Mer enn en pasient

Jeg er 29 år gammel. Uføretrygdet. Og avhengig av hjelp for mine psykiske utfordringer. Jeg lurer på om det er slik mitt liv skal se ut for bestandig? Er det for sent for meg å drømme?

Jeg var 16 år gammel første gang jeg entret et terapirom. Siden 2007 har jeg gått til behandling for psykiske lidelser. Det utgjør nesten halve livet mitt. Et halvt liv preget av mange og lange sykehusopphold, og av mye bruk av tvang. Et halvt liv hvor medisiner og psykoterapi har tatt stor plass. Hva har det gjort med meg? Hvem er jeg egentlig? Uten terapien. Uten all hjelp og støtte. Det var en lege som stilte meg disse spørsmålene. Spørsmål som førte til en liten eksistensiell krise.

I lang tid har jeg engasjert meg for åpenhet rundt psykisk helse. Min personlige hjertesak. Åpenhet avler åpenhet. Og det har hjulpet meg mer enn det har skadet. Men kan det bli for mye fokus på psykisk helse? Og hvor stor del skal behandling egentlig ta? Jeg vil nødig gro fast i en passiv pasientrolle. Jeg ønsker mer bevissthet rundt hvem jeg er, på godt og vondt. Jeg ønsker det skal komme tydeligere frem, ikke forsvinne blant medisiner, vedtak, og legeprat. Faktisk er jeg ganske morsom. Det vet ikke legen min. Jeg bryr meg om de rundt meg. I tillegg er jeg utålmodig og sta, men ganske god på å vente. En fin kombinasjon. Jeg er full av gode og dårlige egenskaper, akkurat som deg. Egenskaper som gjør meg til nettopp meg.

Kontinuitet, stabilitet, og forutsigbarhet er nøkkelord for god behandling, etter min mening. Jeg har fått dette over lang tid. Jeg er klar over at slik behandling tilhører sjeldenheten, og at jeg på mange måter har vært heldig. Det er ikke gitt at man får hjelp om man strever psykisk. Jeg hører stadig om mennesker som møter avslag på avslag. Om mennesker som får behandlingen avsluttet før de selv ønsker det. Jeg hører om modige mennesker som tør å be om hjelp, men som ikke får det. Mitt ønske er ikke å fremstå som en diva, eller å tråkke noen på tærne. Men selv om mitt tilfelle er litt spesielt, så er det ikke unikt. I 2019 var det registrert litt over 20.000 uføretrygdede under 30 år i Norge. Mange av disse har psykiske helseplager. Jeg er én blant mange som har masse av ressurser. Det ville vært fryktelig synd og meningsløst om de gikk til spille.

Jeg spør igjen – hvem er jeg egentlig? Et spørsmål mange stiller seg. Eksistensielle kriser er nødvendig om vi skal vokse som mennesker. Kanskje tar det et helt liv å finne ut av hvem man er. Og kanskje et helt liv ikke er nok. Man blir kanskje tryggere med årene. Man blir kanskje mer robust og mer sikker på den man er. Det er lov å håpe. Mitt liv er ikke skrevet i sten. Og det er ikke ditt heller. Uføretrygdet eller ei. Fortiden gir oss erfaringer og verdifull kunnskap. Men det skal ikke stå i veien for fremtiden.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg