Jeg vil gjøre det lettere å snakke om psykisk helse.

 Jeg vet at julen kan være ekstra vond og ekstra vanskelig for mange. Det gjør meg trist.

Men samtidig så føler jeg meg litt mindre alene om det vonde. Og det er en slags trøst. En merkelig trøst.

Jeg prøver å minne meg selv på alt det gode, og på at uansett hva så kommer hverdagen igjen. Og det er tross alt hverdager det er flest av.

Og selv om jeg kanskje gruer meg mer enn jeg gleder meg til jul, så kommer det til å ordne seg på et vis. Det gjør det alltid.

#elineredderverdenlitt #jul #julen #psykiskhelse

For noen dager siden hoppet jeg fra et stupebrett uten å lande. Hvertfall føltes det sånn. Jeg gjorde det vanskeligste jeg har gjort på lenge. Lite visste jeg at en tur på 20-bussen langs Oslos veier kunne være så utfordrende. Jeg gjorde som jeg pleier å gjøre når ting blir vanskelig. Jeg kikket ned. Ned i de klamme hendene mine.

Det var faktisk en hyggelig ting jeg var på vei til. Jeg var blitt invitert til en førjulsfest. Overhodet ingenting å grue seg for. Likevel kjentes det ut som om jeg skulle kaste opp innvollene mine.

Jeg gikk av bussen og kjente det var litt lettere å puste igjen. Men klumpen i magen var der fremdeles. Jeg gjorde et forsøk på å fjerne maskaraflekkene på kinnet mitt, jeg ville ikke noen skulle se jeg hadde grått. Så rettet jeg meg opp i ryggen og gikk framover, samtidig som stemmen i hodet fortsatte.

Æsj, nei Eline. Du må snu. Du er for stygg, dra hjem. Ingen kommer til å ville snakke med deg uansett. Og hvis noen skulle finne på å snakke med deg så kommer du til å drite deg ut likevel. Du er 27 år gammel, uten utdanning, uten jobb. Du er ingenting. Snu.

Stemmen bare fortsatte. Den snakket meg rett ned i skoene mine. Mens jeg hev etter pusten ringte jeg moren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde stått i gangen med finklærne på i en halvtime før jeg turte å gå ut mot bussen. Jeg fortalte hvordan jeg hadde svettet på bussen fordi jeg var redd folk lo av meg. Og jeg fortalte at jeg nå sto en plass mellom Carl Berner og Tøyen og skammet meg. Tenk at noe som skal være hyggelig kan gjøre så vondt.

Den lille telefonsamtalen ga meg mot nok til å gå de siste meterne frem til leiligheten til ei av mine aller beste venninner. Jeg tror aldri jeg har vært så andpusten før. Heldigvis kjenner vi hverandre godt, så jeg kunne forklare turen min dit for henne. Jeg følte meg ganske dum der jeg sto i gangen og rødmet. Men hun forsto.

Hun forsto også at jeg dro hjemover igjen med en gang. Det gjorde godt. Å slippe å måtte forsvare meg selv. For egentlig forsto jeg ikke helt selv hva som skjedde. Ikke da. Men nå, nå ser jeg det. Klumpen i magen. De svette hendene. Den høye pulsen. Katastrofetankene. Det var angsten som sjekket inn igjen.

Jeg skal ikke psykoanalysere absolutt alt jeg gjør, for det tror jeg ikke er bra, men i dette tilfellet tror jeg at jeg bør prøve å forstå meg selv. Kanskje først og fremst for at jeg ikke skal være så jævla streng med meg selv. Det er jo ingen som vinner noe på det. Og som behandleren min sier, jeg må lære å gi meg selv trøst når jeg trenger det. Jeg må være god med meg selv.

Jeg tror, at når livet mitt ellers er så tomt som det er nå så er det lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Det var denne sosiale sammenkomsten et god, men trist, eksempel på. Men jeg minner meg selv på at jeg faktisk overlevde. Jeg ga det hele et godt forsøk. Nei vel så lyktes jeg kanskje ikke hundre prosent. Men det er faktisk en del av livet. Det er lov å prøve, og det er lov å feile.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #angst

Nervøsitet. Usikkerhet. Svetteperler. Klamme hender. Og hvite vegger. Ikke et eneste bilde å hvile øynene på. Psykiateren sitt blikk tør jeg ikke møte. Så jeg kikker ned.

Jeg kjenner på en avmakt. En svært skjev fordeling. At uansett hva jeg sier så blir det ikke hørt. Så jeg kikker ned.

Språket som blir brukt er passe provoserende. Fremmedordene kommer på rekke og rad, i klar kontrast til de rolige stemmene som flyter gjennom rommet. Som om de snakket til et lite barn. Så jeg kikker ned.

Og på den andre siden sitter altså jeg. Snart 30 år gammel, og mer usikker enn noensinne.

Vi vil bare hjelpe deg. Vi vil ditt eget beste.

 

Det føles virkelig som tre mot en. Psykiater, lege, og sykepleier. Alle mot meg.

Det er synd at det skulle bli slik. Nå må vi handle. Og du kommer til å bli syk igjen.

Så mange ord som samler seg opp i hodet. Kanskje for mange. For ikke et eneste et kommer ut. Det føles som om jeg mister språket.

Så jeg der. Et sted mellom fire hvite vegger, og tre fagpersoner. Jeg sitter der. Uten språk. Fortsatt usikker. Så jeg kikker ned.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #helse #sykehus

Vi mennesker trenger kunnskap om psykisk helse for å forstå oss selv, og for å ta gode valg her i livet. Vi trenger kunnskap om psykiske lidelser for å kunne støtte hverandre, for å forhindre stigmatisering, og for å fjerne fordommer. Er du fortsatt ikke enig med meg? Da bør du fortsette å lese.

Er hun farlig? Spurte taxisjåføren. Jeg sto rett ved siden av han, men følte meg likevel som luft. Jeg kunne ikke høre svaret, men jeg så at vekteren tenkte seg nøye om. Jeg følte plutselig en sterk trang til å forsvare meg. Tårene sprengte på. Dette var alt annet enn greit. Taxisjåføren satte seg inn bak rattet. Jeg tok sats og åpnet munnen. Jeg er ikke farlig, sa jeg så høyt og bestemt jeg kunne.

For jeg var så absolutt ikke farlig. Ikke for han. For meg selv kanskje. Men ikke for han. Ikke for andre.

Er hun farlig? Herregud. Sliten? Kanskje. Stressa? Ja. Fortvilet? Definitivt. Men farlig? Nei.

Jeg hadde brukt nok en dag på stasjonen. Nok en dag i desperasjon for å finne svar. For å finne et sted, eller en bestemt person som kunne gi meg svar. Igjen uten hell. Jeg var sliten, redd og ensom. Men jeg var så absolutt ikke farlig. Psykotisk med vrangforestillinger, som det heter på fint. Ord som kan skremme hvem som helst. Jeg vet det.

For hva er det vi leser om i media? Hva er det vi ser på TV? Utilregnelige mennesker som, på grunn av en psykisk lidelse, løper rundt nakne og dreper tilfeldige mennesker på gata. La meg bare gjøre en ting klart. De aller fleste mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse er ikke farlige. Kanskje er de bare redde. Kanskje er de forvirra. Og kanskje er de veldig ensomme.

Er hun farlig?

Det verste var kanskje ikke det at han stilte spørsmålet. Det verste for meg var at han snakket til vekteren som om jeg var luft. Jeg sto jo der. Jeg var rett ved siden av. Vettskremt og forvirra. Med øynene fulle av tårer. Det siste jeg trengte var å bli behandlet som en kriminell.

Er hun farlig?

Nok et eksempel fra dagens samfunn som forteller oss at vi trenger mer informasjon. Det er klare behov for å lære mer om psykisk helse og psykiske lidelser. For det angår oss alle. Skjer det ikke deg så skjer det kanskje en du kjenner godt.

Så da spør jeg, er jeg farlig?

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #psykiatri

Et møte. Et rom med et gedigent bord. Fylkeslegen i den ene enden, overlegen i den andre. Jeg satt jo der jeg også, men det tror jeg et øyeblikk at de glemte. De var begge der for å hjelpe meg. Tror jeg hvertfall.

Jeg slet med å få med meg alt som ble sagt. Jeg har muligens konsentrasjonsproblemer for tiden, men jeg er ikke helt borte. Jeg hørte noe lignende fra fylkeslegen som, dette kan vi ta siden, pasienten skal slippe å høre på, det er tross alt hennes møte. Jeg tror ikke jeg var alene om å kjenne på den ubehagelige stemningen som fylte rommet. Men så gikk det bare et par minutter før fylkeslegen og jeg var de eneste igjen.

Jeg forsøkte å puste med magen. Jeg var så sliten i hodet. Og følte mye sto på spill. Jeg beklaget for fylkeslegen at jeg kanskje var litt frynsete, nervøs og utilpass. Men fikk et vennlig smil tilbake. Fylkeslegen sa det ikke gjorde noen ting. Jeg slappet litt mer av. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å ytre min mening rundt situasjonen.

Fylkeslegen så på meg og spurte, du har gått på medisiner en stund du, har du ikke? Jeg nikket bekreftende tilbake. De fleste har godt av en pause fra medisiner etterhvert. Det er jo sterke medisiner det er snakk om. Jeg kjente hjertet gjorde et ekstra hopp. Alt jeg vil er jo å klare meg uten. At ting skal være bra. Og ikke minst, at jeg skal få slippe de svært så nedverdigende og vonde opplevelsene med tvangsmedisinering.

Det skjedde igjen denne uken. Det går kaldt nedover ryggen min bare jeg tenker på det. Og jeg sitter igjen, med medisiner i kroppen min. Jeg får de ikke bort uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor redd jeg er. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske. De sier det ikke er farlig. De sier det gjør meg godt. Jeg vet ikke. Og den usikkerheten er vond å bære.

Men satt fylkeslegen virkelig der nå og sa jeg hadde hatt godt av en pause? Jeg tror jeg ble stille en stund. For jeg kunne ikke la være å tenke på den siste injeksjonen. På overlegen som på død og liv skulle få gitt meg den. På politiet som hentet meg. På alle menneskene som holdt meg nede på sengen. På alle vondtene kroppen etterpå. Hvorfor gå igjennom alt dette, hvis man like etter tenker jeg skal ha en pause fra såkalt sterke medisiner?

Jeg tror at det jeg egentlig lurer på er om denne tvangsbehandlingen kunne, skulle, eller burde vært unngått? Hvem kan jeg stole på når ikke legene er enige? Jeg har vært under tvungen behandling og blitt gitt medisiner mot min vilje en god stund nå, og senest denne uken fikk jeg en injeksjon satt. Det er vondt og vanskelig å ikke vite om jeg kan stole på helsevesenet, som egentlig kun er til for å hjelpe.

Jeg kan godt være den første til å innrømme at jeg bare er et menneske. Og vi mennesker gjør feil. Men har vi egentlig råd til det i helsevesenet? Jeg har ingen medisinutdanning, jeg er ingen lege. Jeg er Eline, og jeg er utstyrt med sterke følelser og meninger. Og jeg kjenner kroppen min best selv.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #medisiner

Ingen snø å se på bakken, likevel er det noe magi i luften. Bestemoren min har, som alle tidligere år, skaffet billetter til Nøtteknekkeren. Det er tradisjon for oss. Jeg blir aldri for gammel til å se lille Klara glede seg til en magisk jul. Jeg har allerede bakt brune pinner i to omganger. Den første omgangen forsvant nemlig. Men det er tradisjon det óg.

Det er bare det at i år er noe litt annerledes. Jeg er annerledes. Det føles hvertfall sånn. Jeg føler jeg har dårlig tid, men finner ikke ut av hva jeg skal fylle den med. Så jeg blir stående stille mens tankene raser. Som en slags evigvarende stilledans til en altfor rask musikk. Det passer ikke helt sammen.

Det skjedde igjen. Jeg ble holdt fast av politi og en gjeng andre mens injeksjonen ble satt. Det går kaldt nedover ryggen min bare jeg tenker på det. Og nå sitter jeg igjen, med et stoff i kroppen min. Jeg får det ikke bort uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor redd jeg er. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske. De sier det ikke er farlig. De sier det gjør meg godt. Jeg vet ikke. Og den usikkerheten er vond å bære.

Fortsatt ingen snø å se på bakken, men magien er der likevel. Det kommer til å ordne seg, sier jeg. Fremdeles ingen snø. Med mindre himmelen faller ned, fortsetter jeg.

Jeg spente hver centimeter av kroppen. De eneste ordene som kom ut av munnen min var, nei og slipp meg. Jeg hadde nok med å prøve å puste.

Og så snødde det. 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang

Kjære alle sammen,

Når jeg ser tilbake på året som har gått er det nesten bare positive ting som dukker opp i hodet mitt. Dere som har fulgt min reise via sosiale medier, eller som har hatt god gammeldags personlig kontakt, vet jo at også 2018 har vært utfordrende for meg. Men jeg er jo ikke alene om å ha utfordringer. Det er jo det som er selve livet.

Men, det som er så fint er at oppturer veier mer enn nedturer i mitt sinn. Også dette året har jeg vært så heldig å få mine ord på trykk i avisen noen ganger. Og jeg ser nå at min stemme faktisk blir hørt. Det betyr så uendelig mye for meg. I løpet av 2018 er jeg sikker på at jeg har vokst 10 cm i stolthet. Jeg har ikke bare fått lov til å engasjere meg skriftlig via bloggen eller aviser, dette året har jeg også fått muligheten til å jobbe foran et kamera.

Som sagt, når jeg ser tilbake på 2018 så dukker det nesten bare positive ting opp. Det syns jeg er fantastisk. At hjernen også kan fungere slik. Men, så er jeg jo heldig på mange måter. Ikke bare har jeg en stor og flott familie, som jeg vet er glad i meg. Jeg har også en god gjeng med venner som setter pris på mitt selskap (tror jeg hvertfall). Dette må jeg minne meg selv på noen ganger. 

Kjære alle sammen,

Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å ivareta dere alle gjennom det nye året. Jeg skal gjøre mitt beste for å gi noe tilbake til dere som gir så mye til meg. Ja, så er jeg heldig. Men likevel tenker jeg det er lov å ønske seg noe for julen.

I likhet som for julen i fjor ønsker jeg at tiden framover blir en god tid for oss alle. Jeg vet at julen kan være en tid som kanskje blir ekstra vond og ekstra vanskelig for mange. Kontrastene kan bli store, og nettopp derfor er det så viktig at vi tar vare på de vi har rundt oss. Vi må stikke fingeren i jorda. For alle har vi vårt å stri med. Jeg er faktisk ikke så spesiell. Tanken på at vi er mange som strever med ulike ting gjør, at hvertfall jeg, føler litt mindre alene. Det er en trist tanke at mange strever, men det er realiteten. Så la oss gjøre det beste ut av det. 

Kjære alle sammen. La oss åpne hjertedørene. Gi bort en ekstra klem. Fortell folk at du er glad i de. Ta vare på det vi har her og nå. Livet kan nemlig ikke leves forlengs eller baklengs. Det eneste som er sikkert er det vi har her i dette øyeblikk.

Folkens, jeg tror at om vi alle slår hodene våres sammen, og ønsker det sterkt nok, så går dette i oppfyllelse.

Med det sagt så håper jeg for oss alle at førjulstiden og julen blir fin. Og gjør den ikke det så venter det straks et rykende ferskt nytt år på andre siden. Jeg trekker pusten og gleder meg til å puste ut over nyttår. Og jeg gleder meg allerede til nye eventyr i 2019.

Klem fra Eline

Det begynner igjen. Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen.

Faen.

Det fortsetter. Jeg har så dårlig tid bestandig, men så lite å gjøre.

Æsj.

Jeg kan ikke bo i mitt eget hjem. For det finnes ikke. Jeg vet ikke engang om jeg finnes.

Det er bare tanker Eline, og tanker de er ikke farlige.

Det er bare tanker Eline, og du kaster bort livet ditt ved å følge dem opp.

Du må leve her og nå Eline, dette øyeblikk er det eneste som er ekte.

Du kan ikke leve i fortiden, den får du ikke gjort noe med, og fremtiden, den vet du lite om.

Faen.

Det begynner igjen. Jeg har vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen.

Æsj.

Det fortsetter. Jeg har så dårlig tid bestandig, men så lite å gjøre.

Jeg vet det er noe jeg har glemt, men jeg kommer ikke på hva. Det sitter i kroppen.

I magen. I fingrene. I hjertet. 

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse

Det er tidlig lørdagsmorgen i november. Resten av byen sover, men ikke jeg. Den bitende kulden tar tak i kinnene mine og gjør de røde. Jeg glemte votter, men på en merkelig måte er det deilig. Den friske luften griper tak i meg og gir mer effekt enn en kopp kaffe kunne gjort.

Før første gang på lenge vet jeg hvor jeg er på vei. Likevel tar jeg en omvei via Frognerparken. Det er ikke en levende sjel å se. Det er så vakkert. Så forlatt. Så skjørt, men likevel så ufattelig sterkt. Jeg ser rosene. Noen av dem er i full blomst enda. De har frosne istapper på seg, noe som bare gjør dem enda vakrere. Jeg lurer på hva de ville sagt hvis de kunne. Eller hva frosne roser tenker på.

Jeg tar meg selv i å bli rørt av naturens kraft et lite øyeblikk. Tenk at noe så fremmed likevel kan føles så nært. Den er her. Hele tiden. For oss alle. Den gjør ingen forskjell. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men det må ha vært en stund, for plutselig er det flere mennesker enn meg selv å se.

Jeg snur kroppen og begynner å gå målrettet mot et av mine favorittsteder. Det er lenge siden jeg har gledet meg slik til noe. Ofte er det ikke så mye som skal til. Det er en tanke som gir meg ro, så jeg tar vare på den.

Så sitter jeg her da. På kafe Pust og holder pusten. Jeg så en person komme gående mot meg. Livredd for å møte hennes blikk kikket jeg ned i hendene mine. Hun var nok ikke klar over det, men synet av henne var nok til å få meg til å svette. Så forsvant hun like fort som hun kom.

Og da svetten min tørket, og pulsen min roet seg, begynte jeg å legge merke til ting rundt meg. På min venstre side sitter en mann med mørkt skjegg og tegner. Jeg sier ingenting, men tenker for meg selv at både tegningen og mannen er noe av det vakreste jeg har sett, nesten på linje med de frosne rosene. På min høyre side sitter en kvinne på min alder og smatter med tyggegummien sin. Det er akkurat passe irriterende, så jeg sier ingenting til henne heller. Jeg vil jo ikke virke frekk eller noe. Hvem vil vel det.

Jeg bruker stort sett litt tid på å akklimatisere meg. Men når jeg først har funnet min plass et sted, og jeg i en viss grad klarer å slappe av, så finnes det ingenting bedre enn å la tankene fly.

Mens den kjekke mannen tegnet, og kvinnen ved siden av meg smattet med tyggisen, kjente jeg etterhvert at både kropp og sinn slappet litt mer av. Jeg tenkte tilbake på Frognerparken. På den friske kulden, og på de vakre rosene med is på. Hvis en del av naturen kan være så vakker, så god, og så beroligende, ja så ønsker jeg å være det samme. Kanskje bare en liten del av meg. Jeg vil bli et bedre menneske.

Jeg tror det er mulig. Ikke bare at en del av naturen kan inspirere til godhet hos oss mennesker, men også at vi mennesker stadig kan bli bedre versjoner av oss selv. Kanskje skal jeg starte hver dag med en frossen rose. Bare som en påminnelse. En påminnelse på selve livet. Og på kraften som bor i meg.  

#elineredderverdenlitt #lørdag #natur

For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagsavisen som het Jeg så hun satt der. Kronikken beskrev en av mange episoder med tvangsmedisinering. Disse brutalt ærlige linjene mine fra innsiden i norsk psykiatri ble lest av mange, ja til og med av statsministeren. For to år siden ble jeg, som følge av denne kronikken, invitert til et toppmøte med statsministeren hvor noe av tematikken var psykisk helsevern.

Jeg husker jeg var stolt. Ikke bare for å ha blitt invitert, men kanskje mest av alt fordi jeg følte jeg kunne være med å gjøre en forskjell. November 2016 hadde jeg en følelse av å bli hørt. Og ikke av hvem som helst heller.

Nå er vi i november 2018. Det er altså nøyaktig to år siden dette møtet. Og hva har skjedd i praksis? Det er fristende å spørre. Var det bare ord?

Selv etter lovendringen i september 2017 foregår hendelser med mye bruk av tvang. Jeg vet om folk som får så vondt i muskler og ledd etter hendelser med tvangsmedisinering at de har problemer med å holde hendene oppe. Det vet jeg for jeg har selv opplevd det. Jeg har hørt folk snakke om maktbruk og fysisk tvang som har gått alt for lang. Og jeg har sett tårer. Ukontrollerbar gråting som følge av slike hendelser.

Kanskje er det vanskelig å få motvillige pasienter til å møte opp til medisinering. Mest sannsynlig ja. Kanskje er mange pasienter redde for hva som venter dem. Og mest sannsynlig er det nok ment som hjelp når politiet bistår sykehusene. Av ulike grunner syns jeg det er vanskelig å vite hvem jeg kan stole på. Men politiet er jeg lært opp til at man hører på uansett. Jeg kan ta feil, men kanskje kan denne bistanden skremme mer enn å være til hjelp.

Jeg skal ikke komme med noen pekefinger her, for jeg vet at medisiner kan være til hjelp for mange. Det har også hjulpet meg tidligere. Men jeg er livredd for hva det kan gjøre med meg, både på kort- og på lang sikt. Og jeg er redd for at situasjoner med tvangsmedisinering kan skape arr som vil være vanskelig å dekke over.

Løping, skriking, sparking og holding. La meg spole tilbake til november 2016, for de samme tingene skjer i dag.

Jeg så hun spente hver eneste celle i kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Og jeg så henne. De andre gjorde ikke det. Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt flere krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det.. Hun hadde ikke flere krefter. Det så jeg. De andre så ikke det.

Jeg er ingen lege. Ei heller ingen sykepleier. Jeg er Eline jeg. En 27 år gammel kvinne som strever psykisk i perioder. Jeg vet lite om medisin, men vet desto mer om livet. I perioder har jeg det vanskelig. Det er realiteten. Heldigvis, vil jeg si, er det mange som ønsker å hjelpe meg. Mennesker som jeg vet at vil meg vel. Problemet er nok at vi er uenige om hvordan. Så hvem skal da bestemme?

Jeg er ingen stor motstander av tvang. Jeg er av den oppfatningen av at det kan være nødvendig, og kanskje til og med til hjelp for noen i korte perioder. Jeg føler jeg gjentar meg selv nå, men dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den utføres på.

Etter min mening går det fint an å benytte tvang i behandling, men likevel gjøre det med verdighet. Det er tross alt mennesker som skal behandles. Hvordan ville du likt å bli behandlet hvis du ble syk? Det er en fin tommelfingerregel å ha. Og hadde valget vært mitt ville fokuset vært mer på dialog. God kommunikasjon framfor unødig bruk av fysisk makt. Dette krever selvsagt tid. Men den tiden er det verdt.

Jeg trodde vi skulle kjempe sammen for å få ned bruken av fysisk tvang og unødvendig maktbruk. Så kjære statsminister. Kjære Erna Solberg. Hvis du også skulle lese dette, la oss ta en prat igjen. For jeg tror vi trenger det.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #politikk #tvang #psykiatri