Liv skal reddes, men liv skal også leves

Det er vanskelig å finne trøstende ord nå. Selv har jeg noen dager på akuttpsykiatrisk bak meg. Jeg tror det må være første gang jeg selv virkelig følte jeg trengte det. Jeg tror heller aldri jeg har vært så sulten på selskap fra andre mennesker.

I en perfekt verden skulle det vært slik at alle som trengte hjelp fikk det. Slik er det dessverre ikke. På avdelingen kunne de fortelle at under nedstengningen i fjor var det en periode hvor akuttposten sto helt tom. Folk var på jobb, men det var ingen pasienter der. Hva forteller det oss? Jeg tviler sterkt på at all psykisk lidelse forsvant i byen fordi en pandemi kom. Jeg tror vel heller at utfordringene ble tøffere, og at folk ikke fikk den hjelpen de skulle ha. Dessverre.

Jeg har selv tenkt at jeg umulig kunne be om hjelp i en slik tid. Så ufattelig redd for å ta plass, for å være til bry. Tenkt at jeg ikke er verdt å hjelpe når verden brenner. At jeg like gjerne kunne forsvinne. Slike tanker er vonde. Og jeg er ikke alene om å ha de. Men om du, som meg, strever ekstra nå, så har jeg noe viktig å si.

Det finnes håp. Selv når du ikke kan se det selv, så finnes noen der ute som kan se det for deg. Det er lov til å be om hjelp. Du er verdifull og verdt å hjelpe. Du er like viktig som akkurat alle andre på denne kloden. Vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Liv skal reddes, det er klart. Men liv skal også leves.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg