Klokka er tusen

Har du noen gang sagt et ord så mange ganger at det til slutt høres rart ut? Jeg gjør det hele tiden. Gjentar det samme ordet om og om igjen til det mister mening. Det er the story of my life.

Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Tilfeldighet. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Skjebnen. Inn til det uendelige. Og der forsvinner jeg. Der mister du meg.

Jeg ser på håndleddet mitt. Leter etter tiden. Men det er ingen klokke å se. Bare en diffus følelse av et fjernt fenomen. For i mitt liv er klokka tusen. Hvertfall føles det sånn. Du virker litt sliten Eline, var det noen som sa. Noen sa også at jeg burde holde meg for meg selv. Noen sa faktisk også at jeg må leve i den virkelige verden. Men hvor faen er det?

Det er vanskelig å snakke. Som om noen har stjålet tungen min. Brutalt. Som om jeg mister ordene. Og det eneste som kommer ut av munnen min er vet ikke, eller kanskje. Det gjør vondt. Verker i hele kroppen. For jeg har så mye på hjertet. Så jeg bruker det eneste verktøyet jeg har igjen. Pennen. Et farlig våpen i perioder. Og kanskje deler jeg litt vel mye. Men denne pennen har tross alt hjulpet meg gjennom vanskeligheter før.

Klokka er tusen. Og jeg har tusen tanker i hodet. Tilfeldig? Jeg tror ikke det. Skjebnen derimot. Den kan jeg tro på. At jeg har en skjebne. Som en slags naturlig orden i universet. En slags bestemt rekke av hendelser i mitt liv. Skjebnen ja. Noe må jeg da tro på. Særlig når virkeligheten svikter, og det ikke finnes en Gud for meg.

Så jeg skriver. Det samler de tusen tankene jeg har i hodet. For det er ikke mulig å skrive ned alle på en og samme tid. Og når jeg nå er i en litt røff periode må jeg bruke det jeg har. Det jeg kjenner til. Smerte er en del av livet det og. Det skal liksom gjøre litt vondt innimellom. Bare jeg ikke forsvinner. Sånn helt.

«Jeg vil ikke dø. Dykke ned i sjøen. Hvor ingen noensinne vil finne meg. Døden trenger en kirurg», synger Susanne Sundfør i låten Rome (som er min favoritt gjennom tidene). «Kle av meg, og lett byrden min», fortsetter hun. Tenk at ord kan bety så mye for et menneske. Tenk at det finnes så mye trøst, håp, og styrke i en tekst. Og om man legger til en melodi så skapes magi. Det er skjebnen for meg.

Så selv om min klokke er tusen. Og selv om verktøykassa er tom. Så har jeg fremdeles pennen. Og musikken. Ting tar kanskje litt lenger tid. Hvertfall slik ting er nå. Men jeg har tid. Tror jeg. Gode ting tar tid, er det noe som heter. Og jeg tror det fremdeles finnes tid. Selv om klokka er tusen.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg