Klumpen i magen

Og der var den tilbake igjen. Den svarte klumpen i magen. Skal jeg ønske den velkommen? Det er litt rart. For etter så mange timer, dager, år, ja så har jeg nesten blitt glad i den. Uansett hvor vondt den gjør. Den har sin helt egen plass. Det vil si, jeg har gitt den plass. Magen min varmer den. Mater den. Nesten som et barn.

Forer jeg elendigheten? Oppsøker jeg elendigheten? Er ikke alt jeg egentlig ønsker å være lykkelig? Hvertfall litt? I går gråt jeg på meg hovent ansikt. Og da jeg våknet i dag morges hadde det enda ikke gitt seg. Men dette er gammelt nytt. Det er ikke første gangen jeg gråter meg i søvn. Jeg skriver ikke dette for å sanke sympati. Jeg skriver det fordi det er min virkelighet.

Alt blir større oppi hodet mitt. Hvorfor er det slik? Noen ganger er det ikke godt å være meg uansett hvor jeg er. Hvorfor er det slik? Jeg vil ut av min egen kropp. Ut av mitt eget hodet. Det er for trangt her. Er det flere som har det sånn? Det må det da være.

Men vi er jo alle forskjellige. Hvorfor er det sånn at noen strever seg gjennom livet, og muligens tenker på døden som en mulig utvei, mens andre gifter seg, får barn, og puster med magen? Jeg vet jo at det ikke er så svart-hvitt. Livet har flere nyanser innimellom. Det går opp og ned. Noen ganger er man glad, andre ganger ikke. Sånn er det bare.

Jeg høres muligens litt bitter ut, noe som egentlig ikke er meningen. Men jeg har vært innlagt på psykiatrisk siden nyttår. Jeg føler meg heldigvis bedre nå enn da jeg kom. Men hvorfor i helvete skal jeg streve sånn? Fortjener jeg ikke å ha det bra over litt lengre tid? Eller tillater jeg ikke meg selv å ha det bra?

Jeg kan huske at jeg, fra ganske så tidlig alder, ofte gråt meg i søvn. Jeg kan huske jeg sa til moren min at jeg hadde vondt inn meg, uten å vite hvorfor. Det gjør jeg enda. Og nå nærmer jeg meg 30. Hvorfor er det slik? Vil det noen gang ta slutt? Vil jeg noen gang få fred? Vil jeg noen gang slutte å flykte? Fra meg selv?

Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker svar, selv om jeg fortsatt leter. Men det holder meg gående. Det holder meg i live. På en merkelig måte. Jeg lukker øynene, selv om jeg hater det. Jeg føler jeg mister kontrollen. Men jeg gjør det likevel. Jeg tar den ene hånden min på magen. Kjenner på den svarte klumpen. Jeg er lei av å streve. Lei av å kjempe. Lei av å forsøke å flykte.

Den svarte klumpen kommer til å være der sammen med meg. Det er jeg nødt til å akseptere. Så jeg ønsker den velkommen. Stryker hånden lett over magen. Jeg lukker opp øynene igjen. Og tenker for meg selv at det var en fin øvelse. Jeg tenker at min behandler ville nok ha vært stolt av meg. Eller ville hun det?

Kanskje er jeg skjør. Kanskje er jeg en sart sjel. Men jeg puster. Og så lenge jeg fortsetter å puste er det mer som er rett en som er galt.

8 kommentarer
    1. Siterer Hanne Kolstø: “If you dont like yourself, then be someone else” – kle deg ut som en annen og gi ut bok i en annens navn eventuelt musikk eller porn. Tror de som det går “så bra for”, har skjønt det med å kle seg ut. Klemz

    2. Kjenner meg veldig igjen i dette. Har ikke vært innlagt på noen år men det å tenke at jeg kunne være der andre i min generasjon er idag, med jobb, barn og mann er bare for fjernt. Jo mer jeg tenker over det jo mer mislykket føler jeg meg. Man må nok prøve så godt man kan å sammenligne seg med seg selv når man er i en slik situasjon og sliter med en alvorlig psykisk lidelse. Du har utrolig mye å slite med og det at du driver en blogg og er så reflektert er utrolig. Du bidrar til samfunnet på en veldig viktig og unik måte ved å skrive og det hjelper meg personlig. Det er urettferdig at du må gå igjennom alt dette men du kommer til å klare det, du er sterk! Og du er også unik og mer en bra nok og jeg håper du snart vil føle deg god nok for deg selv også <3

    3. Aw. Jeg er så enig med deg. Så lenge vi puster….. Noen ganger er det det eneste jeg kan holde meg fast i.
      Jeg også kommer alltid til å slite…. Er også litt bitter for at jeg rett og slett er på en helt “annen frekvens” enn “alle de normale”. Noen sier at det gjør meg til en spennende og vakker person… Kanskje jeg helst ville vært foruten.. Eller ville jeg det?
      Hodet mitt blåser også opp ting, og gjør alle ting umulig. Så der er du ikke alene…
      Sender deg en klem til der du er.

    4. Hei Eline. Du skriver så godt om følelsene og tankene dine. Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Selv har jeg ingen diagnose, har aldri vært innlagt og lever vel et på utsiden “perfekt liv” med høy utdanning og en ettertraktet jobb i et konsulentselskap. Likevel har jeg alltid har med meg den følelsen du beskriver. Den svarte klumpen i magen. Jeg får gode tilbakemeldinger på jobb, av kjæreste og venner, men likevel så har jeg den sorte klumpen i magen. Glemmer fort alt det som er bra og føler meg liten. Føler at de gode tilbakemeldingene egentlig ikke stemmer, at de er usanne. Jeg klarer ikke helt å føle på de selv og føler alltid at jeg ikke er bra nok, at vennene egentlig ikke liker meg, at jeg ikke er en god kjæreste og ar jeg egentlig ikke gjør en god jobb… jeg er nok litt skjør, men jeg tror det er ganske menneskelig. Jeg husker jeg hadde en fin samtale en gang, om at vi ser alle andre utenifra, men oss selv innenifra. Vi ser ikke de andres usikkerhet, følelser, tankekaos på samme måte som våre egne. På utsiden ser man gjerne “perfekt” ut, men på innsiden føles det helt annerledes. Jeg har vært åpen om disse følelse med flere av mine kollegaer, og det har da kommet frem fra alle jeg har delt det med at de føler det akkurat likedan… det er godt at vi kan dele det med hverandre og støtte hverandre. Så blir verden ihvertfall til et litt bedre sted å være.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg