Kan man bli egoistisk av terapi?

Mye mulig dette er et litt betent tema. Målet mitt er ikke å tråkke noen på tærne. Men jeg tror denne praten er viktig å ta. Det å gå i samtaleterapi gjør noe med et menneske. I 13 år har jeg gått i samtaler. I snitt ca 1 i uken. Men det er ikke et regnestykke det går an å sette to streker under svaret på. Det har vært opphold, ferieavviklinger, og innleggelser på denne tiden. Men det gir en viss indikator på mengde med samtaler jeg har hatt oppigjennom. Samtaler hvor fokuset har vært på meg. Meg, meg, meg. Hva har alle disse samtalene gjort med meg? Har jeg blitt egoistisk? Av all terapi. Av all hjelp.

Man kan si mye om samtaleterapi. Og det er ikke sikkert det er til hjelp for alle. For vi er ulike individer som profiterer på ulike ting. Jeg kan her kun snakke av egen erfaring. Men etter 13 år så har jeg fått en del av nettopp erfaring. Kanskje er jeg en av de heldige. For ikke bare har jeg fått hjelp, jeg har også hatt svært godt utbytte av hjelpen. Samtaleterapi har gitt, og gir meg fremdeles, mye. Jeg har ikke blitt dullet med i psykiatrien. Oppigjennom årene har jeg blitt utfordret og stilt krav til. Jeg fått en del gode spørsmål, i stede for kun råd og pekefinger. Noe som har vært til stor hjelp for meg. Det har fått meg ut av en litt uheldig offerrolle til den krigeren jeg har blitt i dag. Men har all terapien vært utelukkende positivt for meg?

For litt siden fikk jeg en kommentar som stakk. Den dreide seg om at man kan bli egoistisk og selvopptatt av å gå i terapi. Det er ikke alltid jeg bryr meg spesielt om kommentarer. Men akkurat denne stakk litt. Hvorfor? Fordi det er en liten sannhet i det. Men i stede for å gå rett i forsvar, så skal jeg heller benytte anledningen til å utforske dette med nysgjerrighet.

Kanskje har det blitt litt mye meg i terapien. Mest sannsynlig. Har det gjort meg selvopptatt? Mest sannsynlig. Har jeg blitt avhengig av hjelpen? Mest sannsynlig. Men har det gjort meg til et egoistisk menneske? Jeg velger å tro nei. Altså, de aller fleste mennesker har noe egoisme i seg. Ingen er bare altruister. Vi har litt av hvert i oss alle sammen. Men etter 13 år i terapi bryr jeg meg fremdeles om de rundt meg. Det bor fremdeles mye omsorg og empati i meg. Om ikke mer. Kanskje er det fordi jeg også har vært på den andre siden. Jeg har også vært, og er fremdeles, pårørende. Selv om de fleste mennesker ofte har nok med seg selv, noe som også gjelder for meg, så er jeg fullstendig klar over at verden består av mer enn bare meg og mine psykiske lidelser.

Så, hva har alle disse samtaler gjort med meg? Det er kanskje lettere å svare på følgende – Hvem hadde jeg vært uten? Jeg har gått fra å være en depressiv livslei 16-åring. Ei som tvilte på all godhet i verden, til å bli den sterke kvinnen full av håp som jeg i dag er. Jeg har gått fra å tvile på alt og alle til å se godhet i det meste. Jeg har gjennom alle disse samtalene klart å tenke annerledes om meg selv og om livet mitt. Jeg har opparbeidet meg mitt helt eget sett med mentale verktøy. Noe som gjør meg i stand til å mestre utfordringer mer og mer på egenhånd.

Selv om jeg kanskje kan høres ut som en solskinnshistorie, så er det langt fra sannheten. Det har krevd blod, svette, og tårer. Bokstavelig talt. Det har krevd en hel del av egeninnsats og et genuint ønske om endring. I lang tid ventet jeg på noen eller noe til å fikse meg og mitt liv. Nå vet jeg bedre. Skal man ha utbytte av samtaleterapi må man jobbe hardt selv. 1 time med behandler i uken, er faktisk ikke så mye. For selve arbeidet er det som skjer i mellom. Så fort jeg innså dette fikk jeg fart på sakene. Å gå i samtaleterapi handler om å brette opp ermene og ta i et skikkelig tak selv. Det handler om å forholde seg aktivt til eget liv. For da, bare da, kan endringer skje.

Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten alle samtalene. Uten all oppfølging og hjelp. Mest sannsynlig hadde jeg ikke vært her. Og jeg vil nok aldri klare å takke alle hjelperne for all hjelpen. Så til spørsmålet om terapien har gjort meg egoistisk? Svaret er kanskje, kanskje ikke. Men jeg er i live.

2 kommentarer
    1. Fint innlegg.
      Kanskje en del av de som går i terapi også er for lite egoistiske i utgangspunktet? Med konsekvens at de har mistet kontakt med seg selv og/eller undertrykker sine egne behov på en eller annen måte?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg