På tide å bygge litt muskler

Jeg har tenkt litt. Eller, egentlig ganske mye. På to ting. Oppmerksomhet og nærvær. Ofte har jeg en følelse av å være på feil plass til feil tid. Det har med tiden utviklet seg til å bli en grunnleggende følelse i meg. Hva handler det om?

Det handler ikke om FOMO (Fear of missing out). Det vet jeg. Det er mer en slags indre usikkerhet på egen eksistens. Jeg er ganske sikker på det hvertfall. Og det kan jeg si fordi jeg har opplevd det motsatte. Nemlig følelsen av å være på rett plass til rett tid. Det skjer ikke så ofte. Kanskje er det nettopp derfor jeg klarer å peke fingeren på de bestemte stundene.

Som for eksempel da jeg var med min, nå avdøde mormor. Noe av det beste jeg visste om var å løse verdensproblemer med henne. Eller som de gangene jeg er med gode venner og det skjer noe morsomt. Noe som får meg til å le. Sånn på ekte. Sånn med magen. Jeg ønsker mer av dette i mitt liv. Jeg ønsker å kunne være mer tilstede i øyeblikk når de skjer. For et øyeblikk er nettopp bare et øyeblikk. Det kan være over på et blunk. Og da er det som er igjen minner. Gode minner, om man skulle være så heldig. Jeg ønsker flere gode øyeblikk. Lengre gode øyeblikk. Og jeg ønsker å kunne nyte de. Være litt mer tilstede i egen kropp. Ikke alltid være på vakt. Ikke alltid søke etter noe annet.

For jeg vil ikke gå glipp av livet mens det skjer. Til det er hvert øyeblikk altfor verdifullt. Og nettopp derfor dukket ordene oppmerksomhet og nærvær opp i hodet mitt. To helt essensielle ting som må være på plass for å kunne være tilstede i øyeblikk. I livet.

Det slår meg, som med det meste, at det burde gå an å øve på disse tingene. Tøye strikken litt. Å bli bedre på oppmerksomhet og på nærvær. Etter 12-13 år med terapi har jeg forstått at det meste er mulig å jobbe med. Om man har et genuint ønske om det selv. En terapeut kan kanskje si og spørre om mye klokt. Men jobben, den må gjøres selv. Og jeg kan, med hånden på hjertet, si at det er krevende arbeid. Men jeg tror det er innsatsen verdt.

For du er sjef i ditt liv. Og jeg i mitt. Vi kan ikke vente på noe eller noen til å fikse alt. Så fort jeg innså det skjønte jeg også hvor mektig jeg selv er. Og hvor mye styrke og håp som bor i meg. Og jeg tror ikke jeg er så unik og spesiell at dette kun gjelder meg. Livet er for kort til å undervurdere egen arbeidsinnsats og til å undervurdere tankens kraft. Og har man vilje og litt håp, kan uendelig mye gjøres.

Tilbake til disse to ordene. Oppmerksomhet og nærvær. Kanskje skal jeg prøve å se på det som muskler. Muskler som trenger litt styrketrening. Jeg har aldri vært noen treningsekspert, men litt vet jeg da. Vi trenger muskler. For å stå oppreist, og for å mestre hverdagslige ting. Hadde det bare vært så enkelt som å ta noen sit-ups og push-ups. Men menneskesinnet krever litt mer enn det.

Mange mennesker er, som meg, opptatt av å kunne være litt mer tilstede. Gjerne i en travel hverdag. Mange bruker ulike typer for mindfullness for å jobbe med nettopp oppmerksomhet og nærvær. Personlig har jeg lenge vært en skeptiker til mindfullness. Det å skulle sutte på en rosin i 20 minutter for så å beskrive hvordan den kjennes i munnen, er ikke noe for meg. Jeg kjøper det rett og slett ikke. Det finnes også mange ulike nærvær-øvelser. Som å kjenne etter hver eneste kroppsdel. Kjenne hvordan tyngden treffer underlaget. Dette kan kanskje være til nytte for noen, men for meg virker det provoserende. Ikke liker jeg å lytte til bølgeskvulp heller.

Med fare for å høres ut som prinsessen som ingen kan målbinde så er det en del ting som bare ikke funker for meg. Men sånn er det med mye her i livet. Vi er ulike individer med ulike behov. Så selv om jeg ikke har blitt direkte bitt av denne mindfullness-basillen, så betyr ikke det at det ikke kan være til hjelp for mange. Og man skal heller aldri si aldri.

Jeg må finne min måte. Min måte å bygge muskler på. Øvelse gjør mester, er det noe som heter. Muskler blir ikke til over natten. Ikke idrettsutøvere heller. Men mitt ønske for mer oppmerksomhet og mer nærvær er så stort at jeg er villig til å ligge i hardtrening. Kanskje er det ingen rosin som skal ligge i min munn, kanskje skal jeg ikke kjenne etter i hver eneste kroppsdel, og kanskje er ikke bølgeskvulp min greie. Ikke akkurat nå.

Men hva med musikk? Jeg elsker jo musikk. Hva med å bruke musikk mer bevisst i livet? Hva med å faktisk sette av tid til virkelig å lytte. Kanskje også synge med. Jeg liker å se på meg selv som en musikalsk person. Men jeg vil nok aldri bli noen gullstrupe. Har røkt litt for mye i mitt liv. Tro meg. Jeg minner mer om en feminin kaptein Sabeltann enn om Sissel Kyrkjebø. Men det må være greit. Poenget mitt er at slike stunder med musikk og sang krever oppmerksomhet og nærvær. Faktisk i ganske stor grad.

Kanskje er musikk min måte. Mine muskler. Min form for mindfullness. Min rosin. For det samme skjer de gangene jeg danser. Det å bevege seg til musikk krever også stor grad av oppmerksomhet og nærvær. Kanskje også en liten dose dedikasjon. Som den gangen jeg danset så heftig at jeg slo hodet hardt i stuegulvet. 100 prosent frihet i egen kropp. Fullstendig blottet for hemninger og skam. Bare pur glede. Og hver eneste lille improvisere bevegelse til lyden av 80-tallstrommer var verdt en liten hjernerystelse. Og det kaller jeg dedikasjon. Med en god porsjon av både oppmerksomhet og nærvær.

Så er det kanskje mulig for meg å bygge litt muskler likevel.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg