Når festen tar slutt

Det er 18.mai. Jeg har vært sosial alle de siste dagene, på alle mulige måter. Det hele ble toppet med et vel så heftig brak i går. Frokost i parken, korps ved slottet, koldtbord hos familien. Fantastisk? Ja. Men jeg? Jeg ble sliten.

Jeg er nok ikke den eneste som i går holdt pusten og sugde inn magen. Ikke nok med at bunaden var for liten (noe som er en selvtillittsknekk for en hver), jeg hadde også startet på mitt liv utenfor de hvite fire veggene. Og med det mener jeg psykehuset.

Jeg er takknemlig. Faktisk ekstremt takknemlig for at jeg kunne feire med familie og venner. Ikke bare fordi jeg er så heldig å ha både familie og venner rundt meg, men også fordi jeg kunne feire utenfor psykehuset. Likevel kom alt dette med en bismak. Det er rart det der. Hvordan man aldri blir fornøyd.

Men jeg var glad. Det vet jeg. For glad er en følelse jeg kan kjenne igjen. Glad, urolig, og trist. Dette er følelser jeg kjenner på til stadighet. Men i går var det glad jeg var. Og godt var det.

I de siste ukene har jeg gjort et slags sosialt eksperiment. Jeg har gått ut med ukjente mennesker i håp av å få nye vennskap. Og jammen har jeg truffet flotte folk. Jeg blir helt rørt her jeg sitter. For hendene som har blitt strukket ut til meg den siste tiden er jammen mange. Og de har vært så varme, så varme. Og jeg, jeg er takknemlig.

Men akkurat i dag. Som egentlig er en lørdag, men som kjennes ut som en søndag, er jeg litt tom. For når festen tar slutt så kommer det et tomrom. Det gjelder enten det er 17.mai, julaften, eller påske. Hvertfall i mitt tilfelle. Og det kjenner jeg på i dag.

Jeg håper på mange måter at jeg ikke er alene om å kjenne på dette. Litt fordi jeg ikke vil kjenne meg så kravstor, litt fordi jeg ikke vil bli misforstått, men mest av alt fordi jeg ikke vil være alene. For når festen tar slutt blir det nesten litt tomt i andre enden.

Det er mye som er bedre nå. Og det er det viktig at jeg tar innover meg. Men nå har det vært flere sosiale dager på rad, med tut og kjør, og det kjennes nå. Da er det viktig å huske på at det er både lov og vanlig å føle seg alene. Den følelsen vil alltid være der, men den vil også alltids gå over.

For det meste her i livet går over.

3 kommentarer
    1. Kjenner meg igjen. Får ofte en liten nedtur etter store begivenheter eller ting jeg har gledet meg til. Tenker på det som en slags sosial bakrus eller en opplevelses-bakrus. Ikke så ulikt fylleangst, selv om det ikke nødvendigvis er alkohol involvert. Heldigvis går det stort sett over, og da kan man se tilbake på opplevelsene med glede. Ser ut som du hadde en fin 17.mai 😊🇧🇻

    2. Å bli tilfreds med livets ufulkommenheter. ..
      Det er min utfordring 🙂
      Særlig etter større begivenheter som fest eller konsert f. eks.
      Dette er viktig å kunne hilse velkommen:
      Det er greit å kjenne seg litt trist, litt alene, litt i ubalanse!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg