Makten over mitt eget liv

Jeg har fått litt spørsmål angående diagnosene mine i det siste. Noen lurer på hvordan jeg ser på det hele. Hvordan jeg takler situasjonen. Om jeg har noen spesielle teknikker. Og hva som hjelper meg til å bevare motet i hverdagen. Dette tenkte jeg å prøve så godt jeg kan å svare litt på her.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt, håpet, og ønsket at ting var annerledes. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ikke akseptere egen situasjon, dessverre. Men jeg vet også at det går an å få det bedre med seg selv. Sånn litt etter litt. For en ting er sikkert – endring skjer sjeldent over natten. Og det krever en innsats fra en selv.

Vel viten om hvor heldig jeg er, med tanke på all hjelp jeg får fra hjelpeapparatet, skjønner jeg også at det meste av jobben gjør jeg faktisk selv. Jeg kan huske at jeg lenge håpet at det skulle komme en person med en tryllestav og si sim sala bim, så var alt bra. Vel, det håpet er borte forråsiresånn. Men jeg husker desto bedre den følelsen jeg fikk da jeg innså hva slags makt jeg selv har. Til å handtere ting annerledes. Til å stå i vanskeligheter. Til å se fremover. Og til å benytte meg av små knep i hverdagen, som gjør livet mitt et par hakk enklere.

Når det gjelder diagnosene mine så har jeg vært tydelig på en ting i lang tid. Jeg har et rimelig ”avslappet” forhold til diagnosene. Med det mener jeg at det ikke er så farlig for meg hva det heter så lenge jeg får god hjelp, og så lenge jeg har det så bra som jeg kan ha det. For meg er dette en fin holdning å ha som hjelper meg til å akseptere ting. Det er klart at jeg også kan ha fordommer, spørsmål, og redsel, knyttet til bestemte ord. Men jeg har lært meg at det er mye kan løses dersom man snakker om det.

Det er lite som er farlig å snakke om, men det kan derimot være farlig å la være å snakke om ting.

Jeg har lang erfaring med å snakke med folk i psykiatrien om ting som er vanskelig. I mitt tilfelle har det tatt lang tid å komme dit jeg er nå. Hvor jeg føler meg komfortabel med å snakke om vanskelige ting. For behandling krever tid. Og tillit ikke minst. Jeg er heldig som får tid, og som har tillit til en behandler. Dette hjelper meg masse. Jeg skal ikke bruke så mange linjer på å greie ut om behandling som fungerer/ikke fungerer. For dette er så individuelt.

Jeg har lyst til å si litt om hva jeg gjør i hverdagen, som hjelper meg å bevare motet. Og her vil jeg understreke at dette er teknikker som hjelper meg. Det er ikke sikkert at det samme vil hjelpe for deg. Jeg tror mye av jobben er gjort når man blir kjent med seg selv. Når man selv vet hvor skoen trykker, og hva som føles godt.

I mitt tilfelle er rutiner helt avgjørende. Jeg trenger et tilnærmet A4-liv for å holde meg sånn noenlunde stabil. (Bare sånn forresten – jeg hater ordet stabil. Men det er dessverre det mest dekkende ordet jeg fant). Å stå opp til ca samme tid, og legge meg relativt tidlig, er alfa omega for meg. Dette har jeg funnet ut med mye prøving og feiling. Jeg prøver vel også, som folk flest, å spise passe sunt, og til faste tider. (Dette har en tendens til å skli ut, men jeg prøver så godt jeg kan for jeg vet det spiller inn på den psykiske helsen). For å få disse rutinene mine satt i system pleier jeg ofte å lage meg ukeplaner. Det føles litt mer forpliktende. Og jeg kan stryke vekk ting når de er gjort.

Det kan virke litt rart noen ganger, i og med at jeg hverken har jobb eller skole å gå til per i dag. Men jeg tror at det derfor er desto viktigere å jobbe med slike ukeplaner. Det fungerer hvertfall for meg.

Noe annet jeg gjør aktivt for å få det bedre er å gå ut av døren. Jeg er livredd for å råtne hjemme i sofaen, så jeg lager avtaler for meg selv hver dag. Det trenger ikke være de største tingene. Kanskje bare handle mat på en annen matbutikk, gå på kafé, treffe en venn, gå på biblioteket, eller gå tur. Vi mennesker trenger å se nye ting. Vi trenger å få nye impulser. Og vi trenger å treffe andre mennesker. Det er jeg helt overbevist om.

Ellers bruker jeg musikk mye. Jeg finner håp, trøst, og støtte, i å la deilig musikk fylle ørene mine. Om jeg har råd til det, er det lite som gir meg mer inspirasjon enn å gå på en konsert, et teaterstykke, eller en musikal.

Dette ble litt av mine konkrete tiltak i hverdagen, som jo gjør at jeg har det så bra jeg kan ha det. Men dette er ting jeg gjør aktivt. Ting som krever at den ene foten går foran den andre. Men hva med inne i hodet mitt. Hvordan jobber jeg for å beholde makten over mitt eget liv?

Jeg liker å tenke på meg selv som en litt over gjennomsnittet positiv person. Jeg har opplevd mye dritt, men jeg tror oppriktig at bak en hver murstein så finnes det også en liten blomst. Kanskje en hestehov for å gi dere et helt bilde. Jeg liker å se muligheter blant håpløsheten. Det er jo et ordtak at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Klisjé? Ja, kanskje. Men jeg tror vi vokser mest når vi opplever kjipe ting. Dessverre.

Ofte får jeg høre at jeg stiller for høye krav til meg selv. Det vet jeg ikke helt om stemmer. Men det jeg vet stemmer er at jeg er flink til å gi meg selv ros. Ikke hver dag kanskje. Men jeg prøver så godt jeg kan. Såkalt egenros og egenomsorg er viktig. Folk har ofte nok med seg selv, da er det viktig at jeg tar vare på meg selv så godt jeg kan. Jeg prøver å være snill med meg selv. Både skrotten og knotten må tas vare på.

Jeg er ikke redd for å snakke med meg selv. Gjerne høyt. Noen ganger krangler jeg litt. Og noen ganger kjefter jeg på meg selv. Men som regel klapper jeg meg selv på skulderen. Jeg jobber daglig med å ikke sammenligne meg med andre, for da har jeg en tendens til å gå litt i kjelleren.

Noen ganger hjelper ikke det klappet på egen skulder, så da tyr jeg til pennen. Dere som leser disse linjene vet jo hvor mye glede jeg finner i å skrive. Da jeg oppdaget skrivingen var det som om et lys gikk opp for meg. Ikke bare fant jeg noe jeg kunne kalle meg god i, jeg fant også ut at det var terapi for meg.

Selv om vi alle er unike, ulike, individer, så er det likevel noe som er felles for oss. Tror jeg. Behovet for trygghet. Behovet for tilhørighet. Og behovet for mestring. Dette er kanskje det jeg jobber mest med for å få til. Jeg gjentar. Endringer skjer sjeldent over natten. Dessverre. Men det finnes håp. For oss alle. Og vi kan gjøre så enormt mye selv. Bare man gir seg selv tid. Og litt etter litt kan man kanskje være så heldig å finne ut av ha som fungerer bra for en. Og da er mitt råd å kjøre på med det! Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. (Jmf. Kardemommeloven).

Så ok. Jeg har en del ting jeg jobber med i hverdagen. Ting som er med på å gjøre at jeg får det bedre. Ting jeg aktivt gjør. Som rutiner, mat, søvn, turer, sosialt, musikk. Helt konkrete ting. Også jobber jeg kanskje enda litt mer med det som skjer på innsiden. For her er det aktivitet. Det er ikke alltid jeg klarer å holde motet oppe alene. Men da er det helt greit å få litt hjelp. Eller kanskje bare en klem.

Så til deg som tenker, håper, og ønsker at ting er annerledes – det blir annerledes. Det blir bedre. Vi må bare holde på motet og håpet.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg