Om behandling i FACT-team

Etter at jeg postet innlegget om Eline’s poliklinikk var det flere som ønsket at jeg skulle skrive mer om behandling i FACT-team. Så her er vi altså. Jeg skal forsøke å forklare det på en så enkel måte som mulig. Og jeg vil bruke meg selv som eksempel. Husk at mye av dette er mine personlige meninger og erfaringer. Andre, som også følges opp av FACT-team, vil kunne ha andre opplevelser.

Jeg har gått i terapi siden jeg var 16 år gammel. Opp igjennom har jeg hatt mest en-til-en-samtaler. Jeg har vært heldig, for jeg har sluppet å bytte behandlere ofte. Jeg har i lang tid fått kontinuitet, forutsigbarhet, og stabilitet i behandlingen. Og jeg har, med hånden på hjertet, vært veldig heldig med mine behandlere. Noen av dere husker kanskje hvor knust jeg var i fjor. Da jeg, etter 5 år med L, fikk beskjed om at jeg skulle bytte behandler. Det føltes som om noen slo opp med meg. Og jeg var svært skeptisk til en ny behandler. Denne prosessen skrev jeg litt om. Jeg fikk mange historier fra dere der ute som hadde opplevd det samme. Og flere delte om hvor vanskelig et slikt bytte kan oppleves.

Det jeg ikke skrev så mye om var årsaken til byttet. Etter vurdering på sykehuset havnet jeg i den gruppen som var i behov av tettere oppfølging. Og her kommer FACT-teamet inn.

FACT står for fleksibel aktiv oppsøkende behandling. Mye ligger kanskje i de ordene, men jeg skal utbrodere det litt til. Jeg har altså et team som følger meg opp. Helt konkret kan jeg si at temaet består av en psykolog (som er min hovedbehandler), en sykepleier, en psykiater, pluss en til. Dette teamet jobber mer oppsøkende. Og de er mer fleksible på tid og sted. Det er grunnen til at jeg sjelden behøver å møte opp på poliklinikken. Behandleren min og jeg har som regel samtaler ute. I en park, på kafé, eller så går vi kanskje tur. Noe som oppleves godt for meg. Det er noe befriende med å kunne treffes ute i sivilen, og ikke på en eller annen institusjon.

Vi har mye fokus på mestring og ressurser. Som jo er to ting jeg er opptatt av her på bloggen, men også personlig. Det jeg kanskje setter mest pris på ved denne behandlingen er at behandler sjeldent sitter og følger med på klokka. 45 min på en poliklinikk kan gå overraskende fort. Og det kan oppleves stressende. Hvertfall gjorde det det for meg. Ofte trenger jeg litt tid på å varme meg opp, og det er ikke alltid 45 minutter er nok. Hvor lange samtaler vi har varierer. Hvor ofte samtalene er varierer også. Men de som jobber i FACT-team er mer fleksible, og setter som regel av mer tid.

Jeg har lest litt på helsedirektoratet sine sider på nettet. Der fant jeg litt forskning om FACT-team, og litt om modellen de kjører. Målet er å gi samtidige og helhetlige helsetjenester til mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Teamet skal være tverrfaglig sammensatt, slik som i mitt. FACT-team skal gi tett individuell oppfølging. Noe jeg i aller høyeste grad opplever at jeg får. Forskning som er gjort viser at de fleste som er i et FACT-team er mer fornøyd med det enn med tidligere behandling. Dette gjelder også for meg. Et av målene med FACT-team er å minske bruk av tvang, og forsøke å unngå innleggelser. I mitt tilfelle har jeg stor nedgang i innleggelser. Og kanskje skyldes det denne oppfølgingen. Jeg tror det.

Jeg håper dette var noe oppklarende. Faktisk lærte jeg litt selv ved å skrive dette innlegget. Og det er takket være dere. Så, spørsmål fra meg – Har du noen erfaring med å gå i behandling? På en poliklinikk, eller kanskje du også har et FACT-team? Hva er dine erfaringer?

2 kommentarer
    1. Jeg har erfaring. Gikk på poliklinikk til samme behandler i 4 år, hvor jeg tilslutt ble avsluttet fordi det var så mange folk på venteliste 🤦‍♀️, og selv om jeg ikke var klar for det. Under behandling var jeg også innlagt på DPS mye, spesielt de første 3 årene.

      Nå har jeg oppfølging av et kommunalt team fast 3 ganger i uka hvorav en av dem er med en turgruppe og de to andre gangene er at en ansatt kommer hjem til meg, prater med meg, går tur osv. Her er det ansatt psykiatrisk sykepleiere, sykepleiere, vernepleiere, sosionomer. De er på jobb dag og kveld mandag til fredag, og har jeg behov for å prate kan jeg ringe dem og får da hjelp ganske raskt.
      Har prøvd å komme i gang med behandling igjen på DPS da jeg sliter til tider mye med depresjon og angst og ting jeg ikke har snakket med noen om (og som ikke er naturlig å ta med teamet), også etter anbefaling fra teamet i kommunen, men får bare avslag. Det er svært frustrerende. Teamet er en brannslukker der og da, men ting kommer tilbake og tilbake. Det er slitsomt når hjelpen ikke hjelper og en får avslag.

      Så jeg er fornøyd med det kommunale teamet, men DPS er ikke helt der (selv om de også har gjort mye bra når jeg var i behandling).

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg