ga vedkommende det klareste ja’et jeg noen gang har gitt noen. Hadde de sett ansiktsuttrykket mitt under denne telefonsamtalen så hadde de mest sannsynlig trukket tilbake invitasjonen.

Mitt høyeste ønske var at innlegget mitt skulle nå ut til rette fagfolk. Leger, sykepleiere og psykiatere. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det jeg skrev skulle nå ut til selveste statsministeren.

Tenk at for litt siden var jeg tvangsinnlagt på grunn av en psykose. Og nå, et par måneder senere, skulle jeg sitte i et toppmøte med statsministeren og helse- og omsorgsministeren. Noen linjer jeg skrev på en kafe for kort tid tilbake har nå ført til at jeg får sitte i et møte med noen av landets mektigste politikere. Tenk at noen har gitt linjene mine en verdi. Tenk at noen er interessert i mine innspill. Jeg kunne ikke vært mer stolt. Jeg kunne ikke vært mer ydmyk. Dette er virkelig stor.

7.november fikk jeg invitasjonen. 15.november var datoen for møtet. Etter mine matematiske beregninger hadde jeg da 8 dager til forberede meg på. 8 dager på å finne roen. 8 dager til å øve på faste håndtrykk. Mest sannsynlig 8 dager uten søvn. Jeg var så spent at jeg omtrent vibrerte. Jeg hadde konstant svette hender. I den tilstanden tenkte jeg at jeg umulig kom til å få sove, og jeg så for meg at jeg, på grunn av det, mest sannsynlig kom til å møte opp kav psykotisk. Jeg så for meg at det hele ville ende i en ny innleggelse. Men det gjorde det ikke. Så fort antrekket var klart, og det faste håndtrykket var øvd inn, roet jeg meg. Jeg fikk sove.

Jeg har vært i en del møter i mitt 25-årige liv, men ingen kan måle seg med dette møtet. Fra den dagen jeg mottok invitasjonen begynte jeg å forestille meg ulike senarioer. Jeg så på gjestelisten at en god del politikere, generalsekretærer og diverse ledere skulle møte. Jeg tenkte mye på hva jeg kunne bidra med i en slik setting. Hovedtema for møtet var kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Det er klart at jeg, med lang erfaring som psykiatrisk pasient, har mange tanker rundt dette. Det jeg var bekymret for var om jeg i det hele tatt ville klare å si noe.

Det som møtte meg da jeg kom fram til regjeringens representasjonsbolig slo pusten ut av meg. Jeg følte meg som askepott som akkurat hadde ankommet slottet, iført fillene sine. Det var så vakkert der inne. Gullborder langs veggene, malerier større enn meg selv, krystaller i taket, og møbler så fine at jeg ikke turte å sitte i de.

Jeg ble stående og fikle med hendene mine en stund. En av vaktene kom bort til meg og sa diskré at de hadde plassert meg ved siden av statsministeren. Bare så jeg skulle være klar over det. Jeg smilte pent og nikket bekreftende. Inni meg bruset alt over. Jeg som trodde jeg hadde klart å finne roen.

Jeg fortsatte å fikle med hendene mine. Jeg flyttet blikket fra utsikten mot slottet ut vinduet, til alle de høye mennene i dress, til de fine møblene, og ned til de svette hendene mine igjen. Så kom en dame bort til meg. Hei, hvem er du? Jeg ble redd, men også glad. Noen snakket til meg. Jeg forklarte hvem jeg var, og hvorfor jeg var der. Plutselig var jeg blitt introdusert for en hel gjeng med fagfolk. Det viste seg at flere visste hvem jeg var. Og jeg som var så redd for å bli stående i et hjørne alene. Det finnes så mange flotte mennesker der ute. Jeg følte meg inkludert, og jeg slappet straks mer av. 

Selve møtet var delt opp i to deler. Første del besto av korte innlegg fra forskjellige folk. Blant annet fra statsministeren og fra helse- og omsorgsministeren. Andre del bestod av å diskutere ulike temaer som var gitt de ulike bordene. Bordet mitt hadde temaet tilbud i psykisk helsevern, og bruk av tvang. Noe som virkelig engasjerer meg.

Jeg var litt redd for at jeg ikke skulle tørre og åpne munnen min. At jeg kom til å si noe dumt, og at alle de andre var så mye smartere enn meg. Min opplevelse ble noe helt annet. Så fort jeg hadde hilst på de andre i gruppen, og diskusjonen var i gang, var det ikke mer enn naturlig at jeg bidrog. Vi snakket om mange ulike problemstillinger innen psykisk helsevern.

Det finnes mye bra tilbud i norsk psykisk helsevern. Når de fungerer er det helt topp, men når det ikke fungerer, kan det derimot være fullstendig katastrofe. Det er sårbare mennesker som skal behandles. Nettopp derfor er det så viktig at vi har en åpen dialog om disse tingene.

Vi snakket om medisinfrie alternativer for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Vi snakket om bruken av tvang. Om å skape bevisstgjøring rundt tvangsbruk, og dermed få til en redusering. Vi snakket om viktigheten av å se hele mennesket. At man skal behandle folk som mennesker, ikke som en diagnose. Psykisk helsehjelp bør være mer enn medisiner, samtaler og symptomdemping. Det bør også være fokus på situasjonen rundt mennesket. Har man et trygt og godt sted å bo? Har man et godt nettverk? Og ikke minst, noe som gir en mestringsfølelse? Opplevelsen av mestring er viktig for oss alle, syk som frisk.

Jeg så flere rundt bordet nikket bekreftende de gangene jeg åpnet munnen. Enkelte noterte til og med. For en følelse. Jeg fikk høre fagfolk snakke om de samme tingene som jeg selv har gått og tenkt så mye på. Ting som virkelig engasjerer meg var nå noe vi hadde til felles. Ideer og innspill som vi kunne drodle videre på. Jeg som var så redd for å bli sett på som en vanskelig og kravstor pasient, jeg var nå en av de.

Graden av engasjement var så stor at man kunne ta og føle på det. Jeg har aldri opplevd lignende. Tiden bare fløy. Jeg er sikker på at at vi kunne sittet der i timevis, kanskje dagevis. Plutselig var møtet over.

Jeg er så glad for jeg at jeg har en iboende nysgjerrighet i meg. En nysgjerrighet som denne gangen trosset telefonskrekken, og som førte til en telefon fra statsministerens kontor. En nysgjerrighet som førte meg til et toppmøte om kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester.

Dette møtet ga meg tro på en bedring. Kanskje til og med på en lite revolusjon.

Foto: Helse- og omsorgsdepartementet (hentet fra www.regjeringen.no)

 

#psykiatri #psykiskhelse #helseogomsorg #politikk #mentalhelse

KJÆRE ELINE

Kjære Eline

Det du skal oppleve i dag er stort. Mest sannsynlig større enn du klarer å ta innover deg. Etter flere år med sykdom kan du i dag markere tilfriskningen med et besøk i statsministerboligen. Det du skal oppleve i dag vil komme til å bety mye for deg. Og på sikt, kanskje for mange andre også. Du skal sitte i et møte med politikere, ledere, eksperter, fagfolk, og selveste Statsministeren. Dere skal diskutere tilbudene i helse- og omsorgstjenester, og det er derfor du er der.

Kjære Eline. Ikke la deg skremme av dette. Nervøsiteten du kjenner på nå er et tegn på at du lever. Det er et tegn på at du er ydmyk for en stor hendelse i ditt liv. Det betyr at du klarer å være her og nå. At du omfavner øyeblikket. Ikke være redd. Nyt det. De er tross alt bare mennesker de og.

Jeg vil minne deg på å suge til deg alle inntrykk i dag. Om nervøsiteten skulle ta overhånd, og du skulle svime av, så ikke bekymre deg så mye for det. Helse- og omsorgsministeren vil være der. Han bør jo vite hva man skal gjøre i slike tilfeller. 

Kjære Eline. Vit at de klamme hendene dine og den raske pulsen du kjenner langt opp i halsen ikke er farlig. Det er bare enda et tegn på at dette er viktig for deg. Det er et tegn på at du gjør noe viktig, og ikke minst riktig. Du har jobbet hardt for å komme dit du er nå. Minn deg sel på at det er en grunn for at akkurat du ble invitert.

Ja vel så er den hvite blusen du planla å ha på deg krøllete, ja vel så har du svetteperler på overleppen. Det er ikke det som betyr noe denne dagen. Jeg ber deg Eline, pust med magen og minn deg selv på at du er god nok bare ved å være deg.

Kjære Eline. Vit at din stemme betyr like mye som alle andres. Husk på at du, for en tid tilbake hadde mistet ordene, men at du nå har tatt de tilbake. Jeg vil minne deg på bruke de for alt de er verdt. Du betyr noe. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #politikk #helseogomsorg

JEG EIER SYKDOMMEN MIN

Jeg har i lang tid vært styrt. Jeg har vært styrt av sterke ideer. Ideer om at jeg måtte finne et viktig svar på noe uforklarlig der ute i verden et sted. Det som fagfolk ville kalt vrangforestillinger. Jeg har vært styrt av stemmer fra veggen. Stemmer som har befalt meg om å gjøre ting. Det fagfolk ville kalt hørselshallusinose. Jeg har vært styrt av mine fargede, lysende hender, også kalt psykotisk symptomer. Jeg har vært styrt av en berg-og-dal-bane av sterke følelser. Humøret har svingt opp og ned i sterkere grad enn hva jeg har klart å håndtere. Dette kalles ofte affektive symptomer.

Legger man alle disse symptomene sammen får man det som i diagnosesystemet kalles en schizoaffektiv lidelse. Det høres kanskje skremmende ut, men jeg lar meg ikke skremme så lett. Jeg har med tiden forstått at denne betegnelsen, selve diagnosen, er ment mer som en forklaring på en tilstand, enn som en skremmende sykdom.

Jeg har vært styrt i lang tid. Styrt av symptomer, styrt av sykdom. På mange måter har sykdommen eid meg. Det er det slutt på. Selv om jeg fremdeles har diagnosen schizoaffektiv lidelse, føler jeg at det i dag er jeg som eier sykdommen, ikke omvendt. Jeg eier sykdommen min.

Jeg har sagt før at jeg er ikke schizoaffektiv, jeg har en schizoaffektiv lidelse. Forskjellen her er stor. Jeg er ikke en diagnose på to ben. Jeg er et menneske med en sårbarhet, akkurat som alle andre mennesker.

Noen mennesker kan være spesielt sårbare for å få en type sykdom, andre mennesker kan være sårbare for å få en annen sykdom. De aller fleste mennesker har en eller annen skavank. Enkelte skavanker er mindre eller større enn andre. Det feiler oss alle et eller annet. Det er det bare å konstatere med en gang. Ingen av oss er perfekte. 

Dessverre har jeg inntrykk av at det er lettere å være åpen om ting som diabetes, epilepsi eller leddgikt, enn om de mer alvorlige psykiske lidelsene. Vi har kommet et godt stykke på vei, men det er fremdeles en lang vei igjen. Mitt ønske er å være med på å gjøre den veien litt enklere. Jeg skal hvertfall gjøre det jeg kan.

Jeg får ofte spørsmål fra folk om hvorfor jeg har brukt så lang tid på studiene. Mitt standardsvar har vært at det er på grunn av sykdom. Det er veldig mange som da blir nysgjerrige og som spør hva slags sykdom jeg har. Når jeg da velger å svare ærlig, at det er på grunn av en psykisk lidelse, blir det fort stille og folk spør ikke mer. Det er egentlig helt greit. Men jeg tenker at mye handler om at man kanskje vet for lite, og at man er redd for å gjøre vondt verre. Mye handler nok også dessverre om at psykiske lidelser fremdeles er tabubelagt.

Når jeg sier at jeg i dag eier sykdommen min så ligger det mer i det enn at jeg ikke lenger er styrt på samme måte som før. Med det mener jeg at jeg ikke lenger er et offer for et stort og uforklarlig fenomen. Nå vet jeg så mye mer. Jeg vet mer om lidelsen. Jeg vet mer om sårbarheten min. Jeg vet hvilke forholdsregler jeg må ta, hva jeg må være forsiktig med, og hva jeg må passe meg for. Det er faktisk jeg som styrer skuta.

Kanskje skriver jeg dette fordi jeg er i en god periode nå, og fordi det derfor er lettere å ha dette fokuset. Det er mulig. Men da tillater jeg meg selv å føle på styrken jeg har nå, og så lenge den måtte vare framover. Og skulle det snu, noe som selvfølgelig kan skje, så er jeg sikker på at jeg er bedre rustet til å takle det som måtte komme nå enn jeg var tidligere.

Jeg har mer erfaring. Jeg vet mer om hva som funker. Jeg vet hvertfall hva som ikke funker. Jeg har et fantastisk hjelpeapparat i ryggen. Og jeg tror faktisk jeg vil være i stand til å kunne ta mot denne hjelpen dersom det skulle være nødvendig. Vi trenger alle mennesker hjelp i ny og ne. Det er det ingen tvil om. Man er ikke mindre sterk selv om man tar i mot hjelp, tvert i mot. 

Det viser styrke og innsikt. Og det er svært verdifullt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #schizoaffektivlidelse #psykose

OMSORG I PSYKIATRIEN

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som det å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og man handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 25 år gamle liv.

Jeg har tidligere fokusert en del på negative erfaringer jeg har gjort meg i psykiatrien, så nå tenkte jeg derfor å få fram litt av de positive. Det er nemlig en del av de óg. Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Det har kanskje vært litt vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det svært mye jeg er takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner. At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned ved siden av meg. Vi sa ikke mye, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg at er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbringt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde, hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min. Det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reise meg opp og kledde på meg. 

Jeg gikk ut i fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp. Jeg la merke til at det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde lyset på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet fram og tilbake. “Hurra for deg som fyller ditt år…” Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med en gave fra en av mine medpasienter. Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. 

En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil vel kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Det virket hvertfall slik. Hvis det var tilfellet så fungerte det til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag. Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. I tillegg til å vise en grunnleggende form for omsorg bør man også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med? Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal tross alt ut igjen en gang. I utdanningen min, sosialt arbeid, har vi mye fokus på personen i situasjonen. Viktigheten av å se alle faktorene i situasjonen rundt personen kan ikke undervurderes. Alt henger sammen på et vis. Alt påvirker.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være. Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg, som pasient, til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende – Bruk tid på å trygge oss pasienter. Vi trenger det. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv. 

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #omsorg #psykiskhelsevern

RØMNINGSSEKKEN

De siste par årene har jeg konstant vært i en slags rømningsmodus. Jeg har alltid vært klar. Jeg har vært klar for å rømme. Klar for å stikke av. Kanskje ville jeg rømme fra egne følelser, kanskje ville jeg rømme til noe som var større en meg selv. Jeg har hatt en rømningssekk. Den har stått på rommet mitt, klar til bruk om jeg skulle være i behov av den. Og det har jeg vært, så mange ganger.

Jeg har alltid vært klar. Enten det har vært for å rømme for en dag eller to til en av mine nærmeste. Eller det har vært for å reise til steder som Kristiansand, Bergen, Trondhjem, eller til Stockholm, på jakt etter lysende hender. På jakt etter et svar. Jeg har alltid vært klar for å rømme.

Rømningssekken har inneholdt det mest nødvendige. Toalettsaker, ekstra skift, ekstra sko, og litt mat.

Jeg har ikke følt meg hjemme noen plass. Uansett hvor jeg har flyktet har jeg kjent på en rastløshet uten like. Jeg måtte holde pusten, for det gjorde vondt å puste. Jeg har lenge vært på jakt etter et svar, og jeg har vært på jakt etter en indre ro. Jeg har reist rundt omkring uten å komme nærmere noe svar.

Jo mer jeg reiste, jo lenger unna kom jeg en indre ro. Jeg gjorde meg rett og slett mer urolig. Men jeg måtte reise. Den indre roen jeg så intenst var på jakt etter fant jeg ikke noen plass. Ikke en gang i det stedet jeg kalte mitt hjem følte jeg meg som hjemme. Alt virket så fremmed. Dette har vært vanskelig for meg.

Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører hjemme en plass. Vi trenger å føle tilhørighet og tilknytning til et sted. Vi trenger et sted vi kan slappe av og bare være oss selv. Jeg er ingen unntak. Derfor var det veldig krevende å ikke kunne falle til ro noen plass.

I etterkant har jeg tenkt at det kanskje ikke er så rart at jeg aldri helt fant roen. Det er ikke så rart at jeg ikke følte meg som hjemme i mitt eget hjem. De siste årene har jeg nesten vært mer på sykehus enn jeg har vært hjemme. Det er klart at det kan ha hatt en kraftig innvirkning på hvordan jeg hadde det inni meg.

Når jeg først fikk “fri” brukte jeg tiden enten på Oslo S, på Gardermoen, eller et eller annet sted i verden på jakt etter en større mening. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke følte meg som hjemme i mitt eget hjem. De gangene jeg faktisk dro hjem var det enten for å sjekke posten, for å hente passet mitt, eller for å skrive ut billetter til nye destinasjoner.

Mye har skjedd siden min siste innleggelse. Jeg har klart å komme meg videre. Med god hjelp fra nære venner, familie, og en stødig behandler er jeg nå på et sted i livet hvor jeg føler meg komfortabel. Jeg har jobbet hardt med meg selv. Jeg har innarbeidet gode rutiner i hverdagen. Men kanskje viktigst av alt – jeg har lært meg å åpne meg. Dette har ført til at nye dører har åpnet seg for meg den siste tiden. Det er jeg så ufattelig takknemlig for. Jeg ser ting på en helt annerledes måte i dag enn jeg gjorde før. Det er resultatet av hardt arbeid jeg selv har utført, men med god støtte på veien. Jeg gleder meg til å se hva tiden fremover vil bringe.

Jeg er glad for at jeg i dag kan si at rømningssekken min nå står tom. Jeg vet godt hvor den står. Jeg vet godt at jeg kan bruke den. Men jeg har ikke lenger behov for den. Jeg har kommet til et punkt hvor fokuset handler mer om å leve her og nå. Jeg har ikke lenger et behov for å flykte. Jeg tror ikke lenger at jeg har et oppdrag ute i verden som bare jeg kan utføre. Jeg trenger ikke lenger å være alle andre steder. Jeg trenger ikke lenger å jakte.

Jeg er endelig hjemme. Jeg kan puste igjen. Og det føles så godt, så godt. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose

KJÆRE ALLE SAMMEN

Jeg har vært litt i tvil om jeg skulle dele dette, men jeg velger nå å gjøre det. Disse linjene sier svært mye om kontrastene jeg, og de rundt meg, har måttet leve med. Disse linjene inneholder kanskje den mørkeste dalen i mitt liv. Jeg var overbevist om at eneste utvei var å gjøre slutt på det hele. Jeg valgte derfor å skrive et brev til mine nærmeste.

Kjære alle sammen

Jeg tenkte det var greit jeg ga fra meg noen ord til dere. Det siste jeg vil nå er at dere skal sitte igjen med spørsmål, eventuelt føle noen form for skyld for det jeg nå har gjort. For det er nemlig jeg, og kun jeg, som har ansvar for dette. Det er bare jeg som har tatt dette valget. Det at jeg ikke ønsket å være en del av dette livet lenger er noe som har ligget i tankene mine over lang tid – periodevis sterkere enn ellers.

Mange vil nok kalle valget mitt både egoistisk og utenksomt. Og kanskje er det det. Men jeg har vel stort sett i mitt liv vært alt annet enn egoistisk. Store deler av mitt liv har jeg brukt på å vise hensyn til andre. Jeg har vært redd for å såre andre, redd for ikke å være bra nok, og jeg har vært redd for å være til bry. Den siste tiden har jeg tenkt på at jeg nå ville gjøre dette for meg selv, egoistisk eller ei. Jeg håper at dere med tiden vil forstå og respektere mitt valg.

Jeg ville finne en måte å dø på som ikke var veldig smertefull, slik at dere slipper å tenke på om jeg følte noen fysisk smerte på forhånd.

Fysisk smerte har jeg vel aldri vært noe særlig redd for, jeg tror jeg har hatt en høy smerteterskel. Psykisk smerte derimot har vist seg at ikke er min styrke. Jeg vet at jeg har taklet en del motgang, men det har da alle andre mennesker og. Jeg er ikke noe spesiell på den måten. For noen mennesker føles det rett og slett ikke riktig å leve. Dette gjelder da også meg.

Jeg har forsøkt, og det må dere tro meg på. Jeg har forsøkt på mange forskjellige måter å finne sinnsro, finne en måte jeg kan forholde meg til denne verdenen på. Det har jeg da ikke klart. Men jeg ser ikke det som noe nederlag. 

Mens jeg skriver dette kan jeg faktisk kjenne på en lettelse. En lettelse over at smerten hos meg snart vil være over.

Det er mange rundt meg som har vært utrolig gode med meg. Fantastisk flotte mennesker som har gitt meg mye i mitt liv. Mennesker som har fått meg til å le, til å føle trygghet, til å finne troen på meg selv, mennesker som har vært der for meg uansett. Tusen takk for det. Dere vet hvem dere er. 

Jeg vet med meg selv at det vondeste for meg er å se at de jeg er glad i har det vondt på en eller annen måte. Jeg håper jo at dere er glad i meg, og at dere ikke ønsker jeg skal ha det vondt. Når dere leser dette har jeg det ikke vondt lenger.

Så vil jeg bare ha sagt det at jeg ikke ønsker noen begravelse. Dere må gjerne kremere meg, men ingen sørgestund eller lignende. Kanskje dere heller kunne dratt på en Susanne Sundfør konsert sammen og bestilt alle billettene i mitt navn, det ville vært kult. Så er dere selvfølgelig klar over mitt ønske om å donere vekk organene mine dersom det skulle være mulig. Dette er viktig.

Sånn aller sist så vil jeg bare nevne at det jeg måtte eie av verdier (eller en student har kanskje ikke så mye å skryte av, men dere skjønner hva jeg mener) ønsker jeg at skal deles mellom mine aller nærmeste. Det er viktig at husleien for meg blir prioritert i første omgang. 

Ta vare på dere selv. Lev livet. Ha det gøy. Spis sjokolade. Glad i dere.

Eline

Mye har skjedd siden den gangen jeg skrev disse linjene. Gudskjelov. På denne tiden var jeg så langt nede i kjelleren man kan komme. Jeg var fryktelig selvsentrert. Jeg var så opptatt av min egen smerte at ingenting annet betydde noe.

Siden den gang har jeg kjent på hvor mye jeg elsker livet. Jeg har kjent på en intens lykke over å være tilstede blant mennesker jeg bryr meg så uendelig mye om.

Siden den gang har jeg hatt flere maniske episoder, noe som betyr at jeg virkelig har kjent på ytterkantene dette livet kan by på.

Siden den gang har jeg vært psykotisk flere ganger. Jeg har vært overbevist om at jeg har hatt magiske evner.

Siden den gang har jeg fått hjelp. Masse hjelp.

Siden den gang har jeg tatt tilbake livet mitt.

Jeg deler dette med dere fordi jeg ønsker å få fram at det finnes håp. Ting blir bedre. Og det finnes hjelp å få. Både blant venner og familie, og blant profesjonelle. Det er jeg et levende bevis på. Snakk med de rundt dere om hvordan dere faktisk har det. Livet er for kort til å late som. Det å ha et ønske om å dø er det mange som kjenner på en eller flere ganger i løpet av livet. Det er ikke farlig i snakke om, men det kan være farlig hvis man lar være å snakke om det. Ta i mot hjelp og støtte fra de rundt, for det vil bli bedre. Kanskje kan det ta litt tid, men tro meg – det er verdt å vente på.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse

HAR SYKEHUSOPPHOLDENE HJULPET MEG?

Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden. Syns du at sykehusoppholdene dine har hjulpet deg? Dette er jo et ja-nei-spørsmål. Men det er et spørsmål som for meg blir helt umulig å svare bare ja eller nei på. Så enkelt og samtidig så vanskelig å svare på.

Likevel syns jeg spørsmålet var interessant fordi det satte i gang en heftig refleksjon hos meg. Mest sannsynlig kunne jeg skrevet en helt bok om temaet, men jeg skal forsøke å komme frem til et svar uten en hel bok.

For meg har det nesten uten unntak vært tvang involvert. Politiet har hentet meg, jeg har blitt holdt fast, jeg har blitt tvangsmedisinert for å roe meg, det har vært låste dører, og jeg har havnet på skjermet avdeling. Det har blitt iverksatt større og mindre tvangstiltak for å få kontroll på meg og sykdommen min.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det har vært å påføre meg all den tvangen. Jeg tviler ikke på at det ble gjort i beste mening, men jeg har traumer jeg enda sliter med på grunn av dette. Med disse erfaringene i mente er det vanskelig å si at innleggelser har vært en klar god løsning. Jeg tror ikke det finnes noe klart svar på hva man bør gjøre. Men jeg tror at det finnes gode mennesker i hjelpeapparatet som har gjort alt i sin makt for å hjelpe meg.

Problemet i mitt tilfellet er at jeg ikke selv har hatt en opplevelse av å være syk. Jeg har ikke selv sett at jeg behøver hjelp. Da kan det være svært vanskelig å akseptere en sykehustilværelse. Det har ofte blitt nevnt, og jeg har lest det i papirene mine, at jeg har manglet sykdomsinnsikt. Det stemmer nok ganske bra, og det har bydd på problemer. Det har gjort det vanskelig for meg å samarbeide. Det har gjort det vanskelig for meg å ta i mot hjelp, og det sier seg selv at det gir et ganske dårlig grunnlag for videre behandling. Noe som gjorde at innleggelsene mine ofte har blitt svært langvarige.

Blant mine mange innleggelser har jeg 1 frivillig innleggelse bak meg. Det var som en helt annen verden. Dørene var åpne, jeg fikk selv velge medisiner, jeg fikk være mye utenfor sykehuset, og ikke minst fikk jeg være med på å bestemme en del av behandlingen. Dette var veldig bra. På dette tidspunktet hadde jeg en helt annen opplevelse av å være syk, og jeg forsto selv at jeg var i behov av hjelp.

Opplegget for tvangsinnleggelse og frivillig innleggelse opplever jeg å være veldig forskjellige. Når man er under tvang er min opplevelse at man nesten ikke får bestemme noen ting. Man blir hørt, absolutt, men til syvende og sist så er det behandlerne som bestemmer. For meg har det blitt mer som en kamp om frihet enn en behandlingssituasjon. En ganske strevsom og ensom kamp.

Jeg har vært på flere forskjellige avdelinger og ulike poster. Det som slår meg er at det er svært store forskjeller på selve miljøet. Mye avhenger nok av de andre pasientene som også er lagt inn der, og mye handler nok om måten de ansatte jobber på. Jeg har opplevd mye positive ting, men også en del negative.

Når det gjelder opplegget på de ulike avdelingene har jeg sett at det er en del som går igjen. Blant annet ukeplanene, måten dagene er strukturert på, diverse aktiviteter osv. Jeg har erfart at opplegget ofte ligner på hverandre på de ulike avdelingene. Men at måten det blir utført på ofte kan være forskjellig.

Syns jeg at sykehusoppholdene har hjulpet meg?

Svaret på det er ja. Det har absolutt hjulpet meg. Det har hjulpet meg på mange måter. Tvang eller frivillig. Det har vært nødvendig. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for sykehusoppholdene.

Men… det kommer et men. Jeg tror jeg kunne hatt en litt annen opplevelse av det. Jeg tror selve opplevelsen kunne vært bedre om jeg selv kunne fått bestemme mer. Det å ta ansvar for sitt eget liv, og selv bestemme måten å leve på tror jeg er verdier som står høyt hos de aller fleste mennesker. Jeg tror opplevelsen kunne vært bedre om varigheten på innleggelsene ikke var så fryktelig lang.

Det å tilbringe nesten mer tid på sykehus enn ute i det fri gjør noe med en. Det er det ingen tvil om. Faren for å bli institusjonalisert er absolutt til stede. Man skal jo tilbake igjen til det vanlige livet etterhvert. Det er viktig å ta vare på den normale tilværelsen også. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus #innleggelse #tvang

NÅR UNNSKYLD IKKE HOLDER

Selv ikke lyden av min egen mormors gråt fikk meg til å slutte.

Jeg måtte reise. Jeg hadde jo lysende hender, og det betydde at jeg måtte reise. Ikke sov jeg, ikke spiste jeg. Jeg vandret rundt på morgenen, på kvelden, som på natten. Og slik holdt jeg det gående. 

Jeg leide bil og bestemte meg for å kjøre rundt for å finne en bestemt person. Kanskje en med lysende hender. Jeg reiste til Kristiansand uten hell. Jeg måtte snu. Jeg tok turen til Trondheim, men måtte snu ved Tynset da jeg oppdaget at jeg ikke hadde tatt med meg et viktig maleri som ville ha stor betydning for ferden videre. Jeg tok flyet til Stockholm, men fant ingen med lysende hender der heller. 

Det betydde ingenting at familie og nære venner var bekymret. Jeg måtte adlyde stemmene fra veggen. Jeg hadde et oppdrag, og det var det som betydde noe. Ingenting annet. 

Jeg stoppet ikke før noen stoppet meg. Tvangsinnlagt for ørtende gang. Fratatt førerkortet, fratatt friheten, og ikke minst tvangsmedisinert. For meg var det fullstendig katastrofe. Jeg hadde ikke tid til dette. Hvordan skulle det da gå med oppdraget mitt? Oppdraget som jeg hadde lagt så mye tid og krefter ned i. 

Fortvilet ringt jeg rundt til mine nærmeste. Jeg tror aldri jeg har grått så mye som jeg gjorde da. Det var ingen som forstod meg. Det var ingen som kunne fjerne smerten min. Jeg kommer aldri til å glemme desperasjonen min. For alt handlet jo om meg, gjorde det ikke?

Jeg vet nå at jeg har vært egoistisk. Man kan bli fryktelig selvopptatt av å være syk. Jeg har rett og slett ikke evnet å se de rundt meg. Jeg har ikke hørt deres bekymring. Jeg har vært helt oppi mitt eget hode. Jeg hadde et oppdrag som handlet om meg og om mine behov. Jeg var i min egen verden. En verden som ikke rommet andre eller andres meninger.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å se sin egen datter kaste bort livet sitt på en vrangforestilling. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er, for en venn, å være vitne til slike berg-og-dal-baner. Jeg var umulig å nå fram til. Det ser jeg nå.

Dette er jeg oppriktig lei meg for. Jeg tror jeg skal tatovere et sted på kroppen at jeg skal bruke resten av livet mitt til å gjøre opp for meg. For måten mine aller, aller nærmeste har stilt opp på gjør at ord blir fattige. Selv om ordet unnskyld er et svært fint og viktig ord, så ser jeg at det i denne sammenhengen ikke holder.

Jeg håper de rundt meg en dag vil tilgi meg. Jeg har ikke ment noe vondt med noen ting.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang #pårørende

FORHOLDET MELLOM PASIENT OG BEHANDLER

Jeg har lyst til å rette fokuset på relasjonen mellom pasient og behandler. Nettopp fordi denne relasjonen har vært, og fremdeles er, så viktig for meg. Og fordi jeg vet den er viktig for veldig mange andre i systemet. 

Det første jeg tenker på når det gjelder denne relasjonen er at det eksisterer en svært skjev maktbalanse. Det er alltid behandleren som sitter med mest makt. Makt til å styre samtalen, makt til å fatte vedtak. Det er også derfor det er behandleren som sitter med mye av ansvaret.

Det andre jeg tenker på med denne relasjonen er de forventninger som knyttes opp mot møtet med en behandler. Jeg tenker det ligger litt i ordet behandler. Man forventer å få behandling i en eller annen form. Man forventer at en behandler skal være utstyrt med et knippe verktøy. Verktøy som kommunikative ferdigheter, tålmodighet, og en god porsjon med empati. Man forventer å bli sett så vel som å bli hørt.

I tillegg til disse forventningene så har man kanskje ønsker for hvordan ting skal bli. Hvertfall så har jeg det. Jeg ønsker å bli behandlet som et medmenneske, ikke bare som en pasient. Jeg kan kjenne på et ønske om å bli likt, kanskje til og med å føle meg spesiell. Og jeg tror at jeg, i likhet med veldig mange andre, har et ønske om å få til en god relasjon.

Det er ingen tvil om at en god relasjon er viktig for å å til en god behandling. Og en god relasjon kommer ikke av seg selv. Den behøver tid. Tid tror jeg er et viktig nøkkelord. I mitt tilfelle har jeg fått det.

I begynnelsen husker jeg at jeg var veldig opptatt av hva behandler tenkte om meg, og jeg husker jeg tenkte jeg måtte si ting som gjorde at hun likte meg. På et tidspunkt var jeg overbevist om at hun også kunne lese tankene mine, og prøvde derfor alt jeg kunne og tenke snille, kloke tanker da vi var i samme rom. Dette var strevsomt, og noe sier meg at det ikke helt fungerte etter planen. Behandlere har jo ikke overnaturlige krefter. Det vet jeg i dag. 

Et annet nøkkelord for denne relasjonen er tillit. Jeg bruker lang tid tid på å stole på folk. Det å skulle åpne seg for en totalt fremmed person er noe som for meg, og kanskje for mange andre, virker svært skremmende. Men litt av poenget med å gå i behandling er jo nettopp å åpne seg. Derfor er det viktig at det blir brukt tid på bygging av tillit i starten. Det ble det i mitt tilfelle. Når jeg også ble klar over den bindende taushetsplikten, og jeg klarte å stole på den, gjorde det ting lettere. 

Jeg husker veldig godt en av de første samtalene jeg hadde med min behandler. Fram til denne samtalen hadde vi brukt mest tid på å fokusere på meg. Hvorfor jeg var der, hvordan situasjonen min så ut, hva vi skulle fokusere på framover osv. Men så kom timen som for meg ble et slags vendepunkt. Behandleren min sa at hun gjerne ville bruke litt tid på å snakke om seg selv, og lurte på om jeg ville høre på. Selvfølgelig ville jeg det. Hun fortalte om ting som gjorde henne menneskelig. Ting som gjorde at jeg så på henne med litt mindre ærefrykt.

Jeg tror behandleren min gjorde noe veldig klokt her. Som jeg nevnte er maktbalansen i denne relasjonen skjev, uansett hvordan man vrir og vender på det. Det kan ofte føles litt unaturlig og bare skulle sitte og fortelle om seg selv. Det kan fort bli en enveisgreie og kanskje føles litt unaturlig. For min del var det så utrolig godt å kunne snu litt på situasjonen. Ikke at jeg skulle behandle behandleren min, men at også jeg kunne lytte. Lytte til ting som handlet om noen andre enn meg. 

Som pasient kan man fort havne i en slags rolle hvor alt handler om en selv. Kanskje kan man bli litt egoistisk for alt fokuset er på en selv. Nettopp derfor tenker jeg at det er viktig å utvide horisonten litt.

For meg har det også betydd mye at behandler har vært mobil. Etter alle opplevelsene jeg har hatt med å være tvangsinnlagt kan det noen ganger være vanskelig for meg å skulle reise opp til sykehuset for samtaler der, mye på grunn av assosiasjonene jeg får. Det at jeg kan treffe behandler andre steder for samtaler er noe jeg setter veldig stor pris på.

Jeg nevnte også et behov for å føle seg spesiell. Og da tenker jeg ikke på spesiell som i alvorlig syk. Jeg tenker på spesiell som et menneske. Jeg har hatt et sterkt behov for å føle meg sett.

Når behandler har valgt å gå litt utenom retningslinjene, når behandler har gått litt ut av rollen som behandler og gjort noe utenom det vanlige, da har jeg følt meg spesiell. Det kunne være å bruke litt ekstra tid på samtalen, sende en sms utenom arbeidstiden, eller å gi en klem. Dette er eksempler på ting som har betydd mye for meg. Helt enkle, kanskje banale ting. Men det er ting som har hatt stor betydning, og som har fått meg til å tenke at jeg er verdt å bruke tid og krefter på. Og kanskje viktigst av alt – det har fått meg til å tenke at jeg er mer enn bare en sykdom. Man vil jo gjerne at folk skal behandle en bra fordi de genuint bryr seg, ikke bare fordi de får betalt for det. Den forskjellige måten å behandle mennesker på er noe man raskt plukker opp, og som kan påvirke videre behandling.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det er å tre ut av den profesjonelle, formelle rollen. Noen kan kanskje tenke at det kan ødelegge for behandlingen. Men for min del har en litt mer uformell stil betydd veldig mye.

Ikke misforstå meg, det skal ikke være noen tvil om hvem som er behandler og hvem som er pasient, men det er så viktig at vi ikke glemmer å være medmennesker også. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #behandling #relasjoner

TVANGENS ULIKE SIDER

Jeg har hatt mye fokus på min opplevelse av tvang. Fokus på mine erfaringer med tvungent psykisk helsevern, og på episoder med mye maktbruk. Jeg har kanskje vist tvangen fra en kald side. Jeg har ikke fokusert så mye på de helsefremmende sidene ved bruk av tvang. Heller ikke har jeg hatt så mye fokus på de reglene og rammene helsepersonellet er under. For de er også underlagt en type tvang.

Det er ikke selve tvangen jeg har problemer med, det er måten tvangen blir utført på. Dette er ting jeg tenker å belyse litt mer nå. 

Formålet med selve tvangen er å beskytte pasienten, samfunnet rundt, eller begge deler. Tvang er på mange måter lik beskyttelse. Mange mennesker med psykiske lidelser ser ikke selv at de er syke, og de ønsker ikke hjelp. Jeg har selv vært en av de. Da kan tvangen være en forutsetning for å kunne hjelpe. Samfunnet har en plikt til å hjelpe de som er alvorlig syke og som ikke ser dette selv. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man kanskje unngå å havne i en slags krisetilstand.

Jeg lurer ofte på hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for at noen grep inn og fikk meg lagt inn. Jeg hadde kanskje vært skånt for en del ubehagelig opplevelser, men mest sannsynlig hadde jeg vel vært i et eller annet land på jakt etter andre med lysende hender. Det er en skummel tanke.

Jeg vet selv at i de periodene jeg har vært syk så har jeg også generelt blitt veldig ambivalent. Skal jeg ta medisiner eller skal jeg ikke? Skal jeg snakke med behandler eller ikke? Skal jeg sove eller ikke? Det å ta valg kan oppleves veldig utfordrende. For min del handlet disse utfordringene om at jeg hadde så mye annet som foregikk oppe i hodet mitt. Det var så mye som tok fokuset vekk fra min egen helse. På den måten kan tvang være til hjelp. Man slipper å ta alle disse valgene, for de blir tatt for deg. Man slipper å bruke energi og krefter på å veie for og i mot. Profesjonelle kommer inn i bildet og overtar ansvaret. Det er liten tvil om at det i mitt tilfelle har vært nødvendig.

Mange pasienter som blir underlagt tvang opplever å bli veldig redde. Jeg har hørt andre snakke om hvor redde de har vært, og jeg vet selv hvor redd jeg har vært. Når det ikke finnes andre muligheter enn å bruke tvang blir det ekstremt viktig å bruke tid. At man beroliger pasienten, og informerer om hva som skjer og hvorfor det skjer er vesentlig for å få til et samarbeid. For mye handler om samarbeid.

Jeg har nok opplevd tvang som en alt for trang pologenser som har blitt tredd hardt ned over hodet mitt, og som har strammet seg veldig rundt halsen min. Jeg har hatt en følelse av å bli kvalt. Ofte uten forklaring fra de som sto bak. Men jeg har også opplevd tvang som en myk, stor ullgenser. En ullgenser som har varmet og beskyttet meg fra forholdene rundt. De gangene har også helsepersonell rundt meg vært flinke til å bruke tid på å informere meg om hvorfor ulike tiltak ble iverksatt.

I min tid under psykisk helsevern har jeg ofte hatt en opplevelse av at jeg har måttet tilpasse meg. Jeg har måttet tilpasse meg behandlere og alle de ulike reglene. Jeg har måttet tilpasse meg et system. Det jeg ikke har tenkt så mye på er at helsepersonell må gjøre akkurat det samme. Helsepersonell er også presset inn i et system. De har regelverk med strenge rammer å følge, de har retningslinjer og behandlingsplaner de må forholde seg til.

Å være bundet til et system er nok også utfordrende for helsepersonell. Kanskje har man lyst til å gjøre så uendelig mye mer, men strekker ikke til på grunn av ting som for eksempel dokumentasjonsplikt eller rapportmøter. Jeg lurer noen ganger på om disse forholdene begrenser muligheten til å tilpasse behandlingen for hvert enkelt individ. 

Noen ganger kan praktiske forhold bli mer begrensende enn en sykdom i seg selv. Dette er noe jeg ikke tenkte på som innlagt, men som jeg har tenkt en del på i etterkant.

Tvang skal alltid være siste utvei. På tross av utfordringene man kan møte på når man er nødt til å utøve tvang tenker jeg at man alltid har et personlig ansvar. Alle som en. Alle har et personlig ansvar for å sørge for at tvangen blir utført på en mest mulig skånsom måte. Det tenker jeg bør være hovedfokuset uansett hvilke rammer man opplever å være under. Å være skånsom og utføre tvang på en forsvarlig måte er noe jeg tenker man bør får til uansett når man jobber innenfor psykisk helsevern. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det er fordi dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den blir utført på. Opplevelsen pasienten sitter igjen med i etterkant betyr alt.

Tvang kan utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg overkjørt, kvalt og i verste fall misbrukt. Tvang kan også utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg sett, hørt, og ikke minst beskyttet. Jeg har opplevd begge måtene, og jeg vet hvor stor betydning det får for videre samarbeid.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang