VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

I dag er verdensdagen for psykisk helse. En stor og viktig dag for meg, og for mange andre. Egentlig en viktig dag for alle mennesker. Det er en viktig dag fordi den markerer noe som er felles for alle mennesker, nemlig at vi alle har en psykisk helse. Denne dagen retter lyset på åpenhet rundt psykisk helse, og er med på å bryte ned noen av de tabuene som finnes. Dette er bra. 

I år var likevel første gangen jeg var med på noen arrangementer knyttet opp mot psykisk helse. Jeg startet dagen min tidlig på Nasjonalteateret. Organisasjonen Mental helse hadde i samarbeid med Verdensdagen for psykisk helse et arrangement hvor åpenhetsprisen skulle deles ut. Det skulle også være en samtale mellom blant annet statsminister Erna Solberg og psykologen Peder Kjøs. 

Jeg var en av de aller første som møtte opp i frykt av å ikke få plass. Dessuten syns jeg det var litt skummelt å dra helt alene, og tenkte jeg ville ha litt tid på meg til å akklimatisere meg. Det ble delt ut kaffe og frokost, og de fleste hadde et godt smil om munnen. Jeg slappet straks mer av. Vi ble ringt inn i salen og kunne sette oss ned. Jeg var spent, hadde sommerfugler i magen. Men jeg følte meg hjemme. Dette er jo noe som jeg i aller høyeste grad kan relatere til. Dette er noe jeg kan engasjere meg i.

Det ble snakket pent om fremgangen i åpenhet om psykisk helse, og det ble gitt gode eksempler på at vi i dag har kommet et godt stykke på vei. Det ble også snakket om viktigheten av individuell tilpasning, at man ikke kan følge en bestemt mal fordi det tross alt er mennesker man skal hjelpe. Jeg tror den som klappet høyest i salen var meg. Med hodet høyt hevet, en rak rygg, og et godt smil forlot jeg statsministeren og Nasjonalteateret. På vei til dagens andre arrangement måtte jeg ringe mormoren min for å dele gleden jeg kjente på.

Det neste som sto på agendaen min var et seminar på litteraturhuset. Tittelen på sminaret lød slik: finnes det verdighet i tvangen? En problemstilling som taler veldig sterkt til meg. Jeg hadde på forhånd forsikret meg om at ingen av spesialistene som tidligere har bestemt over meg skulle holde innlegg. Det ville rett og slett bli for tøft å sitte og høre på de. På tross av at jeg hadde gjort min research kjente jeg på noe som kunne ligne angst. På vei til litteraturhuset kjente jeg at jeg fikk klamme hender og en stadig økende puls. Hva om noen av legene, psykologene eller sykepleierne som hadde jobbet med meg også skulle dit for å høre på? Hva om de så meg der? Tanken på det gjorde meg fryktelig nervøs. Og det får meg til å tenke at jeg fremdeles har litt problemer i forhold til de ulike tvangsepisodene som har skjedd. Jeg hadde en indre dialog. Jeg sa til meg selv at dersom jeg møter på noen av de ansatte så har de jo alle en policy som går ut på at de ikke kan hilse på meg med mindre jeg hilser på de. Men de ville jo uansett ha sett meg. Og hva ville de da tenke om meg?

Uansett hvilke magiske evner jeg har opplevd å ha tidligere så har jeg aldri hatt en evnen som stopper andre mennesker i å tenke. Jeg prøvde å tenke at det på en måte bare var fint dersom ansatte jeg hadde kjennskap til kom. Det ville jo bare vist at de engasjerer seg for et svært viktig tema. Den tanken hjalp litt.

Jeg trakk pusten dypt og gikk inn i salen på litteraturhuset. Selvfølgelig var jeg en av de første som kom hit også. Jeg fant meg en stol helt nærme utgangsdøren, bare sånn for sikkerhetsskyld. Sakte men sikkert fylte salen seg opp. Jeg holdt et godt øye med hvem som kom og hvem som gikk. Faktisk hadde jeg full oversikt fra der jeg satt. Og til min store overraskelse var det ingen kjente å se. 

De klamme hendene mine var ikke fult så klamme lenger, skuldrene min senket seg, og jeg følte meg klar for det som nå skulle skje. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg hadde sett for meg på forhånd, men jeg var tydeligvis ikke mentalt forberedt.

Helt i starten fikk vi en fantastisk flott innledning som fremhevet at det nå jobbes for å redusere bruken av tvang. En innledning som fokuserte på tidlig innsats og på forebygging i psykiatrien. Det ble også fokusert på måten man blir møtt på som pasient, og at dette kanskje er det aller viktigste fokuset. Hjertet mitt dunket skikkelig fort, jeg kjente det bruste i blodårene mine. Dette engasjerer meg jo så voldsomt. Endelig var det noen som satte ord på de tingene jeg så ofte går og tenker på.

Så kom det en jurist som snakket om tvang, verdighet og menneskerettigheter. Han var opptatt av at når menneskerettigheter skaper balanse, så blir tvangen verdig. Han kom med eksempler på bruk av tvang og på bruk av mekaniske tvangsmidler. Jeg kjente jeg krympet meg litt, da dette var ubehagelig å høre på. Så kom juristen med flere eksempler på tvangsvedtak man kan fatte. Han snakket om tvangsmedisinering, bruk av beroligende legemidler, om fastholdning, skjerming, og om bruk av belter. Jeg har opplevd de alle.

Juristen sa at bruk av belteseng ut over 6 timer ikke er greit i følge menneskerettighetsdomstolen, og at bruk ut over 24 timer kan straffes. Han gjorde det klart og tydelig at det må fattes vedtak om slik tvangsbruk, og at slike vedtak kan klages på opp til tre nivåer.

De gangene jeg ble lagt i belter var det først for 7 timer, neste gang jeg ble spent fast var det for en hel natt. Det er ikke greit. Ingen fortale meg noen gang at jeg kunne klage på det. Jeg fikk aldri noen unnskyldning. Dette er hendelser som tydelig har satt spor i meg. Spor såpass tydelige at resten av seminaret ble en stor grøt for meg. Juristen fortsatte å snakke, men jeg hørte ingenting lenger. Jeg var så lei meg, og klarte ikke å skjule det. Damen ved siden av meg spurte om det gikk bra med meg. Jeg tørket tårene og ga henne et høflig ja. Men det gikk ikke bra. Noen få minutter senere reiste jeg meg og gikk.

På veien hjem gikk jeg og tenkte på et spørsmål de stilte publikumet i salen. Hvordan kan samfunnet best bruke tvang i helsevesenet?

Jeg tenker at det aller aller viktigste er å bruke tid på å trygge pasienten som opplever tvangen. SNAKK. Bruk tid på dialog. Informer pasienten om hva som skal skje, hvorfor det skjer, og ikke minst hør med pasienten hva han/hun tenker som situasjonen. Like viktig som dialog blir det å vise med kroppsspråket at man er rolig og behersket. Det blir viktig å vise at man har kompetanse til det man gjør, men at man gjør det på en menneskelig måte som gjør at pasienten føler seg ivaretatt.

Nå som jeg sitter trygt hjemme i min egen sofa, og ikke er omgitt av psykologer, jurister eller statsministre, kan jeg fordøye dagens inntrykk. En liten stund i dag følte jeg meg feig. Jeg følte meg feig som gikk ut fra et seminar med et så viktig tema som berører så mange. Jeg følte meg feig fordi jeg ikke klarte å stå i det og holde ut. Jeg følte meg feig som hadde grått over noen ord som dro meg tilbake til hendelser med mye tvangsbruk. En liten stund glemte jeg nesten følelsene jeg hadde da jeg satt på Nasjonalteateret og hørte på statsministeren snakke om åpenhet rundt psykisk helse. For da følte jeg jo på glede, engasjement, til og med stolthet. 

Jeg har lært mer om psykisk helse i dag enn jeg har gjort et helt liv. Mye på grunn av mine egne reaksjoner. Jeg har sett så mange flotte mennesker engasjere seg for en viktig sak. Hvorfor skal jeg da la en uttalelse, en kommentar om tvang, la meg føle meg slik? Jeg nekter å la enkelte hendelser holde meg nede mer. Det er kanskje noe jeg må minne meg selv på daglig, men jeg skal gjøre det. Og blir jeg i tvil skal jeg spole tilbake til minuttene på salen på Nasjonalteateret og følelsene jeg hadde der. Og funker ikke det så har jeg en flott mormor som kan minne meg på det hele.

Sånn helt til slutt. En liten oppfordring. Ta vare på hverandre. Hver og en av oss er unike og verdifulle. Vi trenger hverandre. Spør hverandre om hvordan dere har det, og svar ærlig når du selv blir spurt.

 

#verdensdagenforpsykiskhelse #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #tvang

 

KONFIRMANTEN

Når man har sittet i utallige møter med behandlere, leger, spesialister og psykologer, så begynner man å gå rimelig lei til slutt. Man går lei samtalerommet, man går lei de kjedelige bildene som henger på veggene, og man går lei behandlerne. Man begynner kanskje å gjette seg fram til spørsmålene som kommer, og man kjenner igjen de ulike behandlingsmetodene. Noen ganger syns jeg det var direkte kjedelig. 

Under innleggelsene mine har jeg ofte opplevd at behandlere har blitt skiftet ut. Et skifte som er like spennende for hver gang. Hva slags personlighet møter jeg på nå? Er vedkommende snill? Streng? Eller kanskje slem? Jeg har møtt så mange forskjellige typer i behandlingsapparatet. Jeg pleier å si at jeg er veldig dårlig på å huske navn, men ekstremt god på å huske fjes. For å gjøre det litt enklere for meg selv valgte jeg å gi diverse behandlere kallenavn. Ikke høyt til de, men stille for meg selv.

Jeg har omtalt en av de som Heksa. Dette kallenavnet fikk hun av svært naturlige årsaker. Hun var i en stilling av høy posisjon, og hadde svært mye makt. Måten hun utøvde makten på gjorde at hun fikk nettopp dette kallenavnet. Heksa var ikke alene om å få et kallenavn. Jeg har også møtt Sporty Spice, Herr Tøffel, Frøken Fyrstikk, Diktatoren og Konfirmanten, bare for å nevne noen. Min erfaring var at dersom jeg ga behandlere kallenavn ble det helle straks mer interessant, og ikke minst litt mindre farlig. Jeg var ofte ganske redd behandlere som hadde stilling med mye makt, og jeg syns derfor det gjorde ting litt enklere å ha ulike kallenavn på de. 

Jeg skal nå fortelle litt om mitt møte med Konfirmanten.

Konfirmanten så ut som konfirmanter flest gjør. Han så ut til å være en 15 år gammel pubertal gutt. Han strakk seg ikke mer enn ca. 160 cm over bakken, og hadde et ansikt uten noe som helst tegn til skjeggvekst. Han var iført en dress som så ut til å være to størrelser for stor, sikkert så han skulle ha noe å vokse i. I tillegg snakket han som en konfirmant, noe jeg syns var veldig morsomt. Jeg måtte ofte ta meg litt sammen for ikke å le høyt i samtalene. Det hadde tatt seg dårlig ut. Tross alt snakket vi om ganske alvorlige ting.

Selv om jeg var fullstendig klar over at Konfirmanten kanskje hadde like mye makt som Heksa, så var han tross alt bare en konfirmant, og konfirmanter er jo ikke skumle.

I samtalene begynte jeg blant annet å fantasere om hva jeg skulle ha gitt Konfirmanten i konfirmasjonspresang. Jeg tenkte jeg kunne gi han et fint slips, så han kunne se litt mer voksen ut. Men fant vel ut at det ikke ville hjelpe stort mye. Jeg var også inne på tanken på å gi han en sekspakning med Tuborg, for å få han til å løsne opp litt. Men dette ville vel vært totalt uetisk av flere grunner, og dessuten ville det vært ganske vanskelig å få til rent praktisk. Jeg måtte nok finne på noe bedre.

Jeg lurte på hvordan foreldrene hans var, og så får meg at han sikkert hadde en veldig streng mor. Kanskje var han en skikkelig mammadalt. Mest sannsynlig så var han nok det. Jeg lurte på hva Konfirmanten skulle etter jobb. Kanskje skulle han i konfirmasjonsundervisning. Eller kanskje skulle han rett hjem til moren sin for å rydde rommet sitt. Han var sikkert avhengig av ukelønnen sin. 

Disse fantasiene mine førte til at jeg ofte falt litt ut av samtalene. Jeg husker behandlere sa at jeg virket fjern, og de spurte om hva jeg tenkte på. Jeg resonnerte meg frem til at jeg ikke kunne svare helt ærlig på det. Jeg ville jo ikke at personalet skulle få vite at jeg lagde min helt egen verden med fantasipersoner oppe i hodet mitt. Og dette kun for å underholde meg selv. Nei, det ville høyst sannsynlig bli oppfattet som psykotisk, og det forsøkte jeg jo sterkt å unngå.

På et tidspunkt trodde jeg at jeg hadde knekt den psykiatriske koden. Jeg trodde jeg visste hvilke spørsmål som ble stilt, og ikke minst hva jeg burde svare. Det var før jeg møtte Konfirmanten. Konfirmanten skilte seg litt ut blant resten av gjengen. Han stilte spørsmål som jeg aldri hadde sett komme. Hvem er Eline? Var et av de første spørsmålene han stilte meg. Jeg husker jeg ble helt satt ut. Jeg var så vant med å fokusere på sykdom og symptomer. Konfirmanten ba meg skrive ned fem sterke sider jeg hadde til neste gang jeg traff han. Han skulle bare visst hvor lang tid jeg brukte på dette. Jeg var blitt så vant med å omtale med selv som syk, vant til å se etter det negative. Jeg var blitt så vant med å beskrive de svake sidene mine at jeg nesten ikke kom på mine egne styrker.

Det var jo litt rart at jeg skulle la en konfirmant bestemme over meg. Jeg var jo tross alt oppe i 20-årene, og han var bare en konfirmant. At en konfirmant skulle bestemme hvilke medisiner jeg skulle ta, om jeg fikk være alene, og om jeg fikk gå ut av sykehuset eller ei, det var litt vanskelig å venne seg til. Men jeg fant ut at det tross alt føltes bedre enn om Heksa skulle bestemme. For jeg hadde vært under hennes trolldom tidligere, og det var ingen god opplevelse.

Jeg konkluderte etterhvert med at denne Konfirmanten var et friskt pust i en ellers så grå og kjedelig sykehushverdag. Og jeg fortsatte med å lage min egen fantasiverden. Jeg gjør det faktisk enda. Det gir meg pauser. Pauser fra sykdommen, pauser fra vanskeligheter, pauser fra livet. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus

ELINE, DU ER SÅ STILLE

Det er ikke lenger noen hemmelighet at jeg har hatt et tvangsmedisineringsvedtak over en god stund. Jeg har benyttet meg av klageretten og klaget til fylkeslegen gjentatte ganger, men tapt. Dette har virkelig vært tøft for meg.

Jeg har følt meg som en forsøkskanin fordi jeg har fått diverse medikamenter sprøytet inn i kroppen min, og jeg har blitt truet til å ta tabletter oralt med observasjonstid. Formålet har vel vært å fjerne mine psykotiske symptomer.

Jeg ser i dag at tiltakene ble gjort i beste mening. Likevel førte de ofte til svært negative opplevelser. Mye handler nok om måten selve tvangsmedisineringen ble utført på. I tillegg til at jeg har hatt en bunnsolid skepsis til medisiner. Bare det å ta en paracet kan for meg være utfordrende. Den siste medisinen jeg ble satt på skulle også vise seg å være den verste jeg noen gang har fått.

Min lille utflukt til Stockholm på jakt etter lysende hender førte til at jeg raskt ble huket inn til sykehuset igjen. Noe av det første som skjedde der var at en av overlegene ville snakke med meg. Hun sa at jeg kom til å få en injeksjon med en ny type medisin som de ville prøve på meg. Og at det ikke hjalp at jeg ikke ville, den injeksjonen skulle jeg ha uansett. Hun gjorde det klart for meg at dersom jeg gjorde motstand, eventuelt slo eller spyttet på de ansatte, så kom jeg til å bli lagt i belter. Jeg var livredd. Jeg ville ikke ha denne nye medisinen. Jeg husker de måtte bære meg med makt inn på rommet hvor injeksjonen skulle settes. De var mange som holdt meg. Jeg slapp unna beltene denne gangen, men jeg hadde en voldsom reaksjon etter injeksjonen. Mye av dette husker jeg svært lite av, men jeg vet at det ble et skikkelig basketak, og at jeg ikke fikk lov til å forlate rommet på en stund.

Fra å være ei blid og livsglad jente med mye energi tok det ikke mange dagene før ting ble snudd kraftig på hodet. Jeg mistet all energi og sov mye, mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg var stiv i hele kroppen. Når jeg ser tilbake så vil jeg nesten si at jeg var i en slag komatilstand. Jeg klarte ikke følge med i samtaler. Jeg hadde ingenting å bidra med sosialt. Jeg mistet rett og slett interessen for folk rundt meg. Og sist men ikke minst, jeg følte jeg levde et liv som overhodet ikke var verdt å leve. 

Jeg glemmer aldri synet av moren min. Tårene som rant nedover kinnene. Det fortvilte ansiktet. Eline, du er så stille. Si noe da.

Jeg har aldri følt meg så utenfor meg selv som jeg gjorde denne perioden. Jeg hadde seriøse tanker om å gjøre det hele slutt. Ikke bare måtte jeg takle selve tvangsmedisineringen, som var en kamp i seg selv. Jeg måtte også takle det som kom etterpå. Jeg mistet sakte men sikkert de psykotiske symptomene, men jeg mistet også så mye mer.

Midt oppi det hele ble jeg overført til et annet sykehus. Bestillingen fra det forrige sykehuset til det nye var at de skulle fortsette å gi meg samme type medisin, og dersom det ikke fungerte i lengden så skulle man prøve nye medisiner, helt til man fant det som passet best. På det nye sykehuset skjedde det endringer. Jeg fikk en ny lege. Enda en ny lege med nye meninger om meg. Men denne gangen var det en lege som så at jeg var overmedisinert, og som etter noen samtaler, besluttet å ta meg av det meste av medisiner. 

Nå kommer det som er bra, men som jeg også finner litt skremmende. Det gikk kanskje en ukes tid så begynte jeg å komme tilbake til meg selv igjen. Sakte men sikkert begynte ting å løsne opp.

Dette er nå noen måneder siden, og jeg kan med hånd på hjertet si at jeg virkelig har det bra nå. Og da vil jeg bare understreke at jeg har det bra på den “friske måten”. Jeg har lyst til å være med familie og venner igjen, jeg kan følge med i samtaler, og jeg kan lese bøker uten at bokstavene svømmer. Når jeg våkner tidlig på morgenen så gleder jeg meg til å stå opp. Jeg gleder meg til å ta fatt på dagen. Jeg føler meg som meg selv igjen.

Det er klart at dette kan skyldes andre ting enn medisiner, men jeg er overbevist om at det spilte en stor rolle,både fysisk og psykisk. Det å eksperimentere med medisiner kan være skummelt av flere grunner. Det finnes ingen fasit på hvordan hver enkelt vil reagere på en type medisin. Man må vel kanskje prøve seg frem. Men det viktigste er vel at det er et samarbeid mellom pasient og lege. Et samarbeid betyr ikke bare at pasienten gjør som han/hun får beskjed om. Det betyr også at man har en åpen dialog. I mitt tilfelle forsøkte jeg å si fra mange ganger om hvordan jeg opplevde denne medisinen. Jeg sa klart og tydelig i fra om hvor ille jeg følte meg, om stivheten i kroppen, og om de mørke tankene mine. Jeg ble ikke hørt. Det vil si, jeg ble ikke hørt før jeg fikk en ny lege. Poenget mitt er at det er så utrolig viktig å si fra om det man måtte oppleve av plager. Man kan kanskje oppleve og ikke bli tatt seriøst, men man har rett til å bli hørt, og til slutt blir man det.

Ord kan ikke beskrive hvor lettet jeg var over å ha fått en lege som hørte på meg. I stede for kun å lese i journalen min spurte han meg hvordan jeg hadde det. Han spurte meg hva slags behandling jeg ville ha. Han så meg som et menneske, og ikke bare som en psykiatrisk diagnose. Etter flere samtaler fant vi til slutt fram til de medisinene jeg skulle stå på. Vi hadde et samarbeid. Dette er bra. 

For en liten stund siden hadde jeg min siste samtale med denne legen. Vi snakket litt om hvordan ting hadde vært tidligere, og om hvordan ting var nå. Han sa at han hadde en grunnleggende tro på pasientene sine. Det er som regel pasientene som har rett, sa han. Tross alt kjenner vi oss selv best. Han sa også at i mitt tilfelle så var han glad han valgte å stole på meg, fordi jeg nå var et bevis på at jeg hadde rett. Det gjorde så godt å høre dette at jeg hele veien hjem gikk med et smil som strakk seg fra øre til øre. Tenk at noen hadde sånn tro på meg.

Mange sier til meg at jeg ser så godt ut nå. At jeg ser frisk ut. Selv er jeg ganske forsiktig med å si dette til folk. Jeg husker selv perioder hvor jeg har følt meg skikkelig langt nede, men hvor jeg har brukt det lille jeg hadde igjen av energi og krefter på å ta meg sammen. Da fikk jeg ofte høre at jeg så godt ut, at folk kunne se at jeg hadde det bra. Det fikk jeg høre før de i det hele tatt hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det. Og jeg husker det gjorde fryktelig vondt. For det folk så stemte ikke overens med hvordan jeg følte meg inni meg. Man vet aldri hvordan andre har det, derfor tenker jeg man bør være forsiktig med å si noe om dette før man har hørt med den det faktisk gjelder.

I dag får jeg stadig vekk høre av mine nærmeste at det er så godt å se at jeg er meg selv igjen. At de til og med kan høre på stemmen min at jeg har det bra. Det gjør godt å høre. For jeg tar meg ikke sammen. Ingenting er tilgjort. Jeg har det virkelig bra. Det aller viktigste er jo likevel hvordan man selv føler seg, ikke hvordan andre oppfatter at man har det. I dag er jeg glad for at jeg, for første gang på lenge, kan si at jeg virkelig har det bra. Måtte det vare…

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #medisiner

KONSEKVENSER AV TVANGSBRUK I PSYKISK HELSEVERN

Noen kan kanskje oppleve tvang som et betryggende helsetiltak. Det kan for meg være vanskelig å forstå. Jeg er for at folk med psykiske helseutfordringer skal få hjelp. Selvfølgelig. Jeg kan likevel bare snakke ut i fra egne erfaringer, og ut i fra hvordan tvangen har påvirket meg. Det jeg er opptatt av er selve måten tvangen, og hjelpen, blir utført på.

Under kommer noen eksempler på tvangsbruk som jeg har opplevd.

  • Jeg har blitt nektet adgang til toalettet, og har måttet holde meg
  • Jeg har måttet dusje med døren åpen
  • Jeg har vært nødt til å gå på do med en ansatt til stede
  • Jeg har blitt lagt i gulvet og holdt fast der av minst 5 personer i ca. 15 minutter
  • Jeg har blitt lagt i belter, og senere fått trusler om belter dersom jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om
  • Jeg har blitt medisinert mot min egen vilje
  • Jeg har blitt sperret inne på et skjermet rom alene

 

Hvordan dette skulle være med på å hjelpe meg det har jeg ikke noe godt svar på. Jeg vet ikke om spesialistene har det heller. Dette er tiltak som har gjort meg redd, tiltak som jeg opplever at har gjort meg sykere, og det er rett og slett ikke greit. Det trengs en holdningsendring innen psykisk helsevern. Når man er innlagt på tvang i ukesvis, kanskje månedsvis, så settes det selvfølgelig spor.

I dag tar jeg meg stadig vekk i å spørre folk rundt meg om lov til forskjellige ting. Jeg har store problemer med låste dører. Og jeg er veldig redd for å si noe feil i enkelte settinger. Under innleggelsene mine har jeg måttet veie ordene mine nøye før jeg har ytret meg. Ting som blir sagt kan nesten definitivt bli brukt mot deg senere. Dette er skummelt.

Likevel tror jeg den største bivirkningen av å være så lenge i et system er at man etterhvert gjør ting kun for å være en flink pasient. Man lever et liv hvor man gjør ting man har blitt fortalt at man skal gjøre, kun for å holde seg frisk.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjort ting jeg ikke har hatt spesielt lyst til som innlagt. Eline, du bør bli med på denne fellesturen. Kanskje syns du ikke det er gøy, men det er bra for deg og for din psykiske helse. Eller, du bør delta på denne gruppen, studier har bevist at slike tiltak er helsefremmende. Jeg deltok som regel på det jeg fikk beskjed om, det var tross alt beviser på at det skulle være bra for meg. Men var det egentlig det?

Det er klart at for noen, kanskje for mange, så kan enkelte tiltak virke helsefremmende. Og man kan si at man vet noe om hva som fungerer på bakgrunn av studier. Men dette betyr ikke nødvendigvis at det fungerer for alle. Likevel gjorde jeg som jeg fikk beskjed om, ikke som jeg hadde lyst til. Etter min mening må vi streve etter et system som tilpasser seg pasienten, ikke ha et system som pasienten må tilpasse seg etter.

Jeg husker svært godt en gang jeg hadde vært lenge på en akuttpost. Jeg begynte å gå i ett med tapeten. Og jeg tror de ansatte var minst like lei av meg som jeg var av de. Det ble fattet et vedtak om overføring til en langtidsavdeling, noe som for meg var det aller verste som kunne skje. Jeg var så lei av sykehus at jeg nektet å gi meg uten kamp. 

Når det blir fattet vedtak om ulike tvangsvedtak, som for eksempel vedtak om tvangsmidler eller overføring til et nytt sykehus, så er dette noe man kan klage på. I praksis betyr det at du da får utnevnt en advokat, og du får prøvd saken din i kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen er en tilsynsgruppe, bestående av en jurist, en lege, og to andre medlemmer. Et av disse medlemmene skal være pasient eller pårørende. Man kan klage til kontrollkommisjonen muntlig eller skriftlig. Poenget er at man får prøvd ut saken sin hos noen som er helt uavhengige av sykehuset du befinner deg på.

Jeg har ved flere anledninger benyttet meg av klageretten min. Dette er likevel det tilfellet jeg husker spesielt godt. Jeg valgte å klage på overføringsvedtaket.

Etter flere samtaler med advokaten min begynte jeg å føle meg trygg på en del gode motargumenter vi hadde kommet fram til. Jeg følte meg godt forberedt på det vi skulle inn i. Trodde jeg. Det skulle vise seg at jeg var alt annet enn forberedt.

Selve saken skulle foregå i et møterom nede i kjelleren på sykehuset. Jeg husker de klamme hendene mine. Svetteperlene jeg så pent prøvde å tørke vekk fra overleppe før vi gikk inn i rommet. Jeg var så nervøs. Det var så mye som sto på spill. Det føltes faktisk som en helt reell rettssak. Det var det jo også.

Vi satte oss ned rundt noe som er det største bordet jeg har noensinne har sett. Avstanden mellom oss var så stor. Det aller første som skjedde var at kontrollkommisjonen presenterte klagen min. Så var det sykehuset sin tur til å argumentere for sin sak. En av spesialistene jeg tidligere har snakket en del med holdt nå en lang prosedyre om diagnosen min, om hvor syk jeg var, og argumenterte for hvorfor jeg skulle overføres til en langtidsavdeling. Jeg kjente jeg sank lenger og lenger ned i stolen for hvert argument som kom. Ordene var så kalde. Så kyniske. Spesialisten hadde flere eksempler å komme med. En del kjente jeg igjen, selv om jeg opplevde at det ble smurt litt tykt på. Andre eksempler kjente jeg overhodet ikke igjen. På et tidspunkt sa spesialisten følgende: Pasienten har tidligere blitt observert på vei til Sandefjord, iført kun pysjamas. Jeg ble så forferdelig sint. Dette hadde da aldri skjedd. Hvor kom dette fra? Jeg kjente på et raseri uten like, og hadde nok like hvite knoker som snø. Ikke kunne jeg bryte inn å si noe heller. Jeg måtte pent sitte der å høre på. Jeg husker jeg festet blikket på en spiker som var festet på den grå veggen bak kontrollkommisjonen. Jeg ristet forsiktig på hodet mens jeg bet meg hard i leppa.

Spesialisten fortsatte med sine argumenter. Han sa jeg var i behov av mer medisiner, og at jeg trengte å være på en lukket avdeling pga. rømningsfare. En lukket avdeling som var mer vant til slike pasienter som meg. Han sa også at sykehuset mente en overføring til en langtidsavdeling var nødvendig fordi det kunne ta en stund å finne fram til riktige medisiner, og det nettopp derfor var viktig at jeg kom til en plass som hadde både tid og ressurser til dette.

Alt vrengte seg i magen min. Jeg hadde lyst til å kaste opp, og aller helst rette oppkastet mot spesialisten. Men så. Da takker vi for uttalelsen din, nå lurer vi på om advokaten har noen spørsmål til pasienten? Sa lederen av kontrollkommisjonen. Det var min tur. Og jeg som trodde jeg hadde forberedt meg så godt. Dette var jeg overhodet ikke forberedt på. Alle øyene var på meg. Det kjente jeg. Jeg svelget klumpen i halsen og flyttet blikket fra spikeren i veggen til advokaten min. Han spurte meg hva jeg tenkte om denne overføringen. De neste 5 minuttene husker jeg nesten ingen ting av. Juskelappen jeg hadde tatt med meg var blitt helt våt av de svette hendene mine, så jeg måtte pent prøve og huske motargumentene mine selv. Det var mine ord mot spesialisten sine. En psykotisk pasient med lysende hender i pysj, mot en spesialist med lang utdannelse i skjorte og slips. Det var alt annet enn rettferdig. Gudskjelov hadde jeg en svært dyktig advokat som hjalp meg litt på veien. En advokat som husket alt vi hadde snakket om, og som stilte de rette spørsmålene.

Senere i saken fikk kontrollkommisjonen slippe til med sine spørsmål. Først til spesialisten, og så til meg. Jeg husker ikke så mye av denne delen heller. Jeg tror jeg forsvant litt etter innlegget fra sykehuset.

Da vi gikk ut av møterommet fikk jeg et klapp på skulderen av advokaten min, og han sa jeg klarte meg bra. Så veldig bra kan jeg nok ikke ha klart meg, for jeg tapte saken. Jeg var knust. Det ble overføring, og jeg var livredd.

Dette er en god stund siden nå. Mye har skjedd siden den gang. For noen dager siden fikk jeg anledning til å treffe kontrollkommisjonen igjen. Jeg fikk beskjed av behandleren min om at kontrollkommisjonen skulle komme på besøk dagen etter for å snakke med noen pasienter og ansatte om erfaringer med tvang. Det første jeg tenkte var at jeg aldri skulle møte de igjen. Ikke snakk om. Men så tenkte jeg om igjen. Hva om det denne gangen var rom for mine meninger. For mine meninger, mine opplevelser betyr jo faktisk noe.

Jeg tok mot til meg og møtte opp dagen etter. Jeg tok på meg noen av de fineste klærne jeg har, for jeg ville jo se ordentlig ut. Da jeg oppdaget at det var de samme menneskene som tidligere hadde tatt stilling til vedtaket mitt ble jeg skikkelig uvel. Jeg tenkte på alt de visste om meg, og tenkte at de umulig ville ta meg seriøst.

Lederen av kontrollkommisjonen kom bort til meg og sa med en snill, myk stemme at hun syns det var hyggelig å se meg under litt mildere omstendigheter. Jeg sa det samme til henne. For det var tross alt mye som var annerledes nå. Vi satte oss ned på et kontor. Så sa hun noe sånt som dette: I dag vil vi gjerne høre på deg. Vi vil høre om dine erfaringer, og om dine tanker rundt enkelte hendelser. Jeg ble så glad. Endelig kunne jeg bli hørt. Og nå var det ikke en overføring som sto på spill. Nå var poenget at jeg skulle få fram mine meninger, noe jeg har blitt betraktelig bedre på den siste tiden.

Jeg fortalte om episoder hvor tvang hadde blitt brukt, episoder som etter min mening kunne blitt håndtert annerledes. Jeg kom med konkrete eksempler til forbedringer. Jeg merket at de virkelig lyttet til det jeg sa, og det gjorde så godt. De sa det var godt å se meg, ikke minst å høre på meg, fordi forandringen var så stor fra sist gang de møtte meg. De sa også at det jeg nå hadde sagt var svært verdifull informasjon og at de skulle ta det videre. Nå vet jeg jo ikke om de sa dette av høflighets skyld eller om de faktisk mente det, men jeg velger å tro det siste. 

Jeg bet meg spesielt merke i noe lederen av kontrollkommisjonen sa. Hun sa at det aldri var gøy å skulle bestemme over andre. At de syns slike saker var vanskelige. Å ta stilling til slike saker som fører til mer bruk av tvang er ingen enkel jobb. Hun sa at i de tilfeller hvor man går inn med tvang så blir det alltid gjort i beste mening. Det siste har jeg hørt flere ganger tidligere, men aldri helt trodd på det. Henne trodde jeg på.

Jeg tror de aller fleste mennesker er gode. Jeg tror at mennesker har gode intensjoner. Men jeg tror også at mennesker kan gjøre feil. Masse feil. Og jeg tror derfor at det er viktig med rom for slike tilbakemeldinger sånne som meg har å komme med.

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #tvang #mentalhelse

HUMOR, LIKE VIKTIG SOM MEDISINER

De aller fleste har en eller annen form for humor. Selv har jeg vokst opp med mye av det. Jeg vil nesten påstå at jeg har fått galgenhumor inn med morsmelken. Familien min har den evnen at vi kan se det vittige selv i de mørkeste situasjoner. Dette har ført til at jeg alltid har hatt en god dose med selvironi, noe som har reddet meg under mange ulike omstendigheter. Det er ikke alltid det har slått like godt an hos behandlere, men for min egen del har humor vært redningen.

Jeg har følt meg som presidenten av verden. Jeg har følt meg magisk. Med lysende hender har jeg fulgt etter folk på trikken. Etter å ha hørt stemmer fra veggene fikk jeg et oppdrag som førte meg til Stockholm. Dette er ting man bare må kunne le av.

Det er ikke farlig å le. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien, så vi behøver derfor de pausene som humoren gir. En god latter forlenger livet sies det. Jeg tror ikke det er uten grunn. Å bruke humor i en helsefaglig sammenheng kan være en god strategi på å forholde seg til noe som er følelsesmessig vanskelig å takle. Humor kan på mange måter være en viktig ressurs. Det kan bidra til å skape litt avstand til vanskeligheter og samtidig redusere spenninger i situasjoner. Det vet jeg for jeg har selv erfart det.

Jeg husker en av samtalene jeg hadde med behandler rundt den tiden jeg følte meg magisk. Hun var svært bekymret for mine stadig mer fremtredende psykotiske symptomer, og sa hun kom til å få meg lagt inn. Jeg responderte med å si til henne at jeg var overbevist om at hun gjorde dette av sjalusi. At hun rett og slett var misunnelig på meg og mine superkrefter. Denne uttalelsen har skapt mye latter i etterkant.

Ved en innleggelse på en akuttpost for ikke så lenge siden husker jeg veldig godt et rømningsforsøk. Jeg hadde hatt innestatus i et par døgn og skulle endelig få lov til å gå ut en tur i hagen med følge. Følget mitt var en psykologistudent, som jeg hadde et godt forhold til. Men jeg så mitt snitt til å kunne stikke av. 

Psykologistudenten sa på forhånd at vi kun skulle gå i hagen rundt sykehuset, jeg smilte pent og nikket enig. Hun reagerte på at jeg hadde tatt med meg vesken min, men jeg forklarte henne at jeg likte å passe på tingene mine. Det reagerte hun ikke på. 

Vi hadde så vidt kommet til det ene hjørnet av bygget før jeg la på sprang. Jeg kjente hun dro i jakken min og hørte hun ropte at jeg ikke skulle gjøre noe dumt. Jeg rev meg løs og fortsatte å løpe. Jeg kom meg ned til t-bane-stasjonen, men dessverre for min del var det over 5 minutter til t-banen kom. Det ga psykologistudenten nok tid til å varsle de andre, slik at flere kom etter meg. T-banen kom og jeg hoppet på, det samme gjorde personalet fra sykehuset. Hjertepumpa mi løp løpsk. Jeg gikk av på neste stopp, de andre kom etter. Jeg tenkte at nå måtte jeg bare legge på sprang, men før jeg hadde rukket å tenke tanken var det to stykker som tok tak i meg og holdt fast på hver sin side. FOR ET SYN. Jeg ropte at de skulle slippe, men de rikket seg ikke. Så sto vi der da. Jeg hørte de ringte politiet for å få bistand, og tenkte at hele situasjonen var absurd. Tenk på alle menneskene som gikk fordi. Hva kan de ha tenkt?

Denne episoden har skapt mye latter nå i etterkant. Gudskjelov. Jeg har klart å le av det, og de ansatte på sykehuset har klart å le av det. De har til og med fleipet med det. Jasså Eline, tok du deg en luftetur du da? Det er stund siden vi har trent så det var godt med en liten løpetur.

Jeg fikk etterhvert et veldig godt forhold til denne psykologistudenten. Noe av grunnen til det var at hun ikke var redd for å bruke humor. For meg skaper humor trygghet.

Jeg husker jeg skulle ha permisjon en gang hun var på jobb. Hun lurte veldig på hva jeg skulle bruke permisjonen min til. Jeg hadde planer om å drikke meg sørpe full så jeg bare lo høyt uten å si noen ting. Hun ble nysgjerrig og begynte derfor å gjette. Et av forslagene hennes var at jeg skulle ha permisjon for å henge på Oslo S. Det var jo ingen hemmelighet at jeg hadde vært mye på Oslo S for å lete etter lysende hender, så vi lo begge to. Så sa hun noe sånt som dette: Jeg tror egentlig ikke du er syk i det hele tatt, tipper du henger rundt på Oslo S for å selge hasj. Egentlig så er du en superhemmelig dealer som trenger en god dekkhistorie, og det er derfor du er lagt inn her hos oss. Du tjener sikkert fett på å selge hasj, det er derfor du har så fin veske. Sånn som jeg lo av dette. Jeg ler faktisk mens jeg skriver nå. Hun klarte noe veldig fa klarer. Hun tok den kjipe situasjonen min og gjorde det om til noe, som for meg, var hysterisk morsomt. 

Det skal sies at vi på dette tidspunktet hadde rukket å bli godt kjent, og at hun derfor tok en sjans med vitsen sin. Man skal selvfølgelig være forsiktig når det kommer til å gjøre narr av andres sykdom. Men i mitt tilfelle syns jeg det var så utrolig forfriskende å kunne le av situasjonen. 

Jeg har nevnt tidligere at jeg har brukt masse av tid på strikking av luer, bongotrommer, og på synging av Jan Eggum-låter. I tillegg til dette har jeg vært med på noe som heter bildeterapi. Jeg visste lite om hva jeg gikk til, men jeg visste jeg ville blidgjøre behandlerne, og at det derfor var viktig at jeg deltok på flest mulig sykehusaktiviteter.

Bildeterapien startet. Jeg satte med ned på en stol sammen med de andre pasientene, og så at det lå et blankt ark foran meg. Nora Jones var satt på i bakgrunnen. Akkurat passe psykiatrimusikk. Ikke for rockete, ikke for trist, og akkurat passe høyt. 

Velkommen! I denne timen skal dere ikke være redde for noen ting. Her er det rom for alt. Dere kommer til å få en oppgave som dere skal løse i løpet av timen. Her gjelder det å bruke kreativiteten. Dere skal alle lage et bilde, og så skal vi snakke om bildet etterpå. Oppgaven er: mal deg selv, men som et tre.

Jeg husker jeg måtte bite meg selv i leppa for ikke å bryte ut i latter. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne. Det kan godt hende at en god del har nytte av denne typen terapi, men for min del ble det litt sært. Ingen av de andre rundt meg lo, så jeg måtte pent fortsette å bite meg i leppa.

Uansett. Jeg løste oppgaven så godt jeg kunne, for jeg ville jo være en pliktoppfyllende og flink pasient. Jeg holdt meg godt fast i stolen, fortsatt med tennene i leppa, og stirret ut i luften. Slik satt jeg nok de første 10 minuttene. Så oppdaget jeg alle grønnfargene som lå på bordet (på dette tidspunktet hadde jeg et sykelig forhold til fargen grønn). Under ser dere resultatet mitt. Jeg husker jeg var så stolt. Greit nok, så ligner det kanskje ikke så mye på meg, men det er da hvertfall et tre. Og det er grønt. Jeg løste oppgaven på min måte.

Dette er også en situasjon som jeg har ledd mye av i etterkant. Jeg mener ikke å gjøre narr av alternativ psykiatrisk behandling, for det er noe vi trenger mer av. Men jeg valgte å se humoren i situasjonen. Håper ikke jeg har støtt noen.

En annen episode jeg husker svært godt fant sted på en langtidsavdeling. På dette tidspunktet hadde jeg vært lagt inn i ca. 2 måneder, så jeg begynte å bli rimelig lei. Permisjonene var blitt innskrenket, så jeg tilbragte mye av tiden inne på avdelingen. Det var rett og slett en ganske trist tid for meg.

Under et av morgenmøtene jeg deltok på ble det informert om at det skulle være en høstfest på sykehuset. Dette sykehuset hadde en tradisjon for å arrangere en fest for hver årstid. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle se for meg, men oppi hodet mitt var det noe som ikke helt stemte med kombinasjonen fest og sykehus.

Det er klart at dette helt sikkert var et tiltak de ansatte iverksatte for å gjøre noe hyggelig for oss pasienter, men jeg var ikke i noen særlig feststemning, og jeg så ikke noen grunn til å feire noe som helst sammen med de ansatte på sykehuset.

Jeg husker jeg fortalte dette til en ansatt som spurte meg om jeg hadde tenkt til å gå. Jeg kommer aldri til å glemme responsen hans. Han visste jeg var glad i musikk og festivaler, og sa derfor at jeg skulle se for meg denne festen som en slags festival. Han kalte det psykiatrifestivalen, og forklarte at i stede for alkohol så får vi medisiner, og at i stede for ordentlige band så stiller sykepleierne med musikk, sang og dans. Han klarte å få meg til å le. For første gang på flere uker så lo jeg skikkelig. Og det gjorde så ufattelig godt.

Jeg dro på denne psykiatrifestivalen. Mest sannsynlig kunne jeg skrevet en egen bok om den kvelden der. Det var så mye som ikke stemte. Der satt jeg, mellom pasienter og pleiere. Jeg hørte sykepleierne synge og spille gitar. De samme sykepleierne som tidligere både hadde tvangsmedisinert meg og lagt meg i belter. Og nå satt vi altså her i noe som skulle være et festlig lag. Det ble servert flott grillmat, og det var til og med tente lys på bordene. Lokalet var flott dekorert med pynt jeg selv hadde vært med på å lage. Et lite øyeblikk glemte jeg faktisk hvor jeg var. Men jeg ble rask minnet på det igjen da klokken bikket 21 og det var tid for utdeling av kveldsmedisiner.

På en merkelig og skrudd måte så var dette hyggelig. Kanskje ikke terningkast 6, men absolutt et avbrekk i en ellers så strevsom hverdag. Det var en interessant og annerledes festival. En festival jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kommer heller aldri til å glemme pleieren som fikk meg til å le igjen.

Humor kan i mange tilfeller fungere som en sikkerhetsventil hvis trykket blir for stort, og det kan bidra til bedre kommunikasjon mellom pasient og pleier/behandler. Humor er ikke farlig. Humor skaper trygghet, og det er et viktig virkemiddel for å få folk til å slappe av. Når vi ler utløser kroppen endorfiner, som er kroppens eget lykkehormon. Jeg tror faktisk humor er like viktig som medisiner.

Så til dere som leser dette – le litt da vel. Og vil dere ikke le av dere selv, så kan dere le litt av meg.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #humor

PSYKIATRIKULTUREN

Du vet den følelsen du hadde første skoledag. Usikkerheten som sprer seg i kroppen. Hvordan ser jeg ut? Hvor skal jeg sette meg? Hva tenker de andre om meg? Vel, litt sånn var mitt første møte med et psykiatrisk sykehus.

Som psykiatrisk pasient finnes det, i likhet med på skolen, en rekke regler for hvordan man skal te seg. Regler om å gå rundt anstendig påkledd, regler for besøk, regler for telefonbruk, forbud mot fotografering, forbud mot rusmidler, taushetsplikt osv.

Det vise seg for eksempel at enkelte pasienter hadde faste plasser på avdelingen, og dersom du befant deg på en av disse plassene – da kunne du enten risikere å få et blikk som kunne drepe eller eventuelt bli skjelt ut. Jeg husker en gang jeg opplevde sistnevnte. Jeg stod litt lenge foran kaffen en gang, jeg var usikker på om jeg skulle ha melk i eller ei. Dette resulterte i at jeg fikk en lang reprimande og trusler om politet fra en av mine medpasienter. 

Jeg lurte aldri på om jeg skulle ha melk i kaffen igjen.

Jeg fant også ut at det var bestemte temaer man ikke fikk lov til å snakke om. Som for eksempel medisiner, sykdom, erfaringer med psykiatrien osv. Jeg brant meg der et par ganger. Slikt snakker vi ikke om her. 

Jeg husker jeg tenkte men hva skal jeg snakke om da? Med tiden lærte jeg meg sikkert hundre forskjellige måter å snakke om været på, noe som har reddet meg ved flere anledninger. Det snakkes mye om været i Norge generelt, men på avdelingen ble dette mer enn et enkelt samtaleemne. Det ble en slags trygghet.

På avdelingene jeg har vært på er det ukeplaner man føler. Under ser dere et eksempel.

Jeg skal ikke utdype ukeplanen i detalj. Men det jeg kan si er at ukeplanen hadde behøvd en heftig oppgradering. Jeg husker at jeg, under en av mine innleggelser, lagde meg min egen ukeplan. En drømmeukeplan. Jeg førte opp ting som yoga, shopping og vinsmaking. Tenk da, hvor fint hadde ikke det vært?

I stedet har jeg brukt utallige timer på morgentrim, jeg har sittet i ring og sunget gamle låter av Jan Eggum, slått på bongotrommer, spilt yatzy, og ikke minst (favoritten til sykepleierne) strikket. Jeg har ikke tall på hvor mange luer jeg strikket i 2014. “Psykiatrilua” ble årets julegave til samtlige familiemedlemmer den julen. Beklager det.

Når man er lagt inn på sykehus, det å være somatisk eller psykiatrisk, så er man i en svært sårbar situasjon. På de avdelingene jeg har vært på har det vært plass til ca. 10 stykker. Vi mennesker er jo sosiale vesener, og det er derfor normalt at man blir kjent med noen på veien.

I en god stund gikk jeg rundt og var redd for de andre pasientene. Da jeg sluttet med det innså jeg at de var, i likhet med meg, helt normale mennesker. Mennesker som også hadde havnet i en kjip situasjon.

Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske personligheter opp igjennom innleggelsene mine. Mennesker jeg ikke ville blitt kjent med ellers. Jeg har møtt helt spesielle mennesker jeg aldri kommer til å glemme. Mennesker med ulike diagnoser, og med ulike personligheter. Mennesker som har vært, og som fortsatt er en stor inspirasjon for meg.

En annen regel som eksisterer på sykehuset er at man ikke får lov til å gi hverandre ting, og man skal helst ikke utveksle telefonnumre. Denne regelen blir selvfølgelig brutt i ny og ne. Som pasient kan man lett havne i en slags passiv rolle. En rolle hvor man kun er til for å motta tjenester fra helsevesenet. Derfor gjør det godt å bryte regelen om å gi bort ting en gang i blant. Over ser dere et kort jeg fikk av en helt enestående dame. Hun har en veldig spesiell plass i hjertet mitt.

Det er klart at i en slik setting blir man kjent på godt og vondt. Man ler sammen, gråter sammen, man spiser sammen, ser på tv sammen, man er med på forskjellige grupper sammen, og man sover under samme tak. Man kan se på det som en litt ekstrem versjon av en folkehøyskole. Forskjellen er bare at det er folk i hvite frakker der, og at i stede for boller og brus så serveres det en del medisiner og sprøytespisser.

Etterhvert som tiden gikk var det flere fenomener jeg begynte å kjenne igjen med psykiatrikulturen. Jeg begynte å skjønne når det var trygt å sitte på fellesstuen, og jeg forstod når jeg måtte gjemme meg på rommet.

Dersom én pasient først begynte å skrike, sparke eller slå i vegger, ja da kunne du nesten banne på at det smittet over på de andre, og at noen mest sannsynlig fulgte opp med en annen utagerende handling. For eksempel knuse et glass. Et bisart bevis på at vi mennesker er flokkdyr, og at vi blir påvirket av hverandre.

Er det noe jeg har lært av psykiatrien og av psykiatrikulturen så er det at jeg er svært tilpasningsdyktig. Det er utrolig hva man kan klare og venne seg til. Og jeg har vært i en del merkelige situasjoner de siste årene.

Man venner seg til å bli observert og vurdert til en hver tid. Man venner seg til å ha øyne på seg konstant. Man venner seg til å sitte i grupper å dele sine innerste følelser.

Man venner seg til og med til å synge gamle Jan Eggum-låter.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #kultur

PSYKIATEREN SOM SA UNNSKYLD

Det nærmet seg slutten på en av mine innleggelser. Jeg hadde mye permisjon fra sykehuset, men hadde uteblitt fra avtaler i en ukes tid. Jeg hadde nesten ikke sovet, og enkelte symptomer begynte å bli mer fremtredende igjen. Jeg var redd for hvilke tiltak som kunne settes i gang pga. det. Jeg har nemlig tidligere erfart at permisjoner har blitt dratt inn, og at utskrivelser har blitt utsatt. Derfor valgte jeg å unngå eventuelle ubehageligheter så lenge jeg bare kunne. Taktikken min fungerte bra, helt til det kom to personale på døren min hjemme for å hente meg tilbake til sykehuset.

Jeg var så nervøs på veien tilbake. Dessuten hadde hendene mine begynt å lyse igjen, noe jeg var livredd for at skulle ødelegge for meg.

Da vi kom tilbake til sykehuset var det rett i samtale. Til stede var en lis-lege (lege i spesialisering), en sykepleier, psykiateren min, og meg. Jeg følte meg så liten. Alle hadde noe å si om meg. Den med sterkest meninger var psykiateren min.

“Hvorfor har du ikke kommet tilbake til avtalene? Hvorfor har du ikke tatt telefonen? Hvorfor virker du så fjern nå? Det har blitt registrert at du har mer fremtredende symptomer. Du har lang latenstid, du snakker usammenhengende, og du har hallusinoser. Kan du forklare dette for oss?”

Jeg kunne overhodet ikke forklare meg. Var ikke dette spørsmål som psykiateren selv burde ha svar på? Jeg kjente klumpen i halsen bli større og større. Jeg kjempet hardt i mot for ikke å gråte. Jeg ville ikke unne de det synet.

“Hvordan tenker du at du skal klare å fullføre skolen? Hvordan tenker du at du skal klare å kunne bo hjemme? Og hvordan tror du nettverket ditt vil forholde seg til deg når du går rundt med en lysende hånd? Det er jo helt sprøtt. Jeg tror ikke det kommer til å holde. Folk kommer til å trekke seg unna deg.”

Hvor kom alle disse spørsmålene og påstandene fra? Var dette en slags grusom taktikk for å knekke meg? Jeg ble helt stum, klarte ikke si noen ting. Dessuten er 3 mot 1 ganske feigt spør du meg. For det var slik jeg følte at det var. Det var de mot meg.

Da møtet var over fikk jeg overraskende nok lov til å reise hjem igjen, under forutsetning at jeg møtte opp dagen etter til avtalt tid. Selv om alt talte i mot at jeg skulle gjøre det, så gjorde jeg det likevel. Klar for nok en skyllebøtte dukket jeg opp på sykehuset. Det som da skjedde overrasket meg stort.

Psykiateren min kom inn i samtalerommet og gav meg noe som så ut som et halvhjertet smil. Så kom han bort til meg å strakk ut hånden. Jeg gjorde det samme. Så tok han godt tak i hånden min og sa et ord jeg aldri kommer til å glemme. Han sa unnskyld. Et ord jeg ikke har hørt hverken før eller etter i psykiatrien. Han sa han hadde tenkt mye på gårsdagen, og at han hadde innsett at han var litt krass. Han sa at hadde han snakket slik til sine egne barn så hadde de kjeftet på han, for slik gikk det ikke an å snakke til noen. Han sa han var lei seg for det.

Dette er den eneste gangen jeg har fått en unnskyldning fra noen i helsevesenet. En unnskyldning som betydde så uendelig mye. Tenk hvis flere kunne gjort som han gjorde.

Vi er alle bare mennesker. Leger, pasienter, psykiatere, pårørende osv. – alle er bare mennesker. Og mennesker gjør feil. Det som skiller for mennesker fra for eksempel dyr er språket. Språket gjør oss mennesker helt unike. Det gjør oss i stand til å rette opp feil. Det gjør oss i stand til å gjøre noe så enkelt som å si ordet unnskyld. Et ord som kan bety så mye.

Ordet i seg selv fjerner ikke en handling, men for min egen del så kan det gjøre det lettere å akseptere skaden som har skjedd. For jeg kan tilgi.

I samtalene som fulgte hadde jeg et helt annet syn på denne psykiateren. Han var ikke lenger en stor skummel ulv. Han var blitt et menneske. Et menneske jeg var litt mindre redd for. Tenk så mye et enkelt ord kan bety. Jeg har ikke hørt om noen som har tatt skade av å vise litt mer ydmykhet. Jeg tror man kan vinne så ufattelig mye på det. Det viser styrke å innrømme at man har tatt feil.

Det viser styrke å si unnskyld. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse 

PROSJEKT – BLI UMANISK

Egentlig så hadde jeg en ganske smart taktikk. På avdelingen våknet jeg som regel alltid mellom 3 og 4, og var i full gang med aktiviteter fra da. Da prosjektet “bli u-manisk” startet husker jeg at jeg lå i sengen lys våken i flere timer, men latet som jeg sov. Det gjorde jeg så nattevaktene kunne rapportere videre at jeg hadde god og stabil søvn.

I samtaler fortalte jeg at jeg hadde begynt med “mindfullness” (fordi alle, og da mener jeg alle med psykiatriske briller, elsker mindfullness), og at jeg var opptatt av å leve mest mulig her å nå, at jeg hadde funnet en indre ro. Dette fortalte jeg mens jeg i mitt stille sinn planla hvordan jeg kunne skjule mest mulig aktiviteter resten av dagen.

Jeg begynte å spytte ut medisinene mine, gjemte de rundt omkring, eller kastet de opp etter inntak. Men sa i samtaler at jeg ikke hadde noe problemer med medisiner. Jeg måtte jo være et geni?! Dette fungerte strålende, helt fram til neste blodprøve.

Jeg fortsatte å strikke luer til den store gullmedaljen, og fortalte hvor mye jeg likte det. På innsiden kastet jeg opp litt for hver maske jeg strikket.

På dette tidspunktet var jeg svært opphengt i farger, da særlig fargen grønn. Selv om jeg konstant drev å telte grønne ting, og hadde grønne hender, så forstod jeg at det at det var noe jeg ikke måtte si høyt i prosjektet bli u-manisk.

Jeg hadde også hvilestunder midt på dagen for å kunne roe meg ned. Jeg fortalte i samtaler at jeg satte pris på litt ro og at jeg som regel lå på sengen og hvilte. Det jeg egentlig gjorde var at jeg kjørte et heftig bokseprogram fra youtube. Det var min hvilestund.

Jeg begynte å delta mer på avdelingen sin ukeplan, og var med på alt fra morgenmøter, til hobbyrommet, pusterommet, og fokusgruppen. Jeg kjente jeg mistet et par hjerneceller for hver gang jeg gjorde det. Men igjen, prosjekt bli u-manisk handlet om å gjøre ting som gjorde behandlere fornøyd, ikke meg.

Lite visste jeg da at jeg lurte meg selv. Selv om prosjektet mitt fungerte i en god stund, og jeg følte meg som den smarteste verden som klarte å lure systemet, så var det kun meg selv jeg lurte. Det vet jeg i dag.

#psykiatri #helse #psykiskhele #mentalhelse #mani

PSYKIATRISK VURDERING

“Pasienten fremstår psykotisk med tankeforstyrrelse, affektavflating og latenstid, virker å være tildekkende. Benekter symptomer på hallusinose. Er svært opptatt av at innleggelsen må være kortvarig, og langt mindre opptatt av hvilken grad av bedring hun trenger å oppnå før utskrivelse. Til dels bagatelliserende og benektende til at hun har vesentlige psykiske plager nå, og tenker selv at hun kun trenger et par netter med søvn. Har flere ganger forsøkt å rømme fra avdelingen, oppgir at hun får panikk av å være her, vurderes ikke troverdig med tanke på samarbeid om utgang, og har hatt innestatus inntil overføring på grunn av rømningsfare.

Pasienten vurderes  å være i behov av videre utredning, behandling og rehabilitering for sin psykotiske tilstand. Symptomutformingen vurderes nå å ha overvekt av psykotiske symptomer, og ved videre diagnostikk må det tas stilling til om pasienten kan ha en schizoaffektiv lidelse.”

Jeg tåler mye. Jeg mener selv at jeg har en høy smerteterskel både fysisk og psykisk. Likevel knakk jeg totalt sammen da jeg leste igjennom tidligere spesialistvurderinger av meg i går. Det var noe med å se de kalde ordene svart på hvitt. Fremmedord, diagnoser, min psykiatriske presens, og beskrivelser av mine desperate rømningsforsøk. Det vekket mange minner. Frustrasjonen jeg har kjent på unner jeg ingen. Avmakten jeg har følt kan ikke beskrives med ord.

I papirene var det mye som gikk igjen. Blant annet at jeg skal ha manglet sykdomsinnsikt. Det er mye mulig at jeg ikke har vært klar over at jeg har vært syk. Jeg føler meg sjelden syk. De gangene jeg har blitt lagt inn har jeg tvert i mot kjent på at jeg har hatt det veldig bra. Jeg er vært litt stresset bare, og hatt fargede eller lysende hender. Dette er kanskje noe av det jeg syns er mest ubehagelig. At jeg ikke har merket selv at ting har gått litt over stokk og stein. At jeg ikke merker at jeg er syk, og at jeg mest sannsynlig trenger litt hjelp. I tillegg er jeg veldig selvstendig, jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre.


 

Når det gjelder disse vurderingene så husker jeg at jeg på et tidspunkt var så jævlig lei. Jeg var så lei av å hele tiden bli observert og vurdert med psykiatriske briller. Uansett hva jeg sa eller gjorde ble det sett i lys av en psykose, mani eller en manglende sykdomsinnsikt. Hva skjedde med å se hele mennesket? Jeg husker jeg tenkte for meg selv at nå får det faen meg være nok. Jeg prøvde alt jeg kunne å sette på meg de psykiatriske brillene selv. Jeg begynte å kjenne igjen spørsmålene som kom, og forsøkte å svare det jeg tenkte de ville høre i stedet for hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg startet et prosjekt for meg selv. Prosjektet “bli u-manisk”. Dette skal jeg komme tilbake senere.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #diagnose #psykose #mani

REISE PÅ PSYKOTISK GRUNNLAG

“Det var veggene som sa det. Jeg har fått et oppdrag, et viktig et. Og det er utenlands. De lysende hendene mine bekrefter det. Stemmen fra veggene sa at Stockholm var destinasjonen. Det må jo være en veldig viktig grunn til at akkurat jeg fikk den beskjeden. Jeg må da være helt spesiell. Jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre når jeg kommer til Stockholm, men jeg er ganske sikker på at det er en person der som jeg må snakke med. Kanskje en person som også har lysende hender. En person som har noen svar.”

Jeg bestilte billett, og dagen etter var jeg på vei mot Stockholm. Det kilte i magen, jeg var full av forventninger, full av håp. Med sekken på ryggen dro jeg hjemmefra grytidlig. Jeg kom meg til Gardermoen uten problemer, sjekket inn, og ventet spent ved gaten. Jeg følte nesten at folk kunne se på meg at jeg hadde et oppdrag, så viktig følte jeg meg. Da jeg gikk ombord i flyet så jeg at det var helt fult. Jeg satt meg på plassen min, som var ved siden av et søtt, eldre ektepar. “Reiser du alene du da?” spurte de. Ja, svarte jeg stolt. For det var det jeg gjorde. Jeg var nemlig ute på et viktig oppdrag. Et oppdrag jeg hadde fått av veggene mine hjemme i leiligheten.


 

Det hele endte med at jeg var på Arlanda flyplass i over 7 timer. Flyet hadde så vidt landet da jeg innså at Stockholm umulig kunne være den rette plassen. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, var kjempeforvirret og redd. Ikke minst var jeg forbanna på meg selv, som hadde sløst bort både tid og penger på en reise som ikke ga noen resultater. Eller, resultater ga det jo, men ikke av det gode slaget.

På dette tidspunktet var jeg dagpasient på sykehuset. Min lille utflukt førte til at jeg ble hentet på Gardermoen senere samme dag, og fraktet tilbake til dit. Det ble da vurdert at jeg måtte være der som døgnpasient igjen. Jeg var selvfølgelig helt knust. Og jeg har aldri følt meg mer alene. 

 

#psykiatri #helse #personlig #psykose