Når kroppen husker det hodet vil glemme

God lille-mandag! Og gratulerer med både det ene og det andre. Det er vel flere grunner til å feire litt i dag. Sist jeg markerte valentinsdagen var i 2014. Da satte jeg fyr på min egen BH. Men i dag skal det ikke brennes undertøy. Jeg skal heller bruke denne lille-mandagen til å vaske hus og kropp. Ja, jeg vet hvordan man lager en skikkelig fest! Personlig er jeg mer opptatt av å speide etter varmere grader på yr.no. Og de kommer! Men jeg tar det også som en seier at jeg snart har kommet meg gjennom nok en helg. Men nok kaffepreik. Jeg er jo hverken værmelder eller nyhetsanker. Selv om jeg trenger å øve meg på small talk, så er og blir min hjertesak – psykisk helse.

For noen dager siden møtte jeg hjerne-doktor’n min. Og siden da har jeg kjempet hardt for ikke å la mørket fange meg. En lengre samtale om mindre lystbetonte ting resulterte i at et vindu åpnet seg. Og nå vet jeg ikke om jeg har klart å lukke det igjen.

Er det ikke snodig hvordan kroppen kan huske det hodet helst vil glemme?

En uforklarlig knute, som kanskje sitter i brystet. Opp mot halsen. En type knute som ikke vil slippe taket. En følelse. Et murrende ubehag, du ikke vet hvor kommer fra. Den bare dukker opp, i tide og utide. Tar seg sine friheter. Og alt du vil er å løpe. Vekk. Fra ubehaget. Men kroppen blir sement. Og uansett hvor hardt du kjemper i mot så blir knuten i brystet der.

Og hvis et vindu først åpnes, kan det på et uforklarlig vis dukke opp ting du egentlig har fortrengt. Er det ikke rart hvordan man kan huske enkeltepisoder helt ned på detaljnivå. Alt fra hvordan det så ut rundt en, til hva man hadde på seg av klær, til hva det luktet i rommet. Episoder, gode eller vonde, som blir til minner. Minner man enten gjerne vil huske for alltid, eller minner av den typen man aller helst vil glemme. Kanskje til og med som man jobber hardt for å fortrenge. Late som om aldri har skjedd. Men kroppen er en underlig og fantastisk maskin. Men hvordan vite at det man husker virkelig har funnet sted? Hvordan kan man egentlig vite at minner er ekte? Jeg skal ikke drodle noe mere på det, bare slenger ut et par forstyrrende spørsmål.

Har du vondt i foten går du til legen. Er foten brukket får du gips, et par krykker, og en «god bedring». Har du vondt i sjela er ting litt mer komplisert. Dessverre. Men i 2021 har vi kommet langt hva angår behandling av psykiske utfordringer. Selv går jeg til behandling for mine. Det er nok ikke alle som har godt utbytte av samtaleterapi, men i mitt tilfelle fungerer det godt. Likevel sitter jeg nå, med vinduet mitt på vidt gap, og lurer på hvordan jeg skal klare å lukke det.

Mitt mektigste våpen er pennen. Et svært nyttig verktøy for meg for å forstå/sortere tanker. Jeg skriver først og fremst for egen terapi. Etter samtalen med hjerne-doktor’n hadde jeg et sterkt behov for å skrive. Og jeg skrev så svette og tårer sprutet. Når krana først var åpnet, var det vanskelig å skru den av. Med skallebank og røde kinn, opplevde jeg for første gang at skrivingen gjorde ting verre. For mens jeg skrev dukket det detaljer opp som jeg ikke visste at husket.

Vondt og overveldende? Ja. Men ikke farlig. Hvertfall er det det jeg sier til meg selv. Det går bra Eline. Du kommer ikke til å gå i stykker. Er det alltid hensiktsmessig å dykke ned i fortiden? Jeg mener, om det bare gjør vondt? Men kanskje må det gjøre skikkelig vondt før det kan slippe taket? Jeg vet ikke.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg