Min åpenhet har kostet – men ikke penger

Jeg har aldri tjent en krone på min blogg. Tilbud om spons har jeg mottatt lenge. Online psykologtjenester, klær, sminke, hudprodukter, og sparkesykler. Ja til og med tamponger levert på døren. Det finnes ikke grenser for hva jeg har blitt tilbudt. Men siden september 2016 har jeg vært tydelig på at min plattform ikke skal tjenes noe penger på.

I 4 år har jeg blogget utelukkende om psykisk helse relaterte temaer. Min åpenhet har kostet. Men ikke penger. Den kontakten jeg etterhvert har fått med dere der ute, kjente eller ukjente, har vært verdt alt. Men ikke en sparkesykkel eller sminkeprodukter. Psykisk helse er altfor alvorlig til å sponses. Jeg har gjort meg selv sårbar. Jeg har virkelig eksponert meg selv. Delt fra mitt innerste inne. I håp om å kunne hjelpe noen der ute, og å spre nettopp HÅP. Angrer jeg?

Jeg har bestandig vært tydelig på at jeg ikke er en rosa-blogger. Da jeg for alvor satte meg bak tastaturet var jeg sint. En stor opplevelse av urett. Jeg hadde vært tvangsinnlagt over lang tid. Beltelagt flere ganger. Og proppet av medisiner jeg ikke engang klarer å uttale. Medisiner som gjorde meg til en vandrende zombie. Medisiner som gjorde at joggebuksa ble til tights. Dette er IKKE ting jeg pleier å åpne opp om. Men det viser alvoret. Det var ikke for moro skyld at jeg skapte denne plattformen. Det var ikke for klikk eller spons. Jeg hadde et sterkt behov for å sette ord på den urett jeg selv hadde kjent på. Jeg skrev og skrev og skrev. Først og fremst for min egen del. For egen terapi. Raskt innså jeg at jeg ikke var alene. Dessverre. I mellomtiden har det kommet en ny lov om tvang i psykisk helsevern. Et av sykehusene jeg tilbragte alt for mye tid på er nå nedlagt. Og vi nærmer oss en helt annen åpenhet rundt psykisk helse enn da jeg først begynte å slite tidlig på 2000-tallet.

Følelsen av fellesskap skal ikke undervurderes. Man kan lett drukne i egen dritt. Derfor var min blogg-debut en åpenbaring for meg. Unike historier fra dere der ute. Fra modige mennesker. Hjalp meg på mange måter. Det gjør de enda! Jeg har innsett at jeg ikke er alene eller så spesiell som jeg først trodde. Jeg har fått hjelpe til å løfte blikket. Til å distanserer meg fra egen lidelse. Til å takle egen hverdag med sykdom bedre. Og jeg vil nok aldri være i stand til å takke godt nok. Klart jeg har gjort en innsats selv. Men mennesker trenger andre mennesker. Og jeg har hatt andre mennesker rundt meg.

Jeg har kanskje ikke det største publikumet, men vet at jeg har trofaste lesere der ute. Det har betydd, og betyr ALT. Den september-kvelden i 2016 var jeg rimelig svett da jeg delte mitt første blogg-innlegg. Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle få publisert kronikker, eller møte statsministeren, være med på et TV-program, delta i debatter, i en podcast, eller treffe Kronprinsparet digitalt. Hadde du forespeilet meg dette i 2016 hadde jeg trodd det var tull. Fint og flott som det jo kan høres ut, så er det likevel kontakten med dere der ute som har betydd, og som fremdeles betyr mest.

Så til spørsmålet om jeg angrer? OVERHODET IKKE. NEI. NO. NIET. NEIN.

4 kommentarer
    1. Digger deg, du er et stort forbilde for så mange. Også for meg, selv om jeg er en god del eldre enn deg 🙂 Fortsatt God Jul og Godt Nyttår til deg fineste du 💞🙂

    2. Jeg digger deg Eline! Din åpenhet har hjulpet meg masse og jeg føler jeg kan være åpen om mitt eget liv pga deg 🙂

    3. Står stor respekt av at du ikke har latt deg kjøpe! Jeg vet ikke om jeg hadde klart å stå i mot slike tilbud selv en gang. Gratis sparkesykkel sa du?! Hehe, neida. Det er godt at noen klarer å holde seg til temaet.

      Godt nyttår, Eline! Hilsen en fast bloggleser

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg