Løvetannbarn – historien om Hilde

Opp av asfalt. Blant ugress. Den vakreste blomst. Med håp i hvert blad. Med styrke i stengelen. Og med mot i den hvite melkesaften.

Jeg husker enda første gang jeg hørte begrepet løvetannbarn. Jeg var 17 år gammel. Med hvite knoker, ristende bein, kort pust, og med en sammenkrøpet kropp, satt jeg på skolens hvilerom. En lærer, som så angsten komme, tok meg ut av klasserommet. Jeg husker fremdeles navnet hennes. Hilde.

Det var noe med henne. Varmen. Vennligheten. Den rolige stemmen. Det behagelige vesenet. Noen mennesker har noe ved seg. Dette «noe» som gjør det lettere å åpne seg. Hilde hadde noe. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men det må ha vært en stund. For Hilde hadde tid. Hilde ville lytte.

Litt etter litt roet angsten seg. Og litt etter litt fortalte jeg min historie. Hvertfall deler av den. En historie om en trøblete oppvekst, om psykisk sykdom, rus, barnevern, og om mye frykt. Hilde lyttet. Og så så hun på meg og spurte om jeg hadde hørt om løvetannbarn? Det hadde jeg ikke. Så hun forklarte meg hva det betydde.

Løvetannbarn er et sosialfaglig begrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold.

Jeg husker hvordan jeg gråt. Og jeg husker hvordan jeg, i det øyeblikket, følte meg både sett og hørt. Jeg glemmer det aldri. Og jeg glemmer aldri Hilde.

Vi trenger alle å bli sett. Vi trenger alle å bli hørt. Vi trenger alle å bli møtt med varme og vennlighet. Hvorfor? Jo, fordi vi er mennesker. Og mennesker trenger andre mennesker.

Hvordan har du blitt den du har blitt, er et spørsmål jeg ofte får. Hvordan har jeg blitt meg? Et av livets store spørsmål. Jeg skal unngå å gå inn i en lang debatt om arv og miljø. Men jeg er overbevist om at vi alle trenger å ha et mer nyansert bilde. Jeg blir ikke automatisk en kopi av min mor og far, selv om de har skapt meg. Det er mye annet som spiller inn.

Min barndom var ikke et glansbilde. Men hvem har da hatt et glansbilde til barndom? Voksne er ikke alltid voksne. Det oppdaget jeg i ganske tidlig alder. Og voksne har ikke alltid rett. Det kan være både vondt og vanskelig å forstå som barn.

Vi har alle valg. Vi kan alle skape vårt eget liv. Og vi kan forme oss selv. Hvem ønsker du å være? Vi har mulighet til å skape endring når vi selv ønsker det. Og tankens kraft bør ikke undervurderes.

Jeg sier ikke at det alltid er enkelt. For livet er ikke enkelt. Det er ikke alltid lett å treffe gode valg, eller å tenke gode tanker. For vi er ikke roboter som ikke blir påvirket av andre. Vi mennesker blir påvirket av andre fordi vi er mennesker. Og nettopp også fordi vi er mennesker så har vi valg. Det gjelder uansett bakgrunn.

Derfor trenger vi mennesker som Hilde. Mennesker som ser. Som lytter. Mennesker som er varme og vennlige. Gode mennesker som Hilde finnes overalt. Vi må bare se. Være åpne for det. Familie er ikke alltid det eneste rette. Det gjelder å gi andre mennesker en sjanse. For det finnes mye godhet der ute. Heldigvis. Det kan være en nabo, en venn, en helsesøster, eller kanskje en lærer.

Jeg er heldig, for opp igjennom årene har jeg blitt sett og hørt flere ganger. Mennesker jeg har møtt på min vei som har vist seg å være gode. Og tror jeg bevisst og ubevisst har plukket opp litt her og litt der. Positive egenskaper, som jeg har latt skape meg til å bli nettopp meg.

Jeg ønsker ingen offerrolle. Det har jeg aldri gjort. Jeg har heller ikke blitt dullet med. Men heller blitt utfordret og stilt krav til. Med varme og vennlighet. Jeg ønsker en evne til å se godhet. Evne til å se muligheter selv om livet virker mørkt. Men dette kommer ikke av seg selv. Det krever styrke. Det krever mot. Og ikke minst håp.

Hilde ble ikke den siste som nevnte begrepet løvetannbarn for meg. Behandleren jeg har i dag var den siste som nevnte det for meg, kun for et par dager siden. Nå er jeg 28 år gammel, og jeg kjenner fremdeles at det rører meg. For jeg blir enda sett.

Løvetannen vokser stort sett der der er sol. Og blomsten har evnen til å sprenge seg igjennom den tyngste asfalt.

Du er viktig. Du kan også bli sett og hørt av noen. Og like viktig – du kan se og høre andre. Vær varm. Vær vennlig. Vær et medmenneske. Vær en Hilde.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg