På jakt etter smil

Bestemoren min foreslo at jeg skulle gå ut å telle smil på min vei. Jeg fant dette forslaget fristende og gjorde derfor et forsøk. Skuffelsen var stor da det eneste smilet på veien var mitt eget. Et litt stivt smil, uten særlig genuinitet. Ikke et menneske å se på min vei. Tomme gater. Tomme parker. Tomme kaféer. Men hverken min bestemor eller jeg er kjent for å gi oss så lett. Derfor gir jeg forsøket en ny sjanse i dag.

Jeg kan umulig være den eneste som blir litt smårar av å være lenge i eget selskap? Hjemmeskole. Hjemmekontor. Hjemmekaffe. Går det for lang tid blir jeg i det som kalles «rom-humør». Veggene blir trangere, hodet større. Og det fnises og grines om hverandre i rekordfart. Det snakkes høyt. Fordelen med å ha en dialog med seg selv er jo at man da som regel får de svarene man ønsker. Men neimen ikke alltid. Ta i dag som et eksempel. Jeg hadde drømt meg gjennom hele natten. Om klemmer, om nærkontakt, om festlige lag, og jeg drømte om opplevelser som strakk seg litt lenger enn til mine vegger her på Majorstuen. I stede for å våkne med en følelse av takknemlighet for å i det hele tatt kunne drømme, var kroppen full av irritasjon. Faktisk var jeg også ganske så eplekjekk da jeg tok morgenstellet i dag. Nå skal det telles smil Eline, sa jeg til meg selv. Et forsøk på å peppe meg opp for en ny dag i lock down. Med en smule ironisk tone hørte jeg meg selv svare – lykke til…

Jeg tenker på hvor mye rart vi mennesker gjør når vi er helt alene. Eller, når vi tror vi er alene. Klokken har ikke rukket å bli 9 engang. Og jeg har allerede kjeftet på både radioen og meg selv. Radioen fortjente kanskje ikke den strenge talen jeg holdt. Det er jo ikke radioen sin skyld at situasjonen er som den er. Jeg derimot, jeg trenger litt kjeft innimellom. Så lenge loven om Egenomsorg følges, ser jeg ikke noe problem med å dra seg selv litt etter ørene. Men alt med måte.

Så er jeg kanskje ikke alene om å bli i rom-humør. Jeg er nok ikke alene om bli lei eget fjes, egen stemme. Men det er nå det jeg har da. Og som den pessimistiske optimisten jeg jo er evner jeg fremdeles å skimte noe lys. Sett bort i fra det eplekjekke hjørnet jeg startet denne dagen i, så finnes det flere ting å være takknemlig for. Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv. Henrik Wergeland er inne på noe her. Jeg har stirret lenge på en svart himmel. Det har kanskje du og. Men la meg minne deg på en ting. Bare fordi man ikke kan se noe, betyr ikke det at det ikke finnes. Bruk fantasien. Det enorme rommet en menneskehjerne besitter. I denne uendeligheten finnes det stjerner og lyspunkt overalt. Hvis vi bare ser med hjertene, og lytter med øynene. Kan jeg, så kan du.

Om du ikke skal jakte smil eller stjerner i dag, så glem ikke at mulighetene er større enn umulighetene.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg