Litt ro, litt rammer, litt håp

Tunge tanker, tunge bein. Rundt varme kaffekopper. Noen å snakke med. Kanskje til og med noen å le litt med.

Jeg hører fuglene nå. De som synger trøstesang. Jeg kjenner solen nå. Den som varmer ansiktet. Jeg ser gresset nå. Det grønne som spirer og gror.

Selv om man ikke kan se det, lukte det, eller ta på det, så finnes det likevel overalt.

Og akkurat det gir enda mer håp.

Bare fordi man ikke kan pakke noe inn i papir betyr ikke det at det ikke eksisterer.

1 kommentar
    1. Som alltid. Elsker det du skriver.

      Flytter tilbake til Oslo fra Frankrike nå i april. Håper vi kan ta en kaffe. Og snakke om ting som ikke kan pakkes inn 🙂

      PS: jeg er veldig snill og god og føler kardemommeloven

      Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg