Finn din indre ro, sto det. Svart på hvitt. På en plakat midt i Majorstuakrysset.
God ide, men hvor søren skal jeg lete, tenkte jeg. Jeg mener, jeg har vært overalt minst fem ganger, og fremdeles ingen indre ro. Faktisk ikke noe tegn til den en gang. Jeg har jo lett så mye at jeg nå er innlagt.
Ikke vet jeg hvordan den ser ut. Ikke vet jeg hvordan den lukter. Ei heller vet jeg hvordan den føles. Som jo kanskje ville vært det viktigste av alt.
Men jeg, jeg blir mer urolig av å lete. Men noe må jeg jo gjøre.
Jeg så opp på plakaten igjen. Det var forferdelig mye tekst der. Og nederst i venstre hjørne var det bilde av en mann i dress.
Jeg tok meg selv i å undre over hvorfor. Om mannen i dress hadde funnet sin indre ro. Og i så fall hvor han hadde lett. Hva er det han vet som jeg ikke vet?
Finn din indre ro, gjentok jeg høyt for meg selv. Min indre ro ja. Den som bare visste…
Så hva ønsker du deg Eline? Ingenting, svarer jeg høflig og rødmer. Jeg vil jo ikke være til bry på noe vis. Men sannheten er at jeg ønsker meg flere ting. Frihet, ro, og sjelefred blant annet. Men er det mulig å be om det? Det er kanskje for mye å be om. For mye å ønske seg.
Jeg er 28 år gammel i dag. 28 år og innlagt på psykiatrisk. Det er spesielt. Men etter en samtale med overlegen i går fikk jeg fri til å feire dagen hjemme med kjente og kjære. Det er jeg så ufattelig glad for.
Jeg skal være brutalt ærlig. Jeg trodde lenge at jeg ikke kom til å være her for å feire denne dagen. Men her er jeg altså. Med finstasen på og med noe godt i glasset. Greit nok så våknet jeg kanskje ikke til frokost og sang på senga, men jeg er i live. Og det betyr mer enn noe annet.
Det er mye jeg skulle ønske at var annerledes med mitt liv. Men jeg må ikke glemme hvor heldig jeg er. Jeg har tak over hodet, nok mat til å mette, og ikke minst så har jeg folk rundt meg som jeg vet bryr seg. Det er dagen i dag et bevis på.
Kontrastene er likevel litt store. Mobilen min durer i ett sett. Hilsener renner inn. Men på sykehuset er det få som nevner noe. Nåvel så er jeg på en psykiatrisk avdeling, og jeg hadde ikke forventet noe heller. Det skal sies at jeg fikk en forsiktig bursdagsklem av primærkontakten min tidlig på morgenen. Og det betydde så uendelig mye. Jeg har tross alt bursdag, men er på et sykehus.
Jeg sov urolig natt til i dag. Faktisk våknet jeg rundt klokken 2, gira og tent som et lys. Jeg pleier å si at bursdager ikke betyr noe for meg, og at det ikke er så viktig å bli feiret. Vel, det er løgn. For inne meg finnes et lite bursdagsbarn som rett og slett ønsker å feire livet. Frem med champagnen og finstasen. Bukke, nikke, neie, snu oss omkring. Jeg fyller år!
Klokken er kvart over sju. Jeg har vært våken siden fire. I skrivende stund sitter jeg i hjørnet mitt i den store sofaen på stua.
I hånden min har jeg en kaffekopp som jeg har fylt med nattevaktkaffe (les: sterk som fy). På ørene har jeg P3morgen, og akkurat nå snakker de om hva som er meningen med livet.
Jeg faller, som vanlig, litt inn og ut av samtalen, men jeg koser meg faktisk litt her jeg sitter.
For det er noe magisk med slike morgenstunder. Den stille og på grensen til meditative stunden før resten av byen også våkner.
Jeg bestemmer meg for at dette skal bli en bra dag. Jeg bestemmer meg for å suge til meg hver eneste solstråle, men også for at ta i mot de regndråpene som måtte komme. Uansett hva denne dagen vil bringe, så er jeg klar!
Jeg har blitt lagt i belter. Holdt fast. Holdt nede på gulvet. Blitt tvangsmedisinert. Jeg har fått blåmerker etter basketak. Og jeg har blitt holdt igjen mot min egen vilje. Alt dette på psykiatrisk avdeling. Likevel er jeg en av de heldige. Det mener jeg. Og her kommer hvorfor.
Jeg var 16 år gammel da en henvisning ble sendt til BUP fra helsestasjonen. Med svart hettegenser og røde merker på håndleddet kom jeg inn i systemet. Jeg fikk hjelp allerede som 16-åring. Og jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært i dag om ikke det hadde vært for det.
Jeg kan fremdeles huske den første samtalen jeg hadde. Det luktet vanilje i terapirommet. Det hang bilder av solnedganger på veggene. Og en stor klokke tikket jevnlig over utgangsdøren. Alt var sånn passe irriterende. Og terapeuten, hun var sikkert i 50-årene. Ikke noe galt med henne, det er jeg sikker på. Men jeg var livredd. Redd for å ha gjort noe feil. I tillegg til å være deprimert og suicidal som 16-åring, så var jeg også på god vei inn i barnevernets systemer. Det var altså mye å stå i den tiden.
Men jeg fikk hjelp.
Jeg er en av de heldige. For jeg fikk hjelp i tidlig alder. Det er jeg overbevist om. I dag finnes det køer i norsk psykisk helsevern som ikke ligner grisen. At man må vente i månedsvis på et ”kanskje-svar” når livet viser seg som mørkest, det blir helt feil for meg. Er det virkelig slik at det må stå om liv eller død for at man når frem til hjelpeapparatet? Eller er alt litt tilfeldig?
Jeg kjenner folk som har det kjempetungt, som lever med mørke tanker daglig, og som har strekt ut en hånd for å få hjelp, men som ikke blir møtt. Det er skremmende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i et land som Norge, ikke kan hjelpe folk som ber om det.
Men jeg fikk jo hjelp.
Det er kanskje lett for meg å si. Som har fått hjelpen nærmest påtvunget i så mange år. Men jeg har også vært i den situasjonen, hvor jeg selv har bedt om hjelp. Men da har jeg da for faen meg fått det. Hvorfor gjelder ikke dette for alle?
Bent Høie, hvis du leser dette. Hvor mange liv må gå tapt? Hvor langt skal vi tøye strikken? Vi lever i et av verdens rikeste land, det burde da være mulig å yte forsvarlig helsehjelp til de som trenger det. Jeg kjenner ei jeg som fikk en henvisning til psykologhjelp. Hun ventet tålmodig i måneder med angst og selvmordstanker før hun fikk svar. Og svaret var nei. Hva vil du at jeg som venninne skal si til henne?
Jeg fikk jo hjelp. Og i tidlig alder. Jeg var kanskje en av de heldige. Som kom inn under systemet tidlig. Men hva med alle de andre? Det bor over 5 millioner mennesker i Norge. Over 50 % av oss vil få en psykisk lidelse. Er det ikke på tide at psykiske lidelser blir likestilt med de fysiske. Kropp og sjel henger jo sammen. Så kjære Bent Høie. Kan du ikke være så snill å gjøre noe med disse ventekøene, som jo blir dødens venteværelse for en del. Tenk at liv kan reddes.
For en ukes tid siden tok ei venninne av meg sitt eget liv. Og det var ikke en hvilken som helst venninne heller. Dette var Tine. Som jeg som 16-åring ble kjent med inne på psykiatrisk avdeling. Det er klart at når man møtes på sitt mørkeste, så gjør det noe med en. Tine og jeg ble etterhvert godt kjent, og gode venner. Nå er hun ikke her mer. Tine fikk, som meg, hjelp, men kanskje var man for sent ute med å gi riktig hjelp. Jeg vet ikke. Jeg er ingen ekspert. Men jeg er et menneske, akkurat som deg. Og jeg vet noe om hva som føles bra og ikke.
Likevel vil jeg understreke at jeg er en av de heldige. I dag er jeg 28 år gammel og tvangsinnlagt på psykiatrisk. Det gjør vondt. Veldig vondt. Og jeg skulle ønske jeg kunne bestemme selv. Men jeg blir i det minste ikke gitt opp.
Jeg skal ærlig innrømme at starten på 2019 har vært tøff for meg. Bare noen få dager inn i januar ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Og her er jeg enda. Det er klart at ting går fremover. Heldigvis. Men det er tøffe tak.
Da gjelder det å finne ting å glede seg over. Små eller store gulrøtter i hverdagen som kan sprite opp et ellers så traurig liv.
Sinnssykt. Det ville vært rart om jeg ikke nevnte dokumentarserien her på denne listen. Dette er noe jeg har ventet lenge på, og gledet meg lenge til. Dette er uten tvil noe som gir meg positiv energi i et ellers så kjedelig liv. Jeg fikk permisjon fra sykehuset for å delta på premierefesten til programmet. Det var utrolig stort for meg. Virkelig en seier. Responsen og tilbakemeldingene har vært overveldende. Og det er klart at det er hyggelig å høre nattevakter og sykepleieres tilbakemeldinger på sykehuset. Har du ikke allerede sjekket ut serien så anbefaler jeg det på det sterkeste. Alle episodene ligger tilgjengelig på NRK nett-tv.
Foto: NRK
Kafébesøk. Det er et klart friskhetstegn for meg, at jeg igjen begynner og trives med å gå på kafe. Jeg tror Hallgeir fra Luksusfellen hadde røsket seg i håret han ikke har om han hadde vært klar over hvor stor del av budsjettet mitt som går til kafebesøk. Mens jeg tror behandleren min klapper i hendene av glede for at jeg har det litt bedre. I det siste har toppen av lykke vært å drysse kanel over cappuccinoen til Kaffebrenneriet, så det gjør jeg så lenge lommeboken (og sykehuset) tillater det.
Aviser. I papirform såklart. Jeg høres kanskje ut som en 80 år gammel mann, men lukten av ferske aviser er det lite som slår. Jeg kan sitte i timevis og bare bla. Jeg får fremdeles ikke med meg så mye av teksten, men jeg studerer bildene desto nøyere. Og det er noe med å bare sitte i en sofa og å ha evnen til å slappe av. Bare litt.
Musikk. I likhet med mange andre får jeg mye glede ut av å høre på musikk. I det siste har jeg vært flinkere til å sette på musikk når jeg har ledig tid. Jeg har også eksperimentert litt mer med hva jeg hører på, så det går ikke bare i Sundfør. Siden jeg er en 80 år gammel mann så hører jeg fremdeles mye på radio, og får derfor inspirasjon gjennom den. I det siste er det Sigrid, Emilie Nicolas, Ary, Mø, og Highasakite det går i.
Solen. Med fare for å høre rimelig institusjonspreget ut så vil jeg rette oppmerksomheten mot årstiden vi nå beveger oss inn i. Våren. Og mot været. Det eneste trygge samtaleemnet rundt frokostbordet på sykehuset. Men jeg tror ikke jeg er alene om å glede meg over de sjeldne solstrålene som kommer. Jeg er nok en av de første til å dra fram både vårjakke og solbriller. Kanskje nytes det sånn nettopp fordi det skjer så sjeldent. Uansett, det at vi går mot lysere og varmere tider gjør definitivt noe med humøret.
Jeg har vrengt hjernen min i håp om å finne flere ting som gir meg glede for tiden, men akkurat i dag kommer jeg ikke på flere ting. Uansett så klapper jeg meg selv på skulderen, for alt er bedre enn ingenting. Og jeg er faktisk heldig som har 5 ting i mitt liv som gir meg glede nå.
Endelig kan jeg dele dette. Dette noe som jeg er veldig stolt av å være en del av. Siden september i fjor har jeg hatt sommerfugler i magen. Jeg ble nemlig kontaktet av NRK fordi de var i gang med å lage en dokumentarserie, og de ville ha med meg.
Foto: NRK
Den skulle handle om unge voksne med alvorlige psykiske lidelser, og om de ressursene disse menneskene også har. Jeg likte konseptet veldig godt så jeg behøvde ikke tenke lenge før jeg sa ja.
Jeg er jo veldig åpen som person, og jeg tenker at åpenhet om psykisk helse/uhelse er viktig for å bryte ned tabuer, og for at vi skal få det bedre med oss selv. Jeg tenker at dette programmet kan være med på å redusere stigma rundt psykisk sykdom. Og jeg tenker at hadde denne serien fantes da jeg var yngre, ja så ville jeg kanskje spart meg for mye redsel. For kanskje ved å snakke om det kan vi ufarliggjøre det litt.
Alvorlig psykisk sykdom kan være farlig, men det å snakke om det er ikke det. Og man er så uendelig mye mer enn diagnosen sin.
Serien ledes av den modige og tøffe Cecilie Kåss Furuseth. Hun ønsker at det skal bli lettere å leve med og snakke om alvorlige psykiske lidelser. Dette er hun ikke alene om. Vi blir igjennom programmets 6 episoder kjent med henne, med flere andre unge voksne, og med de ulike utfordringene disse menneskene har. Jeg er med i episode 5.
Foto: NRK
Nå håper jeg at du som leser dette også gjerne vil se programmet. Det handler om psykisk helse. Det handler om deg, og meg. Og det handler også om en god porsjon håp.
Følg med! Mandag 11.mars blir alle episodene tilgjengelig på NRK nett-tv, og første episode sendes på NRK3 kl.20.20.
Jeg våknet tidlig. Og med tidlig så mener jeg rundt klokken 4. Men det gjorde ingenting, tenkte jeg. Da fikk jeg tid til å tenke. Akkurat som at jeg trengte mer tid til det
Tankeblokk, har du hørt om det Eline? Tankekaos, tankekjør, og tankespinn har jeg hørt om. Dette er jo ting jeg strever med. Men tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Si det høyt mange nok ganger, og det høres rimelig teit ut til slutt. Tankeblokk, fortsatte overlegen. Det er når tankene raser i full fart. Faktisk så stor fart at det blokkeres. Som om ikke tankene når frem. Tankeblokk. Det var jo noe i det hun sa. Jeg kjente det igjen. Et øyeblikk følte jeg meg dum. Jeg vil jo ikke være en person med tankeblokk.
Prøv å finne ordene Eline. Prøv så godt du kan, sa sykepleieren. Jeg ble sittende å stirre ut i luften. Gråten var tett opp i halsen. Det stive blikket mitt flyttet seg fra luften og festet seg til en av de mange grønne stolene i rommet. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Det blir bedre for deg hvis du klarer å sette ord på det du har inni deg, fortsatte hun. Au, det stakk i hjertet mitt. Tårene rant. Hadde jeg hatt ord ville jeg sagt at jeg bare ville forsvinne. At jeg ville vekk uansett hvor jeg var. Men jeg sa ikke det. For ordene var ikke der. Tankeblokk. Tankeblokk. Jeg fortsatte å stirre på den grønne stolen.
Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men neglene mine hadde boret seg fast i huden min. Og knokene var blitt hvite. Så slapp jeg taket. Jeg fløy opp fra stolen jeg satt på. Opp. Langt opp. Jeg svevde. Alt så så annerledes ut. Jeg så en kvinne stirre på en grønn stol. Også så jeg munnen til sykepleieren bevege seg. Men jeg var langt der oppe. Kroppen var nummen.
Så enkelt og så vanskelig. Kanskje er det en mening med det. Før var hun der. Men nå var hun definitivt borte. Hun ba meg om hjelp. Jeg gjorde ingenting. Ingenting. Og nå er hun borte. For godt. Jeg visste jo at hun slet. Likevel. Så enkelt og så vanskelig. Hvis hun klarte det, ja så kanskje jeg også burde ha klart det.
Jeg falt ned igjen. Ned på en av de grønne stolene igjen. Inn i min egen kropp. Fikk du med deg hva jeg sa, spurte sykepleieren. Jeg rødmet. Det kjente jeg. For nei, jeg fikk ikke med meg hva hun sa. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk. Fokus Eline. Skjerp deg, tenkte jeg. Eller sa jeg det høyt? Jeg vet ikke.
Så var dagen over. På tide å gape opp. Svelge litt psykofarmaka. Nei, vent nå litt. Det kan være farlig. Ja, for det har jeg både hørt og lest. Faktisk daglig. Her er medisinene dine Eline. Nei takk, sa jeg. Jeg vil gjerne klare meg uten. Men jeg har jo egentlig ikke valg. Faen. Hva gjør jeg. Tankeblokk. Tankeblokk. Tankeblokk.
Så Eline, har du hørt om begrepet tankeblokk før? Overlegen stirret på meg. Det kunne jeg kjenne. Hun fortsatte. Det er når tankene raser i full fart. Faktisk så stor fart at det blokkeres. Som om ikke tankene når frem.
Jeg husker selv fra tiden jeg jobbet i matbutikk at jeg kjente igjen kundene. Jeg la også merke til matvarene de kjøpte. Vi er jo bare mennesker. Og mennesker er nysgjerrige av natur. Vi legger merke til ting. Og vi husker.
Jeg ringte moren min. Mamma, hjelp. Bare vær snill å hold tråden. Jeg sitter på kafé og drikker kaffe. Men det gjør tilfeldigvis overlegen fra sykehuset også. Jeg svetter. Hendene mine skjelver.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg syns det er så hinsides ubehagelig å treffe på folk som har jobbet med meg i psykiatrien ute i det fri. Eller jo, jeg vet hvorfor. Tanken på fortiden, på alt det vonde. Tanken på mennesker som gjorde meg vondt. Men også tanken om at jeg gjør dem utilpass. Bare ved å se meg. Bare det å se dem inn i øynene er nok til å slå ut pusten min.
Et blikk. Et øyeblikk. Hvorfor er det slik? Jo, fordi de vet min historie. Fordi de har lest min journal. Fordi de har beskrevet meg og min psykiatriske presens. Psykiatriske fremmedord.
Et blikk. Et øyeblikk. Og en hel historie.
Taushetsplikt, minner moren min meg på. Taushetsplikt ja. Men det er bare det at noen ganger verker taushet mer enn ord.
Jeg skal være forsiktig med å si jeg vet hva andre tenker, men i visse tilfeller har jeg nok den sjette sans. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at pleierne som la meg i belter den gangen også syns det et ubehagelig å møte meg på gaten. Jeg syns hvertfall det. Det er klart at den uskrevne regelen om at de ikke kan hilse med mindre jeg gjør det selv gjelder. Men likevel. Ubehaget kommer. Og denne byen er faktisk ikke så stor.
Så jeg fikler med hendene. Leter febrilsk etter mobilen i veska. Og jeg ringer moren min og gråter. For dette ubehaget vil jeg ikke stå i alene. Jeg liker å tenke at jeg er rimelig kvikk sosialt sett, men denne situasjonen klarer jeg ikke løse på egenhånd.
Det er mulig jeg overdramatiserer dette en smule. Men jeg tror ikke jeg er alene om å finne det ubehagelig, rart, og muligens litt kleint å treffe på behandlere der ute i det fri.
Jeg husker fra da jeg var liten at jeg fikk høre at konger og dronninger også gikk på toalettet. Jeg trodde ikke på det først, for de var tross alt konger og dronninger. Men det er jo sant. De også gjør sitt fornødne. Selv med den lille teorien i bakhånd syns jeg det er snodig å se for meg behandlere i et såkalt normalt dagligliv. Så det å treffe de mellom potetgullet og dopapiret på Kiwi er nesten utenkelig.
Men hvem sa det var jeg som måtte ta hensyn til denne ubehageligheten? Nok er nok. Lenge leve taushetsplikten. Lenge leve rak nakke og høy hake. Dette skal jeg fikse. Det finnes nok av problemer å ta av. Jeg nekter at dette også skal bli et.
Du kan ikke ta alle kampene på en gang. Vi skal hjelpe deg med å ta de. Alle sammen. Men en etter en.
Du er beintøff, Eline. Modig.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men i det siste ender det som regel i gråt. Mye også. Så jeg gjør det.
Jeg har så lyst til å tro dem. At jeg virkelig er tøff. Modig. Men jeg føler meg alt annet enn det. Jeg føler meg mislykket som menneske. Så jeg fortsetter å gråte.
Jeg bader i selvmedlidenhet. Men badekaret renner ikke over. Ikke enda. Det er litt plass igjen. Og jeg vet nøyaktig hva jeg skal fylle det med.
Håp.
Er det noe som har skjedd Eline? Spør en av sykepleierne. Du virker så annerledes. Så forknytt. Du vet du kan snakke med oss. Vi vil bare hjelpe deg.
Vi tenker du muligens er litt deprimert. Hva tenker du om det?
jeg stotrer fram et nei. For det er jo ingenting spesielt som har skjedd. Ikke annet enn at verden min har rast sammen, og at himmelen har falt ned. Jeg ser det kanskje ikke, men det hele føles sånn.
Jeg knytter nevene. Jeg skal klare dette, tenker jeg. Men jeg tror det ikke. Jeg tror ikke på mine egne tanker. Tårene fortsetter å renne. Badekaret er i ferd med å fylles opp.
Syns du det er irriterende at vi trenger oss på Eline? Kanskje er du sint fordi du må være her og fordi vi prakker på deg hjelp.
Slik er det faktisk ikke. Jeg blir ikke sint jeg. Bortsett fra i går da jeg sto på hjørnet av sykehuset og sparket i bakken og skrek. Men nei, jeg blir jo ikke sint. Jeg blir oppgitt og fryktelig frustrert.
Faktisk er jeg takknemlig over hjelpen som blir prakket på meg. Det betyr at noen har troen på at det kan bli bedre.
For akkurat nå har ikke jeg det. Troen altså. Og noen ganger trenger man noen rundt seg til å tro for en. Jeg trenger det nå.
Men jeg har det. Og det gir meg håp. Så jeg fyller resten av badekaret.
Og der var den tilbake igjen. Den svarte klumpen i magen. Skal jeg ønske den velkommen? Det er litt rart. For etter så mange timer, dager, år, ja så har jeg nesten blitt glad i den. Uansett hvor vondt den gjør. Den har sin helt egen plass. Det vil si, jeg har gitt den plass. Magen min varmer den. Mater den. Nesten som et barn.
Forer jeg elendigheten? Oppsøker jeg elendigheten? Er ikke alt jeg egentlig ønsker å være lykkelig? Hvertfall litt? I går gråt jeg på meg hovent ansikt. Og da jeg våknet i dag morges hadde det enda ikke gitt seg. Men dette er gammelt nytt. Det er ikke første gangen jeg gråter meg i søvn. Jeg skriver ikke dette for å sanke sympati. Jeg skriver det fordi det er min virkelighet.
Alt blir større oppi hodet mitt. Hvorfor er det slik? Noen ganger er det ikke godt å være meg uansett hvor jeg er. Hvorfor er det slik? Jeg vil ut av min egen kropp. Ut av mitt eget hodet. Det er for trangt her. Er det flere som har det sånn? Det må det da være.
Men vi er jo alle forskjellige. Hvorfor er det sånn at noen strever seg gjennom livet, og muligens tenker på døden som en mulig utvei, mens andre gifter seg, får barn, og puster med magen? Jeg vet jo at det ikke er så svart-hvitt. Livet har flere nyanser innimellom. Det går opp og ned. Noen ganger er man glad, andre ganger ikke. Sånn er det bare.
Jeg høres muligens litt bitter ut, noe som egentlig ikke er meningen. Men jeg har vært innlagt på psykiatrisk siden nyttår. Jeg føler meg heldigvis bedre nå enn da jeg kom. Men hvorfor i helvete skal jeg streve sånn? Fortjener jeg ikke å ha det bra over litt lengre tid? Eller tillater jeg ikke meg selv å ha det bra?
Jeg kan huske at jeg, fra ganske så tidlig alder, ofte gråt meg i søvn. Jeg kan huske jeg sa til moren min at jeg hadde vondt inn meg, uten å vite hvorfor. Det gjør jeg enda. Og nå nærmer jeg meg 30. Hvorfor er det slik? Vil det noen gang ta slutt? Vil jeg noen gang få fred? Vil jeg noen gang slutte å flykte? Fra meg selv?
Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker svar, selv om jeg fortsatt leter. Men det holder meg gående. Det holder meg i live. På en merkelig måte. Jeg lukker øynene, selv om jeg hater det. Jeg føler jeg mister kontrollen. Men jeg gjør det likevel. Jeg tar den ene hånden min på magen. Kjenner på den svarte klumpen. Jeg er lei av å streve. Lei av å kjempe. Lei av å forsøke å flykte.
Den svarte klumpen kommer til å være der sammen med meg. Det er jeg nødt til å akseptere. Så jeg ønsker den velkommen. Stryker hånden lett over magen. Jeg lukker opp øynene igjen. Og tenker for meg selv at det var en fin øvelse. Jeg tenker at min behandler ville nok ha vært stolt av meg. Eller ville hun det?
Kanskje er jeg skjør. Kanskje er jeg en sart sjel. Men jeg puster. Og så lenge jeg fortsetter å puste er det mer som er rett en som er galt.
