Kunsten å si unnskyld

Unnskyld. Beklager. Om forlatelse. Sorry. Ops. Det finnes mange måter å si unnskyld på. Og minst like mange måter å vise anger på. Om man treffer så kan et enkelt unnskyld lege vonde følelser og kanskje også styrke relasjoner. Et enkelt men kraftfullt ord, som kan sitte langt inne å gi fra seg, men være veldig godt å få.

Jeg vil bare understreke noe med en gang. Å si unnskyld betyr ikke at man er et dårlig menneske. Det er stor forskjell på en dårlig handling og et dårlig menneske. Fordi vi er mennesker gjør vi også feil. Det er helt normalt. Og vi fortjener alle nye sjanser. Jeg vil påstå at de fleste av oss har, med årene, etterhvert bygget opp en salgs indre radar. En type radar som forteller oss når vi driter oss ut. Mye handler om etikk. En såkalt morallære, som vi gjerne får med oss fra barndommen. Hva som er rett og galt, og som setter normer/prinsipper for handlinger.

For noen kan det sitte lenger inne å si unnskyld og å vise anger enn for andre. Det avhenger kanskje litt av personlighet, hva man har lært, og kanskje om den bestemte handlingen. Dette er kun min personlige hypotese, uten noe rett svar. Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et langt liv. Og jeg tror at den vanskeligste unnskyldningen man kan gi fra seg er tett knyttet opp til følelsen av skam.

For ikke alle «gale handlinger» er direkte fordundet med skam. Og kanskje er det lettere å servere et unnskyld som ikke handler om skammen. For å si det på en annen måte – ikke alle ting sitter like dypt. Og vi er alle forskjellige. Jeg skal forsøke å være mer konkret. Nå byr jeg på meg selv, men gode eksempler kan vise dette bedre.

Eksempler fra mitt liv:

Som 17-åring ble jeg tatt i å stjele. Med halen mellom beina ble jeg tatt på fersken i en butikk på Oslo City. Jeg ble nødt til å sitte i kjelleren med to vakter for å forklare meg. Jeg husker jeg ble grillet. Med rette. 9 år gamle Eline jukset til seg pokemon-kort fra en yngre kusine. Dette ble oppdaget. Og jeg husker enda skammen jeg satt med. Da jeg var 18 år baksnakket jeg min aller beste venninne på en fest. Det jeg ikke visste var at hun sto like bak og fikk med seg alt. Det tok ikke lang tid for meg å innse at jeg hadde gjort noe galt. Noe uetisk. Og heldigvis fikk vi rydde opp der og da.

Dette er alle eksempler på situasjoner hvor jeg har handlet galt. I ulik alvorlighetsgrad. Hvor en oppriktig unnskyldning har vært på sin plass. Dette viser jo helt tydelig at jeg bare er et menneske jeg også. Et menneske som har gjort, og som fremdeles gjør, masse feil. Men ingen er ufeilbarlige. Det viser også at det er mulig å lære av sine feil. For kanskje har vi ingenting å tape på å si ordet unnskylde, vise ydmykhet og anger.

Det finnes uendelig mange måter å si unnskyld på. Jeg sier ikke at det finnes en fasit, men det er stor forskjell på følgende:

1) Unnskyld for at du føler deg såret.
2) Unnskyld for det jeg sa/gjorde.

Tror ikke jeg behøver å utdype det noe mer. Å si unnskyld handler om å forklare, vise anger, og om tilgivelse (nye sjanser).

Jeg tilgir ofte, men glemmer nok ikke så lett. Da jeg var liten (vi snakker 6-7 års alderen) ble jeg utsatt for noe som jeg opplevde som traumatisk. Jeg tror ikke jeg tar i om jeg kaller det psykisk vold. Dette fra et voksent menneske. Jeg husker alt enda. Ordene som ble sagt. Kjeftingen. Tonefallet. Den intense følelsen av redsel. Og tankene om at jeg måtte ha gjort noe fryktelig galt. Jeg skal spare dere for en lengre utgreiing, for det er denne episoden nemlig ikke verdt. Men som med det meste finnes det lærdom å hente.

Det jeg vil frem til er at jeg først fikk en type unnskyldning for dette 10 år senere. Ti år. Som barn flest, var også jeg forsvarsløs. Jeg vet nå at jeg overhodet ikke hadde gjort noe galt. Jeg vet nå at jeg ikke fortjente ordene som ble sagt. Og jeg vet nå at voksne ikke alltid er voksne. Og dette eksemplet viser jo hvor langt inne et enkelt ord som unnskyld kan sitte. Min personlige teori er at her var det nært knyttet til både skam og kanskje også en del dårlig samvittighet. Og det stikker kanskje dypere enn mye annet.

Så hva er moralen på denne visa? Ikke stjel hverken pokemon-kort eller ting på Oslo City. Si unnskyld når du har gjort noe galt. Vær ydmyk, romslig, og raus. For vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle feil. Og vi fortjener alle nye sjanser.

1 kommentar
    1. Innlegget ditt består av hjerte & intelligens, styrke & ydmykhet, en akkurat passe dose ærlighet & er uten tvil virkelighetsnært om faktiske forhold. Veldig fint og bra skrevet, håper du ser det selv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg