Nattens tanker

Siden jeg ble innlagt har jeg lagt meg før klokken ti hver kveld. Men ikke i dag. Klokken har passert midnatt, og her sitter jeg våken i sengen. Med skuldre opp til ørene, og med hodet fullt av tanker. De fleste av dem ikke gode. Såkalt negative tanker. De har kanskje en tendens til å hope seg litt opp når det er mørkt. Som om himmelens farger bestemmer sinnsstemningen min. Dramatisk? Kanskje. Men det føles litt sånn akkurat nå.

Jeg sitter og stirrer på bokhyllen foran meg og på alle bøkene som er i den i et desperat forsøk på å flytte fokus. Jeg vil ha fokuset vekk fra tankene mine. Men som en av terapeutene sa tidligere i dag, det er vanskelig å ikke tenke på den rosa elefanten når noen først har nevnt den. Greit nok så tenker jeg kanskje ikke så mye på den rosa elefanten, men tankene mine fester seg til veldig mye annet som jeg ikke får bort.

Av kjedsomhet har jeg til nå skrollet gjennom facebook en del ganger og fått med meg at flere har giftet seg. En har kjøpt bolig, to har fått barn, mens andre er på en eller annen ferie. Alt dette dokumenteres selvsagt slik at også jeg kan få det med meg. Men, jeg klarer ikke la være å tenke tanken. Kommer disse tingene til å skje meg også? En vakker dag? Finnes den vakre dagen? I så fall når er den?

Vil jeg noen gang møte noen som vil klare å dele livet sitt med meg? Vil noen klare å elske meg i det hele tatt? Vil jeg noen gang klare meg gjennom en utdanning som på sikt kan gi meg en jobb som igjen kan føre til fast inntekt? Vil jeg noen gang føde et barn? Og vil jeg noen gang bli frisk?

Jeg kan ikke noe for det, men disse spørsmålene gjør meg lei meg. Slik som ting er nå kan jeg umulig forestille meg at svaret er ja. Og de vonde tankene som følger raser ned i meg. Jeg føler meg tung. Og det er ikke bare på grunn av alle medisinene. Det er kanskje mest fordi jeg kjenner på en håpløshet. Kanskje fordi jeg enda ikke er helt frisk. Kanskje fordi det er natt. Eller kanskje fordi jeg er et menneske.

Akkurat nå angrer jeg litt på de siste fire koppene med kaffe som jeg drakk tidligere på kvelden. Jeg tåler kanskje ikke koffein så godt. Eller kanskje dette bare er en av de nettene hvor jeg ikke skal sove i det hele tatt. Man får jo noen av de innimellom. Jeg overlever det. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg sov i stede for å være våken med alle tankene.

Jeg tørker et par tårer og vurderer om jeg skal si fra til nattevaktene. Si fra om at jeg har det vanskelig. Behandleren min sier jeg fremdeles er skjør. Javel, så er jeg kanskje det. Men jeg er ikke noe persilleblad. Hun sier forresten også at jeg må øve meg på å si fra når ting er vanskelig. Jeg kjenner etter. Kanskje jeg ikke har det så vanskelig. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt.

Jeg tørker et par tårer til som kommer. Og plutselig er det visst fri flyt. Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på de siste tablettene jeg svelget. Jeg kjenner jeg angrer på det glasset med vann. Nei nå er det nok, sier jeg høyt for meg selv. I morgen blir det ikke noe mer medisiner. Og de kan bare prøve å sette injeksjon på meg. Jeg skal klare meg uten.

Skulle ønske jeg kunne trylle. At jeg hadde sluppet dette her. Jeg pusser nesen. Lukker øynene noen sekunder. Drømmer meg bort. Til en tid hvor all sykdom er fraværende. Og hvor jeg har en god familie rundt meg, og venner. Jeg drømmer meg bort til en tid full av trygghet. Til en tid hvor også jeg bidrar i samfunnet. Ja, for det er en drøm.

Jeg lukker opp øynene igjen. Og blikket faller rett inn i bokhyllen igjen. Kanskje er det fordi det er natt. Kanskje er det fordi det er mørkt. Eller kanskje fordi det er så stille. Uansett, jeg fortsetter å gråte. Men det er på mange måter sunt å gråte. Jeg får hvertfall noe ut. Og jeg finner en merkelig trøst i å tørke mine egne tårer akkurat i natt. For plutselig er fokuset vekk fra de vonde tankene.

Jeg pusser nesen igjen. Så var det ikke flere tårer. Ikke for denne natten kanskje. Og jeg trøster meg med at om noen timer er himmelen lys av farge igjen. Ting ser som regel annerledes ut da. Men jeg vet ikke helt om himmelen er i stand til å endre et helt liv. Bare sånn etter noen timer, og på grunn av litt lys. Men jeg lukker øynene og bestemmer meg for å gi det en sjans.

God natt.

4 kommentarer

Siste innlegg