Når det gode gjør vondt

For noen dager siden hoppet jeg fra et stupebrett uten å lande. Hvertfall føltes det sånn. Jeg gjorde det vanskeligste jeg har gjort på lenge. Lite visste jeg at en tur på 20-bussen langs Oslos veier kunne være så utfordrende. Jeg gjorde som jeg pleier å gjøre når ting blir vanskelig. Jeg kikket ned. Ned i de klamme hendene mine.

Det var faktisk en hyggelig ting jeg var på vei til. Jeg var blitt invitert til en førjulsfest. Overhodet ingenting å grue seg for. Likevel kjentes det ut som om jeg skulle kaste opp innvollene mine.

Jeg gikk av bussen og kjente det var litt lettere å puste igjen. Men klumpen i magen var der fremdeles. Jeg gjorde et forsøk på å fjerne maskaraflekkene på kinnet mitt, jeg ville ikke noen skulle se jeg hadde grått. Så rettet jeg meg opp i ryggen og gikk framover, samtidig som stemmen i hodet fortsatte.

Æsj, nei Eline. Du må snu. Du er for stygg, dra hjem. Ingen kommer til å ville snakke med deg uansett. Og hvis noen skulle finne på å snakke med deg så kommer du til å drite deg ut likevel. Du er 27 år gammel, uten utdanning, uten jobb. Du er ingenting. Snu.

Stemmen bare fortsatte. Den snakket meg rett ned i skoene mine. Mens jeg hev etter pusten ringte jeg moren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde stått i gangen med finklærne på i en halvtime før jeg turte å gå ut mot bussen. Jeg fortalte hvordan jeg hadde svettet på bussen fordi jeg var redd folk lo av meg. Og jeg fortalte at jeg nå sto en plass mellom Carl Berner og Tøyen og skammet meg. Tenk at noe som skal være hyggelig kan gjøre så vondt.

Den lille telefonsamtalen ga meg mot nok til å gå de siste meterne frem til leiligheten til ei av mine aller beste venninner. Jeg tror aldri jeg har vært så andpusten før. Heldigvis kjenner vi hverandre godt, så jeg kunne forklare turen min dit for henne. Jeg følte meg ganske dum der jeg sto i gangen og rødmet. Men hun forsto.

Hun forsto også at jeg dro hjemover igjen med en gang. Det gjorde godt. Å slippe å måtte forsvare meg selv. For egentlig forsto jeg ikke helt selv hva som skjedde. Ikke da. Men nå, nå ser jeg det. Klumpen i magen. De svette hendene. Den høye pulsen. Katastrofetankene. Det var angsten som sjekket inn igjen.

Jeg skal ikke psykoanalysere absolutt alt jeg gjør, for det tror jeg ikke er bra, men i dette tilfellet tror jeg at jeg bør prøve å forstå meg selv. Kanskje først og fremst for at jeg ikke skal være så jævla streng med meg selv. Det er jo ingen som vinner noe på det. Og som behandleren min sier, jeg må lære å gi meg selv trøst når jeg trenger det. Jeg må være god med meg selv.

Jeg tror, at når livet mitt ellers er så tomt som det er nå så er det lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Det var denne sosiale sammenkomsten et god, men trist, eksempel på. Men jeg minner meg selv på at jeg faktisk overlevde. Jeg ga det hele et godt forsøk. Nei vel så lyktes jeg kanskje ikke hundre prosent. Men det er faktisk en del av livet. Det er lov å prøve, og det er lov å feile.

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #angst

6 kommentarer
    1. Trist, men også fint og lese på grunn av måten du skriver på 🙂 jeg har aldri hatt angst før, men kan se det for meg når du beskriver det her! Håper alt går bedre med deg og at du følger dine egne råd! 🙂 Lykke til med alt <3

    2. Flott skrevet!
      Det er virkelig modig gjort å trosse sine egne frykter, uansett hva den frykten måtte være. Det er trist å høre at du har slike tanker om deg selv. Jeg håper du klarer å senke skuldrene etterhvert og se på alle de flotte tingene ved seg selv.
      Lykke til videre og riktig god jul.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg