På tide å stikke fingeren i jorda

Det føles som om jeg har løpt maraton. Opp til flere ganger. Men beina er sement. Som om jeg har vært inne i en tørketrommel litt for lenge. Som om noen har tråkket på hjertet mitt, og spyttet litt på det. Såret kanskje. Men ikke ødelagt.

Mye av den siste tiden har gått til å bade i egne tårer. For et bilde. Men det er jo akkurat det jeg har gjort. Bare at jeg har erstattet såpen med selvmedlidenhet. Og det lukter det ikke særlig godt av. Jeg blir svett bare av å tenke på det. Men noen ganger må man bare stikke fingeren i jorda.

Jeg satte bevisst av tid til en alvorsprat med meg selv. Jeg kjenner meg selv best, tross alt. Og noen ganger må jeg dra meg selv litt etter ørene. Selv om jeg tenker det er viktig å kjenne på alle følelser, så er det noe med å prøve å snu en situasjon. Jeg tror det er viktig å gråte om man er lei seg, men det finnes grenser. Jeg vil ikke bli fanget. Jeg vil ikke sitte fast. De hjernecellene jeg har igjen har derfor jobbet på spreng for å snu en negativ spiral de siste dagene. Det er en kamp. Men en kamp jeg er villig til å ta.

For det handler tross alt om livet mitt. Og livet mitt er verdifullt, og definitivt verdt å kjempe for.

Derfor har jeg ikke bare syntes synd på meg selv. Jeg har tatt ordet egenomsorg til et nytt nivå, og brukt alt jeg har lært av gode mennesker rundt meg. Det er nesten så jeg har latt meg provosere av meg selv. Og provokasjon kan brukes til mye. Jeg har brukt den til å kanalisere den energien jeg hadde igjen til å ta grep.

Dette har jeg gjort:

1) Lyttet til egne behov

2) Satt av tid til å gråte

3) Satt av tid til å tenke

4) Minnet meg selv på alt det gode som bor i meg

5) Tatt kontakt med mennesker jeg vet vil meg vel, mennesker som kjenner meg

Enkle grep. Kanskje. Men de gangene jeg virkelig tar de på alvor, så er de til stor hjelp for meg. Og det er jo det viktigste. Dette er ingen rakettforskning. Det er egne erfaringer på ting som tidligere har vært til hjelp. For det bor mye styrke i oss mennesker. Det erfarer jeg gang på gang. Men hva er styrken uten vilje?

JEG ER STERK + JEG VIL HA DET BEDRE = SANT

Vi kan klare mye på egnehånd. Ingen tvil om det. Men jeg er overbevist om at vi også trenger andre mennesker. Vi kan hente mye trøst, håp, og styrke fra andre. Og ikke minst kan vi lære mye av folk rundt oss. Om vi bare er åpne for det. En endring skjer ikke automatisk. For la oss være ærlige – løsningen på livet kommer ikke til å banke på døra. Så inntil videre sitter jeg her, med fingeren fremdeles plantet i jorda. Og her kommer jeg til å bli en liten stund.

1 kommentar
    1. Gråt ferdig du. Det er mye som er urettferdig. Verden har vært urettferdig mot deg. Verden er urettferdig mot oss alle nå. Det er ikke slik vi ønsker å ha det. Har vi fortjent det? Kan vel diskuteres? Men… Har vi ikke rett på et bedre, et godt liv.
      Vi vil ha et “godt” liv. Vi har lov til å ønske oss et godt liv. Hvorfor skulle vi ikke ha det godt. Vi vil ha det så godt som vi kan. Vi mener vi har rett på det. Det er vår verden og vi han bestemme litt i den verden. Vi gjør så godt vi kan og vi gjør så godt vi kan for at hver dag skal bli så god som mulig. Vi prøver å finne noe å glede oss over hver dag. Kanskje “mindre” ting i livene våre kan glede oss mer enn før?

      Beste

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg