Min bloggreise

13.september 2016 tok jeg fatt i gullpennen min på alvor. Det er nå snart 3 år siden. Og jeg har aldri angret siden. Jeg startet med å dele et par enkle, men tøffe dagboksnotater fra min tid som innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg gjorde dette mest for egen terapi, men gleden var stor da jeg oppdaget at andre også ville lese. Og at folk ville jeg skulle skrive mer.

Åpenhet er veldig viktig for meg. Åpenhet avler mer åpenhet. Vi lever tross alt bare 1 gang, så det er viktig å snakke om alle disse viktige tingene vi mennesker må igjennom, som jo kan være både vonde og utfordrende. Alvorlige psykiske lidelser trenger ikke å være farlig, men det å ikke snakke om det. DET kan være farlig.

Jeg har brukt mine egne erfaringer fra å være psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus, korte og lengre opphold. Jeg fortsatte å skrive, som egen terapi. Men får stadig vekk tilbakemeldinger om at det også kan hjelpe andre. Det er sterkt. Det er verdifullt.

Bloggnavnet mitt er jo Elineredderverdenlitt. Ergo, jeg ønsker å hjelpe verden, med mine erfaringer, litt. Altså med det lille jeg kan bidra med.

Jeg har vært så heldig å få snakke med Statsmister Erna Solberg, hvor vi diskuterte forbedringsmuligheter i psykiatrien. Det ble en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg ble jo invitert dit på grunn av en kronikk jeg skrev i Dagsavisen som handlet om tvangsmedisinering. Tiden som fulgte fikk jeg stadig vekk trykket kronikker om psykisk hele i forskjellige aviser og nettsider. Dette har jeg vokst mye på. Jeg føler meg både sett og hørt.

Faktisk ble jeg også leid inn for å holde foredrag på en DPS her i Oslo om det å stå utenfor samfunnet med en psykisk lidelse. I tillegg ble jeg også nevnt på Stortinget av nåværende stortingspresident, Tone Trøen. Etter VGs avsløringer om beltelegging. Det var stort for meg. Det får meg hvertfall til å tenke at noe kanskje har kommet frem. Og det betyr så uendelig mye.

Da jeg, høsten 2018, ble kontaktet av NRK for å være med på innspillingen til programmet Sinnssykt, var jeg ikke i tvil. Jeg var kanskje nervøs for kameraene, og litt for å kludre det til med min nervøsitet, men det var så mange fine folk rundt meg som passet på at dette skulle bli et helt fantastisk program. Så jeg følte meg godt ivaretatt. Spesielt av skjønne, modige Cecilie Kåss Furuseth. Og programmet, det ble en suksess. Angrer ikke på det heller.

Jeg er fylt med takknemlighet for det lille jeg har fått bidra med de siste 3 årene, med tanke på å opplyse folk om psykisk helse, og om alvorlig psykisk sykdom.

Mye har også skjedd for meg personlig disse 3 årene. Jeg måtte avbryte studiet jeg gikk på på grunn av psykisk sykdom, og nok en lengre innleggelse ventet på meg, Det har vært tøffe tak. Mange tøffe samtaler med behandlere, og mange tøffe innleggelser, kortere og lengre.

Jeg har nok dessverre fått oppleve mye vondt i psykiatrien, mye bruk av tvang. Dette er vanskelig. Men jeg klarer likevel å skimte noen lysglimt. Og disse lysglimtene har ansikter, hender, bein, og et hjerte – akkurat som meg. Man må ikke glemme at det er mennesker man jobber med. Mennesker som ofte er i en sårbar situasjon. Enten du er pasient eller pleier – vi er alle bare mennesker. Og mennesker kan gjøre feil, men de kan søren meg gjøre mye godt og.

Min siste innleggelse var et 5 måneders langt opphold. Jeg holdt på å miste motet flere ganger. Men på grunn den tiden, og på grunn av fantastiske mennesker rundt meg, som virkelig ville hjelpe, så kom jeg styrket ut av det på den andre siden. Jeg kom inn med en schizoaffektiv lidelse (som jeg jo har levd med siden 2015). Men etter en lang og krevende utredning kom jeg ut med 3 nye diagnoser.

1) Uspesifisert psykose. 2) Posttraumatisk stresslidelse. 3) Dissosiativ fuge.

For meg kan det være det samme hva man kaller det. Diagnoser er (skal være) ferskvare, og de definerer aldri meg eller deg som person. Jeg er meg, uavhengig av hva de fremmedordene der betyr. Det viktigste er hvordan man har det, og om man får god hjelp.

Tilbake til denne bloggbursdagen, som nå nærmer seg. Da jeg satt på Espresso House med macen min den dagen i september 2016 og formulerte mitt aller første blogginnlegg, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle holde det gående så lenge. Men 3 år har altså snart gått. Det er litt på grunn av meg. Men mest av alt på grunn av deg som leser. Tusen, tusen takk! Jeg hadde aldri trodd at jeg til og med kunne få meg venner på grunn av denne bloggen. Internett ass.

Gleder meg til neste 3 år.

Eline

4 kommentarer
    1. Dette er første gang jeg legger igjen en kommentar på bloggen din, men har lest den en god stund nå. Liker bloggen din veldig godt så håper du kan feire flere bloggjubileumer med tiden 🙂

    2. Så deg på det programmet, det med søster Kåss-Furuseth? 🙂
      Syns du virker så flott! Grattis med bloggbursdag, og hurra for både deg og bloggen! 🙂

      Hilsen Drea, bipolar og medblogger! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg