Muligheter kommer ikke alene

Det har sine fordeler å stå opp før fuglene. Ikke bare får man Frognerparken for seg selv, man er også først (og eneste) i køen på Kaffebrenneriet. Dessuten kan man innta sjøstjerne-posisjonen på gresset, danse rundt, uten publikum. Akk ja. Ulempen er kanskje at man kan bli litt lei av eget selskap. Hvertfall kan jeg bli det. Så det hender fra tid til annen at jeg snakker med trærne. De som tross alt har stått der lengre enn meg. Tenk på alt de har sett og hørt. Tenk på alt de vet. Det er ikke alltid jeg får svar, men det må være lov å prøve seg.

Den siste tiden har jeg opplevd så mye spennende at jeg har tatt meg selv i å rive ut mitt eget hår. Hvor lenge er det egentlig fysisk og psykisk mulig å stirre intenst på sin egen telefon? Med hyppige do-besøk og med nerver i høyspenn. Utfordrende på mange måter. Men også ekstremt lærerikt. På mange måter har min virkelighet ikke føltes helt virkelig. Noe som er krevende nok i seg selv for en som meg. Litt om om jeg har skullet opp til eksamen og gifte meg på samme tid. Noe om overhodet ikke er mulig slik min livssituasjon er nå.

En stor mulighet lå foran meg. Et møte kunne potensielt endre totalt retning for meg og mitt liv. Som om ikke det la nok press på meg. Lang historie kort. Jeg var på et jobbintervju. Ikke hvilket som helst et heller. Det var til Drømmejobben. Jeg skal spare deg for alle detaljene. Men det sitter altså en skuffet kropp her bak tastaturet. For Drømmejobben fikk jeg ikke. For all del, det er veldig lov å være skuffet. Jeg hadde tross alt mobilisert alt jeg hadde av krefter. Jeg la faktisk hele sjelen min i det. Selv om formen ikke var helt på topp i utgangspunktet. Men etter å ha badet i egne tårer og skuffelse, tok jeg meg selv litt i nakkeskinnet. Jeg sa høyt til meg selv:

Eline, nå tar du deg en dusj, og så er det marsj i seng. En ny dag venter i morgen. Dessuten, du er ikke den eneste som kjenner på en form for skuffelse her i livet. Så unik er du ikke. Tenk på alt du har fått erfare. Alt du tar med deg videre av lærdom. Og tenk på alt du er. Dine egenskaper, dine ressurser, forsvinner ikke ut i luften på grunn av et enkelt avslag.

I et iherdig forsøk på å fjerne mitt eget tunellsyn ser jeg jo at livet går videre. For selv om jeg, mellom oss, er livredd for å råtne i en enkelt tilstand uten form for utvikling, så vet jeg jo så inderlig godt at en mulighet ikke utelukker en annen. Så til neste mulighet dukker opp skal jeg forsøke å finne tilbake til meg selv. Hva enn det betyr. For hvem er jeg egentlig? Hvor kommer jeg fra? Og hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå? Ikke noe småtterier akkurat. Men jeg tror det er litt av kjernen her i livet. Det er så mye jeg lurer på. Jeg søker svar, men ønsker ingen hjernevask. Jeg er sliten og full av overtenning på en og samme tid. Som om god låt som spinner om og om igjen i hodet, mens kroppen er nummen. Alt jeg vil er å danse med, men lemmene sier stopp.

Ikke bare river jeg ut mitt eget hår. Jeg går rundt timesvis på måfå. Ingen mål. Ingen mening. Et desperat forsøk på å finne tilbake. Til noe. Til det trygge. For nå har jeg mistet litt fotfeste. Jeg ser føttene mine, men jeg kjenner de ikke. Hvordan kan jeg da vite at de virkelig finnes?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg