La meg aldri glemme

En drøm. Du var der. Som vanlig. Det samme hvite rosehavet. Den hvite kisten. Alle de gode ordene. All kjærligheten. Det har brent seg inn i hjernehinnen. Det tøffeste jeg noensinne har gjort var å bære den kisten. Og å se bilen kjøre avgårde. Men det var ingen avskjed. Det vet jeg nå.

For du er her fremdeles. Det beviser du gang på gang. I natt bar jeg deg. På skuldrene mine. Det var ikke tungt. Likevel var jeg sliten da jeg våknet. Hva kan det bety? Å bære noen på sine skuldre. Men du er ikke bare en noen. Om det er noen jeg ønsker å bære på skuldrene mine så er det jo deg!

Jeg er heldig. For jeg ser deg enda. Ikke bare i søvne. Jeg ser deg i ting rundt meg. I solen, som varmer kinnene mine. I alle fuglene, de som stadig oppsøker meg. I den hvite sommerfuglen. Den som kretset rundt meg i parken. I den nydelige forglemmegei’en som jeg nylig gikk forbi. Du er overalt. Til en hver tid. For du bor i hjertet mitt. Og jeg bærer deg mer enn gjerne på skuldrene mine.

La meg aldri glemme. Den varme stemmen din. Alle de kloke ordene dine. Røykhosten. Den lune humoren din. Og den smittende latteren. Det er der fremdeles. Alt sammen. Og jeg vil aldri, aldri glemme.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg