Det er på høyt tid å ta litt flere sjanser, til å sette litt høyere mål, og til å drømme litt større

Gårsdagen ble bedre enn jeg kunne drømt om. Til å være midt i en pandemi ble min 30-årsdag en dag jeg aldri vil glemme. Faktisk også en liten vekker, takket være vakre mennesker rundt meg. Tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner!

Jeg våknet til frokost levert på døren. Plutselig var all mulig godsaker på bordet mitt. Jeg fikk også storfint besøk. – Noe som gjorde så godt at jeg kommer til å leve lenge på det. Kanskje til og med 30 år til. Jeg kan ikke huske sist leiligheten var fylt med godt selskap, og så mye deilig mat og drikke. Det rørte meg faktisk skikkelig da det virkelig så ut som et selskap her i heimen. Sjelden syn i disse tider.

Mulig det er denne halvveis-til-60-krisen som har tatt litt overhånd. For jeg våknet i dag med et håp og en motivasjon det er lenge siden jeg har kjent på. Og dette vinduet skal jeg virkelig benytte meg av. Jeg kjenner meg klar for å leve hver dag fremover som om det skulle vært den siste. Det er på høyt tid å ta litt flere sjanser, til å sette litt høyere mål, og til å drømme litt større. Jeg vil ikke lenger være fanget i egen kropp, i eget hode. Det må bli en slutt på mitt eget diktatur.

«Dagen i dag er morgendagen du drømte om i går.» Kinesisk visdomsord.

Alle mennesker fortjener å ha et godt liv, uansett alder. Og «alle» inkluderer da også meg selv. Jeg fortjener å ha det så bra som mulig. Jeg fortjener gode ting. Jeg fortjener å drømme. – Og det gjør du óg.

Jeg pleier å si jeg ikke er så opptatt av bursdager. At jeg helst ønsker de skal gå forbi i stillet. Det er nok en liten løgn. Som mange andre, setter også jeg pris på hyggelig oppmerksomhet for at jeg eksisterer. Nå hadde jeg jo gruet meg litt til bikke 30. Men nå som jeg er på den andre siden så føles det ganske fint. Jeg er jo faktisk heldig som er blitt såpass «gammel». Er den noe denne pandemien har lært meg så er det å ikke ta livet for gitt.

Hilsen Eline (30)

Mine siste dager i 20-årene

Hvordan skal du tilbringe dine siste dager i 20-årene? Var det noen som spurte meg. Hadde vedkommende spurt meg som 19-åring ville nok svaret ha vært annerledes enn det er i dag.

Jeg syns tiden bare går fortere og fortere. Det er nesten så det er litt ekkelt. For det føles som om 20-årsdagen min var i går. Jeg bestilte sushi, og sa til stefaren min (som aldri før hadde spist sushi) at han trygt kunne spise det grønne, for det var jo bare ertepuré. Som 20-åring bodde jeg alene i Kongsberg, tok ferdig videregående og hadde deltidsjobb samtidig. Det virker så fjernt nå, likevel så nært. Lite visste jeg hva jeg hadde i vente. 20-årene mine har stort sett blitt tilbragt på psykiatriske instutisjoner. Høye heler har blitt erstattet med sykehus-sokker, og champagnen med piller og Antibac. Hadde jeg visst som 19-åring hva som ventet meg tror jeg ikke at jeg ville ha blitt 30 engang. Men nå nærmer altså dagen seg.

Som en slags semi-mini-midtlivs-krise slår det meg at jeg hverken har jobb, hus, eller barn. Det er nok til å kunne rive av meg håret. Men jeg gjør ikke det. For jeg lever.

Det er først de senere årene at jeg har luktet på selvstendighet, selvkontroll, og frihet. Og det lukter ganske godt. Selv midt i en pandemi kan jeg si at livet mitt bare blir bedre og bedre. «Glansbildeårene» er nå over. Og godt er kanskje det. Jeg ønsker den ekstra magen og de flotte smilerynkene velkommen. Kanskje får jeg den berømte pepperkverna. Men jeg blir tryggere på meg selv og i meg selv, med årene. Heldigvis. Med eller uten pepperkvern.

Liv skal reddes, men liv skal også leves

Det er vanskelig å finne trøstende ord nå. Selv har jeg noen dager på akuttpsykiatrisk bak meg. Jeg tror det må være første gang jeg selv virkelig følte jeg trengte det. Jeg tror heller aldri jeg har vært så sulten på selskap fra andre mennesker.

I en perfekt verden skulle det vært slik at alle som trengte hjelp fikk det. Slik er det dessverre ikke. På avdelingen kunne de fortelle at under nedstengningen i fjor var det en periode hvor akuttposten sto helt tom. Folk var på jobb, men det var ingen pasienter der. Hva forteller det oss? Jeg tviler sterkt på at all psykisk lidelse forsvant i byen fordi en pandemi kom. Jeg tror vel heller at utfordringene ble tøffere, og at folk ikke fikk den hjelpen de skulle ha. Dessverre.

Jeg har selv tenkt at jeg umulig kunne be om hjelp i en slik tid. Så ufattelig redd for å ta plass, for å være til bry. Tenkt at jeg ikke er verdt å hjelpe når verden brenner. At jeg like gjerne kunne forsvinne. Slike tanker er vonde. Og jeg er ikke alene om å ha de. Men om du, som meg, strever ekstra nå, så har jeg noe viktig å si.

Det finnes håp. Selv når du ikke kan se det selv, så finnes noen der ute som kan se det for deg. Det er lov til å be om hjelp. Du er verdifull og verdt å hjelpe. Du er like viktig som akkurat alle andre på denne kloden. Vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Liv skal reddes, det er klart. Men liv skal også leves.

Litt ro, litt rammer, litt håp

Tunge tanker, tunge bein. Rundt varme kaffekopper. Noen å snakke med. Kanskje til og med noen å le litt med.

Jeg hører fuglene nå. De som synger trøstesang. Jeg kjenner solen nå. Den som varmer ansiktet. Jeg ser gresset nå. Det grønne som spirer og gror.

Selv om man ikke kan se det, lukte det, eller ta på det, så finnes det likevel overalt.

Og akkurat det gir enda mer håp.

Bare fordi man ikke kan pakke noe inn i papir betyr ikke det at det ikke eksisterer.

LIVETS UNBRAKO

Om du er på jakt etter mer syting, negativitet, og håpløshet – se vekk. Om du derimot, som meg, trenger mer påfyll av verktøy og håp – fortsett å lese!

Gårdagens innlegg ble litt vel mørkt, til å være meg. Vi har alle lov til å «syte» litt nå. Vi er rett og slett nødt til å tømme oss litt. Fortelle om de negative følelsene vi har knyttet til pandemien. Gjør vi ikke det tror jeg det kan gå riktig galt. For ingen klarer å være positive hele tiden. I såfall er det svært påklistret og lite genuint. Jeg klarer hvertfall ikke det. Åpenbart. Men det hjelper ingen at jeg bader i selvmedlidenhet. Minst av alt meg selv. Dagens innlegg er derfor et forsøk på å reparere litt. Jeg skriver dette først og fremst for min egen del. Såpass ærlig kan jeg være. For mitt eget ego trenger jeg nå en skikkelig trøste-onsdag.

Tusen takk for tilbakemeldinger på sørgestunden min i går forresten. Jammen er det flere som har ristet godt i verktøykassen sin nå. Og folk deler. Noen leser bøker, og finner gode pauser i det. For det er noe med å komme litt ut av sitt eget hode. Jeg fikk også tips om å lytte til podcast, lære et nytt språk, eller lage en ny matrett. Flere nevner naturen. Å gå lengre turer er jo balsam for sjelen. Jeg skal ikke komme med pekefingeren, gi bastante råd, eller si hva som er rett eller galt å gjøre. Men jeg syns det er noe fint ved å slenge ute tips og triks.

Dagen i dag startet med P3 morgen på badet. Dagens første låt gjorde meg helt varm inn til beinet. Sett på Nightcall av London Grammar. Du vil ikke angre. Akkurat passe melankolsk. Musikk må være mitt sterkeste verktøy. En slags unbrako-nøkkel. Du vet de nøklene du får fra IKEA. Ser helt like ut, men passer til så mange ulike utfordringer. Livets unbrako – musikk. Til begravelser og bursdager, som til høytider og hverdags.

I det siste tror jeg at jeg har undervurdert musikkens kraft. Derfor er jeg glad radioen i dag klarte å minne meg på den. En av de få fordelene med å bo alene, slik jeg gjør, må vel være at det å synge med musikken uten noen form for skam. Dette gjør jeg hver eneste dag. Fra morgen til kveld. Og siden jeg har sluttet å røyke har jeg også gått fra en litt feminin Kaptein-Sabeltann-stemme til en mer Sissel-Kyrkjebø-light. Frem til nå har jeg tatt lydene som kommer ut av munnen min for gitt. Men vet du egentlig hva som skjer når vi synger? For det første lurer vi språk inn i hjernen. For det andre utløses det hormoner. Av det gode slaget. Selv kjenner jeg at jeg blir både gladere og roligere. Det er vinn-vinn.

Livets unbrako. Hvilken sang skal du synge i dag?

Den fattige trøsten

Restriksjoner. Tiltak. Påbud. Karantene. Isolasjon. Munnbind. Dugnad. Om jeg hadde fått 1 krone for hver gang jeg så ett av disse ordene. Vi er mange i samme båt. Vi er mange som strever nå. Mange som på godt norsk er møkkalei alt som har med denne pandemien å gjøre. Det at vi er mange som har det vondt og vanskelig på samme tid, er for meg en svært fattig trøst. Vi trenger jo noen som kan spre håp og glede. Personlig finner jeg det svært utfordrende nå.

Nok er nok. Det er lov til å være lov til å være lei. Til og med sint. Selv er jeg begge deler. I dag våknet jeg av mitt eget skrik i puta. 1-års-kneika er definitivt her. I mars 2020, under første nedstengning, lekte jeg klovn, psykolog, og corona-fodoora. Lite visste jeg da omfanget, tiden, konsekvensene av dette viruset. Heldigvis, eller dessverre. Som folk flest, setter jeg pris på forutsigbarhet, rammer, trygghet. Det er helt grunnleggende for oss mennesker. Hva da når dette blir revet vekk? På ubestemt tid? Det er ikke meningen å spre dårlig stemning. Men det er litt problematisk å ikke adressere elefanten i rommet. Selv er jeg er nå nødt til å jobbe beinhardt for å komme gjennom denne perioden. Hvor lang eller kort den måtte bli. Jeg er nødt til å vrenge de hjernecellene jeg fremdeles har igjen for kunne tenke kreativt, se lyspunkt.

For litt siden tok meg selv i å si: Jammen godt det er vår. Den kan jo ingen ta fra oss. Akkurat nå skulle gitt bort begge nyrene mine for en våt novemberdag, uten covid-19.

Jeg tror rett og slett jeg trenger litt hjelp. Kanskje litt inspirasjon fra deg der ute. Fortell meg. Hva gjør du for å holde motet oppe? Stort eller smått? Dette er ikke tiden for å holde gode tips og triks tilbake. Virkelig ikke. Selv skal jeg ransake hver eneste krok i skallen for å finne verktøy. Gamle, som nye. Og jeg skal selvsagt dele etterhvert som jeg finner.

Kommer sterkere tilbake. Med håp og verktøy.

Rusa på edikk og Zalo

Jeg synes det er så rart hvordan tiden bare flyr – og står stille – på en og samme tid. Men hva søren er tid egentlig? Hvis noen der ute sitter med en god fasit, så meld gjerne ifra. Jeg vet jo at en time består av 60 minutter. Og at 1 minutt består av 60 sekunder. Men hva bestemmer om tiden går fort eller sakte? Følelsen man har av tid viser ingen klokke. Selv ikke de nyeste smart-klokkene fikser det. Jeg blir litt smårar av å tenke på tid. Det blir litt det samme for meg som å tenke på universet. Det er så stort, og jeg blir plutselig veldig liten.

Jeg lurer på flere ting. Ikke bare på hva tid er. Eller på hvor stort universet egentlig er. Jeg lurer veldig på hvordan du der ute har det? Akkurat nå. I dette øyeblikk. Jeg lurer på hva du skal gjøre i dag, for nettopp å få tiden til å gå.

De siste dagene har vært svært krevende for meg. Så fort jeg går ut døren er det som om verdenen rundt meg eksploderer. Som om lyder blir høyere, og farger skarpere. Det føles som om jeg må ta inn absolutt alt som skjer. Jeg skanner hver eneste krok. Litt fordi jeg er sulten på livet, litt fordi jeg ikke vil gå glipp av ting, men også litt fordi jeg er redd. Jeg har rett og slett et tynnere filter enn vanlig. Og da blir det fort litt mye for det lille hodet mitt. Jeg har nok ikke vært like flink til å følge Loven om Egenomsorg heller. Og corona-restriksjonene gjør det ikke noe bedre. Her er vi mange i samme båt.

Men hva kan vi gjøre for å føle oss litt bedre? Om så bare et lite hakk?

Hva enn som får deg til å ha det litt bedre, så gjør det! Om vi følger Kardemommeloven burde det meste være mulig å gjøre nå. Prøv å kjenne etter. Hva gjør deg glad? Hva får deg til å slappe av?

Med det tynne filteret, og med det lille hodet mitt, har jeg innsett at jeg må gjøre ting som samler meg litt. Det kunne vært å ligge i et stille, mørkt rom, blottet for ytre stimuli. Men til det er jeg altfor utålmodig. Psykologen min tipset meg til å gjøre konkrete ting. Praktiske gjøremål, som gjør at jeg må være litt tilstede, og som gir resultater. Nå sitter jeg altså her, noen dager senere. Og huset har aldri før vært så skinnende rent. Jeg kan melde om nyvaskede gulv, et vasket kjøleskap, og en nyskrubbet dusj. Ja, jeg vet å kose meg litt ekstra i helgene. For spesielt interesserte kan jeg tipse om edikk og Zalo for dusjvegger. Lukter sterkt som fy. Et øyeblikk tror jeg faktisk jeg ble litt rusa på kombinasjonen. Men det ga resultater. Og hvem fikk en liten pause fra sitt eget hode? Hvem var det som i etterkant kjente på mestring? Meg.

Hadde hun spurt meg

Med en Marlboro mellom fingrene, og en kopp kaffe foran meg. Her sitter jeg. På trappen foran Litteraturhuset. Både leppestiften og penkåpen er på. Det er liksom en sånn fin dag. En sånn type dag hvor solen skinner, og hvor folk smiler til hverandre. Helt ukjente mennesker. Helt uten grunn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her, men det må ha vært en stund. For det som nå er igjen av kaffe har blitt kaldt. Og det som tidligere var et tomt askebeger er fullt.

Det er deilig å sitte her. Jeg er alene, men uten å være helt alene. Det er jo folk rundt meg. Forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre alle sammen. Alle med hver sin historie. Men jeg sitter her for meg selv. Ingen av de rundt meg vet hvem jeg er, og det er noe litt befriende med det. Jeg legger merke til en dame som sitter et stykke unna meg. Hun er flott. Har et blått skjerf rundt halsen, og nydelig rødt hår. Jeg lurer på hva hun heter. Jeg lurer på hvem hun er. Og jeg lurer på hva hun tenker på. Hadde jeg spurt henne ville jeg kanskje fått vite.

Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at mitt navn er Eline. At jeg liker musikk. Og at jeg liker å skrive. Særlig om psykisk helse. Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at jeg savner mormoren min. Hun døde nemlig for en stund siden, men det føles fremdeles som om det var i går. Hadde hun spurt ville hun kanskje fått vite at jeg spiller The winner takes it all av ABBA på ørene, om og om igjen. Fordi det minner meg om henne. Om mormoren min. Hun ville kanskje fått vite at jeg bruker parfymen hennes. Og at sigaretten mellom fingrene mine også er der fordi det minner meg om henne. Mormoren min.

Hadde hun spurt ville hun kanskje fått vite at grunnen til at jeg stadig går på kafe er fordi jeg egentlig trenger selskap. Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at jeg ofte snakker med meg selv. Litt fordi jeg ikke liker stillhet. Men mest fordi jeg da får de svarene jeg vil ha. Som regel.

Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at jeg kjemper en kamp. At jeg i lang tid har vært under behandling i psykiatrien. Og at jeg fortsatt strever med å akseptere sitasjonen. Hun ville kanskje fått vite at jeg vet at hjelpeapparatet vil meg vel. For de er jo bare mennesker de og. Hadde hun spurt ville hun kanskje fått vite at jeg bruker hver eneste dag, hvert eneste minutt, hvert sekund, på å finne styrke i meg. Styrke til å komme videre. Til å finne glede. Til å le. Til å gi livet mening. Og ikke minst til å bli et bedre menneske.

Men hun spør ikke. Den flotte damen med det blå skjerfet og det nydelige røde håret ser på meg. Hun smiler. Jeg spør heller ikke henne. Men jeg smiler tilbake. Stumper den siste sigaretten. Og går.

Tenk på alle vi går forbi bare i løpet av en dag. Forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre alle sammen. Alle med hver sin historie. Spør du?

Mellom himmel og jord

Kjære Mommi. Våren er her. Hvertfall i følge kalenderen. I følge den er jeg også snart 30 år gammel. Det er den første bursdagen jeg ser frem til på lenge. Du vet jo at jeg har feiret flere av mine noen-og-tjue-års-bursdager på psykiatrisk avdeling. Det har ikke vært noe særlig å rope hurra for.

Min 30-årsdag blir annerledes. Jeg nærmer meg frihet. For den kan selv ikke Covid-19 ta fra meg. Viruset herjer fremdeles verden rundt. Det skaper stor uro og bekymring hos mange. Jeg kan ikke engang tenke meg hvordan det hadde vært for deg. Du forlot oss et halvt år før det smalt. Nå er du jo her fremdeles, men på en annen måte. Faktisk drømte jeg om deg i natt. Igjen. Det hender ganske ofte at du besøker meg om nettene. Men for litt siden var du er på dagtid også.

Jeg var på stua. Satt godt plassert i sofaen, rett under bildet jeg har arvet av deg. Og ut av intet kom en sterk sigarettlukt. Den var ikke til å ta feil av. Det var Marlboro Gold. Med tanke på at alle vinduene var igjen, og at jeg selv ikke har rørt en sigarett på 3 og 1/2 måned, fant jeg det litt rart. Lukten var der i ca 5 minutter, før den forsvant like raskt som den kom.

Det sies at det å se, høre, eller å lukte ting rundt en som ikke er der, ikke er et godt tegn. At å ha sanseopplevelser som andre ikke kan erkjenne faktisk kan være et tegn på psykisk uhelse. Mange kan nok også bli redde av slike opplevelser.

Bare for å ha det sagt, jeg har alltid fnyst av «Åndenes Makt». Jeg har tenkt at det meste har en logisk forklaring. Har aldri trodd på hverken spøkelser, ånder, eller energier. Og det tror jeg ikke du har heller. Men, det var før vi forlot hverandre i denne verdenen. Før jeg mistet klippen min i dette livet.

Så finnes det kanskje mer mellom himmel og jord enn jeg først har antatt.

Jeg ble ikke redd av sigarettlukten. Langt derifra. For i det øyeblikket skjønte jeg at du var i rommet, og jeg fikk en slags ro. Og jeg er så sykt glad for at du fremdeles finnes. Jeg nekter å tro noe annet, enn at du et eller annet sted, følger med. At du lytter, at du ser, og at du passer på.

Til Eline (30)

Antibacen er erstattet med champagne. Pillene med selvstendighet. Og injeksjonene med frihet.

Du er trygg. Du sparer penger. Du har fått tilbake førerkortet ditt. Du har et godt nettverk, som tar vare på. Du har god helse, både fysisk og psykisk. Du har en jobb du trives i, og er stolt av. Du bruker minimalt med medisiner. Faktisk har du det ganske bra, det også etter klokken 14.

Du har lov til å drømme. Du har din fulle rett til å ønske en bedre fremtid. Det er ikke for sent.