Øverst på ønskelisten

Uansett alder blir jeg aldri for gammel til å ønske meg noe. Jeg har alltid hatt, og har fremdeles et stort ønske om. Et ønske om trygghet. Trygghet rundt meg. Trygghet i eget hjem. I eget sinn. Og i eget hjerte. Trygghet i meg selv. Dette ønsket vokser jeg aldri fra. Snarere tvert om. Ønsket vokser i takt med meg selv. Ønsket om trygghet blir sterkere for hvert år som går. Jeg har søkt det så lenge jeg kan huske, og jeg søker enda. Kanskje fordi jeg glimtvis får en liten smakebit på hva det kan bety. En smakebit på hvordan det kan føles. Et lite drypp av et større fenomen. Kanskje et lite ord, med åtte bokstaver, men med en enorm betydning.

Kanskje er det ikke så rart at jeg har lett så intenst. Men følelsen av å være på feil sted til feil tid er ofte der. Uansett så har jeg fortsatt jakten. Eller flukten. Flukten fra det utrygge. En flukt fra noe utrygt til noe trygt. Men om svaret hele tiden har bodd i meg, så er det kanskje ikke så rart at jeg har lett på feil sted til feil tid.

En opplevelse av trygghet er noe vi alle søker. Det er helt grunnleggende for oss mennesker å kunne oppleve trygghet. I oss selv, men også rundt oss. Noen søker det kanskje mer enn andre. Bevisst eller ubevisst. Men svaret ligger nok i oss selv. Og om man bestandig forsøker å flykte fra det utrygge, som kanskje også ligger i en, så kan det bli rimelig slitsomt i lengden. Hilsen undertegnede.

Jeg bærer med meg svaret overalt til en hver tid. Viljen er der. Håpet er der. Ønsket også. Det som brenner like sterkt som det alltid har gjort. Så mangler? Hva er det jeg overser? Noe viktig. Ingen tvil om det. Hvorfor skulle jeg ellers ha brukt så mye energi, og så mange tanker, på denne jakten.

Kanskje er jeg nødt til å akseptere det utrygge. Kanskje må jeg lære meg å stå i det. Men er det ikke det jeg har gjort i mine 28 leveår? Jeg er ikke kjent for en som gir seg så lett. Men jeg ønsker ikke lenger å kaste bort mer dyrbar tid. Livet er alt for kort til det. Jeg vil leve mens livet skjer. Være til stede. I øyeblikket. I egen kropp. Eget sinn. Jeg vil ikke lenger flykte.

Kanskje det ikke behøver å være så svart/hvitt. Kanskje det ikke trenger å være alt eller ingenting. Det finnes jo så mange spennende farger og nyanser fra ende til annen. Vi må kanskje se med hjertet. Og kanskje lytte med øynene. Men det tror jeg det er verdt. Øvelse gjør mester er det noe som heter. Og jeg øver meg hver dag. Siden mormoren min døde bestemte jeg meg for å bruke resten av mitt liv på å bli et bedre menneske. Den beste versjonen av meg selv. Det er en tøff kamp. Men jeg er villig til å gjøre mitt beste.

For litt siden var jeg vitne til noe magisk. Et helt magisk øyeblikk midt i hjertet av Oslo. Høyt oppe, i et tre. Der satt den. Den hvite fuglen. Vakker. På grensen til tam. Jeg kom ganske nærme. Min fasinasjon for fugler er stor.

Jeg flørter med kråkene, danser med skjærene, og snakker med spurvene. De er så vakre alle sammen. Med empati i hver fjær. Og med lidenskap i hvert vingespenn.

Albino spurver er visstnok svært sjeldne. Kanskje særlig i hovedstaden. Jeg følte meg så heldig som fikk komme den så nære. For meg ble dette et helt magisk øyeblikk. Jeg tok meg selv i å spørre etter mormoren min. Mommi? Er det deg? Kunne det være et slags tegn. På noe godt. På et bedre liv? På trygghet?

For én gangs skyld følte jeg at jeg var på rett plass til rett tid. Og det føltes helt fantastisk. Hva enn det var så tok jeg det som en påminnelse om å ta vare på gode øyeblikk. Og å gjøre de om til gode minner. Minner jeg som jeg kan varme meg på når øyeblikkene er over.

Denne stunden med den hvite fuglen ble for meg en slags smakebit på det jeg så sårt søker. Et drypp av trygghet. Og en evne til å være tilstede. I øyeblikket. I egen kropp, og i eget sinn. En tilstedeværelse i noe godt. Jeg evner det jo, så det er kanskje ikke så rart at jeg søker mer av det. En konstant lykkerus er ikke noe jeg ønsker eller forventer. Livet byr jo på mer enn det. Og kanskje er det nettopp kontrastene som gjør at vi kan kjenne de vakre fargene.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg